Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Sjøboden i Arendal   |  Sidesporet på Oslo S  »

2011-05-27

Vinsnobber og deres verden

Vinsnobbene har noen bein plantet i gresk-romersk kultur og i kristen ritualmagi. Det som er artig i den sammenheng er at én av definisjonene jeg har sett (og som jeg her og nå ikke finner igjen) på konseptet «barbar» knytter det opp mot de folkeslagene som drakk sin vin uutvannet. Poenget skal nemlig være at romere og grekere vannet ut sin vin - noe dagens vinsnobber ironisk nok kaller en barbarisk skikk. Jaja, tidene endrer seg.

Det er et hav av forskjell mellom øl og vin, men forskjellen i styrke er egentlig ikke så vesentlig. Joda, vin er gjennomgående sterkere enn øl. Men sammenlikner vi vin med sterkølet fra før avholdsbevegelsen tvang ølstyrken nedover, så er kanskje ikke forskjellen så stor. Og sammenlikner vi dagens øl med utvannet bordvin, er kanskje heller ikke den styrkeforskjellen så stor. Tragedien for ølets styrke er at ølet - eller rettere sagt sukkeret fra maltet - av natur skal vannes ut under brygging, og dermed er det vanskelig å sette en naturlig alkoholstyrke. Vinen produseres på den væsken som finnes i vindruene, og dermed faller det mer naturlig å tenke på dét som vinens rette og naturlige styrke.

Men det er flere sammenlikninger vi kan trekke og forskjeller vi kan peke på. Sett fra mitt ståsted som ølhund virker vinverdenen som proppfull av tradisjonalister og feinschemere - selv om de ulike vinene for oss uinnvidde smaker omtrent det samme. Jeg skal ikke benekte at det er forskjell på to viner, men det er sannelig lite innbyrdes forskjell mellom røde viner i forhold til innbyrdes forskjell mellom øl. Vis meg fem viner på polet som utviser like stor innbyrdes forskjell som f.eks Hoegaarden, Pilsner Urquell, Limfjordporter, Lambic og Nøgne Ø #100.

Men ølverdenen har også litt av det samme tradisjonalistpreget. Det høres kanskje uintuitivt ut, men de landene som best har bevart sine bryggeritradisjoner og øltyper, de synes å være minst interressert i å eksperimentere. Tyskland, Tsjekkia, England og Belgia er alle land med lange og rike øltradisjoner der mangt og mye har overlevd. Men det er ikke i disse landene du best finner sporene etter bølgen av ekstrem kreativitet som har skylt over verden de siste tiårene. Den startet i USA, som tross gamle og ærerike øltradisjoner omtrent hadde degenerert til noen få dusin digre industribryggerier. Og bølgen har lettest skylt innover de landene der stolte og ennå levende bryggetradisjoner ikke har kunne sperre for nye måter å tenke på. (Og nei, jeg tenker ikke på industripilsbryggerier som fremragende bærere av stolte og levende tradisjoner, uansett hvor mye de selv måtte hevde det selv.)

Nå skal ikke jeg late som jeg kan noe særlig om vin, men det synes som de kreative innspillene og villigheten til å teste ut nye metoder kommer fra områder som ikke er gamle og tradisjonelle vinland. Frankrike synes kaotisk oppdelt i et utall små vingårder og distrikter i et arkaisk system. Der synes tradisjonene å regjere med jernhånd. Det virker som den generelle mening er at eksperimentering ikke har mye for seg og endringer er bare for små detaljer. Til gjengjeld er det i de nye vinlandene uten eldgamle vintradisjoner - f.eks. Australia, Chile, USA - det virker som eksperimenteringen skjer. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er inntrykket jeg har fått, og det gjenspeiler i så fall veldig godt hva som har skjedd i ølverdenen.

Kreativ eksperimentering og tradisjonalistisk stillstand er motsatte konsepter som bølger frem og tilbake over generasjonene. Den første er kunnskapsbasert der den andre er oppskriftsbasert. Den første eksperimenterer der den andre repeterer. Hva skjer den dagen vinverdenen tar eksperimenteringen like langt ut som ølverdenens mikrobryggerier har gjort de siste tiårene? Tenk deg en vinverden hvor man tar inn over seg nye - og gamle, ukjente - drueslag, som bruker andre bær enn vindruer, som krydrer, tenker nye gjæringsregimer, som griper tilbake til gamle, nå utdødde teknikker, tenker lagring og modning på nye måter, gjenoppliver gamle tradisjoner, setter gamle teknikker i overdrive, eksperimenterer ...

Dagens vinsnobber kommer til å hate det, liksom pilsnerpatriotene misliker alt som avviker fra standardpilsneren deres. Men det speiler hva som har skjedd med ølverdenen. Men hvilken oversikt har vel egentlig jeg over det miljøet?

Dersom det virkelig kommer en slik revolusjon i vinverdenen, så starter den kanskje hos hjemmevinleggere, slik den gjorde med hjemmebryggere i ølverdenen? Så godt som alle mikrobryggeriene har startet som dyktige hjemmebryggere, drevet av nysgjerrighet, eksperimenteringvilje og en visjon om å kommersialisere sin hobby. Dog, jeg ser ikke noe hjemmevinleggermiljø som matcher det hjemmebryggermiljøet man hadde fra 1970-tallet og noen tiår fremover.

Dernest er det mange flere små vinmakere enn det på det minste var små ølbryggerier. Og det er denne hæren av små tradisjonalistiske historievoktere som er den største hemskoen mot endringer og utvikling. Det var ikke blant de små bryggeriene i Bayern og Belgia at revolusjonen kom ... de fortsetter mer eller mindre å tusle rundt og fikle med det de alltid hadde gjort (og ja, de lager ofte godt øl). Det var fra det store øl-ulandet USA at det kom ny kreativitet og vitalitet. Kanskje kommer en mikrovinrevolusjon fra et helt uventet sted? Kanskje Kina?

En innvending er at druer er både mer sesongbetont og ikke så lagringsdyktige som korn og malt - men vi klarer å få en helårsforsyning av friske roser og gode spisedruer dyrket Afrika og andre eksotiske steder, så jeg ser ikke helt at det er umulig å få friske bær til vinlegging. Jeg er sikker på at hjemmevinlegging vil være et betalingsdyktig marked om bare kvaliteten blir bra. Se bare på hjemmebryggemarkedet.

Så kan man si at vin er lagringsvare som trenger litt fatmodning, mens øl er ferskvare. Tja det er vel litt sannhet i det, men ikke større enn at vinen tradisjonelt har blitt laget på høsten og drukket hele året, så noe lagring har vært en dyd av nødvendighet. Det er mangt av øl som også trenger lagring - spesielt det sterke ølet. Jeg har vanskelig for å se for meg at ikke en vin kan lages av bær idag og være drikkendes - ja god - om 2-3 uker. Om druesafta er god, og gjæren er grei, og gjæringstemperaturen er fornuftig osv. Engelskmennene får det til med sin bitter, som nærmest er ute i kjelleren på puben før den er skikkelig ferdiggjæret. Jeg har hørt om hurtigvin og hvor forferdelig det er, og det har akkurat det samme negative stemplet som hjemmebrygg pleide å ha. Som de fleste hjemmebryggere laget jeg mye som kan forbigås i stillhet helt i starten, men dét forhindrer ikke at det likevel lages mye ypperlig hjemmebrygg.

Vin kan i tillegg lages på bær man selv dyrker, mens det er langt vanskeligere for øl, så i utgangspunktet burde dette være litt mer nedoverbakke for hjemmevinleggerne enn for hjemmebryggerne. Styrken for mange viner laget av andre bær er kanskje lavere for andre typer bær, men hvem sier at en vin må holde vindruevinstyrke? Jeg skal i alle fall eksperimentere mer med vinlegging ... vel, etter jeg har eksperimentert med hjemmemalting, ciderlageing, bygget temperaturregulerte gjæringsskap, dyrket egen humle og laget meg en HERMS.

 
- lagt inn av Dave - 2021/2/2 16:42:08
I've not tried these beers as yet, but would love to do so.

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Sjøboden i Arendal   |  Sidesporet på Oslo S  »