Tegneserieland

Da vi flyttet fra Lademoen til Byåsen trodde jeg vi skulle komme til et straight og kjedelig sted. Til å begynne med så det også slik ut. Saggebukser, tagging og trick-sykler ble erstattet av rulleski, grilldresser og golfutstyr. Men i det siste har jeg begynt å stusse, mest på grunn av personlighetene på bussen, på «Åtta».

Det startet forleden. Magni og jeg hadde vært på byen og var litt brisne. Etter oss kom ett kvinnemenneske og slo seg ned på setet bak oss. Jeg vet ingen bedre beskrivelse enn at hun så ut som en av de damene som Jokke (i Pondus) tidvis faller for. I stil med denne rollen hadde hun bunkret godt opp innabords. Til alt overmål hadde hun trolig fått ny mobiltelefon … én med høyttaler, og den ville hun nok gjerne dele med hele verden. Nå er ikke innebyggede mobiltelefonhøyttalere ingeniørkronen på HiFi-verket, men denslags la ingen demper på henne. Der kom den ene slageren etter den andre - helst Rosenborgsupportersanger - og hun sang og nynnet falskt til dem med uovertruffen innlevelse. Vi tippet at hun var på vei til bofelleskapet etter en slitsom arbeidsdag i vekstbedriften.

Idag fikk vi en slags repetisjon. Et par seter foran oss satt et par litt slitne personer, den ene med en gitar. Den eldste av dem var litt ille berørt, mens den yngre (rundt 40) hadde satt seg fore å gi bussen den rette nachspielstemningen, noe som kanskje bedre hadde passet noen timer senere. Hans stjernenummer var 80-talls-hiten «Sing me a song, the last one in my life». Til hans fordel både stemte han gitaren, samt at han sang og spilte rent - noe snøvlete, men relativt rent. Det hadde en bestemt Rex Rudi-følelse over seg. Det var faktisk en positiv opplevelse.

Konklusjonen må være at gamle, slitne hits på akustisk gitar slår rosenborgsanger på mobiltelefonhøyttaler, og at Rex Rudi slår buruglene fra Pondus og Jokke. Gudene alene må vite hvilke andre tegneseriepersonligheter som skjuler seg i området her.