Tidvis kan det synes som om skjenkelovgivningen i stor grad handler om å leke sisten i et bisart regelverk der man mistenker at det er om å gjøre for kontrollørene å score flest mulig «poeng» snarere enn å se til at utskjenkingen foregår i ordnede former.

Jeg husker én Trondheimspub som lekte katt og mus med skjenkemyndighetene, og lot det gå sport i å forsøke å vise så mye reklame som mulig uten å bli tatt for det. Langt om lenge måtte de ta ned Spitfire-effektene, men jeg tror ikke noe av all den andre reklamen ble oppdaget. Men denne puben er dessverre ikke lengre blant oss av helt andre grunner.

Da Trondhjem Mikrobryggeri i januar fikk besøk, ble de prikkbelastet for drikkemenyen sin, og jeg kunne knapt ha funnet et mer understøttende anekdote for teorien min om jeg så hadde diktet den opp selv. Reaksjonene på dette kom da også, se her og her.

Hvilken grusom forbrytelse hadde de begått med menyen? Hadde de slumset og skrevet positive adjektiver i en ølbeskrivelse? Nei. Hadde de vist bilder av ølene? Nei. Var menyen synlig utenfra? Nei. Problemet var at de ikke reklamerte for brennevin.

Ja, du leste rett. Trondhjem Mikrobryggeri lager ølet sitt selv, og hvilke øl som er tilgjengelige varierer naturlig nok en del. De hadde derfor en tavle der de listet hvilke øltyper som for tiden er på tapp, sammen med eventuelle sesongøl, sammen med priser og styrke. Alt dette er klart innenfor loven. Men så blir det tricky, for i tillegg til deres primære produkt – ølet – har de servering av vin og brennevin, og de produktene stod ikke på veggtavla. Med andre ord forskjellsbehandlet de sine egne øl-produkter i forhold til vin og sprit. Og forskjellsbehandling, det er farlig det.

Jeg har vridd den lille hjernen min, men allikevel ikke helt fått med meg hvorfor det er farlig. Selv om jeg ser at dette er en slags forskjellsbehandling, så er jo selv de produktene som kommer positivt ut av forskjellsbehandlingen godt innenfor loven.

Jeg vet at myndighetene gjerne vil at vi ikke drikker alkohol, og jeg forstår den indre logikken i argumentasjonen deres. Men når man først har bestemt seg for å drikke alkohol, er det vel det samme hvilket produkt man velger, bortsett fra at man ofte ønsker at man velger et svakt heller enn et sterkt produkt? Dette kunne nesten vært tatt fra en tenkt tiltakspakke mot storbryggerienes ufine konkurranse mot små aktørerer, men jeg tviler sterkt på at det egentlig er greia.

TMB har en kommunal lisens for tilvirking, eller rettere sagt en utvidet skjenkebevilling. Det gis bare til steder der bryggingen inngår i virksomhetens helhetlig tilbud og karakter. Det vil si at man i prinsippet ikke bare kan åpne pub og brygge ølet selv, det skal være et særegent element av konsept: turisme, lokale råvarer, smaksopplevelse, tradisjoner eller noe slikt. Jeg mistenker at lista generelt ligger lavt og tolkes lokalt, og jeg obseverer at i enkelte kommuner ligger lista tilsynelatende veldig lavt. Men: om TMB først har fått en «kommunal tilvirkingslisens» utfra sitt helhetlige konsept rundt en brewpub, så virker det veldig bakvendt at den samme kommunen skal tvinge dem til å reklamere for varer som så innlysende ligger utenfor dette konseptet.

Implikasjonene for utvalgsbarer er urovekkende. Om de har en meny, må den med andre ord være komplett, ellers er den ulovlig og du kan bli prikkbelastet. Om de stiller ut ølene de selger, så må de stille ut alle. Ølet må ikke være kjøpbart før det er på menyen. I praksis er det kanskje bedre ikke å ha noen meny? Er det prikkbart om man har et øl på menyen som man er utsolgt for. Tja, si dét.

Det virker også utvalgsbegrensende. Hvor ligger insentivet for en en pub til å ta inn ekstra, marginale øl dersom prikkbelastningen henger som et damoklessverd over menyoppdateringen. Spesielt vil det ramme de små og de sære bryggeriene, som lager små batcher og kanskje ikke kan sikre en stabil forsyning. Da er det lettere å holde seg til en standard type pils fra et stort og profft bryggeri, og dermed slippe å måtte fikle så ofte med menyer. Akkurat dét resulterer i en de facto forskjellsbehandling som Konkurransetilsynet burde tatt tak i. Ja EFTA-domstolen også, for samme problem rammer i stor grad importøl.

Det underbygger også en annen teori jeg har. Nemlig at skjenkebestemmelsene i Norge stadig innskjerpes, ikke ved at ordlyden endres, men ved at tolkningen innskjerpes. Innskjerpingene kommer ved at noen klør seg i skjegget og undres «har ikke egentlig dette alltid vært ulovlig, bare at vi ikke tidligere har visst å slå ned på det?». Dermed blir innskjerpingene rent administrative vurderinger, mens liberaliseringen tilsynelatende alltid må tuftes på formelle regelendringer. Men la meg blogge mer om det ved en annen anledning.

Byråkratiet er et mangehodet troll hvis nest fremste egenskap er en utpreget mangel på å kunne innrømme egne feil. (Den fremste er iboende egenskap er mangel på humor.) Prikkene til TMB blir nok sittende av den grunn. I beste fall kan man håpe på at «praksis endres» og jeg bruker anførselstegn for dette er byråkrat-kodespråk for at de innser (men for Guds skyld aldri vil innrømme!) at dette var feil.

Det neste polet i Trondheim kommer trolig på Byåsen, i et nytt minikjøpesenter som vil romme polet, en Kiwi- eller Meny-butikk, og muligens noen mindre butikker.

Det blir ikke liggende på Byåsen Bbutikksenter der det tidligere var pol (et pol som ble flyttet til Ørlandet i den tiden da man på den tiden bare kunne ha et visst antall pol pr fylke). I stedet kommer det et nytt bygg diametralt motsatt av Byåsen butikksenter i forhold til krysset Breidablikveien/Fjellseterveien og Gml Oslovei/Sverresborg Allé.

Det vil si, det er bare nesten sikkert. Minikjøpesenteret kommer nok, og jeg var som nabo på informasjonsmøte. Etter hva som ble sagt på dette møtet, var ennå ikke kontrakter og slikt signert, men man håpet at alle brikkene var falt på plass real-soon-now. Polet er en kundemagnet, samtidig som de trenger litt spesiell infrastruktur, og det virket som om Norgesgruppen var villige til å strekke seg veldig langt for å få dette polet som leietaker.

Nå mangler det bare at Vinmonopolet bestemmer seg for at dette nye polet skal få den status som spesialbutikk for sterkøl som så sterkt mangler i Trondheim. Når man først får en mastodontisk kjøpesenternabo, så kunne de i det minste hatt en spesialøl-pol. Men så heldig blir vi neppe. Ryktene sier at det blir Valentinlyst som blir Trondheims første ølutvalgspol – øh, jeg mener Trondheims første offisielle ølutvalgspol, selvfølgelig. De skal bare oppgradere innredning til ny standard og installere et kjølerom av den typen som Bankkvartalet allerede har.

Jeg skal i morgen gå igjennom hva partiene mener om alkoholpolitikk i partiprogrammene for innværende periode – sett i en ølentusiasts perspektiv. Og så kan vi trille terninger og karaktersette dem for å late som vurderingen er veldig seriøs og riktig.

Men før det vil jeg her ta for meg de viktigste øl-politiske sakene, slik jeg som en ølentusiast ser det.

• Produktinformasjon. Vi har idag et forbud mot alkoholreklame. Det er ukontroversielt, og ytterst få ønsker vel alkoholreklame på billboards langs veiene og mellom programmene på TV. Mindre kjent – men mer viktig – er at reklameforbudet i praksis rammer så godt som enhver form for produktinformasjon utover flaskas etikett. F. eks. er det ulovlig å legge produktinformasjon om et øl på nettsider, selv om leseren er nødt til frivillig og aktivt å klikke seg inn, og selv om det ikke kan dyplenkes til.

  Om du lurer på ingredienser eller annen informasjon om et øl, så er det i bunn og grunn bare på etiketten produsenten lovlig kan informere om dette. Får du ølet fra tappekran, har du i utgangspunktet tapt, selv om serveringsstedet har lov til å oppgi i hvert fall rent basale data som styrke, type, pris og opprinnelsesland, men ikke særlig mye produktinformasjon.

  Bedre blir det ikke av at utenlandske øl ofte produseres parallelt for mange ulike land med hvert sitt språk. Derfor har svært sparsomt med informasjon på etiketten utover det som er lovpålagt i hvert enkelt land. Dette koker kort og godt ned til et spørsmål om hvor mye plass til tekst det er på etiketten, og de velger heller å legge utfyllende informasjon på nettet.

  Riktignok kan norske bryggerier informere til utenlandske forbrukere på web – sålenge det ikke skrives på norsk. For er det på norsk er det innlysende rettet mot nordmenn og dermed ulovlig. Dermed tipper det hele over i parodien. Det er imidlertid ingenting i veien for at også nordmenn kan lese den internasjonale versjonen av produktinformasjon. Men denne muligheten er bare åpen for de bryggeriene som har et troverdig eksportvolum, og dermed rammer forbudet veldig skjevt.

  Det burde åpnes for relevant produktinformasjon på websider, på serverings- og utsalgssteder og lignende. Fremfor et generelt forbud mot produktinformasjon, burde grensen gå ved konteksten informasjonen gis i. Det burde være greit om leseren selv aktivt må oppsøke informasjonen, men ikke om den pushes uoppfordret på en leser. Det burde likevel være greit å pushe produktinformasjon på en kunde, gitt at denne oppsøker et salgssted for øl, men ikke ellers.

  Er det vanskelig å håndheve? Vel, alkoholpolitikken er allerede full av tåkete regler med digert rom for skjønn, så det er neppe verdens undergang om de får én til.

• Markedstilgang er et annet problematisk tema. For produsenter med statlig bevilling har problemene bare såvidt begynt når lisensen er på plass og ølet er brygget. Vinmonopolet tar ikke inn så mange ølprodukter for bred distribusjon, hvilket gjør at det er en lang og omstendelig prosess, der mange allerede står i kø.

  Om ølet brygges på maks 4,7%, kan det tas inn i dagligvarebutikker, som i praksis har monopol på salg av svakøl over disk. Men strukturen i dagligvarebransjen er ikke hjelpsom overfor lokale øl og bryggerier. Butikker kan nok ta inn ølene, men må da selv være ansvarlig for logistikk og alt slikt. For de aller fleste butikkene er øl bare enda en varegruppe, og de ønsker at mest mulig hånderes av kjeden de er en del av, og dermed tar de bare inn et utvalg av standardølene.

  Min lokale Rema ligger ved en av de viktigste innfallsportene til Bymarka. De fører et bredt utvalg av skismurning hele vinteren, noe jeg ikke tror er en del av Remas standardutvalg. På samme måte kunne de tatt inn et lokalt bryggeri, men de gjør det neppe for en håndfull kunder. Det er nemlig grenser for hvor mange slike ekstravarer de ønsker å bale med. Små bryggerier ser ut til å klare å komme seg inn i 2-3 lokale butikker, og de kan vanskelig overleve på det. Nå er ikke dette et problem utelukkende for varegruppen øl, og kanskje noe av løsningen er å bryte opp dagligbransjens markedsmakt.

  Her burde Vinmonopolet, i kraft av å være et statlig monopol pålegges et ansvar for å veie opp for de strukturelle fartsdumpene som er lagt ut for de minste produsentene. Sterkøl – og kanskje også svakøl – fra små, lokale produsenter bør ha krav på å hylleføres på sine lokale polutsalg. Og kanskje burde polets interne prosesser åpnes slik at småprodusentene fikk en reell adgang til sitt eget hjemmemarked og ikke var forbikjørt av de store allerede før start.

• Emballasjeavgift og engangsavgift og slikt er og blir et konkurransevridende knep med en påmalt miljøunnskyldning. De store bryggeriene selv ser ut til å ønske å gå over til engangsemballasje på boks og bort fra gjenbrukbare glassflasker. Dersom man mener noe miljømessig med gjenbruk (i motsetning til gjenvinning) av emballasje, bør noen snart ta noen grep. Hvis ikke er det like greit å stikke fingeren i jorden og fjerne denne sniksbeskyttelsen av de store, som tilsynelatende bare er interessert i den for dens markedsvridende effekt.

  Gjenbruk av flasker krever nemlig en infrastruktur som de små ikke har råd til og som utenlandske øl ikke har praktisk mulighet til. Dermed er resultatet at mellomstore og store norske bryggerier kan produsere sitt ut uten det sette av avgifter som rammer små og utenlandske bryggerier.

  Det er det visst mange politikere som er fornøyd med, også bortsett fra den antatte miljøprofilen. Det opprettholder nemlig distriktsprofilen på ølproduksjonen, må vite. Dessverre er dette tull. I beste fall opprettholder det en slags regionalisert sentralisering, med landsdelsbryggerier. Den virkelige distriksprofilen på bryggeri-Norge er det mange små bryggeriene som ligger på mer eller mindre bortgjemte steder, og de får ingen drahjelp av disse avgiftene. Tvert om, de rammes av dem med full tyngde. Distriktsprofil? Hah!

• 4,7%-grensa var opprinnelig et litt tilfeldig, men nokså praktisk skattemessig grense, men har etterhvert blitt et fundamentalt vannskille i norsk ølverden. Nå har riktignok norske industribryggerier lært seg å brygge pilsneren sin på 4,7%, men begrensningene som slår inn ved 4,7% er konkurransevridende da det hemmer øl fra bryggetradisjoner som typisk ligger over denne gransa. Den burde i hvert fall økes til 7%, som forøvrig var den gamle øvre grensa for ølet styrke og dermed for ølsalg i butikk.

  Det kan også virke som om 4,7%-grensa er med å dytte alkoholstyrken på polølet oppover. Det var en vekker for meg da jeg begynte å plukke belgisk øl i polhyllene på vårt sort-of-utvalgspol for å få øl som bare var moderat sterkt. Belgisk øl som «svakøl»? Ja, faktisk. Det mest høyprofilerte og «spennende» ølet som kommer nå ligger opp mot vinstyrke, og det svake sterkølet risikerer å få fokuset stjålet av det virkelig sterke sterkølet.

  Ved å heve polgrensa til 7% kan man også skape bedre levevilkår for ølbutikker som selger svakt og moderat sterkt øl, og dermed bremse eksplosjonen av sterkølet på Polet.

• Demonstrasjonssalg betyr at bryggerier kan servere små smaksprøver ifra bryggeriet på bryggeriet, selv om de ikke har serveringslisens. Idag kan de selge egne produkter sålenge det er inntil 4,7% i styrke, men de kan imidlertid ikke servere, og de kan heller ikke ta inn andres produkter. De kan med andre ord typisk ikke selge hele produktspekteret sitt.

  Man burde heve grensen for demonstrasjonssalg. Kanskje helt til 22%, men i hvert fall til 7%, men gjerne så høyt at også vinprodusenter kan dra nytte av det. Begrensningene bør heller ligge på porsjonsstørrelse enn på prosent. Samtidig burde det være mulig å selge øl fra andre produsenter over disk når man selger sitt eget produktutvalg.

• Generell festivallisens. Kommunal tilvirkningslisens burde gjelde også for messer, festivaler og lignende – i hvert fall innenfor samme kommune. I utgangspunktet er disse lisensene en utvidet, kommunal serveringslisens, og gjelder bare for produksjonsstedet. Det gir mening, siden man kan slappe litt av på kvalitetskravene når produktet serveres og fortæres i produsentens umiddelbare nærvær, i motsetning til der produktet er går gjennom flere ledd over lang tid og gjerne fraktes langt før det ender hos forbrukeren.

  Imidlertid er det ingen grunn til at produsentens egne folk ikke kan servere egne produkter på tilstelninger, eventuelt med begrensninger på volum og hyppighet. Det ville tillate f.eks gårdsbryggeriet i Ytre Gokk å ta med seg noen fat eller kasser med flasker og servere på en messe eller festival. Idag er det umulig med mindre man har gått gjennom papirmølla for å få en nasjonal lisens. Det handler om lik tilgang til de arenaene der produktene møter kundene.

• Alkoholavgiftene. Jeg mener at det viktigste ikke er å få alkoholavgiftene ned, men heller å tilrettelegge for ansvarlig alkoholforbruk. Flatfyll er oftest basert på billig alkohol. Dette er noe avholdsbevegelsen allerede er klar over, siden de historisk har prioritert å gå i strupen på rimelige ølet fremfor den sterkere men forholdsvis dyrere vinen.

  Men dersom mye av eksistensberettigelsen for alkoholavgiftene er å heve prisnivået for å bremse litt på fyll og misbruk, så kollapser argumentasjonen for småbryggeriene sin del, siden småprodusentene av skaleringsgrunner ikke kan lage billig alkohol. Fremfor å få ned avgiftsnivået generelt, er det bedre å ha en avgiftsstruktur som unntar de produsentene som av ulike strukturelle grunner allikevel har en høy pris på produktene. Et tiltak i så måte ville være en gradert alkoholavgift, der f.eks de første 10.000 literne fra et produksjonsanlegg var avgiftsfri, de neste 10.000 literne hadde 25% avgift osv.

  10.000 liter dekker knapt bunnen av bryggekjelen i de store bryggeriene, og er bare 3-4 batcher på selv et stort mikrobryggeri som Nøgne Ø. Men for en knøttliten produsent med et 250-liters anlegg er det rundt 40 batcher og for enkelte kanskje en hel årsproduksjon. Og jeg kan garantere at ut-prisen på ølet uansett ikke ville invitere til flatfyll.

  Hva vil avgift på 10.000 liter 4.7% utgjøre? Med ca 20,00 literen, blir det en avgiftslette på 200.000,- pr produksjonsanlegg. Et piss i havet for de store, men kanskje et leve-eller-ikke-leve for de små.

• Spesialbutikker. I praksis er det vanskelig å åpne en spesialbutikk for øl. For det første er det vanskelig å være begrenset til å selge et utvalg som bare dekker halvparten av produktspekteret, når de mest interessante ølene er ekskludert. Bedre blir det ikke av at mange kommuner insisterer på at bare butikker med «fullt» utvalg av dagligvarer får lov til å selge øl. Med dagens konsolidering av dagligvarebransjen, betyr dette at butikker med spesialkompetanse rundt øl nærmest er en umulighet.

  Spesialbutikker for øl finner vi idag bare i kommuner der man historisk har hatt det pga et tidligere ølmonopol, som bryggeriutsalg, samt på veldig spesielle steder, som Ølhandleriet i Mathallen i Oslo. Sistnevnte kan sannsynligvis argumentere med at Mathallen som helhet gir et bredt varespekter og at strukturen med små butikker med hvert sitt spesialfokus burde åpne for en butikk med ølfokus men totalt sett integrert med Mathallen som helhet.

  Mulighetene for bryggeriutsalg som nylig kom var i praksis en åpning for gårdsbutikker til å selge øl brygget på eget bryggeri. Loven gjelder for by-bryggerier også, men er nok relativt uaktuelt pga kvaderatmeterprisene og begrensningen til å selge kun eget øl. Det burde generelt åpnes for spesialbutikker som kan fokusere på øl av butikkstyrke som vare. Av historiske og andre sære grunner finnes det allerede enkelte steder, uten at det skaper problemer. Dagligvarebransjens de facto monopol på svakøl nærmest sikrer at dette er en vare som er nærmest umulig å kjøpe fra en kompetent ekspeditør, og bedre blir ikke det av at reklameforbudet eliminerer produktinformasjon. Vi hadde tallrike slike butikker inntil sterkølet ble innlagt på polet, og det var dengang ikke problematisk.

Så kom nyheten om at Ringnes avslutter all brusproduksjon ved E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Det mest overraskende er kanskje at ingen later til å være overrasket. Men utover det er det mange som reagerer på sviktende premisser her. Det er dessuten naturlig å se dette i lys av at det er nesten på dagen ett år siden direktøren i Ringnes gikk på dagen over uenighet om strategispørsmål.

Poenget er at mange tar dette som en trinn i nedleggelsen av Dahls bryggeri. Det mener jeg er feil. Her snakker vi om to ulike ting: brusproduksjon og Dahls. Det kan godt tenkes at Ringnes (les: Carlsberg) ønsker å legge ned Dahls for å konsolidere bryggingen. Men det er en annen skål enn at de ønsker å kvitte seg med brusproduksjonen.

Det er veldig i tråd med hva jeg tidligere har blogget om (se her og her), nemlig at Carlsberg-konsernet er opptatt av ølbrygging, ikke brusproduksjon. Denslags fikk de med på kjøpet da de overtok drikkevareproduksjonen til Orkla. Innen Carlsberg sier strategien helt tydelig at øl er det man skal merkevarebygge. Brus er ustrategisk og nevnes ikke.

Brusproduksjonen er noe de ønsker å selge ut - tror jeg. Men du kan ikke selge halve bryggerier. Om de ønsker å satse på E. C. Dahls innen Carlsberg, så er brusproduksjonen noe de må kvitte seg med. Ikke det at jeg er enig, men om man skal ta deres strategidokumenter på alvor, så er det den eneste sluttbare konklusjonen.

Med på lasset der går også Farris og Imsdal. De er ustrategiske, men til forskjell fra brusen på Dahls er de stedbundne. De går nok før eller senere under hammeren som egne merkevarer.

Hvorvidt de også ønsker å slutte med ølbryggingen i Trondheim, se det er et annet spørsmål. Mye avhenger her av emballasjeavgifter og slikt. Mye avhenger også av hvor sterk lokal merkevare E. C. Dahls forblir. Det beste argumentet for E. C. Dahls er lokalpatriotisme og et sterkt lokalt og regionalt marked. Da er faktisk bryggeriet nærmest hjemlet i strategien til Carlsberg.

Det er et større spørsmål hvor sterkt Gjelleråsen står. På den ene siden har de mindre lokalpatriotisme, og på den andre siden ligger de betraktelig nærmere lavkostproduksjonen som Carlsberg har rundt Baltikum. Jeg tror det er en reell fare for at Carlsberg flytter all brusprodusjon til Gjelleråsen (som vi har sett) for så senere å flytte ølbryggingen fra Gjelleråsen til Baltikum. Dermed blir Gjelleråsen et rent brusbryggeri som kan selges ut sammen med anleggene for Farris og Imsdal. Og i så fall blir E. C. Dahls deres eneste gjenværende bryggeri i Norge, kanskje med ansvar for de nasjonale nisjeproduktene som er juleølene, bayer og bokk i tillegg den den regionale merkevaren Dahlspilsen.

Da blir nasjonale volumprodukter (les: Ringnes pils) og internasjonale merker (les: Carlsberg og Tuborg) produsert utenlands og importert på boks. Velkommen til ølfremtiden.

Skal du ha dårlig samvittighet for at du slipper ut CO₂ når du drikker øl? La oss regne kvantitativt på det, men først kan vi ta en enkel kvalitativ analyse.

CO₂ er i ølet i all hovedsak fordi denne gassen ble fanget i ølet under gjæringen. Også vinlegging slipper ut CO₂, men bare for champagne blir særlig merkbare mengder av den fanget i flaska. Om du skal ha dårlig samvittighet i så måte, burde det heller være for at du ikke spiser druene, bygg-kornet eller potetene i fersk tilstand, men gjærer (og evt malter) dem, slik at mye av energien forsvinner underveis. Men da bør du helst være vegetarianer om du skal være konsekvent. Og litt mindre seriøst: om ikke du fortærer bygg-kornet i form av øl, så ender den opp som fôr til kyr som promper metan, og det er ille for klimaet, det.

Gjæring en meget gammel måte for å forlenge levetiden til råvarene. For å ta druer som et eksempel, siden det trolig sammen med mjød er blant de aller eldste alkoholiske drikkene: Druer kan bare plukkes om høsten og har begrenset holdbarhet. Om de presses, gjæres og lagres på fat, kan du drikke dem resten av året. Ja, du kan lagre dem i flere år, hvilket i tillegg glatter ut effektene av gode og dårlige år med avlinger. Dermed har vinleggingen en helt klar nytteverdi utover den gleden som vinen brakte med seg.

Med ølet er det ikke fullt så enkelt, siden kornet i seg selv er en vare som er lett å lagre. Ja, kornet er klart mer lagringsdyktig enn ølet, med mindre man brygger temmelig sterkt. Og dessuten kan man ikke ukritisk sammenlikne næringverdien til korn med øl, siden malting, mesking og gjæring omdanner stoffer til nye næringsstoffer. Vanligvis anføres det at ølet var trygt å drikke i motsetning til vann som kunne ha forutrensninger. Det er sant nok, men strengt tatt er det jo bare å koke vannet - selv om det forutsetter at man er klar over det. Ikke trenger man å koke så lenge, så energiforbruket er klart lavere enn ved brygging.

Det må nok innrømmes at brygging (og vinlegging) har gått litt ut på dato som rene preserveringsteknikker, slik at vi nå bruker det på grunn av smaken det gir. I så måte har ølet følge av graving, røking, raking, tørking, salting og temmelig så mange andre teknikker som gikk forut for fryseren og kjøleskapet.

Men tilbake til CO₂. Hvor mye CO₂ er det egentlig i en flaske øl? La oss ta en halvliter øl og vi antar at det er tre atmosfærer CO₂ i flaska ved 15 °C. Ved denne temperaturen veier en liter CO₂ ca 2 gram. Det vil si ca 3 gram CO₂ på en halvliter øl. La oss så anta en bensinbil som bruker 0,60 liter på mila, og vi antar at den genererer rundt 2,3kg CO₂ pr liter bensin. (Ja, det er tyngre enn bensinen, men oksygenet er relativt tungt og hentes fra lufta gjennom forbrenning, ikke fra bensinen.) Det vil si at bilen generer like mye CO₂ på 22 meter kjøring som det er CO₂ i halvliteren med øl. Sånn omtrentlig, for mange av parametrene her har betydelig variasjon, så «your milage may vary» ... bokstavelig talt.

Men CO₂-en i det ferdige ølet er ikke hele historien. Ølet avgir rikelige mengder CO₂ under gjæring. Hvor langt kommer bilen vår om vi tar med hele CO₂-regnskapet for gjæringen av ølet? Om vi antar et øl på OG=1,048 og en FG=1,012 som gir et øl på styrke oppunder 4,7% og 75% utgjæring. La oss videre se bort fra ulike aromastoffer og slikt, og forenkle det til at sukker blir til kun alkohol og CO₂. Da tilsvarer det at hver halvliter er basert på 60g sukker der 45g gjæres. Fruktsukker og druesukker har formel C₆H₁₂O₆ og har molar masse 180 gram, og hvert sukkermolekyl spaltes til to CO₂-molekyler på 44 u og to molekyler etanol på 46 u. Det vil si at 45 gram (75% av de tilsatte 60 grammene) med gjæret sukker blir til 45*44/90=22 gram CO₂. Så halvliteren tilsvarer 160 meter bilkjøring. Dertil kommer dobbelt så mye CO₂ som vi puster ut etter at kroppen har forbrent alkoholen og dessuten er det de 25% med ugjæret sukker, men på den andre siden eliminerer begge disse behov for annen mat.

Da har vi også sett bort fra at gjæren under første del av gjæringen formerer seg, slik at dette tallet er i overkant. På den andre siden tas da oksygen i vørteren med i regnestykket. Vi har også sett bort ifra at korndyrking, malting, brygging og hele prosessen og logistikken rundt brygging bruker energi og generelt gir utslipp av CO₂. Til gjengjeld har vi heller ikke sett på tilsvarende ting for bilkjøring - det koster tross alt endel i energi å sørge for at en liter bensin renner ut av pumpa på bensinstasjonen.

En annen ting vi ikke har tatt med i dette regnestykket er at CO₂-en i ølet er «biodrivstoff» som kornet gjennom fotosyntese har «fanget» fra lufta, mens drivstoffet som fylles på tanken på bilen i overveiende grad er fossilt. Siden fokuset på utslipp av CO₂ er i konteksten av global oppvarming, så er det tross alt utslippene av nyutvunnet karbon fra fossile kilder som egentlig teller, ikke CO₂ som kommer fra planter og som derfor allerede har befunnet seg i atmosfæren og er en del av kretsløpet.

Om du kjører to mil om dagen og klarer å presse drivstofforbruket fra 0,60 til 0,59 liter pr mil, så sparer du inn 46 gram CO₂, som dermed tilsvarer to halvlitere. Så det er fritt frem for å nyte halvliteren - og kanskje kjøre bilen litt mer effektivt - men ikke samtidig, selvfølgelig.

(Og ølgudene alene vet hvor mange feil jeg har i disse utregningene ...)