Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2019-11-17

Humle til krigformål

Tidligere har jeg skrevet om malt og humle som krigsforråd på festningene i siste halvdel av 1600-tallet. Der var malt en så stor andel av forsyningen at det er nærliggende å tro at det meste de drakk – i hvert fall under beleiring – må ha vært øl. Her skal vi se på en annen kobling mellom øl og krigføring. Men først litt bakgrunn.

Året var 1368 – et år med ganske mye ufred. I årene før hadde danskekongen Valdemar Atterdag lagt seg ut med hanseatene. Han hadde erobret Skåne, noe som gav ham kontroll på det enormt viktige Skånemarkedet. Deretter erobret han Gotland, der han gikk hardt frem blant annet da han erobret Visby, som var en viktig by for hanseaterne. Etter dette fikk han 77 krigserklæringer fra ulike hansabyer og deres allierte. Kong Håkon Magnusson i Norge hadde lenge lagt i krig med svenskekongen, Albrecht av Mecklenburg, og Håkon gikk i allianse med Valdemar, mens Albrecht stod på hanseatenes side.

En av hanseatenes fremste byer var Lübeck. Den 2 februar sendte de bud til de hanseatiske kjøpmennene i Bergen om at de skulle komme hjem, eller dra med skip til Flandern eller England (RN bd. 6 nr 1237 og nr 1238). Fristen for å dra var satt til 1. mai. Senere sendte hanseatene en flåte som begikk hærverk – bokstavelig talt – i en rekke kystbygder i Agder og oppover langs kysten. Kongsgården på Avaldsnes blir også brent ned.

Krigen gikk ikke så godt for Norge, og utpå sommeren kom det til forhandlinger, og det ble inngått våpenhvile som skulle vare til påfølgende vår. Til syvende og sist måtte både Norge og Danmark ut med betydelige innrømmelser for å oppnå fred. Waldemar Atterdag mistet for eksempel kontrollen over det lukrative Skånemarkedet i Skånør og Falsterbro helt sørvest i Sverige, der Østersjøen møter Øresund. Der kjøpte og solgte mange sild fra ettersommeren og frem mot jul, og et sekssifret antall årlig besøkende nevnes ofte. Se gjerne Hasund: Tidsrummet 1280 til omkring 1500, side 158 for mer info om denne krigen og tidene rundt.

Men det er også en spennende øl-forbindelse her: hanseatene la en blokade på Norge for jern, stål, malt og humle. Man kan forstå at de ikke ønsker å selge jern og stål til en motpart som de er i krig med – men humle? Trolig er det for å unngå å la den norske kongen få viktige materialer for krigføringen.

I et brev fra Lübeck bes kong Edward 3 av England, grev Ludvig av Flandern om å holde handelsmenn unna Norge og Danmark (RN bd. 6 nr. 1286 og nr. 1287 og nr. 1288 og nr. 1289 ).

I en recess fra Wismar 10. august 1368 (RN bd. 6 nr. 1298) rundt hvordan man skal oppføre seg under våpenhvilen beordrer man at «Fanga hanseatar må ikkje avtale løysepengar i øl, mjøl, humle, stål, jern, salt eller andre varer som kan styrke (de hanseatiske) byanes fiendar.» Tydeligere kan man vel ikke si at varer som kan utruste en hær med utstyr eller mat ikke må falle i den norske kongens hender. Og matvarer, det omfattet øl og humle. Det er snodig at mel nevnes eksplisitt, men ikke korn eller malt. Det er mulig at det skyldes at kornet oftest ble eksportert som mel, ikke som korn.

(En recess er samme ord som på engelsk, men der betyr ordet idag et avbrudd i møter eller forhandlinger, mens på norsk, i denne sammenhengen betyr det sluttdokumentet som kommer fra avslutningen av en slik forhandling eller møte, altså nærmest et referat eller traktat.)

I en recess fra Stralsund 29. juli i 1367 (RN bd. 6 nr. 1211) refereres det at byens borgere som oppholdt seg i Danmark må dra hjem, samtidig som dansker skal kunne fortsette å selge varene sine i Stralsund frem til jul. Men de danske kjøpmennene får ikke lov til å bringe med seg hjem «våpen, stål, jern, salt, humle eller tønner». Salt er nyttig for å preservere blant annet kjøtt og fisk. Humle er som kjent for å preservere øl. Tønner er nyttig for å lagre både mat og øl.

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å tolke og ekstrapolere noe utfra disse tekstene. På den andre siden har vi ikke så mange skriftlige kilder fra 1300-tallet. Så la meg allikevel prøve å tolke det med litt argumentasjon:

  • At man nekter hanseatiske kjøpmenn å selge humle til blant annet Norge betyr at humle var en vare som ble eksportert i noenlunde betydelige mengder rundt 1368. Ellers ville det ikke gitt mening å nevne den eksplisitt i en slik liste.

  • At det dreier seg om en blokade som er rettet mot Norges krigsevne er tydelig i regesten fra Wismar, som beskriver det som varer som kan styrke de hanseatiske byenes fiender.

  • At man importerte denne varen, og at hanseatene la blokade på den i en krigssituasjon høres ut som at den var viktig i krigføringen, samt at man ikke hadde tilstrekkelig innenlands produksjon til å være selvforsynte. Det virker ikke som forbudet i alle sammenhenger var et fullstendig forbud med å handle med Norge.

  • At man i disse embargo-listene tar med humle, men ikke eksplisitt malt, høres ut som malt var noe Norge kunne være til en viss grad selvforsynt med, mens humle var en krigsviktig vare der landet ville rammes av en blokade. Dermed er det nærliggende å tenke seg at innenlands humleproduksjon var langtfra tilstrekkelig til å dekke forbruket, og i hvert fall ikke med en mobilisert armé.

Jeg har tidligere ment at påbudene om humledyrking i Norge på 1440-tallet må ha vært rotfestet i et ønske om demme opp en valutalekkasje i nasjonaløkonomien, à la Aslak Bolts og kong Kristoffer av Bayerns pålegg om humledyrking på norske gårder. Men kanskje er det er å tillegge 1400-tallet tanker som vi først ser bevisstgjort over 300 år senere, med Adam Smith og «The Wealth of Nations»? Kanskje det var så enkelt som at man trengte en stabil, lokal forsyning av humle for å kunne være sikker på å kunne fø en stående hær ved behov?

Det er veldig fristende å se disse brevene som indikasjon på at man brukte humlet øl, at en betydelig andel var importert, og at humlet øl var viktig for krigsinnsatsen. Med andre ord, humle var en vare som landet ikke var selvforsynt med, og der en embargo kunne forpurre krigsforberedelsene.

I dette har jeg holdt meg til regestene i Regesta Norvegica, som er en samling utdrag og sammendrag av ulike skifter og brev som nevner eller omhandler norske forhold. Det hadde vært interessant å gravd seg ned i originaltekstene, ikke bare sammendragene, men det ligger utenfor tilgjengelig tid akkurat nå.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-07-06

Korsbrødrenes humle - II

I fjor høst skrev jeg om korsbrødrene i Nidaros og deres dyrking av humle i hagen sin. Bakgrunnen var en passus hos Ian Hornsey som nevnte at det ble dyrket humle i hagen til «the Brethren of the Cross» i Trondheim i 1311. Jeg lette den gang, men fant ikke. Nå tror jeg kanskje jeg har funnet løsningen.

Det er to feil i denne passusen hos Hornsey. Den første tok jeg for meg i forrige innlegg om saken, og den har med at det norske ordet korsbroder ikke refererer til den religiøse ordenen Korsbrødrene, men til en kannik ved domkapitélet. Den språklige forvirringen ligger i forskjellen mellom en kor's-broder (broder innen koret) og en kors-broder (broder i korset). Det er en feil som nærliggende å gjøre.

Den andre feilen er årstallet, og det har ledet meg på ville veier. Det finnes riktignok et dokument i Diplomatarium Norvegicum, datert 8. mars 1311 som omhandler hagen til korsbrødrene i Trondheim (Dipl.Norv. II, 108). Der gir kong Håkon V Magnusson dem en allmenning som de kan dyrke, mot at de selv legger ut et av sine stykker jord som en allmenning annetsteds. Men jeg kan ikke se at det er nevnt humle i dette dokumentet.

Derimot finnes det et annet dokument som omhandler kannikenes hage, denne gang fra 11. juni 1341 (Dipl.Norv. II, 214), der Domkapitélet setter regler for hva den kanniken som forestår deres felles husholdning skal gjøre. Det en en lang liste med plikter, men et stykke nedi der finner vi:

han skal ok firirganga at grasgarðr var se rœktr lata fœra humla ok setia ok grafua vm ok rœkia ok gefua grasgarðzmanne læigu þegar han er bordfastr hia oss firir þat sumar.

Han skal også sørge for at hagen blir stelt, la bringes inn humle og sette og grave om og stelle og gi hagemannen lønn dersom han bor og jobber hos oss for den sommeren.

Jeg er ikke helt stø i norsken når vi kommer så langt tilbake. Én ting er at man kan slå opp ord, men siden den tid er kasussystemet skrelt bort, og idag er det lett å overse nyanser og tolke teksten som tvetydig der den egentlig var skrevet entydig. Mange takk til Tor Gjerde for hjelp med å tolke det.

Det var vanlig i middelalderen – i hvert fall i Norge – at man omtalte dyrking av humle som å sette humlekuler, og vi kjenner dette begrepet fra en rekke påbud fra øvrigheten. Fra langt senere skrifter (se skriftene til Martinus Nissen og Olav Næve og Wiinholt) vet vi at det så sent som på 1700-tallet ble anbefalt at man tidvis spadde opp humla for å gjødsle under den, og at den skulle vokse opp fra en liten haug, ikke på «flat» mark. Begrepet som brukes i endel lover og pålegg er «hvert år å sette N humlekuler» – og da får jeg mistanke om at man nærmest tok opp og omplantet humle-rhizomene jevnlig, og kanskje hvert år. Humleplanten dør ned hver høst, til så nær som en rhizom, eller jordstengel - som vi kan tenke på som en løk eller knoll. Denne kan omplantes til ny voksested dersom man ønsker å flytte planten.

Begrepet «lata fœra humla» er sentralt her. Det må tolkes som at man bringer humla inn i hagen fra utenfor. Det er lett å overtolke her, men det er temmelig klart utfra konteksten i resten av dokumentet at denne teksten refererer til en årlig plikt, ikke til en engangsforeteelse. Jeg har da vanskelig for å tolke det som annet enn at man tok med humle-rhizomer inn i hagen for planting, og at det skjedde hvert år. Det virker litt flåsete å foreslå at man tok opp en så hardfør plante som humla for å lagre den over vinteren, men det er nesten hva jeg heller til her …

Utenlandsk humle sliter så langt nord som Trondheim, og mang en ølentusiast i Midt-Norge har sikkert plantet en kul mellomeuropeisk eller amerikansk humle, og opplevd at den ikke modnes. Den kommer sent i gang om våren fordi telen kan ligge lenge. Humla tåler frost godt, så det er egentlig helt unødvendig å lagre den frostfritt. Men dersom humla plantes i en liten, omspadd og gjødslet haug, vil den ikke bare få godt med næring, men også tidlig tining og en flying start på våren. Det kan forlenge vekstsesongen med noen uker.

I andre enden av humledyrkingen er det et annet problem: humla er kortdagsplante, og den trenger at dagen er under en viss lengde for at den skal blomstre. Man skulle tro at en tidlig start ikke hjelper på dette, men det er ikke fullt så enkelt. Humle trenger en daglengde på rundt maksimalt 16 timer for å sette blomster, men noe høyere temperaturer og en godt utviklet humleplante kan til en viss grad hjelpe til med å trekke grensa på daglengde litt oppover, slik at man kan få litt tidligere blomstring i et område med korte sommernetter. Siden dyrkeren ikke har kontroll på været, så kan det tenkes at det mest effektive er en tidlig start gjør at humleplanten blir stor og godt utviklet i august, slik at den kommer i gang med blomstringen tidligst mulig. Og kanskje er den mest håndterbare parameteren dyrkeren har for å få humla til å blomstre tidlig og dermed kunne modnes før det er for sent på høsten?

Så vil sikkert noen innvende at dette er tull, og at det er mange gårder der humla både trives og setter blomst, selv uten gjødsling eller oppspaing. Det er sant nok, men la meg kaste frem to argumenter her. For det første er dette gjerne en humle som står i sørveggen på en bygning, og som dermed har en mild og solrik plass inntil en bygning. For det andre ser jeg for meg at dersom man i tidligere tider spadde opp og satte ned humla, så har man hatt et enormt selektivt press i retning av humleplanter som modnes tidsnok.

At det dreier seg om humle i denne teksten, og at den ble regelmessig dyrket, er vel ubestridelig.

Så tilbake til Hornseys referanse. Denne hagen til Korsbrødrene figurerer i to brev, ett fra 1311 og ett fra 1341, og jeg har sett dem referert til samtidig når korsbrødrenes hage har vært omtalt. Jeg tipper at i rekken av gjenbruk av henvisninger, har en eller annen sett en referanse til hage og humle og to årstall, og brukt det tidligste. Hornsey har garantert lent seg på andre forfattere her, så det er strengt tatt ikke hans feil.

Det er selvfølgelig ikke mulig å garantere at det ikke finnes ett eller annet dokument et sted som forteller at korsbrødrene dyrket humle i 1311, men jeg har ikke funnet det. Det er også mulig at korsbrødrene dyrket humle i hagen sin med en gang de fikk den våren 1311, men jeg har ikke sett det dokumentert. Uansett, jeg tror at jeg har knekket gåten med årstallet 1311 hos Hornsey.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-09-02

Norsk humle i 1311

Det finnes en interessant passasje hos øl-historikeren Ian Hornsey, som referer at i Trondheim i 1311 ble det dyrket humle i hagen til korsbrødrene. Dette er en interessant, men litt underlig opplysning, og jeg skal forsøke å grave i det for å tolke og skille litt snørr og barter.

Hornsey er egentlig ikke (øl-)historiker av utdanning, men botaniker og mikrobiolog. Han startet Nethergate Brewery i Suffolk i 1986, men på grunn av helsa la han opp i 1999 og begynte i stedet å skrive bøker og ta konsulentoppdrag. Slik jeg har forstått det, tenkte han å skrive et verk om tilsetninger til øl i nåtid og fortid – noe som matcher bra med hans botanikk-bakgrunn – men endte med først å utgi en diger og særdeles lesverdig bok om ølets historie: A History of Beer and Brewing. Sitatet som det her er snakk om, står på side 307 og lyder:

Hops are mentioned in some laws, in the same century, in some parts of Norway, and early in the 14th century we hear of hop cultivation in Norwegian monasteries. One of the earliest Norwegian documents to mention hops, dates from 1311 and relates to the garden of the Brethren of the Cross in Trondheim.

Sitatet var ukjent for meg da jeg ble kontaktet av en russisk ølblogger som ville vite mer om det, utfra at jeg bor i Trondheim. Jeg har jo lest Hornseys bok, men jeg må rødmende medgi at jeg må ha glippet over denne akkurat denne passasjen.

Hvem var disse «Brethren of the Cross in Trondheim» som dyrket humle i Trondheim i 1311? Om man oversetter navnet tilbake til norsk, er «korsbroder» en nær mulighet, og vi finner dette ordet hyppig i middelalderens Trondheim, knyttet til domkirken. Uten bakgrunnskunnskap ledes tanken raskt i retning katolske ordner og korstog. Ordet «korsbroder» i ulike språks ekvivalenter har referert til religiøse ordener av korsriddere, fremfor alt «Ordo Sanctiae Cruxis» som har røtter tilbake til 1100-tallet. Imidlertid fantes det ikke noen slik orden i Trondheim – i hvert fall ikke med eget kloster. Vi har god oversikt over alle klostre, og det er intet som umiddelbart passer. Korsbrødrene i Trondheim var altså ingen munkeorden, men hvem var de da?

Det finnes det en litt særnorsk definisjon av «korsbroder», som ikke må tolkes som «broder i korset», men «broder i koret». Da blir S-en en fuge-S mellom «kor» og «broder», liksom «kor-s-broder». Endel har forsøkt å få dette skrevet som «korbror» for å redusere forvirringen, men det er vel for sent. Nå tenker sikkert noen at jeg drar populæretymologien litt vel langt … og den tanken kan jeg absolutt forstå. Imidlertid er det hold blant historikere og språkfolk for denne tolkningen.

Ordet kor kan referere til to ulike ting, et sangkor og en bygningsdel i kirken. Ordene er beslektet, for i tidligere tider satt (sang)koret langs sidene i kor(romm)et og i enkelte kirker er det fremdeles slik. Korsbrødrene var imidlertid ikke så mye medlemmer av koret, som de var personer med en så høy stilling at de hadde plass i koret under gudstjenesten – selv etter (sang)koret var flyttet til et annet sted i kirka.

Vi har altså at en «korsbroder» er en broder som har plass i koret. Hvem var så disse korsbrødrene? Det er et begrep som referer til det som må betegnes som et nivå av mellom- og toppledere i erkebispedømmet, som tilsammen gikk under navnet Domkapittelet. De holdt styr på praktiske og administrative gjøremål, og SNL refererer til titler som dekan, cantor, bibleothecarius, choralus og sacrestan.

De gikk også under navnet kanniker, som var utledet av et latinske ordet for dem: canonici. Deres antall, status, oppgaver og organisering endret seg nok mye over tid, og tittelen kannik ble til og ble brukt etter reformasjonen. Imidlertid var de ikke nødvendigvis utelukkende katolske munker. Siden dette i utstrakt grad var administrativt arbeide, ble det også brukt lek-folk, såkalte canonici saeculares, eller sekulær-kanniker. I en tidlig periode var det slik at kanikkene var sogneprester som tidvist tjente administrative oppgaver på erkebispegården.

Og nå kommer vi snart tilbake til humledyrking. Praksis har nok endret seg mye over århundrene, men korsbrødrene eller kannikene ser ut til å ha hatt en slags viss felles husholdning, især i de tidligste tidene. Men de hadde også i utstrakt grad privat eiendom og tjenestefolk, og de hadde inntekter av bestemte eiendommer, liksom sogneprestene. Det finnes en smal gatestubb i Trondheim ved navnet Kannikestrete, bare 200-300 meter fra Domkirka. Jeg vet ikke helt om det navnet strekker seg tilbake til 1311, for gata har også hatt andre navn i historien, blant annet Brogata, siden den er en forlengelse av Gamle Bybro. At gata er gammel vises av at den følger et smalt og buet forløp, typisk for de få middelaldergatene som har overlevd omregulering etter bybranner. Når man sier at det ble dyrket humle i hagen til korsbrødrene, er jeg fristet til å tolke det i retning av at det ble dyrket i hagen knyttet til husene der kannikene bodde i Trondheim. Og kanskje det var liggende nettopp i Kannikestrete?

Året 1311 er ca 130 år før vi har flere kilder som sier at humledyrking ble pålagt bøndene i Norge. Dette påbudet var neppe religiøst i sin natur. At kongen tvang alle bønder til å brygge øl på 1440-tallet har trolig hatt sin forklaring i et ønske om å skape en innenlands humleproduksjon for å unngå å «lekke» penger i nasjonalregnskapet gjennom import av en viktig vare. Utfra det kan man mistenke at det på 1440-tallet må ha vært en betydelig ølbrygging med humle i Norge – eller i det minste trippelkongedømmet Norge, Sverige og Danmark.

Det er lite sannsynlig at 1311 skulle være starten på humledyrkingen i Norge, og det er ganske nærliggende å anta at man importerte humleøl før man begynte å dyrke humle lokalt i Norge. Det finnes flere teorier rundt humlas introduksjon til Norge, men min magefølelse heller i retning av at humla kom med tyske hanseateres øl fra og med 1200-tallet, og at skikken med humlet øl over tid bredte seg også til lokalt brygget øl. Det er fullt mulig at bruken i 1311 var temmelig begrenset i forhold til frem mot 1440-tallet, da man øyensynlig hadde et stort og vedvarende underskudd på humle.

Vi bør også være litt forsiktige med å si at all dyrking av humle beviser ølbrygging med humle. I tillegg til å være brukt som ølkrydder, har humla også hatt bruksområder som fiber til tøy og tauverk, og skuddene kan brukes som grønnsak. Jeg har tidligere sitert amtsmannsrapportene på 1800-tallet der humle hyppig ble gruppert sammen med lin og hamp – som begge to primært hadde bruksområder som fiber til tauverk og tøystoffer. Imidlertid har jeg ikke sett gode og utvetydige kilder som viser at man dyrket humle for mat eller fiberkilde, fremfor som et ølkrydder der resten av planten også hadde andre sekundære bruksområder.

Hva stod så i dette dokumentet fra 1311? Tja, jeg har ikke klart å snuse det opp, men når jeg klarer det, kan dere nok regne med at jeg transkriberer og publiserer det. I min søken fant jeg et annet dokument er interessant i denne konteksten, publisert i Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter – belyst ved 17 skriftlige kilder 1307-1577 med oversettelser og kommentarer ved Audun Dybdahl (red). I testamentet etter korsbror Arne Eindridesson i Trondheim fra 1309, går det frem at han testamenterte penger til ulike kirker – både i Trondheim og Ålvundeid og Øksendal kirker ved Sunndalsøra. Da korsbror Arne Hallkjellsson døde i 1343, nevner testamentet en forgylt staup, brettspill i hvalrossbein, en blå kåpe i mårskinn, drikkehorn, sølvbeslått drikkekar, tre sverd, en skarlagenskappe med gråskinn, en skarlagenskaprun med hermelin … og mot slutten av en lang opplisting ettergir han 200 alen vadmel som noen skylder ham. Han må ha vært en holden mann i sin samtid.

Kanskje var ikke alle korsbrødre rike, men noen av dem var slett ikke eiendomsløse munker på første halvdel av 1300-tallet. Noen av dem var av stormannsslekt. Vi må anta at mange av dem har vært ute og reist, selv så langt som til Tyskland, Nederlandene og Frankrike, der humle var i bruk. Kanskje hadde de i utlandet plukket opp smaken på humle og fått det dyrket i hagen i Trondheim der de var ansatt i en lukrativ administrativ stilling i erkebispedømmet?

Men det var neppe slik at 1311 var starten på humlet øl i Norge.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Humle i Norge - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/9/3 11:19:30

Det er funnet humle i utgravninger i Oslo fra 1000-tallet. Generelt virker det på meg som at det mangler utgravninger av ølbrygging i Norge, slik at funn som kan hjelpe oss datere innføringen av humle rett og slett ikke eksisterer. Da blir det veldig vanskelig å si noe konkret om tidfestingen.

I og med at det er humlefunn i bryggekontekst fra Danmark og Sverige fra 600-tallet og utover virker det veldig sannsynlig at Norge begynte å bruke humle lenge før 1200.

Humle i Frostatingsloven? - lagt inn av Outo - 2019/6/11 00:54:32
Hvis humla kom med Hanseatene, er det en moderne anekdote at humla nevnes i Frostatingsloven? Selv om loven er skrevet ned senere har den røtter til 900-tallet, så vidt jeg har skjønt, så den ville vel ikke nevne et produkt som var kommet på 1200-tallet?

2018-06-03

Fasit uke 22/2018

Her kommer fasiten til helgequizen for uke 22.

Antall bryggerier i Norge. Den første tellingen av antall bryggerier var fra 1857, trolig gjort i forbindelse med innføringen av den første særskatten på øl, eller rettere sagt på malt. Da var det 343 bryggerier i landet. Rett nok var de aller fleste av dem knøttsmå.

  1. Hvor mange bryggerier var i drift i Norge da dagens bryggeriforening ble dannet i 1901?

    Det var totalt 47 bryggerier ifølge en oversikt som Bryggeriforeningen har gitt i sine jubileumsbøker. Alle unntatt to var medlemmer av foreningen.

  2. Forbudstiden for øl i Norge varte ikke så lenge, men enkelte bryggerier bukket under. Hvor mange færre bryggerier var det etter opphevingen av sterkølforbudet i 1920 enn det var under innføringen av forbudet mot sterkølet i klasse 3 25. mai 1917?

    Jeg vil si at fire er fasiten her, med referanse til samme oversikt som i forrige spørsmål. I 1919 forsvant følgende bryggerier som medlemmer i bryggeriforeningen: St. Hallvards Bryggeri, Toten Bryggeri, Trondhjems Bryggeri, og Rauma Bryggeri. I 1917 forsvant Drammens bryggeri og Kronvikens Bryggeri. Jeg har ikke klart å bringe på det rene om de to ble nedlagt før eller etter 25. mai. Imidlertid tror jeg Kronvikens Bryggeri nok var på vei ned før forbudstiden. Det finnes en annonsering over tvangsauksjon i Norsk Kundgjørelsestidende fra 18. mars 1916 for deres eiendom. Også Drammens Bryggeri var nok nede for telling før forbudstiden. Det finnes en kunngjøring i Norsk Kundgjørelsestidende 21. april 1917 om at et selskapet «Skippergata 10» hadde for intensjon om å kjøpe bryggeriets eiendom, og dette er en måned før forbudet inntrår for øl. Etter disse nedleggelsene var det 33 bryggerier igjen som bryggeriforeningsmedlemmer. Ingen bryggerier ble meldt ut i 1918 eller i 1920. Vi kan selvfølgelig ikke være sikker på hvor mye alkoholforbudet innvirket på disse bryggerienes nedleggelse. For eksempel fikk Rauma bryggeri en diger knekk da det brant få år etter en diger fornyingsprosess. Uansett var spørsmålet formulert for at det ikke skulle involvere hvorfor disse bryggeriene la ned.

  3. De første norske mikrobryggeriene kom i 1989. Hvor mange gamle, eksisterende bryggerier var det da igjen?

    I 1989 var (såvidt jeg klarer å regne ut) følgende bryggerier igjen: Bodø, Hansa, Mack, Fredrikstad, Christiansands, Hamar, E.C. Dahls, Tou, Aass, Moss, Arendals, Sarpsborg, Grans og Ringnes, der sistnevnte hadde produksjon både ved Ringnes-bryggeriet og Frydenlund-bryggeriet. Det vil si 14 selskaper og 15 produksjonssteder. Det var forsåvidt færre eierstrukturer enn det var selskaper, men det er litt irrelevant i denne sammenhengen.

Renhetsloven. I Norge regner vi med at Renhetsloven kom inn med ølloven i 1913, men også før det var forbudt med sukker. Delvis var nok dette tuftet i at man før 1913 beskattet malt, slik at å bruke sukker til brygging var en skatteunndragelse av alkohol.

  1. Den norske renhetsloven forbød bruk av sukker i øl, men det var ett unntak, hvilket?

    For hjemmebrygging kunne man bruke inntil 100g sirup og 50g sukker pr liter vørter.

  2. Renhetsloven i Norge forbød også andre urter enn humle, men det var et unntak også her, for hvilket andre urter?

    For hjemmebrygging var det tillatt med einer, einebær og pors. Dette tillot at man kunne fortsette med gårdsbrygging slik man alltid hadde gjort, eller i hvert fall med de mest brukte ingrediensene.

  3. Hvilken formulering i Renhetsloven var i praksis et forbud mot hjemmebrygging i urbane strøk?

    Der var et krav om at hjemmebryggere ikke fikk bruke malt, maltekstrakt eller vørter som andre hadde produsert, eller som var produsert på anlegg som ble brukt til kommersiell drift. Dermed var man begrenset til å brygge på råvarer man selv hadde maltet. Dette var også i tråd med praksis med den gamle gårdsbryggingen, men det forbød brygging for de som ikke hadde anlegg for å malte. Dermed var det i bunn og grunn et forbud mot hjemmebrygging i bynære strøk. Forbudet ble værende ut 1900-tallet, men var de siste årene temmelig sovende.

Kjendiser. Ulike kjendiser har vært knyttet til norske bryggerier, ofte som investorer. Her skal du koble kjendisen med et norsk bryggeri.

  1. Hvilket norsk bryggeri var Jahn Teigen involvert i?

    Oslo Mikrobryggeri, som aksjonær. Ifølge VG 3. februar 1994 trakk Teigen seg imidlertid ut tidlig, og muligens før stedet begynte å gå med overskudd.

  2. Hvilket norsk bryggeri var Bjørn Dæhli involvert i?

    Norbrew, som investor.

  3. Hvilket norsk bryggeri var avistegneren Morten M. involvert i?

    Atna Bryggeri, som etikettegner, styremedlem og aksjonær. Og dessuten som opprørsleder for Oslo-aksjonærene når konfliktnivået i bryggeriet steg.

Uvanlige øltyper. Selv om vi kjenner til mange øltyper, finnes det flere og mer ukjente. Her er tre av dem.

  1. Hva er en Swankey, og hvor finner vi den?

    Det er en gammel øltype fra Pennsylvania i USA, der navnet går tilbake til 1800-tallet. Det er en lav-alkohol mørkt øl, og minner således om brown ale og mild ale. Imidlertid er den krydret med anis for å gi den en lakris-preg. Navnet har vært knyttet mot den tyske øltypen «schwenke», hvilket gir mening, siden Pennsylvania i stor grad hadde innvandring fra Tyskland.

  2. Hva er en Aajt, og hvor finner vi den?

    Det er en øltype fra Maastricht i Nederland, og er et blandingsøl laget fra den nederlandske varianten over en tysk dortmunder export, altså et litt alkoholsterk pilsneraktig øl – som i Nederland går under navnet «dort» og en oerbier. Selve navnet «aajt» er lokal dialekt og trolig nært beslektet med «alt», muligens som i «altbier». Se forøvrig hva jeg har skrevet om aajt tidligere.

  3. Hva er en Ajon, og hvor finner vi den?

    Dette er et tradisjonsøl fra Uganda, brygget på millet. Kornet maltes, males, vætes, begraves for å fermenteres, ristes over varme, soltørkes, bløtes, gjæres og drikkes med lange sugerør fra karet der det gjærer. Se forøvrig hva jeg har skrevet om ajon tidligere.

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-02

Quiz uke 22/2018

Her kommer spørsmålene til helgequizen for uke 22.

Antall bryggerier i Norge. Den første tellingen av antall bryggerier var fra 1857, trolig gjort i forbindelse med innføringen av den første særskatten på øl, eller rettere sagt på malt. Da var det 343 bryggerier i landet. Rett nok var de aller fleste av dem knøttsmå.

  1. Hvor mange bryggerier var i drift i Norge da dagens bryggeriforening ble dannet i 1901?

  2. Forbudstiden for øl i Norge varte ikke så lenge, men enkelte bryggerier bukket under. Hvor mange færre bryggerier var det etter opphevingen av sterkølforbudet i 1920 enn det var under innføringen av forbudet mot sterkølet i klasse 3, som var 25. mai 1917?

  3. De første norske mikrobryggeriene kom i 1989. Hvor mange gamle, eksisterende bryggerier var det da igjen?

Renhetsloven. I Norge regner vi med at Renhetsloven kom inn med ølloven i 1913, men også før det var forbudt med sukker. Delvis var nok dette tuftet i at man før 1913 beskattet malt, slik at å bruke sukker til brygging var en skatteunndragelse av alkohol.

  1. Den norske renhetsloven forbød bruk av sukker i øl, men det var ett unntak, hvilket?

  2. Renhetsloven i Norge forbød også andre urter enn humle, men det var et unntak også her, for hvilket andre urter?

  3. Hvilken formulering i Renhetsloven var i praksis et forbud mot hjemmebrygging i urbane strøk?

Kjendiser. Ulike kjendiser har vært knyttet til norske bryggerier, ofte som investorer. Her skal du koble kjendisen med et norsk bryggeri.

  1. Hvilket norsk bryggeri var Jahn Teigen involvert i?

  2. Hvilket norsk bryggeri var Bjørn Dæhli involvert i?

  3. Hvilket norsk bryggeri var avistegneren Morten M. involvert i?

Uvanlige øltyper. Selv om vi kjenner til mange kjent øltyper, finnes det et lite have av ukjente ølstiler. Her er tre av dem.

  1. Hva er en Swankey, og hvor finner vi den?

  2. Hva er en Aajt, og hvor finner vi den?

  3. Hva er en Ajon, og hvor finner vi den?

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-05-27

Quiz uke 21/2018

Her kommer fasiten til helgequizen for uke 21.

Humle. Humle er ølets krydder, og er preget av terroir. En rekke nye humlesorter har kommet de siste årene, i tillegg til alle de eldre.

  1. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Cluster

    Dette er en amerikansk humle som trolig er basert på en krysning mellom en lokal vill-humle og en humle som kom over med kolonister allerede på 1600-tallet, trolig fra England eller Nederland. Den har moderat med alfasyrer, og regnes som egnet både som bitter- og aromahumle. Visstnok har den ypperlige lagringsegenskaper. Den brukes ofte i mørke og sterke øl, uten at det er noen iboende grunn til det.

  2. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Riwaka?

    Det er en new zealandsk humle, utviklet som en krysning av Saaz og new zealandske humler. Den har tydelig preg av grapefruit og pasjonsfrukt. Navnet er en oppkalling etter stedet der avlsstasjonen for humle ligger. Den har relativt lite alfasyrer, rundt 4,5-6,5%, men med mange aromatiske oljer er den best egnet som aromahumle. Endel mener at det er den kvintessensielle new zealandske humla.

  3. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Feux-Coeur Francais?

    Dette er en australsk humle som trives i det litt mer kjølige klimaet i Victoria. Dens opphav i Burgund i Frankrike. Den er utviklet mest som en bitterhumle med 14-16% alfasyrer. Den sies å være ideell for en Randall - altså inline tørrhumling, dog av grunner jeg ikke helt har klart å avdekke.

IPA-persongalleri. IPA er en spesiell øltype, og mange personer har hatt små eller store roller i å skape stilen. Hva er det primære bidraget til følgende personer:

  1. Hva var Campbell Marjoribanks rolle i IPA-historien?

    Navnet uttales visstnok «Marchbanks». Han var styreleder i det britiske Østindia-kompaniet. De irriterte seg i 1822 over at Bow Brewery gav langt mindre lukrative avtaler ved ølkjøp, og de ønsket seg en annen kilde å kjøpe ølet fra. I praksis oppfordret han Allsopps bryggeri til å brygge et konkurrerende produkt til den Pale Ale'en som Bow Brewery laget for eksport til India.

  2. Hva var Job Goodhead rolle i IPA-historien?

    Han var sjefsmalter hos Allsopps Brewery, bryggeriet som skapte en konkurrent til Bows pale ale. Utfordringen han jobbet med var ikke bitterheten, men den lyse fargen på ølet. Det sies at han jobbet med reprodusere ølets farge i småskala med en tekjele.

  3. Hva var Mark Hodgson rolle i IPA-historien?

    Flere generasjoner Hodgson drev Bow Brewery. Marks far George er ofte gitt æren for å ha oppfunnet IPA'en. Det er nok ikke korrekt, mens Marks sønn Frederick ødela dette lukrative nisjeproduktet for bryggeriet sitt ved å bli for grådig. Mark Hodgson bør muligens krediteres for å være den som faktisk skapte den opprinnelige engelske IPA'en. Han brukte mye tid på å lese og svare på tilbakemeldinger fra forbrukerne, og han justerte ølet som ble eksportert til India slik at det passet til klimaet der – i hvert fall slik britene i India tilbakemeldte at de syntes det passet.

Se forøvrig Pete Browns Hops and Glory: One man's search for the beer that built the British Empire, samt denne siden der Pete Brown sammenfatter historien til IPA.

Norske alkoholbegrensninger Øl er godt, og sterkøl er bedre, men fra 1913 var det slik i Norge at øl ikke kunne være sterkere enn 7,0% abv.

  1. Når ble denne grensa på 7,0% hevet?

    Det var etter en sak i EFTA-domstolen at det ble klart at Norge ikke kunne forby salg av øl over 7,0%, sålenge man solgte vin over 7,0%. Salget ble åpnet i 1999, men et nytt, samordnet avgiftssystem kom ikke på plass før fra 2000.

  2. Et stort norsk bryggeri var raskt på markedet med et øl på rundt 10%, som i flere år var det best-selgende sterkølet på Polet. Hva het dette ølet?

    Ringnes Eagle på 10,2% abv var salgsvinner fra og med 2000 til og med 2004, da Hansa sterkøl tok over.

  3. Opprinnelig hadde dette ølet et annet navn, men Polet nektet å selge det under dette opprinnelige navnet. Hvilket navn var problematisk?

    Opprinnelig het ølet Ringnes Loaded, men Vinmonopolet aksepterte ikke det produktnavnet, så ølet ble omdøpt. Dette er egentlig litt underlig, for Polet har ikke vært så pripne på navn i mer nyere tid.

Opprinnelige bryggerinavn. Bryggerier skifter av ulike grunner navn over årene, og et bryggeri som vi kjenner under ett navn, het kanskje opprinnelig noe helt annet.

  1. Hva het Aass bryggeri før det ble hetende Aass bryggeri, og når skjedde dette?

    Bryggeriets aner skriver seg tilbake til 1834, og har gått gjennom flere navneskriver. Det gikk under navnet Ole Pehrsons bryggeri frem til 1842 da Halvor Ellingsen overtok. Senere overtok H. F. Gjessing, og han gikk raskt i kompaniskap med Poul Lauritz Aass. En periode het bryggeriet Gjessing & Aass Bryggeri før det ble overtatt av Aass og fikk dagens navn.

  2. Hva het Grans Bryggeri før det ble hetende Grans Bryggeri, og når skjedde dette?

    Grans Bryggeri startet som Sandefjords Bryggeri i 1899. Navnet Grans kom i 1949 da Gran-familien overtok alle aksjer i bryggeriet.

  3. Hva het Hansa Borg bryggeri før det ble hetende Hansa Borg bryggerier, og når skjedde dette?

    Hansa Borg Bryggerier er navnet etter en sammenslutning av Hansa Bryggeri og Borg Bryggerier i 1997, som også omfattet Christiansands bryggeri fra 1999. Om vi ser på Hansa Bryggeri, var det grunnlagt i 1891, basert på det tidligere Sembske Bryggeri. Ser vi på Borg Bryggerier så fusjonerte de med Fredrikstads Bryggeri i 1989, men beholdt Borg-navnet som de fikk i 1975. Før det het de i noen få år Sarpsborg og Halden Bryggerier, som var en forenkling av navnet fra da disse to bryggeriene slo seg sammen i 1960: Halden Bryggeri - Sarpsborg Bryggeri. Men opprinnelig startet Sarpsborg som Lande Bryggeri i perioden 1855-1911. Forøvrig, Christiansands Bryggeri har sannsynligvis alltid hett det. Det finnes noen referanser til Christiansen & Co Bryggeri som navn før 1887. Men for det første finnes det annonser som bruker Christiansands bryggeri helt tilbake til 1877, og for det andre var nok dette heller det tidligere navnet på Larvik bryggeri – som forøvrig var samme Christiansen-familien som også eide Christiansands bryggeri. Forvirret? Familen kjøpte det ennå ikke ferdigstilte bryggeriet i 1859, og eide bryggeriet frem til 1964.

Se forøvrig "de ypperlige sidene om norsk bryggerihistorie og norske øletiketter.

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-05-26

Quiz uke 21/2018

Her kommer helgequizen for uke 21, litt forsinket, for kvelden i går gikk med til et kjempebra gravøl for Bakke Brygg og en flott feire Tobias Karlsen, som i mange år har drevet den. Men her er endelig quizen.

Humle. Humle er ølets krydder, og er preget av terroir. En rekke nye humlesorter har kommet de siste årene, i tillegg til alle de eldre.

  1. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Cluster?

  2. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Riwaka?

  3. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Feux-Coeur Francais?

IPA-persongalleri. IPA er en spesiell øltype, og mange personer har hatt små eller store roller i å skape stilen. Her ser vi etter primære bidraget til noen personer:

  1. Hva var Campbell Marjoribanks rolle i IPA-historien?

  2. Hva var Job Goodheads rolle i IPA-historien?

  3. Hva var Mark Hodgsons rolle i IPA-historien?

Norske alkoholbegrensninger. Øl er godt, og sterkøl er bedre, men fra 1913 var det slik i Norge at øl ikke kunne være sterkere enn ca 7,0% abv.

  1. Når ble denne grensa på 7,0% hevet?

  2. Et stort norsk bryggeri var raskt på markedet med et øl på litt over 10%, som i flere år var det best-selgende sterkølet på Polet. Hva het dette ølet?

  3. Opprinnelig hadde dette ølet et annet navn, men Vinmonopolet nektet å selge det under dette opprinnelige navnet. Hvilket navn var problematisk?

Opprinnelige bryggerinavn. Bryggerier skifter av ulike grunner navn over årene, og et bryggeri som vi kjenner under ett navn, het kanskje opprinnelig noe helt annet.

  1. Hva het Aass bryggeri før det ble hetende Aass bryggeri, og når skjedde dette?

  2. Hva het Grans bryggeri før det ble hetende Grans bryggeri, og når skjedde dette?

  3. Hva het Hansa Borg bryggeri før det ble hetende Hansa Borg bryggerier, og når skjedde dette?

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2017-06-06

Carlsberg-patentene

I det siste har det versert et opprop, som i hverfall med summarisk gjennomlesning synes å indikere at Carlsberg og Heineken forsøker å patentere kornslaget bygg og brygging. Helt sånn er det ikke. Men helt uproblematisk er det heller ikke.

Litt om bakgrunnen først. Carlsberg og Heineken bruker store midler på forskning – og to sentrale, gamle forskningstema innen brygging er DMS-reduksjon og lagringsstabilitet. Det er nå tatt ut to patenter som dekker teknikker rundt disse effektene når man brygger med en spesiell variant av bygg som også Carlsberg og Heineken har utviklet.

Har Carlsberg genmodifisert bygg? Nei, på en måte ikke egentlig. Dette er naturlige mutasjoner, men sånn jeg leser det, er de fremprovosert mutagenetisk, dvs at du utsetter bygg for stråling eller for kjemikalier som vi vet vil forårsake mutasjoner.

Poenget er at man har identifisert tre gener. Den ene patenten (EP2384110) dekker to av dem, LOX-1 og LOX-2, som er essensielle gener for dannelsen av stoffer som ender som trans-2-nonenal, eller T2N, som er et oksydasjonsprodukt som gir det klassiske pappaktige preget som gammelt øl kan ha. Videre vil T2N også maskere bort estere, som sikkert er grunnen til at ølet virker mer anonymt når det blir oksydert eller lagringsskadd.

Det tredje genet, i den andre patenten (EP2373154) er på bygg der genet for ensymet MMT er slått ut. Dermed dannes det ikke SMM, som er forstadiet for DMS. Om «råstoffene» til DMS ikke finnes i maltet, så får du heller ikke DMS i ølet. For så vidt er DMS et mindre problem på mørkere ales men for pilsner laget på pilsnermalt det en relevant utfordring.

Den vanlige måten å kvitte seg med DMS er gjennom en rekke tiltak, som blant annet omfatter god utlufting, samt lang og livlig koking. Jeg mener å ha sett at halveringstiden for SMM er rundt 45 minutter, så dette tar tid. Typisk koker man mye lengre enn det som trengs for utfelling av proteiner. Om DMS ikke er et problem, kan man koke kortere. Det har et aspekt av energisparing og miljøvennlighet, men det har også implikasjoner for takten man kan produsere nye batcher med vører.

Den tredje patenten (EP2575433) kombinerer de to forrige og koblet det mot energisparing under bryggeprosessen.

Så det er ikke akkurat slik at man har gått ut i en eller annen tilfeldig byggåker, funnet en spennende plante og patentert den. Det er for så vidt en kunstig fremstilt plante, i den forstand at man har jobbet målrettet med å slå ut bestemte gener. Er det genmodifisering? Tja, jeg vet ikke helt. Det er i hvert fall ikke lagt til nye gener fra andre arter, som er det klassiske skrekkscenariet rundt genmodifisering.

Ølbryggere burde ikke være ukjente med kunstig fremavling av nye sorter av planter. Vi tenker på Maris Otter som en «gammel» sort bygg, for den er fra 1960-tallet. Det går fort unna med å få nye byggsorter som er marginalt bedre enn det man brukte for 4-5 år siden. Også med humle skjer dette, og vi kjenner alle de kule mote-humlene som har regnet ned over oss de siste årene. De kommer alle fra målrettet fremavling – spesielt krysning av ulike sorter humle som har hver sin ønskelige egenskap. Tenk Citra, Palisade, Amarillo og det mest fra New Zealand. Intet av dette er hentet fra skogen eller fra tradisjonshumler i sydveggen på en kårbolig. Det er fremavlet på avlsstasjoner som har mer til felles med en plantelab enn en humleåker. Jeg kjenner dog ikke til at de bruker mutagenetiske teknikker.

Er planter patenterbare? Det finnes en rekke former for vern av planter du har utviklet. Selv for vanlige potteplanter fremavler man nye varianter som man får vernet, men det sentrale er at det må være noe nytt man har fremdyrket eller fremavlet. Om det skal være en patent må man vel også dokumentere at det nye har en nytteeffekt.

Det er mange aspekter av disse patentene. Først, det at man enklere kan kvitte seg med DMS er forsåvidt greit, men ikke essensielt, siden man allerede hadde måter å få det til på. Det at man kan få bort pappsmaken som får ølet til å eldes, er seriøst og bør ha et digert potensiale.

Det neste aspektet er mer dyptgående – burde det være mulig å ta patent på kunstig fremkalte genetiske varianter? Tja. Det er et godt stykke mellom dette og genspleising av den typen der man henter for eksempel genet som gjør maneter selvlysende og dytter det inn i bygg, så ølet blir selvlysende eller-no-sånt. Teknisk sett har de bare speedet opp hastigheten ved å fremkalle en høyere mutasjonsrate. Men det er filosofisk ikke uproblematisk.

Og det tredje spørsmålet er om det burde være mulig å eie liv, som i planter, når man har fermavlet en ny variant. De filosofiske spørsmålene er interessante nok, men utfra gjeldende praksis har ikke Carlsberg og Heineken gjort noe spesielt urovekkende.

Det siste spørsmålet er om dette er noe man burde jobbe for å endre. Jeg har ikke noe imot om det ble endret, men det blir bare «teit» om man skal nekte Carlsberg og Heineken å gjøre dette, uten at man gjør det som generelle endringer i lovverket. Det er mye som er galt med genmodifisering, og hele dette feltet er utsatt for en utglidning i praksis. Det er fint at man engasjerer seg, men vær så snille å engasjere der for det generelle problemet, ikke bare på vegne av pilsen til Carlsberg.

Har Carlsberg og Heineken patentert brygging? Nei, selvfølgelig ikke. Man kan ikke patentere en fremgangsmåte som allerede er beskrevet offentlig før man søker om patentet. Enhver teknikk og fremgangsmåte i både gamle og temmelig nye bryggehåndbøker er like lovlig idag som tidligere. At de skaper en ny sort bygg eliminerer ikke de eksisterende sortene. Det tar ikke vekk noen rettigheter.

Men på et overordnet nivå endrer det likevel maktforholdene. Carlsberg kan lisensiere dette til bønder som dyrker utelukkende for dem. De kan forenkle bryggeprosessen og tjene mer, og endog dermed betale bedre for denne sorten bygg. Men samtidig har de investert store summer i forskning og utvikling for å komme dit. Andre bryggerier får ikke tilgang til denne sorten bygg. Dersom du misliker denne situasjonen, kan det tenkes at du trenger å gå noen runder med deg selv for å se om du om du egentlig liker kapitalisme, markedsøkonomi og intellektuelle rettigheter. Det er alt samme sosiale konstruksjoner som ikke er gudegitt, selv om det generelt pøses hurrarop over dem. Om det er et problem her, er det nok der det ligger, heller enn hos Carlsberg og Heineken.

Generelt er jeg skeptisk til patenter, og veldig skeptisk til patenter på gener. En gang i tiden var patenter en enerett til økonomisk utnyttelse av en ny-uttenkt fremgangsmåte, mot at du offentliggjorde denne for andres nytte. Andre kunne bruke den innen forskning og til personlig nytte, men de kunne ikke dra økonomisk fordel av den. Idag virker det som patenter stort sett ikke fungerer slik. Hvem går vel til patentregisteret for å få gode idéer. Måten patentene er beskrevet på er jo ikke engang spesielt leselig. Jeg vil tro at nesten alle oppslag i patentregisteret er for å sjekke om noe bryter eller ikke bryter med eksisterende patenter. Da blir det litt sært og temmelig parodisk.

Hva kan du egentlig gjøre? Du kan la være å kjøpe disse spesielle byggsortene, og da kan du brygge som før. Eller du kan vente 17 år eller hvor lang tid patenten vil være gyldig, og da er det fritt frem.

Patenter er ikke uvanlig i bryggeribransjen. Patentmalt ble en gang i tiden produsert med en prosess som var ... vel, patentert. Aass bryggeri var en gang i tiden stolte over sin patent på vørterøl. Norske bryggerier var mer patentkåte for hundre år siden, og de har hatt sin andel av patenter.

Saken har også et annet aspekt, som går på omdømme. Carlsberg og Heineken er bryggerier som har vært i omløp lenge, og som har vokst seg store og spist mange på veien. De er store konglomerater av merkevarer og de har alltid vært i teten vitenskapelig, og de har lagt langt fremme i markedet med temmelig spisse albuer. Så søker de om et patent, hvilket de kanskje allerede har akkumulert et firsifret antall av. Generelt er det få som bryr seg. Men denne gangen er det et patent på en genmutasjon. Dermed frontkolliderer de med en lobby som er sterkt imot at patent-systemet skal utvides til liv, dvs til å omfatte genendringer, enten de er naturlige eller skapte.

Slikt blir det bråk av, men bråket hadde vært moderat om de ikke hadde vært for «a perfect wave» der motstanden mot patent på genmutasjon faller sammen en generell motvilje overfor store aktører som Carlsberg og Heineken, aktører som symboliserer industrielt øl og mangfoldsreduksjon i bransjen.

Her hjemme spiller dette over til Ringnes. Det er vel knapt noe som kan samle øl-Norge like godt som å klage på dansk imperialisme … også kjent som Ringnes. Man skal selvfølgelig ha lov til sine meninger, men historen er mer kompleks og nyansert enn dette. Likevel samler det «alle» fra Sagenes Henning E. Thoresen til de mest tekniske bryggenerdene.

Det lukter av bekreftelsestendens, som er en feilslutningsteknikk (confirmation bias heter det på engelsk) som baserer seg på at du lettere aksepterer det som matcher det eksisterende verdensbildet ditt. Om du mener Carlsberg er imperialistiske industribryggere, så tenker du instinktivt «Nettopp! Visste jeg det ikke!» når noen påstår at Carlsberg har patentert brygging av øl – selv om patentering av ølbrygging ikke er mulig. Vi så noe lignende med bestevennsaken. Rema 1000 kunne knapt ha valgt noen verre bestevenn enn Ringnes, for med dét valget fikk de alle ned i skyttergravene.

Hva er det egentlig Carlsberg – eller Ringnes om vi absolutt vil – forsøker på her? De vil kort og godt forenkle og forkorte bryggeprosessen, og så vil de øke stabiliteten på sluttproduktet. Vis meg den mikrobryggeren som ikke har bløtlagt hodet sitt i timer og dager for eksakt det samme formålet. Jeg er ikke overbevist om at det forjettede land ligger i den retningen, jfr innlegget om flybåren ferskøl. Men noen mener det. De mellomstore og store mikrobryggeriene stormer stort sett som en lemmenflokk i samme retning som Carlsberg og Heineken og alle de andre store … samtidig som de finner på nye og enda mer kreative begrunnelser for at de egentlig er kvalitativt annerledes. At mikrobryggeriene ikke har egne forsøksgårder for fremavling av bygg, er trolig mest et ressursspørsmål.

Er jeg bare apologetisk overfor Ringnes? Nei, og det er mye jeg er kritisk til Ringnes og Carlsberg for. Én ting er at jeg er kritisk til deres bruk av patenter, fordi jeg er generelt kritisk til patenter – spesielt når det brukes til markedsmakt fremfor som kilde til innovasjon. Men det er andre ting her jeg er mer kritisk til. Carlsberg – og andre – puger på en verdensarv i sin gjærbank. Om ikke annet er det trolig tradisjonsgjær der som ikke finnes andre steder i verden. La meg tippe at en mann som Lars Marius Garshol hadde gitt temmelig mye av høyrearmen sin for et par uforstyrrede timer der. Det er egentlig fullstendig spinnvilt at dette er forretningshemmeligheter eid av et selskap, i stedet for at det var definert som vitenskapelig fellesarv.

Så klarer jeg å hisse meg opp over disse patentene? Ja litt, men ikke fordi det er Carlsberg og Heineken som står bak. Dessuten er jeg mer sjokkert over alle de presumptivt oppegående personene som med en ukritisk ryggmargsrefleks trigger på en Facebook-link med teksten «Carlsberg and Heineken have patented making beer – a tradition that's been around for thousands of years. How? By claiming a patent on barley, the brewing process and the brewed beer. If we don't stop them, everyone will have to pay...». Joda, jeg vet hvordan og hvorfor postede Facebook-linker blir «sexed up» som clickbait. Men dette her var ikke engang omtrentlig troverdig ... skjønt siden som linken pekte på var en god del hakk mer etterrettlig og informativ enn selve linken.

Og forøvrig, dersom noen synes at dette med mutasjoner og bygg og patenter er ille, så vent til temaet blir gjær og gener og mutasjoner …

(Full disclosure: Jeg har – sammen med hjemmebryggemakker Steinar Hamre – brygget en baltisk porter hos Ringnes som konkurransepremie i en konkurranse i regi av Norbrygg i 2014. Vi har også premiebrygget batcher på lignende måte hos Austmann og hos Klostergården Håndbryggeri på Tautra.)

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Gode og gjennomtenkte tanker her om disse patentene. - lagt inn av Eirik Stillingen - 2017/6/7 10:53:22
Svært saklig og bra. For øvrig er vernetiden for patenter 20 år fra man søkte om patent hos det første patentverket her i Europa (i Norge er dette Patentstyret). Monopolet man oppnår med patent er med andre ord tidsbegrenset. Det som man derimot kan reagere på er andre omstendigheter, f.eks. at bønder som ikke dyrker genmodifiserte organismer, men som har fått avlingene sine forurenset av genmodifiserte organismer med en patentbeskyttelse, har blitt trvunget til å betale lisens til innehaveren av patentet. Det er slik debatten bør handle om
- lagt inn av Torstein - 2017/6/7 14:40:36
Henning "spekulativ varemerkeregistrering" Thoresen burde jo ihvertfall være den siste til å klage på det der, det må i såfall bare være fordi han ikke fikk gjort det selv.
- lagt inn av Gustav F - 2017/6/7 16:34:15
Det jeg savner her er hvorfor Carlsberg trenger en patent, og ikke bare normalt plantedyrkerrettigheter. Å søke patent på ikke-genmodifiserte planter er kontroversielt, både juridisk og etisk. Denne måten å uthule begrensningene på patent på liv er stort sett forbeholdt Monsanto, Syngenta og noen få andre.

Hvorfor søker Carlsberg og Heineken denne omstridte og problematiske beskyttelsen, i stedet for å nøye seg med den noe enklere og ukontroversielle 20 års eneretten til å selge såkorn?

Hvorfor? - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/7 16:46:43
Gustav: Jeg tror det koker ned til at med en patent kan de hindre konkurrenter fra å bruke samme teknikken for å effektivisere brygging og bedre stabiliteten. Det eneste en konkurrent ville trengt å gjøre, ville vært å fremdyrke de samme genmodifikasjonene via en annen metode.

På den andre siden er jeg ikke enig i at det ikke er genmodifisering, dvs at det 'bare' er naturlige mutasjoner. De har designet hva de vil ende opp med, og så har de kastet terning til de fikk rett resultat. Det er kanskje ikke helt genspleising med andre arter, men det temmelig nær genetisk modifisering. Og det er et PR-mareritt å skulle selge det som litt tabloid kunne kalles 'genmodifisert øl'.

Hvorfor? - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/7 17:37:14
Gustav: Jeg tror det koker ned til at med en patent kan de hindre konkurrenter fra å bruke samme teknikken for å effektivisere brygging og bedre stabiliteten. Det eneste en konkurrent ville trengt å gjøre, ville vært å fremdyrke de samme genmodifikasjonene via en annen metode.

På den andre siden er jeg ikke enig i at det ikke er genmodifisering, dvs at det 'bare' er naturlige mutasjoner. De har designet hva de vil ende opp med, og så har de kastet terning til de fikk rett resultat. Det er kanskje ikke helt genspleising med andre arter, men det temmelig nær genetisk modifisering. Og det er et PR-mareritt å skulle selge det som litt tabloid kunne kalles 'genmodifisert øl'.

2017-01-01

Norsk humledyrking

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0
Humle på Helgøya
Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Skala - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/1/2 00:41:37
Disse innleggene har vært interessant lesning. Bildet fra NEGs spørrelistesvar på 1950-tallet er det samme: mange dyrket humle til eget bruk, og mange kjøpte. De som dyrket måtte kjøpe hvis avlingen var for liten, eller humlen ikke modnet. Man får ikke inntrykk av at det var noe særlig kommersiell produksjon, annet enn at man kunne selge til/bytte med en nabo. Jeg tror kun ett svar på Sørlandet nevner noe om salg av humle.

Bildet for danske spørrelistesvar er helt annerledes. Minst halvparten forteller om humlekremmere fra Fyn som kommer kjørende med vogn og selger humle én gang i året. Fra Fyn forteller noen få svar om folk som dyrket store mengder humle og tjente svimlende summer på å selge den. Humledyrkerne på Fyn ser ut til å ha vært stort sett utkonkurrert av importen i 1920-1930.

Det ser ut som det er lenge siden det har vært noen kommersiell norsk humledyrking å snakke om.

Humledyrking - lagt inn av Anders Christensen - 2017/1/2 22:26:54
Uten at jeg har sett noen primærkilder, synes det som om de fleste er enige om at den kommersielle humledyrkingen forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. I Danmark var det kommersiell dyrking til etter krigen og visstnok også i Syd-Sverige. Jubileumsboka for Refsvindinge forteller om hvordan sjåføren på bilen som distribuerte ølet også distribuerte malt, humle og fersk gjær til hjemmebryggere, og hadde faste stopper annenhver uke - og det ligger såvidt jeg husker under at det var flere personer i hver landsby som brygget selv og kjøpte råvarene fra bryggeriet.

2016-12-28

Humle i Romsdals Amt

Jeg begynte å nøste i amtmennenes femårsberetninger i forrige innlegg om humle i 1840. Da hentet jeg frem rapportene nasjonalt for én av femårsrapportene, her kommer alle femårsrapportene for ett av amtene. Ble det dyrket humle? Ja, men ikke veldig mye.

Jeg nevnte at datakvaliteten på femårsberetningene ikke var verdens beste, spesielt for områder der humla ikke var spesielt viktig i øynene til amtmannen og de øvrige embetsmenn som han delegerte delrapporteringen til. For å illustrere det, har jeg funnet frem til formuleringene om humledyrking i alle amtmannsrapportene for Møre og Romsdal fylke. Knapt en tørrfisk eller potet ble oversett i disse rapportene, men humledyrkingen blir tildelt en ordknapp oppsummering med litt preg av kuriosa.

Folk som samler på statistikk ville vel helst ha hatt informasjon om humledyrkingen på tabellformat à la antall gårder som dyrker, antall mål som dyrkes, antall voger avling og gjennomsnittspriser. Jeg hadde vært henrykt om vi hadde hatt det, men slik er det ikke. Amtmennenes beretninger er en samtidig fortelling om virksomhet i amtet, ikke en statistisk innrapportering av tall. Fremfor en statistisk analyse av tall, trenger vi egentlig en lingvistisk analyse av formuleringer for å si noe om humledyrkingen.

Dessuten er det en usikkerhet at det ikke virker helt avklart om amtmennene rapporterer om humledyrking generelt eller om de rapporterer om kommersiell humledyrking. Trolig er dette opp til den enkelte amtmanns tolkning.

Det fører for langt å liste alle referanser til humle i disse beretningene, for ikke å si å forsøke på en språklig analyse av dem i forhold til formuleringer brukt for andre type avlinger. Det får holde å gjengi litt horisontalt (for alle amt for 1836-1840) og litt vertikalt (for Romsdals Amt for perioden 1830-1870). Så skal jeg samle «go'bitene» fra beretningene i et senere innlegg.

  • 1830-1835. Dyrkningen av Liin, Hamp, Humle og Haugevæxter er ikke almindelig; i enkelte Egne avles endeel af 3de førstnevnte Artikler, hvilket dog især er Tilfældet i Surendals Præstegjeld i Nordmøers Fogderie, til Afsætning ogsaa udenfor Amtet.

  • 1836-1840. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  • 1840-1845. Humle af fortrinlig Qvalitet avles saavel i Surendal, Stangvig og Sunddal af Nordmør som i Norddal, Strand og Ørskoug af Søndmør; men der savnes Beretning om hvorvidt Dyrkningen skrider fremad. I Volds Sogn af Romsdal har jeg seet Humle at voxe vild.

  • 1846-1850. Af Humle avles Noget i samtlige Fogderier, [...]

  • 1851-1855. Humleavlen er ubetydelig, [...]

  • 1856-1860. Humleavlen er af liden Betydenhed; antagelig dyrkes Humle fornemmelig i Surendal, der endog afgiver en ringe Deel deraf tilsalgs.

  • 1861-1865. Humleavlen er fremdeles af liden Betydenhed; i nedre Surendal skal imidlertid avles en Deel til Udførsel.

  • 1866-1870. Fremdeles er det Tilfældet, at Avlingen af Liin og Hamp der ogsaa kun dyrkes i ganske enkelte Distrikter, er af ringe Betydenhed. Det samme gjælder om Humleavlen.

Fra femårsberetningen for 1871-1875 nevnes ikke lin, hamp og humle for Møre og Romsdal.

La meg forøvrig kaste frem en litt løssluppen tanke som jeg ikke har noe godt svar på. Når disse tre – lin, hamp og humle – nevnes sammen, så er det fristende å minnes humlas nytteverdi utover å være ølkrydder: som fibre til tau og klær – slik som også lin og hamp ble brukt. Råmateriale for fibre har neppe vært ene-bruksområde for humle, og det finnes en rekke beskrivelser og annonser fra 1700- og 1800-tallet som helt klart knytter humle til ølbrygging. Men kan humlas årvisse opplisting i disse beretningene, gruppert sammen med lin og hamp, delvis være forårsaket av at humla var et nyttig ersats-materiale for disse to andre fiber-plantene?

Det vil i så fall si at Staten i utgangspunktet kan ha festet høyere verdi til humlas potensiale til å bekle nordmenn og å rigge skipene i den dansk-norske marine, fremfor smaken på ølet, og at dette var grunnen til at det var viktig å ha oversikt over humleproduksjonen. … et statistikkfokus som man arvet til langt inn på 1800-tallet, selv om humleproduksjonen dalte og andre fibermaterialer overtok.

Etter å ha rotet rundt femårsberetningene kan jeg forsikre om at tilstanden og utvikingen i Møre og Romsdal er nokså representativ for landet som helhet. Gjennomgående er beskrivelsene preget av formulereringer som «ikke utbredt», «ikke alminnelig», «dekker ikke amtets behov», «fremdeles avtagende», «ingen endring», «kun til husbruk», «endel dyrkes visstnok i sogn så-og-så, endog for salg».

Slik jeg tolker dette, viser disse rapportene:

  1. Humledyrkingen er på vei nedover gjennom hele perioden 1830-1870, og underforstått ut fra formuleringene, det ble dyrket mer av den før. Den har relativt liten samfunnsøkonomisk betydning i perioden etter 1830.
  2. Det er helt klart et forbruk av humle, for en rekke rapporter refererer til at amtets produksjon ikke dekker forbruket, eller at et og annet sogn har nok humle til utførsel og salg.
  3. Det er liten vilje fra embetsverket eller de ulike velforeningene til å legge til rette for mer humledyrking – slik de tidvis jobber for å tilrettelegge for dyrking av poteter, turnips, frukttrær, bærbusker eller kålrabi. For disse berømmes tidvis enkeltpersoner i rapportene for sin innsats for utbredelsen. For humle er det intet slikt. Humla henger bare fremdeles litt igjen fra gammelt av.
  4. De navngitte, humleproduserende områdene er relativt få, men forbausende godt spredd. Det er ikke slik at de er samlet i en landsdel, eller i et klimaområde. De varierer fra Voss, Gloppen, Selbu, Solør, Surnadal osv. Inntrykket er at de ligger som litt små øyer i utkanten som ikke har innsett at importert humle er fremtiden.

Generelt er disse rapportene mer konsistente med humledyrkingen som restene av en tidligere utbredt dyrking av en kulturplante, enn det er med utprøving og forsøksvis innføring av en ny plante.

 
- lagt inn av icariin - 2021/5/24 14:13:32
Very good blog indeed, really enjoying these beer blogs.

Norsk humle ca 1840

Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.

Jeg har gravd frem hva som skrives om dyrking av humle rundt om i amtene (dvs fylkene) i amtmennenes femårsberetning for 1836-1840. De har eksplisitt blitt bedt om å uttale seg om omfanget av dyrking av lin, hamp og humle. De var alle tre vekster som var utbredt tidligere, men som på 1800-tallet var gått sterkt tilbake. Når amtmennene nevner humle, så er det altså ikke fordi den var en betydningfull avling på siste halvdel av 1830-tallet, men trolig fordi en person lenge før 1830 hadde bestemt at humleproduksjonen i Norge var viktig å ha oversikt over. Så mistenker jeg at man bare ikke sluttet å samle inn oversikten, selv om produksjonen falt.

Jeg antar at blokaden og nødsårene fra krigen i fra 1807 til 1813 fremdeles lå friskt i minne på denne tiden. Dessuten var nasjonaløkonomien avhengig av en balanse mellom import og eksport, og helst et eksportoverskudd. Selv om man ikke siktet på å være selvforsynte i ett og alt, skinner det gjennom at selvforsyningsgrad er en metrikk man er svært opptatt av.

Engelsk humleåker
Engelsk humleåker, men ikke ulikt hvordan man dyrket humle på åker i Norge.
Kilde: geograph og Oast House Archive, CC BY-SA.

Femårsberetningene startet på 1830-tallet, og var en slags tidlig versjon av Norges offisielle statistikk og på sett og vis forløperen til Statistisk sentralbyrå. Imidlertid er mye av tallmaterialet holdt i en fortellende fritekst-stil, fremfor tall oppstilt i rader og kolonner. Uttalelsene virker av-og-til litt kategoriske. Det ville være underlig om dyrkingsmønsteret så presist fulgte amtsgrensene som disse beretningene egentlig påstår. Jeg tror allikevel ikke vi har noen bedre samtidig sammenfatning av humledyrkingen i Norge på slutten av 1830-tallet. Her er det nedbrutt på hvert enkelt amt:

  1. Agershuus Amt. Humle og Haugevæxter (hagevekster) drives hist og her, men, naar enkelte Egne undtages, ikke i noget Omfang, …

  2. Smaalehnenes Amt. Dyrkningen af Liin, Hamp, Humle og Havevæxter er ubetydelig og drives ingensteds uden til Huusbrug.

  3. Hedemarkens Amt. Humle dyrkes vel overalt i Amtet, men ikke i Forhold til Forbruget, naar undtages i Soløer, hvor endog paa enkelte Steder produceres noget til Salg af denne Artikel, dog har man paastaaet, at Afsætningen ikke i den senere Tid har været fordelagtig, fordi Prisen paa Humle er falden ved forøget Indførsel deraf fra Udlandet.

  4. Christians Amt. Hamp, Liin og Humle dyrkes i det Hadelandske og Totenske District; den Første kun for eget Forbrug, Liin og Humle ogsaa til Afsætning for endeel i den indenlandske Handel.

  5. Buskeruds Amt. Liin dyrkes paa flere Steder til Huusbehov, Humle derimod meget mindre og Hamp høist ubetydelig. [...] af Humle skeer Salg i Hallingdal kun i Districtet.

  6. Jarlsberg og Laurvigs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes overalt i Amtsdistrictet, men dog ikke i tilstrækkelig Mængde til Districtets Behov.

  7. Bratsbergs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes i Almindelighed ikke, og intetsteds mere end til Huusbehov.

  8. Nedenæs og Raabygdelaugets Amt. Humle nevnes ikke, kun lin og hamp.

  9. Lister og Mandals Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes vel paa enkelte Gaarde, men kun i det Smaae og til Gaardenes eget Forbrug.

  10. Stavanger Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke og af Humle kun noget Ubetydeligt enkelte Steder i Dalerne og inde i Fjordene i Ryfylke.

  11. Bergen Kjøbstad. (Humle nevnes ikke.)

  12. Søndre Bergenhuus Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke, undtagen i Strandebarms Præstegjeld noget høist ubetydeligt af førstnævnte Sort; heller ikke Humle, undtagen i Vigøers Præstegjeld, omtrent 5 Voger aarlig. [...] Paa mange Gaarde paa Vos haves Humle til Huusbehov, og i enkelte Dele af Nordhordlehn, fornemmelig Sandnæs Sogn i Lindaas, ligesaa. [...] Liin, Hamp og Humle dyrkes ikke (gjelder Rosendal).

  13. Nordre Bergenhuus Amt. Avling af Liin, Hamp, Humle og Haveværter finder i Almindelighed slet ikke Sted, - Humle avles, dog kun i ubetydelig Mængde, paa enkelte Gaarde i Indre Sogn — undtagen i Gloppens Skibrede i Nord- fjord, hvor det antages, at der aarlig avles 18 Voger Liin, 20 Voger Hamp og 40 Voger Humle.

  14. Romsdals Amt. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  15. Søndre Trondhjems Amt. Humle- og Urte-Hauger ere sjeldne hos Personer af Bondestanden; dog skal Humle paa de enkelte Gaarde i Strinde og Sælbo Fogderi, hvor den dyrkes, give godt Udbytte.

  16. Nordre Trondhjems Amt. Liin og Humle dyrkes vel, men lykkes ei altid og afgiver ikke det Fornødne til Districtets Behov.

  17. Nordlands Amt. Hamp avles kun i enkelte Fjordbygder, Humle i end færre; Liin er man næsten aldeles ophørt med at dyrke;

  18. Finmarkens Amt. (Humle nevnes ikke.)

Rapporten oppsummerer uten egentlig å tilføye noe til amtmennenes beretninger med følgende angående humle: Humleavl er vel mere Udbredt end Hampavlen, og paa flere Steder til egen Fornødenhed, dog gaaer det heller ikke fremad med Humlens Dyrkning. I Soløer, – hvor Humleavlen almindeligviis har afgivet Producter til Salg , er den nu i Aftagende, fordi denne Avl, paa Grund af Humleprisernes Falden, ikke mere svarer Regning, og i Vigøer Præstegjeld i Hardanger, hvorfra ligeledes har været solgt en ikke Ubetydelig Deel Humle udenbygds, angives Humleavlen kun at afgive et Product af 5 Voger aarlig.

Man sitter igjen med inntrykket av at på 1830-tallet var humledyrkingen for det meste forsvunnet bortsett fra litt dyrking til eget bruk, og kanskje til salg i bygda. Grunnen ser ut til å være billig importert humle. Likevel er det dyrking for salg hist og her, og det ligger en tydelig forståelse under om at humle har vært en viktig eller i det minste en utbredt avling.

En analyse av hvilke steder som dyrket humle hadde vært interessant, men også vanskelig. Kanskje var det slik at humledyrkingen holdt seg lengst på litt bortgjemte steder som var generelt trege til å importere nye impulser, men jeg ser ikke helt hvordan man systematisk skal kunne teste den hypotesen.

Hvorfor akkurat femårsberetningen fra 1836-40? Beretningen fra 1835 er skannet til PDF med programvare som overhodet ikke taklet bokstavgjenkjenning av gotisk skrift – mens beretningen fra 1840 takler det og er søkbar. Med andre ord: litt praktisk anlagt dovenskap fra meg. Dernest overlapper dette dette perioden da de aller første bryggeriene begynte å brygge bayersk øl, dvs ca 1838-1841, så det er like før man begynte å importere tyske humler for å lage «autentisk» bayersk øl.

Det er farlig å overtolke disse amtmannsberetningene. Men, jeg har fulgt amtmannsrapportene for femårsperiodene for ett av amtene frem til 1875, og bildet som tegner seg er at det er litt tilfeldig hva som trekkes frem som rapporteringsverdig og hva som forblir ubeskrevet.

Det er humle-distrikter som trekkes frem i én beretning, men utelates i neste for så å dukke opp igjen i rapporten deretter. Jeg tror ikke det skyldes at man for en kortere periode oppholdt med dyrkingen, men at det er uteglemt eller utelatt i beretningene. Jeg mistenker også at enkelte av amtmennene har hatt en litt pragmatisk innstilling til denne rapporteringen, og har tatt ørlite lett på data som har syntes å være uvesentlig for sitt distrikt. Det kan også virke som om innsamlingen av data har vært delegert videre nedover i embedsverket, og at datakvaliteten avhenger sterkt av den enkelte embetsmanns nidkjærhet og evne til å forholde seg til frister.

Dermed kan vi nok stole på at de dataene som listes er korrekte, men vi kan slett ikke utelukke at en rekke enkeltdata er uteglemt, spesielt for en såpass uviktig (for 1830-tallet) avling som humle. Men det overordnede bildet er nok korrekt. Det samsvarer også med andre beretninger som indikerer at den kommersielle humledyrkingen i Norge i stor grad forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet.

Til helt inn på 1830-tallet fantes det litt kommersiell dyrking av humle, men i relativ liten skala, selv om det var spredd godt rundt i landet.

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.