Anders myser på livets særere sider

Side 1/1: 1

2018-06-14

Norbrew, Voss og konkursen

Onsdag kom meldingen om at Norbrew har meldt oppbud i datterselskapet Voss Fellesbryggeri, og konkursen synes uunngåelig, selv om det er tenkelig med videre drift av bryggeriet med nye eiere etter en refinansiering. For de som har fulgt med på regnskapstallene og nyhetene var ikke konkursen overraskende. Jeg hadde tenkt å se nærmere på Norbrew-selskapene når bare regnskapstallene for 2017 var kommet, men det er visst bare å starte her og nå.

Hvordan og hvorfor ble det slik? Det første hintet kommer i Bergensavisen, som forteller at bryggeriet hadde en gjeld på 46,2 mill mens eiendelene var på godt under 10 mill. Disse tallene er sikkert korrekte og oppdaterte, men det er langt mer ved dem enn bare noen siffer. Der refereres det også til at under rettsaken rundt oppsigelsen av økonomidirektøren kom det frem at Norbrew var satt under administrasjon av banken, så det må ha vært økonomisk krise i Norbrew en periode. For å sette det i perspektiv: Avisen Nordland hadde artikler 5. og 6. mars i år, der de hadde kommet frem til at som konsern hadde Norbrew-systemet en samlet gjeld på 90-100 mill.

Om vi skal fortelle historien om Voss Fellesbryggeri, så må vi også fortelle historien om morselskapet Norbrew. Norbrew hadde ambisjoner om å bli store. Folkene bak hadde riktignok mer erfaringer fra utelivsbransjen enn fra bryggeribransjen, men har øyensynlig ikke hemmet visjonene. De fikk inn investorer, visstnok rundt 200, hvorav flere var kjendiser. De samlet seg rundt et dusin selskaper, og på papiret var det store verdier.

Norbrew kastet seg på bølgen av håndverksøl og hjemmebrygging. De kjøpte hjemmebryggbutikker – «Bryggeland»-kjeden. Butikken i Drammen gikk konkurs 8. august i fjor etter lønnskrav fra en ansatt. Ifølge Drammens Tidende meldte bobestyreren for konkursen etter én måned at han ikke hadde fått tak i daglig leder (som trolig hadde flyttet til Thailand) og slet med å få regnskapstallene for det halvannet siste året. Bryggeland-butikken i Sarpsborg gikk konkurs en måned etter Drammensbutikken. Butikkene i Oslo og Strømmen er solgt til Fermentarium som har en eier som også eier 50% av Vitale Norge AS, som står bak vinogvar.no. Vinogbar.no var en av de eldste nettbutikkene for hjemmebryggutstyr, men også bar-utstyr, og vinlegging og såkalt «hobbyutstyr» (les: hjemmebrenning) i tillegg til et spekter av moro-artikler. Resten av Bryggeland skal visstnok kjøre videre, men som ren nettbutikk med lager på Ås.

På bryggerisiden skaffet de seg tre bryggerier: Voss Fellesbryggeri, Northern & Co på Fedje, og Siste Sang. Northern & Co ble nedlagt som bryggeri, men skulle fortsette som whisky-destilleri. Det har vært stille rundt hvordan det går med whisky på Fedje, men i Bergensavisen 13. juni uttaler Hjorth at de er i sluttforhandlinger med investorer om realisering. Vel, jeg skal tro på det når sluttforhandlingene er sluttført og investorene har investert.

Det tredje bryggeriet er Siste Sang i Oslo, som hadde en langtrukket oppstart. Selskapet bak heter egentlig Oslo og Akershus Bryggeri. Jeg hører stadig rykter om det er solgt, men jeg har ikke klart å finne noe offisielt om det, og til onsdagens Bergensavisen uttaler Geir Hjorth at Norbrew fremdeles eier 100% av aksjene der.

Videre hadde de planer på gang i Bodø, der man skulle lage et industribryggeri som skulle brygge rundt 1,5 mill liter pils pr år. Dette skulle være en slags gjenreisning av Bodø Aktiebryggeri eller Nordlandsbryggeriet, som ble kjøpt av E. C. Dahls og senere endte inn i Ringnes. I Bodø hadde Norbrew i tillegg planlagt et lite mikrobryggeri, realisert med bryggeriutstyret fra Fedje. Til alt overmål skulle i hvert fall ett av disse bryggeriene ligge i de gamle lokalene til Nordlandsbryggeriet. Disse prosjektene skal være lagt på is inntil videre.

Et annet Norbrew-bryggeri der det har skjedd lite er Den Norske Krone, som riktignok i det siste har fått inn nye folk i styret. Det vites ikke om eierskap er endret samtidig med det, men det er nærliggende tanke når nye folk kommer inn i tidligere sovende selskap.

Dessuten finnes det et selskap Fjellsider AS, som ser ut som det ikke er noe særlig aktivitet. Det samme gjelder et selskap kalt Norbrew Sweden AB i Vårgårda, 3-4 mil nordøst for Göteborg.

Det siste bryggeriet var Haandbryggeriet, der Norbrew kjøpte 60% av aksjene, fra Jens Maudal og Rune Eriksen. Imidlertid hadde de gjenværende aksjonærene forkjøpsrett, og en lang rekke støttespillere stilte opp som investorer, slik at oppkjøpet fra Norbrew ble blokkert. Da dette utspilte seg sommeren 2016 var Norbrew fulle av løfter og lovord, men i ettertid er nok folkene ved Haandbryggeriet glade for at de benyttet forkjøpsretten.

Men i dette innlegget skal vi se mer spesifikt på Voss Fellesbryggeri. Dagens Voss Fellesbryggeri har nemlig vært gjennom en fusjon med Voss Fellesbryggeri … og det var ikke noen skrivefeil. I den forbindelse har man gjort noen sprelske operasjoner.

Voss Fellesbryggeri (orgnr 915 111 785) ble opprettet under navnet «Vossabrygg» i midten av mars 2015, med Frode Horvik og Per Jørgensen i styret, og med førstnevnte som daglig leder. Aksjekapital var 100.000. Den 11. juni 2015 ble navnet endret til «L/L Voss Fellesbryggeri AS». Kapitalen ble 9. desember 2015 utvidet til 170'. Samtidig forsvant Frode Horvik ut av styret, mens Jan-Erik Eikeland, Arne Hjeltnes og Steinar Knutsen kom inn. I årsregnskapet for 2015 er det listet en rekke små, lokale aksjonærer, mens de største aksjepostene var fire på nesten femten prosent hver, eid av investeringsselskapene til Steinar Knutsen, Per Jørgensen, Frode Horvik og Arne Hjeltnes.

Det anonymt navngitte selskapet «Norbrew 1» (orgnr 917 229 864) ble 26. mai 2016 opprettet med aksjekapital på 30' og Geir Hjorth alene i styret. Så 29. juni blir det besluttet å fusjonere Voss Fellesbryggeri med Norbrew 1, og Arne Hjeltnes og Jan-Erik Eikeland trer inn i styret til det overtakende selskapet Norbrew 1. Fusjonen gjennomføres 18. august, og samtidig endres forretningsadresse fra Oslo til Voss og daglig leder til Frode Horvik slik som det hadde vært for Fellesbryggeriet, og så 30. august skifter Norbrew 1 navn til Voss Fellesbryggeri.

Vi kan undre oss over en slik operasjon der man – sålangt jeg kan se – fusjonerer Fellesbryggeriet inn i et «tomt» selskap, når det ser ut til å være samme eier på begge sider i fusjonen. Såvidt jeg forstår er det en opersjon som flytter eierskapene i Fellesbryggeriet opp og inn i Norbrew, samtidig som Fellesbryggeriet blir et heleid datterselskap. Tilsvarende operasjoner ble gjort for Northern & Co (fusjonert med Norbrew 2) og for Siste Sang/Oslo og Akershus Bryggeri (fusjonert med Norbrew 3). I note 1 til årsregnskapet for Norbrew står det: «Selskapet har i 2016 vært en del av en trekant-/konsernfusjon. Dette da de tre heleide datterselskapene L/L Voss Fellesbryggeri AS, Oslo & Akershus Bryggeri AS og Northern & Co AS innfusjonerte selskapene med samme navn. De overdragne selskapene fikk vederlagsaksjer i Norbrew AS for totalt kr 39.300.000.» Regnskapet for Fellesbryggeriet skriver samme år i note 1: «Fusjonen er gjennomført etter oppkjøpsmetoden, som en vederlagsfusjon/trekantfusjon med oppgjør i aksjer i morselskapet Norbrew AS. Bytteforholdet er slik at 1 aksje i overdragende selskap gir rett til 20.332 aksjer i Norbrew AS. Vederlaget ble fastsatt til kr 13.300.000.»

Imidlertid, i forbindelse med oppkjøp kan det hende at det betales langt mer for et selskap enn det regnskapsmessig finnes verdier i det. Et kron-eksempel er et IT-selskap som bare eier noen PC'er og kanskje litt møbler, men som allikevel kan være verdifullt pga nøkkelkompetanse, kundemasse, markedsforståelse og så videre. Dersom noen kjøper et slikt selskap for langt mer enn regnskapsverdien, så finnes det mekanismer for å balansere regnskapsverdi og markedsverdi.

For å få regnestykket til å gå opp, har jeg forstått det som at man kan benytte regnskapsposten «goodwill». Dersom selskap X kjøpes for 1 mill men har verdier for halvparten av det, kan man føre opp en halv million i «Goodwill» på regnskapet. Tross alt, selskapet har vært solgt på det åpne markedet, og det er jo en verdisetting. Slik goodwill skal avskrives over et visst antall år.

Men hva skjer dersom et morselskap fusjonerer et datterselskap som de eier eller i det minste kontrollerer med et annet, tomt, nyopprettet selskap som de også eier? De kan fremdeles bruke posten goodwill, dersom pris og regnskapsverdi divergerer. Her går såvidt jeg forstår pengene og eierskap i ring. Goodwill-kontoen gir en forventet merverdi til selskapet og det en høyere regnskapsverdi, men trolig skaper det også intern konserngjeld. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår alt det regnskapstekniske her.

Northern var ved inngangen til 2016 50% eid av Steinar Knutsen og Per Jørgensen, med en rekke småaksjonærer som tilsammen eide den andre halvdelen av selskapet. Oslo & Akershus Bryggeri var ved inngangen til 2016 i stor grad eid av Stig-Rune Steiro og Geir Hjorth.

Min første tanke var dette blåste opp Fellesbryggeriets papirverdi, og at det umulig kunne være tillatt. Men det er visst tillatt. I praksis risikerer man bare at det blir mer skatt av slikt. For eventuelle senere investorer vil en gjennomlesing av regnskapene raskt avsløre at goodwill-verdiene i et slikt tilfelle ikke er satt av en reell markedsverdi, men i praksis satt av eierne i en restrukturering.

En annen effekt er at goodwill skal avskrives over et visst antall år, for eksempel 3-5 år. Avskrivninger er kostnader som i resultatregnskapet spres utover flere år. Dermed vil avskrivningene spise av inntektene i regnskapet til bryggeriet i disse årene. Når Fellesbryggeriet har hatt så store kostnader, så er det ikke nødvendigvis slik at lønn og varekost er mye større enn salgsinntektene. For på toppen av lønn og varekost kommer alle avskrivningene.

Det siste regnskapet for Fellesbryggeriet som er tilgjengelig er for 2016. Det viser salgsinntekter på 3,33 mill, og lønn og varekostnad på 3,8 mill. Det er ikke veldig stor forskjell. Men i tillegg kommer «annen driftskostnad» på 3,85 mill, avskrivninger på 1,42 mill og renter og nedskrivninger på 787'. I dette regnskapet (note 11) finner vi at Fellesbryggeriet endte med 11,5 mill i Goodwill, og at det skulle avskrives over fem år, hvilket burde bety en kostnad på avskrivning på 2,3 mill i året i resultatregnskapet.

Ved utgangen av 2016 hadde Fellesbryggeriet bokført 10,2 mill i inventar og utstyr, mens de hadde bokført 11,7 mill i Goodwill og 5,25 mill i utsatt skattefordel – tilsammen midler for over 27 mill.

Note 16 i årsregnskapet for Fellesbryggeriet gir oss mer innsikt i hvordan store beløp har blitt skyflet rundt internt i Norbrew-systemet og har endt i morselskapet: «I forbindelse med fusjonen oppsto det en fusjonsgjeld til morselskapet Norbrew AS på kr. 20.577.208. Renten er fastsatt til 3% årlig. Rentekostnaden i 2016 er beregnet til kr 230.014. Selskapet har også en langsiktig gjeld til Norbrew AS på kr 3.950.000. Dette renteberegnes med 3% hvert år. Rentekostnaden i 2016 er beregnet til å være 28.700.»

Også posten «utsatt skattefordel» har sine særegenheter. Detaljene er tricky for meg som ikke er regnskapskyndig, men skattefordeler man ikke har kunnet trekke fra, kan saltes ned til et senere år da man har skatt å trekke det av på. Slik jeg forstår det, akkumuleres denne posten dersom du driver med underskudd, og så kan du slippe skatt når du senere går med overskudd. Posten er dermed praktisk talt verdiløs før man går med overskudd og har skatt å skrive den av mot ... rent bortsett fra at et selskap med en stor slik post kan fusjoneres med et selskap med masse overskudd og skatt og potensiale til å ta ut skattefordelen.

Om Norbrew virkelig har skaffet seg en samlet gjeld på 90-100 mill, hvordan har de klart det uten at aksjonærer og bank har satt ned foten? Og hvor har det blitt av så mange penger over en treårsperiode? Litt har gått til utstyr, men det avskrives ikke så fort. Litt har gått til tap på bryggingen, men ikke så mye. Endel har gått til lønn. I rettsaken rundt den oppsagte økonomidirektøren kom det frem i Bergensavisen 17. april at Steinar Knutsen hadde redusert lønna fra 140.000 til «bare» 112.000 … og her snakker vi om månedslønn. Det er muligens med sosiale avgifter, men gir vel uansett en millionlønn.

I mange andre bryggerier er det tradisjon for at eiere står på med innsats, og tar ut moderat med lønn, om de i det hele tatt tar ut noe lønn. I Norbrew ser man ut til å ha siktet på stjernene og kjørt på med rikelig med lønn og konsulentoppdrag til nøkkelpersoner. Jeg har forståelse for om mange av småaksjonærene i ettertid sitter med en uggen følelse av at pengene kontinuerlig har sildret bort og vekk på en måte som er uforenelig med at Norbrew noensinne ville blitt et overskuddsforetakende. Det koker ned til det gamle utsagnet om tæring og næring.

Det er farlig å spå, men jeg tror jeg er på trygg grunn om jeg spår at vi kommer til å høre mer om Norbrew og underselskapene og økonomien deres i ukene og månedene fremover.

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Tunfisk - 2018/6/16 23:22:07
Godt skrevet! Og enda bedre at noen følger med! Blir spennende å se neste kapittel ;)

2018-06-10

Smånyheter uke 23/2018

Her kommer ukens dose av nyheter og småstoff om bryggeriene rundt om i landet. Det skjer en god del rundt om, dels i rushet om å få posisjonert seg til sommerøl- og ølfestival-sesongen, og dels fordi det også er sesong for årsregnskap, som trolig får enkelte til å sette sluttstrek eller tenke omorganisering.

Den Norske Krone er et selskap i Norbrew-familien, men har hatt minimal aktivitet og derfor kommet i skyggen av søster-selskapene som har brygget. Inntil nylig var det bare Steinar Knutsen og Geir Hjorth i styret/daglig leder – liksom i flere Norbrew-selskaper. Frem til nyttår var dette selskapet heleid av Norbrew. Imidlertid trådte det nylig inn to nye representanter i styret i nå i starten av juni: Anne Kristi Koppang og Jan Christian Bragnes. De to har eierinteresser i restaurantbransjen i Oslo og vinimportøren Vino og Vinoterra. Det virker nærliggende å tro at de har kjøpt seg inn i selskapet, og at Den Norske Krone har bryggeplaner eller lignende på beddingen. Koppang har forøvrig gjennom Akk Invest en 21,69% eierandel i Thoresens Norsk Øl, ifølge de siste tallene fra Proff.no. Om jeg ikke husker feil, hadde hun også et samarbeid med Thoresen om Bryggeriet Kødn i Valdres, uten at det materialiserte seg.

Hadeland Malt har meldt inn oppløsning. Firmaet skulle lage spesialmalt for mat- og bryggeribransjen, men det er uvisst om det kom i skikkelig drift.

Gjesdal bryggeri har fått innstilt bobehandlingen i Jæren tingrett etter at bryggeriet gikk konkurs i november i fjor. Det er ikke midler i boet til å dekke omkostningene av videre bobehandling. Vi har tidligere såvidt nevnt bryggeriet, som ønsket å åpne bryggeri og pub i den gamle lokomotivstallen, men tapte kampen om bygget. De så seg deretter om etter alternative lokaler, før de la inn årene.

Thoresen og Norsk Øl er ifølge Aftenposten (paywall) begjært konkurs av konsulentselskapet Radical AS. Artikkelen skriver mye om Norwegian Wood, men den aktuelle saken gjelder et relativt moderat beløp på 87.000 for konsulenttjenester i 2015, som var et par år før Thoresen ble involvert i festivalen. Når Aftenposten allikevel fokuserer så mye på økonomien til Norwegian Wood, er det trolig fordi de venter at Thoresen og Norsk Øl har nye runder foran seg med langt større økonomisaker direkte relatert til Norwegian Wood. Selskapet som i denne omgang er begjært kontor er Norsk Øl, som er ett av Thoresens selskaper for eierinteresser i norske bryggerier, blant annet To Tårn. Det ser ut til at han etterhvert har solgt seg ned til circa 56% i Norsk Øl og fått inn investorer. På Facebook refererer Knut Albert at Thoresens Norsk Øl også har utstående faktura for øl som han har fått kontraktsbrygget.

Nedstrand Bryggeri har fått bevillingen på plass, ifølge Tysvær Bygdeblad. Planene er å være på markedet med de første produktene før jul, formodentlig blant annet et juleøl.

Valdres gardsbryggeri har meldt oppbud, som jeg tidligere har kommentert på bloggen. Det var snakk om en mulig omorganisering tidligere i år, men med oppbudet synker sannsynligheten for at de kommer tilbake. Med oppstart i 2001, var Valdres trolig det tredje eldste, fremdeles bryggende mikrobryggeri i Norge. De var det eldste kommersielle gårdsbryggeriet, og de første som begynte å selge øl med elementer av tradisjonsbrygging i moderne tid.

Brewers of Norway er meldt tvangsoppløst. Selskapet siktet på festival- og eventbransjen, selv om det var registert under koden for produksjon. Deres egen beskrivelse i Brønnøysund var: Festivalvirksomhet med hovedvekt på øl og mat. Fremme bryggerier og hjemmebryggeres produkter fra egnede lokaler. Konsulentvirksomhet, kjøp og salg under eventer. Service og utleie av utstyr. Jeg har bare klart å finne ett arrangement som de har vært knyttet til: de fikk visst skjenkebevilling ifm en øl- og matfestival i Arendal i august i 2016.

Brann hos E. C. Dahls i Trondheim. Det var visst taktekkere som hadde vært litt for harde med brennelampene og satt fyr på takkonstruksjonen under. Etter hva Adressaavisa kan melde, var det endel røykskader i tapperiet – deriblant 1477 paller med brus og øl – men ellers få skader annet enn selve taket. Trolig er det også lagervarer for Ringnes her. Dahls har nok spist noen betydelige jafs av ølmarkedet, især lokalt, etter at de kom med spesialøl. Det ser ikke ut til at det blir noen produksjonsstopp av dette, som i så fall vil det vel være det verst tenkelige tidspunktet. Vi står på terskelen til sommeren, og et forrykende maisalg har allerede redusert eksisterende lagre. Bare forrige helg solgte Dahls 48.000 liter øl på rockefestivalen på den nye Dahls-scenen. Lørdagssalget var visstnok mer enn det noensinne før er solgt på én enkelt dag i Trondheim. De er visst en reell fare for at ølet på lageret er ødelagt og må destrueres. Men fremfor å helle det ut, hadde det vært litt søtt om de heller sendte det til brenning hos en destillatør og kom tilbake med en kul whisky.

Senja Øl har fått statlig tilvirkningsbevilling ifølge bevillingsregisteret. Bryggeriet klarte tidligere å få registrert varemerket «SØL» (for Senja ØL), til tross for protester fra bryggeriet bak det litt mer kjente ølet SOL.

Grimaas Bryggeri på Raufoss har fått rett til engrossalg, og vil formodentlig distribuere sine egne varer. Såvidt vites, kommer bryggeriet til å lansere sitt øl – en pilsaktig blonde og en APA, begge i butikkstyrke – på den kommende 2830 Sommerfestivalen i slutten av juni.

Qvænbrygg i Vadsø (det brukes litt ulike staveformer, der Qvænbrygg ser ut til å være den prefererte skriveformen) har fått kommunal bevilling for salg og tilvirkning og starter bryggingen. De har også en prosess gående for å få statlig tilvirkningsbevilling.

Ølfestivaltog. Til Bryggerifestivalen i Trondheim 2-4. august kan du i år ta festivaltog. Det går fra Oslo S litt etter lunsj dagen før festivalen starter, og har satt av en vogn til festivalen, med smaking, meet-the-brewer og ølprating – mens man tøffer gjennom storslått norsk natur. Jeg er nesten sjokkert over kreativiteten, men litt tiltrukket av konseptet.

Osterrijsen har skiftet navn til TMG CO AS, som er initialene til daglig leder Thomas Michael Göetz. Han var egentlig ute som daglig leder bryggeriet om vi skal tro en artikkel i Aust Agder Blad fra 4. november i fjor. På dette tidspunktet var det mye støy rundt Oosterrijsen og betydelige personellutskiftninger. Andrew Windtwood – som tidligere har jobbet ved Nøgne Ø – skulle være ølbrygger ved Oosterrijsen. Til Aust Agder Blad 8. desember 2017 fortalte han (paywall): «Jeg trakk meg ut av det etter ett år. Det gjorde jeg for å redde selskapet. - Ære være dem for at de vil gå videre. Ingenting vil glede meg mer hvis de får det til.» Windtwood startet allerede i fjor som brygger hos De Tvende, som er mikrobryggeri-labelen til Arendals Bryggeri. Oosterrijsen har dessuten solgt Havnegata 8, der planen var at de skulle innrede bryggeriet. De rakk visstnok å rive vegger og gulv, før det stoppet opp. Bryggeriet har fått ut noen øl, brygget ved Arendals Bryggeri. Jeg vil nødig utstede forhastede dødserklæringer for bryggerier, men det ser egentlig ut som Oosterrijsen har tatt et skritt i gal retning. Navnet er den nederlandske formen for det gamle navnet på Risør, som ble kalt for Øster-Risør helt frem til starten av 1900-tallet. Det fantes også en Vester-Risør, som lå ved Mandal.

Tags: , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Oosterrijsen - lagt inn av Jon Anders - 2018/6/11 11:09:33
Det skrives "Oosterrijsen" :)
skriveleif - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/11 13:16:23
Oi, jeg trodde jeg hadde sjekket skrivemåten på alle stedene jeg brukte navnet, men der hadde det sannelig sneket seg inn en feil, ja. Takker.

2018-05-31

Akershus 4/5 – Nye øltyper

Dette er del 4 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunnen og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I denne delen skal vi se på hvordan de forsøker å møte utfordringene, ved å skape nye og kreative øltyper.

Som vi husker fra forrige del, var Akershus Bryggeri gått fra en optimistisk opplysningskampanje om det overgjærede ølets kvalitet, til en dyster, nesten konspriatorisk konklusjon om at «alt» var storbryggerienes feil. På Lorry-smakingen slaktet de øl med lime, øl på blanke flasker, lyst og lett lagerøl …

Sommeren etter, den 6. juli 1995 dukker det opp en forunderlig rubrikkannonse i Aftenposten. Under seksjonen «Forskjellig», og mellom annonser for en spåkone og for parkett står følgende:

Tørst i sommer?
Partyfat, 30 og 50 liter, leveres med tappeutstyr. Vi leverer også flaskeprodukter. Akershus Bryggeri, Gran, Ytre Enebakk, Tlf 64 92 xx xx. Avd Bærum, Gml Ringeriksvei xx, Bekkestua. Tlf 67 12 xx xx.

Sommeren 1993 var de blitt utsolgt på trendy utesteder. Sommeren 1995 annonserte de for partyfat under rubrikken «Blandede annonser». Hva hadde hendt i mellomtiden?

En ukes tid etter kom nok en overraskelse. Aftenposten Aften kan fortelle 14. juli 1995 at Akershus bryggeri kommer med et nytt øl:

Et pilsnerøl av den smakskraftige sorten – med det velklingende navn «Lys Enebakker». Og bryggmester Bård Thanem er altså stolt ikke bare av dette uhyre innlandske øl, men vel så meget av etiketten: Den gjengir et maleri av Enebakk-kunstneren Erling Enger (1899-1990).

Hva? Et øl av den utskjelte øltypen pilsner? Avisen kommenterer da også litt syrlig at bryggeriet dermed trår «til i ølhundenes hovedfelt», og at folk nå har et kunstnerøl med billedkunst på etiketten, i tillegg til all kunstnervinen.

Bakgrunnen for rubrikkanonsen kommer i Asker og Bærum Budstikke i slutten av juli. Akershus bryggeri hadde kjøpt de gamle lokalene til Fontana, og startet sitt eget ølutsalg. Det er bilde av daglig leder som holder frem Akershus' nye pilsner. Den nye markedsjefen i Akershus bryggeri, Johan Østby, forteller at de fører minst 60 ølsorter i utsalget, hvorav jeg formoder de fleste må være pilsnere fra større bryggerier.

Men Akershus bryggeri hadde mer på lager, for å si det sånn. Allerede påfølgende måned – 28. juli 1995 – står bryggerisjef Thanem frem i Dagbladet med det nyeste produktet deres: Barranquilla – med cola-smak. Styrken var på 3,75%, strategisk plassert i skatteklasse C der det var lavere alkoholavgift. Det fortelles at det tilsettes cola-essens etter at ølet er filtrert.

Førsteinntrykket er mindre søtt enn fryktet. Drikken er alkoholsvak, og appellerer sannsynligvis mest til jenter og ungdom. Øltypen kommer fra Colombia.

[...]

– Ølet er lettdrikkelig, men noe mørkere enn det lyse trend-ølet som er populært nå. Det skal appellere til folk som foretrekker cola framfor øl. I tillegg er det lave alkoholinnholdet gunstig alkoholpolitisk sett, sier Svend Borgen, importør av utenlandsk øl og råvarer for øl-produksjon.

[...]

– Vi tror det er et marked for et spesialøl av denne typen, sier Bård Thanem i Akershus Bryggeri.

Den 12. august plukker Telemarksavisa opp saken i et intervju med markedsjefen, Johan Østby. Han forteller at pilsnerølet Lys Enebakker ikke ble noen salgssuksess, selv ikke i Enebakk. Han forteller også at det nye cola-ølet ikke er brygget på pilsnergjær, og at det derfor har mer smakstoner. I intervjuet blir det også trukket frem at Renhetsloven nylig var opphevet som følge av EØS-avtalen, som et apropos til at man tilsatte cola-essens til ølet.

Telemarksavisas smakspanel slaktet ølet. De konkluderer med at ølet har en innbydende flaske med tøff etikett. Én i smakspanelet kommenterer «Jeg var ganske positiv da jeg tok den første slurken, men etter å ha drukket opp halve flaska var jeg skuffet.» Den andre i smakspanelet syntes ølet hadde en frisk smak, var lett og lyst og kunne minne om det meksikanske Corona-ølet.

Hmmm, Corona … var ikke det ølet som forståsegpåerne i Akershus Bryggeri og andre steder hadde slaktet på Lorry litt over ett år tidligere? Det er nærliggende å tro at økonomien spilte en rolle her. De hadde satset på et romslig bryggeri og skulle omvende pilsnerdrikkerne – men de aller fleste av dem ville slett ikke omvendes. På ett eller annen tidspunkt merker man slikt på lommeboka.

To uker senere, 25. august står det en øltest av småbryggerier i Dagbladet. Jeg pleier ikke å ha store forventninger til slike avistester, men her hadde de fått med kjellermesteren på Hotell Continental, en med doktergrad innen brygging, og avisens ølskribent. Her får stouten terningkast seks, pale ale får fem, weissbier får terningkast fire med kommentarer rundt uvant, syrlig og «ung» smak, mens Lys Enebakkeren ender på tre, med kommentar om at «Her lukter det landlig og 'bondsk'» og «[...] er det helt aromatisk rent?» Kommentarer av denne typen er ofte en høflig tilslørt hentydning til infeksjoner eller bryggetekniske feil. Colaølet var ikke med.

I 1996 går det dårlig for den gamle samarbeidspartneren Moss Aktiebryggeri. Bryggeriet var tidligere eid av familien Heilmann, men hadde gått i kompaniskap med Lerum i 1991 etter at konkursspøkelset truet. Imidlertid gikk det ikke så bra, og Lerum, som eide 60%, trakk seg ut. Nasjonen kunne fortelle 6. januar 1996 at det to grupperinger som vurderte å kjøpe. Den ene var Oslo Bryggerikompagni, den andre var tre interessenter der Akershus Bryggeri var med. En av de andre interessentene var Arne Vettlin, som sammen med Arne Brimi hadde utviklet Sagaølet – kunne Moss Avis utdype samme dag. Den tredje var et selskap kalt Fenix.

Såvidt jeg husker hanglet det videre ved Moss bryggeri. Jeg mener det var Bryggerikompagni som trakk det lengste strået. Moss ble til slutt kjøpt av danske Harboe i slutten av 1997, for så å bli omdøpt til Moss Bjørnebryggeri, for deretter å bli nedlagt året etter. Brimi og Vettlin tok sagaølet sitt med til Aass. Akershus bryggeri måtte også finne nye samarbeidspartnere. Såvidt jeg vet ble Tromi i Trondheim deres nye samarbeidspartner for flasketapping.

Under juleølsmakingen 1996 i Dagbladet ble Akershus Juleøl nr 12 av 16 i klasse D («Fremtredende syrlighet som ikke falt i smak»), og nummer 11 av 12 i klasse F («Ikke helt god duft. Magert og bittert»). Begge var tappet på blanke flasker. Igjen er dette beskrivelser som får en til å tenke på infeksjon og bryggetekniske feil. Senere, i 1998 gav VG butikkølet til Akershus bryggeri terningkast 2 med Beskrivelse «Lukter ikke noen ting. Smaker sauefjøs,» mens polølet fikk bra karakter.

Vi hører ikke så mye til bryggeriet før sommeren 1997. Da har de kastet seg på rusbrus. På dette tidspunktet hadde rusbrus tatt av kollosalt. Det var lett å lage: man mikset litt sprit og noen essenser, endel sukker, tilsatte kullsyre og så vips hadde man rusbrus – nesten som en ferdigmikset drink. Suksessen til rusbrus skremte rus-politikerne, og mottiltaket ble å beskatte drikken som brennevin, selv om det var vannet ut til ølstyrke. Brennevin ble beskattet høyere pr alkoholenhet enn svakere drikker, så rusbrus-produsentene kunne tidligere få en skatterabatt pr alkoholenhet ved å tynne ut spriten til rusbrus – fordi den spritbaserte rusbrusen da ble skattet i en annen og lettere skatteklasse. Politikerne fjernet denne skatterabatten ved fortynning av sprit, og dermed ramlet bunnen ut av det lille, men lukrative rusbrus-markedet. Imidlertid rammet ikke dette rusbrus basert på øl eller cider i stedet for sprit, siden alkoholen aldri hadde vært gjennom noen destilasjonsprosess.

Hva hadde alt dette med Akershus bryggeri? Det representerte en mulighet, en sweet-spot i alkoholavgiftene. Om de produserte øl med smakstilsetning, ville de kunne lage rusbrus som fulgte ølavgiftene, ikke spritavgiftene. Bryggeriet kom på markedet med rusbrus-ølet Dunderhead på 4,6%, og med den siktet de på rusbrusen Two Dogs.

Hvis man tror at dette skal smake som øl, da blir man skuffet, sier Bård Thanem, bryggerisjef for Akershus Bryggeri. Bryggeriet med seks ansatte er stolt over sin nyvinning som allerede selger det de klarer å produsere – og de ser ikke bort fra at det må øke kapasiteten.

De blir forsøkt stilt til veggs av journalisten over hvorvidt dette egentlig er øl, og forsvarer seg med at i Belgia brukes kirsebær i øl og England har sin shandy.

Men Akershus var ikke først ute her. Også Hansa hadde et produkt med sitron, og Christiansands bryggeri brukte lime. Begge produktene solgte veldig godt i 1997. Renhetsloven var borte, rusbrusen var skattemessig handicappet, og bryggeriene klarte ikke å dy seg fra å lage øl-baserte produkter i rusbrusmarkedet.

... så mye for generasjoner med henvisning til Renhetsloven i forbindelse med oppsnakk av kvaliteten på egne produkter.

Men det var på ingen måte helsvart. Akershus kom etterhvert med enkelte mer vanlige øl, som en brown ale som de kalte Mørk Enebakker. Selv om juleølene ble slaktet 1996, så tok bryggeriet topplassering i både sterk og svak juleøl i Apéritifs juleøltest i 1997. Bryggeriet hadde også et godt forhold til norske hjemmebryggere, og solgte malt i hele sekker til 10 kr/kg og humle til 100 kr/kg.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Veldig interessant! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 09:58:56

Fascinerende å se hvordan denne historien spilte seg ut. Spørsmålet blir jo: hva var det som endret seg så kraftig fra 1994 til 2004? Hvorfor var det umulig å omvende pilsdrikkerne i 1994, men mulig bare ti år senere?

En mulig forklaring er jo at folk var mer åpne for sånt i 2004. Vi så jo fremvekst av kaffebarer med skikkelig kaffe, mer spesialost, osv. Så kanskje forbrukerne var mer sofistikert?

Men det slår meg at den største forskjellen kanskje var amerikansk humle. Akershus satset på engelske øltyper, som for øldrikkere uten veldig mye peiling på smak antagelig ikke fremsto som så veldig interessant og forskjellig. IPA, derimot. Alle smaker jo øyeblikkelig at det er noe helt annet.

Det er påfallende hvor mye av mikrobryggerirevolusjonen som egentlig handler om amerikansk humle. De aller fleste av ølene er dominert av det, og det er det som har presset seg inn i industribryggeriene også, markert med enten nøkkelordet "pale" eller "IPA".

Relevant spørsmål - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/1 15:09:37
Det er et veldig relevant spørsmål. Jeg tror svaret var at konsepter som kortreist, småskala, alternativ og økologisk var sære og ukjente, og nesten litt komiske i 1994, mens de var blitt oppfattet som seriøse i 2004 og nesten mainstream og trendy i 2014.

Jeg er ikke umiddelbart enig i det med amerikansk humle, selv om det også er en interessant vinkling. I Akershus bryggeri hadde Thunem studieerfaring fra Oregon, og i Oslo Bryggerikompagni fant man George Johnson med bryggeriutdanning fra San Diego (om jeg ikke husker feil). Dermed var det i hvert fall ikke mangel på kunnskap om amerikansk humle hos bryggerne. Det er mulig de lot være å bruke den av frykt for å irritere folks ganer. Men jeg gjetter at det var mer det øldrikkende publikum som gruppe som utviklet seg og åpnet seg for nye impulser, snarere enn at ølet man forsøkte å selge deg hadde endret seg vesentlig.

Konsepter? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 22:58:44

Jeg kan ikke huske at kortreist, småskala, alternativ, eller økologisk i det hele tatt ble nevnt da Nøgne Ø startet. Det dukket opp, men først flere år senere, og i liten grad koblet til mikrobrygging.

Om det virkelig var amerikansk humle som gjorde forskjellen vet jeg jo selvsagt ikke. Det hadde vært interessant å sjekke hva Akershus brukte, men ut fra beskrivelsene ville jeg blitt veldig overrasket om det var Cascade og desslike.

Men det kan godt hende at det var det at publikum endret seg som til syvende og sist utgjorde forskjellen. Jeg vet ikke.

kortreist og økologisk og sånt - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/2 00:00:35
Det er vel korrekt at de ikke profilerte ølene sine som sådann. Men jeg vil likevel putte dem i bås med slow-food-bevegelsen og lignende, som i litt varierende grad favner om dette. Ifølge Wikipedia - som jo selvfølgelig alltid har rett :-) - startet slowfood-bevegelsen i 1986 og det første lokallaget kom til Norge i 1999. Selv om Nøgne Ø muligens ikke brukte begrepet slow-food (eller noen av de andre merkelappene jeg listet), så var de veldig mye i slow-food-bevegelsens ånd. Det var småskalaproduksjon etter tradisjonelle metoder, med fokus på smak snarere enn effektivitet. Det var levende gjær på flaskene, selv om det var upraktiske å helle. Det var ingen industriell prosess. Det var bare å stikke innom bryggeriet og slå av en prat med bryggeren.

Jeg tenker at den generelle stemningen til konseptet slow-food i 1994 kanskje ville vært at det hørtes ut som en dårlig aprilspøk. Men i 2004 ville det nok i større grad forstått og respektert, om kanskje ikke generelt akseptert. I 2014 var alle de store merkene i full gang med å pynte seg med konseptene rundt dette. Eksempelvis: Jeg vet ikke hvor gammelt designkonseptet med «bestemor Lerums hjemmelagede bringebærsyltetøy» er, men jeg tviler på at en designer kom om med det i 1994, for å si det sånn.

(og etter en runde med ørten småretter en sommerkveld hjemme hos Kjetil, regner jeg ham definitivt som en slow-food'er og feinschmecker. Nøgne Ø følger i den tradisjonen.)

Trender..... - lagt inn av Kjetil Jikiun - 2018/6/16 19:13:54
Dette er interessante temaer. Mye har med trender i tiden å gjøre. Men mye har å gjøre med å ha en agenda og en visjon, og å være tro mot den. Nøgne Ø hadde ingen kommersiell agenda, da vi startet å brygge i 2003. Vi ønsket bare å være misjonærer. For godt øl, som hittil var utilgjengelig i Norge. Jeg pleier å si: You cannot hold a good man down. Det tror jeg fortsatt på. Det tok 8-9-10 år før vi eierene på Nøgne Ø kunne ta ut lønn. Dette var dedikasjonen til vår målsetning. Jeg tror at en slik forpliktelse til en helt tydelig og definert strategi (som vi den gangen evnet å formidle) over tid vil bli respektert av markedene. Vel, dette er min naive oppfatning. Men mye har endret seg siden det....... Beste hilsner fra solrike Kreta! Kjetil

2018-05-17

Hjellosen-gjæra

Folk er stadig interessert i å vite hvordan det går med prosjektet rundt å finne tilbake til en trøndersk tradisjonsgjær. For et par uker siden var jeg så heldig at jeg for første gang fikk smakt på et øl brygget med en gjenoppvekket trøndersk tradisjonsgjær – eller i hvert fall noe som kanskje er dét.

Bakgrunnen var at jeg bedt med på en ølsmaking på Institutt for bioteknologi og matvitenskap på NTNU. Instituttet har et proft anlegg for sensorisk smaking, med nøytrale båser og små serveringsluker i veggen for best mulig å blinde og dobbelt-blinde smakingene. De har holdt i prosjektet med gjærinnsamling. Der er tre studenter – Ulrik Wiedswang Bjerkeli, Nora Prestmo Johnsen og Roger Iversen – i ferd med å levere en felles bacheloroppgave. Ulrik er kjent i ølkretser som brygger ved ØX – tenk kjelleren til Frati – i Trondheim, samt at han tidligere har brygget ved Studentersamfundet.

La meg starte med fasiten. De hadde brygget med fire ulike gjærslag, hvorav US-05 var referansegjær. Dernest var det to ulike varianter av Saccharomyces cerevisiae som var høstet fra nyper i Trøndelag, og til slutt var det gjær som var hentet fra en gammel gjærkrans fra Hjellosen. De ulike gjærene var brukt på litt ulike temperaturer og med litt variasjoner over pitching-rate. Detaljene vil stå i rapporten fra bachelorprosjektet.

Favoritten min var Hjellosen-gjæren. Da den første gang dukket opp på smaksbrettet fikk jeg en wow-reaksjon og tenkte at det luktet som et belgisk øl med litt villgjæring, kanskje nærmest en flamsk rød» – som er en av favorittstilene mine. Vørteren som den var satt på var altfor nøytral og spinkel til å matche aromaprofilen, men gjæren sendte tankene mine rett til en Duchesse de Bourgogne.

Hjellosen-gjæren er i dette prosjektet blitt identifisert som en blanding av ikke-identifisert Hanseniaspora og Debaryomyces marasmus. Ulike Hanseniaspora er tidligere knyttet til ølbrygging av funky øl, mens D. marasmus er temmelig ukjent innenfor ølbrygging. Et google-søk knytter denne arten blant annet mot humler (den flyvende sorten) og parmaskinke. Identifiseringen ble såvidt jeg forstod gjort basert på oppførsel i ulike næringsmedier, ikke på genetisk analyse.

Så nå gleder jeg meg bare til bachelor-oppgaven er levert og kan leses. Det blir etter planen i mai, og deretter må trolig sensuren avventes før den blir tilgjengelig.

Og deretter gleder jeg meg til neste bachelor-oppgave, for i fryserne sine har instituttet et større antall gjærprøver fra Trøndelag. Det er langt flere enn de har kapasitet til å teste ut. Testbrygging gir store friheter til å prøve kombinasjoner av ulike parametre, så som temperatur og pitching rate, gjærblandinger. Det er kort og godt ikke så lett å tippe hva som er rett gjæringsforhold for en gjær som ingen nå-levende person har brygget øl på og som det ikke direkte kan knyttes skriftlig materiale til.

Under brygging hadde de opplevd sære ting som viser at utradisjonell gjær kan gå langt utover «vanlig» gjær-oppførsel. Blandingsgjæren fra Hjellosen startet normalt, men så sluttet det å boble i noen dager, før gjæringen tok seg opp igjen. De hadde sjekket ut de vanlige årsakene som kan avbryte gjæringen for en periode. Kanskje det bare er gjæren som er sær … eller kanskje det er et pussig utslag av en dynamikk mellom de to mikroorganismene i denne blandingsgjæren?

Hvor sikre er man på at det faktisk er en gammel bryggegjær man har vekket opp? Det er lettere å spørre om enn å svare på. Gjæren kom fra en gammel gjærkrans, som er ett av stedene vi burde ha høyest forventning til å finne gammel gjær. Men gjærkransen var temmelig ren. Dernest vet vi ikke om det som ble funnet var en kontaminasjon eller om det var en del av den originale gjæren. Videre vet ikke om gjæren bestod av flere enn disse to organismene – dvs om man fikk gjenoppvekket noen få av en større blanding. Dersom man skulle finne de samme organismene på andre gjærkranser ville man ha vært et langt steg nærmere å kunne slå fast at dette er del av en gammel brygge-gjær.

Hvor ligger så Hjellosen der denne gjæren ble funnet? Det er nær Steinkjer. De fleste kart viser Steinkjer innerst i Trondheimsfjorden, innenfor Inderøy. Men med litt bedre oppløsning ser man at det strekker seg en tarm av en fjord forbi Malm og opp til Hjellbotn. På det smaleste er fjorden bare 200-300 meter bred, og den ender i Hjellbotn ved utløpet av en liten elv, og der finner vi Hjellosen. Noen tenker kanskje at dette må være en bakevje, men neida. Følger man denne elva og fortsetter videre kommer man via Sprova og Namdalseid til Sjøåsen, som ligger innerst i en fjordarm som leder sjøveien til Namsos. I gamle dager var overfarten på land mellom Hjellosen og Sjøåsen en travel ferdselsåre for de som ville unngå å seile rundt hele Fosen-halvøya. Navnet Namdalseid var opprinnelig bare Eid, som nettopp er et stedsnavn som beskriver en terrengform der man kan trekke båter eller transportere personer og varer mellom to farbare vannområder. Dette var ingen bakevje, men hovedveien som bandt sammen Nord-Norge med resten av landet, slik at man kunne ri eller gå over eidet som forbandt båtforbindelser på hver side. Hele strekket over eidet er frodig og fylt med gårder, liggende mellom skogkledte åser og fjell.

Og på gården Hjellosen har det tidligere vært skysstasjon, liksom det var mange steder langs ruten over eidet. Der det var skysstasjon må det ha vært servering, og der det var servering må det ha vært det øl. Det er i hvert fall en naturlig tanke. Med introduksjon av havgående dampskip ble alt både raskere, sikrere og mer forutsigbart, og det var enklere å seile med ett skip langs kysten utenfor, fremfor å reise i korte strekk på fjordene, innsjøene og landstykkene mellom dem. Etterhvert som bil og tog har tatt over i nyere tid, har stedet fullstendig mistet sin betydning som knutepunkt.

Men en gang i tiden var et sted som Hjellosen en sentral omlastingsplass, et sted der «alle» reisende var innom, og der det var servering. Nå vet jeg ikke om denne gjærkransen har vært knyttet til selve skysstasjonen og det som må ha vært av brygging der, men den kommer i hvert fall ikke fra en avsidesliggende bakevje. Kanskje blir dette etterhvert en kommersielt tilgjengelig gjær – og så får andre krangle om det skal være en «kveik» eller om man skal bruke et mer trøndersk dialektord som «jester».

Hjellosen-ølet var godt. Det fikk meg som nevnt til å tenke på Duchesse de Bourgogne. Det er selvfølgelig endel mer som foregår i Duchesse enn i dette testølet, men et karakteristisk preg i den svakt syrlige aromaen penset meg i den retningen. Jeg gleder meg til denne gjæren blir tilgjengelig!

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Ulrik Bjerkeli - 2018/5/18 12:39:06
Jeg kan forsøke å oppklare noen av poengene og spørsmålene som stilles her. Gjærkransen ble sendt inn av Kristine Bakken, slik mange rundt om i fylket har gjort i forbindelse med gjærinnsamlingsprosjektet til NTNU. Det kan hende hun har mer informasjon om både kransen og brygging på gården, det har ikke vært et fokus i vårt arbeid. Når slike kranser og lignende kommer inn til instituttet blir det først forsøkt å gro opp alt som eksisterer av mikroorganismer på dem, i vårt mikrobiologiske laboratorium. Disse kulturene (det er i praksis alltid en blanding av arter) blir strøket ut i petriskåler i flere omganger slik at de ulike artene/stammene kan isoleres. I tilfellet med Hjellosen var det vekst av flere andre mikroorganismer enn Hanseniaspora ssp. og Debaryomyces maramus, blant annet noen diverse bakterier (det er ganske vanlig). For å isolere stammene måtte det utvelgelse og utstrykning i nye skåler over gjennomsnittlig mange ganger, og selv da gikk det lang tid før de to gjærartene vi nå har identifisert ble separert fra hverandre. Det var også derfor den ble presentert til sensorisk profilering som en blandingskultur. Hjellosen er langt fra den verste som har kommet inn til instituttet, det finnes prøver som ser ut som en regnskog i mikroskopet og som har så mye forskjellige vekst (mange gamle gjærkranser kan være dominert av mugg) at det er krevende å isolere ut kulturer av gjær. Denne observasjonen har vi ikke behandlet vitenskapelig, men jeg synes det er interessant å poengtere at dette skiller seg ganske langt fra resultatene for aktive Kveik-kulturer utført av Escarpment labs i samarbeid med Lars Marius Garshol. De har funnet at mange av kulturene innholder mange stammer, men at de i hovedsak er relativt rene, med lite (eller tilogmed INGEN!) bakterier. Det er derfor mulig å spekulere i om disse gamle gjærkransene vi har fått inn kan ha mistet mye eller alt av sine gamle gjærstammer, og at det vi finner har kommet til i nyere tid. Dette vil kunne bekreftes eller avkreftes ved full gensekvensering av stammer av Saccharomyces cerevisiae vi har funnet for å se om de er beslektet med kveik-stammer funnet i trøndelag eller nærliggende områder. Om dette er tilfellet vil det være svært sannsynlig at de har blitt benyttet til øl. Om det ikke kan påvises slektskap og de kun identifiseres som helt ville stammer kan ølbrygging med disse ikke avkreftes, men sannsynligvis heller aldri bekreftes. Videre analyse siden den sensoriske profileringen viser at det er mest sannsynlig at Hanseniaspora ssp. var den dominante arten for denne fermenteringen på grunn av at D. maramus ser ut til å kreve en noe høyere fermenteringstemperatur enn det som var tilfellet til sensorisk profilering (ølet ble da fermentert ved 19C). Hanseniaspora har generelt ingen problemer med fermentering ved denne temperaturen, men trives også bedre med litt mer varme. D. maramus trives godt rundt 28C. Hanseniaspora er kjent fra spesielt vinproduksjon der den mange steder er blant de viktigste organismene i begynnelsen av fermenteringen, opp til vinen holder ca 5-7% da de dør (de har lite alkoholtoleranse dessverre). Derfra tar S. cerevisiae som regel over fermenteringen. D. maramus eksisterer vilt i naturen sannsynligvis mange steder men er generelt lite kjent og lite benyttet. Ifølge Zoran Gojkovic ved Carlsberg research center blir den benyttet et sted i Afrika til tradisjonell fermentering av noe slag, men jeg har ikke funnet dette dokumentert noe sted. Nye fermenteringer med D. maramus som ren kultur viser at den har gode fermenteringsegenskaper alene også, men videre analyse av disse artene/stammene er ikke gjennomført ennå. Om noen av disse artene/stammene noen gang blir gjort tilgjengelig for kommersielle bryggerier og/eller allmennheten er for tidlig å si noe om. I første omgang er det sannsynligvis nødvendig å få produsert mer informasjon om en større mengde stammer, profilert dem og få satt dette i sammenheng med annen gjærforskning. Om det da viser seg at vi har funnet noe som er genuint unikt og/eller kan vises til at er historisk interessant vil jeg anta det er såpass med interesse for dette at enkelte stammer kan komme seg ut av laboratoriet og til et glass nær deg. Vi får se. Ulrik Bjerkeli
Brygging - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/5/19 10:53:25

Veldig interessant. Flott at du tar deg tid til å skrive opp dette slik at vi får vite hva NTNU finner!

Når det gjelder det med brygging i Hjellosen så trenger man ikke skysstasjon for å vite at det ble brygget øl. Hvis de dyrket korn så brygget de øl. Så enkelt er det faktisk.

Ulrik: det burde være mulig å se etter tegn på domestisering i gjæren for å bedømme på den måten om den er tradisjonsgjær. Man ville forvente å finne at den har høy alkoholtoleranse, kan spise maltose osv, gjærer fort (utgjæring på 12-36 timer), tåler temperaturer opp til ca 40C uten å lage usmak, og at den flokkulerer bra. Og at den tåler tørking, men alle de som overlever gjør jo det.

Brygging - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/5/19 10:53:26

Veldig interessant. Flott at du tar deg tid til å skrive opp dette slik at vi får vite hva NTNU finner!

Når det gjelder det med brygging i Hjellosen så trenger man ikke skysstasjon for å vite at det ble brygget øl. Hvis de dyrket korn så brygget de øl. Så enkelt er det faktisk.

Ulrik: det burde være mulig å se etter tegn på domestisering i gjæren for å bedømme på den måten om den er tradisjonsgjær. Man ville forvente å finne at den har høy alkoholtoleranse, kan spise maltose osv, gjærer fort (utgjæring på 12-36 timer), tåler temperaturer opp til ca 40C uten å lage usmak, og at den flokkulerer bra. Og at den tåler tørking, men alle de som overlever gjør jo det.

- lagt inn av Ulrik Bjerkeli - 2018/5/20 14:55:35
Foreløpige har vi ikke testet disse stammene for alle egenskapene du lister opp Lars Marius, men generelt ser det litt labert ut egentlig. De tidlige forsøkene viser at de alle kan spise maltose og trives med det, de attenuerer godt (rundt eller over 75% ADF) og fokkulerer relativt normalt. Vi har ikke testet disse stammene for temperaturer høyere enn 28C, som de trives med. Det er basert på litteratur om hva slags temperaturer disse artene normalt benyttes til å bl.a. fermentere vin. Når det kommer til fermenteringshastighet og forløp har vi detaljerte analyser av dette, med loggføring av mmol CO2/minutt fra inokulering og frem til endt fermentering. Forløpet begge disse stammene har ligner ikke på noe jeg har sett noe sted noen gang fra hvilkensomhelst mikroorganisme. De har mye tregere forløp enn fullstendig fermentering innen 36 timer. Dette kan forklares med en potensielt ekstremt lang tørkeperiode. Hver gang vi dyrker stammene opp igjen er det fra en fryst stock som holdes i glycerol på -80C, denne stocken ble kun dyrket i noen få omganger før den ble fryst. Jeg kan sende deg forløpene når dataene forbundet med oppgaven frislippes av NTNU. Begge stammene har gjennom fermenteringen flere individuelle omganger med CO2-produksjon, med (i noen tilfeller) lange mellomrom der de tilsynelatende ikke gjør noen ting. Dette er vitenskapelig interessant uavhengig av potensiell sammenheng med tradisjonsgjær, siden slike forløp er uvanlige. Vi har i forslag til videre arbeid med disse stammene at de burde utsettes for andre fermenteringsforhold, blant andre den type forhold du beskriver for å se om de trives under den typen betingelser.
Labert - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/5/22 17:51:45

Dersom gjæren ikke har disse egenskapene tyder det på at det ikke er den tradisjonelle gjæren. Det er selvsagt ikke utelukket, men det blir jo mindre sannsynlig.

Når det gjelder temperatur: det suverent mest vanlige i tradisjonsbrygging over hele nord-Europa var å gjære på 35-37C. Veldig få rapporterer primærgjæring som er lenger enn 48 timer. Begge deler stemmer helt ypperlig med oppførselen til den tradisjonsgjæren vi har samlet inn så langt.

Å se forløpene hadde vært veldig interessant, ja. En annen ting er at hvis dette er norsk tradisjonsgjær kan det godt være at den ikke er så god på å gjære svak vørter (OG under la oss si 1.050).

Side 1/1: 1