2016-regnskapene, del 13

Så var det tid for trettende del i denne serien. Idag er de mest kjente Kinn og Lofotpils. Alle regnskapene skulle nå ha vært inne (og bøter til de som er sent ute), men om det er noen du ikke har sett ennå, er det nok mest fordi jeg har lang backlog.

Aller først, jeg er hverken jurist eller regnskapsfører, så dette er mest amatørsynsing. Men jeg kan litt om øl, riktignok. Så til dagens bryggeriregnskaper for 2016 …

MikroMeyer Bryggerhus i Spydeberg ble startet senhøstes 2014. Det brygges på et tilsynelatende velbrukt og værbitt system som etter øyemål kan være 500L. Inntektene i fjor var 915', som var nesten en fordobling fra første driftsår i 2015, da det var 473'. Det er minimalt med lønnskostnader og små driftsunderskudd på -38' og -28' for de to siste årene. Det er ikke noe anleggsmidler, men det finnes et MikroMayer DA som kanskje eier bryggeriutstyret og leie/låner det ut. Man har et banklån på 132'. Bryggeriet har fått til endel distribusjon og ser ut til å få god avsetning, for varelageret på 70' tilsvarer circa en måneds omsetning. Utfordringen for bryggeriene i denne størrelsesklassen kommer når man trenger et større bryggeri. Dessuten må man før eller senere tenke på en transisjonen fra dugnad til lønnet arbeide.

Salamander Bryggeri startet høsten 2015 i Sveio, og formodentlig oppkalt etter den fredede storsalamanderen, som har et habitat der. Opprinnelig var det aksjekapital på 687' ved utløpet av 2015, men endel av dette har i 2016 vært konvert til lån. Første driftsår – 2016 – hadde 241' i inntekter og nesten det dobbelte i driftskostnader. Det er dog ikke uvanlig at det påløper ekstra kostnader i første driftsår, og siden bryggeriets regnskap tross alt er temmelig lite, så er ikke dette så dramatisk. Selskapet har bokført anleggsverdier for 575'. Det virker som bryggeutstyret er sammenbygd fra ulike kilder. Antakeligvis blir det lettere å si noe mer konkret når 2017-regnskapet foreligger.

Sandnes Mikrobryggeri har en tilstedeværelse på Facebook, og de ser ut til å brygge på en Speidel, men jeg er sannelig ikke sikker på om det bare er hjemmebryggere. Det finnes et parkert domene (sandnesmikrobryggeri.no) som tilhører selskapet Sandnes Brygge, som på sine Facebook-sider refererer til at de har et mikrobryggeri … men det kan jo være to grupperinger som tenker på det samme navnet. Uansett synes bryggingen å være helt i startgropa på et veldig lite system, og om det er lokalisert i regnskapet til et serveringssted er det vanskelig å få tall på bare bryggeridriften.

Sandnes Kjøkkenbryggeri er et lite bryggeri knyttet til KinoKino i lokalene til Sandnes Kulturhus. Det virker som de brygger i 30-50 liters størrelsesorden. Bryggeridrift i slik størrelseorden drukner i pubregnskapet, så det har liten hensikt å grave i regnskapstallene. Egentlig er det litt frustrerende med bryggerier som dukker opp men ikke har noe skikkelig «footprint» på nettet eller i Brønnøysund. Det blir liksom litt performance-brewing over det. Det kan stå som kommentar både for dette og det forrige bryggeriet.

Valdres gårdsbryggeri ble startet i 1999, og der dermed blant de eldste fremdeles operative produksjonsbryggeriene fra etter bryggeri-tørka 1901-1989. Bryggeriet har de siste 4-5 årene hatt en salgsinntekt på rundt en million (når alkoholavgift ses bort fra). Sånn sett er det et veldig stabilt bryggeri. Driftsresultatet har stort sett vært moderat positivt de siste årene. Det er lite gjeld utover det kortsiktige som alle bryggerier har litt av. Det er stabile lønnskostnader på i underkant av en halv million de siste årene. Dette bryggeriet er vel ingen pengemaskin, men det er arbeidsplasser. Driften er forbausende stabil fra år til år, spesielt når man tar i betraktning hvordan ølmarkedet har endret seg i disse årene. Det er formodentlig et bryggeri som har funnet sin nisje. Jeg blir litt forvirret av at varekostnad varierer sterkt fra år til år, til tross for at de aller fleste andre postene er veldig stabile – kanskje er det noe med periodiseringen av innkjøp av malt?

Kinn bryggeri finnes det to av, ett som ble stiftet i januar i år, og et fra 2009. Formodentlig har de startet et nytt selskap med samme navn, sikkert i forbindelse med noe omstrukturering. Uansett skal vi se på regnskapet for 2016, og da er vi innenfor det gamle selskapet. Kinn er enda et komet-bryggeri, fra en salgsinntekt i 2011 på 3,1 mill, økte det til 6,2 mill i 2012, så 8,7 mill og 18,4 mill. Seksdobling på tre år er en temmelig bratt økning! Veksten har fortsatt de to siste årene, men har flatet ut. Det ble 22,1 mill i 2015 og 23,3 mill i 2016. Bryggeriet hadde i fjor lønnskostnader på 7,9 mill, som tilsvarte 15 årsverk – og ser vi bakover på regnskapene, har dette bryggeriet «alltid» (bortsett fra oppstartsåret) hatt lønnskostnader som har lagt circa fra en tredjedel til en fjerdedel av salgsinntektene. Det er mulig økonomer og investorer og slikt er uenig med meg, men slik kan det gjerne være. Ølbrygging skal ikke være gratisarbeid. Mer oppsiktsvekkende er driftsresultatet. Det var negativt bare i første driftsår, altså 2009. Senere har det økt og økt, frem til 3,8 mill i 2014. Det må sies å være knallbra! Parallelt med at veksten i salgsinntekten har stagnert, har kostnadene økt forholdsmessig mer, slik at overskuddet i driftsresultatet var på 2,6 mill i 2015 og «bare» 1,9 mill i fjor. Det er fremdeles et kjempegodt overskudd, men ett eller annet spiser av marginene. Verdien av varebeholdningen øker endel, og det kan tolkes som tregere omløpstid på varene. Varekostnaden øker forholdsmessig mer enn salgsinntekten, og det kan bety at overskuddet pr liter synker, dvs at prisene presses eller at kronekursen faller. Men jeg skal være forsiktig med å overtolke, for begge deler kan jo for eksempel også bety at man brygger sterkere og mer eksklusive øl som samtidig trenger mer lagring. Bryggeriet har 5,6 mill i langsiktig gjeld til bank el.l., hvilket er endel opp fra 2015, men det er sikkert ifm utvidelser og den nye øl-kaféen. Bryggeriet økte utstyret med ca 2 mill i fjor. Kinn er i alle fall et bryggeri som viser sterk økonomi, og de har vist at de kan tenke strategisk, blant annet med samarbeid med Mack om distribusjon og salg.

Veholt Mikrobryggeri er organisert som enkeltmannsforetak, og derfor har det ikke offentlig regnskap.

Lofotpils i Svolvær ble stiftet allerede i 2006, men var lenge et sovende bryggeri. Det forklarer vel også det litt misvisende navnet, siden de lager mye annet enn pils. Jeg forstår ikke helt hvorfor de ikke re-brand'et mens var små. Salgsinntektene gikk fra noen hundre tusen via 819' i 2014 til 7,0 mill i 2015, og grunnen var nok en avtale med Norgesgruppen i mai 2015. Sånn sett er det et godt eksempel på at proft bryggeriutstyr og avtale med dagligvare er en booster. Ifølge et intervju med Horecanytt ble det i 2015 produsert 118.000 liter. Salgsinntekt har riktignok gått tilbake til 5,9 mill i 2016, samtidig som verdien av varelageret har økt til 2,5 mill ved utgangen av 2016. Driftsregnskapet er ikke lystelig lesning. Driftsunderskudd sammen med betydelige finanskostnader sender årsresultatet ned til underskudd på 3,9 mill i 2015 og 2,5 mill i fjor. De har riktignok et kult bryggeri, som i regnskapet er verdisatt høyt og sender posten for varige driftsmidler til 17,9 mill. Totalt er det investert 22 mill i bryggeriet ifølge intervjuet med Horecanytt. De brygger på et 2000-liters system fra ingen ringere enn den tyske leverandøren Caspar Schulz. Egen tappelinje for boks, fat og flaske har de også. Det er 9,4 mill i langsiktig gjeld til banken. I tillegg er det 1,0 mill i kortsiktig gjeld til bank og 1,2 mill i annen kortsiktig gjeld. Lønnskostnadene var i fjor på circa 50% av salgsinntektene, og det er temmelig høyt. Rett nok har jeg gitt tommel opp for bryggerier som ikke holder tilbake på å betale lønn for innsats, men jeg ville forventet at et bryggeri med så dyrt og avansert utstyr hadde lønnskostnader som var en langt lavere andel av totalkostnadene. Det er mulig de lider under å ha mye større bryggverk enn de har salgsvolum, og at derfor ikke kan ta skaleringsgevinsten som dette bryggverket burde gi. I 2016 restrukturerte man den kortsiktige gjelda gjennom gjeldsettergivelse på 4,8 mill (formodentlig fra eierne) og en kapitaløkning på 5,9 mill. Generelt gikk disse midlene med til å sanere kortsiktig gjeld (som sank fra 10,6 mill ved inngangen av 2016 til 2,9 mill ved utgangen) og absorbere underskuddet fra 2016. At man har fylt på med friske milder betyr at styre og eiere mener det er liv laga for bryggeriet, og det er mulig å forestille seg at det hadde vært kroken på døra om de ikke hadde gjort noe slikt. Bryggeriet må imidlertid også gjøre noe med underskuddene. Om vi ser bort fra avskrivninger og finanskostnader, så klarte man i 2016 å få bryggingen til å gå med bare et lite underskudd, så man er på rett vei. Samtidig må produksjonen – og salget – opp. Det er mulig vi ikke skal henge oss opp i at bryggkjelen er såpass liten, for et slikt bryggeri har sannsynligvis en høy bryggetakt, og kan brygge betydelig mye mer pr dag enn rommålet sitt. Sånn sett burde Lofotpils være et attraktivt bryggeri for leiebrygging eller som partner for et bryggeri som selv har gått i taket på produksjonen.

Konklusjon? Volum er ekstremt viktig, og større er bedre. Men like viktig er det at volumøkning bare er halve svaret. Hele kostebinderiet som kommer etter at ølet er ferdig, er minst like viktig. Det gjelder slikt som logistikk, salgskanaler, branding, markedsføring, avtaler med kjeder, flaskevalg, etikettdesign osv osv.

En annen konklusjon er at de tre L-ene: lønn, leie og lån er utgifter som ikke variererer proporsjonalt med variabelt produksjonsvolum. Et bryggeri som pådrar seg nok «L-utgifter» må nesten bare fortsette å vokse, eller i hvert fall ikke krympe.

Og så tvang jeg min bedre halvdel til å lese korrektur, og hun syntes dette var gudsjammerlig kjedelig lesning, fordi alle tallene interesserte henne null og nix. Så konklusjon nummer tre er vel at du skal være over middels interessert i bryggerier og øl-markedet for å orke å komme igjennom dette.