Her er ti forslag til angrepsvinkler som Helsedirektoratet og vennene deres kan spinne videre på for å tyne øl og ølkultur enda litt mer. Og ja, det er skrevet i en god porsjon ironi - som sikkert går hus forbi.

1. Pålegg om logoglass kun for «riktig» øl. Logoene på glasset er tross alt reklame, men slikt er tillatt på serveringsutstyr. Dog er det diskutabelt om et Nøgne Ø-glass er serveringsutstyr for et Haandbryggeri-øl eller omvendt - og dermed burde det gå under reklameforbudet dersom logoglass brukes til feil øl. I praksis ville det skape så mye styr for pubene, at man kanskje fikk logoglass helt bort.

2. Reguleringer av merking av tappetårn. Noen av dem er jo mer reklameskilt som tilfeldigvis også kan tappe øl. Her er det ypperlige muligheter for å fastsette logoelementenes prominens i cm², høyde over disk og i luminens i påslått i forhold til avslått tilstand. Pedantiske paragrafryttere og misantropiske millimetermålere vil storkose seg.

3. Fjerning av utservering langs fortau. Her passerer folk forbi, og det kan tolkes som reklame at de ser en skummende og duggfrisk pilsner stå på et bord. Som et kompromis kan man tenke seg at kunder som sitter på utserveringen kan ha ølene sine stående i et hyllesystem innenfor inngangen - eller i det minste ute av syne. Mat og alkoholfri drikke er ok å ha med seg ut. Regelen burde kunne gjelde opptil 30-40 meter fra generelt trafikkert ferdselsåre for fotgjengere, sykkelister mm, med mindre det er visuelt skjermet av for eksempel et gjerde. Man burde også kunne tenke tilsvarende for pubstøy som kan virke forlokkende og dermed ha en reklameeffekt.

4. Fjerning av synlige, ubenyttede logoglass fra publokalet. En logo er reklame, men altså tillatt på serveringsutstyr. Når det ikke skjer noen servering eller drikking fra glasset er det følgelig en reklame som ikke skal være synlig. Slike logoglass burde oppbevares under disk og tas frem etter behov. Logoglass på bord i publokalet bør fjernes umiddelbart når de blir tomme. Glass uten logo bør det fremdeles være tillatt å ha stående fremme.

5. Fjerning av synlige flasker. Rett nok har kundene i en pub krav på å kunne orientere seg i utvalget, så det trengs en viss produktinformasjon, men dette kan ordnes med en meny i nøytral font og uten logoelementer, og ikke ved at man ser flaskene og fristes av designet. Eventuelle kjøleskap bak disk må blendes av eller plasseres slik at det ikke er innsyn fra pubkundene.

6. Forbud mot reklame på flaskekapsler. Mer eller mindre berusede personer på vei til fest forsøpler omgivelsene med slike kapsler - og utover det miljømessige er det også en reklamevinkling på dette når kapslene går fra å være et akseptabelt bryggerimerke på flaskene til å bli blikkfang langs gater og stier. Ved å kreve nøytrale - eller i det minste ensfargede - flaskekapsler, hindrer man denne snikreklamen.

7. Fjerning av ikke-ølreklame av gammel dato når det av nyere og mer uvitende generasjoner blir tolket som ølreklame. Her snakker vi om i hvert fall reklame for «landsøl», som teknisk sett er et lettøl og derfor ikke omfattet av reklameforbudet, men som av uvitende, yngre personer i dag kan bli misoppfattet som et vanlig øl, slik at reklamen for det fremstå som forherligende av også bruk av vanlig øl. Også vørterøl står nok i faresonen, men i mindre grad, siden det fremdeles er et levende produkt som mange vet er alkoholfritt.

8. Filtrering av RateBeer, BeerAdvocate og flere andre websites med ølreviews tilsynelatende rettet mot verden utenfor Norge. I den grad det gis produktinformasjon om ølene, og ikke minst gjengir ølenes offisielle produktinformasjon slik det står på etikettene, så bryter det med reklamelovgivningen når det tilgjengeliggjøres for og leses fra Norge. Desto mer så siden mange av ølene bare er å få kjøpt i Norge, og derfor kan påstås å ha liten eller ingen interesse utenlands. Da tenker jeg ikke bare på brewpubs, men også endel av de aller minste bryggeriene, som ikke har noen eksport av sine øl. Jeg hører Kina har mye artig teknologi for å stoppe internettrafikk «på grensen».

9. Pålegg om helsemerking. Det kunne komme pålegg om store merkelapper i sort og hvitt på alle flasker, der det står slikt som 'Alkohol dreper', à la sigarettpakker. Industribryggeriene ville helt sikkert være med på ethvert tiltak som er konkurransevridende til deres fordel - for utenlandske småbryggerier måtte da enten lage spesialetiketter for Norge, eller noen måtte klistre dem på for hånd. Kanskje burde kravet være at helseinformasjon på etikettene var like prominent og omfattende som bryggeriets produktinformasjon.

10. Alkoholfri soner på alle puber. For å hjelpe de som ønsker å gå på pub uten å drikke, burde være pålegg om at alle puber over en viss størrelse har en seksjon (kanskje 25% av lokalet) som er designert som alkoholfri sone. Kanskje man kunne kreve plassering av bardisk så det ikke sjenerer de som oppholder seg i alkoholfri sonene. For de største pubene burde det også bli krav om å etablere en egen alkoholfri bardisk.

Og hvis du tror at det ikke allerede finnes personer med våte drømmer om disse og lignende tiltak, så er du naiv. Vennligst ikke beskyld meg for å gi dem idéer - de har dem nok allerede. Men å se dem samlet her i en liste kan kanskje bevisstgjøre leserne for at det fremdeles er mangt og mye som kan rives ned og gjøres vanskelig.

Og tror du regelverket for ølreklame er uforanderlig og beskytter oss mot slike ting som nevnt over, så tenk da over hvordan ølbrikettene forsvant fra norske puber. De ble ulovlige fordi de ble tolket som reklame og ikke som nødvendig serveringsutstyr. Poenget er egentlig ikke hva loven sier, men hva alle forskrifter og retningslinjer og utfyllende tolkningsveilederne sier, og de er langt mer tøyelige og foranderlige saker enn en kortfattet lovtekst.

Flere av tiltakene er klart konkurransevridende i forhold til importøl, så våre lokale industribryggerier vil sikkert ikke være udelt negative til at de innføres.

Helsemyndighetene strammer inn alt de kan og så fort de kan - og alt som er nevnt over kan bli realitet de neste 10-15 årene. Men vi vil i så fall se det én ting om gangen.

I ølhistoriebøker av den litt lettere sorten kommer man tidvis over påstanden om at jødene brukte humle i ølet under fangenskapet i Babylon. Dette er en påstand som skyldes en feiloversettelser og en misforståelse, og den er tilbakevist hinsides enhver tvil, men likevel dukker opp her og der. La oss her fotfølge saken.

En vanlig påstand å finne om dette på nettet er noe slikt som:

It appears that hops were used in Babylon before 200 AD. Hops Latin name appears in records of Jews' captivity in Babylon. They mention sicera (strong drink) ex luplis confectam (made from hops).

Den finnes så mange steder, alle mer eller mindre likt skrevet, og de er alle innlysende kopiert av hverandre eller en felles kilde. Dessuten er tidsangivelsen misvisende, for det er tiden for teksten som beskriver bruken som trolig er angitt her, men den beskriver noe som hendte rundt i det sjette århundre B.C.E.

En som har tilbakevist dette er Ian Hornsey i sin utmerkede bok «A history of beer and brewing» (se side 310). Hornsey sporer misforståelsen bakover via John Bickerdyke, som er et pseudonym for en tidlig britisk forfatter av ølhistorieboka «The Curiosities of Ale and Beer». Bickerdyke er et pseudonym som skal ha blitt brukt av flere personer, blant annet maleren John Greville Fennell - som nettopp er den personen fra hvem bokas fiktive Bickerdyke i forordet sier at han fikk en mengde løsrevne notater, samlet opp over mange år, samt oppdraget med å systematisere og utgi dem. Vi kan derfor anta at Bickerdyke er Greville Fennell og/eller noen i kretsen rundt ham.

Mannen bak Bickerdykes ølbok er uansett en meget kunnskapsrik og belest person, men boka er skrevet litt for mye på gefühlen og uten å sjekke opp eller oppgi kildene han synes å minnes. I og med at dette var en tidlig bok om ølhistorien, og trolig også fordi forfatteren har ordet - om ikke ølhistorien - i sin makt, så har den blitt brukt litt for ukritisk av senere forfattere. Dermed har de tidvis litt for gode historiene til Bickerdyke ofte blitt til sannheter innen ølhistorien.

Bickerdyke skriver i kapittel 2:

In support of the theory that beer was known amongst the Jews, may be mentioned the Rabbinical tradition that the Jews were free from leprosy during the captivity in Babylon by means of the drinking 'siceram veprium, id est ex lupulis confectam', or sicera made with hops, which one would think could be no other than bitter beer.

For det første er konteksten her primært å vise at øl var kjent blant jødene, fremfor å underbygge tidlig bruk av humle. Det første er ikke særlig kontroversielt, da man i Babylon jo brukte øl, slik at jødene må ha kjent til det, i hvert fall under og etter fangenskapet der. Dernest, at man brukte humle i ølet er en påstand som ikke har vunnet gehør i seriøse kretser ... for å si det mildt.

Men hvor har Bickerdyke hentet dette fra? Det er sannsynlig at han har plukket det opp fra det fascinerende tidsskriftet Notes and Queries - der leserne sender inn spørsmål og andre lesere svarer i påfølgende nummer. Den er en utrolig kilde til ulike odde og obscure vinkler på de særeste ting, og nettopp en slik kilde som en Bickerdyke ville være troendes til å abonnere på, og hvorfra han kunne plukke opp de talløse små anekdotene og trivia-fakta han krydrer sin ølhistorie med.

I nummeret av Notes and Queries for 24 juli 1852 (serie 1, volum 6, nummer 143) kan vi lese på side 73:

And we have it on Rabbinical tradition, that the Babylonian bitter beer - with the good sallets they had, like the Stogumber ale, preserved the Jews from the leprosy, which had so much afflicted them:

"In Babylonia non erant ulcerosi quia ibi edebant blitum vel betam, et bibebant siceram veprium, id est, ex lapulis confectum (de la bière)." Ketubhot, fol. 77. 2.

What other early evidences have we of the use of hops? and was the sicera of the Hebrews beer ? W. FRASER.

Om vi antar at W. Frasers innlegg i N&Q er Bickerdykes bakgrunnsmateriale, så har vi nå den referansen Bickerdyke selv unnlot å oppgi - det er i det minste en meget sterk kandidat.

La meg også få skyte inn her at helt på slutten på side 72 synes det som om N&Q har en referanse til at Tacitus beskriver germanernes bruk av humle i øl: Lupo salicrario germani suam condiunt cervisiam. Det ville være utrolig om en slik referanse til humle i øl hele 500-600 år før tidligste andre sikre referanse har gått de lærde forbi. Inntil noen kan henvise til eksakt hvor han har skrevet dette, må dette ansees for et falsk sitat. Andre har søkt etter den før men ingen har funnet ennå.

Hornsey henviser videre til en artikkel av D. Gay Wilson, der han tar for seg analyser av planterester - deriblant humle - ifra et gammelt båtvrak i Graveney. Det er en artikkel som er svært interessant i seg selv, og den støtter ikke akkurat opp under påstandene om at humla kom til England i 1524 sammen med pest, protestantisme, kalkuner og annen styggedom - men mer om den saken i et annet innlegg. I denne sammenheng er det et lite sidespor i Wilsons artikkel som er relevant: nemlig der han tar for seg påstandene om tidlig bruk av humle i øl.

Wilson mener at påstanden om jødenes bruk av humle bygger på en feiloverettelse, og han baserer seg på Marcus Jastrows hebraiske ordbok over gamle tekster, men jeg kan sant å si ikke nok hebraisk til å verifisere det. Det relevante innslaget er omtrent midt på side 344 i venstre kolonne (her er ordboken på nett). Jastrow var meget lærd i hebraiske skrifter og han oversatte direkte fra de hebraiske tekstene, derfor bærer hans stemme tungt her.

En annen lærd var Rabbi Rashi som levde 1040-1105, og som oversatte og kommenterte hebraiske tekster. Det er han som først kobler navnet lupulus med den drikken jødene drakk i Babylon. Når Wilson avviser denne identifiseringen, bygger han på Immanuel Löws Aramaeisches Pflanzennamen (plante nummer 171, på side 230, men det relevante er på side 232). Og om du synes Jastrows ordbok er vanskelig å lese, så sjekk Löws oversikt over aramaiske plantenavn. Spørsmålet er ikke så mye hvor mange språk han veksler mellom, som hvor mange skriftspråk han hopper mellom i en og samme setning og om ISO-10646 i er kraftig nok for denne boka. Nåja.

Löw - som kan ha vært en kilde til Jastrow - mener at den opprinnelige referansen er til planten snyltetråd - en art av Cuscata - som vokser på akasietre. Han mener at Rabbi Rashi kan ha kjent til bruken av humle i øl, men neppe har kjent den opprinnelige planten som teksten har referert til. Dermed har det vært en kort vei for Rabbi Raschi til å omskrive eller mistolke og bruke det latinske navnet for humle i sin oversettelse og kommentarer.

For å sammenfatte i motsatt rekkefølge: Det som ser ut til å ha skjedd er følgende:

• 500-tallet B.C.E. Jødene er i fangenskap i Babylon, og drikker noe som trolig er et øl og som er tilsatt snyltetråd fra akasietreet som botemiddel mot spedalskhet - en plant som også senere er brukt i denne sammenhengen.

• ca 300-400 C.E. Historien om dette nedtegnes - formodentlig etter at den også tidligere har vært nedtegnet i andre skrifter som har gått tapt for ettertiden

• ca. 1100 Rabbi Raschi oversetter teksten fra hebraisk til latin, men i mangel av et latinsk ord for planten (hvilken ironi!), eller fordi han som franskmann ikke helt vet hvilken plante som menes, velger han å navngi den som humle. Wilson har også argumentert for at det latinske navnet for humle - lupulus - tidligere ble brukt som et generisk navn på mange slyngplanter, og at Raschi kan ha ment å fortelle at det var en slyngplante, ikke den spesifikken slyngplanten humle.

• 1852 En brite ved navn W. Frazier har lest eller er kjent med den latinske oversettelsen, og formoder naturlig nok at det må være snakk om den konkrete planten humle. Han svarer på et innlegg i N&Q med denne informasjonen. Dette leses av en i kretsen rundt pseudonymet Bickerdyke.

• 1886 Bickerdyke fletter inn en referanse til dette i boka si, og andre kopierer denne informasjonen uten å sjekke kildene - som jo ikke er veldig enkle å finne. Etter å ha blitt repetert nok ganger blir påstanden en slags sannhet.

Hvorfor har vi ikke svenske og engelske øl i butikkhyllene i Norge? Fra andre land er mangt et øl representert i polhyllene, men vi vet jo at sterkølet ble kommersielt kastrert da politikerne hestehandlet klasse III-ølet inn på Polet for å beholde polordningen.

En og annen pilsner fra Mellomeuropa kan man nok finne i butikkhyllene i dagligvarebutikkene, men det som virkelig glimrer med sitt fravær er engelsk og svensk øl.

Det engelske ølet er relativt svakt, og ligger gjennomgående i norsk klasse D. I min naive verden skulle det vel bare være å laste opp en kontainer, importere det via et firma med lisens, legge på norske skatter, og vips, har man et digert utvalg i butikkene. Men det skjer i praksis ikke utover noen få spesialbutikker for øl - og denslags er historisk henvist til gamle avholdskommuner og andre bortgjemte steder.

Enda mer sært er det med det svenske folkölet, som holder 3,5% og dermed går fint innenfor norsk klasse C med 7,63 i «skatterabatt» pr liter i forhold til klasse D. Internasjonale merker brygger til og med egne varianter for det svenske markedet, og det hadde ikke kostet mye å dytte på en norsk etikettvariant og solgt det til Norge også.

Sannheten synes å være at avholdsbevegelsen sjokkerende nok ikke ønsker det - i hvert fall ikke om du skraper dypt nok under fernissen. De har bidratt til å sette opp strukturer som gjør at nordmenn får sitt øl på 4,7% - og om vi med ørlite grann arbeid klarer å få tak i øl som er sterkere, så er det desto vanskeligere å få tak i øl som er ørlite grann svakere. Og nei, Munkholm og lettøl er ikke øl - ikke skikkelig øl.

Hva er det så som hindrer import av svakere øl til Norge? I teorien er det ingenting, men ...

• Det engelske ølet på 3,8-4,2% skattlegges likt med norsk øl på 4,7% i alkoholavgift. Dermed mistes en mulig skattefordel på 4-7 kroner pr liter, som man kunne tatt ut dersom det var en virkelig progressiv beskatning av ølet.

• Siden det engelske ølet kommer på flasker som ikke er med i den norske panteordningen - og det er heller ikke er praktisk å sende flaskene tilbake til England for gjenbruk. Derfor kommer grunnavgift på engangsemballasje på 1,02 i tillegg sammenliknet med norske gjenbruksflasker. Rett nok skal man betale miljøavgift på 4,97 for drikkevareemballasje både for norske og engelske flasker. Men systemet er gradert, slik at man får fritak for den andelen av flasker som kommer tilbake gjennom pantesystemet - og er returandelen over 95%, så slipper man å betale denne avgiften - og det klarer man. Det betyr at det engelske ølet får 5,99 ekstra i avgift pr flaske i forhold til norske ølflasker.

• Men det svenske folkölet har da en skatterabatt? Javisst. Siden det stiller i klasse C, betaler man 7.63 mindre pr liter i alkoholavgift. Men det spises raskt opp av 2x5,99=11,98 (halvlitersflasker) i miljøavgifter siden heller ikke de svenske flaskene er pantbare i Norge. Tenker man mindre flasker, blir regnestykket enda verre, og større flasker finnes i praksis ikke på markedet.

Nå er det ikke bare avholdsfolk som støtter opp under dette systemet. Det er vel ingen overdrivelse at de norske industribryggeriene er temmelig bekvemme med situasjonen. Ikke bare skjermer det dem fra utenlandsk konkurranse, men det virker muligens også konkurransevridende innenlands.

Man må nesten ha en slags respekt for byråkratene og lobbyistene som har klart å legge hodene sine i dyp bløt for å komme opp med et system som er så til de grader urettferdig, samtidig som man overfor EU og EØS kan argumentere med at reglene er like for alle, helt objektive og ikke favoriserer noen. Og dessuten er jo miljø viktig og bra og fint og sånn, så ingen vil vel skade miljøet gjennom å svekke miljøavgiftene?

Og hvor kommer avholdsfolket inn i dette? For det første mistenker jeg at de har innstillingen «Better the devil you known, than the one you don't», og at er mer bekvemme med å jobbe mot de norske bryggeriene fremfor å få utenlandske aktører inn på det norske markedet - denslags blir det bare konkurranse og vansker av. Dernest synes de å ha bevaring Polsystemet som sitt høyeste mål. Dette systemet har vi fått importert fra Göteborg via det svenske systemet ... eller Systembolaget. Jeg har vanskelig for å se for meg noen hellige kuer som ikke avholdsbevegelsen kan slakte, sålenge Ku Nummer Én - Vinmonopolet - består. Det er den mest håndfaste seieren de fikk til i sin storhetstid frem mot midten av første halvdel av 1900-tallet. Da får det så være at kompromisene sementerer norsk øl på en alkoholstyrke som ekskluderer lettere øl eller at gir oss fylleøl fremfor kvalitetets- og gode matøl.

Har du noensinne tenkt over hvorfor det ikke er miljøavgifter eller pant på for eksempel syltetøyglass? Der er det tilstrekkelig at vi pælmer det i en glasskontainer, men for ølflasker renner avgiftene i strie strømmer om det ikke pantes i butikkene. I det minste får Tomra et pent hjemmemarked.

Vi burde i alle fall en gang i blant skåle ironisk for avholdsbevegelsen som er vårt vern og bolverk mot at ølet i Norge skulle tynnes ut.

Sukk, her sitter jeg i Trondheim, mens Mat- og Ølfestivalen starter i Oslo. Da er det liten trøst at godværet for en gang skyld er nord for Dovre. ... og selv dét kommer visst til å endre seg de neste timene. Lykkelige er de som i tid og sted befinner seg slik at de i motsetning til meg faktisk kan besøke festivalen.

Men det er til gjengjeld en god anledning for å tankespinne litt rundt konseptet ølfestivaler. Her er en liten inndeling i varianter:

• Norsk oktoberfestival. Vanligvis ett øl eller i det minste ett bryggeri eller importør. Målet er vanligvis å drikke mest mulig innenfor skjenkebestemmelsene, gjerne under kulturelt dekke av ohmpa-musikk fra et orkester som spiller som de hadde forgrepet seg på drikkevarene.

• Hjemmebryggefestival. Vanligvis uformalt arrangert av hjemmebryggere som tar med smaksprøver og treffes, supplert av venner og bekjente med den samme spesielle interessen. Målsetningen er å smake seg gjennom alt som er tilgjengelig innenfor den promillen som man er bekvem med å forlate arrangementet med.

• Internasjonal ølfestival. Denne typen festival samler en rekke bryggerier som fra hver sin stand serverer smaksprøver til de besøkende. På de største slike festivalene er det mange hundre eller tusen øl, slik at målsetningen for den bevisste deltaker er å velge ut hva man skal smake på, for det er umulig å smake på alt.

• Og-festivalene. Vanligvis er dette messer eller festivaler som heter mat-og-øl, men det kan også være andre kombinasjoner. De har gjerne litt av alt. Jeg tror slike messer søker å nå en kritisk masse ved å koble to tema med presumptivt stor overlapp i målgruppen: bil og båt, hytte og villmark, øl og whisky. Eller der det ene temaet komplementerer det andre, som jeg tror ofte er tilfellet med øl og mat. Men der man ønsker et inkluderende både-og blir det gjerne med et segregerende enten-eller.

Og likedan, de fleste ølkjennerne jeg vet om er primært ølfokusert, og deres forhold til mat med-og-til øl er mer pragmatisk og nyttedrevet enn det er intenst og aktivt utøvd.

Men vi vil sikkert se mer kobling av øl og mat i festivalsammenheng, for matkoblingen gir en ølfestival et skinn av respektabel verdighet og profilerer det som noe annet enn en drikkefest. Samtidig pirrer ølkoblingen interessen hos mat-interesserte, fordi det åpner en ny smaksverden. Kanskje er det tilstrekkelig for en langt og fruktbart samarbeid? Men jeg holder ikke pusten i påvente av at det skjer noen snarlig bevissthetsrevolusjon i kobling av mat og øl.

Og forøvrig, la meg presisere at ikke alle og-festivaler virrer omkring sin grense for en kritisk masse. Stockholm har sin øl- og whiskyfestival, og ingen kan vel hevde at den står i fare for å være subkritisk. Men det er kanskje riktigere å kalle det en drikkefestival, for det er vel faktisk heller hva det er.

Jeg tenkte jeg skulle si noe om ikke-eksisterende øl, altså øl som er beskrevet og navngitt, men som ikke er - og aldri har vært - mulig å kjøpe på vanlig kommersiell måte. Under litt sjekking av dette emnet fant jeg at det var svært mange av dem - hvorav enkelte er legendariske øl. Derfor blir dette en posting i flere deler.

La oss starte med de første fem:

• Duff Beer er ølet som drikkes i tegneserien Simpsons. Personene bak tegneserien ønsker ikke å lisensiere navnet til et bryggeri, men det har ikke forhindret at noen har forsøkt. I tillegg finnes det flere andre, hvorav minst ett ikke er et forsøk på en ripoff av Simpsons. Et australsk bryggeri tapte en rettsak over varemerket, og måtte destruere sin varebeholdning av ølet - som vissnok i ettertid har solgt for opptil 70.000 kroner pr kasse på auksjon for de lille som slapp unna sluket. Det ryktes at én person har fått lisens, men jeg tviler. I én episode nevnes det en rekke typer av dette ølet, men vi kan vel trygt anta at det er en US pilsner og smaker et sted mellom Bud og Miller, eller kanskje Homer heller er en Schlitz-type drikker?

• Leopard Lager er Listers favorittdrikk i Red Dwarf. De fikk laget virkelige bokser av dette fiktive ølet som de brukte i serien, og selv tomboksene har gått for priser rundt tusen kroner. Det er vanskelig å si hva slags øl det er, men det holder 5,1%, det er navngitt en «Premium Lager» og vi må formode det er NEP (=nok en pilsner).

• Butterbeer fra Harry Potter er et øl for «yngre trollmenn», i motsetning til «firewhisky» som er langt mer berusende. Hva slags øl er dette? Navnet er en pun på «butterscotch». Det skal være et nærmest rusfritt øl, og formodentlig svært søtt om hentydningen til butterscotch skal tas alvorlig. Wikipedia refererer til at det i Tudortiden fantes et butterbeer, og det stemmer, selv om det vanligvis ble kalt «buttered beer» eller kanskje helst «buttered ale». Det var bare én av en lang rekke ølbaserte, krydrede blandingsdrikker som gjerne ble drukket varme. Akkurat denne varianten var en blanding av øl, smør, piskede egg eller eggeplommer og rikelige mengder med krydder, vanligvis ingefær, muskatnøtt, kanel og nellik. Selv Pepys referer til drikken - da er vi på 1660-tallet - og da mest som middel mot forkjøelse, også preventivt. Men hvordan smaker Harry Potters butterbeer? Tja, jeg forestiller meg en mellomting mellom vørterøl og sweetstout, for forfatteren har aldri indikert at butterbeer har noe med den historiske drikken buttered ale/beer å gjøre.

• LöBrau fra Futurama, der Philip J. Fry ofte drikker det. Navnet minner oss kanskje om Lövenbräu, sikkert ikke uten grunn, men det er minst ett nivå med ironi bak navngivningen. Amerikanere har ikke helt kontrollen på aksenterte tegn, og ignorerer dem ofte. Dermed blir uttalen av LöBrau til forveksling lik «lowbrow» som er et begrep som kan oversettes med vulgært, vanlig og usofistikert. Vi kan være sikker på at det er en relativt moderne amerikansk pilsner som spiller på tyske aner, litt som Budwieser og Miller. NEP.

• Bendërbrau Cold-fusion Steam Beer fra Futurama er det øl som brygges inn i roboten Bender. Det er et kult navn som setter fantasien i sving. En new zealandsk galning har til og med brygget en klon av Bender som han kan brygge ølet sitt inni. Hvordan det virkelige ølet smaker er litt vanskelig å si. Det skal visstnok være løst basert på Anchor Steam Beer ... meget løst, for det bruker genetisk modifiert gjær som klarer å gjære opp til 1000 grader (og selv om det skulle være Fahrenheit, så er det vanskelig å holde vann flytende på den temperaturen - nåja.) Det bør i det minste være et temmelig spesielt øl. Den som er i området om tusen år får smake. Ølet har i alle fall fått en skare av kult-fans, og det finnes T-skjorter å få kjøpt, og så har det et herlig vulgært slagord: «Let's get drunk».

Derfor er det tryggere å bruke produkter som er fullstendig fiktive. Konsekvensen er at det har grodd frem en hel liten industri av fiktive øl for bruk på lerret og skjerm. Ja, man kan til og med finne de samme produktene igjen fra film til film ... men uten å kunne finne dem i butikken. Dét skal bli neste tema i serien om fiktive øl.

Av alle hatobjekter er ølavgiftene blant de aller mest populære. De får skylda for at øl er så dyrt, men jeg er slett ikke så sikker på at den skylden er helt rett plassert.

Riktignok har vi høye alkoholavgifter i Norge, men ikke så høye at de alene forårsaker at en halvliter koster opp mot 80 kroner. For 2010 er det bare 9,02 pr halvliter som går som alkoholavgift til Staten. Emballasjeavgift er ikke relevant her om det er øl fra et tappeanlegg. Regner man med MVA på alkoholavgiften, så går det opp til 11,27 pr halvliter, og det er mulig man burde inkludere skjenkeavgift. Likevel er det vel i størrelsesorden 12-16 kroner som går til stat og kommune pga særavgifter for alkohol. Det er godt innenfor prisvariasjonene fra utested til utested, og ikke den fremste prisdriveren.

Virkeligheten ligger vel nærmere opp til at nordmenn villig aksepterer enhver påstand om at skatter og avgifter er høye. Og i skyggen av denne avledende halvsannheten er det gode vekstvilkår for avanser. En slags pervertert kjerne av sannhet er det også i det, for avansen beregnes ofte prosentvis etter varens innpris. Det er en fremgangsmåte jeg ikke helt kan akseptere - selv om jeg ofte er nødt til å tolerere den.

For å illustrere det overtydelig: om to flasker øl kommer inn på en pub, den ene koster 20,-, den andre 30,- og puben regner 2,5x i avanse, så koster kapselflipping og helling av den ene 50,- mens tilsvarende servitøraktivitet koster 75,- for den andre. Hva slags inntjeningsmodell er det? Den er ikke koblet til arbeidsinnsats. Om noe, så er den koblet til idéen om at dersom du er villig til å bruke en 500-lapp på byen, så reserverer puben seg en viss prosentandel av det. Jeg synes det er nærliggende å sammenlikne slikt med skattlegging.

En liten presisering - jeg sier ikke egentlig at norske alkoholavgifter er lave. De er høye i forhold til utenlandske alkoholavgifter og utenlandsk prisnivå, men de er ikke veldig høye i forhold til et norsk prisnivå, og de utgjør en relativt liten del av norske ølpriser.

Men det er heller ikke bare utestedene som har king size-avanser. En kamerat av meg rapporterte at han fant norske poløl av den virkelige høyende-typen til 32 kroner på Brugsen i Danmark. Selv om vi korrigerer for at danske kroner er mer verd enn norske, så er det rundt halv pris eller mindre sett med norske øyne. For noen år siden fant jeg selv norske øl på Systembolaget til rundt halv pris av hva de kostet på Polet. Det er meg uforstålig at disse prisforskjellene skulle kunne bunne i skatter og avgifter. Sannheten ligger vel nærmere at det er alle mellomleddene som skor seg godt, og det som tillater dem å holde på er oppfatningen om at alkohol er høyt skattlagt i Norge.

Kanskje blir dette det norske avgifts- og importsystemets bane. At ved å ha så mange hindre på hjemmebane, kan bryggerene og alle distribusjonsleddene la kundene på hjemmebane subsidiere lav prising på utemarkedet, og dermed gi urettferdig konkurranse? Det eneste sikre er at det norske systemet for alkoholprising lever på lånt tid, men jeg er sannelig ikke sikker på at det er Statens grådighet som er den eneste - eller største - spikeren i likkista.

En kommentar tidligere gikk på å få en liste over alle norske bryggerier, og det sammenfaller mye med et foredrag i den lokale ølklubben jeg i et anfall av overmot meldte meg frivillig til: nettopp å presentere en bredde-oversikt over norske mikrobryggerier på halvannen time.

Her kommer notatene mine over bryggerier, og det er sikkert mange som er uenig i inndelingen i grupper, og det er sikkert bryggerier som mangler på lista.

• Makrobryggerier (inklusive separate produksjonssteder): Ringnes, E. C. Dahls bryggeri, Arendals bryggeri, Christiansands bryggeri, Mack, Hansa, Grans, Borg, Aass, Lervig Berentsen

• Brewpuber (eget brygg men uten matservering): Oslo Mikrobryggeri.

• Gastropuber, (dvs brewpub med matservering): Trondhjem Mikrobryggeri, Lillehammer Mikrobryggeri, Qdulla, Bryggebryggeriet, Klostergården Håndbryggeri, Breiflabben Brygghus, Waldemars Mikrobryggeri (Kalfaret Brygghus), Ekspedisjonen Bryggeri (og Ekspedisjonen Skjenkestove).

• Pubbryggerier (eget brygg som supplement til andre øl): Espedalen Fjellbryggeri (Ruten Fjellstue), Bryggeriet pub.

• Mikrobryggerier (brygger i små batcher): Kinn Bryggeri, Ølve på Egge Bryggeri, Ægir Bryggeri, Inderøy Gårdsbryggeri, Små vesen Bryggeri, Valdres Gårdsbryggeri, Union Bryggeri (ex Trio), Atna Øl, Trollbryggeriet, Nøgne Ø, Håndbryggeriet.

• Virtuelle bryggerier (brygger hos andre): Hønefoss brygghus, Lundetangen, Ladegaardsbryggeri, Chakra, Vestlandsbryggeriet.

• Gårdsbryggerier (kun lokal servering på gården, og vanligvis bare for sluttet lag): Vestmo i Stjørdal, Granås i Stjørdal, Mo Laksegard i Suldal, Holo Gardstun i Flåmsdalen, Storli gård i Oppdal.

• Annet: Gjerberg bryggeri (ikke salg eller servering, kun kursing).

• De nedlagte bryggeriene (etter ca 1990): Nekolai Pøbb og Cafe, Nordkapp Mikrobryggeri, Møllebyens mikrobryggeri, Atna bryggeri, Østerdalen bryggeri, Glommen bryggeri, Baatbryggeriet, BryggeriKAIA, Dalane brygghus, Trio Bryggeri, Det lille bryggeri., Studenten Johan Albrecht Brygghus, Tromi.

Ta med en varebil og dra på tur til bryggeriene. Kjøp 2-3 kasser av hvert øl. Det er sålangt jeg kan forstå lovlig (IANAL), det er enkelt, det er billig, det er morsomt (for sjåføren), det er informativt, og det bygger relasjoner mellom pub og bryggeriene. Som pubvert får du med deg de gode historiene som pubgjestene liker å høre.

Dessuten har de alltid noe på lager som er 'nesten' ferdig, eller som de 'egentlig' ikke hadde tenkt å distribuere så bredt. Man kan vanligvis få kjøpt litt av det - spesielt når man viser såpass interesse at man dukker opp på bryggeriet.

Det er ikke en metode som egner seg for faste eller store leveranser, men det er en ypperlig metode for en pub som vil ha et roterende utvalg med små kvanta av hvert øl.

Som dere ser, har det blitt endel innlegg på bloggen i det siste. Flere skal det bli, og ikke bare om øl. Jeg forsøker å blogge om mange ulike ting, og jeg ville gjerne ha tilbakemeldinger om hva leserne synes er mest interessant.

Skjønt, jeg gir ikke noe løfte om å blogge om bestemte tema bare fordi leserne ønsker det. Jeg blogger fordi jeg har lyst, så dere får bare utstå mine jeremiader, verbale agonier og høytsvevende tastaturdiaré. Men det hadde vært artig å visst hva som ble godt mottatt, da.

Her er noen forslag til tema:

• Ølhistorie
• Alternative ølbryggetradisjoner
• Presentasjon av øltyper
• Bryggeribesøk
• Smakinger
• Hjemmebrygging
• Øl-politikk
• Øl-reiser
• Øl-quiz
• Øl- og pubkultur

Send meg tilbakemelding pr epost til anders@geekhouse.no.

Begrepet single malt er knyttet til whisky, og spesielt til skotsk whisky. Men se opp, det er på vei inn i øl-verdenen også, bare at det ikke betyr det samme som for whisky.

Uformelt og litt feilaktig brukes single malt om whisky fra ett destilleri, altså der alt innholdet er brent i samme anlegg. Mer korrekt kunne man kalt det single destillery pure malt. En single malt kan være blandet fra ulike distilleringer, men den må ikke være blandet med grain whisky (omtales da som en blended whisky) eller med malt whisky fra andre destillerier (omtales da som en vatted eller tidvis pure malt whisky). Men destilleriene blander normalt malt fra ulike kilder, for det er ikke malten, men destillatet som ikke skal blandes.

Konseptet med whiskyblending skalerer dårlig til øl, der det bare unntaksvis er noe poeng. I farta kan jeg kun komme på lambic og gammeldags London porter av de mer kjente øltypene. Og jeg ser da bort fra alle variantene av half-n-half, for de blandes jo på tappingstidspunktet. Vi må også se bort fra den utbredte praksisen blant industribryggeriene med å blande to batcher som spriker i hver sin retning: kanskje den ene har litt for mye humle, og den andre har litt for lite - bland dem og få et øl som matcher profilen. Ofte sikter man visst ofte litt på siden av målet når det brygges, nettopp for at resultatet skal blandes med en annen, komplementær batch som heller ikke traff helt.

Følgelig, det man blander i ølproduksjon er ikke det ferdiggjærede ølet, men malten som går til brygging. Ved å produsere malt med ulik profil, kan man sette sammen nærmest en uendelig mengde kombinasjoner av egenskaper i den malten som går til mesking. Det er to store fordeler med det:

• Maltprodusentene kan konsentrere seg om å lage et lite antall malttyper, for bryggeren kan mikse dem for å få omtrent den malten man trenger. Resultat: omtrent samme brede utvalg med mindre innsats og lavere kostnader!

• Utbyttet synker jo mørkere malten er brent. Om man vil ha et mørkt øl, så må man enten bruke malt som gir dårlig utbytte, eller man blander litt ekstra mørk malt inn i vanlig lys pilsner eller pale malt. Resultat: bedre utbytte og lavere kostnader!

Men det var ikke alltid slik. Går vi tilbake til det tidlige 1700-tallets England, brukte man tre typer malt: pale, amber og brown - og joda de blandet dem også, men det var tre malttyper som var utviklet for å brukes til single malt øl. Til en dyr pale ale brukte man 100% pale malt osv.

Det var først rundt Napoleonskrigene at man tok i bruk hygrometer i stor skala og man innså at det var bedre økonomi i å brygge på dyr pale malt med litt tilsatt ekstremt mørk malt for fargen, enn å brygge fra en ren brown eller amber malt. Rett nok var brown malt billigere, men utbyttet (av sukker, som gav alkohol) var også lavere - mye lavere og oppveiet for den høyere prisen til pale malt. Dermed brast demningen, og det ble kappløp mot å utvikle oppskriftene med en blanding malt som gav godt med sukkerekstrakt, uten å kompromisse smaken ... vel, uten å kompromisse smaken for mye. Samtidig dukket det opp patentmalt, som var svartbrent malt som hadde null verdi for gjæring, men som gav masse farge og brentsmak - jeg hadde nær sagt bryggerinæringens svar på konditorfarge.

Og slik er det fremdeles. Du har sikkert lest på etiketter der det står noe slikt som «Vårt øl er brygget av den fineste pale malt, blandet med en mindre mengde eksklusiv karamellmalt for farge og smak.» Det de egentlig sier er at de er gjerrigknarker som ikke ville betale for en spesialmalt som passet til deres brygg, så de blandet to andre malttyper så gjennomsnittet ble sånn omtrent rett. Til deres unnskyldning må det også nevnes at bryggeriene i gamle dager hadde egne malterier, så de lettere kunne få laget malten akkurat slik de trengte den til de ulike ølene.

Ironisk nok har også antallet malttyper eksplodert, for nå har vi en rekke såkalte spesieltmalt som smakssetter ølet med én delsmak, men er altfor sterk til å brukes i alene eller i store kvanta.

Det bringer oss over til single malt øl. Sett at bryggeren oppgir den frihetsgraden han har gjennom å blande malt. Sett at han sier at han skal bruke 100% av én maltsort, og heller behandle den slik at den gir de smakene han er ute etter. Sett at bryggeren ser på malt som en del av bryggeprosessen, ikke bare en råvare som leveres i sekker. Sett at bryggeren sier: vi begrenser oss til å bruke bare ett maltslag i ølet, men vi skal lage stor kunst og god drikke av det likevel.

Jeg mistenker at det gjør det enda vanskeligere å brygge spesielt de mørkeste og mest ekstreme ølene. Samtidig tror jeg det vil gi en brutalt endret smaksprofil på mange av de ølene man tilsynelatende kan brygge. Et eksempel er bayeren, som er av de få ølene som fremdeles brygges som et single malt øl. Man kan brygge den av 90% lys pilsnermalt og 10% mørk, karamellisert münchnermalt, eller man kan brygge den av 100% lys, lett karamellisert münchnermalt. Jeg tror jeg vet hva jeg foretrekker.

Dette er en brygge-retro-trend som sikter på å gå tilbake til røttene. Det forutsetter at man tar malt og malting på alvor, og at man er ekstremt påpasslige i valg av malt. Ja, kanskje man må helt tilbake til tiden da malting var en integrert del av bryggeprosessen. I så måte er stjørdalsølbryggerne forbilledlige, for de malter sitt korn selv, og bryggingen deres starter med å malte kornet. Kornet som går inn i ett øl, kommer ifra én batch malt. Riktignok kan maltet innen én batch bli ujevnt varmet opp og tørket og det kan være stor variasjon fra korn til korn, men det er også en del av prosessen.

Jeg ser også en tendens til å reversere «digitaliseringen» av ølbryggingen - og jeg tenker ikke her på datamaskiner, men på at råvarene skal være konsistente, ensartede, beregnbare, repeterbare og ISO-sertifiserte. Med andre ord, brygger man samme ølet to ganger, så trenger man bare å gjennomføre de samme operasjonene på det samme settet med råvarer, og man er i mål - i hvert fall i teorien. Jeg forstår godt at det er praktisk og trygt for en brygger, ja til og med en økonomisk nødvendighet, men det er mer en maskinell industribehandling enn det egentlig er håndverk. Med ekte håndverk er det kanskje slik at målet å bringe det maksimale potensiale ut av råvarer av varierende kvalitet. Av og til blir det bra, av og til greit nok, av og til topp. Det holder alltid spesifikasjonene, men det er aldri helt likt.

La meg her komme med en analogi til båtbygging. Idag har vi skipsverft som bestiller råvarer som holder en viss spek som passer til byggetegningen for skipet. Det er fint og flott og strukturert og økonomisk effektivt. I gamle dager hadde vi skipsbyggere som startet med råvarer - tømmer - og forsøkte å få mest mulig ut av disse: utnytte styrkene, nøytralisere svakhetene, dra nytte av formene ... og de justerte sluttproduktet - skipet - etter hva råvarene i det enkelte tilfellet tillot og krevde. Dét er ekte håndverk.

Jeg tror det er nyttig å se på malting som en del av bryggeprosessen, men jeg vet ikke om det å holde seg til én type malt er hensiktsmessig. Det er litt som å spille ping-pong med lapp foran det ene øyet - et selvpålagt hinder som gjør at man kan være litt mer stolt av å få til et godt produkt. Men bryr kundene seg utover om det smaker bedre? Som en slags vrien étyde? Gjerne. I den grad det gir en annen smak? For all del. Men for bare å gjøre det? Tja ...

Men vi vil sikkert se mer til single malt øl.

Og på tampen, til ettertanke: pilsner er sannsynligvis det ølet som oftest produseres som single malt.

Gustav Foseid tipset meg om en ny og nyttig site. Det er noen tyskere som har satt opp et kart over brewpuber og brukt det fri kartet OpenStreetMap som grunnlag. Når en pub registreres i OpenStreetMap kan man markere den som brewpub, og vips, så dukker den opp på Open Brewpub Map.

Neida, det er ingen måte å rangere eller score pubene og deres utvalg på, det er en måte å plassere ting på kartet. Åh, hører jeg noen mumle om at RateBeer har bra nok kart? Tja, RateBeer har sikkert flere brewpuber og mer detaljert informasjon om den enkelte puben, men de suger skikkelig på kartplassering. For eksempel, av fire steder i Trondheim kan du ikke se puben eller dens skilting fra tre av posisjonene som RateBeer oppgir. Open Brewpub Map har bedre nøyaktighet i plassering. Poenget er at plasseringen til RateBeer ofte er automatisk utfra adresse - og der bommer Google Maps litt. Mens Open Brewpub Map er basert på at noen har vært ute i terrenget og manuelt registrert koordinatene. Dessuten kan du oppdatere dataene om de er gale.

Om du har data som Open Brewpub Map kan oppdateres med, så er det bare å kaste seg inn i OpenStreetMap, men det er kanskje en litt lang og småfrustrerende vei å gå om det bare er for å registrere en brewpub. Det er nemlig ikke så enkelt som bare å klikke på kartet og plassere en brewpub der, eller ta jeg feil nå?

I skrivende stund er det 8 i USA/Canada, 4 på de britiske øyer, 2 i Norge, 1 i Finland, kanskje 70-80 spredd i Mellom-Europa, og 1 i Japan. Om dette går som med OpenStreetMap ellers, så har vi noen hundre i løpet av sommeren og et firsifret antall før jul. Det kule her er at alle puber markeres, og det er mulig å tagge dem for spesielle egenskaper, der at den er brewpub er en slik. Jeg ser for meg tags for utvalgspub og real-ale - og det skulle ikke forundre meg om det allerede finnes.

Forresten er OpenStreetMap et spennende prosjekt i seg selv. Det går ut på å lage et kart som er helt uten opphavsrettslige begrensninger og dermed kan brukes til hva du vil. Tenk på det som wikipedia for kart. Du finner det på openstreetmap.org. Har du en GPS kan du være med å lage det nye kartet. Gustav er en av de norske ildsjelene, og han har sammen med en annen god bekjent av meg - Magne Mæhre - lagt i en langvarig krangel med norske kommuner for å få ut de offisielle norske kommunegrensene. Tro det eller ei, men sjansen er nær 100% for at kommunen du bor på forespørsel vil nekte å opplyse om hvor grensa mot nabokommunene går. De vil nok svare på om et bestemt sted ligger innenfor eller utenfor kommunen, men grenselinja som sådann og de eksakte koordinatene får du ikke ... for de eies av Statens Kartverk. Vil dere lese mer om deres kamp mot kommunebyråkratiet og kartadelen, sjekk frigeonorge.net.

Her er et lite, men enkelt prosjekt for hjemmebrygging. Jeg sitter i skrivende stund på hytta, der jeg egentlig ikke har mulighet for å brygge. Derfor denne enkle versjonen, der alle ingredienser er tilgjengelige fra enhver Rema eller Kiwi. Det er mulig du er i samme situasjon, og her er en idé til tidsavspredelse.

1. Skaff tre 33cl flasker vørterøl, en pakke Idun original brødgjær (ferskgjær, også kalt pressgjær) og en tom halvannen liters plastflaske med skrukork (f.eks en Farris-flaske). Sjekk datostemplingen på gjæra i butikken. Finn en ren, finmasket klut, en kniv, en bolle og et strikk på kjøkkenet.

2. Klar til gjæring (foto: anchr)

   Dytt pakka med gjær ned i plastflaska. For å få dette til, må du skjære den opp i biter som får plass i åpningen. Vær sikker på at kniven du bruker til å skjære med er helt ren. Om du er usikker på om de kan ha kommet til bakterier til gjæra, så skjær gjerne vekk overflatene før du starter, for du trenger egentlig ikke hele gjærpakka.

3. Skyll plastflaska godt. Velg fortrinnsvis en flaske man ikke har drukket fra, evt kjør flaske og skrukork i oppvaskmaskinen. Bruk gjerne en flaske som det kun har vært vann uten annen tilsetning enn kullsyre, da kan du egentlig kutte ut skylling og vasking helt, sålenge du ikke har drukket direkte fra flaska.

4. Åpne en-og-en flaske med vørterøl, og hell dem forsiktig ned langs innsiden av plastflaska. Poenget er kort og godt at du må forsøke å få minst mulig skum - evt kan du gjør det over vasken og la skummet renne av. Samtidig må du unngå at det skvulper så det «piskes» inn luft i vørteren - dog er dette neppe et stort problem, for det skilles ut så mye CO2 at det neppe kommer til luft. (Det er mulig man burde tilsette gjæra etterpå, eller ha noen korn sukker eller salt i vørterølet for å frese ut CO2 ... jeg vet ikke, men skal eksperimentere.)

5. Ikke skru plastkorken på, for det kommer til å produseres masse gass i flaska under gjæringen. Strengt tatt kunne du ha brukt korken skrudd på så løst at overtrykket slipper ut, men det er risikofylt, for om det tetter seg, har du potensielt en omfattende vaskejobb foran deg. Det tryggeste er å bruke en ren, tettmasket klut lagt dobbelt eller trippelt over tuten, og festet med strikk rundt flaskas hals. Det hindrer at støv kommer inn, samtidig som gas slipper ut. Vær sikker på at kluten er ren!

6. Sett flaska på et sted der det er en jevn varme på rundt 20 grader. Med Iduns pressgjær for brødbaking kommer gjæringen temmelig raskt igang. Du kommer til å se bevegelser i vørteren etter få minutter. Magni insisterte på at jeg skulle sette flaska oppi en bolle. Det var bra jeg ikke protesterte, for under stormgjæringen ble det presset både gjær og øl ut av flaska. Iduns brødgjær er ingen attgløyme.

7. Etter stormgjæringen (foto: anchr)

   Når gjæringen er kommet skikkelig igang, pass på ikke flaska tetter seg, for da bygger det seg opp trykk i den. Er du usikker, så klem på flaska, er den hard er det trykk i den og du bør stake opp åpningen (gjøres utendørs), er den myk er det ok.

8. Ideelt sett bør du etter at gjæringen har nådd toppen og er på god vei tilbake tappe ølet over på en ny, ren flaske. Slik kvitter du deg med gjæren og masse grums som nå sikkert har satt seg på innsiden av flaskehalsen og rundt tuten.

9. Når gjæringen er i ferd med å slutte, kan du fjerne kluten over tuten og skru korken på. Det vil gjøre at resten av kullsyra blir i ølet. Men du bør overvåke flaska jevnlig, dersom den blir hardere enn du forventer en Cola- eller Farrisflaske, så skru opp korken og lett på trykket.

10. Når gjæringen er nærmest over, og du har fanget riktig trykk med kullsyre, sett flaska i kjøleskapet. Den burde klarne i løpet av noen dager. Ikke vent for lenge med å drikke den. Levende øl er ferskvare, og dette er neppe noe modningsprodukt. Den burde holde seg god i et par uker i alle fall.

11. Når du serverer ølet, forsøk å unngå at bunnfallet følger med under skjenking. La den gjerne få varme seg litt i glassene, for vørterøl har nok smak - hvilket den trenger for å kunne balansere all sødmen.

• Om du har tilgang på en gjærlås med gummiforing, så er det langt bedre enn å la skrukorken sitte løst på eller bruke en klut. Det gir mye bedre sikring mot infisering av ølet, og dessuten er det enklere å beregne kraften på gjæringen (dvs: hvor hyppig plopper det). Gjør-det-selv-gjærlåser kommer i mange versjoner, partyversjonen er et sugerør med bøy, koblet til en balong med nok vann til at sugerøret inni balongen kommer under vann. Når balongen blir slapp er gjæringen over.

• Om du får tak i en pakke med ekte ølgjær, så er den bedre enn Idun brødgjær. Bruk helst overgjær. Ulike gjærtyper vil gi ulike smaker på ølet. Men merk at en pakke med tørr ølgjær kommer til å bruke mye lengre tid på å komme igang og på å gjære.

• I stedet for å skru til korken når gjæringen begynner å fisle ut, kan du la den gå helt ut, deretter tilsette et par teskjer sukker, og så skru korken helt fast og la det stå i samme varme som tidligere et par dager til. Dette er en fremgangsmåte som har enklere timing.

• Normalt skal man tilsette langt mindre gjær, samtidig som man får mye luft inn i vørteren før gjæra tilsettes. Men vi løser dette ved å tilsette «nok» gjær (i disse mengdene er den likevel billig nok) og ikke lufte. Derfor er det nyttig om du heller vørterølflaskene på plastflaska uten å skvulpe så mye.

• Ikke la flaska bli utsatt for sol, det setter usmak på ølet.

• Vi bruker her veldig mye gjær, og for mye gjær kan sette usmak på ølet, men det burde gå greitt om du drikker det raskt - eller om du tapper om etter at stormgjæringen har avtatt.

• Vi bruker en flastflaske fordi den lar deg enkelt måle trykket (kjenn om den er hard) og slippe ut trykket (løsne litt på skrukorken). Proffe bryggere har dyrere og mer avansert utstyr, men det koster også endel mer enn de 2,50 som er panten på en plastflaske (dessuten kan du fremdeles skylle og levere plastflaska til pant, så strengt tatt er den gratis).

• Jeg har ikke her og nå mulighet for å måle sukkerinnholdet i vørterøl, men om jeg skal estimere utfra informasjonen på etiketten og noen gamle formler jeg tror sitter korrekt i bakhodet, så har vørterølet et potensiale til å nå rundt knappe 5% abv - og det er egentlig nok.

• Om du likevel vil ha et sterkere øl, kan du helle på ønsket mengde med Moss maltekstrakt (ok, du kan også bruke sukker, da). For hver 100g med maltekstrakt, er det maksimalt potensiale til ca 50g alkohol, hvilket utblandet til én liter veske gir litt over 6% alkohol - eller i praksis kanskje 5% fordi du ikke får en perfekt utgjæring (utregningen er også her tatt på gefühlen). Du ønsker med andre ord garantert ikke å lempe et helt glass maltekstrakt i en halvannen liters flaske med en liter vørterøl. Nei, du ønsker IKKE det.

Fortæring av resultatet (foto: magnio)

Lykke til med prosjektet! Det er enkelt, det er lite og ingrediensene er billige. Om du aldri før har brygget, så er dette et godt startprosjekt. Om du brygger men har strandet på familiehytta langt fra kjellerbryggeriet ditt, så er dette et godt sommerprosjekt. Om du bare er tørst, så er dette en god unnskyldning for å kjøpe et par flasker ekstra med Bris eller Farris.

Ble det bra? Vel, jeg kastet det frem i vår årlige sommerblindsmaking på verandaen. De andre - Frode Bergh og Gustav Foseid - hadde naturlig nok store problemer med å plassere dette brygget - det smakte litt sært, men ikke så ille at de trodde det måtte være en merksnodighet fra ett eller annet norsk, kommersielt bryggeri.

Og nok en gang: om du gjærer på en flaske med tilskrudd kork, så sjekk den nøye. Blir det veldig hard, så a) slipp ut litt gass og b) sjekk den ofte/gjenta frem til den stabiliserer seg som passelig hard. Jeg spøker ikke. Seriøst, jeg mener det!