Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2018-11-19

Smånyheter uke 46/2018

Juleølsalget er over for bryggeriene, for det meste er solgt og sendt ut til distributører og andre. Dermed skal vi også klare å se første halvdel av årets juleølsalg på oktober-statistikken når den kommer i løpet av en ukes tid. For forbrukerne er juleølsalget bare såvidt begynt, og sist uke har det haglet inn med terningkast i landets aviser.

Ny brewpub i Bossekop? Det er ikke alle som lar seg avskrekke av den bredt spådde bryggeridøden. Til Altaposten fortelles det at idéen ble unnfanget etter en smakekveld med lokalt hjemmebrygg på kultursenteret Sisa. Visjonen er å åpne en bryggeripub som også kan fungere som et knutepunkt for hjemmebryggere i Alta. I tillegg ønsker de å satse på lokal mat. Kommende uke kommer Jørn Tore Persen – som selv kommer fra Finnmark, og som vi kjenner fra Ølakademiet og den nå nedlagte restauranten Akersberget. Persen gir noen råd med på veien, og sier at han ville satset på å brygge øl som passer til lokale matvarer så som laks, rein og kongekrabbe. Og et mer bisart og potent produktforslag fra ham er et øl ved navn «reinpikk» som er rettet mot de mange asiatene som kommer til Finnmark for å kjøpe reinsdyrhorn i den tro at det hjelper på potensen. Ja, han lover avisen at om ingen andre plukker opp den idéen innen ti år, skal han starte å brygge det selv – formodentlig med tilsats av horn eller enda edlere deler av reinsdyr.

Oslo & Akershus Bryggeris konkursbo sies å være kjøpt opp av Norbrew, som var deres eiere også før konkursen. Dermed kan vi kanskje anta at driftsregnskapet gikk i pluss og det blir ny drift nå som gjeldsbyrden formodentlig er betydelig redusert ved at mange kreditorer trolig har måttet avskrive fordringer. Det vites ikke når driften blir tatt opp igjen, men selv om de må ha nye bevillinger og slikt, så kan de i en overgangsfase kjøre på de gamle.

Aske Gatemat og Bryggeri planlegger å åpne bryggeridelen 19. januar, ifølge Fjordenes Tidende. Egentlig skulle det skjedd tidligere, men datoen blir nå skjøvet frem til ettårsdagen for åpningen av matserveringen. Konseptet «gatemat» har tatt av de siste årene, og sikter på småretter du kan spise stående, men med et helt annet fokus på kvalitet, smaksrikdom og etnisitet enn det vi er vant til med den tradisjonelle wienerpølsa med lompe og Idun ketsjup og sennep. Forøvrig har Aske flere ganger «byttet» restaurant med Kraftstasjonen på Måløy, senest nå i november. Det må vel sies å være matbransjens ekstremvariant over temaet colab-brygging, og kanskje ser vi etterhvert noe lignende innen bryggeriverdenen?

Renseanleggsstopp hos Mack. Ifølge en artikkel i avisen Nye Troms er det avdekket to alvorlige avvik under inspeksjon av Macks Ølbryggeri i Balsfjord. Det første forholdet er at renseanlegget ved bryggeriet har vært avstengt siden juni, og avløpsvannet har gått via et kommunalt renseanlegg som slik jeg forstår det pumper det rett ut i fjorden, ettersom det allerede skal ha vært renset på spesialanlegget for Mack. Det andre forholdet er at det ikke er sendt vannprøver fra Mack eller fra det kommunale renseanlegget i 2018.

Norwegian Beer Holding er det nye navnet til Henning Thoresens Nordic Breweries. Gammelnavnet holdt i knappe tre måneder, mens selskapet før det var Norwegian Beer Company og før det Norway Jazz Brewery. Thoresen bekrefter at navneskiftet signaliserer at han refokuserer fra et nordisk initiativ til et mer norsk initiativ, med hensyn til finansiering og merkevare. Forøvrig rapporterer han om god fremdrift på en gjenoppstart av To Tårn, og lover at dette bryggeriet skal få nytt liv i 2019, med nytt og større bryggeriutstyr.

Berentsen Brygghus i Egersund er klar til å start destillering av whisky, gin og akevitt, melder Dalane Tidende 12 nov. Alt utstyret fra det tyskproduserte destilleriet er nå sammenskrudd og testdestillering kan starte kommende uke. En pensjonert master destiller fra Skottland er hyret inn som konsulent i startfasen. Berentsen regner med at produksjonen ikke vil komme på markedet før om 5-6 år, og det virker utfra avisartikkelen at de sikter på tapninger med 12 og 18 års lagring. Berentsen startet liksom Frydenlund og flere andre bryggerier som en ilandgått sjøkaptein. Frem til nedleggelsen av Tou Bryggeri i Stavanger var Berentsen en brusfabrikk i Egersund, der avholdsbevegelsen står over middels sterkt. Reaksjonen mot Tou-nedleggelsen provoserte frem ikke bare Lervig i Stavanger, men også at Berentsen helt sørøst i fylket begynte å brygge – og nå begynner de altså å brenne.

Direktørstillingen i Bryggeriforeningen er utlyst med frist sånn circa midt i adventstiden, uten at vi skal tolke det altfor symbolsk. Stillingen er selvfølgelig vinklet utfra at BROD er en interesseorganisasjon for medlemsbedriftene, men utlysningen er allikevel formulert temmelig tørt og generisk. Leseren kan forsøke å gjette utfra annonseteksten hva slags bransje BROD er interesseorganisasjon, og bortsett fra lang-versjonen av navnet BROD er det sannelig ikke så lett.

Monkey Brew har nå fått på plass statlig tilvirkningsbevilling, men selve bryggingen på eget utstyr kommer nok ikke i gang før utpå våren. Selve bryggverket er i hus, men man venter på 8 sylindrokoniske tanker i størrelse 10-20hL. De nye lokalene ligger kloss opp til den gamle tyske ubåt-bunkeren Dora I, og fra bygget er det et litt langt steinkast bort til E. C. Dahls bryggeri.

Hansa-Borg søker etter nasjonal salgssjef uteliv. Den som tidligere hadde jobben er visst gått over i en stilling som fokuserer på storkunder. Om jeg skal tippe, ser jeg ikke bort fra at dette er en følgeeffekt av lederskiftet tidligere i år og at opprykk forplanter seg nedover i organisasjonen.

Øl våthumlet med svensk humle. I Sverige har Poppels ifølge Beernews.se humlet et øl med svenskdyrket humle av amerikansk avstamning, nemlig Cascade, Challenger og Comet. Det er litt overraskende, for humle egner seg særlig dårlig til å flyttes til nye breddegrader, ettersom det er en kortdagsplante som synkroniserer veksten med dagslengden. I Norge er min erfaring at sene og middels-sene varianter som Cascade ofte ikke blir modne, men det blir jo enklere jo lengre syd man kommer. Humla som Poppels brukte var dyrket ved Herrgårdens Humle i Norra Mellby i Skåne, altså helt syd i Sverige. Poppels synkroniserte bryggingen med innhøstingen, og humla ble brukt «våt», dvs uten tørking. Det gikk bare 36 timer fra innhøstingen til den ble kokt i vørteren. Siden man ikke har tørket, er det vanskelig å sammenligne dette ølet med øl som er humlet med amerikansk-dyrkede varianter av samme humle. En annen lærdom var hvor mye vørter som forsvant i humla.

Pabst Blue Ribbon i fare. Dette gamle pilsner-merket fra USA står sammen med flere andre kjente merkevare-øl (som Lone Star) i fare for å måtte pakke sammen, ifølge en rekke rapporter, se for eksempel Fortune eller The Guardian. Bakgrunnen er at Papst Brewing i 1999 la ned sin egen bryggevirksomhet og out-sourcet dette til MillerCoors, sammen med salgs- og logistikk-organisasjonen sin. Nå ønsker imidlertid MillerCoors å trekke seg fra en forlengelse av avtalen utover 2020, og Papst Brewing står dermed i fare for å stå på bar bakke siden det er få reelle alternativer. Kanskje en illustrasjon på faren ved kun å sitte på merkevaren og la alt annet være out-sourcet?

Larvefabrikken på Voss ser seg om etter større lokaler. Hva har dette med øl og brygging å gjøre? Vel, en fotnote i en billedtekst i avisen Hordaland 10. november forteller at Larvefabrikken – eller rettere sagt Invertapro – bruker mesk fra Voss Bryggeri til å mate larvene. Felles for begge bedriftene er at Jon Gjerde er involvert på eiersiden. Dette var en til nå ukjent, men snedig bruk av mask.

De Forenede Bryggerier, dvs tidligere Rena Bryggeri, har nå offisielt flyttet fra Rena – der de pakket sammen utstyr – og har nå adresse i Drammensveien i Oslo. Med offisielt menes at adressen er oppdatert i Brønnøysundregistrene. Siste flaske ble tappet for noen uker siden, og bryggeriet er nå ikke-bryggende, men skal få brygget varene sine ved andre bryggerier. Hva hva slags merkelapp bruker vi for et bryggeri som har lagret sitt fungerende bryggverk unna i containere? Lagerbryggeri? Tornerose-bryggeri?

The Sleeping Queen Brewery har skiftet daglig leder til Unni Forshaug fra det kommunale eiendomsselskapet Narviksgården. Dermed ser Røkenes-familien ut til å være ute av styre og ledelse i selskapet. Dette bryggeriet er også et «lagerbryggeri» for å bruke begrepet fra forrige punkt. Opprinnelig var dette Lauvanger Mikrobryggeri som ble pakket ned med tanke på å sette det opp i Torvhallen i Narvik.

Lervig Aktiebryggeri er kåret til årets bedrift i Stavanger, og vi sier: Gratulerer! I artikkelen Rogalands Avis fortelles det blant annet at årets produksjon blir på 1,75 millioner liter, og at omtrent halvparten eksporteres – selv om andelen er gitt som 40% litt lengre nede. Dermed har de gitt mer info til lokalavisa enn til de offisielle norske alkoholstatistikkene, så kanskje vi kan bruke det til å tråkle sammen det avsagd-hagle-formede hullet i salgsstatistikken som dukket opp etter at Lervig meldte seg ut av Bryggeriforeningen og statistikkinnsamlingen.

Tags: , , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-10-21

Smånyheter uke 45/2018

Huff, det er lenge siden sist nå :-) Familie og jobb tar prioritet, og så forsøker jeg å bruke litt mer tid på hjemmebryggingen i tillegg. Dermed blir det tidvist litt opphold i bloggingen. Det tar endel tid å skrive, og ikke minst nyhetene krever endel innsats for å luke ut feil – selv om noen alltid sniker seg gjennom. Men her kommer ulike nyheter, hvorav noen er oppsummerende for de passerte ukene.

Petter Nome gir seg i BROD fra nyttår. Det har vært endel tunge saker de siste årene, og han har gjort et formidabelt arbeid. Den tyngste saken i nyere tid er nok sukkeravgiften – som har vært politisk fastlåst. Dessuten har det vært en rekke saker opp gjennom årene der byråkratiet har vært så tungrodd at det har gitt vibber av obstruksjon. Da tenker jeg blant annet på tolkningsendringer rundt reklame og gårdsutsalg. La meg også tippe at de norske bryggeriene ikke er en enkel gruppe å koordinere – det er vel litt som å gjete katter, tenker jeg.

BrewDog peiser på. For noen uker siden kom nyheten om at de åpnet et «Dog House» i Ohio, i praksis et hotell med BrewDog og øl som tema, og med tappekraner på rommene. Nylig kom nyheten om at BrewDog-puben på Canary Wharf i London tillater betaling i Bitcoins da den åpnet denne uka. Det føyer seg inn i rekken av sprelske påfunn knyttet til BrewDog.

Gulating søker franchise-taker til ny pub på Lillestrøm. Vedkommende skal være eier og driver av puben, som de beskriver som Lillestrøms beste og mest særpregede pub. Dette er en del av den store planen om at Gulating skal åpnet en stor pub-kjede i Norge. Helt problemfritt har det dog ikke vært, for Gulating-puben i Fetsund stengte nylig ifølge Romerikes Blad 20. okt, etter at eierne kranglet om det var grunnlag for videre drift, etter at de hadde tapt mye penger.

Skavli legger ned ifølge Harstad Tidende. Dette bryggeriet startet i 2013 nær Evenes flyplass. Bryggeriet var opp på 4000 liter øl i 2017, som var produksjonstopp. Økonomien gikk ikke tilstrekkelig rundt, og Liss-Mari Kanebog legger ned mens leken er god. Utstyret blir solgt.

Berg Brygg og Børst har fått statlig bevilling for tilvirkning. De holder til i Sponvika like ved svenskegrensa utenfor Halden. Da jeg omtalte dem tidligere i år under søknadsprosessen, pekte vibbene i retning av et hobbybryggeri med bevilling. Jeg finner ingenting i dag som undergraver det.

Monkey Brew, Klostergården og Stone brygger sammen på Klostergården i Trondheimsfjorden. Tanken er å lage et steinbier der de bruker glødende kokstein. Man er vel ikke helt sikre på hvordan dette vil slå ut, hvilket gjør denne colab'en litt ekstra morsom. Det er Thomas Tyrell, den tyske headbrewer'en fra Stones bryggeri i Berlin som har kommet til Norge for gjøre dette. Monkey Brew har brygget endel hos Klostergården allerede, men har nå skaffet seg sitt eget bryggeri etter at de kjøpte bryggverket etter Grim og Gryt.

Fjellbryggeriet har fått ny brygger. Han heter Carl Koch og har bryggefaglig utdanning som Brau- und Matzmeister fra Tyskland, og dermed entrer Fjellbryggeriet ved Tuddal Høyfjellshotell en liten men eksklusiv klikk av norske bryggerier med tyskutdannede bryggere. Såvidt jeg kommer på i farten er det bare Wolfgang Lindell på E. C. Dahls og Jens Niemann ved Lomb som er de andre med tysk utdanning, men jeg er usikker på hva de er utdannet som. Carl har forøvrig hospitert hos Austmann i fjor eller forfjor.

Ostehuset Domkirkeplassen i Stavanger får statlig bevilling for tilvirkning. Det er litt usikkert om de tenker på øl eller vin, men de føyer seg inn i en rekke med aktører som ikke umiddelbart er typiske bryggerier og som skaffer seg tilvirkningsbevilling.

TMG, tidl. Oosterrijsen slettes etter avsluttet bobehandling, da det ikke er midler i boet til videre behandling. Det var lenge aktivitet for å drive videre. Bryggeriet kom vel aldri i gang med eget utstyr, men brygget flere øl ved Arendals bryggeri.

Finnskogen Mikrobryggeri legger ned ifølge iSolør.no. Mannen bak bryggeriet – Vemund Jensen – gir ikke opp bryggingen helt, men kommer til å hjemmebrygge, samt at han vil satse på kursing i hjemmebrygging. Utfra hva han fortalte avisen, var det godt salg, men for store utgifter til at det hele kunne gå rundt.

Stavanger Mikrobryggeri har fått statlig tilvirkningsbevilling.

Avishuset Bryggeri har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette er driftsselskapet bak Brix Brygghus i Bryne. Selskapet har leiebrygget litt, men planen er å bli operative i november med bryggeriutstyr kjøpt i Kina. Med statlig bevilling på plass, kan de også brygge for salg utenfor egne lokaler.

Fæby Bryggeri i Verdal har fått kommunal bevilling for tilvirkning og import. De tenker å ha servering på gården i tillegg til produksjon. Fæby ligger på Fæby gård – en gammel storgård som ligger bare et par hundre meter bortenfor yttergrensa for tettbebyggelsen i Verdal sentrum. Bak Fæby står blant andre Arne Marius Haugen, som er Norgesmester i hjemmebrygging.

Una Bryggeri & Kjøkken er nå ferdig bobehandlet, ettersom det ikke er tilstrekkelige midler i boet til videre behandling, og selskapet slettes. Una gikk konkurs for en tid tilbake. En stund var stedet påtenkt som et medlem i Norbrew-familien, og det var overlapp i persongalleri rundt Una og Norbrew.

Raa Brewing Company i Råde fikk på plass statlig tilvirkningsbevilling for noen få uker siden. Ifølge facebooksidene er dette er et helt nystartet bryggeri, som tidligere denne måneden stilte på Råde Parkfestival. De to første, tilgjengelige ølene deres ser ut til å være en humlete blond og en New England PA. De har ikke somlet med å få ølet ut, og er allerede å finne i enkelte spesialbutikker.

Evje Mikrobryggeri er oppløst. Selskapet ble startet i 2012 i en gammel brakke på tidligere Evjemoen militærleir. i 2013 estimerte de overfor NRK Sørlandet at de ville selge 25-50.000 flasker fordelt på 6-7 sorter øl. De ser ut til å ha produsert wit, bitter, saison, mild, session IPA og en wienna, men det virker som det sluttet å brygge rundt 2015.

Agnes brygghus i Stavern har fått statlig tilvirkningsbevilling.

Korn Bryggeri er slettet fra foretaksregisteret. Bryggeriet ble startet i 2014 i den gamle Trygdeheimen i Eresfjord, og driften ble avviklet og utstyret solgt i fjor sommer.

Brønnøysundregisterne rydder, og har sendt varsel om manglede revisor til The Brewery Gulskogen og til Brygghuset Farsund. I praksis er dette ikke så skummelt som det høres ut, for begge er trolig godt innenfor kravene til ikke å skulle revideres. Problemet er imidlertid ikke så mye at det er høye krav for å kunne fravelge revisor, men at dette ikke er noe man kan gjøre i ettertid. Dermed må de vel skaffe seg en revisor, og så eventuelt fravelge vedkommende ved neste anledning. Et bryggeri som har vært gjennom denne prosessen er Jæren Bryggeri, som ble tvangsoppløst av tingretten 1. oktober. De ble varslet om manglende registrert revisor 2. juli i år. Dette selskapet ble stiftet av Henning Thoresen sommeren 2015. I praksis har det vært et sovende selskap som bare har satt på navnerettigheter – og mange trodde at det skulle eleveres til Thoresens og REMAs samarbeidsbryggeri i Rogaland, men det ble Rygr som fikk den æren (og det er forøvrig et bryggerinavn det er lettere å få varemerke på). Noen har kanskje også lagt merke til at To Tårn nylig ble slettet fra Brønnøysund etter at bobehandlingen var ferdig. Thoresen forteller at det ikke er noen dramatikk i det, og at det kun er selskapet med orgnummer som slettes, men alt av innhold er overført. Visjonene rundt et slagkraftig To Tårn jobbes det fortsatt med.

Salikatt Bryggeri i Stavanger har fått tillatelse til å åpne eget bryggeriutsalg.

Korvald Søndre Mikrobryggeri har skiftet navn til KSM Forlag, og har nå som formål å drive forlagsvirksomhet. Det er litt snodig at det beholder initialene for bryggeriet, men det er vel ikke å forvente at det kommer mer øl fra dem.

Sleeping Queen Brewery er det nye navnet på Lauvanger Bryggeri. Samtidig er forretningsadressen flyttet fra Lavangen til Narvik. Dette er i tråd med at bryggeriutstyret ble observert satt på lager av avisen Fremover i Narvik i august. Det snakkes om at bryggeriet skal starte opp igjen i Torvhallen. I sommer fortalte Folkebladet at bryggeriet ble lagt ned i Lavangen, fordi det ikke svarte seg og markedet var for lite.

Priskrig. Gulating startet en priskrig med dagligvarekjedene ved å annonsere for ... «priskrig». I en artikkel i e24.no argumenteres det for at krigen nå er i gang, og at det gir resultater for Gulating. På den andre siden spås det i samme artikkel at det går mot et blodbad i norsk bryggeribransje. Og da snakker vi for en gangs skyld ikke om navnet på en ny øltype.

Varemerkenytt:

  • Franske Ninkasi Enterprises har søkt om «Ninkasi», både navnet og et bildemerke av en stilisert, dansende, sensuell kvinne. Man skulle tro at dette var noe som amerikanske Ninkasi Brewing Company ville være interessert i, og de hadde faktisk dette varemerket, men deres registrering fra 2007 opphørte etter at den ikke ble fornyet, og det ser ut til at det franske bryggeriet, destilleriet og pubkjeden med samme navn visste sin besøkelsestid.

  • Atna Øl søker om figurmerket på ulvepoten, som de har brukt siden bryggeriet ble startet som Atna Bryggeri. Det er dog ikke innlysende, for jeg mener å ha sett flere andre bryggerier som har brukt ulvespor som bryggerimerke.

  • Weihenstephaner søker om et underlig figurmerke der en kuttekledt bjørn bærer to fat via et åk og viser maloik – som «sign of the horn» à la black metal. Det gir meg flere vibber om at ølbryggerier og black metal er i ferd med å finne hverandre. Fra før kjenner vi jo Wachen Brauereis registrering av norrøne guder, men Wachen er ikke noe gammelt regionalt bryggeri, men mer etslags eventbryggeri for den store metall-festivalen som foregår i Wachen hvert år.

  • Henning Thoresen søker om om «Basement Brew», «Bragepils», «Snø», «Plz» og «Østmarka Tursjokolade» gjennom sitt enkeltmannsforetak, mens han søker om «Make Peace, Drink Beer» og «Drink Beer, Make Love» gjennom Nordic Breweries – tidligere ...

  • United Breweries søker om «Flying Horse Lager Beer» og «Tajmahal Lager Beer».

  • Neumarkter Lammsbräu søker om «Urstoff». Kronenbourg søker om sin logo, mens Raderberger Gruppe søker om «Clausthaler». Alle disse faller vel i kategorien av kjente bryggerier som sikrer retten internasjonalt til varemerker de allerede har brukt i svært lang tid.

  • Små vesen søker om «Rakfiskøl», og det tror jeg ikke de kommer helt i mål med. Det har vel vært Atna som har brygget dette for ulike rakfiskprodusenter. Dessuten er det slik at man ikke får varemerkeregistrert «øl» pluss en matrett, som i betydningen øl som passer til denne retten, liksom man heller ikke får registrert et større stedsnavn pluss «øl».

  • Villbrygg har fått registrert «Villvin». Dette er et lite bryggeri i Oslo med fokus på ville vekster og urban dyrking og lokale bønder. De har tidligere registrert «Villbrygg», og den nye registreringen viser nok at de tenker fermentering i en bredere kontekst enn bare øl.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Villvin - lagt inn av Jon Anders - 2018/10/22 09:51:54
Jeg kan ikke så mye om varemerker men kan registreringen av Villvin påvirke kunstgruppa Villvin på noen måte? De har holdt på i over 40 år under det navnet.
Inndelt i kategorier - lagt inn av - 2018/10/22 22:51:17
Normalt går dette bra, fordi varemerker er inndelt etter NICE-klasser, så det er tatt høyde for slikt. Kategori 32 er bl.a. øl og mineralvann, mens 33 er bl.a. vin og brennevin.

I praksis kan det nok allikevel bli en og annen kollisjon, spesielt dersom noen registrerer varemerke i mange kategorier «for sikkerhets skyld», eller dersom kunstgruppa tenker på en såkalt «kunstnervin».

Merk at jeg ikke er noen patentingeniør eller noe slikt ... jeg er bare en glad amatør innen dette :-)

2018-07-05

To Tårns solera

To Tårn Bryggeri hadde et halv-hemmelig prosjekt gående nede i kjelleren da de gikk konkurs. Det var et prosjekt som ble planlagt og igangsatt allerede da de startet opp, og som skulle gå over mange år. Det var en øl-solera. Hva skjer med den nå som Norsk Øl har kjøpt konkursboet?

Idag er det flere bryggerier som tenker kreativt rundt solera og øl, men i 2013 da de startet var det en temmelig uvanlig tanke. Det var flere bryggerier som var i gang med fatlagringsprosjekter, men da er det mest fokus på fatlagring for eike-preget – eller preget etter det som hadde vært i fatet fra før. Dessuten gir det et preg av mikrobiologien som måtte sitte i fatet, samt at det gir en viss oksidering. Men det var vel få som i 2013 tenkte blanding av nytt og gammelt øl i en kontinuerlig prosess.

Bakgrunnen for en solera er en måte å modne vin på, og vi knytter det ofte til hetviner som sherry, madeira og portvin. Kort fortalt fyller man et fat, som man neste år tapper litt av, og etterfyller med fersk vin. Dermed har man vin av forskjellig alder på fatet. I en ekte solera opererer man også med flere fat i enslags kjede. Da fyller man fersk vin på fatet i den ene enden av kjeden, til erstatning for vin som man tapper vin over til neste fat i kjeden, helt til man tapper vin på flasker i den andre enden.

Egentlig er ikke dette så fremmed for ølbransjen. Når man lager gueuze skjer det nettopp ved å blande inn «ung» lambic med «gammel», vellagret lambic. Og ser man på historisk porterbrygging i London på begynnelsen av 1800-tallet, opererte man med enorme modningsfat. Inni et av de største fatene samlet man hele 200 middagsgjester før det ble tatt i bruk. Det er et digert fat, selv for dagens bryggerier. Om jeg har forstått det rett, fylte man ferskt øl på fatet samtidig det ølet man solgte ble tappet fra fatet. Det som kom i retur fra puber og andre ble fylt tilbake på fatet. Alt var innom fatet, som var etslags ølverdenens flytende slush-fond.

Ble ikke ølet veldig dårlig med en slik lagring? Vel, ikke nødvendigvis. Med stadig tilsetninger av ferskt øl med litt restsødme, er det mulig man får en balansert, kontinuerlig prosess, der man ved lambic-produksjon får en prosess med start og stopp og som går igjennom flere ulike faser. Dernest var porteren sterkere enn dagens engelske øl. Graden av infeksjon – og gjennomsnittlig liggetid i karet – er en funksjon av mengden øl som blir tilsatt/tappet pr tidsenhet, og totalvolumet på karet. Jo større kar i forhold til daglig tilført (og tappet) volum, jo mer fikk ølet preg av de bakteriologiske modningsprosessene i forhold til at det tok smak fra eik og oksydering. Og kanskje dét var litt av forklaringen på hvorfor de ville ha så store kar?

Ut fra hva Clas Boivie har fortalt, drev enkelte svenske bryggerier fremdeles på med noe lignende da han studerte. Slik jeg husker det fortalt, hadde de et stort fat med øl som ble delvis tappet og etterfylt, og som hadde vært holdt slik i 100 år.

Det er et stykke fra disse ølfatene til en solera. En ting er at de store porterfatene i London ble kontinuerlig fylt og tappet, mens soleraen ble tappet ned og etterfylt én gang i året. Men det tror jeg bare kommer av at vinlegging er en sesongaktivitet, mens brygging er en helårsaktivitet.

I en tradisjonell solera bruker man flere fat, ofte liggende over hverandre, slik at man kan tappe fra de høyereliggende og yngre til den lavereliggende og eldre. Ordet «solera» refererer til det fatet som ligger nederst på bakken, og ordet kommer fra latin «solum» for bakke, bunn eller gulv, et ord som er beslektet med norsk «såle». Det er mulig at en solera på ett enkelt fat ikke kvalifiserer, for når man bruker det i en rekke, vil det siste fatet ha det eldste ølet – eller vinen.

Så tilbake til To Tårn. De tappet en Imperial Porter på rundt 10% abv på et whiskyfat fra Ardbeg i påsken 2013. Dette fikk stå i tre år, og det ble tappet 30 liter på 25cl flasker i påsken 2016, samtidig som det ble etterfylt med en ny Imperial Porter. Jeg tror ikke dette ølet var tilgjengelig for generelt salg, og jeg kan ikke huske å ha smakt det. Folkene bak To Tårn smakte på ølet i soleraen før de gikk konkurs, og Børge beskriver det som komplekst og med en tydelig funkiness.

Tanken til To Tårn, som de aldri helt kom i gang med, var at de skulle etterfylle fatet jevnlig – kanskje 1-2 ganger pr år. De tenkte seg å ha en eksklusiv rådgivningsgruppe som kunne smake og som kunne peke ut retningen på det ølet som skulle fylles på fatet. Sånn sett ville man fått et øl som alltid var underveis. Selve ølet ville neppe være så økonomisk innbringende. Til det er volumet av det man tapper av og fyller på altfor lite. Men som et prosjekt, som en gimmick var det en topp idé. Og som en eksklusiv vare for smakinger og festivaler var tanken genial.

For To Tårn ble nok dette prosjektet prioritert litt ned til fordel for det daglige kavet og maset. Dessuten var de flinke til å holde kortene tett til brystet, og solera-prosjektet var et kort jeg tror de hadde planlagt å trekke ut av ermet ved en eller annen fremtidig anledning.

Men sånn gikk det jo ikke. De gikk konkurs, og fatet ligger i kjelleren på bryggeriet. Henning Thoresen og Norsk Øl kjøpte konkursboet. Jeg spurte ham om han hadde planer for dette solera-fatet, men han var ikke klar over at det fantes. Som gammel vin-mann kjenner han selvfølgelig til en solera, selv om det er Bordeaux-viner som var hans force. Han svarte «Veldig spennende!!» da han ble klar over hva som fantes i kjelleren.

Det som kanskje er viktigst, er å holde soleraen i gang. Det er neppe det samme om du tilsetter 200 liter annethvert år eller 25 liter i kvartalet. Om jeg skal tippe, er det beste trolig å tilsette mindre volumer, men oftere – samt at det trolig er best om man holder en jevn takt i påfyllingen … men fatlagring er en kunst der jeg er amatør.

Jeg har ingen oversikt over hvilke andre soleraer som finnes i norske bryggerier, og man kan mene at soleraen til To Tårn burde vært tappet og etterfylt oftere og mer regelmessig for å holde gjæren i trening. Men de fleste av dagens norske bryggerier var ikke engang startet da To Tårn fylte sin solera for første gang.

Jeg håper i hvert fall at Norsk Øl fører tradisjonen videre i dette solera-prosjektet. Det er helt klart en «kul» ting, og det er et prosjekt som fortjener å videreføres. Kanskje det til og med kunne være et prosjekt mellom flere norske bryggerier som kunne samarbeide om å etterfylle med passende øl?

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Kai-Sindre Solheim - 2018/7/31 10:12:04
Håndbryggeriet brukte vel ein stor foeder eller fleire til ein slags solera på Håndbakk for ein del år sidan. Men usikker på om dei har vidareført dette.

2018-05-23

Thoresen tenker stort

At Norsk Øl og Henning Thoresen skulle kjøpe To Tårn i Trondheim var det få som forutså. Thoresen har vært ølbransjens blanding av en wonderboy og enfant terrible. Han er ikke typen som gir seg. Han er mer typen som «doubles down». Jeg har pratet med ham og han har planene klare. Og med To Tårn tenker han stort. Skikkelig stort.

Opprinnelig var To Tårn bryggeri et «på-si»-prosjekt. Endel mer enn en hobby, men ikke helt si-opp-dagjobben. Med mikrobryggeribølgen som flommet innover landet kunne de se konturene av å kunne si opp jobben og leve av det – om det ikke hadde vært for markedsstrukturer og slikt. I Norge er veien fra malt til ølflaske langt lettere enn veien fra ølflaske til en butikkhylle.

Hobbyfokuset bakenfor gav To Tårn en begrensning: det er et lite bryggeri med få ekspansjonsmuligheter. Plasseringen av bryggeriet i tårnet er kjempekul og unikt pittoresk, men det er litt tungvint og sammen med et verneverdig bygg ødelegger det ekspansjonsmulighetene.

Men Henning Thoresen har planene klare. Han satser – 100%. Bygningen til To Tårn er en del av Marienborg-området, som var NSBs hovedverksted nord for Dovre. Som så mange slike steder er det store arealer som ikke lengre brukes. Thoresen har kikket på en av de største hallene der hvor To Tårn allerede leier plass, og han har planene klare. Dagens bryggeri er planlagt som eventsenter, men fremdeles knyttet til bryggeriet. Et nytt og større bryggeri skal etableres. Ett mål er å bli fremst i Trondheim med det kuleste bryggeriet i byen, et annet mål er å bli diger på øl-eksport. Thoresen tenker ikke bare lokalt, men globalt.

Øl-eksport? Mange småbryggerier har strevd med å finne nøkkelen til å eksportere øl fra Norge. Som et høykostland sies det at det er vanskelig å konkurrere prismessig på standard volumøl for eksport. Derimot har norske spesialøl – øl med karakter, lokale ingredienser, personlighet og «a story» – gjort det bra internasjonalt. Problemet er ofte at det er i høyt volum at den store inntjeningen ligger, ikke i høy enhetspris.

Selv om statistikken viser at norsk øleksport øker kraftig, så er det et spørsmål om det er de få mellomstore eller de mange små som har funnet nøkkelen til hvordan skape seg et eksportmarked.

Thoresen har en ny og kreativ angrepsvinkel på denne gorgiske knuten. Han tar utgangspunkt i sin bakgrunn i vinbransjen i Bordeaux. Der er det i størrelsesorden 10000 vinprodusenter. De fleste av dem er små, men allikevel med et høyt internasjonalt renomé. Det er kanskje ikke så mye den enkelte vinbondens renomé som skaper eksporten. Det er kanskje mer renoméet til gruppen og deres felles produkt og deres felles fokus på og engasjement for kvalitet som skaper et eksportsug – som hver enkelt vinbonde merker og nyter godt av.

Akkurat dette mener han norske småbryggerier kan gjøre Bordeaux-bøndene etter. Noen vil si det er overambisiøst og lastet med en god porsjon hubris, men visjoner skal tross alt ikke være smålåtne og forsiktige. Norske småprodusenter kan være små, men allikevel runge internasjonalt dersom de oppfattes som en gruppe. Gjennom Norsk Øl ønsker han å hjelpe de mange små med å nå frem; litt som Bordeaux-bøndene, som lager sin egen vin, men samarbeider om å få den ut. Nøkkelen her er å jobbe veldig tett opp mot kjøperne i landene det eksporteres til, og han viser til hvordan han jobbet med eget datterselskap i Japan mens han fremdeles var i vinbransjen. Også nå med Norsk Øl følger han en lignende fremgangsmåte, og sikter på tette og langsiktige bånd med lokale agenter der det skal eksporteres. Videre har vi alle sett hvordan han aktivt sikrer seg engelskspråklige varemerker – for eksempel «Two Towers» for To Tårn – for lettere å kunne etablere merkevaren utenlands.

Han mener at småbryggeriene trenger å være både tøffe og flinke. De må være flinke for å brygge godt øl. Og de må bli tøffe i strategi og fremferd … og de burde heller være store i kjeften enn forsiktig og kuet av janteloven.

Akkurat det med å være stor i kjeften, er et tema der Thoresen har gått opp nye stier. Med Sagene buste han inn i en uforvarende norsk ølbransje som ikke hadde sett likedann på denne siden av forbudstiden. Samtidig tråkket han på et rikelig utvalg av tær. Thoresen ville snakke om Sagene-ølets identitet og fremtid, og han sparte ikke på kruttet. Mens ølnerder som meg helst ville vite hvilken bryggkjele det kom fra og hvilken gjær som var brukt. Beskyldningene fløy og det hele ble temmelig opphetet – og altfor opphetet til å være tilskuervennelig.

Men Sagene Bryggeri reiste seg fra visjon til bryggeri. De fikk sitt eget bryggverk og klarte å bygge opp en fanskare av lokale ølpatrioter. Allikevel, Thoresen omtaler det som «Sagenetabben» – at han solgte seg for fort ned i en kritisk fase for bryggeriet. Etterhvert som han solgte seg nedover for å slippe inn investorer ble visjonen vannet ut. Visjoner skal ikke ruges på som vakre soriamoria-slott som bare har relevans en gang i fjern fremtid. I stedet skal man tørre å hoppe fullt og helt uti den med «commitment» for å gripe etter visjonen på en ganske så fandenivoldsk måte. Og dét akter han å gjøre.

Han ønsker ikke å gjenta «Sagenetabben» med To Tårn. Han vil ha kontroll. Han planlegger et stort og moderne bryggeri som går for gull. Målskiva er å skyve E. C. Dahls ned på andreplass regionalt. Jeg har faktisk hørt den frasen før: folkene bak Austmann hadde samme «hårete» mål da de startet, og ingen kan påstå at de ikke er underveis til målet.

Et bryggeri er ikke bare en visjon. Det er et bredt spekter av ulik kompetanse, alt fra å forstå hva råvarene forsøker å fortelle en, via det å kunne drive det prosesstekniske maskineriet som kalles et bryggeri, til logistikk for å få varene ut til rett butikkhylle … og så utrolig mange andre ferdigheter og utfordringer.

Thoresens ønsker å skape lokalt engasjement rundt produkter som har både lokal tilknytning og lokalt eierskap. Generelt er tilhørighet et sentralt poeng i bryggerivisjonen hans. Den neste store oppgaven er å få visjonen og entusiasmen til å smitte, få den til å tennes hos andre som sammen med ham kan bære bryggeriet frem til målet. Ethvert bryggeri av en viss størrelse er en team-innsats. Thoresens viktigste oppgave i To Tårn er ikke bare å hyre inn folk, men også å skape det engasjement som får hele mannskapet til å strekke seg etter de samme målene, som en flokk, og med glød.

Idag består det nye To Tårn Bryggeri av en visjon, en storkjeftet propell og en diger, men tom vognhall. Selve bryggeriet kan nok i beste fall neppe være operativt før i 2019. Jeg er overbevist om at ølmiljøet – både lokalt og nasjonalt – følger utviklingen med stor spenning og litt skepsis.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2017-12-25

Smånyheter uke 51/2017

Her er diverse korte nyheter om bryggerier for uke 51.

Austmann Bryggeri selger det gamle bryggverket sitt, komplett for 600.000 på finn.no. Flyttingen skjer i mars/april. Dagens utstyr kom opprinnelig fra Kinn, så det er av fiint, gammelt opphav. Austmann flytter til nye lokaler på Sluppen, på totalt 1000kvm. I de nye lokalene blir det større og mer lettdrevet bryggeri, samt et tap-room. Beliggenheten blir mer sentral og lettere tilgjengelig, men utsikten blir nok litt nedgradert.

To Tårn er kjøpt av Henning Thoresen og en gruppering av 29 investorer fra Østlandet. Det er nærmere i dette innlegget, etter konkursen som er beskrevet her. Oppkjøpet av konkursboet har nok vært jobbet med en stund, for Thoresens firma Norsk Drikkevarer søkte om varemerke på Two Towers 19. november, vel to uker etter at konkursen ble kjent, og eksport av øl er nevnt som mulig strategi for det gjenoppstartede bryggeriet.

Jondal Sideri er ferdig avviklet og nå oppløst. De startet august 2015, og det virker ikke som de har vært på markedet med noen produkter, men det syntes som de hadde planer for en satsning rundt levering av håndverkssider til restauranter.

Lervig Aktiebryggeri mangler ikke visjoner – eller pengersterk eier. Ifølge flere aviser, tenker de på å flytte bryggeriet inn på den nye tomta på havna i Stavanger, kalt Bekhuskaia (nei, ikke Bedehuskaia). Det skal bygges mye og for mange ulike formål på en 20 mål stor tomt. Dersom det faktisk er slik at de ønsker å flytte bryggeridriften sentrumsnært, så det er motsatt av hva «alle» andre har tenkt de siste 40-50 årene, der man i praksis har flyttet brygging ut «på landet», med unntak av brewpuber. Beskrivelsene for det som kommer sentrumsnært varierer dog litt mellom «bryggeri» og «ølhall».

Bryggeri 13 i Tromsø utvider, og oppgraderer bryggverket fra en batch-størrelse på 2hl liter til 5-8hl, noe som skal være på plass til våren. De supplerer også med anlegg for tapping av keykegs.

Norwegian serverer øl ombord og «alle» vet at det er Svalbard som brygger det. Vel ikke helt. På flyvninger med Norwegian fra Irland til USA blir det heller Expedition Ale, en red ale fra Torc Brewery. Ølet er brygget som en tributt til Irlands store polfarer, Tom Crean, og brygget i relasjon med familien. Tom Crean var med på tre av Scotts og Shackletons antarktisekspedisjoner, som alle var relativt mislykkede. Det formodes dog at ekspedisjons- og polarprofilen passer Norwegian.

Henning Thoresens nye varemerkesøknader siden forrige runde omfatter: Woodville, Frost, Green Mountain, Smaken av Eventyr, Eventyrøl, Eventyrbrus. De er alle søkt om i desember, i klasse 32 (øl og mineralvann mm) og klasse 33 (alkoholholdig drikk som ikke er øl). Det ser ikke ut til å ha kommet noen søknader fra andre norske øl-aktører i samme periode.

Arendal ditcher Arendalspilsen til fordel for et lokalt øl, kan Agderposten melde (paywall). Tema er jazz-festivalen Canal Street, som alltid har servert lokalt øl, tidligere Arendalspils, som etterhvert har blitt et rent Ringnes-produkt brygget på Gjelleråsen, mens Arendals Bryggeri har gått over til merkevaren «1839» – null bonuspoeng for å gjette når bryggeriet ble startet. Da Ringnes solgte bryggeriet til lokale interesser for noen år siden, ble varemerket Arendalspils priset så høyt at det ikke ble med å ferden. Forøvrig har vel «alle» steder i Norge et lokalt øl brygget ved Arendals Bryggeri, så hvorfor ikke også et arrangement i Arendal?

Bygland Bryggeri har et navn som peker i retning av Setesdalen, men er for tiden et nomadebryggeri som planlegger å brygge sitt første gårdsøl (paywall) hos EGO. Ølets navn blir «Sveikadden», som er setesdalsdialekt for gammel ungkar. Bryggeriet alluderer sterkt til øltradisjoner fra Setesdalen, så formodentlig er borte-bryggingen hos EGO bare midlertidig? Til Agderposten forteller Torkjel Austad at de «satser på tradisjonelt norsk øl brygget med einerlåg og norsk urgjær (kveik)». Det er også interessant at de refererer til at de kjenner til en som fremdeles brygger på gamlemåten i Setesdalen. Så var kanskje ikke bryggetradisjonene helt utdødd der.

Trysil Bryggeri har nylig kommet ut med første flaskeøl i butikk, en pilsner under navnet «Kahlt». Navnet «Trysil Pilsner» er visst allerede opptatt av et øl fra Rena Bryggeri. Trysil Bryggeri holder til på Trysil Hotell, og ølet deres har noen måneder vært tilgjengelig, men ikke fra butikk.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2017-12-23

Thoresen kjøper To Tårn

Idet førjulsfreden var i ferd med å senke et slapsegrått teppe over Trondheim, kom Adressa med årets bryggerijulegave: To Tårn gjenoppstår. Slikt er kanskje mer i tråd med påskebudskapet enn julebudskapet. Men den saftige biten er hvem som har kjøpt To Tårn: Henning Eugen Thoresen – han med Sagene Bryggeri, alle varemerkene og feidene med Ølportalen.

Infoen står i Adresseavisen (bak paywall). Sammen med en gruppe investorer på 29 personer har Thoresen kjøpt opp bryggeriet, og bryggingen starter opp igjen temmelig så umiddelbart. Børge Barlindhaug blir ikke med videre, og formodentlig heller ikke John Sunde. Børge skal starte i ny, ikke-ølrelatert jobb like over nyttår.

Det står ikke så mye om strategier og veivalg videre, og det er vel ikke å forvente at man har smidd ferdig alt slikt ennå. Det positive her er at bryggeriet trolig er verd langt mer i operativ stand, enn om det skulle plukkes fra hverandre og selges bitvis – så sånn sett får vel kreditorer av alle avskygninger litt mer igjen.

På den andre siden kan dette bli temmelig interessant. Thoresen kan vel trygt sies å ha en helt annen bakgrunn og profil enn den typiske norske mikrobrygger. Det er helt greit med litt større mangfold i dette miljøet så det plager meg lite at han ikke «blends in», men det er likevel ikke helt betryggende hvordan han lenge har hamstret varemerker på en tidvis ufin og pågående måte.

En annen interessant vinkling på dette er at Thoresen har forbindelser til Remas når det gjelder øl. Da To Tårn gikk konkurs, så var det delvis på grunn av at de tidlig i år ble kastet ut fra Rema-systemet. Det er formodentlig flere enn meg som ser ironien i at en av Remas nære samarbeidspartnere (tidligere eller nåværende) kjøper opp konkursboet?

Forresten, mens vi snakker om ironiske vinkler rundt Rema og bestevenner og lokalt øl. To Tårn og Austmann ble i Sør-Trøndelag danket ut av Trondheim Mikrobryggeri, som riktignok er basert i Trondheim, men brygger flaskeølet sitt ved Telemark Mikrobryggeri. At disse avtalene er så økonomisk gullkantede kastes det muligens tvil over ved at TM permitterte tidligere i år ifølge TA og NRK.

Artikkelen i Adressa toner ned forholdet mellom Thoresen og Rema, og det stipuleres ingen umiddelbar distribusjon via Rema. Likevel skinner det igjennom at en viktig jobb fremover er å få på plass en avtale med en distributør. Det viktigste fremover for alle bryggerier er å sikre avsetning på produksjonen. Dét viste konkursen i To Tårn oss, og det kjenner sikkert mangt et annet bryggeri på kroppen.

Thoresen stod opprinnelig bak Sagene Bryggeri, selv om det var langt flere som var med i fasen fra visjon til operativt bryggeri. Men det var Thoresen som var idé-generator, entusiasmebygger og investorsanker. Han er utadvendt, kreativ, har kontaktnett og han har den typen pressetekke som gjør at hans vinkling valser over de andres. Innen ølnerd-verdenen ble Sagene først kjent for å fokusere hardt og utadvendt på lokalt østkant-øl i Oslo – til tross for at ølet ble brygget ved Arendals Bryggeri. Det ble temmelig mye bråk rundt dette, deriblant et etterhvert svært opphetet ordskifte mellom Thoresen på den ene siden og en rekke ølbloggere – med Sammy Myklebust og Knut Albert i spissen – på den andre siden. Sagene har etterhvert fått eget bryggeutstyr i Oslo, men jeg formoder at de fremdeles brygger mesteparten av volumet ved Arendals. Likevel ble dette en langlivet ripe i lakken for Thoresen blant den tyngre garde av norske ølnerder, selv om de fleste hipster-øldrikkerne så ut som de gav f*en i hele problematikken.

Jeg ønsker Thoresen og investorene hans velkommen til Trondheim. Trøndere er koslige og har god bakkekontakt, men de er litt sidrumpa, nokså trege og de har lite av det som på amerikansk-engelsk beskrives som «braggadocious» adferd. Sånn sett kommer nok Thoresens inntreden til å utfylle, snarere enn å overlappe. Thoresen har en mer sofistikert stil enn bart og lærvest, og han kan neppe beskyldes for å være smålåtent ydmyk.

Dette bare må bli tilskuervennlig.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2017-09-06

2016-regnskapene, del 14

Her kommer del 14 i serien, og i dag er det blant annet Atna, Aass, Hubertus, Sundbytunet og To Tårn … hvorav i hvert fall minst én ikke har noen blinkende varsellamper i regnskapet.

Det jeg oftest blir spurt om i forbindelse med denne serien – off-record, i det minste – er: Hvem går konkurs først. Det hadde vært fint og tabloid å kunne si bryggeri så-og-så kommer til å gå konk først, det er ikke så enkelt. For det første er regnskapstallene for året før, og det er skummelt å ekstrapolere dem for mye inn i 2017. Dernest går det an å «sminke» regnskapstallene som rapporteres til Brønnøysund, spesielt siden det bare er noen sammendragsposter fra det reelle regnskapet. Dessuten gir disse regnskapene bare øyeblikksbilder av balansen. Videre er det tross alt ikke ulovlig å tape penger. Det finnes bryggerier som lekker og lekker, men har en eier som synes det er givende … ikke lekkingen, men bryggingen, altså. Avhengig av eiers økonomi kan man holde på lenge på den måten. Jeg tror at det som vil kjennetegne de første konkursene er:

  • De har relativt mange eiere, for jo flere eiere, jo mindre sannsynlighet for at de synes det er greit å blø økonomisk.

  • De har relativt store banklån, for banken liker å få pengene sine tilbake, og de vil som regel ha en usentimental holdning til avveiningen mellom «cut your losses» og «relax and have a home-brew».

  • De er maksimalt uheldige, for man går nok fra et ekspanderende øl-marked der det er «lett» å få nye investeringer for økonomisk skipbrudne bryggerier, til en situasjon der man ikke får tak i nye penger. Det bryggeriet som akkurat da tilfeldigvis står først i køen på jakt etter nye penger går kanskje konk først.

  • De er familiebryggerier snarere enn vennegjengbryggerier. Det tar på for en familie å bære frem et bryggeri som spiser «all» tid og der lønn bare er et flakkende lyspunkt i det fjerne. Innen en vennegjeng kan de lene seg litt på hverandre og fordele belastningen litt mer.

  • De har fått en infeksjon som ikke bare ødelegger den infiserte batchen, men som setter seg i pakninger og er vrien å bli kvitt. Med ett går bryggeriet fra å ha stort volum og litt mumling om noen dårlig flasker, til å måtte helle ut masse varelager og se seg om etter investorer som kan fylle tomrommet etter manglende salgsinntekt.

Og ja, jeg vet at punkt 1 er inkompatibel med punkt 4.

Dessuten er det ikke noe lystelig med konkurser og økonomisk ruin. Egentlig håper vi vel at alle overlever og blir så store som de selv er komfortable med, selv om det er vanskelig å se for seg et marked med 2-300 bryggerier.

Geiranger ble startet høsten 2014, og hadde salgsinntekt for 189' i 2015, men økte kraftig til 1,7 mill i 2016. Til alt overmål gikk de med 423' i driftsoverskudd i fjor, og det er temmelig «Wow!» Det er ca 1,5 mill i lån til bank og 375' i lån fra aksjonærene. Man kan kanskje mene at det er mye lån i forhold til salgsinntekt, men det er ikke godt å si om start-up-veksten fremdeles er der, eller om det har stabilisert seg litt. Det er ikke tatt ut lønn. Eierstrukturen er to eiere som hver eier en tredjedel, og tre eiere som hver eier en niendedel. De opererer med avskrivninger over ti år på bryggeriutstyret, noe som sammen med at det er moderat mengde med lån gjør at bryggeriet blør mindre på resultatregnskapet i oppstartsfasen enn mange andre. Men det er jo en avveining om man skal blø mye i noen få år, eller blø litt over mange år. De bryggeriene som har en aggressiv nedbetaling av lån får tross raskere mer økonomisk spillerom når lånet er nedbetalt, men de har de ikke så fett i starten.

To Tårn Bryggeri i Trondheim leverte nettopp regnskapet sitt, på overtid, hvilket betyr gebyr på noen tusenlapper. Regnskapet viser hvordan salget stiger opp mot en topp i 2015 med 4,6 mill i salgsinntekt, og så synker med omkring en tredjedel – til 3,1 mill – i fjor. Når vi ser på bryggeriregnskapet ser vi igjen at det naturlig nok er lett å justere ned råvarekostnaden, men mer vrient med lønn, avskrivninger og «andre driftskostnader». Forholdene som gjør det økonomisk attraktivt å skalere opp et bryggeri, er de samme som gjør det smertefullt å skalere det ned når salget synker. Det gjør at moderate underskudd har akselerert til 976' i underskudd på driftsresultatet i 2016. Selskapet har tatt grep, og utvidet aksjekapitalen, så de to gründerne er nå nede i 34,27% hver av aksjene. Delvis har de solgt en mindre post til en ansatt – noe som startet allerede på slutten av 2015. Delvis har utvidet aksjekapitalen i 2016 fra 5400 til 7290 aksjer. Mest penger inn har overkurs gitt, totalt 1,8 mill. Sånn sett er driften sikret, men de trenger trolig også å restrukturere for å overleve med et lavere salgsvolum. Selskapet har betalt ut 498' i lønnskostnader i 2016, men har også betalt ut 865' til selskapet til en av gründerne, og formodentlig er dette også i praksis til lønn.

Hubertus Bryggeri i Dovre kommune ble startet senhøstes 2014, og hoppet rett opp på 3,0 mill i salgsinntekter i 2015, økende til 3,8 mill i 2016. Pangstarten er ikke helt reell, for bryggeriet ble drevet som et enkeltmannsforetak fra tidlig 2013 og i praksis ut 2014. Det betales ut lønn, det er driftsoverskudd på rundt 5% av salgsinntekten. Så langt ser det jo veldig bra ut. Varelager øker, men bryggeriet produserer belgiske øl som har både lagringspotensiale og kanskje til og med lagringsbehov. Bryggeriet har et lån sikret i pant på ca 2,5 mill, der saldo bare har blitt redusert i underkant av 1% fra årets begynnelse til slutt i 2016. Derimot er det nedskrevet over 368' på utstyr. Det er en situasjon som egentlig ikke kan fortsette særlig lenge, uten å forstyrre balansen. Det fordrer også at lånyterne er veldig vennligsinnede. Fordringer matcher omtrentlig kortsiktig gjeld, men kundefordringer på 450' hørtes litt mye ut, selv om det «bare» er 13% av årets salg. Kanskje er det bare periodisering, eller kanskje man trenger en tøffere faktureringsparter.

Atna Øl ble startet i 2008 og hadde produksjonsstart våren 2009 etter at forgjengeren Atna Bryggeri gikk konkurs. De er litt ufortjent blitt kalt Norges kjedeligste bryggeri, fordi de ofte har fokusert på lyse og lette øl, selv om det tidvis neppe har vært kjedelig på bakrommet. De steg til en salgsinntekt på 5,6 mill i 2013 og toppet med 6,4 mill i 2014. Derfra har omsetningen gått nedover: til 4,7 mill i 2015 og 3,3 mill i 2016. Det er litt sært at det virker som de ikke klarer å bringe varekosten nedover i takt med synkende salgsvolum. Mer naturlig er det at heller ikke lønnsutgiftene er lette å justere nedover proporsjonalt med reduksjonen i salgsvolumet. Tidligere har driftsresultatet vært moderat positivt, selv etter det gikk nedover i 2015. Men i fjor gikk de på en smell med 943' i negativt driftsresultat. Daglig leder fratrådte i fjor sommer en uke etter at 2015-regnskapet var levert. Han hadde da satt ett år i jobben, og var trolig hanket inn for å rydde, etter at 2014-regnskapet ser ut til å ha blitt levert temmelig sent. Våren og sommeren 2016 ble det en diger rydding, og man fikk inn ny majoritetsaksjonær – bakalaoprodusenten Primar. Ifølge Østlendingen var bryggeriet da på randen av ny konkurs, og en sammenslåing med et annet bryggeri hadde vært diskutert. (Jeg undres om det er Rena Bryggeri, som også har sunget halvkvedde viser om sammenslåing med et annet bryggeri. Eller kanskje det var Røros Bryggeri, som selv er aksjonær.) For å holde seg flytende skrev man ned aksjekapitalen med mer enn tre millioner og man fikk inn ny kapital for 1,4 mill. Man har stokket rundt på plassene i styret, og daglig leder i Primar har gått inn som daglig leder også i Atna Øl. Egentlig ser ikke situasjonen så ille ut, men Atna Øl har ikke klart å benytte de feite årene frem til 2014 til å bygge seg skikkelig opp. Det var ved nyttår gjeld på 2,2 mill, men to-tredeler av dette er visstnok ny aksjekapital som man glemte å melde inn innen tidsfristene. Utstyret er stort sett nedskrevet. Det virker litt som om noe av magien forsvant ut av bryggeriet da de med temmelig mye støy gikk fra å være Atna Bryggeri til å bli Atna Øl. Utfordringen for dem er å få salgsvolumene opp igjen, eller å kutte i kostnadene slik at de matcher inntektene. Forøvrig skal det visst bli et bacalao-øl.

Skavli er et gårdsbryggeri og er definert som enkeltmannsforetak. På en gård vil bryggingen inngå som én av flere aktiviteter, og det er gode grunner (som ikke har med bryggingen å gjøre) for at man bruker enkeltmannsforetak rundt gårdsdriften. Konsekvensen er at vi ikke ser regnskapet i Brønnøysund.

Sundbytunet Bryggeri og Destilleri er et selskap som fikk sitt nåværende navn og formål i 2014, etter konkursen i Sundbytunet Mat og Drikke. Det er i seg selv en interessant historie, men her skal vi kun se på regnskapet, som er mer enn interessant nok i seg selv. Selskapet drev med litt andre ting før 2014, og høsten 2014 vel var preget av oppstart, så ser vi kun på 2015 og 2016. Salgsinntekt i 2015 var på 1,6 mill, og det økte til 2,2 mill i 2016. Problemet er at kostnadene for de to årene også økte, fra 2,5 mill i 2015 til 4,0 mill i 2016. Førsteinntrykket er med andre ord blodrødt. Om vi graver i kostnadsstrukturen er det ikke fullt så rødt, men fremdeles rødt. Postene varekostnad og lønnskostnad spiser i praksis opp hele salgsinntekten. I tillegg kommer avskrivninger på 389' og 338' i disse årene, samt annen driftskostnad på 374' og 748'. Men noen har forsøkt å rydde, og i 2016 ble det i tillegg til avskrivningene også nedskrevet for 714'. Graver vi videre i regnskapet ser vi at av- og nedskrivningene hovedsaklig er på utstyr og inventar, mens avskrivningen på maskiner er på bare 21', som setter verdien av maskiner til 33'. Vanligvis vil bryggverk og slikt gå under maskiner, mens utstyr og inventar dekker utstyr av lettere karakter. Derfor er det vanskelig å ikke mistenke at selskapet har kategorisert utstyret sitt på en annen måte, men det er dog ikke mulig å si utfra regnskapet. Det positive i alt dette er imidlertid at man nå stort sett er over avskrivning av utstyr – selv om det hele i etterkant ser blodrødt ut. Det er ikke bokført noe verdi på varelager, og det er vel første gang jeg ser at et bryggeri med betydelige salgsinntekter ikke har verdiført varelageret. Ikke minst destilleri-delen burde trenge å bokføre ferdigvarer. Med et udekket tap for 2016 på 1,8 mill, har tapene nå akkumulert seg til en negativ aksjekapital på 4,6 mill. Men virkeligheten er litt bedre enn det ser ut til. For det første var selskapet godt lastet med negativ egenkapital allerede før det ble gjenbrukt som bryggeri- og destilleri-selskap. For det andre er det 4,2 mill i konserngjeld til mor/søsterselskaper. I tillegg kommer 1,2 mill i kortsiktig gjeld. Det er fint lite med finanskostnader, så trolig er det aller meste av lånene rentefrie. I tillegg har mor/søsterselskaper stilt rikelig med pant til lånene. Dette selskapet har nok tilstrekkelig med økonomi innen konsernet til at det overlever. Nå er gjelda rentefri og avskrivningene slutt. Dessuten går inntektene omtrent i balanse med lønn og råvarer, så dersom man klarer å skalere opp produksjonen og justere ned kostnadene litt, så bærer det seg. I tillegg er varelager den store jokeren, siden det ikke er godt å si om de har store spritmengder som snart er ferdig eller betydelig med øl på ferdiglager.

Aass Bryggeri økte salgsinntekten fra 248 mill i 2015 til 298 i 2016 (etter at alkoholavgifter er trukket fra). Det ble solgt 25,3 mill liter i 2016, noe som er like i underkant av en tidel av det totale norske ølsalget. Kostnadene økte forholdsmessig mindre, så driftsresultatet steg fra 9,9 mill til 26 mill. Det er mindre endringer i varelager og kundefordringer og slikt, men generelt er dette et solid og kjedelig regnskap som peker rett vei. Det er bare 38,6 mill i langsiktig gjeld. Men Aass Bryggeri ble fisjonert ut av mor-selskapet P Ltz Aass for en tre års tid siden, og tar vi med morselskapets banklån, blir konserngjelda til bank 89 mill – som allikevel ikke er urovekkende mye. En interessant metrikk som er mulig å bruke på noen av de større bryggeriene er forholdet mellom salgsinntekt uten og med alkoholavgift. For Aass er det 35,7% for 2015 og 36,0% for i fjor. Det vil si at nesten to-tredeler av det som Aass fakturerer for solgte varer blir sendt videre i alkoholavgift. Hansa Borg har lagt på 43%, hvilket betyr at Hansa Borg får bedre betalt for ølet sitt enn Aass (siden alkoholavgiftene er temmelig proporsjonale med ølvolumet, angitt som en kombinasjonen av liter og abv).

Holtens i Stavern er en familiebedrift som startet våren 2012, og solgte allerede for 78' i det første, ufullstendige driftsåret. Deretter gikk salget raskt oppover, til 299' i 2013 og toppåret 2014 med 740'. Det var også første året driftsresultatet gikk med overskudd, på 40'. Så falt inntektene til 424' i 2015 og ytterligere litt til 414' i fjor. Ifølge endel ølsmakere var det nettopp i 2014 endel kvalitetsproblemer med ølene fra Holtens. Varelageret økte betydelig i løpet av 2016, fra en verdisetting på 250' til 395'. Det er nesten like mye som salgsinntekten for 2016, og i tillegg skal vi ta høyde for at varelager ikke skal bokføres til mer enn fremstillingskostnad, som typisk er mindre enn salgsinntekt. Holtens utvalg av øl ihht til websidene er ikke spesielt lagringsverdige, men de produserer også fruktviner og champagne som kanskje krever lagring. (Sorry, jeg ha'kke peiling på vin.) Det er ikke tatt ut lønn. Langsiktig gjeld er økt fra 282' til 446' i løpet av 2016, uten at det er gjort store nykjøp av anleggsmidler. Det virker med andre ord som det er tatt opp lån for å produsere varer for lager. Årsberetningen synes da også å bekrefte dette, da det står at selskapet «har i 2016 hatt fokus på produktutvikling innenfor eksisterende produktområder og nye produktområder som skal lanseres i løpet av 2017.» Det blir spennende å se hva de har akkumulert i kjellerne sine. Dersom de har akkumulert et varelager som kommer til å ta markedet med storm nå i høst, så kan det endre økonomien kraftig i positiv retning. Merk også at de ikke har regnskapsført endring i varelager som negativt kostnad (les: ikke latt fremtidige inntekter nulle ut årets kostnader), så varelageret burde ha et stort økonomisk potensiale når de begynner å selge det ned.

Konklusjon: det kommer kort og godt til flere nye bryggerier enn det forholdsmessig kommer til nye øldrikkere. De bryggeriene som ville vokst eller stabilisert salget, vil i stedet kunne synke i salg. Sagt på en annen måte: Det blir raskere flere å dele kaka på, enn kaka rekker å vokse i samme periode, så det blir mindre kakestykker på de aller fleste.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.