Det står en-og-førti øl
 

Siste vers for Siste Sang?

Norbrew-systemet er skalert en god del ned siste året. Først røyk bryggerivisjonene i Bodø, og deretter bryggeriene på Voss og Fedje samt Bryggeland-kjeden. Ett lyspunkt har vært brewpuben Siste Sang i Oslo – men nå ser det ut til at denne siste Norbrew-aktiviteten står i fare for å klappe sammen.

Bak Siste Sang står driftsselskapet Oslo & Akershus Bryggeri, som tidligere ble sugd opp som et datterselskap av Norbrew. Nylig har Norbrew sendt ut tilbud om frivillig akkord til kreditorene til Oslo & Akershus bryggeri – det vil i praksis si at de har startet gjeldsforhandlinger. Om de ikke får det til, er det vanskelig å se noen annen utvei enn skifteretten og konkursbegjæring. De beskriver at andelen gjeld som er sikret ved pant «er langt over» det man vil kunne få ut ved konkurs eller salg, og dermed maner de selv frem konkursspøkelset.

Dessverre er det ennå ikke levert noe 2017-regnskap for Oslo & Akershus Bryggeri til Brønnøysund, så det siste regnskapet vi har å forholde oss til er for 2016. Samme forhold gjelder forøvrig morselskapet Norbrew. Det er et temmelig dårlig tegn når Halloween nærmer seg uten at årsregnskapet har materialisert seg, og det er nærliggende å mistenke at innholdet er skremmende lesning.

Men om vi går tilbake til 2016-regnskapet, så gikk Oslo & Akershus Bryggeri med 3,05 mill i underskudd i årsresultat før skatt. Da var også faste verdier verdsatt til 10,4 mill, samt at de hadde akkumulert 2,37 mill i utsatt skattefordel. De bokførte også en «goodwill» på 4,78 mill, men alle som har fulgt mine tidligere utledninger om Norbrew vet vel hva jeg mener om denne goodwill-bokføringen. På samme tidpunkt hadde de totalt 23,4 mill i gjeld. Dette gjelder situasjonen ved inngangen til 2017, så disse tallene er idag 22 måneder gamle.

Det er imidlertid ikke bare et sterkt forsinket 2017-regnskap som har blinket som et iltert varsellys rundt Siste Sang. Daglig leder fratrådte i mai, og skal vi forholde oss til det som er innmeldt til Brønnøysund, har det ikke kommet noen ny etterpå. Gründeren Geir Hjorth gav et litt resignert og bitter-søtt intervju i slutten av august om Norbrew-investeringene sine til Finansavisen under tittelen «Jeg har virkelig prøvd å lykkes med Norbrew».

Siste Sang har brygget endel av sine øl hos Arendals Bryggeri, slik som en rekke bryggverk-løse bryggerier har gjort. Dette forundret mange, siden Siste Sang fikk levert et flunkende nytt bryggeri fra ANT. Lenge stod det urørt, visstnok fordi det manglet noen deler. Det er underlig, siden ANT leverer «nøkkelferdige» bryggerier, så det må formodentlig ha vært noe mer til saken enn at noen somlet med å montere den siste delen. Det ble også sagt at mens dette stod på, hadde de minst én brygger som gikk og trakk lønn og ikke fikk gå løs på de oppgavene han egentlig var ansatt for.

Kapital har skrevet om hvordan investorer og småsparere fikk kjøpe aksjer i Norbrew og Voss Fellesbryggeri til priser som var flerfoldige ganger over de prisene som ble brukt i fusjonsprosessene internt. I en rekke intervjuer og artikler (f.eks her - paywall) har den ene historien etter den andre kommet frem, der gjennomgangstemaet har vært hårete personalhåndtering. Bedre ble det ikke av at Bergensavisen gjennom flere artikler koblet Norbrew-gründere til pyramide-systemet Lyoness. Riktignok har det rent ut begrenset med penger fra Norbrew til Lyoness, men skaden i renomé har vært desto større.

Inntrykket mitt er at problemene har sirklet rundt morselskapet Norbrew og dets forhold til datterselskapene, snarere enn internt i datterselskapene. For oss som har lest avisartikler og regnskaper, er det lett å sitte igjen med et inntrykk at Norbrew innad i konsernet har sentralisert verdier opp til morselskapet og etterlatt gjeld hos datterselskapene. Hvor verdiene har tatt veien får være bobestyreres oppgave å finne ut av – gjelda ser i hvert fall ikke ut til å ha forsvunnet av seg selv.

Mange ristet på hodet og mumlet at dette umulig kunne gå i lengden. Og dermed er vi tilbake til dagens Siste Sang. Bryggeriet har informert kreditorene sine om at de gjeldsmessig allerede står under vann til godt over topplua. Samtidig skisserer man en løsning som fordrer at aksjene nedskrives til null, at banken ettergir betydelig gjeld, at halvparten av øvrige pantelån forlenges til etter at bankens lån er nedbetalt, og at det samles ny kapital gjennom konvertible lån og aksjeemisjon. Som en del av denne planen skal leverandør-kreditorene få 30% av pålydende på utestående, men først etter aksjeemisjonen og under forutsetning av at de frafaller øvrige krav og renter. Det er lettere å se hva kreditorene taper, enn hva eierne beholder gjennom en slik ordning. Spørsmålet er om Norbrews etterhvert litt frynsete rykte vil kunne torpedere en slik ordning.

Dog, man kan jo ikke se bort fra at en eller annen investor plutselig rir inn som en hvit ridder og legger igjen en haug med penger på bordet ... men jeg tviler. Tidsånden er at investeringer i mikrobryggerier ikke er noen enkel vei til gode fortjenester. Dessuten er det så mange andre bryggerier som man kan investere i, som ikke allerede er på minussiden, og som har en mindre turbulent historikk.

På den andre siden, bryggeriet har materiell som i januar 2017 ble verdsatt til over 10 mill, og det fremskrevne underskuddet er verd endel når og hvis bryggeriet noensinne går med overskudd. Selv om regnskapsverdien er negativ, så er det betydelige verdier i selskapet. Strengt tatt er det nettopp en slik floke som skifteretten er skapt for å løse opp i.

Norbrew har gitt seg selv en frist til onsdag ettermiddag med få til en frivillig akkord med kreditorene. Slike avtaler er avhengig av at alle kreditorer blir med. Om de ikke får dét til, formoder jeg at skifteretten er neste trinn i prosessen, for tross alt har jo bryggeriet selv indikert at de ikke har midler til å dekke gjelda. Vi får følge med på torsdag.

Untappd-ticker'e som mangler noe av det som Siste Sang har på tapp, bør vite å kjenne sin besøkelsestid.