Jeg har etterhvert gjort meg noen refleksjoner rundt tilsetninger i øl – først og fremst gamle og litt sære tilsetninger på historiske øl. Jeg tror de litt ofte blir oppfattet som rene smakstilsetninger eller i beste fall tilsetninger av sukker – mens andre effekter overses.

La oss ta den hyppigste tilsetningen til øl: humle. Hva bidrar den med? Bitterhet og aroma. Og så en infeksjonshemmende effekt. Og så virker den klarende på ølet, og dessuten kan gi det litt farge. Og ja, det finnes øl hvor selv disse mindre kjente effektene er svært reelle og tilsiktede, men oftest tenker vi på humle som en ren smaksjustering.

Jeg skrev nettopp om oregano i øl, men glemte å nevne at oregano hemmer gjæren. Noen (se slutten av denne tråden) har erfart at en gjæring med oregano stopper opp, og man må tilsette mer gjær dersom man skal nå FG og få skikkelig utgjæring. Det rimer med at oregano tidligere ble brukt infeksjonshemmende ved tilsetning under modning. Men samtidig vil det også virke gjæringsstoppende – og kanskje er en dose oregano på rett tidspunkt under modning ikke bare for å gi smak, men like så mye for å bevare en ekstra sødme og unaturlig høy FG i ølet.

Honning kan tilføre brygget både smak og sukkermateriale for gjæring, men honning inneholder også gjær som undertrykkes av en for høy sukkergehalt, men som «spontangjærer» når den tynnes ut i vann. Så når oppskrifter inneholder litt honning, så kan det tenkes at det skal tilsettes like før gjæringen skal starte, og at det egentlig er tilsetting av gjær. Druer har lignende effekt.

Jeg så en oppskrift på et afrikansk tradisjonsøl, der det skulle kastes en neve korn i karet som noe av det siste før «vørteren» var klar for gjæring. Ettersom dette er et øl der melkesyrebakterier er viktige under gjæringen, er det sannsynlig at håndfullen med korn egentlig er en tilsetning av bakterier, ikke bare en smakstilsetning.

Dette var bare tre eksempler, men det illustrerer poenget: tilsetninger er ikke alltid bare smakstilsetninger, det kan også være tilsetninger av ensymer eller av mikrobiologi, det vil si tilsetning av aktivt smaksgenererende komponenter. Men for det utrenede øyet vil det lett oppfattes som en passiv smakstilsetning, eller endog en meningsløs og borteffektiviserbar tilsetning.

Litt av bakgrunnen for at dette ofte blir oppfattet utelukkende som smakstilsetninger er at det gjerne er antropologer og historikere som beskriver slike oppskrifter. Slik går effekter utover smakskomponenten tapt på grunn av manglende bryggeteknisk innsikt. De spør ikke hvorfor man tilsetter noe, de er mest interessert i at man tilsetter det.