Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2019-11-17

Humle til krigformål

Tidligere har jeg skrevet om malt og humle som krigsforråd på festningene i siste halvdel av 1600-tallet. Der var malt en så stor andel av forsyningen at det er nærliggende å tro at det meste de drakk – i hvert fall under beleiring – må ha vært øl. Her skal vi se på en annen kobling mellom øl og krigføring. Men først litt bakgrunn.

Året var 1368 – et år med ganske mye ufred. I årene før hadde danskekongen Valdemar Atterdag lagt seg ut med hanseatene. Han hadde erobret Skåne, noe som gav ham kontroll på det enormt viktige Skånemarkedet. Deretter erobret han Gotland, der han gikk hardt frem blant annet da han erobret Visby, som var en viktig by for hanseaterne. Etter dette fikk han 77 krigserklæringer fra ulike hansabyer og deres allierte. Kong Håkon Magnusson i Norge hadde lenge lagt i krig med svenskekongen, Albrecht av Mecklenburg, og Håkon gikk i allianse med Valdemar, mens Albrecht stod på hanseatenes side.

En av hanseatenes fremste byer var Lübeck. Den 2 februar sendte de bud til de hanseatiske kjøpmennene i Bergen om at de skulle komme hjem, eller dra med skip til Flandern eller England (RN bd. 6 nr 1237 og nr 1238). Fristen for å dra var satt til 1. mai. Senere sendte hanseatene en flåte som begikk hærverk – bokstavelig talt – i en rekke kystbygder i Agder og oppover langs kysten. Kongsgården på Avaldsnes blir også brent ned.

Krigen gikk ikke så godt for Norge, og utpå sommeren kom det til forhandlinger, og det ble inngått våpenhvile som skulle vare til påfølgende vår. Til syvende og sist måtte både Norge og Danmark ut med betydelige innrømmelser for å oppnå fred. Waldemar Atterdag mistet for eksempel kontrollen over det lukrative Skånemarkedet i Skånør og Falsterbro helt sørvest i Sverige, der Østersjøen møter Øresund. Der kjøpte og solgte mange sild fra ettersommeren og frem mot jul, og et sekssifret antall årlig besøkende nevnes ofte. Se gjerne Hasund: Tidsrummet 1280 til omkring 1500, side 158 for mer info om denne krigen og tidene rundt.

Men det er også en spennende øl-forbindelse her: hanseatene la en blokade på Norge for jern, stål, malt og humle. Man kan forstå at de ikke ønsker å selge jern og stål til en motpart som de er i krig med – men humle? Trolig er det for å unngå å la den norske kongen få viktige materialer for krigføringen.

I et brev fra Lübeck bes kong Edward 3 av England, grev Ludvig av Flandern om å holde handelsmenn unna Norge og Danmark (RN bd. 6 nr. 1286 og nr. 1287 og nr. 1288 og nr. 1289 ).

I en recess fra Wismar 10. august 1368 (RN bd. 6 nr. 1298) rundt hvordan man skal oppføre seg under våpenhvilen beordrer man at «Fanga hanseatar må ikkje avtale løysepengar i øl, mjøl, humle, stål, jern, salt eller andre varer som kan styrke (de hanseatiske) byanes fiendar.» Tydeligere kan man vel ikke si at varer som kan utruste en hær med utstyr eller mat ikke må falle i den norske kongens hender. Og matvarer, det omfattet øl og humle. Det er snodig at mel nevnes eksplisitt, men ikke korn eller malt. Det er mulig at det skyldes at kornet oftest ble eksportert som mel, ikke som korn.

(En recess er samme ord som på engelsk, men der betyr ordet idag et avbrudd i møter eller forhandlinger, mens på norsk, i denne sammenhengen betyr det sluttdokumentet som kommer fra avslutningen av en slik forhandling eller møte, altså nærmest et referat eller traktat.)

I en recess fra Stralsund 29. juli i 1367 (RN bd. 6 nr. 1211) refereres det at byens borgere som oppholdt seg i Danmark må dra hjem, samtidig som dansker skal kunne fortsette å selge varene sine i Stralsund frem til jul. Men de danske kjøpmennene får ikke lov til å bringe med seg hjem «våpen, stål, jern, salt, humle eller tønner». Salt er nyttig for å preservere blant annet kjøtt og fisk. Humle er som kjent for å preservere øl. Tønner er nyttig for å lagre både mat og øl.

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å tolke og ekstrapolere noe utfra disse tekstene. På den andre siden har vi ikke så mange skriftlige kilder fra 1300-tallet. Så la meg allikevel prøve å tolke det med litt argumentasjon:

  • At man nekter hanseatiske kjøpmenn å selge humle til blant annet Norge betyr at humle var en vare som ble eksportert i noenlunde betydelige mengder rundt 1368. Ellers ville det ikke gitt mening å nevne den eksplisitt i en slik liste.

  • At det dreier seg om en blokade som er rettet mot Norges krigsevne er tydelig i regesten fra Wismar, som beskriver det som varer som kan styrke de hanseatiske byenes fiender.

  • At man importerte denne varen, og at hanseatene la blokade på den i en krigssituasjon høres ut som at den var viktig i krigføringen, samt at man ikke hadde tilstrekkelig innenlands produksjon til å være selvforsynte. Det virker ikke som forbudet i alle sammenhenger var et fullstendig forbud med å handle med Norge.

  • At man i disse embargo-listene tar med humle, men ikke eksplisitt malt, høres ut som malt var noe Norge kunne være til en viss grad selvforsynt med, mens humle var en krigsviktig vare der landet ville rammes av en blokade. Dermed er det nærliggende å tenke seg at innenlands humleproduksjon var langtfra tilstrekkelig til å dekke forbruket, og i hvert fall ikke med en mobilisert armé.

Jeg har tidligere ment at påbudene om humledyrking i Norge på 1440-tallet må ha vært rotfestet i et ønske om demme opp en valutalekkasje i nasjonaløkonomien, à la Aslak Bolts og kong Kristoffer av Bayerns pålegg om humledyrking på norske gårder. Men kanskje er det er å tillegge 1400-tallet tanker som vi først ser bevisstgjort over 300 år senere, med Adam Smith og «The Wealth of Nations»? Kanskje det var så enkelt som at man trengte en stabil, lokal forsyning av humle for å kunne være sikker på å kunne fø en stående hær ved behov?

Det er veldig fristende å se disse brevene som indikasjon på at man brukte humlet øl, at en betydelig andel var importert, og at humlet øl var viktig for krigsinnsatsen. Med andre ord, humle var en vare som landet ikke var selvforsynt med, og der en embargo kunne forpurre krigsforberedelsene.

I dette har jeg holdt meg til regestene i Regesta Norvegica, som er en samling utdrag og sammendrag av ulike skifter og brev som nevner eller omhandler norske forhold. Det hadde vært interessant å gravd seg ned i originaltekstene, ikke bare sammendragene, men det ligger utenfor tilgjengelig tid akkurat nå.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-09-08

Maltimport på 1300-tallet

En av Englands viktigste havnebyer i høymiddelalderen var King's Lynn, eller Bishop's Lynn som den het før reformasjonen. Enkelte dokumenter er bevart som viser regnskap over toll, blant annet for handel med Norge. Spoiler alert: malt opptrer ganske hyppig.

Her skal jeg liste alle som står i Regesta Norvegica om utførsel og innførsel fra Norge til Kings Lynn i årene 1203-1207. Som man vil se, er det mye malt og honning. Jeg lister også de andre varene, både utførsel og innførsel – for å vise bredden i handelen, og hvor sentral malt var.

La meg først nevne at en «buss» her ikke er det vi tenker på med en buss idag, men en type lasteskip som var stort, bredt, med høyt fribord og stor lasteevne. Noen av datoene er intervaller, fordi de er udaterte og kun kan dateres fordi de kommer mellom andre, daterte innføringer i protokollene.

Og jada … jeg vet at dette er langt og repetitivt, men jeg tror at ved å se volumet av skipsanløp mellom Norge og én havn i England (riktignok den tredje viktigste), og mengden malt som ble importert derfra, så får man noen aha-opplevelser som jeg skal komme tilbake til etter denne oppramsingen. Skroll gjerne nedover, forbi all oppramsingen, men forsøk å legge merke til hyppigheten av ordet «malt».

  • 1303 april 2: I en "busse fra Norge" innførte Reidulf fra Norge sild og Heinze fra Stath utførte tøyer, hansker, øl og geiteskinn.
  • 1303 april 6: Steinkjell fra Norge og felagene hans innførte sild og utførte tøyer på Langside.
  • 1303 april 6: Nikolas fra Bergen og felagene hans innførte sild på Rokneberwen.
  • 1303 juni 1: Torgaut fra Bergen og felagene hans innførte bord og bjelker og utførte tøyer og malt på Avaldsnesbussen.
  • 1303 juni 26: På St Laurentiusbussen der Tord fra Norge var skipper, innførte skipperen bord og olje og utførte korn og malt; Robert fra Bauseye og Thomas fra Burgh utførte korn og malt.
  • 1303 juli 17: Skipperen på Roke, Odd Gaut, utførte malt og honning på eget skip.
  • 1303 aug 21: Skipperen Grim fra Norge på Selifar innførte bord og olje og utførte honning og tøyer.
  • 1303 aug 24: På Rauke (el Ranke) der Vidar fra Norge var skipper, innførte skipperen bord, bjelker, olje og tørrfisk, og utførte malt og honning; felagen hans Stein utførte hamp.
  • 1303 sept 11: Skipperen Sigurd Scalderother på Help innførte bord, tørrfisk og olje og utførte honning, malt, tøyer og krydder.
  • 1303 sept 16: På Isaksbussen der Adam fra Bergen var skipper, innførte skipperen bord; Johannes fra Bergen innførte olje og utførte malt; Reginald Pening innførte olje, huder, fisk og vadmål; Reginald Witmann utførte malt og honning.
  • 1303 sept 18: Johannes fra Rokeruges utførte silketøy, safran og ingefær på Isaksbussen.
  • 1303 sept 23: Skipperen Kjetil fra Tønsberg på Cruceberg innførte bjelker og bord og utførte salt, bly og tøyer.
  • 1303 sept 24: På Rothen der Askjell fra Norge var skipper, innførte skipperen bjelker; Simon fra Gotland utførte salt og tøyer.
  • 1303 sept 28: Onengre (Ånunde?) fra Norge utførte honning og Karl Estrens utførte tøyer på samme skip.
  • 1303 okt 13: På Oldebussen der Ulv fra Norge var skipper, innførte skipperen bjelker og fisk og utførte malt, bønner og tøyer; Håkon og Horen (Ormr?) fra Norge utførte malt og honning.
  • 1303 okt 17: På Utsteinbussen der Tore Gaut var skipper, innførte skipperen bord og tørrfisk og utførte malt og honning.
  • 1303 okt 17: Skipperen Håkon fra Norge på Gauter innførte bord.
  • 1304 febr 24: Skipperen på Nicholas, Erling Breide, innførte bord, fisk og olje og utførte malt og honning.
  • 1304 mars 16: På Monkereth innførte skipperen Osbert fra Norge sild, geiteskinn og huder; Martin fra Gotland innførte voks.
  • 1304 mars 16: Skipper Gunnar Bratt (Bret) på Neuebussen, innførte sild og geiteskinn.
  • 1304 april 2: Skipper Einar Blonese på Biskopsbussen innførte sild og utførte tøyer og bly.
  • 1304 mai 6: På skipet Huggro der Kjetil fra Norge var skipper, utførte Kolbein fra Norge tøyer; Godsalm fra Norge utførte hvete og tøyer.
  • 1304 mai 19: Åmunde fra Trondheim utførte malt på Welifar.
  • 1304 juli 12: På Isaksbussen utførte følgende personer malt: Adam fra Bergen, Jon Bratt (Bret) fra Norge, Eirik fra St Mikaels kloster [Munkeliv] i Norge, Svein Klipping fra Norge og bror Otto fra Norge.
  • 1304 juli 22: Skipperen på den minste Roka, Tord Gaut fra Norge, innførte fisk og bord og utførte malt.
  • 1304 juli 22-27: På Olavsbussen innførte Sigurd Scalroth fisk, bord og olje og utførte honning og malt; Arnald fra Trondheim innførte fisk og olje og utførte malt og honning; Henrik fra Trondheim innførte olje og utførte malt og honning.
  • 1304 juli 22-27: Skipperen på den største Roka, Odd Gaut fra Norge, innførte bord og bjelker og utførte malt og andre varer.
  • 1304 juli 27: På Wadesbussen innførte en kjøpmann fra Trondheim og felagene hans olje, bord og fisk og utførte honning og malt.
  • 1304 juli 27: På Fanie innførte en kjøpmann fra Trondheim og felagene hans bord, olje og fisk og utførte honning og malt.
  • 1304 juli 29: En kjøpmann fra Trondheim og felagene hans innførte olje, fisk og geiteskinn og utførte honning og malt.
  • 1304 aug 3: Sigurd Scalroth1 fra Trondheim og felagene hans utførte honning og malt i Scalrothbussen.
  • 1304 aug 3: Omund fra Tønsberg innførte fisk og olje og utførte salt på Imbos.
  • 1304 aug 3: Johannes D. fra Trondheim innførte olje, bord og fisk og utførte honning og malt på Grandebussen.
  • 1304 aug 3-9: Osbert fra Viken innførte fisk og geiteskinn på St Olavsbussen.
  • 1304 aug 3-9: På La Rose utførte Osbert fra Viken tøyer og Jørund fra Bergen salt og tøyer.
  • 1304 sept 7: Skipperen Johannes Klerk fra Trondheim innførte olje, bord, fisk og geiteskinn og utførte honning, malt, bønner og tøyer.
  • 1304 sept 8-29: Åmunde Slumbe fra Trondheim innførte bord og fisk og utførte honning, malt og tøyer på Okse (Oxe).
  • 1304 nov 20: Skipperen Torstein Svarte fra Oslo (Axele) innførte geiteskinn og utførte tøyer.
  • 1305 april 15: Omund fra Bergen innførte sild og geiteskinn og utførte malt og tøyer på Imbos.
  • 1305 april 29: Arnfinn fra Tønsberg og felagene hans innførte sild og utførte malt, ulltøyer, lintøyer og kapper på skipet Dragsmork.
  • 1305 april 30: Kjetil fra Oslo innførte sild, tørrfisk og geiteskinn og utførte malt og tøyer på Crakebussen.
  • 1305 mai 6: Gunnar Bratt (Prat) fra Tønsberg innførte sild, tørrfisk og geiteskinn og utførte malt, tøyer og krydder på Roseblome.
  • 1305 mai 9: Kolbein Teusday og Olav Bonde fra Bergen utførte honning og malt på Keyl.
  • 1305 mai 11: Nikolas fra Tønsberg innførte sild og tørrfisk og utførte malt og tøyer på Prestebussen.
  • 1305 mai 16: Bror Osbert fra Oslo innførte sild og utførte malt, korn, honning og tøyer på Munkered.
  • 1305 juni 8: Einar fra Oslo og felagene hans innførte ekorn-, geiteskinn og tørrfisk og utførte tøyer, krydder, tepper og honning.
  • 1305 juni 8: Skipperen Svein fra Bergen og felagene hans innførte tørrfisk, geiteskinn, bord og olje og utførte malt og bly.
  • 1305 juni 16: Ulv fra Bergen og felagene hans utførte bord, fisk og geiteskinn og innførte malt, tøyer og honning.
  • 1305 juni 18-20: Johannes Bukkeskinn og felagene hans innførte bord, geiteskinn og olje og utførte malt, honning og tøyer på Avaldsnesbussen.
  • 1305 juni 24 - juli 11: Odd Gaut fra Bergen og felagene hans innførte bord, tørrfisk og geiteskinn og utførte malt, hvete, tøyer og honning på Rokesbussen.
  • 1305 juli 12: På et skip der Svein fra Norge var skipper, innførte Henrik fra Brandenburg tørrfisk.
  • 1305 juli 12: Olav Lang fra Norge og felagene hans innførte bord, fisk og olje og utførte hvete, malt og honning på Selefsbussen.
  • 1305 juli 12: Johannes Lang fra Norge utførte hvete, malt, honning og korn i Utsteinbussen.
  • 1305 aug 4: Skipperen Odd Gaut fra Bergen innførte bord, tørrfisk, olje og geiteskinn og utførte malt, tøyer, mel, honning og hvete.
  • 1305 aug 4: Skipperen Steingrim fra Bergen og felagene hans innførte bord, tørrfisk, olje og geiteskinn og utførte malt, honning, tøyer og hvete.
  • 1305 aug 25: På Okse innførte Åmunde Slumbe fra Trondheim bord, tørrfisk og geiteskinn; den samme og Albert fra Kampen utførte hvete.
  • 1305 sept 24: Skipperne Elias Rous fra Oslo, Osbert fra Oslo og felagene deres innførte bord, tørrfisk og geiteskinn og utførte tøyer på eget skip.
  • 1305 12-14 okt: Johannes Klerk fra Trondheim og felagene hans innførte bord, olje og tørrfisk og utførte hvete, tøyer og honning.
  • 1305 okt 15: Håkon fra Trondheim og felagene hans utførte hvete, tøyer og honning på Kongebussen.
  • 1305 okt 15: Engelbrecht fra Trondheim og felagene hans innførte bord, tørrfisk, olje og geiteskinn og utførte hvete, malt, tøyer, honning og mjød på Grannebussen.
  • 1305 okt 18: Skipperen bror Goswin fra Trondheim og felagene hans utførte hvete, tøyer og honning.
  • 1305 okt 18: Skipperen Johannes Kvite fra Bergen og felagene hans utførte tøyer, malt, hvete og honning.
  • 1305 okt 18: På Langebussen innførte Svein fra Bergen og felagene hans bord, tørrfisk, olje og geiteskinn og utførte hvete og malt; Gerhard og Bernhard fra Montpellier utførte krydder.
  • 1305 okt 18: Johannes Bukkeskinn fra Bergen og felagene hans innførte tørrfisk, bord, olje og geiteskinn og utførte hvete, malt, lintøy og honning på Avaldsnesbussen (Ouwald).
  • 1305 okt 20: Arnfinn Morcel fra Bergen utførte hvete, malt og honning i Keule.
  • 1305 okt 20: På Gaut innførte Åmunde1 Gaut fra Bergen tørrfisk, olje og geiteskinn og utførte salt, tøyer og honning; Eirik fra Bergen innførte bord, tørrfisk og olje og utførte tøyer; Pål fra Bergen innførte tørrfisk og utførte honning.
  • 1305 okt 22: Tord/Tore Gaut fra Norge og felagene hans innførte bord, tørrfisk, olje og geiteskinn og utførte hvete, malt og honning på Isaksbussen.
  • 1305 nov 2: på Selefsbussen innførte Johannes Lang fra Norge og felagene hans bord, tørrfisk og olje og utførte hvete, malt og tøyer; Hugo de la Bachalarie utførte krydder; Raymond fra Bordeaux innførte olje og tørrfisk; Dominique fra Aula innførte tørrfisk.
  • 1305 nov 15-22: Simon Moep og felagene hans utførte salt og tøyer på Gullskobussen.
  • 1305 nov 15-22: Skipperen Olav Svarte (Swote) fra Tønsberg utførte salt og tøyer.
  • 1305 nov 15-22: På skipet Gaut utførte Arnald Gaut fra Bergen hvete og malt; Galing og Selef fra Gotland utførte også hvete og malt.
  • 1305 nov 28: På Roka innførte Kjetil og Erlend fra Bergen tørrfisk og olje; sammen med Peter Persile og Ivar fra Bergen utførte de malt, tøyer og honning.
  • 1306 juni 11 - juli 9: På Welfare innførte Gunnar Sut fra Tønsberg sild, tørrfisk og geiteskinn og utførte tøyer og mel.
  • 1306 juli 10: På Okse (Hoxe) innførte Åmunde Slumbe fra Trondheim tørrfisk, bord og saueskinn og utførte malt og honning; Cutbert le Cu fra Norge innførte tørrfisk og utførte silketøyer.
  • 1306 juli 14: På Gaut innførte Arnald Kvite fra Bergen bord, bjelker, tørrfisk og olje og utførte tøyer; Meynhart fra Hamburg og Peter fra Trondheim innførte tørrfisk og utførte tøyer og krydder.
  • 1306 juli 17: Johannes Kvite utførte malt, tøyer og honning på Scharwet.
  • 1306 juli 19: Hallvard Koll og Hallstein Klerk fra Bergen og felagene deres innførte tørrfisk, olje og bord og utførte tøyer, malt og honning på Isaksbussen.
  • 1306 aug 16: Øystein Parve fra Norge og felagene hans innførte tørrfisk og bord og utførte tøyer og honning på Scankyn.
  • 1306 aug 16: Hermund Skeype og felagene hans innførte tørrfisk og bord og utførte olje, tøyer, hamp og tauverk på Farwynke.
  • 1306 okt 9: Wilhelm Scot fra Bergen innførte tørrfisk og utførte tøyer og luer på Goldsmyth.
  • 1307 juni 9-28: På Gaut innførte Olof Smerelichir bord, olje og fisk og utførte malt og tøyer; Johannes Lang (Leng) innførte tørrfisk og olje.
  • 1307 juni 29: Collebeynisson (= Kolbeinsson? Kolle Beinesson?) innførte tørrfisk og utførte tøyer på Welop.
  • 1307 juli 3: I Hovedenbussen innførte Sigurd spyd, bukkeskinn og smør; Gunnar Bratt (Breter) innførte bukke-, geite-, saue-, og ekornskinn og utførte tøyer.
  • 1307 juli 10: På Sarwet innførte Johannes Kvite bord, sperrer og olje og utførte malt, tøyer og honning; Ivar innførte bord, sperrer og tørrfisk og utførte malt, honning og tøyer; Twe (Tove?) innførte bord, sperrer, olje og fisk fra Island og utførte malt, tøyer og honning; Torgrim (Thurgin) innførte tørrfisk og utførte malt og tøyer; Calibr innførte tørrfisk og olje og utførte malt, tøyer og honning; Olav fra Gotland innførte tørrfisk og olje.
  • 1307 aug 1: På Unbos innførte Åmunde fra Trondheim tørrfisk, bukkeskinn og olje og utførte tøyer og honning; Botolv og Gaut utførte tøyer og honning.
  • 1307 aug 18: Arne innførte sperrer og andre småvarer og utførte bly og tøyer på Byrnollsbussen (Brynjulvsb?).
  • 1308 okt 22: Kolbein utførte lerret, ulltøy, lintøy og honning på Bussen.
  • 1308 okt 22: Aslak fra Norge utførte malt, slipesteiner, kull og honning på Apostelkirkens skip Langside.

Vi må også huske på at dette er kun varene for kjøpmenn som er fremmede, og dermed er formodentlig alle utførte varer av engelske kjøpmenn holdt utenom. Det finnes også protokoller for årene 1323-1325, men da er de ført litt annerledes. Jeg skal komme tilbake til disse ved en senere anledning. I tillegg må vi huske at hensikten med dette regnskapet er å skape sporbarhet i innsamlet toll, slik at ikke noen penger forsvinner underveis. Det kan derfor tenkes at eventuelle tollfrie varer ikke er tatt med.

Jeg har forholdt meg til sammenfatningen i regestene i Regesta Norvegica, men en transkripsjon finnes i Diplomatarium Norvegicum for de som ønsker å dykke enda lengre ned i den latinske teksten.

Selv om det utføres mye malt, nevnes det ikke bygg som sådann. Det nevnes endel hvete, og det nevnes «korn» for tre skip. Det er mulig at «korn» her refererer til bygg. Selv om korn kan brukes som fellesbetegnelse på ulike planter, har det også ofte vært bruke som referanse på det fremherskende kornslaget i et område. Med «malt» er det nærliggende å anta byggmalt, ikke hvetemalt, men vi kan kanskje ikke være sikre på det. Se forøvrig 12. juli 1305, der Johannes Lang utførte «hvete, malt, honning og korn». Her må «korn» bety noe annet enn hvete.

Dersom det er byggmalt, indikerer vel det at bygg som var prosessert til malt i England var billigere eller bedre eller i det minste var mer ettertraktet enn lokalt maltet bygg i Norge. Hyppigheten av malt i forhold til (bygg)korn er så stor at man er fristet til å lese ut av den at det var liten grunn til å importere bygg til Norge (implisitt: det fantes der allerede), men god grunn til å importere malt.

Man kunne tenkt seg at import av malt skjedde i et uår, men disse dataene dekker årene 1303-1307. Det er lite sannsynlig at det var resultatet av import i forbindelse med uår. Norge må kort og godt ha hatt en ikke ubetydelig import av malt. Imidlertid sies det ingenting om volumet av importen, bare hyppigheten det fraktes med. Det er riktignok også oppgitt hvor mye de betalte i toll, men det er en samlesum som også dekker innførsel, og det er ikke oppgitt noen mengder for utførte varer, så det er vanskelig å lese noe ut av det.

Det eneste argumentet jeg ser i motsatt retning, er at man fra Norge eksporterte volum-store varer som fisk, planker og bjelker, og at man importerte lite plasskrevende varer som krydder, honning og tøyer. Dermed kan malt ha vært en plasskrevende vare man kunne fylle ledig kapasitet på skipet med og samtidig tjene litt på.

Med så hyppig eksportert malt, hvorfor eksporterte man ikke humle? Vel, jeg tror svaret kort og godt er at man i liten grad brukte humle i England, i hvert fall i Norfolk der King's Lynn ligger. Det har vært endel diskusjoner rundt eldre humlebruk i England. På den ene ytterkanten har man det tradisjonelle og bevislig gale svaret om at humla først kom i bruk rundt 1524, mens man på den andre siden har har ment at humle har vært alment brukt hele tiden, og i hvert fall tilbake til Graveney-båten som sank rundt 950.

La meg ikke her og nå kaste meg inn i den diskusjonen, utover å påpeke at det ikke er spor etter humle i disse listene over utførsel, men rikelig med spor etter malt. Samtidig vet vi at hanseatene i Greifswald ca 1275 la toll på utførsel av endel varer til nordiske land, der Norge eksplisitt er nevnt, og humle var eksplisitt nevn som én av disse varene, med en egen tollsats. Til Norge ble det nok importert humle ca 1300 fra tyske havner, men det er ikke like innlysende at det ble eksportert fra engelske King's Lynn. Det kan være man ikke dyrket humle i delen av England, eller det kan være at den var så dyr eller dårlig at det ikke var vits å importere den til Norge. Forsåvidt kan det også tenkes at humle ikke var belagt med toll, men jeg tviler.

Det som imidlertid virkelig forbauser meg er at det utføres så lite øl. Bare i det aller første innslaget er øl nevnt. Joda, jeg vet at øl er mer plasskrevende og mindre holdbart enn malt – spesielt dersom det er uhumlet. Men dersom all denne malten ble importert fordi engelsk malt var bedre eller var en status- eller luksusvare, så burde jo det engelske ølet være enda litt mer status eller luksus enn malt, som tross alt var et halvfabrikata.

En annen forbausende ting er hvor hyppig honning opptrer på disse listene.

Forsåvidt kan man tenke seg at i oversettelsene er den pors-baserte krydderblandingen som man i middelalderen brukte under navnet «gruit» er det som menes når disse protokollene anfører utførsel av krydder. Forøvrig har «gruit» og «krydder» samme opphav, og beslektet med krutt – som brukes både om den eksplosive pulvertypen, og om vekster, som kan tørkes og pulveriseres. Skjønt vi kjenner kanskje ordet brukt på planter best fra ordet «ukrutt» for ugress. Men et kursorisk søk i teksten ser ikke ut til å understøtte det.

Jeg heller imidlertid til at det må tolkes dithen at det var et marked for malt i Norge, men at lokalt maltet bygg enten var dyrt eller dårlig i forhold til engelsk malt. Og kanskje var det skyldtes at engelske maltere hadde mestret å skalere opp malting på en effektiv måte i forhold til hvordan man maltet i Norge?

 
- lagt inn av Outo - 2020/6/18 03:50:05
Kjenner man til historien for utviklingen av utstyr til honningproduksjon og honningbie biologi er det ikke så overraskende at de importerte så mye honning. Før prototypen på moderne bikuber kom på slutten av 1700-tallet var man nødt til å ødelegge hiet for å komme til honningen og man endte også ofte opp med å drepe deler av kolonien i prosessen. Dette var nok ikke så lurt å gjøre i et norsk klima hvor biene produserer mindre honning og de nok hadde en viktigere oppgave som pollinatorer enn som matauk. Det er usikkert om det var honningproduksjon i det hele tatt i middelalderen i Norge. Bier er nevnt i manuskripter, men ingenting om produksjon av honning. Vi vet at honningbien døde ut i Norge under det som populært kalles den lille istid og dukker ikke opp igjen før på slutten av 1700-tallet, da som hobby for spesielt interesserte. Biehold er fortsatt vanskelig i Norge pga at vinteren egentlig er litt for kald for honningbien og kuber må isoleres selv om sommeren i motsetning til lenger sør hvor de bruker uisolerte kuber. Med bakgrunn i dette er det nok ikke så rart at de importerte honning fra England. Det var nok betraktelig letter å importere enn å forsøke å holde en kommersiell produksjon i Norge.

2019-07-19

Øl på trantønner

Forleden snublet jeg over en fornøyelig referanse fra den dansk-norske marinen, der øl lagret på ølfat ble kastet overbord. Passasjen er såpass kort at det er farlig lett å lese for mye inn i den, men utover det er den både fornøyelig og interessant.

La oss starte med teksten. Forfatteren er Ludwig Albrecht Gebhardi: Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, femte bind, utgitt København 1795. Her er permanent link til nb.no, og her er en link som slår opp på rett side, som er er 316 (323 i innskanningen). Året er 1710, og dette er opptakten til det første store sjøslaget i Den store nordiske krig. Det var forøvrig nettopp i dette slaget at Iver Huitfeldt lot linjeskibet Dannebrog brenne opp og eksplodere fremfor å redde mannskap og la svenskene få et vitalt taktisk overtak i slaget.

Den Svenske Flaade, som General-Admiral Grev Wachtmeister førde, løb i Søen den 1ste October med 31 Rangskibe, erobrede strax derpaa 14 Danske Lasteskibe, som skulle afhente de Russiske Hielpetropper fra Danzig, ligeledes tog han 24 Koffardiskibe, og fandt den Danske Flaade i Slagtorden i Kiøgebugt den 4de October, og begyndte strax ved Hielp af en meget gunstig Vind at beskyde den. Den Danske Flaade var vel den Gang i en meget slet Forfatning, da en stor Deel av Mandskabet laae syg eller vare døde av Blodgang og Flekfeber, og man tillige leed Mangel paa Levnetsmidler, især Øl, som man havde maattet styrte over Borde, da man kom efter, at man paa Bryggeriet havde fadet Øllet paa Trantønder, hvilke havde foraarsaget Sygdommene.

Blodgang er dystenteri mens flekfeber er flekktyfus. Slagtorden er ifølge ordnet.dk et synonym for slagorden. Koffardiskib er mer generelle kjøpmannskip – «koffardi» er sammensatt av kauf/kjøpe og fare/reise.

At øl på trantønner skulle forårsake smittsomme sykdommer er i utgangspunktet umulig, men at ølet tar smaksmessig skade er vel nesten garantert. Det er mulig at bryggeriet i mangel på fat, hadde gjenbrukt tranfat. Jeg tviler vel på at man kunne rengjøre dem tilstrekkelig til å få bukt med smaken, og formodentlig vil dette som annen fatbruk gi mer smak jo lengre det ligger på fatet. Kanskje bryggeriet tenkte at ølet ville være oppdrukket før smaken ble merkbar?

Med alle typer matvarer er det slik at dersom de lukter eller smaker vondt og uvanlig, så er det kanskje lurt å la være å fortære det. I tillegg må vi huske at dette var i 1710, og at man trodde på miasme-teorien om at sykdom kunne spontant oppstå fra stinkende materie. Det er vel den beste forklaringen for at det ble kastet over bord. Idag ville vi vel forventet at det ble tatt med hjem som bevis for en klage – eventuelt til drukne bryggeren i.

Det er vanskelig å lese ut fra dette om det var vanlig å gjenbruke trantønner til f.eks øl. Det virker som man mellom linjene kan lese at ølet ble dumpet ikke direkte fordi det smakte tran, men fordi man fryktet at det var sykdomskilden. Kanskje har det startet med sykdommene, og så har man lett etter en årsak utfra miasme-teorien. Da kan vel selv en svak transmak bli skummelt nok. Vi må huske at selv om vi kobler tran mot sunnhet idag, så ble det ikke produsert for drikking 1700-tallet. Det ble brukt til tranlamper og til impregnering, og dermed var det vel heller ikke produsert med tanke på matvarekvalitet.

Mer interessant er det å lese mellom linjene, at nettopp mangelen på øl blir trukket frem som et hinder for skipenes krigsoperasjoner. Det er riktignok mangel på proviant generelt, men øl trekkes spesielt frem. Om ikke annet er det enda et datapunkt som forteller at øl var en viktig forutsetning for å kunne drive krig.

Vi har sett mange av dagens bryggerier rekreere litt av hvert av tidligere tiders øl og øltyper, men øl lagret på tranfat tror jeg temmelig sikkert vi ikke kommer til å se. Men jeg har tatt feil i spådommer før …

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-07-18

Var Fredriksten først?

Folk ved Fredriksten festing har vært ute og annonsert at et festningsbryggeri der på 1680-tallet var det første industrielle bryggeri i Norge. Jeg er skeptisk, ikke minst fordi det fantes endel bryggerier i Bergen. Her skal vi se på en kilde som kan kaste lys over om bryggeriet ved Fredriksten var så unikt og nyskapende.

Som illustrasjon for dette, henter jeg gullkorn fra en fotnote som strekker seg over sidene 462-464 i Etatsråd Høiers: Forsøk til femte Christians Historie som en Indledning til fierde Friederichs, utgitt København 1792. Her er permanent lenke til NB.no, og her er en lenke som slår opp på rett side.

La oss ta selve teksten først, og se på tolkningene etterpå. Fotnoten er til en passus der det står at soldatene i Christian Vs tid ble bedre kledt og bedre betalt. Dog skjærer fotnoten raskt ut i det som nærmest er sitt eget kapittel om denne episoden, der Rosencreutz skulle proviantere opp de norske festningene. Her er teksten:

Soldaten faa temmelig betalt. Over Hals og Hoved den 30 Januarii 1689 faaer General-Feltmarskalk Grev Wedel Ordre fra Kongen, at midt om Vinteren skulde Fæstningerne i Norge forsynes med Proviant for 6 Uger, og siden for et Aar. General-Krigs-Kommissair Rosencreutz, som skulde efterleve Befalingen, svarede den 14 Februarii tilbage, efterat have efterseet alle Beholdningerne i Magasinerne: Land-Cassen i Norge viser Krigs-Commissarierne, at Kongen endnu skylder den norske Armee 120000 Rdlr. for Aaret 1688; at Korn-Mangelen, som Rosencreutz havde fordret erstattet til Fæstningerne den 27 Oktober 1688, var 12850 Tønder Rug, 5616 Tønder Byg. Denne Mangels Erstatning ble lovet hver Aar, men kom ikke. Krudt, Kugler og Vaaben ble og lovet opsendt, kom ei heller ikke: fremdeles blev og lovet Magasiner byggede i de Fæstninger, hvor de fattedes, tilligemed Bagerier og Bryggerier. Nu var den virkelige militaire Styrke i Norge følgende: og naar Krig kom paa, kom flere Gevorbne op; altsaa maatt der regnes paa større Forraad Proviant.

Friderichshald 2000 Mand
Friderichsstad 2100 Mand
Aggershuus 2100 Mand
Kongsvinger 1000 Mand
Christiansand 250 Mand
Stavern 40 Mand
Basmon 200 Mand
Christiansfield, Elvorm og deromkring 1000 Mand
Trundhiem og deromkring 1000 Mand
Bergen 1000 Mand

Sådan som Friderichssteens Fæstning forefandtes provianteret, vare de alle.

Beregnet for 2000 Mand paa 6 Uger.

Dermed kommer det en tabell over proviant, med mengdeangivelse for hvor mye som fantes, hvor mye som trengtes for seks uker og for ett år.

Malt: har 690 Tdr, trenger 534 og 4090
Humle: har 7 Skpd 17 Lpd 8 Pd, trenger 5 og 39
Gryn: 60 Tdr, trenger 75 og 575
Erter: 100 Tdr, trenger 60 og 460
Flesk: 10 Tdr, trenger 17 og 115
Smør, har 14 Tdr, trenger 40 og 230 Tdr
Ost: har 14 Tdr, trenger 30 og 230 Tdr
Tørfisk: har 14 Tdr, trenger 40 og 230
Spege-Fisk har 200 Tdr, trenger 150 og 1150
Salt: har 17½ Tdr, tenger 7 og 75

Så listes det at man har 1000 Pd Tobakk, hvilket holder til ett års forbruk. Det er også listet at et års forbruk krever 100 ankere brennvin, 30 gross piper og 1500 tønner rug. Formodentlig var dette forsyninger som allerede fantes på festningen. Vi må huske at Rosencreutz ønsket å synliggjøre det som manglet – og ikke minst pengene som Kongen var skyldig.

Jeg regner i det videre med tønna (Tdr) som 139 liter og skippund (Skpd) som 160 kilo. Lpd er lispund, som er en tyvendedel av et skippund og dermed ca 8kg. Pundet (Pd) var en sekstendedel av lispundet, og dermed ca 500g.

Rosencreutz, der unægtelig taler i denne sin Forestilling som en meget duelig og frimodig Mand, viser da noksom, at den saa hastig udstædte Konge-Befaling om at være saa hastig marchfærdig, og i Stand til at tage imod Fienden, var en reen Umuelighed at fuldføre; og bad i Besynderlighed de høie Herrer i General-Krigs-Commissariatet, at de vilde dog saaledes styre Kongens Kasser, at om der skulde komme Feide paa, Armeerne da kunde blive betalte, thi, siger Rosencreutz, i Freds-Tid kan man vel snakke Officererne og Soldaterne noget for, at de give Credit, men i Krigs-Tid, naar man haver dem nødig, tale de et høit Sprog. Atter et Beviis, hvorledes man lod Konge befale, uten at han eller de der vare omkring ham, vidste, om hans Befaling kunde adlydes. Ubegribelig maae Over-Rentemester Brandts Bestyrelse have været, at der aarlig kunde skrives ned fra Norge om 12850 Tønder Rug og 5616 Tønder Byg, og at det ikke blev sendt, da dog Skatte-Kornet beløb sig vist til 100000 Tønder Korn af begge Sorter. Besynderlig nok er det, at det var Brug, at forsskrive Ost og Smør til Armeerne fra Holland. Sen smuk Lovtale over det det danske Agerbrug! Dog foreslaaer Rosencreutz, at man maatte see at faae et Quantum i Holsteen; dernæst er det trøsteligt at læse, hvorledes Rosencreutz siger General-Krigs-Commissarietet lige i Øinene: først at han siden 1682 har uopholdelig giort Forestilling om, at Bryghusene og Bagerovnene maatte ved alle Fæstninger settes i Stand, da de vare heel brøstfældige og ubrugelige, og derpaa ikke faaet Svar; ligeledes at man taalde, at Proviants-Forvalterne handlede som dem lystede, og at de ikke bleve straffede. Ikke vil Rosencreutz tale om andre meget nyttige Forslag, hvorved Kongens Kasser meget kunde spares. Rosencreutz var ret en Mand efter Fierde Friderichs Hierte, hvilket Historien siden skal vise os.

Det om gjør denne teksten så interessant, er at det virker som nøye estimerte tall for proviant for en klart definert mengde personer og klart definert tidsperiode. Videre er det underforstått at dette er hele provianten for dem, og ved en eventuell beleiring ville det heller ikke være mulig å supplere forsyningene.

Dessuten har vi her matchende tall for malt og humle, så vi kan beregne hvor mye humle som gikk med i ølet. Til 4090 tønner malt (ca 341 tonn med hl-vekt på 60kg) provianteres det 39 skibpund (=6,25 tonn) humle. Vi vet jo ikke hvor sterkt ølet var. Det har vært antatt at det må ha vært temmelig svakt og tynt, men jeg ser ikke helt hvorfor. Trolig mesket man flere ganger på den samme malten, slik at man fikk vørter i ulik styrke. Det er ikke innlysende at man skulle vanne ut den sterkeste vørteren. Men i utregningene her antar jeg at vørteren er blandet sammen til en middels styrke. Vi kan også regne ut hvor mye alkohol hver soldat fikk pr dag. Her trenger vi å enes om noen ukjente størrelser, la oss anta 1 kg malt til 5 liter øl og en meskeeffektivitet på 80%, en OG på 1,051 og en FG på 1,012. Da fås 1,7 mill liter øl av 5,1% ABV, som fordelt på 2000 mann og 365 dager blir ca 2,3 liter pr person pr dag. Det blir litt mindre dersom vi antar at de «Gevorbne» som dukket opp i krig økte antallet soldater signifikant. Og det blir litt mer dersom vi antar at ølet ble brygget tynnere 5 liter pr kilo malt. Det er veldig mye øl. I dag anbefales det at voksne drikker 2-2½ liter væske om dagen, og kanskje de dekket hele væskebehovet sitt gjennom øldrikkingen?

Fordeler vi ut humla på alt dette ølet, blir det 3,7 gram pr liter øl, og dersom vi antar at humla hadde 2,8% alfasyrer og 60 min koking, så ville det gi et øl på 31 IBU. Det er slett ikke så verst bitterhet heller.

Mellomsterkt og nokså bittert … eller var det mye tynnere? Vi kan jo teoretisere om at råvarene var dårlige og bryggeprosessen var ineffektiv. For det første er jeg ikke sikker på at det var tilfelle. For det andre tror jeg ikke du provianterer med med 341 tonn malt uten at du vet at du har tilgang på habile bryggere som vet å brygge effektivt.

Dessverre må det være en utelatelse i teksten her, for Høier nevner at Rosencreutz høsten før hadde signalisert en underskudd på 12850 tønner rug og 5616 tønner bygg – men bygg er ikke listet i tabellen over. Følgelig må den ha ramlet ut, og dermed kan man mistenke at Høiers gjengivelse kan ha flere utelatelser.

Tanken på at en hel festning nærmest var kontinuerlig småfulle på øl er litt skremmende, men vi snakker om 1600-tallet, og tidsånden var litt annerledes. På provianteringslista er det nesten like mange tønner malt som det er tønner med annen proviant til sammen. Derfor er det vanskelig å se på dette ølet som noe annet enn primært en matvare. Øl var kort og godt drivstoffet til en armé, så det ligger i kortene at en viktig og stor del av næringsgrunnlaget for soldatene var øl. Kunne man brygge ølet tynnere? Javisst, men jo tynnere det er, jo mer volumøst, og jo mer ved og fat til gjæring trenger man. Forsåvidt er nytten at råvarene rekker lengre og at man ikke trenger annen drikke enn øl. Men skal vi ta provianteringsnormen på alvor, må vi anta at det gjenspeiler det aksepterte forbruket pr soldat. I regnestykket over endte vi på litt over butikkstyrke for 2,3 liter øl pr pers pr dag – og dersom det matcher dagsbehovet av væske, vel – så har vi kanskje funnet fasiten?

Det er også spennende å se at Rosencreutz refererer til eksisterende bryggerier og bakerier på festningene. Han ber at de gamle repareres – ikke erstattes, selv om han ber om at det anlegges for de festningen som mangler. Tatt i betraktning ressurssituasjonen, så lå det vel i kortene at utskiftning av eksisterende bryggerier var lite aktuelt, all den tid Kongen knapt klarte å etterforsyne festningene med kuler og krutt.

Det refereres også at forsyningene til de øvrige festningene var likedan, formodentlig justert etter antall soldater. Siden dagens Fredriksten festning tilsvarer Fridrichshald (dvs dagens Halden) i denne lista, så ser vi at festningen i Fredrikstad og Akershus festning i Oslo var marginalt større. Dette tatt i betraktning er det vel grunn til å anta at det fantes bryggerier der. Ikke minst kunne de være eldre, siden Fredriksten for alvor ble bygget ut fra 1660, altså under tredve år før Rosencreutz skriver. Men det er vel heller ingen grunn til å tro at bryggeriene ved andre festninger av samme størrelse skulle være spesielt mye mindre. Høier siterer Rosencreutz på at eksisterende bakerier og bryggerier som er i dårlig stand må utbedres, så det er klart at en rekke av festningene allerede hadde bryggeri.

De som sjekker faksimile av boka vil se at i tabellen er det tatt med «Suhlvarer» under angivelsen av mengde humle som trengs for seks uker og ett år. Dette må være en feiltolkning av en overskrift. Sulevarer er et dansk uttrykk som favner om en rekke varer fra gårder og fiske. Det er sannsynlig at dette er overskriften for de varene som kommer på linjene under humle: Gryn, ost osv. Trolig har det i det håndskrevne notatet blitt tolket som en del av linja før.

Referansene til ost og smør og hollandske armér og dansk jordbruk forstår jeg ikke, og det referer vel til andre deler av teksten. Jeg har her hovedsakelig fokusert på det som er ølrelevant.

Kan vi konkludere rundt spørsmålet om Fredriksten var først ute med et digert, industrielt bryggeri? Vi kan nok konkludere med at man hadde en diger bryggekapasitet inne på festningen, men det er slett ikke sikkert at det var så mye større eller mer industrielt enn de andre festningsbryggeriene i Norge.

Tags: .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-07-09

… og ølet flommet i Bergen

Jeg har tidligere argumentert for at i Bergen var «brygger» en reell profesjon, mens det i resten av landet oftere var en tilleggsaktivitet. Men hvor mye brygget man kontra hvor mye importerte man øl? Det er ikke lett å finne tall på dét, fordi det var mye hjemmebrygging og gårdsbrygging som går utenom alle statistikker. Men her er noen interessante tall som kan gi en pekepinn.

Her er kilden et særtrykk som Bergens Historiske Forening utgav i 1951 av et håndskrevet manuskript som Edvard Edvardsøn etterlot seg, og der han beskrev Bergen i fortid og samtid. Det er tilgjengelig fra NB.no på varig lenke, men jeg har lagt inn en lenke til boka slått opp på rett side, hvilket er 353 i boka, som er side 357 i den skannede teksten.

Edvard Edvardsøn levde ifra 1630 til 1695, så han beskrev sin egen samtid. De importtallene for 1650-1654 som står under, omfatter øl som han trolig har vært med å drikke, ettersom han var 20-25 år i den perioden som statistikken omfatter, og han var elev på Katedralskolen frem til 1651. Så selv om han forholder seg til gamle protokoller, så er det altså sin samtid han behandler her, og han er sånn sett en svært troverdig kilde.

Varetype Mengde Enhet Metrisk Årlig
Rug 248830 tønder 24900 tonn4980 tonn
Malt 190945 tønder 15900 tonn 3180 tonn
Bygg 38945 tønder 3250 tonn 650 tonn
Havre 2077 tønder 153 tonn 30,6 tonn
Hvete 2922 tønder 321 tonn 64,2 tonn
Rostocker øl 681 læster 1,13 mill liter 227 tusen liter
Lybs øl (Lübeck) 1217 læster 2,03 mill liter 406 tusen liter
Wismers øl 879 læster 1,47 mill liter 293 tusen liter
Hollands øl 614 tønder 85 tusen liter 17 tusen liter
Hamborger øl 885 fader 984 tusen liter 197 tusen liter
Straalsunder øl 68 tønder 9,4 tusen liter 1890 liter
Bremmer øl 114 tønder 15,8 tusen liter 3170 liter
Engels øl 357 tønder 49,6 tusen liter 9920 liter
Øleddik 87 tønder 12,1 tusen liter 2420 liter
Mumme 66½ fader 73,9 tusen liter 14,8 tusen liter
Hamp 3064 Skib£ 490 tonn 98,0 tonn
Humle 1722 Skib£ 276 tonn 55,1 tonn
Brendewiin 9798 Anckere 454 tusen liter 98,8 tusen liter
$wijn 1401 Oxehoffueder 389 tusen liter 77,9 tusen liter
Rinswiin 115 Ammere 21,3 tusen liter 4260 liter
Spanskswiin 56 Ammer 10,4 tusen liter2080 liter
Wiinædicke 196½ Oxehofued 54,6 tusen liter 10,9 tusen liter
Miød 2250 tønder 313 tusen liter 62,6 tusen liter
Honning 15 tønder 2085 liter 417 liter
Utdrag av statistikk for import til Bergen i 1650-1654.

Her har jeg brukt at en tønne er 139 liter, men det finnes en rekke ulike tønnestørrelser som strekker seg fra i underkant av 100 liter til opp mot 200 liter. Omregningen jeg har brukt er ett fad tilsvarer 4 oksehoder, ett oksehode tilsvarer to tønner, og én tønne tilsvarer tre ankere. Et ame er 4 ankere, altså 4/3 tønne. Jeg vet ikke hvorfor de har gjort det så vanskelig, utover at ulike varer tradisjonelt ble pakket og solgt i bestemte forpakninger. En lest er egentlig et rommål ombord et skip, der man kunne pakke inn en viss mengde varer, som kunne varierte fra varetype til varetype. En lest ser typisk ut til å ha vært rundt 2 m2, og det virker som at man regnet en lest som 12 tønner. For kornslagene har jeg hentet hektolitervekten fra kornguiden til Felleskjøpet, som setter rug=72kg, bygg=64kg, havre=53, og hvete=79. Jeg estimerer hektolitervekten til byggmalt til 60kg.

Mengden øl som ble importert via Bergen var betydelig, ca 1,1 mill liter pr år. Til sammenligning ligger hele Norges ølimport i dag i størrelseorden 40 mill liter, samt at befolkningen i Norge i 1665 var ca en tolvtedel av dagens befolkning. Det blir jo ikke helt rett å trekke sammenligninger med idag, men om vi allikevel skulle gjøre det, ville ølimporten over Bergen rundt 1650 – justert for folketall – tilsvare ca en tredjedel av dagens ølimport. Og da må vi huske at byene utgjorde en langt mindre del av landets befolkning på 1600-tallet enn i dag, og at de fleste på landsbygda trolig brygget selv på egendyrket, egenmaltet korn.

Mer interessant blir det når vi ser på maltimporten. Om vi antar at en kilo malt blir til 3 liter øl, og at denne malten i sin helhet gikk til øl, blir det 9,54 mill liter øl pr år. Med andre ord, det ble importert store mengder øl, men det ble importert malt tilsvarende 9 ganger så mye øl.

Her må vi vel også ta med i betraktningen at Bergen eksporterte mye fisk. Dermed var nok fraktraten for varer til Bergen relativt moderat. Hovedmotivasjonen for å dra til Bergen var neppe å selge malt og korn og øl, men å kjøpe fisk der, og da var det litt ekstra å tjene på å ha varer med dit.

Vi må imidlertid ta med i betraktningen at ikke alt dette var til Bergens befolkning. Det er mulig noe gikk til befolkningen i omlandet, og noe kan ha blitt pakket om og transportert til andre norske byer. Men jeg vil tro at en dugelig del ble kjøpt av fiskerne fra Nord-Norge, som bragte hjem varer fra Bergen for de pengene de fikk for fisken sin. Tross alt var det sikkert billigst å kjøpe varene i Bergen når de først var der. Her er malt og humle i hvert fall et moment, siden det i Nord-Norge var dårlige kår for å dyrke dette.

Rinswiin er vel Rhinskvin, altså tørr, tysk hvitvin. Jeg vet ikke hva $wijn er. Det står faktisk dollartegn og ikke S, så det er ikke en feilskriving av svin, dessuten kommer dette inne i en seksjon som omhandler drikkevarer, og det kommer på oksehoder, som er digre fat for lagring av væske. Kanskje er det bare vanlig vin?

Vi ser også at det skilles mellom ulike typer øl, stort sett på basis av hvor det kommer fra. Men er dette kun for å markere opphavet, eller snakker vi om ulike ølstiler? Jeg er overbevist om at vi snakker om ulike stiler av øl. Jeg baserer dette på andres beskrivelser av de ulike tyske bystilene som temmelig ulike, og på det faktum at andre varer på denne importlista ikke differensierer opphav på samme måte. Det vil si at like lite som man ville finne på å slå sammen rug, bygg og havre til «korn», så kunne man slå sammen lybsk øl og stralsundsks øl til «øl». Det styrkes også ved at øltypen Mumme (fra Braunschweig) listes uten opphavssted. Mumme var sammen med Broyhan en av de få øltypene som hadde fått et eget navn, i stedet for å ha tatt navnet fra der den ble brygget.

Det står for meg naturlig at i grenselandet mellom å importere ferdig øl og malt i så store mengder, må ha vært bryggerier som har brygget øl lokalt. Transport av øl tar så mye mer plass samt at det er mindre kvalitetsmessig risiko å transportere malt enn øl. Det er innlysende at en dugelig stor del av Bergens befolkning hadde sansen for tysk øl. La meg tippe at importert øl var det dyreste, men øl brygget i tyske stiler basert på tysk malt bør ha vært en levedyktig næringsvei.

I tillegg vet at det var innflyttede bryggere i Bergen på denne tiden, og de hadde kommet fra både Tyskland og Danmark. I protokollene fra Bergen som lister innflyttede borgere, er det et hull mellom 1615 og 1655 der det bare listes én innflyttet brygger. Men i 1655 kom det tre bryggere til, fra Nyenstadt (Neustadt?) og Bremen, og en fra Norge. I 1656 kom det også tre bryggere til, fra Wismar, Lübeck og fra Nested (trolig i Danmark). Så vi har innflytting av tyske bryggere, vi har import av tysk øl, og en enorm import av tysk malt. Det er vanskelig å se for seg at man ikke har håndverksbryggerier som var digre for datidens norske forhold.

Humla er også et kapittel for seg, for det er importert rundt 55 tonn humle pr år. Om vi antar en «hopping rate» på ca 5 gram pr liter, så gir det 11 millioner liter øl. Disse estimatene blir temmelig omtrentlige, men både malt og humle indikerer hver for seg at det var en diger import av råvarer til brygging – enten det var hjemmebrygging eller kommersiell brygging.

Jeg tok med hamp også, som er råmateriale til tauverk. Det ble i vekt importert mer enn halvparten så mye humle som hamp. Tauverk var en livsnødvendighet for en sjøfartsby som Bergen, men likevel var importen av råvaren hamp til tauverk bare knapt det dobbelte av importen av humle.

Jeg har vanskelig for å se noen annen tolkning enn at Bergen må ha hatt en livlig bryggerivirksomhet på 1600-tallet. Dessuten er det en indikator på at bergenserne drakk godt med øl. Riktignok er endel av omregningsfaktorene her litt omtrentlig, men jeg tror ikke det endrer hovedkonklusjonen. Jeg tok med øvrige drikker også, for det var såvisst ikke bare øl man drakk. Importert brennevin var på rundt 10% av importert øl. Selv mjød var diger, selv om det ble importert lite honning.

1600-tallets Bergen må ha vært et lystig sted.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-07-03

Wikipedia om «bryggeri»

Tidvis ramler jeg inn på den norske Wikipedia-artikkelen om «bryggeri», og jeg blir ikke imponert. Det er mye feil, foreldet, misforståelser og utelatelser. Det er selvfølgelig å skyte seg i foten å kritisere en Wikipedia-artikkel, for det inviterer til svar à la «fiks det selv, da». Kanskje tid og fokus en dag gir rom for det. Men jeg frykter at dersom jeg begynte, så ville jeg holde på og aldri bli ferdig. Dette innleggets lengde, digresjoner og evindelige diskuteringer frem og tilbake får stå som bevisførsel på at jeg burde holde meg langt unna å forfatte Wikipedia-artikler, for jeg skriver meg bare innover og nedover og kommer ikke i mål før har en tidsfrist hengende over meg.

Men som en dårlig plan B kommer jeg her med en «brain-dump» på hva jeg reagerer på og tenker rundt i denne Wikipedia-artikkelen. Mine kommentarer er inline under.

Bryggeri

Et bryggeri er en næringsmiddelbedrift som fremstiller øl, sider eller mineralvann.

Dette er et interessant tema. Vi bruker «bryggeri» om øl og mineralvann, mens vi bruker «å brygge» om øl og kaffe. Det er vel ingen som brygger brus, og strengt tatt heller ingen som har et sider-bryggeri. Men dette er vel bare språklige spissfindigheter. Greia er vel kort og godt at å brygge opprinnelig betyr å koke eller varme opp, utfra betydningen til et gammelt ord for bevegelse i væske. Så har kaffe sneket seg inn fordi man tidligere brukte å koke den. Og mineralvann har kommet til fordi det var et nærliggende produkt som var vanlig å tilvirke i ølbryggeriene. Det er vel ingen som brygger sider, men i overført betydning kan det vel også brukes på gjæring, som skaper bevegelse i den gjærende væsken.

En litt mer konkret kritikk er at etter denne definisjonen fortsetter wikipedia-siden kun å omtale ølbrygging, uten å nevne mineralvannbryggerier eller siderbryggerier.

Et ølbryggeri består tradisjonelt av malteri, bryggerhus, gjærkjeller, lagerkjeller, tapperi og øllager.

Joda, men nøkkelordet her er «tradisjonelt», for dette var veldig klassisk terminologi for lagerøl-bryggerier i perioden 1850-1920-ish. Malterier har i praksis blitt helt adskilt fra bryggerier, selv om det er blitt en slags trend innenfor craft. Lagerkjeller er vel heller ikke flust av i våre dager, for småbryggeriene brygger ales, men storbryggeriene bruker sylindrokoniske tanker, der man gjærer og lagrer på samme tanken – og dessuten bruker man ikke så lang tid på lagringen lengre. Lagerkjellernes dager var vel talte den gangen man gikk over fra ishus til kjølemaskiner.

Historie

Bryggerinæringen har lange tradisjoner i de fleste land.

«Bryggerinæringen» var et litt upresist ord. Man finner lange tradisjoner for kornbaserte alkoholiske drikker i Asia, Afrika og Amerika, men med «bryggerinæringen» tenker jeg først og fremst på lagerøl-bryggerier, som stort sett er europeisk-inspirert over det aller meste av verden.

Man vet om bryggerivirksomhet så langt tilbake som år 4000 f.Kr. i Babylon.

Joda, men man vet om ting enda lengre tilbake enn det også. Forøvrig er ikke Babylon så gammel, og den regnes som grunnlagt i år 1894 f.Kr. Det som forfatteren men her er trolig den langt eldre kulturen Sumer, som ble nedrent av babylonerne.

I middelalderen forbedret munkene i Europa produksjonsmetodene, og la grunnlaget for industriell virksomhet.

Tja? Det er ikke tvil om at det ble brygget på klostrene, men det er sannelig ikke sikkert at det var den primære arenaen for forbedringer i bryggeteknikk. Vi bør ikke overse kommersielle, sekulære bryggere og bryggere i storhusholdninger hos konger og andre fyrster. Bryggerlaugene bør heller ikke utelates, selv om det er lett å oppfatte dem som bevarer av gamle teknikker snarere enn innovator. Dersom temaet er tidlig industriell virksomhet, så tror jeg hanseatene må ha gjort ett og annet, gitt at det var enorm øleksport fra flere hansa-byer allerede tilbake i senmiddelalderen. I England vokste industriell brygging frem fra 1600- og 1700-tallet, og det er vanskelig å se hvilken rolle munker skulle ha hatt her. Humla har en lang historie, men da den bredte seg ut og fortrengte andre urter, trolig maksimal intensitet i ekspansjonen rundt 1400-1600-tallet, virker det som om den åkerdyrkede humla var mer et pre-kapitalistisk-industrielt fenomen enn at det var noe som klostrene pushet. Her er bildet noget broket, men det virker mer som om klostrene og den katolske kirken hellet litt mer mot pors og gruit og landeierens rett til sanking av urter, enn mot den åkerdyrkbare humla.

Munkene har helt klart vært bevarer og spreder av både kunnskap og planter, men jeg føler meg ikke overbevist om at de var den primære kilden til innovasjon som ledet til industrialisering av brygging.

Fram til ca. 1840 ble det bare produsert overgjæret øl, …

Feil, men det er vel rett å si at undergjæring var stort sett bare var en bayersk spesialitet frem til utpå 1830-tallet.

… men etter at Emil Hansen ved Carlsberg bryggeri i Danmark gjorde produksjonen av undergjæret øl mulig, …

Øhhhh!? Her er det feil på så mange nivåer. For det første: Emil Christian Hansen ble født 1842 og gjorde derfor ingenting med undergjæring eller gjær rundt 1840. Derimot er han kjent for å ha rendyrket gjær – forsåvidt undergjær – i 1883, men da er vi i feil halvdel av århundret. En som heller bør stor ære for å ha gjort undergjæring og lagering kjent, må være Gabriel Sedlmayr jr ved Spatenbrau på 1830-tallet. Carlsberg Bryggeri ble for forresten ikke etablert av J. C. Jacobsen før i 1847, så de skal ikke ha den æren for å være først, og han hentet gjæren sin fra … Spatenbrau i 1845. Skjønt, Jacobsen overtok sin fars lille bryggeri i 1835, og selv om han var tidlig ute med å se potensiale i den nye bryggeteknikken (han smakte bayersk øl i København allerede i 1836 hos en vinhandler), så var han ikke så medvirkende til den i tidlige startfasen.

Det er heller ikke slik at noen gjorde produksjonen av undergjær mulig. Undergjæren fantes, og hadde vært brukt i lang tid, men Sedlmayr jobbet for å forbedre og skalere og kvalitetssikre prosessene med å bruke undergjær, og han var en viktig katalysator for å spre denne gjæren og kunnskapen om hvordan bruke den.

… overtok denne metoden det meste av det industrielle markedet.

Tja. Belgia og Storbritania holdt da ut veldig lenge, og det blir temmelig søkt å ekskludere Storbritania fra «det meste av markedet» dersom tidsramma er tiden mellom Krimkrigen og Andre Verdenskrig. Lenge var de største og mest industrielle bryggeriene nettopp britiske, og de brukte overgjær.

Bryggerivirksomheten i Norge

Norges første industrielle bryggeri ble anlagt ved Fredriksten Festning i 1690-årene for å forskye soldatene på garnisonen med øl[1]. Arkitekten Willem Coucheron anviste en hvelvning for dette formålet allerede i 1679, men finansiering kom ikke umiddelbart på plass[2]. Militær-ølet hadde lav alkoholprosent og det er estimert at bryggeriet produserte mellom to og tre tusen liter per dag[3].

Artig, jeg kjente ikke til dette. Men konkurransen om det første industrielle bryggeriet er kanskje ikke like så nyttig som den er støyende. Vi har skipsølsbryggerier tilbake til innføringen av eneveldet i 1660, vi har erkebispens bryggekjele på over 1300 liter tilbake i 1428, og vi har en lang rekke personer som er registeret som borger og brygger i Bergen, helt tilbake til 1611. Det er forsåvidt interessant å vite hvem som gjorde hva når og i hvilken skala, men den definitive kåringen av hvem som var først og størst tror jeg vi skal holde litt tilbake på.

Når vi er tilbake til før 1814 må vi også huske at Norge og Danmark var langt mer integrert enn vi liker minnes i dag. I København fantes Kongens Bryghus, og det københavnske bryggerlauget var særdeles velorganisert og var ikke skremt av oppskalering. Rett nok lå ikke det innen dagens Norge, men tanken på storskala brygging i en slags industriell ramme kan umulig ha vært fremmed for alle de norske embetsmenn og offiserer som hadde studert i København.

I 1776 fikk Christian Stabell kongelig bevilling til å starte et «skipsølbryggeri» i Christiania. Før denne tid var alt norsk øl brygget som hjemmebrygg, etter metoder fra middelalderen.

Er det noen som faktisk har dokumentert at Stabels skipsølbryggeri var kvalitativt annerledes enn tallrike andre skipsølbryggerier og småbryggerier som kom før det? Rundt 1800 ble det etablert et bryggeri i Christiania av Johannes Thrane, og som kan ha vært det første større kommersielle bryggeriet i Norge, i hvert fall utenfor Bergen. Forøvrig var et skipsølbryggeri mer et spørsmål om enerett overfor en kundegruppe enn det var snakk om en bestemt øltype. Det var med andre ord øl til proviant, mer enn øl som eksportvare. At man ikke eksporterte øl i noen skala fra Norge ligger i kortene da Norge ikke engang var selvforsynt med korn, og den britiske marinen forårsaket omfattende sult og barkebrødstider under krigen 1807-1814 med sin blokade av Skagerak og den innenrikshandelen som foregikk mellom Norge og Danmark. Det ble nærmest hungersnød i 1808/1809.

Fra ca. år 1800 ble det startet flere bryggerier, men de gikk etter hvert konkurs. I Jens Krafts «Norges Beskrivelse» fra 1820 nevnes ikke et eneste bryggeri.

Bob-bob. Det er bare Østfold som dekkes av bindet fra 1820, de øvrige amtenes beskrivelse kommer utover og frem mot 1835, så å ta Jens Kraft som sannhetsvitne på status i hele Norge i 1820 blir litt feil. Hans beskrivelser ble videreført i de femårlige amtmannsberetningene, og for å være brutalt ærlig ser vi heller ikke noe til de 343 bryggeriene på slutten av 1850-tallet i disse beretningene, kort og godt fordi det var kun større eller viktige eller kuriøse industriforetak som ble tatt med.

Forøvrig, i hele perioden der Kraft skriver var den store industritrenden destilleringen som ble frisluppet i 1816. Derfor er det rikelig med brennerier listet der. Vi vet fra annonser litt senere at brenneriene også produserte og solgte øl, i hvert fall så lenge de brant på korn fremfor poteter. Dette understøttes også av Jens Kraft, som skriver i bind 4 side 346 (1830) om destilleriene i Bergen, hvorav det var seks stykker med åtte kjeler i 1818, og 18 stykker med 35 kjeler i 1827: «Ved flere af disse Brændeviinsbrænderier ere Maltgjørerier og Ølbryggerier forenede.» Som en kuriositet kan nevnes at han i en historisk oversikt over Bergen skriver om første halvdel 1600-tallet: «Blandt Kornvarerne [som innførtes] var igjen en meget betydelig Deel Malt, ligesom ogsaa store Qvanta af Øl indførtes.», og i en tabell på side 361 lister han årlig gjennomsnittlig innførsel i årene 1695-1699. Der det er 35,262 tønner malt og 105 tønner øl. Nå var ikke øltønner og malttønner helt det samme og det er nesten et eget fag å holde orden på tønnevolum, men anslå dem til størrelsesorden 100 liter. Det er mye malt! Det var neppe alt sammen til hjemmebrygging og garantert ikke til gårdsbrygging.

Videre må ikke dette verket tolkes slik at det ikke fantes bryggerier, bare at de var av en såpass små og uvesentlige at de ikke kom med. Ofte var bryggerne handelsmenn og vertshusholdere – og de listes som dét, ikke som bryggere. Her er nok Bergen i en særstilling, men oversikten jeg laget over bryggere i Bergen 1714 forteller om en by med mange bryggere i ulike størrelse og sosial rang. Jeg gjengav også en liste over personer som tok borgerskap i Bergen som brygger i perioden 1611-1750, hvorav 26 kom fra Tyskland eller Danmark. Ikke minst gjorde jeg en gjennomgang av folketellingen i 1801, som er særegen idet det nesten ikke er registert bryggere, annet enn i Bergen. Det er noe merkelig med Bergen i så måte. Det burde i hvert fall indikere at Bergen neppe noensinne har vært bryggeriløst. I tillegg fantes det en utbredt hjemmebrygging og selvfølgelig gårdsbrygging. At det ble brygget rundt og i landet, og at det var viktig, vises av at Jens Kraft stadig befatter seg med humleavl, og hvorvidt den er tilstrekkelig for eget bruk i det lokale området og i hvilken grad man må importere eller nok for eksport til nabobygder.

Kan man så kalle det bryggerier? Tja. De brygget da for salg det var neppe slik at alle av dem var små. Dessuten ble det kalt bryggerier og bryggere, i hvert fall i Bergen. At vi har få store bryggerier frem til 1840-tallet kan nok skyldes at at ølet var blitt litt utrendy og fortrengt av brennevinet. Fordelen med brennevin fremfor øl er at sluttproduktet har stor holdbarhet. Dette var vel også grunnen til at bryggeriene forble små. De måtte ha løpende avsetning på produksjonen fordi det var en ferskvare, og transport rundt 1820 treg og kunne være tidsmessig uforutsigbar.

I 1821 startet Jørgen Young et bryggeri i Christiania. I 1837 ble det overtatt av Christian Schou, og fikk etter hvert betegnelsen Schous bryggeri. I 1843 ble det her startet produksjon av undergjæret øl (bayersk øl), noe som gjorde såvel produksjon som lagring langt enklere.

Nja, både produksjonen og lagringen var vel mer komplisert siden man trengte temperaturkontroll, men det gav mer holdbart øl, hvilket gjorde det verd den ekstra kostnaden og kompleksiteten.

Betydningen av den nye typen øl fremgår av et sitat fra det omfattende verket «Norge i det nittende aarhundrede»:
«Hvilken Betydning man i Begyndelsen af 40-Aarene tillagde Anlægget af Bayersk-Øl – SCHOUS og YTTEBORGS i Kristiania – finder sit Udtryk i det karakteristiske Træk, at Storthingsmændene med gamle Ueland i Spidsen den 17. Mai 1845 begav sig ud til den over Schous Iskjælder udenfor Nybroen opførte Ølpavillion for at smage paa den nye Vare, som havde vundet meget Bifald».

Ok, så stortingsmennene var på ølsmaking i bryggeriet på nasjonaldagen. Det sier vel egentlig mer om deres glede over øl enn det sier noe om den betydningen av under- og overgjæret øl. Bortsett fra sjansen til å drikke gratis øl, tipper jeg at de var mer begeistret over at det begynte å komme flere industribedrifter i Christiania, enn at de var opptatt av at man endelig var begynt å brygge ølet på en ny måte.

Det finnes en historie fra Danmark som er en motsats til dette, dessverre husker jeg ikke kilden. Da danske folketingsmenn foreslo å skattlegge ekstra høyt denne forferdelige undergjæren som utkonkurrerte småbryggeriene, ble de invitert til Carlsberg og servert overgjæret øl som var brygget for å smake som undergjæret øl. Med andre ord, det ville ikke hjelpe å differensiere skattlegging av gjærtypene. Det er innlysende at denne historien er yngre enn 1845. Men det illustrerer at parlamentarikere generelt er mer opptatt av skatter og industrivirksomhet (les: fremtidige skatter) enn de er av forskjellen på under- og overgjær.

Den nye produksjonsmåten førte til at det utover på 1840-, 1850- og 1860-tallet ble etablert en rekke nye bryggerier over hele landet. Mange av disse nye bryggeriene gikk imidlertid konkurs, eller ble kjøpt opp av konkurrenter. Konkurransen om markedet, og behovet for rasjonell produksjon og transport førte til at antallet bryggerier stadig sank frem mot siste århundreskifte.

Vel ... nja ... Det var vel litt mer komplisert enn som så. De nye bryggeriene som etablerte seg fra rundt 1840 brukte stort sett den bayerske bryggemetoden med undergjæring, og den produserte mer holdbart øl (og dermed mer transporterbart øl), selv om den krevde endel mer investeringer i utstyr. Dermed kunne de nye bryggeriene bygges større, fordi ølet deres var av en kvalitet som kunne forsyne et større omland. På 1840- og 1850-tallet var det nok helst de gamle småbryggeriene som ble konkurrert ut ved at de fikk konkurranse fra mer fjerntliggende bryggerier som laget undergjæret øl. I tillegg kom dampskip og jernbane utover midten av 1800-tallet, og gjorde transporten billigere og fremfor alt mer forutsigbar. Dessuten skal det ikke underslås at undergjæret øl ble en motedrikk. Så på den ene siden kan man nok si at det var størrelse og effektivitet som drev konkurransen. Men man må ta med i betraktningen av overgangen til den bayerske bryggemetoden og undergjæret øl ikke bare var et spørsmål om skalering, men også en teknologiskifte der de minste bryggeriene ikke kunne henge med. Det var så enkelt som at undergjæring nærmest fordret at man brygget i større skala.

Antall bryggerier:
1857 – 343 bryggerier.
1890 – 46 bryggerier.
1987 – 15 bryggerier.

Her må det poengteres at tallet fra 1857 trolig har sitt opphav i at maltskatten – den første form for ølavgift – ble innført på den tiden. Det er derfor rimelig å anta at 343 er antall bevillingshavere, med stort og smått. Jeg er overbevist om de aller fleste av dem var vertshusholdere, høkere og handelsmenn. Dermed var det ikke 343 bryggerier slik denne artikkelen bruker ordet bryggeri i andre sammenhenger. Det er heller ikke rett å indikere at de startet etter 1820. Dette var en små- og mediumskala produksjonsform som hadde foregått i århundrer.

Tallene fra 1890 kjenner jeg ikke opphavet til, men det kan nok være rett. Vi har imidlertid en god oversikt fra 1901 og utover, i Bryggeriforeningen medlemsregister. Og jeg mistenker at 46 egentlig referer til 1901, da bryggeriforeningen startet. De hadde da 44 medlemmer, men i tillegg fantes Dahls bryggeri i Molde, Nedreqværn Bryggeri i Brumunddal og Agder Bryggeri ved Risør. Disse stod utenfor, men Agder og Nedreqværn gikk konkurs rundt 1901, så det avhenger litt av hvordan og når man teller om man får 45, 46 eller 47 bryggerier.

Det er også en unnlatelsessynd å for kun forklare konsolideringen av bryggeribransjen med konkurransefortrinnene til de største bryggeriene. For det første jobbet avholdsbevegelsen for å gjøre levevilkårene dårligere for bryggeriene, og de store kunne vel takle det bedre enn de små. Dernest var det store konjunktursvingninger på 1800-tallet, noe som sees i salgsstatistikken over øl. Når ølsalget nærmest kunne endres med 30%-40% i løpet av få år, så ligger det i kortene at det er dårlige kår for nystartede bryggerier. Mangt et bryggeri planla i oppgangstider og solgte sitt første øl idet konjunkturen snudde. Frydenlund er ett eksempel. Jeg har tidligere vist statistikk over alkoholsalg 1851-2013, som med all tydelighet viser at 1800-tallet var et volatilt ølmarked i Norge.

Mikrobryggerier

I de senere år er det imidlertid startet mange nye, små bryggerier for produksjon av spesialøl, for eksempel bryggeriet Nøgne Ø i Grimstad. Etter at alkoholloven ble endret i 2003 er det også anlagt flere mikrobryggerier i forbindelse med gårdsturisme og opprettelse av «bryggeripub»er med salg av eget brygg.

Her høres det nesten ut som om mikrobryggeriene kom etter 2003. Det er ikke rett, de første kom i 1989, med det kortlivede Jæren bryggeri først, og deretter Oslo Mikrobryggeri senere på året. Det kom en rekke bryggeri utover 1990-tallet, også enkelte brewpuber, men med få unntak (OMB og Akershus Bryggeri helt i starten renner meg i hu) satset de på undergjæret øl og skulle konkurrere med de store etablerte bryggeriene. Fokuset på overgjæret øl kommer for fullt først endel senere, og der er Nøgne Ø viktig, skjønt det er vel ikke lengre et eksempel på et bryggeri som har kommet «i de senere år».

Endringene i 2003 var vel stort sett at man kunne få kommunal bevilling for import som man kunne skjenke ut i egen pub. Og tilsvarende at man kunne få kommunal bevilling (eller egentlig utvidet skjenketillatelse) til å servere øl man hadde tilvirket på stedet. Det forenklet prosessene mye og det tillot endel «romslige vurderinger» i kommuner i grisgrente strøk – det gjorde nok håndhevingen av regelverket mer ulikt. Men det fantes brewpuber før dette – blant annet TMB og OMB som eksisterer fremdeles.

Forøvrig, det som virkelig åpnet opp for småbryggeriene var ikke så mye regelendringer, men at kartellsystemet til de store bryggeriene brøt sammen.

Det er nå flere bryggerier i alle de største byene i Norge, og det er bryggerier i så godt som alle fylker.

Så godt som? Ok, det er gamle data, som burde vært kvalifisert med et årstall.

Det eldste norske bryggeriet i drift er Aass bryggeri, som ble anlagt i 1834.

Her tenker jeg det er et visst rom for å krangle – og wikipedia-artikler bør ikke legge til rette for krangling. Artikkelen forteller jo for eksempel selv at Schous/Young er langt eldre, og Schous gikk inn i Oslobryggeriene som etterhvert endte med å bruke Ringnes-navnet. Kontinuiteten koker da lett ned til et definisjonsspørsmål. Flere bryggerier bygger dessuten på destillerier som også kan ha solgt øl i en parallelt med destilleringen, f.eks. Arendals.

Markedsfordeling

64 prosent av alt øl som drikkes i Norge er norsk-produsert, …

Tihi :-) har noen sjekket tallene her. De ligger på bryggeriforeningens hjemmesider: Tallene for de siste 12 mnd frem til og med mai 2019 er at importen er 18,8%, og selv det er på en måte litt høyt, for Tuborg blir tidvis importert mens det ellers brygges i Norge. Det blir jo litt sært når to like six-packs med Tuborg står på samme butikkhylle, men den ene er importøl og den andre er norsk-produsert. Men dersom Ringnes flytter produksjonen ut, så tolkes det som import, og SSB regner det som import i tallene sine, så greit nok. Men 36% import er uansett helt feil og har alltid vært det.
… hvorav småbryggeriene står for 2 prosent.
Småbryggeriene står for ca 4,39% av ølsalget ifølge tall samme sted. Igjen, når man oppgir tall uten at konteksten forteller når de er fra, så burde man spesifisert tidsangivelse. Forøvrig blir disse tallene litt ugjennomtrengelige, ettersom det er lett å forveksle småbryggerier med småskala-labels. Etterhvert som de store bryggeriene går inn på markedet med spesialøl med øl som til forveksling likner småbryggerienes, så øker spesialøl-salget, selv om småbryggeriene faller i markedsandel. Det blir heller ikke bedre av at Arendals Bryggeri kan oppfattes som et mellomstort bryggeri, mens de i statikken kategoriseres som et småskalabryggeri. Ved Arendals brygges en rekke brands som er knøttsmå, på vegne av bryggerier som ikke selv har eget bryggverk. Derfor er det vrient å si en prosentandel av markedet uten en lang liste med betingelser.
Markedet domineres fullstendig av gigantene Ringnes (danskeid) og Sarpsborg-eide Hansa Borg. …

Siden det gjøres et poeng ut av det ... Hansa Borg er 25% dansk-eid via Royal Unibrew, som blant annet har merkene Lapin Culta, Ceres og Faxe. Det er grunnen til at Ringnes kaller seg Norges største bryggeri, Hansa Borg kaller seg Norges største norsk-eide bryggeri, og Aass kaller seg Norges største hel-norsk-eide bryggeri.

Ringnes lager merkene Ringnes, Frydenlund, E.C. Dahls, Lysholmer, Tou, Nordlandspils, Tuborg og Carlsberg i Norge.

De holder faktisk også i live Schous som merke. Dessuten mangler Arendalspils på denne lista, for den merkevaren fulgte ikke med da Arendals Bryggeri ble solgt. Men det er vel detaljer. Men generelt er det dumt å liste statistikk og vise oversikter som endrer seg med tid, uten å henvise til årstall.

Hansa Borg lager Hansa, Borg, CB, Fredrikstad, Heineken og Nøgne Ø. De tre mellomstore bryggeriene er Mack, Aass og Grans. Mens Ringnes omsetter for over 3 milliarder og Hansa Borg over 1, har de tre mellomstore en samlet omsetning på 800 millioner kroner. Videre på listen over de ti største bryggeriene ligger Berentsens, Arendals, Lervig, Ægir og Haandbryggeriet. Men da er vi nede på bryggerier med langt under 1 prosent av Ringnes' omsetning.

Usikker på hvor korrekt denne statistikken er. Ringnes AS lå i 2017 på 4,46 millarder i driftsinntekter, mens Hansa Borg Bryggerier AS har driftinntekter på 1,01 milliarder i 2018. Jeg hadde vel forventet å finne 7 Fjell og Austmann nevnt her, i det minste. Skjønt salgsstatistikk brutt ned på enkeltbryggeri er notorisk vanskelig å få tak på.

Og så er det så mange tema som ikke er touchet inn på i denne wikipedia-artikkelen: bryggeriforeningen(e), kartellsystemet, forbudstiden, oppkjøpene utover på 1900-tallet, det nye regelverket fra 1913 med koordinerte øltyper, konsolideringen av «alle» i Orkla, der bryggerivirksomheten endte som Ringnes, omrokeringene mellom Orkla, Procordia og Carlsberg.

Sorry at dette ble så langt …

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-09-04

Erkebispens bryggeri

Da jeg skrev om korsbrødrene og referansen til humle i 1311, snublet jeg over flere øl- og brygge-referanser i samme boka, og jeg tenkte jeg kunne trekke dem frem og gi dem litt historisk kontekst.

Boka er Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter –– Belyst ved 17 skriftlige kilder 1307-1577 med oversettelser og kommentarer. ed Audun Dybdahl (red). Om vi starter med den mest overraskende, en inventarliste fra Steinvikholmen der erkebiskopen i opptakten til reformasjonen hadde fått bygget en særdeles kraftig borg. Ruinen av borgen står ennå. Den er omtrentlig rombeformet, med to digre tårn i de spisse hjørnene. Om jeg ikke husker feil, er borgmurenen i tårnene 4,5 og 5,4 meter tykke – for å kunne motstå datidens hotteste teknologiske nyvinning: kanonen. I det største og tykkeste tårnet - «Bonden» – hadde erkebiskopen lagret unna relikvieskrin og store mengder religiøse kostbarheter. Borgen falt ikke i kamp, men overgav seg utpå våren. I etterkant ble det satt opp en inventarliste 3. juni 1537. Lista er lang, men her skal jeg konsentrere meg om det som har relevans for brygging.

Bryggeredskaper:
1 bryggepanne på 10 tønner
2 bryggekar, kvar på 2 læster
2 små kar på 2 læster

I bokas forklaringer om mål, vekt og penger er en læst satt til 12 tønner, og en tønne var satt til 97 liter. Selv om definisjonen på tønne varierte endel etter tidsalder, geografi og varetype, så var den uansett i denne størrelsesordenen. Om vi legger disse definisjonene til grunn, var bryggepanna på 970 liter, mens bryggekarene var på rundt 2328 liter.

Dette er en helt vanlig størrelse for et mikrobryggeri idag, og fremstår som sjokkerende mye for et slottsbryggeri – eller et borg-bryggeri, som ville være mer beskrivende. Grunnflaten på borgen var rundt 2,5 mål, som tilvarer et par romslige villahager. Det er faktisk en så overraskende størrelse at jeg velger å sitere avskriften av originaldokumentet: «Brøge redtskabb: En brøggæ pande paa thyæ tr.; Tou brigge kar huer paa ij lesther; Tou smaa kar paa ij lesther.»

Om erkebiskopen installerte dette på Steinvikholm, så er det lett å tenke seg at utstyr i samme skala var i bruk på erkebispegården – og kanskje var nettopp bryggeutstyret flyttet til Steinvikholm i forkant av beleiringen, selv om det var overkill i størrelse. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at dette ble flyttet til Steinvikholm for sin verdis skyld. Det som er listet på festningen er våpen, bryggeredskaper, kjøkkenredskaper og mat, sengeklær og en lass med religiøse verdigjenstander.

Videre nevnes det i en lang rekke artikler under kategorien kjøkkenredskaper:

600 tønner havre og havremalt
1 skibbund humle

Det er ikke angitt hvor mye av disse nesten 58200 litrene som var havre og hvor mye som var havremalt. Men dette er uansett temmelig så mye. Erkebispkopen hadde nok belaget seg på en lang beleiring, og i listene figurerer 150 fåreskrotter og 100 røykte nautfall, dvs hele, slaktede kyr. Et skippund er oppgitt til å være 148 kg, så de hadde godt med humle også. Litt underlig er det ikke listet noe bygg eller byggmalt, selv om det er listet 6 lester (=72 tønner) byggmel.

Det er nok mye som er utelatt på disse listene. Det er for eksempel ikke tatt med noe ved eller annen brensel, hvilket jeg formoder de må ha hatt i digre mengder. Det virker søkt å anta at de har hoppet over å telle opp bygg og byggmalt. Det virker også søkt å tro at man med havremalt har ment en blanding av bygg og havre, som vi vet enkelte brygget på. I originalen står det «Sexhundrett tr haffre oc haffre maltth», og det er vel ikke til å misforstå. Det virker ikke mindre søkt å tro at de hadde brukt opp bygg og byggmalt. Mer sannsynlig er det kanskje at bygg og byggmalt hadde blitt fjernet fra Steinvikholm i tiden mellom overgivelsen og denne opptegnelsen. Jeg tviler i hvert fall på at de laget rent havreøl.

Jeg vet ikke hvor mange som forsvarte borgen, men borgen var regnet som uinntakelig da den ble bygget. Slike borger var også konstruert for å skulle kunne forsvares av en temmelig liten styrke. Det er listet ca 40 senger - og kanskje kunne forsvarerne telles i dusiner snarere enn i hundretalls? Det ville gjøre skalaen på bryggingen – både bryggeutstyret, mengden malt og mengden humle – overraskende stor.

Riktignok var Nidaros erkebispedømme rikt, men at de hadde bryggepanner på nesten 1000 liter, og bryggekar på over 2300 liter var nytt for meg.

Men det stopper ikke der. Da Aslak Bolt ble erkebiskop og flyttet til Trondheim fra Bergen i 1428, ble det laget en lang inventarliste over det han brakte med seg. Midt i lista finner vi «en ny bryggekjele som tar 14 tønner» og senere: «en sekk humle». Bruker vi 97 liter som størrelse på måleenheten tønne, så er vi på 1358 liter. Og da bør vi også ta med at de fleste andre definisjonene på tønne større enn 97 liter. Det var forresten den samme Aslak bolt som påla bøndene å dyrke humle, uten at vi skal dvele ved det her.

Bryggeriene på 1400-tallet var visst ikke så rent små …

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-01

Akershus 5/5 – Sluttspill

Dette er femte og siste del i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I fjerde del – Nye øltyper – så vi hvordan de forsøkte å markedstilpasse seg med blant annet rusbrus. I denne delen skal vi se på hvordan det endte på en temmelig sørgelig måte.

Det går noen år der vi ikke hører så mye om Akershus Bryggeri i pressen. Vi vet at de var i drift, mest fordi de dukker på juleølsmakinger. Nyhetens interesse har for lengst gått ut av historien om et bryggeri som laget annerledes øl, brygget med annerledes gjær – såkaldt overgjær.

Frem til 1999 hadde de tappet hos Tromi bryggeri i Trondheim, den tidligere Trondheim Mineralvannfabrikk. Men Akershus bryggeri måtte finne på noe nytt etter at de gikk konkurs.

Akershus Bryggeri hadde da gått fra skulle frelse norske øldrikkere fra pilsnerøl med ale og stout, til å forsøke å konkurrere med de store på deres egen hjemmebane. Det er særdeles vanskelig å være et lite mikrobryggeri og skulle konkurrere med Ringnes og Hansa på pils. Man kan nok subjektivt mene at norsk pils er smakfattig og kjedelig. Men det er to store utfordringer for de små: for det første produserer de store bryggeriene teknisk godt øl, og for det andre har de økonomien i skaleringen på sin side.

Sett i ettertid virker det uforståelig at Akershus gikk litt bort ifra å fokusere på pale ale og irish stout. Hvorfor utvidet de ikke utvalget med enda flere europeiske ølslag? Hvorfor forlot de strategien om å satse på et nisjemarked med vekstpotensial på lang sikt? Hvorfor valgte de i stedet å konkurrere med de store, som en sen og liten aktør i et vel-etablert marked?

Det var neppe deres førstevalg å brygge pils og etterhvert rusbrus med cola og lime. Dermed må det ha vært økonomien som dikterte. Én ting er å være profetisk rebell, noe annet er å få inn inntekter til å dekke lønn og regninger hver måned.

Det nevnes ikke i avisene før etter konkursen, men det var vanskelig å komme inn på utestedene med et øl fra et lite bryggeri. Pubene skal også overleve. Sålenge de tjener mesteparten av pengene sine på pilsen fra et stort bryggeri, så vet de godt hvem som ikke skal irriteres. Det er et tema som går igjen i historien til flere småbryggerier: De største jobber for å holde de små borte fra utestedene, og de bruker kjøttvekta si på en til tider ganske bøllete måte.

På en måte kan man si at det mikrobryggeriet som har gått lengst i Norge – Oslo Mikrobryggeri – hadde også den beste markedstrategien. De var temmelig isolert fra påvirkning fra Ringnes og de andre. De tok inn malt og humle og kontrollerte ølet helt frem til det var ferdig oppdrukket. Det har en kvalitetsmessig fordel, fordi man unngår at ledd nedover i verdikjeden misbehandler eller overlagrer ølet. Men det har også den fordelen at de store bryggeriene har vanskelig for å presse dem ut gjennom skitne konkurransetricks. Dessuten hadde de lite insentiv til å skulle vokse over alle støvelskafter, for det er en naturlig øvre grense for hvor mye du kan servere på en pub med gitte åpningstider og et fast antall plasser.

Akershus bryggeri forsøkte trolig å omstrukturere seg de siste årene. Høsten 2002 ble aksjekapitalen nedskrevet fra 1,845 mill til 0,6 mill. De flyttet til nye lokaler på Tveita i Oslo. Dette virker som tiltak som skulle spare kostnader. Allikevel, det hanglet og sommeren 2003 gikk bryggeriet ned for telling.

Siste akt ble innledet med en politiaksjon mot to menn i en blå varebil med øl i Oslo i slutten av april 2003. I en litt kryptisk melding fra Østlandssendingen fortelles det at politiet hadde observert at levering av øl fra denne varebilen foregikk på en lite profesjonell måte.

Den ene av mennene hadde et halvt års tid vært selger ved Akershus bryggeri, og Østlandssendningen knyttet ham opp mot svindel med ølkvalitet og skatteunndragelse. Også den andre i bilen – sjåføren – oppgav at han jobbet for Akershus bryggeri, men uten at dette stemte. Det var i det hele mye som var muffens der.

Rapportene om hva som hadde skjedd spriker litt, men sålangt jeg kan forstå hadde Akershus bryggeri over en lengre periode kjøpt 40-50.000 liter øl på 3,7% ABV fra et annet bryggeri på Østlandet. Dette ølet ble tilsynelatende solgt fra Akershus Bryggeri til en tvilsom gruppering, som trolig omfattet den nevnte selgeren. Deretter ble det videresolgt til utesteder der det ble solgt som blant annet Ringnes pils. Politiet anslo sommeren 2003 at mellom fem og ti utesteder var innblandet, og to av dem var da allerede blitt stengt. Øldrikkerne ble svindlet ved at de ble servert undermåls vare. Staten ble svindlet ved at man trikset med avgiftene. Ringnes er sitert i pressen på at de ville «sikre sine øltønner bedre for å komme jukset til livs». Den formuleringen får meg til å mistenke at de Ringnes-fat med svakøl.

Formodentlig har noen fattet mistanke og tipset politiet utfra at disse utestedene har kunnet selge mistenkelig billig pils, samt at den har smakt temmelig tynt og svakt. Jeg tviler egentlig på at dette er noe som politiet ville snublet over selv.

Egentlig tok ikke Akershus bryggeri aktiv del i øl-svindelen. Men navnet deres ble tett knyttet mot det som pressen litt feilaktig kalte «utvannet øl». Ølet var blitt kjøpt igjennom dem, og de eide bilen som ble brukt til levering. Østlandssendingen kunne fortelle at både Næringsetaten og Helsevernetaten hadde aksjonert mot bryggeriets lokaler, og lageret på Tveita var blitt stengt. Vare- eller tankbilen deres var beslaglagt av politiet. Økonomien var haltende fra før. De hadde fått endel verbal medfart i juleøltester og slikt. Bryggeriet stod uten selgere. Det måtte nærmest være umulig å fortsette bryggeridriften etter politiaksjonen.

Ville bryggeriet kunne fortsatt driften dersom ikke de var blitt rammet av denne saken og politiaksjonen rundt? Styreformann Jon Ihlen i Akershus Bryggeri på det tidspunktet forteller til VG 5. juli:

Jeg fikk høre at det begynte å gå i et hyggelig pluss i noen måneder, før dette kom. Nå får jeg ikke engang tak i noen av de ansatte. Jeg er rimelig irritert.

Vi kan mistenke at grunnen til at det gikk bedre økonomisk var videresalget av lavalkoholøl som svindlere videresolgte. Kanskje var det få andre lyspunkter for bryggeriet enn dette videresalget av øl fra et annet østlandsbryggeri. Styreformann Ihlen uttalte i hvert fall i samme forbindelse at han vurderte «sterkt å slå selskapet konkurs.»

Akershus bryggeri ble slått konkurs senere i juli 2003.

Jeg har forsøkt å finne dom i saken, men har ikke funnet noe. Pressen skrev lite om dette utover den initielle forferdelsen i agurktiden over at noen kunne finne på å selge «utvannet» øl.

Akershus bryggeri holdt det gående i litt over ti år. Det er slett ikke dårlig å sloss mot både digre konkurrenter, markedskreftene og øldrikkerne for å overbevise om at øl kunne være noe mer enn bare pils. Spørsmålet er om Akershus bryggeri kunne ha overlevd? De ville trolig dødd på økonomisk sotteseng mye tidligere om de ikke hadde siktet etter mindre aktverdige ølstiler. Samtidig virker det som om goodwill og omdømme raskt sank når man kompromisset. Om de hadde satset i mindre skala og ikke kompromisset, så kanskje? Det er svært smertefullt å være ute med en veldig god idé som omverdenen ennå ikke er klar for. Men om de hadde holdt seg til visjonen, ville det da kunne vært lys i den andre enden?

… la meg besvare dette spørsmålet indirekte ved å peke på en helt annen historie:

Litt over en måned før alt raknet for Akershus Bryggeri, brygget Gunnar Wiig og Kjetil Jikiun batch #1 og #2 – en amber ale og en pale ale – i et lite, ukjent og hjemmesveiset bryggeri i Grimstad. De ville kompromissløst få ut godt og smaksrikt øl til norske øldrikkere som aldri hadde erfart noe mer enn pils. De tok de to første batchene sine med til ølfestivalen i København. De kompromisset ikke på ølets kvalitet eller stil. Bryggeriet var Nøgne Ø. Ikke at deres vei fremover utelukkende ble noen dans på roser, men de beviste at det var lys i andre enden av tunnelen om man holdt seg tro til visjonen.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-05-31

Akershus 4/5 – Nye øltyper

Dette er del 4 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunnen og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I denne delen skal vi se på hvordan de forsøker å møte utfordringene, ved å skape nye og kreative øltyper.

Som vi husker fra forrige del, var Akershus Bryggeri gått fra en optimistisk opplysningskampanje om det overgjærede ølets kvalitet, til en dyster, nesten konspriatorisk konklusjon om at «alt» var storbryggerienes feil. På Lorry-smakingen slaktet de øl med lime, øl på blanke flasker, lyst og lett lagerøl …

Sommeren etter, den 6. juli 1995 dukker det opp en forunderlig rubrikkannonse i Aftenposten. Under seksjonen «Forskjellig», og mellom annonser for en spåkone og for parkett står følgende:

Tørst i sommer?
Partyfat, 30 og 50 liter, leveres med tappeutstyr. Vi leverer også flaskeprodukter. Akershus Bryggeri, Gran, Ytre Enebakk, Tlf 64 92 xx xx. Avd Bærum, Gml Ringeriksvei xx, Bekkestua. Tlf 67 12 xx xx.

Sommeren 1993 var de blitt utsolgt på trendy utesteder. Sommeren 1995 annonserte de for partyfat under rubrikken «Blandede annonser». Hva hadde hendt i mellomtiden?

En ukes tid etter kom nok en overraskelse. Aftenposten Aften kan fortelle 14. juli 1995 at Akershus bryggeri kommer med et nytt øl:

Et pilsnerøl av den smakskraftige sorten – med det velklingende navn «Lys Enebakker». Og bryggmester Bård Thanem er altså stolt ikke bare av dette uhyre innlandske øl, men vel så meget av etiketten: Den gjengir et maleri av Enebakk-kunstneren Erling Enger (1899-1990).

Hva? Et øl av den utskjelte øltypen pilsner? Avisen kommenterer da også litt syrlig at bryggeriet dermed trår «til i ølhundenes hovedfelt», og at folk nå har et kunstnerøl med billedkunst på etiketten, i tillegg til all kunstnervinen.

Bakgrunnen for rubrikkanonsen kommer i Asker og Bærum Budstikke i slutten av juli. Akershus bryggeri hadde kjøpt de gamle lokalene til Fontana, og startet sitt eget ølutsalg. Det er bilde av daglig leder som holder frem Akershus' nye pilsner. Den nye markedsjefen i Akershus bryggeri, Johan Østby, forteller at de fører minst 60 ølsorter i utsalget, hvorav jeg formoder de fleste må være pilsnere fra større bryggerier.

Men Akershus bryggeri hadde mer på lager, for å si det sånn. Allerede påfølgende måned – 28. juli 1995 – står bryggerisjef Thanem frem i Dagbladet med det nyeste produktet deres: Barranquilla – med cola-smak. Styrken var på 3,75%, strategisk plassert i skatteklasse C der det var lavere alkoholavgift. Det fortelles at det tilsettes cola-essens etter at ølet er filtrert.

Førsteinntrykket er mindre søtt enn fryktet. Drikken er alkoholsvak, og appellerer sannsynligvis mest til jenter og ungdom. Øltypen kommer fra Colombia.

[...]

– Ølet er lettdrikkelig, men noe mørkere enn det lyse trend-ølet som er populært nå. Det skal appellere til folk som foretrekker cola framfor øl. I tillegg er det lave alkoholinnholdet gunstig alkoholpolitisk sett, sier Svend Borgen, importør av utenlandsk øl og råvarer for øl-produksjon.

[...]

– Vi tror det er et marked for et spesialøl av denne typen, sier Bård Thanem i Akershus Bryggeri.

Den 12. august plukker Telemarksavisa opp saken i et intervju med markedsjefen, Johan Østby. Han forteller at pilsnerølet Lys Enebakker ikke ble noen salgssuksess, selv ikke i Enebakk. Han forteller også at det nye cola-ølet ikke er brygget på pilsnergjær, og at det derfor har mer smakstoner. I intervjuet blir det også trukket frem at Renhetsloven nylig var opphevet som følge av EØS-avtalen, som et apropos til at man tilsatte cola-essens til ølet.

Telemarksavisas smakspanel slaktet ølet. De konkluderer med at ølet har en innbydende flaske med tøff etikett. Én i smakspanelet kommenterer «Jeg var ganske positiv da jeg tok den første slurken, men etter å ha drukket opp halve flaska var jeg skuffet.» Den andre i smakspanelet syntes ølet hadde en frisk smak, var lett og lyst og kunne minne om det meksikanske Corona-ølet.

Hmmm, Corona … var ikke det ølet som forståsegpåerne i Akershus Bryggeri og andre steder hadde slaktet på Lorry litt over ett år tidligere? Det er nærliggende å tro at økonomien spilte en rolle her. De hadde satset på et romslig bryggeri og skulle omvende pilsnerdrikkerne – men de aller fleste av dem ville slett ikke omvendes. På ett eller annen tidspunkt merker man slikt på lommeboka.

To uker senere, 25. august står det en øltest av småbryggerier i Dagbladet. Jeg pleier ikke å ha store forventninger til slike avistester, men her hadde de fått med kjellermesteren på Hotell Continental, en med doktergrad innen brygging, og avisens ølskribent. Her får stouten terningkast seks, pale ale får fem, weissbier får terningkast fire med kommentarer rundt uvant, syrlig og «ung» smak, mens Lys Enebakkeren ender på tre, med kommentar om at «Her lukter det landlig og 'bondsk'» og «[...] er det helt aromatisk rent?» Kommentarer av denne typen er ofte en høflig tilslørt hentydning til infeksjoner eller bryggetekniske feil. Colaølet var ikke med.

I 1996 går det dårlig for den gamle samarbeidspartneren Moss Aktiebryggeri. Bryggeriet var tidligere eid av familien Heilmann, men hadde gått i kompaniskap med Lerum i 1991 etter at konkursspøkelset truet. Imidlertid gikk det ikke så bra, og Lerum, som eide 60%, trakk seg ut. Nasjonen kunne fortelle 6. januar 1996 at det to grupperinger som vurderte å kjøpe. Den ene var Oslo Bryggerikompagni, den andre var tre interessenter der Akershus Bryggeri var med. En av de andre interessentene var Arne Vettlin, som sammen med Arne Brimi hadde utviklet Sagaølet – kunne Moss Avis utdype samme dag. Den tredje var et selskap kalt Fenix.

Såvidt jeg husker hanglet det videre ved Moss bryggeri. Jeg mener det var Bryggerikompagni som trakk det lengste strået. Moss ble til slutt kjøpt av danske Harboe i slutten av 1997, for så å bli omdøpt til Moss Bjørnebryggeri, for deretter å bli nedlagt året etter. Brimi og Vettlin tok sagaølet sitt med til Aass. Akershus bryggeri måtte også finne nye samarbeidspartnere. Såvidt jeg vet ble Tromi i Trondheim deres nye samarbeidspartner for flasketapping.

Under juleølsmakingen 1996 i Dagbladet ble Akershus Juleøl nr 12 av 16 i klasse D («Fremtredende syrlighet som ikke falt i smak»), og nummer 11 av 12 i klasse F («Ikke helt god duft. Magert og bittert»). Begge var tappet på blanke flasker. Igjen er dette beskrivelser som får en til å tenke på infeksjon og bryggetekniske feil. Senere, i 1998 gav VG butikkølet til Akershus bryggeri terningkast 2 med Beskrivelse «Lukter ikke noen ting. Smaker sauefjøs,» mens polølet fikk bra karakter.

Vi hører ikke så mye til bryggeriet før sommeren 1997. Da har de kastet seg på rusbrus. På dette tidspunktet hadde rusbrus tatt av kollosalt. Det var lett å lage: man mikset litt sprit og noen essenser, endel sukker, tilsatte kullsyre og så vips hadde man rusbrus – nesten som en ferdigmikset drink. Suksessen til rusbrus skremte rus-politikerne, og mottiltaket ble å beskatte drikken som brennevin, selv om det var vannet ut til ølstyrke. Brennevin ble beskattet høyere pr alkoholenhet enn svakere drikker, så rusbrus-produsentene kunne tidligere få en skatterabatt pr alkoholenhet ved å tynne ut spriten til rusbrus – fordi den spritbaserte rusbrusen da ble skattet i en annen og lettere skatteklasse. Politikerne fjernet denne skatterabatten ved fortynning av sprit, og dermed ramlet bunnen ut av det lille, men lukrative rusbrus-markedet. Imidlertid rammet ikke dette rusbrus basert på øl eller cider i stedet for sprit, siden alkoholen aldri hadde vært gjennom noen destilasjonsprosess.

Hva hadde alt dette med Akershus bryggeri? Det representerte en mulighet, en sweet-spot i alkoholavgiftene. Om de produserte øl med smakstilsetning, ville de kunne lage rusbrus som fulgte ølavgiftene, ikke spritavgiftene. Bryggeriet kom på markedet med rusbrus-ølet Dunderhead på 4,6%, og med den siktet de på rusbrusen Two Dogs.

Hvis man tror at dette skal smake som øl, da blir man skuffet, sier Bård Thanem, bryggerisjef for Akershus Bryggeri. Bryggeriet med seks ansatte er stolt over sin nyvinning som allerede selger det de klarer å produsere – og de ser ikke bort fra at det må øke kapasiteten.

De blir forsøkt stilt til veggs av journalisten over hvorvidt dette egentlig er øl, og forsvarer seg med at i Belgia brukes kirsebær i øl og England har sin shandy.

Men Akershus var ikke først ute her. Også Hansa hadde et produkt med sitron, og Christiansands bryggeri brukte lime. Begge produktene solgte veldig godt i 1997. Renhetsloven var borte, rusbrusen var skattemessig handicappet, og bryggeriene klarte ikke å dy seg fra å lage øl-baserte produkter i rusbrusmarkedet.

... så mye for generasjoner med henvisning til Renhetsloven i forbindelse med oppsnakk av kvaliteten på egne produkter.

Men det var på ingen måte helsvart. Akershus kom etterhvert med enkelte mer vanlige øl, som en brown ale som de kalte Mørk Enebakker. Selv om juleølene ble slaktet 1996, så tok bryggeriet topplassering i både sterk og svak juleøl i Apéritifs juleøltest i 1997. Bryggeriet hadde også et godt forhold til norske hjemmebryggere, og solgte malt i hele sekker til 10 kr/kg og humle til 100 kr/kg.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Veldig interessant! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 09:58:56

Fascinerende å se hvordan denne historien spilte seg ut. Spørsmålet blir jo: hva var det som endret seg så kraftig fra 1994 til 2004? Hvorfor var det umulig å omvende pilsdrikkerne i 1994, men mulig bare ti år senere?

En mulig forklaring er jo at folk var mer åpne for sånt i 2004. Vi så jo fremvekst av kaffebarer med skikkelig kaffe, mer spesialost, osv. Så kanskje forbrukerne var mer sofistikert?

Men det slår meg at den største forskjellen kanskje var amerikansk humle. Akershus satset på engelske øltyper, som for øldrikkere uten veldig mye peiling på smak antagelig ikke fremsto som så veldig interessant og forskjellig. IPA, derimot. Alle smaker jo øyeblikkelig at det er noe helt annet.

Det er påfallende hvor mye av mikrobryggerirevolusjonen som egentlig handler om amerikansk humle. De aller fleste av ølene er dominert av det, og det er det som har presset seg inn i industribryggeriene også, markert med enten nøkkelordet "pale" eller "IPA".

Relevant spørsmål - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/1 15:09:37
Det er et veldig relevant spørsmål. Jeg tror svaret var at konsepter som kortreist, småskala, alternativ og økologisk var sære og ukjente, og nesten litt komiske i 1994, mens de var blitt oppfattet som seriøse i 2004 og nesten mainstream og trendy i 2014.

Jeg er ikke umiddelbart enig i det med amerikansk humle, selv om det også er en interessant vinkling. I Akershus bryggeri hadde Thunem studieerfaring fra Oregon, og i Oslo Bryggerikompagni fant man George Johnson med bryggeriutdanning fra San Diego (om jeg ikke husker feil). Dermed var det i hvert fall ikke mangel på kunnskap om amerikansk humle hos bryggerne. Det er mulig de lot være å bruke den av frykt for å irritere folks ganer. Men jeg gjetter at det var mer det øldrikkende publikum som gruppe som utviklet seg og åpnet seg for nye impulser, snarere enn at ølet man forsøkte å selge deg hadde endret seg vesentlig.

Konsepter? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 22:58:44

Jeg kan ikke huske at kortreist, småskala, alternativ, eller økologisk i det hele tatt ble nevnt da Nøgne Ø startet. Det dukket opp, men først flere år senere, og i liten grad koblet til mikrobrygging.

Om det virkelig var amerikansk humle som gjorde forskjellen vet jeg jo selvsagt ikke. Det hadde vært interessant å sjekke hva Akershus brukte, men ut fra beskrivelsene ville jeg blitt veldig overrasket om det var Cascade og desslike.

Men det kan godt hende at det var det at publikum endret seg som til syvende og sist utgjorde forskjellen. Jeg vet ikke.

kortreist og økologisk og sånt - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/2 00:00:35
Det er vel korrekt at de ikke profilerte ølene sine som sådann. Men jeg vil likevel putte dem i bås med slow-food-bevegelsen og lignende, som i litt varierende grad favner om dette. Ifølge Wikipedia - som jo selvfølgelig alltid har rett :-) - startet slowfood-bevegelsen i 1986 og det første lokallaget kom til Norge i 1999. Selv om Nøgne Ø muligens ikke brukte begrepet slow-food (eller noen av de andre merkelappene jeg listet), så var de veldig mye i slow-food-bevegelsens ånd. Det var småskalaproduksjon etter tradisjonelle metoder, med fokus på smak snarere enn effektivitet. Det var levende gjær på flaskene, selv om det var upraktiske å helle. Det var ingen industriell prosess. Det var bare å stikke innom bryggeriet og slå av en prat med bryggeren.

Jeg tenker at den generelle stemningen til konseptet slow-food i 1994 kanskje ville vært at det hørtes ut som en dårlig aprilspøk. Men i 2004 ville det nok i større grad forstått og respektert, om kanskje ikke generelt akseptert. I 2014 var alle de store merkene i full gang med å pynte seg med konseptene rundt dette. Eksempelvis: Jeg vet ikke hvor gammelt designkonseptet med «bestemor Lerums hjemmelagede bringebærsyltetøy» er, men jeg tviler på at en designer kom om med det i 1994, for å si det sånn.

(og etter en runde med ørten småretter en sommerkveld hjemme hos Kjetil, regner jeg ham definitivt som en slow-food'er og feinschmecker. Nøgne Ø følger i den tradisjonen.)

Trender..... - lagt inn av Kjetil Jikiun - 2018/6/16 19:13:54
Dette er interessante temaer. Mye har med trender i tiden å gjøre. Men mye har å gjøre med å ha en agenda og en visjon, og å være tro mot den. Nøgne Ø hadde ingen kommersiell agenda, da vi startet å brygge i 2003. Vi ønsket bare å være misjonærer. For godt øl, som hittil var utilgjengelig i Norge. Jeg pleier å si: You cannot hold a good man down. Det tror jeg fortsatt på. Det tok 8-9-10 år før vi eierene på Nøgne Ø kunne ta ut lønn. Dette var dedikasjonen til vår målsetning. Jeg tror at en slik forpliktelse til en helt tydelig og definert strategi (som vi den gangen evnet å formidle) over tid vil bli respektert av markedene. Vel, dette er min naive oppfatning. Men mye har endret seg siden det....... Beste hilsner fra solrike Kreta! Kjetil

2018-05-30

Akershus 3/5 – Frustrasjoner

Dette er del 3 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstarten – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I denne tredje delen skal vi se at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klar for å prøve noe nytt.

Haakons hall i Moss var ett av stedene der Akershus bryggeri ble tilgjengelig i starten. Men dette stedet gikk konkurs allerede året etter.

Moss Avis skriver om konkursen i Tronds pub og Haakons hall 7. april 1994. Over 700.000,- hadde vært på avveier. Moss Bryggeris og pubens regnskaper var uenige om hvor mye øl som var levert. Ettersyn viste at Moss Bryggeri hadde fakturert for 10.000 liter mer enn faktisk levert, og det utgjorde nok en betydelig andel av de manglende midlene. Men også Akershus Bryggeri ble implisert for overfakturering i forhold til leverte varer.

Det lyder som en underlig sak, for det var egentlig puben som hadde dårlig økonomistyring og bryggeriene som burde hatt kontroll. Konkursen og rotet i avtaler og papirarbeid er som en innvarsling av tider som skal komme.

Et annet varsel om stemningsendring kom måneden etter, i et stort intervju i Aftenposten Søndag, 15. mai 1994. Scenen for intervjuet var intet ringere sted enn på Lorry nederst i Hegdehaugsveien, en aller tidligste stedene i Oslo med digert ølutvalg. Tonen i intervjuet settes innledningsvis med et sitat som kanskje bedre enn noe annet illustrer det bunnløse gapet som på denne tiden raskt åpnet seg mellom de nye småbryggeriene og de gamle bryggeriene:

Stakkars oss nordmenn. Vi er flasket opp med en snever ølkultur. Vi er hjernevasket i Ringnes. Det er på tide vi får smake på hva verden kan tilby av spennende øl.

Denne innstillingen etablerte seg som en slags sannhet som holdt i mange år. Men på starten av 1990-tallet var det ikke noe innlysende over det. For det første var flere av de nye småbryggeriene bare små kopier av de store. De var små eller middelsstore av fødsel – og forsøkte å kompensere ved å være raske og fleksible. Målet deres var likevel stort sett å brygge omtrent samme undergjærede øl som de store – pilsner, bayer og bokk. Dette gjaldt Jæren, Hardanger og Tromi i hvert fall, og utover 1990-tallet kom det til noen flere. I den grad de sa noe stygt om det store bryggeriene, gikk det helst på forretningspraksis og utskvising fra utesteder, ikke på produktene.

Derimot var det en annen holdning blant bryggerne av overgjæret øl og deres fans. Det utviklet seg nærmest i retning av et hatforhold. Som vi har sett over var Akershus' tidlige historie preget av et slags kall til folkeopplysning om overgjæret og smaksrikt øl. Igjennom skinner en klokkertro på at når bare folk blir opplyst, vil de treffe de rette valgene. De må bare se lyset, så blir de omvendt.

Sitatet over vitner også om en begynnende resignasjon i dette misjonsarbeidet. De observerer at pilsnerdrikkerne er blitt fortalt sannheten, omigjen og omigjen. Men det siger liksom ikke inn. De begynner å forstå at pilsnerdrikkerne trolig aldri kommer til å forstå eller endre adferd. Dermed mistenkes de for å være dumme, eller til og med hjernevasket. Den jevne øldrikker ville ikke se verdien av overgjæret øl om du tvang det i dem.

Her kan vi spore noe av konspirasjonsteorien omkring de store bryggeriene: De skal ha nærmest hjernevasket befolkningen til å drikke pregløs pils, og derfor blir det ikke skikkelig marked for det gode ølet som ølnerder liker å drikke og de mange småbryggeriene liker å brygge. Denne «konspirasjonsteorien» vokste utover 1990-tallet og et stykke inn i det nye årtusenet, men har avtatt med årene etterhvert som det har blitt flere mikrobryggerier og lettere å få tak i ølet deres.

Her må det legges til at dette var et intervju som Aftenposten gjorde med fire personer, hvorav Thanem fra Akershus Bryggeri bare var én. Vi kan selvfølgelig ikke være sikre på at han var enig i ett og alt som ble sagt der, men stemningen i artikkelen gir et inntrykk av at de var relativt samstemte. I intervjuet hagler det påstandene om de store bryggeriene, nesten som om de fire var medlemmer av en undertrykket minoritetsgruppe, på vei til å lage sin egen frigjøringsorganisasjon.

Vi tror jo at norsk melk er best også. [...]

Det norske folk går stort sett rundt med forestillingen om at godt øl er synonymt med norsk pils, [...]

[...] i Norge har bryggerinæringen snevret inn forbrukerens horisont. [...]

Vet du hvem som fant på uskikken med å holde glasset skrått under skjenkingen? Bryggeriene. For å få opp omsetningshastigheten og senke personalkostnadene. Det går raskere å skjenke når det ikke skummer.

Og slik fortsetter det endel utover. Miller og Corona får sine pass påskrevet, men Pilsner Urquell får skryt. Flere gamle ølmyter presenteres. Utålmodigheten er stor. Frustrasjonen er større. At nordmenn ikke kan forstå sitt eget beste!?

Her er det noe med den tidlige misjonæraktige optimismen om at alle kommer snart til å «se lyset», som snur til en fatalistisk sarkasme, og det bærer ikke bare gode bud om utsiktene for småbryggeriene. Og analysen deres var vel til en viss grad også riktig. Når «alle» i dag drikker øl fra småbryggeriene er det i mindre grad fordi pilsnerdrikkerne på 1990-tallet ble omvendt. Det er mer fordi vi har fått en ny generasjon med øldrikkere. Vi kan litt flåsete si at det var generasjonen som gikk i småskolen i 1994 som skulle vokse opp og bli fans av overgjæret og småskalabrygget øl.

For øl har noe til felles med blant annet musikk og fotball: Du skifter ikke favoritt! Det er selvfølgelig en overgeneralisering, men den fanger en kjerne av sannhet. Den musikksmaken du hadde som ung er mer eller mindre den som tar med deg på aldershjemmet. Du skifter ikke fotballklubb å være fan av heller. Og du skifter egentlig ikke ølvaner. Det har litt med smak og behag å gjøre, litt med trender, ganske mye med nostalgiske følelser for hva du gjorde i ungdomstiden, og en god porsjon med å skulle ta avstand til foreldregenerasjonen.

Det skulle vise seg at det var mange formuleringer i dette intervjuet der bryggeriet senere skulle møte seg selv i døra i årene som skulle komme. På mange måter representerer intervjuet et vendepunkt i bryggeriets historie, og man kan se på det som en tolkningsnøkkel for bryggeriets videre fremtid. De hadde opplevd en eventyrlig vekst, men stanget nå i taket fordi den store, gemene hop av øldrikkere kort og godt ikke ville ha noe annet enn den kjente og kjære pilsen sin.

Entusiasmen fra første fase var snudd til resignasjon over at det ikke var lett å se noen god vei fremover … ikke uten å lempe litt på ambisjonene, kanskje?

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-05-29

Akershus 2/5 – Oppover

I denne delen av historien om Akershus bryggeri ser vi på hvordan bryggeriet etter pang-starten forsatte en kometkarriere utover i 1993. Tidligere er publisert første del – Oppstart.

Etter jul 1992 må hverdagen etterhvert ha satt inn. Henschien ble intervjuet i Moss Avis 12. januar 1993. Han forteller at ølet ikke er undergjæret og pasteurisert, men det er overgjæret, noe som fremstilles som nesten magisk. Han sammenlikner det med rødvin og hvitvin på en måte jeg ikke forstår, men som i hvert fall formidlet at det var en stor og betydningsfull forskjell. Det virker som man frykter at de tekniske detaljene skal gjøre øldrikkerne skremt, for det er mest vage beskrivelser over temaet «veldig forskjellig og mye bedre enn pils».

Men deler av det avisen skriver er litt over grensen for hva som egentlig var sant. Det fortelles at «Akershus Bryggeri er det eneste i landet som produserer slikt overgjæret øl,» og da skal vi minnes at bryggerimesteren hos dem tidligere har jobbet ved Oslo Mikrobryggeri. Det blir skrevet at Akershus Bryggeri er Skandinavias første mikrobryggeri, hvilket vel er å ta temmelig hardt i. Om det er Henschien som tar hardt i, eller journalisten som ikke får med seg nyanser og kvalifisering får være usagt. Idag blir det aviskrangler med prominente bloggere når bryggerimarkedsførere kaster frem selvforherligende påstander som det er vanskelig å dokumentere. Men i 1993 fikk slikt tilsynelatende gå uimotsagt.

På denne tiden fantes Oslo Mikrobryggeri, og Oslo Bryggerikompani, som jeg mener var tett knyttet opp mot OMB, men tappet på fat og flaske for servering andre steder, der OMB bare serverte i egne lokaler. Videre startet Tromi Fabrikker i Trondheim brygging av øl i 1991, mens det aller første mikrobryggeriet, Jæren Bryggeri, allerede hadde rukket å gå konkurs. Det største bryggeriet var Hardanger bryggeri, som hadde hele ti ansatte og var startet i 1991. Dessuten hadde Hansa i 1991 startet sin egen brewpub på Karl Johans gate under navnet Studenten Joh. Albrecht Brygghus.

Da Dagbladet intervjuet ølpersonligheten Øystein Øystå i Drøbak, var det igjen veldig fokus på at ølet er overgjæret, det er ale, det er CAMRA-aktig og det er britisk: «en mørk type, Irish Stout, og en rødfarget "pale ale"». Det er nesten litt magi. Men Øystå er mer presis med formuleringene: «Akershus Bryggeri i Enebakk er det første minibryggeri i landet som leverer fatøl til skjenkesteder.» Og akkurat det hadde han muligens rett i.

Den 27. juli 1993 kan Arbeiderbladet melde at Akershus Bryggeri er utsolgt for øl. De jobber med å kunne doble kapasiteten. Estimatet på 250.000 liter for 1993 er allerede gjort til skamme. Internt på bryggeriet har man lagt hodene i bløt, og strategien med utelukkende fatlagring for servering på tapp er forlatt. Thanem forteller:

Vi begynte å tappe øl på flasker for et par måneder siden. Det skjer ved hjelp av Moss Bryggeri. Disse flaskene har blitt revet bort.

– I løpet av denne uka eller neste uke vil vi tappe 15.000 nye flasker. Vi håper at det holder en stund.

Formuleringen er ikke klar på om det bare er flasketappingen som foregår i Moss, eller om det også er bryggingen som foregikk der. Det er ikke uvanlig at man kjører øl på tank til et fjerntliggende bryggeri for tapping, så det er fullt mulig at flaskeølet var brygget i Enebak. Trolig var det bare tapping, for Moss Avis har to dager senere et intervju rundt dette, og de er veldig flinke til å finne vinklinger som involverer Moss, men de omtaler bare tapping.

Moss Avis viser et bilde av Svend Oppegård sittende på kontorpulten med et skolekart over Norden i nedtrekkbar tavlestørrelse bak seg. Symbolikken er tydelig … som en general på slagmarken dirigerer de leveringer til sju fylker, og de har ingen planer om å stoppe der. På dette tidspunktet har de oppgitt at ølet deres er å få tak i på hele 30 utesteder i Oslo, og i totalt sju fylker.

Dette er på et tidspunkt da det gikk en høylytt diskusjon om EØS-avtalen og øl. De norske bryggeriene var redde for at en flodbølge av utenlandsk øl skulle drukne dem. Tidligere hadde norske bryggerier lisenstappet utenlandske ølmerker i Norge, tidvis så-som-så i forhold til originalen – tidvis til og med bedre i følge enkelte. Men dersom det utenlandske bryggeriet kunne eksportere originalølet sitt til Norge, hadde de norske bryggeriene gravd sin egen grav ved å etablerte et marked for disse ølmerkene. I Norge var det små marginer, høye avgifter og man var nødt til å ha importbarrierer for å kunne overleve – mente de store bryggeriene. Noen ting endrer seg aldeles ikke.

Men Akershus bryggeri gikk eplekjekt mot strømmen og ønsket importen velkommmen. Importér utenlandsk øl, så lærer nordmenn at det finnes noe mer enn pils, mente de. Eller som Thanem uttrykte det:

Slik sett tror vi EØS-avtalen vil være til fordel for oss. Den vil åpne for andre øltyper og gjøre folk mer våkne på valgmulighetene.

Da Aftenposten 13. oktober 1993 intervjuet dem, er situasjonen mye den samme. Det nevnes at Moss Bryggeri ukentlig tappet mellom 5000 og 10000 flasker for dem. Snarere enn at Moss skulle ha brygget for dem er det nå omvendt: «At de gjør skikkelig arbeide, viser det faktum at Moss Aksjebryggeri fra tid til annen betror dem produksjon av noen av sine egne produkter.»

De to øltypene som nevnes oftest i starten er Pale Ale og Irish Stout. I tillegg refereres det tidvis til en tredje øltype som nevnes Weissbier, Krystall Weissbier og endog White Beer, som trolig må være en journalist som har misforstått Weissbier. Det som finnes av beskrivelser er generisk i tråd med disse typene. Stouten er mørk, bitter og med solid og fast skum. Pale ale er kobberrød, og med fruktig tørrhet og maltsødme i god balanse. Weissbier har både hvete- og byggmalt og er en tysk stil. Joda, intet veldig overraskende der. Den mest spennende var at de brukte engelsk malt og humle, samt gjær fra et bryggeri i Manchester.

Det var også tydelig at de på dette tidspunktet bare brygget disse tre øltypene. Tatt i betraktning av at mikrobryggerier ofte har spredd seg utover på et stort antall ulike øltyper, så virker det rart at man ikke supplerte med ytterligere ølstiler i tillegg til Weissbier, Irish stout og Pale Ale. Tross alt, dersom Moss tiltrodde dem brygging batcher, så må de ha hatt en viss overkapasitet. Dette var i 1993 og det gjaldt noen begrenseninger på kommersiell ølbrygging, men uten at det var veldig restriktive:

  • Renhetsloven måtte overholdes
  • Øl kunne ikke være sterkere enn 7,0%
  • Sterkølet – over 4,7% – måtte selges på Polet.
Denne siste begrensningen var blitt innført fra 1. mars 1993, men gjaldt selvfølgelig ikke for puber. Disse begrensningene eliminerte enkelte ølstiler, men det var allikevel mange stiler som de kunne ha brygget.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-05-21

Fasit uke 20/2018

Her kommer fasiten til helgequizen som ble publisert for et par dager siden. Jeg håper den var relativt vanskelig, og at fasiten har nok løse tråder og digresjoner til å holde leserne i aktivitet en stund.

Undergjær. Dersom vi forenkler verden endel, finnes det to hovedtyper ølgjær: overgjær og undergjær. La oss se nærmere på sistnevnte.

  1. Det vitenskapelige, latinske navnet på undergjær har variert litt over årene. Hva er «god latin» for navnet på undergjær idag?

    At vitenskapelige navn endrer seg kan ha flere grunner. Tidvis skyldes det retting av feil i systemet. Men ofte bunner det i et prinsipp om at det først foreslåtte navnet har forrang fremfor senere navn. Undergjær har hatt forskjellige navn, fordi ulike forskere har trodd de har beskrevet noe nytt, eller de har av ulike grunner oversett tidligere navn. De er to vanlige navn for undergjær. Ett er Saccharomyces carlsbergiensis, som ble foreslått av Emil Hansen temmelig sent, i 1908. Samme organisme ble beskrevet av tyskeren Max Reess i 1870 som Saccharomyces pastorianus – oppkalt etter Louis Pasteur, mens S. carlsbergiensis er en oppkalling etter Carlsberg-bryggeriet. Tidvis har den også blitt plassert som en undergruppe av overgjær, dvs S. cerevisiae. Utfra prinsippet om at første navngivning har forrang, heter gjæren idag S. pastorianus.

  2. Man regner med at undergjær er en genetisk krysning mellom to andre gjærsorter – en velkjent sort og en mer mystisk sort – hvilke er de?

    Man har lenge visst at undergjæren er en genetisk hybrid mellom overgjær (S. cerevisiae) og en annen gjær som liknet endel på vingjær, men som man lenge slet med å identifisere. I 2011 ble det oppdaget en ny art gjær – S. eubayanus – som matchet 99% av det genmaterialet til undergjær som ikke kom fra overgjær.

  3. Til hvorhen i verden må man dra for å finne den «mystiske» stammoren til undergjær i sitt naturlige miljø, og ikke «i fangenskap»?

    Her er det ting begynner å bli veldig interessante, fordi S. eubayanus først ble funnet i Patagonia på sydspissen av Sør-America, i sukkerrike utvekster på en lokal type bøketre. Tatt i betraktning at undergjæren har vært i bruk i Bayern langt tilbake, kanskje til og med før Columbus åpnet for ferdsel over Atlanteren, så skapte det en betydelig logistikkutfordring. Et kreativt forslag var at den kunne ha kommet med trekkfugler, som kunne ha – ehem – bæsjet mens de fløy over bryggerier i Bayern, og deretter kunne det har skjedd en mutasjon i gjæringsfatet. Senere har man imidlertid funnet S. eubayanus også i Tibet, Mongolia og Kina, og det kan vel ikke utelukkes at man i fremtiden kanskje kan finne et naturlig forekomst også enda nærmere Bayern.

Arkeologiske funn. Den tidlige ølhistorien er i betydelig grad basert på arkeologiske funn, fordi det er få skrevne kilder og de ofte ikke er helt pålitelige.

  1. Egtvedt-piken var en kvinne på 16-18 år som ble begravet i en gravhaug omkring 1360 f.Kr. Hun ble funnet i 1921 i en trekiste sammen med blant annet en kopp. Hva slags drikke mener man hadde vært i koppen?

    I koppen fant man en gjæret drikk laget av tyttebær eller tranebær, med rester av hvete-korn og pors. Dessuten var det store mengder pollen fra lind. Det har vært beskrevet som frømel av lind, men det er mulig det også kommer fra lind-honning som har vært tilsatt drikken. Dermed har drikken elementer fra tre ulike drikketradisjoner: vin, øl og mjød. Det må dermed karakteriseres som en blandingsdrikk.

  2. Det er ikke så lett å påvise hva et kar har vært brukt til for hundrevis eller flere tusen år siden. Hva er den beste indikatoren på at et kar det har vært brukt til brygging og oppbevaring av øl?

    Når man finner kalsiumoksalat er det en god indikator på at det har vært lagret øl i karet. I praksis er det en brun avleiring i karet, selv om stoffet i seg selv er hvitt. Dette er på ingen måte det eneste stedet man finner kalsiumoksalat, men avleiringene ifm øl skal være temmelig særegne. Med et mikroskop kan man finne krystaller av kalsiumoksalat i bunnfallet i helt vanlige norske øl.

  3. Et av de mest omfangsrike typene med arkeologiske funn fra gårder i vikingtiden knyttes til øl. Hva er det.

    Det er bryggestein. Man finner dette fra 600-tallet og fremover, ofte som tykke lag i store hauger. Dette er stein som har blitt varmet opp til rødglødende på et ildsted, for så å ha blitt sluppet i en «gryte». Siden det ikke ble brukt ekstern varme direkte på gryta (som i en peis) har man kunnet bruke gryter av tre og skinn til denne kokemetoden. Steinen sprekker etterhvert opp og blir kastet ut, der den over årene akkumulerer seg. Man skulle trodd at man kunne finne kalsiumoksalat på disse steinene, men dessverre. Det stoffet brytes ned ved en varme på rundt 200°C. Selv om navnet indikerer at steinen har vært brukt brygging, så er det nærliggende å tro at det også har vært brukt til andre situasjoner der man skal koke store mengder væske.

Uvanlige ølstiler. Med eller uten rette har tyske øl ofte fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland). Her er noen andre tyske ølstiler.

Med eller uten rette har tyske øl fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland).

  1. Hva særtegner en kulmbacher?

    I Norge ble kulmbacherøl brygget fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt første verdenskrig. Det var spesielt populært rundt de store salvatorfestene, som var litt som oktoberfest, bare at de ble avholdt i påska, og at salvatorølet hadde sin opprinnelse hos Paulaner-bryggeriet, som en dobbeltbock. Dette ølet gav også endelsen -tor til utallig andre dobbeltbockøl. Kulmbacheren var en eisbock, hvilket vil si at det startet som en dobbeltbock som ble svakt frysedestillert, en teknikk som Kulmbacher-bryggeriet er knyttet til og som litt mytisk tidfestes til litt før år 1900. I Norge ble de sannsynligvis introdusert av Foss Bryggeri som et juleøl i 1898. De norskbryggede variantene til Foss Bryggeri lå ifølge kjemiske analyser fra Stadskjemiker Schmelck på rundt 6,5% abv i 1909, hvilket er temmelig pislete i forhold til originalen. Det er noe usikkert om det har vært vanlig å kjøledestillere den her i Norge.

  2. Hva særtegner en dortmunder?

    Det er ikke alle som er helt overbevist om at dortmunderen egentlig er en egen ølsort istedet for å være en variant over pilsner. Den knyttes til bryggeriet Krone am Markt i Dortmund der den vissnok først ble brygget i 1843. Det er et gyldent og maltrikt øl, og beslektet med helles. Den kalles ofte export eller gold, og går under navnet dort i nederlandsktalende områder. Om man skal enes om et trekk som særtegner den og skiller den fra pilsner, må det vel bli styrken som ofte er over 5%, dernest er den vanligvis en tanke mørkere enn pilsen.

  3. Hva særtegner en erlanger?

    Flere bryggerier rundt om i verden har produsert erlanger-øl, i tillegg til bryggerier fra selve Erlangen. I USA er Schlitz kanskje de mest kjente. I Norge hadde vi et eget «Erlanger bryggeri» som holdt til i den gamle bryggeribygningen ved jernbanestasjonen på Bryn ved Alnaelva i Oslo. Bryggeriet var nokså kortlevd under dét navnet, men også Arendals, og E. C. Dahls har brygget erlanger – ifølge avisannonser. Hva er så erlangerøl? Erlangen er kjent for sin svært gamle ølfestival: Bergkirchweih, som betyr noe slikt som fjellkirkeveien, og som utspiller seg fra skjærtorsdag på et temmelig kort stykke vei hver år siden 1755. Den er således eldre, men ikke større enn Oktoberfest, men er likevel vissnok Tysklands tredje største ølfestival. Fra denne 600 meter lange veistubben går det en rekke gamle gruveganger inn i berget, som etter gruvene ble nedlagt har blitt omdannet til lagerkjellere for øl. Erlangerøl er med andre ord et ekte lagerøl, fra den nordlige delen av Bayern. Tidvis beskrives den som felsen-lager, som er tysk for fjell-lagret (fels er trolig beslektet med ordet «fjell»). Jeg misteker at Erlanger-navnet har hatt større tiltrekningskraft som et kvalitetstempel enn det har hatt reell innvirkning på det bryggetekniske. Men det er nå uansett en kaldlageringsteknikk.

Tidlig ølreisende. Folk har reist til alle tider, og man har drukket øl til alle tider – ikke minst på reiser. Dermed dukker øl eller øl-lignende drikker opp i historiske reiseskildringer. Ofte er dette blant det beste historiske kildene vi til øl- og bryggeri-historie.

  1. Pytheas reiste fra Marseille til et sted han kalte Thule rundt 325 f.Kr. Hvor gikk egentlig denne reisen og hva fortelles det om ølet de hadde der?

    Pytheas dro til Thule, som ingen helt vet hvor lå. Det var nok et reelt sted, men reisebeskrivelsen er dessverre såpass ufullstendig at det er vanskelig å etterspore eksakt hvor den har båret ham. Problemet er at selve boka har stort sett gått tapt, så vi kjenner den kun fra utdrag, sitater og kritiske bemerkninger. En rekke lokalpatrioter har imidlertid ikke latt seg stoppe av det, og har selvidentifisert seg som Thule-boere. Stedet skal ha havis, nordlys, ha nesten midnattsol og det ble dyrket korn der, som på grunn av det våte klimaet ble tørket innendørs. Faktisk er Trondheimsfjorden en reell kandidat – og jeg skriver dét ikke utelukkende fordi jeg selv bor der. Man har forsøkt å plassere det på Island, De britiske øyer, Finland og i Baltikum, og selvfølgelig en lang rekke steder langs norskekysten. Ølet han beskriver lages av korn og honning, men det er usikkert om han beskriver to ulike drikker, eller om det var et blandingsprodukt.

  2. Ahmad ibn Fadlan dro fra Bagdad rundt 921-922. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

    I 921-922 reiste ibn Fadlan på en diplomatisk reise til volgabulgarerne, opp langs Volga. Han forteller hvordan de bar frem melk, løk, brød, kjøtt og alkohol til en trepåle med ansikt. Han overvar også en høvdings begravelse. Det har vært litt diskusjoner om hvorfra denne høvdingen egentlig kom, men en fremtredende teori er at det var vikinger. Her deles høvdingens eiendeler i tre, én del går til kostbare klær, én del går til familien, og en del går til drikke til gravølet. Vi vet ikke helt om det var øl, siden ibn Fadlan bruker ordet nabidh, som visstnok er generisk arabisk for alkoholisk drikke. Drikken eller ølet ble brukt aktivt i begravelsen, både som offergave, som festdrikk, og for å bedøve slavekvinnen som skulle ofres under begravelsen.

  3. Priscus Panites deltok i den diplomatiske delegasjonen til Maximinus som den østromerske keiser Theodosius II sendte til hunerne i 448. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

    Det er en av temmelig få referanser til ølet med navnet kamon (gresk ... ) eller camum på latin. Det har trolig vært et navn for bygg-basert øl brygget i pannonia, en provins som omtrentlig dekket Øst-Østerrike, Vest-Ungarn og nordre del av Jugoslavia. Det trenger ikke å være mer komplisert enn at det var et lokal navn for øl som ble importert til gresk og latin. Ordet er brukt lenge før den hunerske invasjonen, så det er ikke relatert til koumiss – gjæret hoppemelk. Priscus forteller at deres hunerske reisefølge drakk dette ølet, mens de selv fortrakk mjød, som også ble servert. Utfra dette kan vi lese det gamle mønsteret om at øl var noe grekere og romere kjente til men var litt skeptisk til, og som de unngikk dersom det var «bedre» drikkevarer tilgjengelig. Samt at man brygget og drakk øl i dagens Ungarn allerede før hunerne slo seg ned der. Ølnavnet går også igjen på en prisliste for fødevarer for den romerske hær og et par andre reisebeskrivelser.

Tags: , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.