Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

  |  Thoresen og betalingsevnen  »

2019-07-15

Smånyheter uke 28/2019

Nå er det sannelig feriestille! Heldigvis har vi 2018-regnskapene, som snart har leveringsfristen sin, så jeg fyller på med regnskaper der jeg mangler andre nyheter. Spoiler alert: det er temmelig mange halvgode og dårlige nyheter.

Balder Brygg har levert sitt 2018-regnskap. Dette bryggeriet var ett av de tidlige i opptakten til den siste bølgen av nye bryggerier som kom. Bryggeriet synker marginalt i salgsinntekt fra 2,55 mill i 2017 til 2,45 mill i 2018. Imidlertid bokfører de også alkoholavgiftene, og ettersom de har sunket med 25% – uten at utestående gjeld av offentlig avgifter er vesentlig endret – må vi vel kunne anta at de har økt prisene men redusert salget. Utgiftene er redusert, hvorav varekostnad med 22%, men pga posten på beholdningsendring av varer, går de allikevel med et driftsunderskudd på 653 tusen, som er omtrent likt med 2017, da underskuddet var 650 tusen. Fysiske verdier i selskapet er utstyr (trolig Mark Brooks gamle bryggeri), div inventar og et varelager som er litt større enn årsproduksjonen. På negativ side har de gjeld på 8,29 mill, men balansen reddes av blant annet utsatt skattefordel på 1,06 mill, Skattefunn-milder på 277 tusen og udekt tap på 3,50 mill. Siden endel av gjelda er til aksjonærene, så sitter det kanskje ikke noen nervøs bank i andre enden. Generelt er dette et bryggeri som går med et grundig underskudd – siden 2013 er det bare 2014 som er bedre enn driftsunderskudd i området 650-725 tusen, for da var driftsunderskuddet på 179 tusen. Riktignok var 2018 dårlig for mange bryggerier, men Balder ser ikke ut til å ha drevet med overskudd selv i gode tider. Det er innlysende at de trenger å snu skuta, men det er ikke like innlysende å se hvordan man skal gjøre det nå i dårligere tider. Bryggeriet er blant de som utbetaler lønn, hvilket ikke alle norske bryggerier baserer seg på. Hadde de ikke hatt lønnskostnader, så hadde Balder gått med et lite, men relativt greit overskudd. Dette illustrerer hvordan realitetene er for mange norske småbryggerier, der man ofte baserer seg på gratisarbeid for i beste fall å gå i null.

Skifjorden Bryggeri har levert 2018-regnskapet, og salgsinntekten dobles fra 1,23 mill i 2017 til 2,45 mill i 2018. Kostnadene øker også, men de klarer å holde dem bedre under kontroll, og reduserer underskuddet fra 516 tusen i 2017 til 359 tusen i 2018. Bryggeriet har minimalt med lønn, og er formodentlig drevet på dugnadsbasis. Man kjøpte bryggeriutstyr verdsatt til 3,5 mill da man startet i 2017, bokført med avskrivning over 10 år, og hvordan gjelda for dette har vært bokført gjør regnskapet litt mer utfordrende å lese. Selskapet har ca 3,5 mill i gjeld, til bank, aksjonærer og morselskap, som er Skifjorden Cooperative Aktiebr. Og det bedrer heller ikke lesbarheten i regnskapet at morselskapet ser ut til å ha stått for salg i 2017, men ikke i 2018. Det kan virke som om gjeld ut av konsernet er moderat. Samtidig er det tatt lite ut i lønn, og selv om man har stoppet årelatingen fra 2017 (da man driften tapte 42 øre på hver krone i inntekt), så gikk driften allikevel med underskudd i 2018.

Amundsen Bryggeri har levert regnskap. Dette bryggeriet er en del av et konglomerat av ulike bedrifter, med Aker's Hus Kafedrift som morselskap. Av disse er Rarest (Amundsen ved Rådhuset) og Nydalen bryggeri og spiseri de mest relevante, men for begge disse overskygges nok bryggeridriften av serveringdelen. Generelt går de begge med solide overskudd med nær dobling av driftsoverskuddet for begge. Men når det gjelder Amundsen bryggeri, er bildet endel mer komplisert. For det første er det tallrike mellomværende mellom bryggeriet og konsernet. Med en salgsinntekt i 2018 på 21,1 mill, så er det temmelig overraskende å ha utestående fordringer på 18,1 mill – men det koker ned til mellomværende innad konsernet. Annen kortsiktig gjeld på 26,4 mill? Mellomværende innad i konsernet. Det er kort og godt ikke så lett å lese så mye ut av dette regnskapet, utover at det finnes masse penger ett eller annet sted i konsernet. Det som derimot er mer tydelig, er at produksjonen har økt kraftig. Salgsinntekt gikk fra 6,01 mill i 2016, via 12,6 mill i 2017 til 21,1 mill i 2018 – og det er sterkt å øke så mye i 2018, for det er et år som var temmelig vanskelig for bryggeriene. Varekostnaden har økt fra 3,48 mill, via 7,31 mill til 10,3 mill, som er er en litt mindre økning for 2018, så det er mulig at det siste året er både en volumøkning og en prisøkning. Driftsunderskuddet er i hvert fall sunket fra 2,83 mill til 534 tusen … men jeg ser ikke bort fra at disse tallene er vanskelig å tolke uten hele konsernregnskapet.

Humbar har åpnet puben sin på Hønefoss, melder Ringerikes Blad (paywall).

Little Brother Brewery har levert regnskap for 2018, og det viser nokså tydelig at bryggeriet har skrumpet inn til en skygge av seg selv. I 2017 hadde de inntekter på 3,04 mill, mens i 2018 sank det til 254 tusen, samtidig som driftsoverskuddet på 241 tusen i 2017 sank til et driftsunderskudd på 213 tusen i 2018. Av utgifter er lønn nærmest radert ut. Regnskapet viser at varebeholdningen ved utgangen av 2018 var null. Likevel er det endel fordringer og det nevnes at Skumbag og Oslo Brewing Co er debitorer, mens eierne av Little Brother er kreditorer til dette bryggeriet. Egentlig bærer dette regnskapet preg av å være litt kortfattet, det nevnes ikke engang hvem de største aksjonærene er i 2018-regnskapet. Når selskapet har 188 tusen i utestående kundefordringer mens salgsinntekt er 209 tusen, så ville dette normalt vært en hissig varsellampe, men her kan det være gamle fordringer fra da salgsinntekten var rundt et dusin ganger høyere, og de har tross alt pisket inn fordringer for 300 tusen siden året før. Vi husker at Little Brother solgte bryggverket sitt til Oslo Brewing Co tidlig i 2018, men her blir jeg litt forvirret, for regnskapet har aldri omfattet verdier à la et bryggverk. Ratebeer.com indikerer ikke at de brygger hos andre – selv ikke øl de har brygget i 2019, selv om deres statlige tilvirkningsbevilling gikk ut februar 2018 – så jeg har ingen anelse om hvem de brygger hos. Jeg mistenker at Little Brother er mest av alt er blitt et brand, men med så tette koblinger mot andre øl- og bryggeri-selskaper at det hele sett utenfra virker litt ugjennomtrengelig.

Små Vesen har levert regnskap for 2018. Selskapet har fire eiere, hvorav bryggeren, Espen Blåfjelldal, er én. Driften går greit, med et salg som økte fra 3,58 i 2017 til 3,92 i 2018. Før det var det 2,94 mill i 2016 og 1,54 mill i 2015 – som var første reelle driftsår. Dermed går det i retning oppover, og selv om veksten ikke er så krafig siste året, så er det tross alt i et år der mange har stått stille. Riktignok går utgiftene tilsvarende opp, men det gjør at bryggeriet går med et moderat overskudd – og ser vi bort fra 2015 som var preget av oppstart, så har de hele tiden klart å holde seg på et moderat positivt resultat. I tillegg økte lønnsutbetalingene fra 576 tusen til 779 tusen. Ifølge notene er dette for ett årsverk. Ved starten av 2019 hadde bryggeriet 891 tusen i gjeld, hvorav litt over halvparten var banklån, mens de hadde 489 tusen på bankkonto. Og det er bra. Også varelager øker, men det er forsåvidt naturlig med økende salg. Dette bryggeriet er enslags gjenoppstart av det opprinnelige Små Vesen, som la inn meskeårene en gang rundt 2010. Dagens Små Vesen ble startet høsten 2014, og syslet en periode med tanken om å kalle seg Valdres Mikrobryggeri.

St. Hallvards Bryggeri har også levert regnskapene for 2018. De føyer seg inn i rekken av bryggerier som opplevde at 2018 var en bråstopp i store deler av veksten i bransjen i 2018. Bryggeriet gikk fra en salgsinntekt på 1,07 mill i oppstartsåret 2015 til 4,89 mill i 2016. Derfra var det et mindre hopp opp til 5,56 mill i 2017 og så ned til 5,36 mill i 2018. Etter et småpent driftsoverskudd på 153 tusen i 2017 ble det temmelig dårlig i 2018 med et driftsunderskudd på 685 tusen. Det er dels lønn og dels «annen driftskostnad» som øker og gir underskuddet. I tillegg tapte de endel på noen batcher som ble brygget for Norsk Øl, men som ikke ble betalt for. Bryggeriet økte varebeholdningen fra 1,18 mill til 1,73 mill. Fra 2017 til 2018 har gjelda økt fra 1,41 mill til 2,34 mill, blant annet som lån fra aksjonærer, men bryggeriet har lite lån i banken, ser det ut til. Liksom så mange andre bryggerier gir også St. Hallvard inntrykk av å ri på stormen i bransjen i påvente av bedre tider og færre konkurrenter.

Sagene Bryggeri har også levert 2018-regnskapet sitt. Her snakker vi om et temmelig digert regnskap som også omfatter events og leiebrygging ved Arendals, så det er ikke så lett å lese så mye om selve bryggeridriften. Salgsinntekten har gått opp litt fra 25,7 mill til 26,1 mill, og driftsunderskuddet har gått litt ned fra et underskudd på 2,52 mill til 2.01 mill. Jeg vil tro at det meste av dette er salg av øl som er leiebrygget annetsteds. Selskapet har aldri hatt driftsoverskudd, men over de siste fire årene har i det minste det årlige underskuddet blitt omtrent halvert. På den andre siden, bryggeriets økonomiske stilling er ikke så elendig. Bankinnskudd og fordringer er ca en mill mer enn kortsiktig gjeld. Det er ingen langsiktig gjeld. Og selv om det er et udekket tap på 6,42 mill, så spiser det bare opp litt over halvparten av aksjekapitalen på 12,1 mill. Med andre ord, driften er blodrød, men de kan ennå blø i 3-4 år på dette nivået før pengekassa er tom. Forøvring er skattemessig fremskrevet underskudd på 17,5 mill, så man har historisk sett brent av endel penger her. Men det er skikkelig imponerende å selge for over 25 mill pr år de siste tre årene. Det viser at Sagene som merkevare er innarbeidet, og det ligger endel verdier i en slik merkevare. Likevel får jeg litt Norbrew-vibber av bryggeriet. I notene til regnskapet kan vi lese at økonomien tydeligvis styres av en innleid økonomisjef som har fakturert selskapet 799 tusen for jobben – for et selskap med seks ansatte, som ender med et par millioner i driftsunderskudd. Og dette nivået på 750-800 tusen i fakturering for økonomistyring har holdt seg de siste 3 årene – og før det var økonomiledelsen trolig en del av tre stabsfunksjoner som ble leid inn til omtrent samme kostnadsnivået. At det skal være så dyrt å økonomistyre et selskap som taper så mye penger?

Tya Bryggeri har også levert regnskap. De har økt salgsinntekten litt fra 2,63 til 2,92 mill over de siste to årene, forøvrig omtrent det samme de lå på også i 2016. Imidlertid har driftsunderskuddet økt fra 1,02 i 2016 via 1,42 til 1,54 mill i 2018. Om jeg trekker sammenlikninger med andre bryggerier, kan jeg påpeke at driftsunderskuddet i disse årene hadde vært jevnt på ca 200 tusen dersom det ikke var tatt ut noe i lønn. Ser vi på de offentlige særavgiftene virker det som om salgsvolumet for dette bryggeriet snarere har sunket svakt enn økt i disse årene. Igjen er bildet at salget stagnerer, samtidig som det ikke er økonomisk rom for lønn. Bryggeriet har gjennom de årvisse underskuddene akkumulert en negativ aksjekapital på 3,09 mill, som omtrentlig matcher deres langsiktige lån til banken. Dessuten har de 1,89 mill i kortsiktig gjeld, hvorav ca to-tredeler til banken. Bankgjelda er mer enn det dobbelte av de pantsatte verdiene, hvilket ser ut til å skyldes at spesielt anleggsmidler nedskrives og varelagrene minker, uten at de klarer å redusere bankgjelda særlig. I Note 10 kommenterer bryggeriet selv at det er markedssituasjonen som er hovedårsak, der salgsestimatene har sviktet. Dessuten har det vært «ekstraordinære avvik», hva det nå enn måtte bety. De skriver også at de har som mål å hente inn nok frisk kapital til å holde driften i gang 2019 og 2020.

Varemerkerettigheter til Edvard Munch er igjen i søkelyset, etter at Rosmersholm AS har søkt om rettighetene til «Edvard Munch Parziale Appassimento Rosso Del Veneto I.G.P» sammen med grafisk uttrykk som utover denne teksten er maleriet Skrik av Munch. Går dette bra? Tja, kanskje.

Tags: , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-13

Thoresen og betalingsevnen

Det brygger opp til en storm rundt Henning Thoresens Norsk Øl. Det er mange som er ute etter penger fra ham, men for ølinteresserte er St. Hallvards bryggeri i Oslo mest sentralt. De brygget øl for Thoresen, men har ikke fått oppgjør på et beløp på over en halv million. Nå sliter de med Thoresens betalingsevne, eller kanskje det er betalingsvilje?

I februar kom Henning Thoresen til St. Hallvards. Han ville ha kontraktsbrygget et antall batcher øl for Norsk Øl. Ølet skulle selges på Polet og eksporteres ble det opplyst, men det er lett å tenke seg at det også ville passe ypperlig for salg under Norwegian Wood – som er et annet jern som Norsk Øl har i ilden. Bryggeriet var litt skeptisk, for det er ikke så mange som har hatt noe pent å si om Thoresen. Men februar er en «tynn» måned produsjonsmessig. Dessuten var Thoresen i Sagene-tiden mest kjent for å drive med skrøner og uetterrettelig virkelighetsbeskrivelse, og ikke for økonomiske saker.

Så St. Hallvards valgte å ta oppdraget, mot forhåndsbetaling av en del av kjøpesummen. I etterkant raknet det for årets Norwegian Wood. Thoresens forklaring var at så mange artister og underleverandører krevde å få forhåndsbetalt – akkurat slik som St. Hallvards. Det er litt vanskelig å tro at dette var eneste forklaring, for det må ha vært noe mer enn bare et takras av krav om forhåndsbetaling. Også inntektssiden ser temmelig mørk ut, med bare 1602 solgte billetter ifølge Aftenposten, langt færre enn det som var nødvendig for at festivalen skulle gå i mål.

St. Hallvards Bryggeri er nå i tankeboksen med inndriving av gjelda. En konkursbegjæring er én mulighet, men det er dyrt – dessuten er det visst også andre firma som tenker på det samme. Ølet er produsert og flerfoldige paller er holdt tilbake på lager. Thoresen får ikke ølet før regninger for over en halv million er oppgjort. Et slikt beløp er ikke småpenger for små bryggerier i Norge, og saken er i ferd med å gjøre Thoresen til pariah i bryggeri-Norge.

Thoresen er forresten ikke helt fremmed for konkursbegjæringer. Vi har tidligere nevnt begjæringen på et restbeløp på ca 87.000 fra Radical ifm konsulenttjenester. I Thoresens enkeltmannsforetak ble det åpnet konkurs 13. september 2017 – men her ble bobehandlingen innstilt rett etter nyttår – trolig fordi kravene var blitt innfridd. Hans selskap Oslo Mineralvannfabrikk endte også for skifteretten 15. desember 2015 etter at det ble tvangsoppløst på grunn av manglende revisor. Resultatet av denne konkursen var at bobehandlingen ble innstilt på grunn av manglende midler til å dekke omkostningen til bobehandlingen.

Her er det på sin plass å se litt nærmere på Thoresens forretningsmodell. Den ser nemlig ut til å være å figurere på forsidene i avisene, og stake ut veien fremover innen temaer som har en emosjonell plass i manges hjerter – som ølbryggerier og musikkfestivaler. I årsberegningen til Norsk Øl i 2016 beskrives selskapet slikt: «et norskeid drikkevareselskap som tar initiativ, konseptualiserer og utvikler nye norske bryggerier i nært samarbeid med lokale samarbeidspartnere og investorer.» Satt på spissen: Thoresen og Norsk Øl idémyldrer, oppildner og reklamerer, mens lokale entusiaster gjør den praktiske jobben, og investorene betaler.

Ølbryggerier og musikkfestivaler – begge deler er emosjonelle. Du har et livslangt forhold til øl og til musikk. Det er noe du gjerne betaler et premium for at skal bli «rett». Det er nesten så Thoresen burde starte med fotballklubber, for det er det tredje benet på folks emosjonelle barkrakk: musikkvalg, ølbryggerier og sportsklubber.

Og joda, det var faktisk omtrent der han startet. Om man ser på historikken til det tvangsoppløste Oslo Mineralvannfabrikk AS, så startet selskapet under navnet Elite Hockey Manglerud, med formålet: «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey - Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Jeg kjenner ikke nok til hockey-miljøet, men det virker som det var noe støy rundt samarbeid og økonomi der også.

Man kan nesten si at Thoresen har engasjert seg i virksomheter der fans kan betale for å være fans og ha tilhørighet. Det er forsåvidt ikke noe galt i det, men kremmervirksomheten kolliderer image-messig litt med det å være fan.

Om man ser i avisene rundt Norwegian Wood, var det ikke bare billetter man ville selge, men et slags deleierskap i festivalen. Det skulle være en folkefinansiering. Om dette skriver e24.no den 6. mai – to uker før årets festival ble avlyst: «Aksjer for inntil to millioner kroner gjøres tilgjengelig i et nytt aksjeselskap som skal eie Norwegian Wood-festivalen i årene fremover. Publikum som i disse dager tegner seg for minstebeløpet på 1.000 kroner får inkludert billett til årets festival.» Det virker som grunntanken er at fansen vil betale hva det måtte koste, om det bare treffer dypt nok i hjerterøttene. Denne folkefinansieringen ser ut til å gå igjen i flere av Thoresens bedriftsidéer.

Begynner man å grave i selskapene til Thoresen, finner vi at de er mange og omskiftelige i navn. Ikke minst har dagens Norsk Øl skiftet navn opp gjennom tidene. Den ble foretaksregistret 17. august 2013 under navnet Aktiebryggeriet Arendal, og har etter det hett Aktiebryggeriet Fortuna, Aktiebryggeriet, Norske Bryggerier, Det Gode Norske før det endte med Norsk Øl. Det er seks navn på under fem år. Også enkeltmannsforetaket hans har skiftet navn, fra Henning Thoresen Vinhandel, via Nordic Performance H. E. Thoresen til Sagene Industrier H. E. Thoresen. Selskapet Norske Drikkevarer startet som Bordeaux Vinhandel oppunder jul i 2007, skiftet navn til Norske Drikkevarer i april 2016, videre til Oslo Håndverksbryggeri fire måneder senere og tilbake til Norske Drikkevarer et par måneder etter det. Selskapet Elite Hockey Manglerud skiftet navn til Bryggeri Invest før det endte som Oslo Mineralvannfabrikk – det var tre navn på to år. For tiden ser det ut som det er Norwegian Beer Company AS som er i skuddet. Det ble startet 8. desember i fjor under navnet Norway Jazz Brewery, men fikk dagens navn i slutten av april. Jeg klarer egentlig ikke å bestemme meg for om dette virker mest som planmessig dekking av spor, eller om det bare virker som strategiløs mangel på planlegging.

Den nevnte forretningsmodellen fungerte med Sagene Bryggeri. Der klarte Thoresen å oppildne lokalt engasjement i kamp mot dansk imperialisme ... eller noe slikt. Thoresen håndterte pressen og gav dem de rette click-bait-sitatene. Investorer materialiserte seg. Ølbrygger og andre i staben dukket opp og Sagene Bryggeri løftet seg opp. Thoresen – som sammen med familie eide alt fra starten – solgte seg ned underveis og lot folk overta. Så langt var det vel greit nok.

At ølet var brygget ved Arendals Bryggeri var en profilmessig ripe i lakken for det «ekte Sagene-ølet». Men det var ingenting mot flenga som Thoresen fikk innen nerdete ølkretser da han tross dette forsøkte å late som om ølet var fysisk brygget ved det dengang ennå bryggeri-løse Sagene Bryggeri.

Med Sagene Bryggeri fant Thoresen en formel som det ser ut til at han har forsøkt å repetere – men uten så mye hell. Han registrerte O. F. Halds Bryggeri – et historisk bryggeri som Hansa kjøpte og la ned i mellomkrigstiden. Han fortalte bergenserne at endelig skulle Bergen få et skikkelig bryggeri – og solgte til Rema. Thoresen registerte Jæren Bryggeri, men det skjedde lite, selv om Rygr Brygghus oppstod under Norske Bryggeriers vinger. Han jobbet sammen med en gruppering om Kødn Bryggeri i Valdres, men det skjedde ikke noe. I vinter kjøpte han gjennom Norsk Øl opp konkursrammede To Tårn i Trondheim, men heller ikke her har det skjedd noe særlig – selv om visjonene er store. Det var også en tid snakk om et stort, landsdekkende industribryggeri med arbeidsnavnet Aktiebryggeriet.

Thoresen genererer løfter og visjoner, men det ser ut til at han er avhengig av å oppildne lokale «fotsoldater» som kan levere. Trolig var det da Thoresen dannet Norske Bryggerier i konstellasjon med Rema, at pengene ser ut til å ha fosset inn. Regnskapet for 2016 da dette skjedde forteller at Norsk Øl det året hadde 7,8 mill i inntekter utover varesalg, og 7,1 mill i overskudd. Men det er mulig at disse pengene stort sett eksisterte på papiret, som eierskap i Norske Bryggerier (dvs Rema), Grindaheim (dvs Kødn Bryggeri) og Norske Drikkevarer (heleid av Thoresen, med 4,4 mill i gjeld og få midler).

Han har også redusert eierandelen i Norsk Øl. Samtidig gikk balansesummen fra 3,6 mill i 2015 til 16,6 mill i 2016, men verdiene var visst mest eierskap i andre selskaper. På papiret var Norsk Øl en suksess som surfet på den store ølbølgen som fosset inn over landet. Det siste offentlige regnskapet som Norsk Øl har levert, er for 2016, og det ble levert i februar 2018 – hvilket er temmelig så sent. Regnskapet for 2017 er ennå ikke kommet, men årsberetningen for Norsk Øl for 2016 tar med endel info om hendelser i 2017 også, og en kommentar peker i retning av hvor pengene kom fra: «I oktober 2017 solgte selskapet 50% av Norske Bryggerier AS for å satse på utviklingen av egne merkevarer og egne lokale og internasjonale bryggerier gjennom morselskapet Norsk Øl AS, det 100% eide datterselskapet Norske Drikkevarer AS (Oslo) og det 51% eide Grindaheim AS (Valdres).» Referansen til Grindaheim er litt forvirrende. Rett nok er deres siste årsregnskap for 2016, og der er Akk Invest ene-eier. Men det har heller ikke vært noen endringer i styre eller daglig leder, som man ville forventet om Thoresens Norsk Øl faktisk hadde kjøpt opp 51%. Her kolliderer tilsynelatende opplysningene i regnskapene til Grindaheim og Norsk Øl.

For Thoresen må Norsk Øl ha vært en pengemaskin. Han fakturerte Norsk Øl 1.36 mill i 2016 for «administrativ bistand», i tillegg til at han fikk lån av selskapet på 324.600. I 2015 fakturerte han selskapet 906.250. I tillegg har det vært andre million-utgifter under «annen driftskostnad» som ikke er nærmere spesifisert. Ved inngangen til 2016 satt Thoresen og hans far på alle aksjene i Norsk øl. Ved utgangen av 2016 hadde de to tilsammen 55,33%.

Om vi leser årsberetningen for 2016 ser vi hvordan de øvrige aksjonærene trolig har kommet inn: «Aktiviteten i 2016 har bestått i å etablere strukturer, kapital og systemer for etablering av selskapet Norske Bryggerier AS sammen med REMA Industrier, noe som kom på plass november 2016. Etter konvertering av gjeld og bytte av aksjer i Sagene Bryggeri, økte vi i november 2016 fra 2 til 29 aksjonærer, hvor selskapets aksjekapital samtidig ble økt fra kr 510.000 til kr 6.838.000.» Med andre ord, de øvrige aksjonærene i Norsk Øl fulgte trolig med på lasset da han trakk seg ut av Sagene Bryggeri.

Det er ikke så lett å følge med hva Henning Thoresen har gjort gjennom årene. Men om man spør litt rundt i miljøet, er det ikke vanskelig å finne folk som har sterke meninger om ham – og skjellsordene og beskyldningene hagler temmelig tett. Det er lett å se at Thoresen har medietekke. Men det er også lett å se at det ofte følger et haleheng av rot, problemer og beskyldninger i hans kjølvann.

Hva skjer videre? Det kan virke som om Thoresen kom ut på altfor dypt vann med Norwegian Wood. Festivaldrift er så definitivt ikke for amatører. Det har blitt signalisert en rekke krav i pressen. På spørsmål til Thoresen om det fremover er noen runder i retten på gang rundt Norwegian Wood, svarer han: «Ja, og det gleder vi oss til» ... med en smiley.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2017-09-12

2016-regnskapene, del 15

Her kommer del 15 i serien med 2016-regnskapene for norske bryggerier. De mest kjente idag er Amundsen, E. C. Dahls og St. Hallvards

Amundsen Bryggeri i Oslo er et bryggeri vi hører og ser endel til, blant annet fordi andre har leiebrygget hos dem. Økningen i salgsinntekt de siste tre årene er forbausende liten, fra 5,4 mill i 2014 til 5,6 mill i 2015 og videre til 6,0 mill i 2016. Dette er tross alt de årene der ølbrygging har vært hippest og har eksplodert. Skjønt, Amundsen er en av de «frustrerende fem», bryggeriene som du kan grave og grave i, men liksom aldri komme til bunns i tall og eierskap og andre ting. Det er regnskapet for 2016 som sier at det var 5,6 mill i inntekt i 2015. Om du ser på regnskapet levert for 2015, var inntektene 8,3 mill. Jeg tenker at de skiftet måte å føre alkoholavgifter på mellom 2015 og 2016, og at 2016 oppdaterte historiske tall fra 2015 etter den nye regnskapsmetoden. Dermed er nok 5,4 mill i 2014 litt for mye, kanskje det heller ligger på 4 mill? Det var fra 2013 til 2014 at Amundsen gjorde et hopp i salgsinntektene (og formodentlig produksjonen), fra 952' til 5,4 mill (som jeg tror er innen sammen regnskapsmetode), men etterpå har det bremset litt opp. Mens 2015 gikk med et driftsoverskudd på 446', så ble det i 2016 et underskudd på 694'. Imidlertid har bryggeriet skaffet seg nytt bryggverk, intet mindre enn et BrauKon-anlegg på 4000 liter - småbryggeriverdenens svar på Mercedes. Denslags gir driftsforstyrrelser og utgifter som skaper bølger i regnskapstallene og forstyrrer muligheten for å lese ut noe om bryggingen. Det gir seg også utslag på regnskapet ved at anleggsmidler hopper fra 2,3 mill til 25,1 mill i 2016. Samtidig følges dette av et banklån på 15,4. Dessuten kan man ikke se isolert på Amundsen Bryggeri uten å skule til morselskapet Aker's Hus Kafedrift. Notene i regnskapet er litt forvirrende på dette punktet, med det virker som om bryggeriet skylder morselskapet totalt 18,5 mill. Amundsen sitter forøvrig på en 10% eierandel av Håndbryggeriet, til en bokført verdi av 2,2 mill. Jeg er fristet til å fundere på om Amundsen de siste årene har vært begrenset av det tekniske anleggets størrelse, siden de har økt lite i salgsinntekter. I så fall burde de kunne strekke ut vingene nå med nytt bryggeriutstyr. Det trenger de også å gjøre, dersom de økte gjelda med nesten 30 mill i fjor. På én måte er det bra om utstyret har vært en kapasitetsmessig flaskehals, for det vil gi dem en flying start med nytt og større system. Vi må også huske på at den reelle kapasitetsøkningen er større enn de 4× som er kapasitetsøkningen i kjelevolum, siden et BrauKon-anlegg sannsynligvis er konfigurert for en raskere bryggetakt enn man kunne få til med det gamle systemet. Jeg forventer å se et langt mer markedsmessig fremoverlent bryggeri neste år, for det er umulig å tolke regnskapstallene annerledes enn at bryggeriet må vokse skikkelig mye i volum for noensinne ha mulighet til å betale tilbake lånene. Om man skulle tenke pessimistisk kunne man påstå at bryggeriet på dagens volum, selv med den effektiviseringen som det nye utstyr gir, knapt kan betjene markedsrentene på 30 mill i lån, og langt mindre betale det ned. Derimot sies det Amundsens salg har økt kraftig etter det nye bryggeriet kom i drift, og det er positivt for dem. Vi må også se på det større bildet, der Amundsen Bryggeri har en rekke søsterselskaper i utelivsbransjen. Kanskje er forretningsidéen ikke så mye å tilkjempe seg markedsandeler i et marked med stadig hardere konkurranse? Kanskje idéen heller er å brygge øl for konsernets puber, etter en slags Oslo-variant av «tied pubs»? Tanken er ikke helt ny, men av litt ukjente grunner har det aldri tatt skikkelig av blant de som har tenkt på det før.

E. C. Dahls Bryggeri er et gammelt bryggeri, men ble totalt reorganisert og ombygget i fjor og forfjor. Derfor gir det mening å bare se på dagens selskap, som ble startet høsten 2015. Siden ikke bryggeriet var i drift før høsten 2016, så er heller ikke driftsregnskapet for i fjor helt typisk. Tallene for 2015 synes helt irrelevante, men i 2016 var det inntekter på 21,9 mill og driftskostnader på 33,2. På toppen av det kom 5,4 mill. Det gir et resultat før skatt på -16,7 mill. Ouch! På den andre siden, det skulle investeres mangfoldige titalls millioner i bryggeriet, og om det bare er tatt høyde for det i budsjetteringen er slike store underskudd mer skjemmende enn det er problematisk i en kort, initiell fase. Det var 89,4 mill i langsiktig gjeld og 15,0 i leverandørgjeld. De sistnevnte matches av 22,4 mill på bankbok. Bryggeriet er heleid av Acrospire GmbH i Sveits, som er holdingselskapet som også eier Nya Carnegie i Sverige. Brooklyns andel er 35% ifølge Adressa for to år siden. Det er ikke så nyttig å forsøke å overanalysere alle tallene, for salget dekker mindre enn halve året, og oppstartsåret skaper alltid store bølger i tallmaterialet. Likevel, selv om vi ekstrapolerer salget opp til et helt år, så er det temmelig stor gjeld å betjene, selv når alt er kommet i gjenge. Det blir mer relevant å si noe når vi får 2017-regnskapet.

Finse 1223 Microbryggeri bommet jeg på for en stund siden. Bryggeriet ligger på turisthytta, ikke hotellet. Turisthytta er drevet av Oslo og Omegn Turistforening. Det gir liten mening å lete etter tall som er relevante for bryggingen på Finse i regnskapet til turisthytta.

Ølve på Egge er ett av de gamle mikrobryggeriene, og ble startet sommeren 2005, men solgt til nye eiere etter et par år. Etter det har Ølve vært drevet som et gårdsbryggeri, delt mellom flere familier. Siden 2011 har salgsinntekten lagt på mellom 200' og 350', med unntak av 2015, da den var 595'. Driftsresultatet har virret litt mellom positive og negative tall, men har over tid gått omtrent i null. På den andre siden er det tatt ut en andel kostnader i lønn, og det er de 10 eierne som vel også brygger. Sånn sett er Ølve en suksess som sysselsetter i nærmiljøet. Bryggeriet er også en positiv faktor ved at man har brygget en rekke spesialøl til ulike anledninger i området. Gjennom 2016 ser det ut som man har giret opp. Verdien av utstyr gikk i 2016 fra noe som var omtrent ferdig nedskrevet – på 18' – til 185' ved årets utgang. Samtidig har de tatt opp 459' i gjeld, hvorav noe ennå står på bankkonto. Kanskje de ikke var ferdig med med utvidelsene ved nyttår?

St. Hallards Bryggeri i Oslo øker kraftig i salgsinntekt, fra 1,1 mill i 2015 til 4,9 mill i fjor. Første driftsår var 2015, og der var det naturlig nok underskudd. For 2016 var det 237' i underskudd på driftsregnskapet. Ett sunnhetstegn er at det betales ut lønn. Et annet sunnhetstegn er at det er bare 444' i lån og dermed små finanskostnader. Likviditeten ved nyttår så ikke veldig god ut, for det var mindre i banken enn man skyldte Staten i avgifter, men det balansen er jo bare et øyeblikksbilde, og det kan skyldes periodisering. Uansett vil de neppe ha trøbbel med å få kassakreditt. Spesielt for dette bryggeriet er at man har valgt en avskrivningstid for maskiner og anlegg på hele 30 år. Det er veldig mye lengre enn andre, men når bryggeriet ikke er særlig belånt, så er det vel greit. Med normale reparasjoner og vedlikehold kan utstyret fint leve så lenge. De fleste bryggeriene erfarer nok at bryggverket er noe man vokser i fra, ikke noe man sliter ut. Jeg trodde at St. Hallvards brygget for «NØ-utbryterne» i Sleeping Village, men RateBeer er visst ikke enig med meg i det.

Jåttå gårdsbryggeri er et DA, som liksom enkeltmannsforetak ikke leverer offentlige regnskap til Brønnøysund. Derfor er det heller ikke noe å analysere.

Kongsberg Bryggeri er et merkevarenavn for Opsahlgården. De har et 300-liters bryggeri, som hovedsaklig brygger for servering i egne lokaler. Dermed er bryggeriregnskapet bare en liten del av selskapets totalregnskap. Total salgsinntekt i regnskapet i fjor var på 11,2 mill.

Skifjorden Bryggeri ble startet i våres, og har derfor ikke levert regnskap for i fjor. Forsåvidt finnes det også et AS som heter Skifjorden Cooperative Aktiebryggeri, opprettet høsten 2013, som er forløper til selskapet med dagens navn. De to selskapene har samme daglig leder. Kanskje tenker de å fusjonere dem etterhvert? Ifølge Proff er Skifjorden Bryggeri heleid av en av de to som eier Aktiebryggeriet, og på websider og etiketter er det navnet Skifjorden Bryggeri som frontes. I et intervju med Fylkesmagasinet (som nå er en død link) juni 2016, forteller seriegründer og reklamemann Rolf Risnes at de sikter på et 1000-liters anlegg, og at de vil leiebrygge andre steder inntil eget bryggeri er på plass. Det virker som om de har endt på et 2000-liters anlegg fra A. N Technologies – for de har pics to prove it i deres serie med bryggeri-porno. Ifølge Facebook skulle det være offisiell åpning av bryggeriet 5. august i år. Vi har bare regnskaper for Aktiebryggeriet. De viser temmelig minimal aktivitet i 2014 og 2015, mens det er salg i 2016 på eksakt 100' og bokført utstyr for 1,3 mill. Det er nok en sum som bare dekker deler av det ferdige anlegget. Selskapet er vel tenkt ferdigstilt nå i år, så 2018 blir det første normale driftsåret.

Konklusjon. Et bryggeri er ekstremt avhengig av utstyret sitt. Ikke bare muliggjør bryggverket at bryggeriet kan brygge øl, det setter også en øvre grense for mye man kan brygge. Det som åpnet muligheter da det ble kjøpt, kan bli en tvangstrøye noen få år senere når produksjonen har økt og stanger hodet i et produksjonstak. I mange andre bransjer kan man kjøpe til nye enheter – slik som et transportfirma kan kjøpe én-og-én ny lastebil. Det er ikke så lett for et bryggeri. Der må man i praksis kjøpe det aller meste nytt når man skal oppgradere. Konsekvensen av det er at et bryggeri kan ligge og stange opp i bryggverkets produksjonsgrense, og salgstallene kan tolkes som at bryggeriet har stagnert. Så kjøper de nytt utstyr og produksjonen øker plutselig kraftig. Det er lett å tro at produksjon er et spørsmål om tilbud og etterspørsel, og da er det lett å glemme at utstyret kan sett tekniske begrensninger på tilbudet. Slikt må fremstå som mystimagisk for økonomer og investorer av den typen som tror alt kan leses ut fra regnskapstall.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

  |  Thoresen og betalingsevnen  »