Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Sakebrygging   |  Ølkommisjonen av 1801  »

2012-05-12

Vraket øl

Middelalderens svar på øldommere var ølvrakerne som kunne erklære vrakøl - nei, ikke den typen vrakøl jeg har skrevet om før, men dårlig øl - øl som ble vraket.

Forskjellig systemer ble laget for å rangere øl, og Tage Taaning forteller om et dansk - eller kanskje københavnsk - system på side 33 i sin bok «Øl - en bog om en verdensdrik». Han refererer til at ølvrakerne etter å ha kvalitetsbestemt ølet markerte fatene med enten en sirkel for godt øl eller en halvsirkel for vrakøl. Fra dette refererer han til begrepet «å sirkle ølet» som et synonym for å godkjenne ølet.

Begrepet er ikke spesielt utbredt, men det er referert til i Oluf Nielsens «Kjøbenhavn i Aarene 1536-1660» (Gad, København 1885) del II, kapittel 3 side 142. Der står:

De forskellige Slags Øl skulde hvert Aar taxeres af visse Tilforordnede, og Vragere skulde tilskikkes, der skulde vrage og cirkle Øllet, førend det maatte sælges.

Forøvrig kan nevnes at Kjøbenhavn og København var sidestilte former frem til 1938, da man standardiserte på det sistenevnte, som frem til da gradvis hadde fortrengt navneformen med «j». Men jeg digrerer ...

Jeg formoder at et visst større danskeid bryggeri i Norge ikke tenkte på denne bruken av hel- og halvsirkler for å markere ølets kvalitet da de innførte sirkelsystemet for å beskrive ølet. Om det ikke er hentet fra moderbryggeriet i nettopp Danmark, så har de trolig heller stjålet det fra Polet som jo allerede lenge hadde visualisert sødme og fylde med svartlegging av sektorer i en sirkel. Men det er jo artig å legge merke til at norsk pilsner fra dette bryggeriet oftest rangeres i egenvurdering med halvsirkel i bitterhet og sødme.

Taaning er forresten inne på et annet tema rundt ølvrakerne, nemlig den beryktede buksetesten. I nyere engelsk ølhistorielitteratur er den nærmest stemplet som tull og tøys og bare en god historie, men den dukker tilsynelatende uavhengig opp i både Tyskland og som her i Danmark i 1942. Historien går noe slikt som: Dersom en brygger har brygget et øl det er tvil om, eller som av andre grunner skal sjekkes av en ølvraker, så helles et visst volum av ølet på en krakk. Ølvrakeren setter seg på krakken med sine lærbukser. Han blir sittende en halv times tid, og reiser seg. Dersom krakken følger med, er ølet dårlig.

Bryggere forstår raskt tanken bak. Jo mer sødme i ølet, jo svakere er det i alkohol og jo mer klissete er det og jo større sjanse er det for at det kan «lime» krakken til ølvrakeren. Sånn sett er det en test på om ølet er tilstrekkelig utgjæret. Det er en god og visuell historie, så jeg forstår godt at den mistenkes for å kun være en god historie. Bedre blir det ikke at Shakespeares far skulle være ølvraker, og det føles muligens litt drøyt om nasjonalpoetens faderlige opphav flakket mellom kneipene med kontinuerlig ølvåte lederhosen.

Men lell. Ølhistorikere utenfor England synes som nevnt å ha nedtegnet historien uavhengig av hverandre. Ikke skal jeg dømme her, men jeg er åpen for at det faktisk er tilfelle, men neppe som en hyppig praksis. Kanskje det var som en siste test i tvilstilfeller eller der det var uenighet om ølet. Det er neppe noe for dagens øldommere.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Sakebrygging   |  Ølkommisjonen av 1801  »