Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

  |  Smånyheter uke 14/2019  »

2019-04-14

Smånyheter uke 15/2019

Ukens store nyhet er lederskiftet i BROD, samt en liten håndfull nedleggelser og konkurser. Lister over nedleggelser har etterhvert blitt etslags ukentlig rituale, og det understreker de utfordringene som den nye BROD-direktøren står overfor etter at mikrobryggeribransjens formkurve snudde for snart halvannet år siden. På mange måter bunner det i suksessen til mikrobryggeribransjen, som forårsaket en diger overetablering.

Ny leder i BROD. Nyheten om at Petter Nome skulle tre av kom for mange måneder siden, og alle ble litt triste ved det, siden han har gjort en eksepsjonell jobb for norsk bryggeribransje. Ikke minst klarte han å få både de store og de små til å dra i samme retning, slik at vi beholdt én bryggeriforening. Nå er hans erstatning på plass, det er Erlend Vagnild Fuglum, som er bedre kjent uten mellomnavnet som han tok etter giftermål. Han er fra Grong og har gått gradene i Senterpartiet, frem til han var statssekretær for Liv Signe Navarsete i Kommunal- og regionaldepartementet – bare avbrutt av arbeidsforhold hos First House og hos Santander bank det siste året. Vi takker Petter for en super innsats og ønsker ham lykke til videre, og vi ønsker Erlend lykke til på sin vakt.

O. F. Halds Bryggeri legges ned. Deres websider er allerede tatt ned, og Arild Remme i Rema divisjon Vest bekrefter at bryggeriet skal legges ned samt at O. F. Halds-ølet ikke vil bli brygget andre steder. Jeg så nærmere på årsregnskapet deres for 2018 i forrige uke. Det så forsåvidt ikke så ille ut, med et pent og tekkelig overskudd i driften. Selv om det var mye gjeld, så var dette konserngjeld innad i Rema-systemet. Sånn sett var det dyrt men ingen hissig blinkende varsellamper der. Imidlertid er regnskapet til morselskapet Norske Bryggerier blodrødt, og der ligger nok hunden begravet. Siden de ikke driver med brygging selv, men trolig kun kanaliserer øl fra ulike bryggerier videre inn i Rema-systemet, så mistenker jeg at eventuelle økonomiske tap er omdirigert til å dukke opp på dét regnskapet. Da kan det raskt akkumuleres et stort tap dersom de kjøper ølet til litt over kostpris, men selger det til litt under strategisk utsalgspris. Dermed blir det heller ikke så lett å se hvilke av Rema/Norske Bryggeriers leverandørbryggerier som gjør det bra eller dårlig. Men dersom vi antar at de kun er rundhåndet med å absorbere tap for sine egne bryggerier, så må det være O. F. Halds, Rygr, Sagnene og/eller Grans som vi kan mistenke er opphav til underskuddet. Rygr og O. F .Halds er heleid, mens de to andre er deleid av Rema. Remme forteller at Rygr ikke blir lagt ned.

Gulating Vinterbro er lagt ned. Den er tatt ut av den ene butikk-lista på Gulatings websider, og på facebook er den en melding om stenging pr 2. april, samt at den er gitt status som «permanently closed». Det har dessverre blitt en del meldinger om nedlegginger og omstarter, og mye av dette koker trolig ned til at franchisen til Gulating etter sigende er temmelig dyr – i hvert fall i forhold til inntektspotensialet. Dessuten er det et spørsmål om plassering. Mange Gulatingbutikker er plassert i kjøpesentre, noe som kanskje er nærliggende siden Skår-familien, som står bak Gulating har store eierinteresser i – og dermed forstår – kjøpesentre. Imidlertid er kjøpesentre ofte en dyr plassering når du er en spesialbutikk. De store butikkjedene har betydelig forhandlingsmakt overfor kjøpesentrene, for nordmenn er vanedyr som trekkes til butikker de kjenner, enten det er H&M eller Nille. Det virker ikke som om Gulatingkjeden har klart å presse kjøpesentrene til å gi tilstrekkelig gode leiepriser til franchise-takerne. Egentlig er det forunderlig, for kjøpesentre får nærmest orgasme dersom de får Vinmonopolet som leietaker, så Gulating burde ha klart å posisjonere sine franchise-takere i den divisjonen, og fått kjøpesentrene til å sloss om Gulatingbutikkene. Dessuten virker det som om franchise-takerne typisk først blir invitert med etter at plassering og butikklokaler (og dermed leie) er fastlagt, og dermed har de begrenset med innflytelse på beslutninger som vil påvirke økonomien deres i betydelig grad.

Ølve på Egge Bryggeri har meldt oppbud. Bryggeriet ble startet av Magne Bjerkem sommeren 2005, nærmest som et pensjonistprosjekt. Han serverte sitt første øl – Ølveøl – på Vikingfestivalen bare kort tid etter at bryggeriet formelt var startet. Etter knappe to år solgte han bryggeriet, og det ble flyttet til Sør-Beitstad, der det ble samdrevet av fem familier. Driften av bryggeriet gikk litt opp og ned, trolig i henhold til ledig tid. I vinter bestemte de seg for å selge til nye krefter, og det var bare Håkon Kvam som ble videre, med en liten eierandel på ca. 10%. Dessverre ser det ikke ut til å ha vært økonomisk grunnlag for videre drift, for selskapet har nå meldt oppbud. Delvis er det kanskje fordi tiden mellom juleølet og utepilsen er en eneste lang salgsdipp for bryggeriene. Ølve har brygget endel øl med lokale navn eller for lokale anledninger, blant annet Jubileumsøl for Steinkjer og Helgenkongen (for Olsokspelet). Selv navnet er en hentydning til lokal historie, med den veltalende Olve Grjotgardson på Egge som stod opp mot Olav den Helliges krav om at nasjonal kongemakt og kristendom måtte overstyre den regionale tingmakten og blotene … som via mange en rekke forviklinger ledet til slaget på Stiklested. Det er ikke avklart om det blir oppstart av ny drift etter konkursen, men de rakk å brygge og distribuere to øl under ny oppskrift – Steinkjerøl og Hovgode. Regnskapet til Ølve for 2018 er også kommet, og når vi ser bort fra avgifter, hadde de salgsinntekt på 105' i 2018, mot 174' i 2017. Denne salgsinntekten har falt jevnt siden toppåret 2015, da den var på 438'. Driften går i 2018 med 49' i overskudd, mye fordi man har sluttet å ta ut lønn, og til og med tilbakeført avsatte lønnsmidler. Langsiktig gjeld var pr 1. januar på 297', mens kortsiktig gjeld matches av bankinnskudd. Imidlertid var varelageret ved inngangen til 2019 på 191', ned fra 207' ved inngangen til 2018. Når varelageret (føres til kostpris) er så stort i forhold til salgsinntekt (føres til salgspris), så indikerer det at man har brygget altfor mye for lager, spesielt for et bryggeri som fokuserer på butikkstyrke. Øl er som kjent ferskvare, så er dette vanligvis ingen god strategi.

Salikatt har levert sitt regnskap for 2018. Salgsinntekt har gått fra 2,32 mill i 2017 til 3,84 mill i fjor, hvilket er knallsterkt, spesielt tatt i betraktning av at 2018 var et år med generelt fallende salg. I tillegg har bryggeriet faktisk også lønnsutbetalinger, på 156' i 2017 og doblet til 333' i fjor. Dessuten er det nok sikkert mye gratisinnsats fra eierne, men det å gå fra ren dugnadsinnsats til å ha lønnede medarbeidere er en overgang som mange bryggerier aldri kommer til. I balansen er det omløpsmidler for rundt en million – men det aller meste av dette er ikke umiddelbart omsettelig, som 315' i varer og 682' i fordringer. Samtidig er det kortsiktig gjeld på 528' og langsiktig gjeld på 367'. Så om de bare selger ut lageret og får inn utestående, så er de gjeldfrie og vel så det. Bryggeriet har etter dette regnskapet ble levert utvidet nylig med bokstappelinje og måleutstyr for oksygen. Det er nok flere som har skaffet seg bokselinje, men jeg har ikke sett mange bryggerier som har fokusert på å skaffe seg måleutstyr for oksygen. De fleste småbryggeriers holdning til oksygen er et sted mellom agnostisk (det skjer vel ikke her?) til overbevist avvisende (det skjer absolutt ikke her!). Når jeg ser hva Salikatt måler av ppb av oksygen i ulike deler av prosessen, så er det klart at de er i divisjonen over de andre, med holdning om at dette må måles og håndteres, snarere enn at det sikkert går bra. Har det noen hensikt? Ja, for oksygen er det som ødelegger ølet over tid, og om du ønsker å brygge et holdbart og ferskt øl (egentlig et oxymoron) så må du måle, identifisere utfordringer og ta forholdsregler, og dit har Salikatt kommet - men ikke så veldig mange andre småbryggerier. Det er også spesielt med dette bryggeriet at Bjarte Halvorsen er i stand til å lage mye av bryggeriutstyret selv, og det har nok gjort sitt til å holde gjelda nede.

Ølkompaniet på Mysen har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette er egentlig Slakteren Brygghus som er en pub, der man også finner en Gulatingbutikk vegg-i-vegg. De fikk levert et 500-liters bryggeri fra ANT tidligere i år, og det er trolig i ferd med å bli ferdig montert. De har fra i fjor en bevilling på import og engrossalg. Den nye tilvirkningsbevillingen gjelder også for brennevin. Det er ikke helt standard, så kanskje vi også vil se et destilleri her etterhvert.

Drumbrew har levert regnskap for 2018. Dette bryggeriet har tett kobling til Tromøy utenfor Arendal, og de brygger for tiden sitt øl ved Arendals Bryggeri. Fra å gå fra et nærmest tomt regnskap i oppstartsåret 2017, har de hatt 374' i salgsinntekt i 2018, og nesten like mye i kostnader, slik at de går med 4' i driftsoverskudd, men uten at det er tatt ut lønn. Samtidig har man opparbeidet et varelager på 64' og har relativt godt med penger på bok etter en aksjeemisjon, uten at det er nevneverdig gjeld. Bryggeriet er lite og har ikke eget bryggverk, men virker målrettet og fokusert på utvikling og oppfølging av produktene.

Ringnes kutter regionalt lager for distribusjon i Trondheim, og frigjør dermed et stort lagerområdet på E. C. Dahls-tomta. Totalt 40 personer mister dermed jobben. Lagerfunksjonen flyttes til Gjelleråsen. Det er uvisst om dette er koblet mot at butikkjedene og deres distributører tar over utplasseringen av øl og mineralvann selv. Nyheten kom overraskende på ordføreren, som lenge har sverget på at tomta ikke ville bli omregulert til boliger. Nå er forsåvidt tomta solgt til boligutbyggere – men de har uttalt at de har en lang tidshorisont på utbyggingen, så de kan sikkert vente til det blir politisk maktskifte i Trondheim.

Selværølet kommer. Jeg nevnte for en måneds tid siden Selværøl som det ble søkt om varemerke på. Nå har det kommet mer info om dette ølet i Bodøposten. Det er nok kun snakk om testbrygging i hjemmebryggskala ennå – ikke minst vises det utfra bildet i artikkelen, der ølet er tappet på gamle «bjørnunger».

Sleeping Queen Brewery i Narvik har krympet i ledelsen, etter at både daglig leder og ett styremedlem har fratrått. Det pleier ikke å være noe godt tegn, selv om jeg vet lite om den aktuelle situasjonen. Såvidt jeg forstår, er bryggeriutstyret deres fra Lauvanger Bryggeri som ble flyttet Lavangen til Narvik, men uten at de har brygget noe eget øl ennå. Formodentlig fortsetter dette bryggeriet å sove en god stund til.

Bygland Bryggeri er intervjuet i Fædrelandsvennen i en artikkel om den tøffe konkurransen mellom mikrobryggeriene. Dette er en god situasjonsbeskrivelse av hvordan de minste bryggeriene må stå på 110% hele tiden - og det er før de i det hele tatt har begynt å brygge på eget utstyr. Det å skulle drive bryggeri i Norge er ikke bare et spørsmål om å brygge godt og holdbart øl, det er også masse arbeid med å få flaskene eller boksene frem til hyllene i butikker og puber – til en pris det går an å overleve på.

Jåttå Gårdsbryggeri åpner sitt bryggeriutsalg, ifølge Byas. Etter hva de selv sier, gjøres dette fordi etterspørselen er der, og fordi det eliminerer mellomleddene i distribusjon. Jeg er litt usikker på hvor mye det monner med eget gårdsutsalg. Det er absolutt nyttig, men ethvert bryggeri som vil opp og frem trenger en så stor kundekrets at man må via distributørledd.

Gulating søker etter innkjøper med plassering i Oslo, i en annonse på finn.no. De leter etter noen «med brennende engasjement for håndtverksbrygget øl» og innleder annonsen med: Vårt logistikkselskap er i voldsom vekst. Under kvalifikasjoner er det ikke listet noe eksplisitt om øl, men det er viktig med økonomiutdanning, innkjøpserfaring og superbrukerkunnskap i Excel.

Gulating søker etter franchise-taker til en nyopprettet butikk på Strømmen Storsenter. At butikken er nyopprettet er teknisk sett rett, men Gulating hadde i mange år en butikk i Støperiveien like over gata for nettopp Strømmen Storsenter. Det spesielle med dette ølutsalget var at det var eid av Gulating selv, og ikke av en franchise-taker, mens den nye butikken blir etter franchise-modellen.

Gulating åpner ny Gulating-pub i Drammen, ifølge Drammen Tidende. Det er den konkursrammede puben Buddy som åpner under nytt konsept, visstnok med 20 tappelinjer. Lokalpressen var tydelig skeptisk til at puben ikke vil føre Aass, men det får heller være. Det blir sikkert nok annet øl på denne puben. Det blir den niende Gulating-puben, om vi regner med de to på Grand Canaria og puben i Tønsberg som ennå ikke er ferdig åpnet etter konkursen. Tønsberg-puben skal forresten drives av Eivind Menes, ifølge Tønsberg Blad. Om navnene er kjente, er det nok fordi han står bak Eivar Mikrobryggeri sammen med Arild Fevang.

Ringnes søker om folk til flere stillinger, blant annet en tapperioperatør, en automatiker og en lageropertør til APS-lageret (Automatic Picking System) – som er et helautomatisk, robotifisert lager.

Grans Bryggeri søker etter kvalitetssjef på finn.no til et 12 måneders vikariat.

Tya Bryggeri lanserer ny øl og på sett og vis markerer det en ny giv for bryggeriet, ifølge porten.no. For bare to uker siden var de to bak – Henjum og Hellebø – ute i Sogn Avis og fortalte at det var tøffe tider og at de talte på knappene om de skulle satse stort eller legge ned. Der fortalte de også at de var i samtaler med mulige investorer, og det formodes at dette nå har gått i orden. De nylig lanserte ølet er en saison med Bonsaks spesielle wallonske malt, smaksatt med rabarbra.

Fjellbryggeriet starter opp igjen med ny giv, i følge Telen 8. april, side 16-17. De ansatte for en stund tilbake Carl Koch som brygger. Han har tidligere hatt praksis ved Austmann og har bryggeutdannelse fra Tyskland, og bringer med seg både tysk nøyaktighet og bred kompetanse i tyske ølstiler – noe som kan være nyttig når nå markedet går mot lysere og mindre ekstreme øl. Som vi husker gikk Fjellbryggeriet for noen år tilbake ned for telling etter at de totalt bommet på alkoholstyrken i butikkølet – selv om smaken var gudebenådet god. Deretter ble bryggeriet solgt til nye eiere på Tuddal Høyfjellshotell, hvor utstyret nå står i kjelleren på Gildehallen som ligger like ved hotellet.

Fæby Gård åpner snart dørene, ifølge Innherred Plus. Konseptet er en restaurant på en gård som er i ferd med å bli spist av bybebyggelsen i Verdal, men det blir også et bryggeri der, med Arne Marius Haugen som bryggmester. Vi husker han ellers som herjende på resultatlistene i NM i hjemmebygging. Utfra artikkelen, virker det som de har en saison, en rug pale ale, en moderne pilsner og en IPA – alle med dialektnavn gitt i en navnekonkurranse.

Chakra Breweries slettes fra Brønnøysundregistrene som antatt dødt enkeltpersonforetak. Dette er litt underlig, siden jeg så Chakra-øl i butikken for ikke så lenge siden. Som enkelte vil huske var Garisober Singh Gill ute med «indiske» pilsnerøl på det norske markedet allerede i 2006, ifra selskapet hans som opprinnelig drev med import av skinn og lær. Imidlertid var det tappet på norske panteflasker, og litt graving dengang avslørte at de var brygget ved Trio i Skien. Siden den gang har han brygget flere steder rundt om, men etikettene er ikke alltid like lette å tolke, så ølet hans blir stadig vekk karakterisert som importert fra India.

Bunker 18 har levert regnskapet for 2018. Vi husker at de egentlig la inn årene i fjor høst og solgte bryggeriutstyret, så dette regnskapet er egentlig bare en wrap-up av aktiviteten. Salget i 2018 økte marginalt fra året før, fra 167' til 169'. Samtidig gikk driftsregnskapet fra en lite overskudd til et lite underskudd. Den største endringen på regnskapet er at utstyret er solgt og gjelda sletta.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-04-08

Smånyheter uke 14/2019

Enda en uke er gått, og det begynner å komme flere regnskaper. Den største nyheten er nok imidlertid at nok en Gulating-butikk har gått konkurs, det begynner å bli såpass mange nå at man må spørre seg om hvorfor.

Stone Brewery Berlin selges til Brewdog. Bakgrunnen er at satsningen i Berlin var for ambisiøs, eller som Greg Koch sammenfatter det i sin blog: Farewell Stone Brewing Berlin: Too Big, Too Bold, Too Soon. Noen vil vel også hevde at Stone i tillegg kom galt ut med crowdfunding-konseptet sitt: på en og samme gang var det for digert til å gi deltakerne følelsen av eierskap, og for lite til virkelig å monne økonomisk. Bryggeriet i Mariendorf ligger romslig og forholdsvis landlig til på et gammelt industriområde i utkanten av Berlin. Der tok Stone bolig i et gammelt gassverk. Mange har påpekt at amerikanere og tyskere tenker forskjellig om øl og at det har skapt problemer for Stone i Berlin. Men kanskje er det slik at amerikanere og berlinere også tenker annerledes om logistikk? Forskjellen kan illustreres med «Er det lett å parkere der?» kontra «Hvor er nærmeste undergrunnstasjon?» Det er nemlig en diger brewpub, men den ligger ikke akkurat sentralt. Så får vi se om et par cocky skotter har lettere for å treffe zeitgeisten i Berlin. Da Stone åpnet i Berlin startet de med å knuse en palle assortert industripils med en kampestein. Jeg er sikker på at BrewDog evner å overgå dét.

Telemark Bryggeri er i gang med bygging, ifølge Telen. De har ansatt Tom Erik Økland som bryggerimester. Ifølge artikkelen er han også driver av Langøya Hovedgård, der det brygges på et lite mikrobryggeri – som inngår i konseptet der man er «senter for matauk» som beskrives som et kompetansesenter innen sanking og foredling av matressurser fra naturen. Det er nok et stykke fra det til Telemark Bryggeri, som via Telemark Mikrobryggeri, Union Bryggeri og Mack-eierskap skriver seg tilbake til Trio Bryggeri som opprinnelig drev med brus og fruktjuice, men begynte med øl etter at Lundetangen ble lagt ned. I forbindelse med oppstarten har de også investert i nytt tappeanlegg til flere millioner til erstatning for det gamle fra 70-tallet. Ifølge hva de uttaler til lokalpressen, sikter de på 150-200.000 liter i år, og 300-500.000 liter til neste år. Det synes jeg høres temmelig lite ut. De har liksom flere andre bryggerier kastet sine øyne på eksportmarkedet.

Gulating Jessheim er konkurs etter to års drift ifølge Ringerikes blad. Dette er den siste i en rekke med konkurser og oppbud i Gulatingsystemet. Gulating er en franchise-ordning, og innen slike ordninger må det være en balanse mellom hvor gullkantet konseptet er og hva det koster for franchise-takerne. Nå har en rekke franchise-takerne kastet inn håndkledet etter relativt kort tid, og det er nærliggende å undres på om Gulatinggruppen sentralt flår litt for mye penger av franchise-takerne. Gulating skulle bli kjeden som skulle gi godt ølutvalg til hele Norge, men i stedet ser det ut til som de brenner ut lokale entusiaster og sparebøssene deres – selv på steder der burde være liv laga for en liten ølbutikk. Før Gulating var det ikke så mange rene ølbutikker i Norge, delvis på grunn av reglene om at man måtte ha dagligvareutvalg for å få salgsbevilling. Men de få som fantes lå ofte på små steder der det tidligere hadde vært ølmonopol, og det fungerte forbausende bra, selv i utkanter man vanskelig skulle tro hadde salgsgrunnlag for spesialøl. Gulating-systemet har gått på litt for mange skjær – og selv om det er franchise-takerne som tar smellen, så har Gulating sentralt et ansvar for ikke å la ølentusiaster starte på steder og med rammebetingelser som ikke kommer til å gå rundt.

O. F. Halds Bryggeris regnskap for 2018 er kommet. Det er det første regnskapet deres, og det lekker alltids litt ekstra penger ut i starten, men litt kan vi da lese utav det. Driftsregnskapet går med 2,41 mill i underskudd, varige driftsmidler er priset til 16,3 mill hvorav knappe halvparten er bokført under «påkostninger lokaler». Gjelda er på 15,0 mill, hvorav 13,0 er langsiktig konserngjeld. Det burde borge for at det er dyrt, men bunnsolid, og uten noen bank som kan bli nervøs dersom ølmarkedet krymper. Forsøker vi å se på isolert på driften, ser vi at salgsinntekten er 1,41 mill og varelager er 890', altså 2,3 mill; mens postene for varekost, lønn og leie/kostnader lokaler summerer 2,15 mill. Sånn sett går det rundt, men de må vel opp i et større volum før de kan begynne å betale ned på alle investeringene.

Rygr Brygghus har også levert 2018-regnskapet, og her ser det omtrent ut som for O. F. Halds. Driftsregnskapet går i rødt med 2,34 mill, varige driftsmidler er 6,20 mill, men her er påkostninger lokaler på under en halv mill. Totalt gjeld er 11,3 mill, hvorav 7,50 mill er langsiktig konserngjeld. Forskjellen til O. F. Halds regnskap er hovedsaklig at man ser ut til å ha unngått dyre modifiseringer på lokalene. Ser vi isolert på driften, er det en salgsinntekt på 3,92 mill og et varelager på 709' som summerer til 4,63 mill, mens varekost, lønn og leie/kostnader lokaler summererer til 4,28 mill. Akkurat som for O. F. Halds, så er dette en pen inntekt, men neppe nok til å nedbetale investeringene på sikt, men siden gjelda stort sett er konserngjeld, avhenger det hele mer av strategi i konsernet enn av hvor mye is i magen til en eller annen bank.

Norske Bryggerier har også levert sitt 2018-regnskap. Dette selskapet er morselskap for O. F. Halds og Rygr Brygghus, samt at de eier 43% av Sagene bryggeri. I Norske Bryggeriers regnskap er det salgsinntekt for 22,7 mill, opp fra 12,9 mill i 2017. Det er innlysende at dette ikke bare er kanalisering av salget fra O. F. Halds og Rygr og Sagene. Såvidt jeg vet har ikke Norske Bryggerier selv noe bryggverk, så det resterende volumet er nok brygget ved Grans bryggeri og Arendals Bryggeri. Dessuten har Rema-systemet også kobling mot Kolonihagen, der bryggingen ble lagt ned og varene brygget ved Færder, om jeg ikke husker feil. Koplingen mot Grans er innlysende, da Morten Gran sitter i styret til Norske Bryggerier, og Rema Industrier eier 50% av Grans Bryggeri i tillegg til hele Norske Bryggerier. For å nå opp i et salg på 22,7 mill, antar jeg at det meste av dette ølet kanaliseres inn mot Rema gjennom Norske Bryggerier. Går det med overskudd? Nja… Her er det lite utstyr, så egentlig kan vi se bort fra investeringer og oppbygging og ombygginger og alt sånn. Norske Bryggerier ser ut til å drive med utlån av investeringsmidler til underselskapene, og kjøp og salg av øl. I 2017 gikk de med inntekter på 12,9 mill og kostnader på 24,5 mill. Au! I 2018 er det bedre, med inntekter på 22,7 mill og kostnader på 32,7 mill, og dermed et driftunderskudd på 9,97 mill. Varelageret er satt til 0. Det er veldig mye driftsunderskudd for et selskap som såvidt jeg vet bare videreselger varer. Det er også andre særheter der jeg stusser over, som at de har 5,5 mill i lønnsutgifter, men kun sysselsetter ett årsverk. Selv om bryggeriene som brygger ølet går sånn noenlunde i pluss, synes det å være et digert minus på mellomleddet Norske Bryggerier, og det reiser spørsmålet om hvor lenge man kan fortsette med konseptet med egne bryggerier. På den andre siden vet vi jo ikke hvilke deler av konseptet som går dårligst. Og forøvrig trenger det forsåvidt ikke å bety så mye, siden varene selges videre innad i Rema-systemet og underskuddet i Norske Bryggerier kan balanseres av inntekter videre utover i næringskjeden.

Brooklyn Aquavit er et varemerke som Henning Thoresen søker om gjennom enkeltmannsforetaket sitt. Vi er jo vant til at han har søkt om ølmerker, men denne gangen søker han kun innen kategorien som dekker vin og brennevin. Forøvrig er vel Brooklyn noe vi forbinder med et visst bryggeri fra New York – så er det litt vanskelig å se helt hvor han vil med dette. Det er neppe et forsøk på å grabbe et varemerke foran nesa på Brooklyn Brewery, for de har allerede registrert 6 varemerker under øl med «Brooklyn», skjønt akkurat tekstmerket «Brooklyn» fikk de ikke, siden det er et kjent sted og dermed ikke mulig å varemerkeregistrere.

Norsk Øl har tilsynelatende ennå ikke levert 2017-regnskapet sitt innen fristen som var på fredag. Som vi husker fikk de for tre uker siden varsel om tvangsoppløsning dersom ikke 2017-regnskapet ble levert. Dersom dette ikke bringes i orden, vil Norsk Øl sendes til Tingretten for tvangsoppløsning. Selskapet oversatt for to uker siden fristen for å skaffe revisor, og har således nå fått to varsler om tvangsoppløsning. Norsk Øl er det selskapet som Henning Thoresen har kanalisert mesteparten av aktiviteten gjennom de siste par årene, der han blant annet kjøpte opp To Tårn Bryggeri og det var vel også selskapet der han forsøkte å arrangere Norwegian Wood.

Arbeidstilsynet har inspisert og har varslet om pålegg. Ved ett bryggeri festet de seg ved ett-kars-bryggeriet, og mer spesielt heiseanordningen som trekker maltrøret opp av kokekaret. De ville ha en vedlikeholdsplan på det. For så vidt er det forståelig. Det heiser opp av mask og vørter på typisk opp mot 70°C, og det er tungt, og det vil sprute varm væske dersom krana skulle knekke. Så husk alle bryggere: bevegelige deler under tung belastning betyr at dere må ha en vedlikeholdsplan. Og dessuten er det sikkert lurt med dokumentasjon på at det er tilstrekkelig dimensjonert – især dersom det har vært modifisert eller er selvlaget.

Gulating maner til kamp mot norske alkoholavgifter og grensehandelen i en pressemelding som gir vibber den priskrig-kampanjen de kjørte i fjor høst. Derfor fyller de nå butikkene sine med øl som skal konkurrere med svenske priser – men forøvrig under det samme «kvelende» norske avgiftsnivået som de i pressemeldingen lover å sloss mot. For dersom Gulating selger til «svenske» priser, så er det garantert ikke Staten som har kuttet på sine avgifter – og det kunne vært interessant å visst om det var bryggerier, distributører eller salgsledd som kuttet mest på fortjenesten. Dette er selvfølgelig mest av alt en salgskampanje fordekt som politisk aksjon for norske arbeidsplasser. At de i pressemeldingen som de har sendt ut ikke engang nevner «sukkeravgift» i sin analyse av svenskehandelen viser at de ikke har fulgt med i timen, og at dette handler mer om markedsføring enn om interessen for sakskomplekset rundt svenskehandel. I det siste er det særlig prisdifferansen på sukkerholdig drikke som har dratt folk over grensen for å handle, og da tar de også med svensk øl. Og joda, svensk øl i butikk/bolag er billigere enn tilsvarende øl i norske butikker, men differansen er neppe bare et spørsmål om alkoholavgiften. Artig nok har grafikken som Gulating bruker i kampanjen (en norsk og en svensk knyttneve som kolliderer) en sterk visuell gjenklang av logoen til Folkeaksjonen for pilsen og den parodiske copy-cat'en Folkeaksjonen mot svensker som ble opprettet av humor- og satirebladet KOnk. Det er sikkert helt tilfeldig.

E. C. Dahls Bryggeris tomt i Trondheim solgt. Kjøperne er lokale utbyggere som vil bygge boliger og forretningslokaler. Også dagens bryggeri-lokaler er visstnok inkludert, men slik at E. C. Dahls bryggeri leier tilbake de lokalene som nå selges.

Små Vesen gir forøvrig ikke opp ølbrygging og går over til brus, som var aprilspøken deres i år. I stedet skal de starte å tappe på boks, ifølge Avisa Valdres.

Tags: , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-03-31

Smånyheter uke 12/2019

Nyhetene for uke 12 kommer litt på etterskudd, men jeg håper å være i rute med nyhetene for uke 13 temmelig snart også. Bedre sent enn aldri, er det ikke hva det heter? Generelt ser vi at frafallet av småbryggeriene fortsetter. Men det er lyspunkter i salgsstatistikken – som i hvert fall ikke lengre er helsvart.

Stolt Bryggeri vant førsteprisen i Barcelona Beer Challenge (BBC) med ølet «Røyklagt», som var brygget med stjørdalsk malt og en gjær som var sanket lokalt fra en nyperose. BBC har rundt 70 klasser, og Stolt vant klassen «smoked beer», foran Eastside Brewing fra Katalonia og Hammer Italian Craft Beer. Totalt sett vant det katalanske bryggeriet Cerveses La Pirata med tre gull og én bronse. Vi kjenner dette bryggeriet her i Norge fra sitt samarbeid med Austmann og deltakelse på Bryggerifestivalen i Trondheim. Deltakelsen synes å ha en slagside mot spanske og italienske bryggerier, men har likevel en overraskende bred internasjonal deltakelse. Jeg rushet ut til mitt lokale pol og sikret meg noen bokser av Stolts vinnerøl … jeg er ikke akkurat prippen på smaksintenst stjørdalsk, røkt maltøl, men dette var temmelig smaksintenst, selv innenfor denne tradisjonssjangeren. Maltet kommer fra Nedre Kirkestrøket såinnhuslag i Okkelberg. Ølet bør drikkes med andakt, fordi én batch krever malt tilsvarende 28 arbeidsdager. Dermed er det også et stort spørsmål hvorvidt man vil klare å skaffe nok malt til etterspørselen av dette ølet, så det blir neppe brygget i store volum. Det diskuteres om å produsere stjørdalsk røykmalt i litt større kvanta, men såvidt jeg vet er det ikke avgjort. For Stolt bryggeri er denne prisen en mulig døråpner til et stort, internasjonalt marked, der også deres andre øl kan få ekstra vind i seilene.

Bryggerhuset, pilotbryggeriet til Aass Bryggeri gjorde det godt i Barcelona. De har brygget sammen med spanske Cervesa de Montseny, og vant sølv i klassen for amerikansk barley-wine – og for en gangs skyld et øl uten ordspill og uuttalbare elementer, det heter kort og godt «American Barley Wine». Ifølge Polet og RateBeer er ølet brygget i Spania – mens de bryggeriene har laget en Belgisk IPA sammen, brygget i Drammen. Liksom Stolt's Røyklagt er også dette ølet en «dark horse» – et relativt nytt øl, som er lite kjent og med få ratinger.

Prikketrussel er gitt til minst én brewpub for manglende innlevering av omsetningsoppgave. I Oslo var leveringsfristen egentlig 1. mars, men den ble utvidet til 19. mars, med trussel om to prikker dersom den ikke overholdes. En ekstra snag her er at omsetningsoppgaven skal verifiseres av revisor, så om ikke logistikken i papirflyten er i orden, så kan det smerte på bevillingen.

Mer om Mikkelgård. De tenker å destillere gjæret fruktjuice og så blande det ned med med fruktjuice til ulike styrker under 22%. Det vil i så fall si at det blir «rusbrus», og jeg mistenker at med en gang faller kommunal bevilling for salg mellom 4.7% og 22% bort. Det er to unntak i butikk-grensa på 4,7%: ett unntak for Vinmonopolet og ett unntak for produsenten selv, dersom drikken ikke inneholder malt eller drue. Dermed er det fritt frem for å selge fruktvin opp til 22% fra produsents egen butikk. Men som sagt tror jeg denne muligheten faller bort dersom noe av innholdet har gått igjennom destillering. Det neste som skjer er at drikken skal skattes etter brennevinstakstene pr liter pr ABV-prosent – og ja, selv om det gjør at det blir mer alkoholavgift på én liter 4,7% som har vært gjennom destillering enn én som ikke har det. Destillering er generelt en veldig dårlig idé dersom man tenker å blande det ut til under 22%.

Alkoholreklame i sosiale medier. Her skjer det store ting. Helsedirektoratet har sendt ut presisering av regelverket til alle norske bryggerier og alkoholdistributører. Dette må tolkes som at de er ute etter å stramme inn den temmelig fraværende praktiseringen av lovverket. Det store spørsmålet er om det er verstingene på sosiale medier som kommer til å bli rammet, eller om det som tidligere koker ned til hvem som tilfeldigvis blir «anmeldt» til Helsedirektoratet. Problemet her er at man ignorerte sosiale medier da det nye regelverket kom for noen få år siden. Siden den gang har sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter – samt øl-spesifikke varianter som Untappd – bare blitt mer relevante. En særlig problematisk tolkning av regelverket er hvorvidt reklameforbudet også rammer norske bryggeriers eksportvirksomhet, slik at man ikke kan reklamere overfor et utenlandsk publikum som kjøper eksportert øl. På den andre siden er det fremdeles helt greit med f.eks. Carlsberg-reklame på Liverpool-draktene – sålenge ikke drakten henger på veggen eller den brukes under kamp på norsk jord. Jeg kan love at bloggen kommer tilbake til dette temaet!

Smakeappen er meldt til Helseministeren av et styremedlem i interesseorganisasjonen for endel drikkevaregrossister – Dråper i Glasset. Har dette egentlig noen relevans for øl-verdenen? Tja, her barker vin-grossistene sammen, og det er neppe gode nyheter for øl-Norge når man ikke engang klarer å holde felles front blant vinfolket. Utgangspunktet for stridighetene er Smakeappen.no, som anklages for å ha oppstått i et visst samrøre mellom tidsskriftet Kapital og noen vinimportører. Vinimportørene kan knapt si et kvekk om sine produkter uten at det er ulovlig reklame, men Kapital kan si nærmest hva som helst som et tidsskrift. De vil imidlertid ikke ukritisk kunne slå seg sammen slik at Kapital bringer med seg sin redaksjonelle frihet mens vinimportørene bringer med seg produktene sine.

Fet hjemmebryggeri legger ned ifølge en posting på facebooksidene deres. Dette lille bryggeriet gikk opprinnelig under navnet Ale by Alex, og de nøt stor anerkjennelse lokalt og har samlet endel premier. Bryggeren – Alexander Kirkeby Eieland – er mikrobiolog, og lenge var forretningsmodellen å brygge i et hjemmebryggeri. Bryggeriet er allerede varslet oppløst i Brønnøysund, men vil nok fortsette en stund fremover mot sommeren, fortelles det i Varingen (paywall). Der begrunnes også nedleggelsen med at dagens kjellerbryggeri var for tungdrevet, kombinert med at det ikke var mulig å finne investorer til et nytt og større system.

Oppdal Brygghus ved Sindre Rynning Hansen legger ned, og produksjonen har allerede opphørt. Tidligere het dette bryggeriet OSPE, og fikk mye drahjelp av kommunen som la forholdene godt tilrette. Det har kommet ut seks ulike produkter på markedet, såvidt jeg vet alle i butikkstyrke. Visjonen var et ølsted i kjelleren. Fyren som har stått bak er automatiker, hvilket er nyttig kunnskap når man skal lage bryggeri. Ifølge Opp i fjor sommer rigget han sitt første hjemmebrentapparat allerede som 10-åring, og det til tross for at han ikke engang er innfødt oppdaling, men kommer fra Bærum.

Norsk Øl fikset ikke revisor innen tidsfristen, om vi skal dømme ut fra dataene i Brønnøysund. De var pålagt å skaffe ny revisor innen 15. mars, etter at den gamle revisoren fratrådte 14. november i fjor. De er også pålagt å levere inn 2017-regnskapet innen 5. april. De to påleggene henger sammen, for regnskapet kan ikke leveres før det er revidert. Neste trinn nå skal etter oppskriften være at Norsk Øl blir meldt inn til tingretten for tvangsoppløsning, og deretter er det skifteretten. Thoresen forteller selv at ny revisor egentlig er på plass, men at meldingen bare ikke er kommet gjennom registreringen eller noe slikt. Selv velger jeg å avvente til jeg ser ny revisor faktisk er meldt i Brønnøysund for selskapet. Prosessen frem mot en eventuell tvangsoppløsning tar gjerne noen måneder, og det er muligheter for å rydde opp underveis – men for oss utenforstående kommer det nok ikke flere varsler før selskapet eventuelt blir meldt tvangsoppløst. Skulle det gå så langt vil jeg tro at Thoresen får selskap i retten, for det er vel fremdeles noen utestående fakturaer. Thoresen kaster frem mange idéer og visjoner, men de siste årene har vi sett temmelig begrenset materialisering av dem.

Ringnes selger juvelen på Trondheims eiendomsmarked. Dagens E. C. Dahls i mikrobryggeri-drakt har langt mindre behov for kvaderatmetre enn da det var et regionalt bryggeri med brusproduksjon, regionalt distribusjonssenter og et integrert produksjonssted for det meste av Ringnes-produktserien. I mange år brukte man en mange mål stor, sentrumsnær tomt til langtidslagring av bruskasser og panteflasker. Nå er det blitt endel kvadratmetre til overs … i en bydel som står foran en bølge av eiendomsutvikling. Tidligere har det ikke vært mulig å selge dette som f.eks. boligarealer, fordi bystyret har nektet å omregulere fra industriområde. Men ved E. C. Dahls overgang til craft-beer beholdt man bryggeriet, om enn ikke så mange av arbeiderne. Nå har prosessen kommet så langt at Ringnes ifølge estatenyheter.no er i ferd med å avhende det meste av tomta, for en estimert pris på mellom 700 og 800 millioner kroner. Det som selges omfatter såvidt jeg vet ikke noe av det som brukes av dagens E. C. Dahls.

Ølsalgstallene for februar ser ved første øyekast positive ut, med oppgang på 4,12% for ølsalget totalt, og en oppgang på 2,04% for de norske mikrobryggeriene – begge tall i forhold til februar 2018. I tillegg kommer at Lervig er med i 2018-tallene, men ikke i 2019-tallene, så økningen er endel bedre. Men graver vi litt dypere, var ølsalget for februar 2018 episk dårlig, så egentlig er denne moderate økningen mer en redning fra et skrekkscenario enn det er en grunn til vill jubel. Legger vi til grunn estimatene jeg tidligere har brukt for Lervig, er økningen på 9,95% for småbryggeriene fra februar 2018 til februar 2019, men bare en 4,26% økning fra februar 2017. Men det er tross alt en økning.

Berentsens Brygghus har invitert kulturminister Trine Skei Grande til sin oktoberfest. Kulturministeren ble jo som kjent Årets Ølhund i 2015. Berentsen ser ut til å legge opp til en temmelig stor oktoberfest i år. Berentsens oktoberfest feiret 10-årsjubileum i fjor.

Kinn Bryggeri har levert regnskap for 2018. Kinn endret på selskapsstrukturen i fjor, men ser vi til regnskapet for det forutgående selskapet, så har Kinn et imponerende stabilt regnskap de siste årene. Forsåvidt styrker det inntrykket av at veksten i ølmarkedet har stoppet opp. Salgsinntekt de siste fire årene er 22,1 mill, 23,3 mill, 25,1 mill og 25,0 mill. Driftsresultatet de samme fire årene er 2,60 mill, 1,88 mill, 2,32 mill og 2,36 mill. Fordelingen på varelageret de siste par årene er omtrent det samme. Samtidig har man tunet svakt ned kostnader til råvarer og lønn over de siste tre årene. Sjelden har jeg sett et så stabilt og jevnt regnskap som indikerer et velsmurt bryggeri – det er nesten så man mistenker at det står en matematikklærer bak.

Sommerjobb på bryggeri? Flere store bryggerier merker pågang om mulighetene til å jobbe der. Ifølge Romerikes Blad sloss lærlingene sloss om plassene på Ringnes. Dette bryggeriet annonserte forøvrig nylig etter sommerjobbere ifm utlysningen av et vikariat. Også Mack er på jakt etter sommerjobbere, ifølge annonser på Finn.no

Tags: , , , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2017-12-31

Sukkerhuset i Trondheim

For å kunne si noe mer om hvorfor og hvordan E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset, og om det skjedde før eller etter han kom på idéen om å lage et bryggeri, må vi først se nærmere på Sukkerhusets historie og funksjon før 1851. Det bringer oss til Karibia og et særlig dystert kapittel i norsk og dansk historie.

Kongeriket Danmark og Norge – eller rettere sagt selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni – hadde skaffet seg tre vestindiske øyer som koloni. Først kom den ubebodde St. Thomas, var blitt annektert i 1672 etter et mislykket koloniseringsforsøk allerede i 1665. Øya St. Jan ble annektert i 1718 etter et kappløp med engelskmennene. Til slutt kjøpte man øya St. Croix fra det franske vestindiske kompani i 1733. På den ene siden var dette et slags privat selskap drevet av kommersielle interesser, men på den andre siden kan man ikke løsrive det fra en kongemakt som oppfordret og understøttet disse initiativene, og gav dem privilegier, ressurser og legitimitet.

Sukkerhuset i 1820
Sukkerhuset i Trondheim rundt 1820. Gouache av Johannes Finne Rosenvinge, fra K. Koren: Trondhjems Sukkerraffinaderi

Navnet – Vestindisk-guineisk Kompagni – refererer til at det hadde to holdepunkter, ett på de karibiske øyene, og ett på Gullkysten i Guinea, rundt fortet Christianborg, som idag ligger i Ghanas hovedstad Accra. Som arbeidskraft i Karibia brukte man slaver fra Gullkysten, og antallet slaver steg jevnt og trutt, især gjennom siste halvdel av 1700-tallet. I 1800 var det 35.000 slaver der. Øyene i Karibia var således slavebaserte sukkerplantasjer som produserte råsukker for transport hjem. Råsukkeret ble deretter raffinert og solgt på det innenlandske markedet. Uten slavene ville ikke den arbeidsintensive dyrkingen gått rundt. Det viste seg nærmest umulig å lokke kolonister hjemmefra som arbeidskraft, og selv forsøk med å la dødsdømte og langtidsfanger få friheten etter seks års straffarbeid fungerte dårlig. Kolonien hadde kort og godt et veldig dårlig rykte.

Det dårlige ryktet var neppe uten grunn. Kolonien var i starten ikke akkurat veldrevet. Det første koloniseringsforsøket i 1665 var plaget av piratangrep og kollapset etter få år. Hovedstaden Charlotte Amalie het opprinnelig Taphus etter det store antallet vertshus der. I en periode var en del av St. Thomas bortleid til kurfyrstedømmet Brandenburg og fungerte som hovedinnskipningshavn og salgsmarked for en stor andel av slavene som ble bragt over Atlanteren og solgt videre til andre deler av Vestindia. Den danske kolonien mottok prosenter av antallet slaver som ble solgt. Guvernør Nicolas Esmit, som var utnevnt visstnok fordi kongen skyldte ham penger, ifølge andre fordi han var eneste søker til guvernørstillingen. Han skaffet seg private ekstrainntekter ved å la pirater få operere utfra kolonien og under dansk flag, og forårsaket trusler om militære aksjoner fra England. Da han vendte tilbake til København ble han arrestert, men erklært sinnsyk. Guvernør Jørgen Iversen Dyppel som skulle overta for ham ble kastet overbord sammen med sin datter på vei til kolonien etter mytteri blant det temmelig broket sammensatte mannskapet. Man kan forstå at kolonien hadde et dårlig rykte. Ifølge Jeppe Søe var det i koloniens tidlige historie ikke uvanlig at tredjedelen av mannskapene døde på den tre måneder lange turen til kolonien, og halvparten av de resterende var døde et halvt år senere – men hans historier kan tidvis være litt løst festet til dokumenterte kilder.

Heller ikke økonomisk var denne kolonien noen stor suksess. Det var først da man kjøpte St. Croix av franskmennene i 1733, og man 50-doblet import-tollen på råsukker fra alle andre steder enn akkurat disse tre øyene, at dette virkelig begynte å bære seg økonomisk. Tre år senere ble tollen ytterligere tredoblet.

I 1754 ble kolonien dansk kronkoloni, ved at Staten kjøpte ut de private eierne. Det representerte et faseskifte i en langvarig trend der den dansk-norske staten tok sterkere kontroll over øyene. Antallet plantasjer og slaver økte. Koloniene gikk i økende grad fra å være en utpost som noen tjente seg rike på, til å bli en signifikant del av kongerikets økonomi. Dette var tiden for privilegier – eller monopolrettigheter som vi ville kalt det i dag. Nasjonaløkonomien skulle være et godt planlagt byggverk nedfelt i lover, avgifter, tollsatser og statlig regulerte priser. Målet var å lekke færrest mulig verdier til andre stater. Sukkeret man trengte skulle komme «innenlands», fra koloniene, for å unngå å måtte kjøpe det fra andre nasjoner. For å sikre seg dette, gav man monopolprivilegier – men også plikter – til bedrifter man ønsket å fremelske, og man la toll og skatter på den importen og aktiviteten man ønsket å undertrykke. I teorien var det en vakker visjon om en gjennomtenkt og velordnet planøkonomi, men i praksis gav det stort spillerom for spyttslikking, personlig berikelse, svindel og utbytting.

Her er det Sukkerhuset kommer inn. På begynnelsen av 1750-tallet ble det bygget sukkerraffinerier i Halden, Bergen og Trondheim, samt også i Danmark, blant annet i Odense. Initiativet kom nok fra Det vestindisk-guineiske Kompagni, men i tett samarbeid med lokale kjøpmenn.

Delvis var det en økonomisk mulighet for trondheimskjøpmennene, og delvis var det et slags forsvar mot at denne rettigheten – og muligheten – skulle tilfalle det tilsvarende selskapet i Bergen. Alt sukker nord for Dovre skulle komme fra Sukkerhuset … med unntak av at hovedstadens sukkerraffinaderier fritt kunne selge til hele kongeriket. Dette unntaket ble da også de lokale sukkerraffinerienes svøpe.

Stiftelsen av selskapet bak Sukkerhuset og forberedelsene til bygging startet i 1751, og bygget stod ferdig i 1754. Der raffinerte man sukker i ulike kvaliteter: sukkerkandis, sukkersirup, melis, raffinadesukker, kanarisukker, puddersukker, perlesukker. Allerede første driftsår gav Sukkerhuset en avkastning på 10% for investorene. Det var en økonomisk suksess, der den største bekymringen var å få tak i nok råsukker. Plantasjene i koloniene tjente tidvis mer på å selge til andre enn danske oppkjøpere og unnså seg ikke for å selge via «feil» kanaler. Raffinaderiene i København ser ut til å ha førsterett på råvarene, så det kunne bli smått med råstoffer til Sukkerhuset. Trondheimskjøpmennene forsøkte med egne oppkjøpere og skuter for direkte import fra Vestindia, men det fungerte dårlig. Til slutt ende de med å kjøpe utenlandsk råsukker.

Etter 1800 begynte det å gå dårligere med Sukkerhuset. Først var det krig og uår og engelsk blokade. På toppen av det hele kom den store statsbankerotten i 1813 som raserte økonomien. Forrangen til de københavnske raffinaderiene undergravde lønnsomheten til de lokale Sukkerhusene. Delingen av kongeriket i 1814 etterlot Norge lutfattig. Det betydde også at man satt igjen med et industriforetak – Sukkerhuset – som ikke lengre var en del av det helhetlige økonomiske systemet som det var konstruert for, og der nytte og kostnader var jevnt fordelt. Videre blåste det nye økonomiske vinder: frihandel og like rettigheter var på vei inn inn og privilegier unaturlige hindre var ut. Sukkerhuset i Bergen gav opp allerede i 1775, mens i Halden la de i praksis ned få år før unionsoppløsningen. Det ble drevet i 1816-18, før det gjenoppstod i 1850. Et sukkerhus i Oslo var visstnok blitt lagt ned i 1842.

Den norske staten videreførte sukkerprivilegiene i andre former. En høy importtoll rammet bearbeidet sukker, men ikke råsukker. Likevel var lønnsomheten dårlig. Man klarte ikke å dekke etterspørselen, så det meste av sukkeret var importert. Sukkerforbruket økte, og sukker gikk fra å være en luksusvare til å bli en stadig mer integrert del av kostholdet. Innenlands sukkerraffinering var ikke noe som kunne overleve uten solid tollbeskyttelse. Statens motivasjon for å opprettholde tollbeskyttelsen skled bort fra understøttelse av lokal industri over mot at det var en god inntektskilde. Dermed ble Sukkerhuset ikke egentlig sett i nåde til av Staten. Det var kort og godt slik at Staten tjente godt på sukkertollen … faktisk så godt at Sukkerhuset nærmest ble en slags tollunnvikelse.

Samtidig var de vel neppe effektive som fabrikker. Mot slutten av 1840-tallet ble det produsert mest sirup og puddersukker, som er de billigste typene sukker. Det er også de sukkertypene der tollvernet var mest effektivt. Følgelig ble de mer eksklusive sukkertypene utelukkende importert, tross tollvernet. Sukkerhuset i Trondheim var da det eneste virksomme i sitt slag i Norge, men dekket allikevel bare rundt 2% av det nasjonale forbruket av raffinert sukker.

Det virker som folkene bak Sukkerhuset hadde forsøkt å supplere aktiviteten. De hadde startet med et destilleri, som gir mening som en ytterligere prosessering av restene fra sukkerraffineringen. De hadde også bygd et malteri, som gir mening i det øyeblikket du har et destilleri og trenger mer «sukkerråstoff» for gjæring og brenning. Disse sukkerhusene forsøkte å utnytte alle deler av råstoffet. I Halden vet vi at de også kokte stavene i fatene som råsukkeret ble levert i, for å ekstrahere sukkeret som var gått inn i treet.

Dersom Sukkerhuset var interessant for E. C. Dahl som et fremtidig bryggeri er destilleriet og malteriet trolig langt mer interessant enn selve raffineriet. Et destilleri er i prinsippet et bryggeri uten tapping, men med destillasjon som ekstra prosessledd. Destillering av rester fra sukkerraffineringen ville ikke fordret utstyr for mesking, men dersom man også brukte malt fra eget malteri, ville Sukkerhuset måtte ha meskekar og tilhørende utstyr. Et malteri er fortrinnet foran bryggeprosessen og i seg selv interessant i et bryggeri. Tallrike norske bryggerier rundt midten av 1800-tallet var ombygde destillerier, og i Trondheim hadde man allerede M. Moslings og J. P. Byes bryggerier i denne kategorien. Destillering var i prinsippet bare videreforedling på toppen av et bryggeri. Vel, ikke helt, for man ville vektlegge ulike parametre avhengig av om man skulle lage øl eller brennevin, men prosessene er nært beslektede.

Idag snakker norsk destillatører varmt om poteten som basis for spriten, men på første halvdel av 1800-tallet ser det ut som om det var malt og korn som destilleriene handlet med og annonserte oppkjøp av. Brenning av potetspit var nok kjent, men tok ikke av før man oppdaget at i storskala kunne man få mer sprit ut av et åkerareal med potet enn av samme areal med bygg.

Også raffinaderiet i Halden hadde et destilleri. Det vet vi utfra en reisebeskrivelse fra senere amtmann Magnus Theiste i perioden 1763-65. Der skriver han: «Af Sukkervand brændes Brændevin, men ikke af Skum, siden deraf skal betales Konsumtion;» Også der var motivasjonen at man kunne gjære og destillere sukkerrestene etter at raffineringen, selv om det av skattetekniske grunner kun gjaldt de innkokte delene, ikke det som var avskummet under kokingen.

Vi vet at E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset i 1851. Men om han allerede da tenkte bryggeri, hvorfor ventet han helt til 1856 med å konvertere til bryggeri? Det ville ligge en klar fordel i å komme raskt igang og etablere seg tidlig på et marked i sterk vekst. Vi har sett hvordan Christiania Bryggeri solgte sitt øl hos minst seks trondheimskjøpmenn i det året E. C. Dahl startet – og dét var et konkurrerende bryggeri som ikke eksisterte i 1851 da E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset. I neste del skal vi se nærmere på kjøpet, den videre driften og konverteringen til bryggeri.

Noen kilder:

  • Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi - 1752-1855 - Nasjonalbibl.
  • Kjell A. Halvorsen og Per Mehus: Sukkerhuset på Kalvskinnet - Et temahefte i historie - Nasjonalbibl.
  • Jeppe Søe's guide til Danmarks Vestindien - kopi hos archive.org

 

2017-12-26

E. C. Dahl og sukkerhuset

Hva kom først, høna eller egget? Eller rettere sagt, hva kom først av E. C. Dahls bryggeri og Sukkerhuset der det først lå? Spørsmålet som opptar meg for tiden er om E. C. Dahls kjøpte Sukkerhuset for å starte bryggeri, eller om bryggeriet var en etterutviklet plan B etter at sukkerraffineringen ikke viste seg å ha drivverdig fremtid.

Over en jubileumsmiddag i Det gode øls klubb ble jeg sittende og diskutere med Morten Kvam om motivasjonen for E. C. Dahls for å kjøpe Sukkerhuset – som var bryggerilokalene til E. C. Dahls fra starten og mer enn hundre år fremover. Utav uenigheten krystalliserte det seg et behov for å grave i bryggeriets tidlige historie. Hvorfor kjøpte han egentlig denne bygningen som ble til et bryggeri? Bygget var allerede den gang omkring hundre år gammelt sukkerraffineri. Et «moderne» nybygg burde ha vært et bedre alternativ dersom han ønsket å starte et bryggeri.

Jeg mente at det neppe fantes klare beviser på at Dahls kjøpte dette for å starte bryggeri, spesielt siden Sukkerhuset ble drevet som sukkerraffineri i 4-5 år etter at det ble kjøpt, før det ble ombygd til bryggeri. Det standpunktet var mye bygget på magefølelse. Morten mente at det ble eksplisitt kjøpt for å konverteres til bryggeri, selv om det tok noen år å komme dit. Med andre ord, var E. C. Dahl på jakt etter lokaler til en bryggeri-visjon i 1851, eller var satt han med et lokale etter en dårlig investering innen sukkerraffinering og jaktet på noe å fylle det med? Dette kan komme til å strekke seg over flere innlegg og betydelig tid, vil jeg tro.

Sukkerhusets salg er dokumentert i Adresseavisen nr 40 fra 3. april 1851. Under rubrikken «Bortskjødede faste Eiendomme i Marts Maaned 1851.» er det listet: «Sukkerraffinaderiet i Trondhjem, med Bygninger, Grunde, og andet Tilbehør, tilskjødet Handelsmand Erich Dahl for 6100 Spdlr.» Her må vi holde tunga rett i munnen, for Erich Dahl var far til E. C. Dahl, men han døde i 1821, da E. C. Dahl var ca sju år gammel. Det må følgelig være Erich Christian Dahl som omtales her – uten mellomnavnet. Den eldre Erich Dahl hadde flyttet til Trondheim fra Tydal. I flytteprosessen har han nok forkortet og urbanisert navnet sitt, trolig fra Stuedahl eller Stuggedal eller en variasjon derav.

Sukkerhuset ble også solgt året før, i september 1850, men da ble det kjøpt av finansdepartementet for 11.000 speciedaler. Det var en enorm sum som den liberale og progressive trondheimsavisen Den Frimodige raljerte mot, og som var litt av hovedkritikken mot finansminister Christian Bretteville. Hadde ministeren med småtvilsom pengebruk løst ut eiere som satt med en oppblåst investering? Hadde han vist inkompetent handlekraftighet for ikke å virke uvirksom, som avisen insinuerte. Eller var dette Den norske stat som kjempet for åpen handel og like rettigheter og brukte penger for å slette gamle særprivilegier? Da raffinaderiet ble videresolgt året etter til E. C. Dahls, var det i hvert fall uten monopolrettighetene til sukkerraffinering nordenfjells.

Vi skal senere komme tilbake til historien til Sukkerhuset og hvordan E. C. Dahls kjøpte dette. Her starter vi oppnøstingen av historien med bryggeristarten som kom i 1856/1857. Senere skal vi komme tilbake til om det var Sukkerhuset eller bryggeri-idéen som kom først.

Jeg har lett i gamle årganger av Adresseavisa, men kan ikke finne noe om bryggeri og Dahls fra før 1857. Det er en melding 6. desember 1856 om at de ønsket å ansette en person til malteriet: «Tieneste tilbydes. I mit Mælterie er Plads ledig for en i enhver Henseende paalidelig og ordentlig Arbeidsmand. E. C. Dahl.» Ordlyden og konteksten må tolkes som at malteriet var oppe å gå, eller i ferd med starte opp. Det er nærliggende å anta at de maltet for bryggeriet som var under oppstart. Vi skal senere se at dette malteriet må ha vært en viktig brikke i bryggerioppstarten.

Annonser for øl må vi imidlertid til 1857 for å finne. Den første gangen det annonseres for ølet ser ut til å være en annonse trykket i Adresseavisen for 16. og 19. mai, og datert 15. mai, med følgende tekst:

Øl-Udsalg.

Flaske-Øl fra mit Bryggeri til 3½ Skilling pr. Flaske er til Udsalg hos Hr. Joh Strøm og Hr. Joh F. Paasche ved Bybroen.

Omkjørsel i Byen vil senere finde Sted, ligesom Udsalg fra Bryggeriet, hvor simplere Øl nu er tilsalgs i Anker- og Tøndeviis, der efter Bestilling bliver Vedkommende tilkjørt.

Throndhjem, 15de Mai 1857. E. C. Dahl.

Allerede 21. mai annonseres det: «Flaske-Øl. Flaske-Øl i Partier paa 50 Flasker og derover vil efter Bestilling i Bryggeriet blive Vedkommende tilkjørt. E. C. Dahl.»

Det er verd å merke seg at det ikke nevnes noe om bayersk øl i disse annonsene. Vi må til 25. juni 1857, da det annonseres: «Bajersk Øl er nu at erholde saavel paa de forskjellige Udsalgssteder som ved Bryggeriet. Throndhjem, den 24de Juni 1857. E. C. Dahl.» Annonsen etterfølges umiddelbart av en annonse for E. C. Dahls Flaskeøl og Potte-Øl fra P. C. Øyen på hjørnet av Dronningens og St. Olafs Gade. De står mellom tilbud om opplæring i skjønnskrift og en annonse for «propert Liigtøi». Lengre ute i avisen annonserer også Joh.s Strøm at han fører E. C. Dahls bayerske øl, like før en annonse fra Kjeldsberg & Holst for Gothenborger Porter, hvilket trolig kan ha vært det vi kjenner som Carnegie Porter.

Dette var på langt nær det første bayerske ølet som ble solgt i Trondheim. Både J. P. Byes bryggeri og L. C. Schreiner bryggeri hadde annonsert for bayersk øl. Og selv Det Sembske Bryggeri i Bergen, forløperen til Hansa, hadde annonsert allerede 11. mars 1851 for bayersk øl i Adresseavisen, og 14. feb 1850 i Den Frimodige. Schous Bayerske øl ble annonsert av Lundgreens Enke allerede 5. aug 1843. Således var E. C. Dahl ikke veldig tidlig ute, selv ikke i Trondheim.

En annonse fra 17. juli 1857 viser at de første batchene med Dahls-øl trolig hadde gjennomgående bryggefeil. Kanskje var de tappet hos kjøpmennene i stedet for på bryggeriet, og derigjennom blitt infisert? I hvert fall kom følgende annonse som oser av skadebegrensning.

Bedes bemærket.

Ved at meddele at Prisen paa Bayer-Øl fra mit Bryggerie er 5 Skilling pr Flaske uden og 10 Skilling med Flaske, finder jeg mig tillige foranlediget at gjøre opmærksom paa at «E. C. D.» Korkkene ere mærkede Bayersk og at optrukne eller «Öl», før benyttede Korkker ikke bruges; ligesaa tillader jeg mig at underrette om at Sødt-Øl i god Qvalitet om fort Tid atter vil blive at erholde, imod min Villige foraarsaget ved at Bryggeriet først ud paa Foraaret kom i Drift var det senest udleverede Sødt-Øl ikke været saa godt som jeg kunde have ønsket det.

Simplere Øl sælges i Tønde- og Ankerviis til 2 og 1½ Spd. pr. Tønde (3 Ort 8 sk og 2 Ort 12 sk pr. Anker); de bedre Øl-Sorter kan ogsaa efter Bestilling erholdes leveret paa Foustager.

Throndhjem, 17de Juli 1857. E. C. Dahl.

E. C. Dahls nest første annonse for bayer
Kilde: Nasjonalbibliotekets avissamling, opphavrett: Public Domain
E. C. Dahls Bryggeris annonse for bayer
(Kommentarer om mål og vekt. 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Et anker var fat med 38,60 liter. Det gikk tre ankre på en tønne, som da var 115,8 liter. Vi ser dermed at siden 2Spd/3 = 240/3Sk = 80Sk = 2Ort 8Sk, mens 1½Spd/3 = 180/3Sk = 60Sk = 2Ort 12Sk, slik at det ikke ble gitt noen kvantumsrabatt på store fat.)

Med andre ord, det ølet som tidligere var solgt, formodentlig i mai, var ikke helt godt. Vi ser også at bayerølet gikk for 5 skilling uten pant, mens ølet i mai gikk for halve prisen pr flaske, og var formodentlig blant de «simplere Øl», trolig søttøl. Det er ikke godt å si hva som forårsaket problemene med det første ølet, men mellom linjene virker det som det er overbevist om at problemet er identifisert og løst.

Som kontekst til pris kontra styrke og kvalitet kan det nevnes at Schous Bryggeri i 1846 annonserte Sødt-Øl til 3Sk, Prinsesse-Øl og Bittert Øl til 4Sk, Bayersk undergjærsøl til 4½Sk og Dobbelt-Øl og Bock til 8Sk.

Dette med bytting til ny serie med korker minner om en slags tilbaketrekning av produktet. Mellom linjene står det at de første batchene var ikke gode, at man har fikset problemene, og at det fra nå av kun selges øl med korker merket «E.C.D.» (eller «Bayersk») og ingen merket «ÖL».

Starten av salget var tydeligvis våren 1857, men siden også søttølet som ble solgt denne våren var defekt, er det grunn til å mistenke at også bayerølet – som formodentlig trengte mer lagringstid var defekt.

I denne oppstartstiden annonserte E. C. Dahls sitt landsted «Amager» på Øya for salg, i adressa for 27. og 29. nov 1856. Stedet lå omtrent der klubbhuset til FK Kvik ligger i dag, og det var vissnok kjøpt i 1850. Det ville ikke være rett å trekke konklusjoner om at dette var for å finansiere bryggeriet, men det er en tråd som hadde vært interessant å følge opp.

Kanskje var kjøpet av Sukkerhuset noe som strakk E. C. Dahl finanser litt vel langt? Eiendommen Amager var innmeldt til auksjon etter pantsettelse fra Norges Bank i 1853, men det har formodentlig blitt ordnet i uten at det ble auksjon. Var også dette et tegn på at finansene til E. C. Dahl var anstrengt på denne tiden?

Hvorfor starte bryggeri? Trondheim hadde allerede tre betydelige bryggerier. M. Moslings bryggeri var operativt allerede på 1830-tallet, L. C. Schreiners bryggeri ble trolig startet 1839/40, og kobberslager J. P. Byes bryggeri hadde også vært i drift i flere år, som et ombygget brenneri. I hvert fall Schreiners og Byes bryggerier brygget bayersk øl. Det er alltid vanskelig å starte opp i et marked der konkurrentene har hatt opptil 15-20 år på å etablere seg.

Det er likevel grunn til å tro at E. C. Dahls oppstart truet med å forrykke balansen i ølsalget. En uke etter annonsen som er referert over – den 23 juli 1857, var det ikke mindre enn seks annonser fra ulike kjøpmenn i Trondheim som annonserte «Christiania Bayersk Øl» – trolig øl fra Christiania Bryggeri. Jeg mistenker at bryggeriet betalte for annonsene for alle seks, men ikke dessto mindre betyr det at det var hele seks kjøpmenn i Trondheim som solgte øl fra Christiania på det tidspunktet da E. C. Dahls startet.

Den fremste kilden som indikerer at E. C. Dahls tenkte bryggeri allerede i 1851 er Kristian Koren, som i forbifarten nevner at bryggeridrift var den opprinnelige planen, og at E. C. Dahls flere ganger hintet til de som stod for raffineringen at de kanskje kunne kjøpe ham ut eller selv kutte ut aktiviteten. Men mer om det i neste del.

Følgelig: kom tanken om bryggeri før eierskapet til bygningen, eller kjøpte han bygningen før han tenkte på å starte bryggeri? … og apropos høna og egget: egget kom før høna, for dinosaurene la egg lenge før de utviklet seg til fugler og etterhvert til høner.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2017-09-12

2016-regnskapene, del 15

Her kommer del 15 i serien med 2016-regnskapene for norske bryggerier. De mest kjente idag er Amundsen, E. C. Dahls og St. Hallvards

Amundsen Bryggeri i Oslo er et bryggeri vi hører og ser endel til, blant annet fordi andre har leiebrygget hos dem. Økningen i salgsinntekt de siste tre årene er forbausende liten, fra 5,4 mill i 2014 til 5,6 mill i 2015 og videre til 6,0 mill i 2016. Dette er tross alt de årene der ølbrygging har vært hippest og har eksplodert. Skjønt, Amundsen er en av de «frustrerende fem», bryggeriene som du kan grave og grave i, men liksom aldri komme til bunns i tall og eierskap og andre ting. Det er regnskapet for 2016 som sier at det var 5,6 mill i inntekt i 2015. Om du ser på regnskapet levert for 2015, var inntektene 8,3 mill. Jeg tenker at de skiftet måte å føre alkoholavgifter på mellom 2015 og 2016, og at 2016 oppdaterte historiske tall fra 2015 etter den nye regnskapsmetoden. Dermed er nok 5,4 mill i 2014 litt for mye, kanskje det heller ligger på 4 mill? Det var fra 2013 til 2014 at Amundsen gjorde et hopp i salgsinntektene (og formodentlig produksjonen), fra 952' til 5,4 mill (som jeg tror er innen sammen regnskapsmetode), men etterpå har det bremset litt opp. Mens 2015 gikk med et driftsoverskudd på 446', så ble det i 2016 et underskudd på 694'. Imidlertid har bryggeriet skaffet seg nytt bryggverk, intet mindre enn et BrauKon-anlegg på 4000 liter - småbryggeriverdenens svar på Mercedes. Denslags gir driftsforstyrrelser og utgifter som skaper bølger i regnskapstallene og forstyrrer muligheten for å lese ut noe om bryggingen. Det gir seg også utslag på regnskapet ved at anleggsmidler hopper fra 2,3 mill til 25,1 mill i 2016. Samtidig følges dette av et banklån på 15,4. Dessuten kan man ikke se isolert på Amundsen Bryggeri uten å skule til morselskapet Aker's Hus Kafedrift. Notene i regnskapet er litt forvirrende på dette punktet, med det virker som om bryggeriet skylder morselskapet totalt 18,5 mill. Amundsen sitter forøvrig på en 10% eierandel av Håndbryggeriet, til en bokført verdi av 2,2 mill. Jeg er fristet til å fundere på om Amundsen de siste årene har vært begrenset av det tekniske anleggets størrelse, siden de har økt lite i salgsinntekter. I så fall burde de kunne strekke ut vingene nå med nytt bryggeriutstyr. Det trenger de også å gjøre, dersom de økte gjelda med nesten 30 mill i fjor. På én måte er det bra om utstyret har vært en kapasitetsmessig flaskehals, for det vil gi dem en flying start med nytt og større system. Vi må også huske på at den reelle kapasitetsøkningen er større enn de 4× som er kapasitetsøkningen i kjelevolum, siden et BrauKon-anlegg sannsynligvis er konfigurert for en raskere bryggetakt enn man kunne få til med det gamle systemet. Jeg forventer å se et langt mer markedsmessig fremoverlent bryggeri neste år, for det er umulig å tolke regnskapstallene annerledes enn at bryggeriet må vokse skikkelig mye i volum for noensinne ha mulighet til å betale tilbake lånene. Om man skulle tenke pessimistisk kunne man påstå at bryggeriet på dagens volum, selv med den effektiviseringen som det nye utstyr gir, knapt kan betjene markedsrentene på 30 mill i lån, og langt mindre betale det ned. Derimot sies det Amundsens salg har økt kraftig etter det nye bryggeriet kom i drift, og det er positivt for dem. Vi må også se på det større bildet, der Amundsen Bryggeri har en rekke søsterselskaper i utelivsbransjen. Kanskje er forretningsidéen ikke så mye å tilkjempe seg markedsandeler i et marked med stadig hardere konkurranse? Kanskje idéen heller er å brygge øl for konsernets puber, etter en slags Oslo-variant av «tied pubs»? Tanken er ikke helt ny, men av litt ukjente grunner har det aldri tatt skikkelig av blant de som har tenkt på det før.

E. C. Dahls Bryggeri er et gammelt bryggeri, men ble totalt reorganisert og ombygget i fjor og forfjor. Derfor gir det mening å bare se på dagens selskap, som ble startet høsten 2015. Siden ikke bryggeriet var i drift før høsten 2016, så er heller ikke driftsregnskapet for i fjor helt typisk. Tallene for 2015 synes helt irrelevante, men i 2016 var det inntekter på 21,9 mill og driftskostnader på 33,2. På toppen av det kom 5,4 mill. Det gir et resultat før skatt på -16,7 mill. Ouch! På den andre siden, det skulle investeres mangfoldige titalls millioner i bryggeriet, og om det bare er tatt høyde for det i budsjetteringen er slike store underskudd mer skjemmende enn det er problematisk i en kort, initiell fase. Det var 89,4 mill i langsiktig gjeld og 15,0 i leverandørgjeld. De sistnevnte matches av 22,4 mill på bankbok. Bryggeriet er heleid av Acrospire GmbH i Sveits, som er holdingselskapet som også eier Nya Carnegie i Sverige. Brooklyns andel er 35% ifølge Adressa for to år siden. Det er ikke så nyttig å forsøke å overanalysere alle tallene, for salget dekker mindre enn halve året, og oppstartsåret skaper alltid store bølger i tallmaterialet. Likevel, selv om vi ekstrapolerer salget opp til et helt år, så er det temmelig stor gjeld å betjene, selv når alt er kommet i gjenge. Det blir mer relevant å si noe når vi får 2017-regnskapet.

Finse 1223 Microbryggeri bommet jeg på for en stund siden. Bryggeriet ligger på turisthytta, ikke hotellet. Turisthytta er drevet av Oslo og Omegn Turistforening. Det gir liten mening å lete etter tall som er relevante for bryggingen på Finse i regnskapet til turisthytta.

Ølve på Egge er ett av de gamle mikrobryggeriene, og ble startet sommeren 2005, men solgt til nye eiere etter et par år. Etter det har Ølve vært drevet som et gårdsbryggeri, delt mellom flere familier. Siden 2011 har salgsinntekten lagt på mellom 200' og 350', med unntak av 2015, da den var 595'. Driftsresultatet har virret litt mellom positive og negative tall, men har over tid gått omtrent i null. På den andre siden er det tatt ut en andel kostnader i lønn, og det er de 10 eierne som vel også brygger. Sånn sett er Ølve en suksess som sysselsetter i nærmiljøet. Bryggeriet er også en positiv faktor ved at man har brygget en rekke spesialøl til ulike anledninger i området. Gjennom 2016 ser det ut som man har giret opp. Verdien av utstyr gikk i 2016 fra noe som var omtrent ferdig nedskrevet – på 18' – til 185' ved årets utgang. Samtidig har de tatt opp 459' i gjeld, hvorav noe ennå står på bankkonto. Kanskje de ikke var ferdig med med utvidelsene ved nyttår?

St. Hallards Bryggeri i Oslo øker kraftig i salgsinntekt, fra 1,1 mill i 2015 til 4,9 mill i fjor. Første driftsår var 2015, og der var det naturlig nok underskudd. For 2016 var det 237' i underskudd på driftsregnskapet. Ett sunnhetstegn er at det betales ut lønn. Et annet sunnhetstegn er at det er bare 444' i lån og dermed små finanskostnader. Likviditeten ved nyttår så ikke veldig god ut, for det var mindre i banken enn man skyldte Staten i avgifter, men det balansen er jo bare et øyeblikksbilde, og det kan skyldes periodisering. Uansett vil de neppe ha trøbbel med å få kassakreditt. Spesielt for dette bryggeriet er at man har valgt en avskrivningstid for maskiner og anlegg på hele 30 år. Det er veldig mye lengre enn andre, men når bryggeriet ikke er særlig belånt, så er det vel greit. Med normale reparasjoner og vedlikehold kan utstyret fint leve så lenge. De fleste bryggeriene erfarer nok at bryggverket er noe man vokser i fra, ikke noe man sliter ut. Jeg trodde at St. Hallvards brygget for «NØ-utbryterne» i Sleeping Village, men RateBeer er visst ikke enig med meg i det.

Jåttå gårdsbryggeri er et DA, som liksom enkeltmannsforetak ikke leverer offentlige regnskap til Brønnøysund. Derfor er det heller ikke noe å analysere.

Kongsberg Bryggeri er et merkevarenavn for Opsahlgården. De har et 300-liters bryggeri, som hovedsaklig brygger for servering i egne lokaler. Dermed er bryggeriregnskapet bare en liten del av selskapets totalregnskap. Total salgsinntekt i regnskapet i fjor var på 11,2 mill.

Skifjorden Bryggeri ble startet i våres, og har derfor ikke levert regnskap for i fjor. Forsåvidt finnes det også et AS som heter Skifjorden Cooperative Aktiebryggeri, opprettet høsten 2013, som er forløper til selskapet med dagens navn. De to selskapene har samme daglig leder. Kanskje tenker de å fusjonere dem etterhvert? Ifølge Proff er Skifjorden Bryggeri heleid av en av de to som eier Aktiebryggeriet, og på websider og etiketter er det navnet Skifjorden Bryggeri som frontes. I et intervju med Fylkesmagasinet (som nå er en død link) juni 2016, forteller seriegründer og reklamemann Rolf Risnes at de sikter på et 1000-liters anlegg, og at de vil leiebrygge andre steder inntil eget bryggeri er på plass. Det virker som om de har endt på et 2000-liters anlegg fra A. N Technologies – for de har pics to prove it i deres serie med bryggeri-porno. Ifølge Facebook skulle det være offisiell åpning av bryggeriet 5. august i år. Vi har bare regnskaper for Aktiebryggeriet. De viser temmelig minimal aktivitet i 2014 og 2015, mens det er salg i 2016 på eksakt 100' og bokført utstyr for 1,3 mill. Det er nok en sum som bare dekker deler av det ferdige anlegget. Selskapet er vel tenkt ferdigstilt nå i år, så 2018 blir det første normale driftsåret.

Konklusjon. Et bryggeri er ekstremt avhengig av utstyret sitt. Ikke bare muliggjør bryggverket at bryggeriet kan brygge øl, det setter også en øvre grense for mye man kan brygge. Det som åpnet muligheter da det ble kjøpt, kan bli en tvangstrøye noen få år senere når produksjonen har økt og stanger hodet i et produksjonstak. I mange andre bransjer kan man kjøpe til nye enheter – slik som et transportfirma kan kjøpe én-og-én ny lastebil. Det er ikke så lett for et bryggeri. Der må man i praksis kjøpe det aller meste nytt når man skal oppgradere. Konsekvensen av det er at et bryggeri kan ligge og stange opp i bryggverkets produksjonsgrense, og salgstallene kan tolkes som at bryggeriet har stagnert. Så kjøper de nytt utstyr og produksjonen øker plutselig kraftig. Det er lett å tro at produksjon er et spørsmål om tilbud og etterspørsel, og da er det lett å glemme at utstyret kan sett tekniske begrensninger på tilbudet. Slikt må fremstå som mystimagisk for økonomer og investorer av den typen som tror alt kan leses ut fra regnskapstall.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2016-06-28

Agder Bryggeri - del 4

Agder Bryggeri i Risør fikk et kort liv. Vi har sett at koordineringen kunne vært bedre og det er sannsynliggjort at den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert sakene. Det tredje problemet var en stadig mer mektig bryggeriforening, der bryggeriene holdt fremtidig konkurranse nede.

Agder Bryggeri var ett av tre bryggerier som ikke ble innmeldt i Bryggeriforeningen da den felles foreningen ble etablert rundt århundreskiftet, som en slags sammenslåing av hovedstadsbryggerienes forening og distriktsbryggerienes forening.

De to andre bryggeriene som stod utenfor var Nedreqværn Bryggeri som ble nedlagt i 1903 og Dahls Bryggeri i Molde. Dette siste bryggeriet må selvfølgelig ikke forveksles med E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Dahl Bryggeri i Molde meldte seg inn i bryggeriforeningen i 1904 eller 1905, ble omdannet til Rauma Bryggeri i 1909 og ble nedlagt i 1919.

Annonse fra Agder Bryggeri
... men juleøl hadde de ikke i 1908.   Kilde: Nedenæs Amtstidende 19. des 1908.

Bakgrunnen for at Agder valgte å stå utenfor er litt uklar. Det kan nok ha spilt inn at økonomien var dårlig, og bryggeriet gikk da også konkurs oppunder jul 1901 på et tidspunkt mens den nye bryggeriforeningen ennå var under oppstart. Da man startet bryggeriet igjen i 1906 valgte man fremdeles å stå utenfor. Her mistenker jeg at motiviasjonen kort og godt var at man var for sent ute. Dahls Bryggeri i Molde tok et valg om å melde seg inn rundt 1904, men på dét tidspunktet lå Agder Bryggeri brakk og man lette etter nye eiere. Da bryggingen atter startet, var det kanskje blitt for sent å melde seg inn?

Bryggeriforeningen på tidlig 1900-tall var ingen koseklubb. Det var en hardbarket bransjeorganisasjon som skjøttet medlemmenes interesser – og bulldozet over andre interesser der hvor det føltes nødvendig. Prissamarbeidet ble håndtert gjennom Bryggeriforeningen, mens de enda mer tvilsomme avtalene om ikke-konkurranse muligens ble ordnet på gangen av de største bryggeriene, formelt utenfor Bryggeriforeningen. Hvor brutal Bryggeriforeningen kunne være, ble luftet ut i Morgenbladet 6. januar 1910, like etter at Agder Bryggeri var gått konkurs for siste gang:

Risør Øl- og Vinsamlag og Bryggeriforeningen

Hr. Redaktør.

I Anledning av en Skriftveksel i Deres Blad mellem Hr. Dr. Berg i Grimstad og Bryggeriringen, hvor Risør Øl- og Vinsamlag ogsaa er nævnt, skal jeg faa Lov til at komme med litt faktiske Oplysninger.

Jo, Bryggeriringen virker med en brutal Magt, det er sikkert, det har vi her i Risør faat erfare. Hvordan forholdene er i Grimstad, det kjender jeg ikke til, men her i Risør vet jeg, hvordan de er. I Risør var forhoet det, at Forbudsfolket hadde opnaadd at faa alt Ølsalg væk fra Byen, med Undtagelse av Byens 2 bedre Hoteller, hfor der var Adgang til, for dem som hadde Andledning til at ta ind der og bo, at kunne faa et Glas Øl, ellers var her ikke en Flaske Øl at faa kjøpt, hverken til at ta ut eller til at nyde inde. Nogen av Byens Bortere, som fandt dette mindre heldig for Byens Vedkommende, søkte da at faa et Samlag for Eneutsalg og Eneutskjænkning av Øl og Vin istand og efter en svær Kam med Forbudsfolket fik man ogsaa et saadant etablert. Nu trodde man den hellige Grav vel vevart. Men nei, man hadde ikke gjort Regning med Bryggeriforeningen, denne har vist sig at være værre end Forbudsfolket. Den har nu nedlagt Forbud, saa vi intet Øl kan faa kjøpt til Samlaget fra Nytaar og saaledes maa slutte. Ja saa nøie vaaker denne Instiution over at Samlaget intet Øl maatte faa, at da der vilde kjøpes en litt større Beholdning, som kunne vare en Stund utover, saa ble der sagt nei!, der kunde jo aa den Maate bli at faa en Flaske Øl over Nytaar, og dette maatte ikke tillates.

Vor Erfaring her i Risør er, at Forbudsfolket er fanatisk, men Bryggeriringen er værre.

Ærbødigst
Carl Theo. Lie
Redaktør.

Hertil bemærker Bryggeriforeningen:

Samlaget i Risør oprettedes under forutsætning av, at Agder Bryggeri, som ikke vilde tiltræde Bryggeriforeningen, skulle levere alt Øl. Da dette Bryggeri ikke lønnet sig, ble det nedlagt, og Samlaget kom herved i Forlegenhet for Øl.

Bryggeriforeningen, som allerede siden 1907 uttrykkelig har offentliggjort, at den som regel ikke vil træde i Forretningsforbindelse med nyoprettede Samlag viste imidlertid risør Samlag den Imødekommendhet at dispensere fra sin Bestemmelse av Aaret 1909 for at give Samlaget Anledning til Avvikling.

Bryggeriforeningens Holdning likeoverfor nye Samlag er diktert av den nødvendig Selvopholdelsesdrift; ti Samlagsinstitutionen benyttes stik imot Lovens Aand, ikke til Kontrol og Regulerting av Ølsalget, men som en naturlig Vei mot absolut Forbud.

Forslag om almindeligt Forbud vover Totalisterne ikke at fremsætte, – ialfald ikke i Byer og Herreder med litt Forretningsliv og noen Reisetrafik – men lokker Opinionen med Oprettelse av Samlag. Naar det saa er lykkedes at faa alt Salg ind under Samlag, indskrænkes dettes Virksomhet mer og mer, saa det lvlige Ølsalg praktisk talt blir saagodtsom forbudt. Det er Foreningens Overbevisning, at Ædruelighetsarbeidet langt fra støttes ved denne utidelig Krig mot det mindst alkoholholdige av alle Nydelsesmidler. Man opnaar ganske vist at hindre den almindelige Bruk av en ny 3 Procent alkoholholdig uskyldig Drik, men Drukkenskaben florerer like godt.

(Her bør det nevnes at øl på 3% her refererer til vektprosent, og derfor egentlig gjelder datidens klasse 1, eller det som idag er lettøl på 2,5% volumprossent.)

De siste tiårene av 1800-tallet gav opphav til mange nye norske bryggerier, men gjennom den felles, nasjonale Bryggeriforeningen holdt bryggeriene en felles front, ikke bare utad mot avholdsbevegelsen, men også innad mot nye bryggerier. Det kom i praksis ikke noen nye, vellykkede bryggerier etter at Bryggeriforeningen etablerte seg.

I Risør hadde man fått til et Øl- og Vinsamlag – et slags lokalt tidlig øl- og vinmonopol. Forretningsidéen var at Agder Bryggeri skulle selge ølet sitt gjennom dem som et slags hjemmemarked og så trolig ekspandere annetsteds og kanskje på eksport.

Bryggeriforeningen hadde et dårlig forhold til samlagene. Man aksepterte nok de som allerede eksisterte før 1901, men man forsøkte å boikotte nyopprettede ved at foreningens medlemmer nektet å levere øl til dem. Samlagene var tross alt avholdsbevegelsens teknikk for å strupe inn alkoholsalget i lokalmiljøet. Samlaget i Risør stod derfor etter konkursen i Agder Bryggeri uten øl å selge fra og med nyttår 1910 – tørrlagt som resultat av en stillingskrig mellom avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen.

I Risør var dette største alvor, siden avholdsfolket allerede hadde fått begrenset ølserveringen til kun å gjelde gjester på byens to beste hoteller. Skulle du drikke skikkelig øl i Risør, var det enten medbrakt, hjemmebrygget, eller kjøpt som hotellgjest.

Som en ekstra spiss på saken kan nevnes at fylkesmann i Aust-Agder – eller amtmann i Nedenes – var Sven Aarrestad, den gamle avholdskjempen og venstrehøvdingen. Han satt i Arendal, den lokale syndens bule. Det var Aarrestad som fremfor noen frontet strategien om ikke å kjempe for et nasjonalt forbud, men å tørrlegge landet kommune for kommune, ofte med lokale samlag som et mellomtrinn. Aarrestads linje var høyst suksessfull, og det var først da man i overmot satset på et nasjonalt forbud at det hele begynte å rakne. Og det var denne linjen Bryggeriforeningen så hardt argumenterte mot i sitt tilsvar over.

En notis i Nedenæs Amtstidende 17. mars 1909 bekrefter langt på vei at det var en forretningsstrategi å stå utenfor Bryggeriforeningen for Agder Bryggeri: Agder Bryggeri og Møllebrug er i disse Dage af det Aktiesekskab som nu eiede Anlægget, solgt til Interesantskabet Egelands Verk. Egelands Verk var en af de største Aktionærer i det Selskap, som eiede Bryggeriet. Agder Bryggeri er vistnok det eneste Bryggeri i Landet, som ikke er med i Bryggeriforeningen, og det har derfor Leverancen til de af denne Forening boykottede Ølsamlag.

For oss i dag er det utrolig at en organisasjon som Bryggeriforeningen kunne bestemme hvem som medlemmene hadde lov til å handle med. Men den gang var det en akseptert praksis blant de toneangivende bryggeriene, enten gjennom Bryggeriforeningen eller via mer uformelle nettverk. Noen synes kanskje jeg er for kritisk og negativ til Bryggeriforeningen og bryggerienes samarbeid fra før 1980-tallet, men la følgende sitat fra Rolf Danielsens bind «Det nye bysamfunn: 1880-1914» i Trondheim bys historie tegne bakteppet for krigen om ølmarkedet (side 362):

[...] da bryggeriene etter sammenslutningen i 1903 innsnevret detaljhandlernes avansemarginer, gikk disse til organisert aksjon for å tvinge bryggeriene i kne. Etter at et forsøk på boykott var blitt møtt med en stor utvidelse av ølsalget fra bryggerivogner, forsøkte detaljistene å sprenge «ringen» ved å oppheve bannstrålen for E. C. Dahls bryggeri. Da heller ikke dette lyktes, var det en tid på tale å starte et nytt bryggeri i samarbeid med detaljistene i Kristiania og andre byer, men bryggeriringen var for sterk og samholdet blant detaljistene for dårlig, og «ølkrigen» i 1903 endte med seier for industrien.

Andre kilder nevner at det opprinnelige stridens eple i denne ølkrigen i 1903 var at bryggeriene fjernet regelen om at det gikk 13 ølflasker på et dusin, det vil at at detaljistene fikk en gratis ølflaske for hvert dusin de kjøpte. Denne ølkrigen var riktig nok lokal for Trondheim, men problemstillingen var nok relevant for hele landet.

De må være lov å spekulere på hva som hadde skjedd dersom timingen hadde vært bedre for Agder Bryggeri. Da ølkrigen i Trondheim startet var Agder allerede konkurs, og bryggingen ble ikke gjenopptatt før etter bryggeriene hadde vunnet. Dersom Agder hadde vært operativ som et uavhengig bryggeri i 1903, ville kanskje detaljistene samlet seg om dem, i stedet for å forsøke å lokke E. C. Dahls til å bryte med bryggerienes felles front. På en andre siden, dersom Agder hadde klart å overleve til 1903, hadde de også trolig allerede vært tatt inn i varmen i Bryggeriforeningen for å sikre den felles fronten. Og uansett var de boykottede ølsamlagene tydeligvis ikke tilstrekkelig levegrunnlag for Agder Bryggeri.

Akkurat så lite begeistret var de toneangivende bryggeriene for et uavhengig bryggeri, at da Agder Bryggeri gikk konkurs siste gang i 1909, kjøpte man utstyret og transporterte det bort. Det ble overtatt av et bryggeri ved mjøstraktene, muligens på Toten. De ønsket vel ikke at enda en ny investor skulle kaste penger på en forretningsidé som hadde alt, bortsett fra et konkurransetilsyn i ryggen. Dessuten kan det tenkes at man ønsket å unngå at øltørste folk i et tørrlagt Risør ble desperate nok til å starte prosjektet opp på ny. Antakelig var også internjustisen bryggeriene imellom avhengig av at man ikke lot noen slippe unna med å stå utenfor den felles fronten.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

  |  Smånyheter uke 14/2019  »