Anders myser på livets særere sider

Side 1/1: 1

2017-04-28

«Vi Brygger»-konkursen

Idag ble konkursbehandlingen av «Vi Brygger» på Askøy avsluttet da boet er tomt for midler. Skjønt det var vel ikke konkurs, men heller oppbud som ble meldt rundt jul, hvilket betyr at det er selskapet selv som igangsetter prosessen, ikke kreditorene.

Bedriften ble startet august 2015, men 2015-regnskapet ble ferdig først i oktober påfølgende år. Det er ikke noe positivt tegn. Verre var det at revisor kort og godt ikke ville vite av det og karakteriserte det som «mangelfull på en rekke vesentlige punkter» i forbindelse med selskapets interne kontroll.

I januar 2016 forsøkte man tilsynelatende å rydde opp, ved å skille ut Vi Brygger Butikkdrift som et eget selskap, og dette finnes såvidt jeg vet fremdeles. Men hvorfor gikk selskapet dukken? Opprinnelig var det meningen at butikken skulle selge både øl og hjemmebryggeutstyr. Problemet var bare at senterets nye eier – Norgesgruppen – satte ned foten. Du vet de med Meny og det brede ølutvalget. Det er en plage på slike sentre at det helst bare skal være én butikk av hver type, ja bortsett fra klesbutikker, tydeligvis.

Dermed var det ene beinet av butikken kappet av før de kom igang. Revisors kritikk kan tyde på at de ikke har hatt helt orden i papirer og slikt. Det siste er litt forunderlig, for en av eierne, og styremedlem, bak Vi Brygger var Ola B. Skarland, mannen som kjøpte Petit-Agentur og flyttet det til Høylandet. Skarland er ingen rotekopp som ikke klarer å holde styr på papirer. Han driver ikke bare nettbutikk på Høylandet, han har gått inn som minoritetsaksjonær i en rekke norske bryggebutikker, sånn som i Vi Brygger.

Firmaet Petit-Agentur er en av ur-pilarene i norsk hjemmebrygging. Det ble startet av Atle Holgar i 1971. Det var et kvart århundre før det ble lovlig å brygge hjemme med kjøpt malt – i motsetning til malt du hadde maltet selv. Skjønt denne loven var temmelig sovende de siste tiårene før den ble opphevet. Og hvorfor navnet «Petit-Agentur»? Vel, om jeg har forstått det rett, er det så enkelt som at Holgars mor hadde drevet firmaet innen import av parfyme. Navnet passer liksom bedre til dét. Da Atle Holgar overtok, var det fremdeles telefonmangel i Norge. Laget han et nytt firma med nytt navn måtte han stille seg bakerst i telefonbestillingskøen og vente noen år. Overtok han morens firma og firmanavn, kunne han også overta telefonen. Og så ble navnet bare sittende. Ofte er de mest idiotiske forklaringene de rette.

Petit-Agentur er forøvrig fremdeles definert under næringskode 46.499 – Engroshandel med husholdningsvarer og varer til personlig bruk ikke nevnt annet sted. Det passer liksom bedre på en parfymehandel enn en hjemmebryggersjappe. Og det passer forsåvidt også godt på en hjemmebryggerbutikk som selger varer som strengt tatt er ulovlig å brygge med.

Da den tidligere Telenor-direktøren Skarland overtok Petit-Agentur, flyttet han bedriften ut av Bergen og inn nær odelsgården på Høylandet. Plasseringen var kort og godt diktert av boplikten. Men det var ikke den eneste flyttingen. Holgar var en mann av den gamle skole, og han brukte telefon. Skarland var IT-mann og flyttet butikken over på Internett. Skarland var kanskje den første i hjemme- og mikrobryggeribransjen som tilnærmet seg bransjen som en proff out-sider. Der andre var hjemmebryggere som tok hobbyen helt ut og småkommersialiserte, der var han den effektive forretningsmannen som så mulighetene uten sentimentale bindinger. Samtidig endret Petit-Agentur karakter fra en liten, pertentlig, bergensk enmanns-, spesialforretning til en bedrift med voksebegjær.

Skarland scoret en rekke suksesser. Blant annet sponset Petit-Agentur helt eller delvis Speidel som premie i hjemmebryggekonkurranser. De som vinner der har jo en viss tendens til å brygge godt øl – uansett utstyr. Da et Speidel-brygget øl etterhvert vant, var suksessen sikret, og man sluttet å høre sutring over at ølet ikke kunne bli skikkelig på en automatisert bryggemaskin. Noen forsøkte å gjøre det trickset igjen et par år senere med BeerMaker30, men da var Speidelen allerede etablert som gullstandarden. Dessuten gir Speidel en litt annen magefølelse enn BeerMaker30. Det hele slo tilbake og annonser for ubrukte BeerMaker30 florerte på bruktmarkedet etter hjemmebryggekonkurranser.

En retning som veksten til Petit-Agentur tok, var bryggebutikker. Vi tenker ofte på Petit-Agentur som en nettbutikk på Høylandet, men Ola B. Skarland har involvert seg i bryggebutikker så mange ganger, og på så lik måte, at vi må kunne si at han har en funnet en slags formel. Han finner sammen med lokale interessenter og går inn med en minoritetsandel på rundt 30% i en bryggebutikk. De lokale samarbeidspartnerne har kontaktnettet og står for butikkdriften, men Skarland stiller med kapital, varebeholdning og Petit-Agentur.

Dermed har Skarland hele eller deler av kaka helt frem til hjemmebryggeren, han er importør, grossist, distributør og butikkeier. Han selger deg utstyret du brygger på og råvarene du brygger med, og flasker og fat du lagrer det på. Han fikk til og med produsert Sterkrens og Stoutrens på sin egen etikett, og det var det universelt brukte vaske- og desinfeksjonsmiddelet frem til folk begynte å lese annonser i amerikanske bryggetidsskrifter. Hvilke bryggebutikker er han så involvert i? Bakke Brygg i Trondheim, Stavanger Brygghus, Garo Brygg ved Kristiansund, Humlebua i Bodø og til slutt Vi Brygger på Askøy.

Noen steder er det til og med et tredje ben på dette samarbeidet. I Trondheim var det gastropuben Brygghus 9, som hadde stort overlapp i eierstruktur med Bakke Brygg. I Bodø var Bådin involvert i Humlebua. Oppskriften er enkel: Petit-Agentur importerer og ordner logistikk, bryggebutikken er lokal hub og lager for råvarer og utstyr, og bryggeriet produserer. Vi Brygger skulle selge øl, kanskje de også skulle brygge, det var i hvert fall den næringskoden de registrerte seg under, og kanskje til og med navnet er et hint. Stavanger Brygghus høres i hvert fall ut som ha ambisjoner om å brygge.

Den stillfarne Atle Holgar dukker fremdeles opp i hjemmebryggersammenheng, for å nippe til godt øl, treffe kjente og utveksle gamle historier. Han er mannen som trolig en gang i tiden kjente hver eneste moderne hjemmebrygger i Norge ... moderne som i at man ikke gårdsbrygget men brygget etter inspirasjon av engelske ales og amerikanske mikrobryggerier. Ola B. Skarland dukker tidvis også opp, med stor hvit kassebil full av varer, gode rabatter, og en utadvendt kremmerpersonlighet som hadde vært en bergenser verdig.

Det store spørsmålet er bare hvorfor suksessoppskriften hans slo så grundig feil på Askøy.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av - 2017/4/29 09:09:57
Tror ikke at det blir noe med Stavanger Brygghus. Hjemmebryggerbutikken er vel stort sett overført til Mr Norman og et nytt, lite mikrobryggeri kalt Yeastside starter opp i de samme lokalene.

2017-04-24

Tradisjonsbryggingsopptak

NRK har laget radioprogrammer om mange ulike ting. Også tradisjonsbrygging av øl. Faktisk finnes det flere dokumentar- eller intervjuprogrammer i radio om tradisjonsbrygging og øltradisjoner rundt om i Norge. Her er pekere og en kort beskrivelse av noen av dem.

Det første radioprogrammet er et vel ti minutters intervju fra senhøstes 1972 med Jens Haukdal om bruk av øl i gammel tid i Soknedal. Utfra dialekten er han vel ikke selv fra Soknedal. Han forteller om humledyrking, drikketradisjoner, inskripsjoner på drikkestell og andre ting knyttet til øltradisjoner og tradisjonsbrygging.

Det andre programmet er et intervju med Marit Stene i Meldal fra januar 1970, der temaet er gamle bryggeteknikker, i forbindelse med at man brygget et tradisjonsøl da kongen skulle besøke Meldal. Hun går igjennom malting- og bryggeprosessen. Hun beskriver også endel om behandling av gjær og en andre tapping av mesken for å lage lettøl.

Brygging på Haustgardane i Granvin i Hardanger oppunder jul i 1985 på der Hans Haugse og Olav Vindal brygger, det er etter brygging, dagen før oppskoke og Ola E. Bø intervjuer dem om bryggeprosessen. På denne gården ønsker de 1-2 ukers modning før ølet er ferdig, så de hadde brygget 9. desember, hvilket er Annadagen i den gamle primstaven, en dag som ofte er knyttet til ølbrygging. Dette kan jo være en tilfeldighet, selvfølgelig. Her stegmesker de, faktisk, og har fire dagers gjæring. Det virker som flere andre bryggere har brygget samtidig, men det kan tenkes at det var en fallback for å sikre seg at de hadde øl for oppskoke. En artig detalj var at de sier at Hardingølet skal ha sju smaker, som er: maltsmak, humlesmak, røyksmak, brakesmak, søtsmak, ølsmak og «meirsmak».

I besøksreportasje til Voss intervjues Samuel Apeltun mens han brygger øl i slutten av oktober 1938. Han intervjues av en lokal lektor og går igjennom hele bryggeprosessen fra maltingen. Når han beskriver malttørka si, kommenterer han at de bruker rør som fører røyken ut, så den ikke kommer i kontakt med maltet, mens man i gamle dager ikke brukte det, og fikk røkt malten, og han refererer til et par ulike tidligere innretninger som tydeligvis har gått ut av bruk.

I et opptak fra Marnadal i Vest-Agder intervjues åttiårige Knut T. Rosseland høsten 1973. Han forteller om forberedelsene av juleølet fra malting og brygging og en rekke tradisjoner rundt det. En liten særhet er at han sier at de beholdt ølet i lang tid etter selve jula, og minst en gang helt til påske.

Endel av beskrivelsene her er faktisk så detaljerte at prosessen er nær ved å kunne reproduseres. Uansett er det mye informasjon om prosess og teknikker, som helt klart kan sammenstilles med annen informasjon om brygging i disse fem bygdene.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Granvin - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/4/24 20:47:42

Det var mye bra her, men den fra Granvin er nok ikke så tradisjonell som den kan virke. Jeg snakket med Hans Haugse for noen måneder siden, og han sier han fikk kveiken sin fra Dyrvedalen på Voss. Den meskemetoden hører hjemme på Østlandet, ikke Vestlandet. Det stegmeskeskjemaet kommer fra Olav Sopps bok om hjemmebrygging s74-75. Dette er eksakt samme greiene som de drev med i Morgedal, og morsomt nok fortalte Aslak Slettemeås meg at han hadde lært akkurat dette fra noen i Granvin. Artig å se koblingene falle på plass på den måten.

Det fins en oppskrift fra 1898 fra Granvin, og den beskriver vanlig infusjonsmesk slik som på resten av Vestlandet. Det <i>kan</i> jo være at noen har stegmesket på Vestlandet i gammel tid, men det her er jeg rimelig overbevist om at er en nyvinning.

2017-04-18

Brauerei Sonne

(Dette er en gjesteblogging ved Gustav Foseid, ølbokforfatter (og oppfølgeren), norgesmester i hjemmebrygging, erfaren øldommer, tidligere leder i Norbrygg, og ikke minst: omreisende ølnerd. Han la sporenstreks om sin påskeferie i Tyskland da han hørte at bryggverket fra et av Norges første moderne mikrobryggerier – Studenten Joh. Albrecht Brygghus – kanskje fremdeles var i bruk i Herrenzimmern syd for Stuttgart.)

Brauerei und Gasthof Sonne skulle altså ligge rett utenfor Stuttgart, nærmere bestemt i Herrenzimmern. Herreværelse, altså. Litt som et røkeværelse, kanskje?

«Rett utenfor» var muligens litt upresist, for fra sentralstasjonen i Stuttgart er det halvannen time med tog og en snau halvtime med buss. Vel å merke når det ikke er arbeid på linja, som det var denne påskeuka. Tyskerne er virkelig gode på å kjøre tog, men når det kommer til buss-for-tog har NSB noe å lære bort.

Den pittoreske renessansebyen Rottweil er et godt utgangspunkt for å finne offentlig transport videre til Herrenzimmern.
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Rottweil
Uansett, etter hvert sitter jeg på toget som denne dagen går fra Herrenberg til Rottweil. De vide dalene rundt Stuttgart går over til å bli brattere og mer dramatiske etter hvert som Gäubahn følger elva Neckar sørover og beveger seg lenger inn i Schwaben-regionen. Landskapet og togturen er i seg selv verdt turen sørover. (Bonus-quiz: Hvorfor er søndre del av denne strekningen enkeltsporet?)

Første stopp er altså Rottweil og jeg kan nyte ettermiddagen i den pittoreske renessansebyen, for i følge informasjonen vi har klart å finne skal ikke Sonne åpne før 16.30 på tirsdager. En riktig fin og solfylt ettermiddag, omgitt av bindingsverkshus og brosteinsbelagte gater. Jeg rakk også en tur innom turistinformasjonen for å sjekke busstidene til Herrenzimmern, og det spørrende blikket jeg får tilbake tyder på at det ikke er noen stor turistdestinasjon.

I tillegg til å være den eldste byen i Baden-Württemberg, er det et par ting som er verdt å nevne om Rottweil. Den ene er at det, som du kanskje har gjettet, er byen som har gitt navn til hunderasen rottweiler. Det andre er at du her finner en av Europas merkeligste byggverk. I dalbunnen nedenfor sentrum bygger Thyssen Krupp en slags test-skyskraper. Et tårn på 446 meter som brukes for å teste heiser for høyhus. For de som ikke synes det er snodig nok å reise milevis for å finne et bryggeri, så kan man altså treffe på noen som er her for å se på en heis.

Utenfor hos Brauerei Sonne, bak panoramavinduet kan bryggverket skimtes
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bla bla bla
Men ... Det var altså hverken hunder eller tårn som var grunnen til denne turen. Det var øl og det er på tide sende ei melding til Anders med beskjed om at jeg er i Rottweil og nærmer meg målet. Han hadde, heldigvis, ikke sagt noe om at Joh. Albrecht mente jeg var på veg til feil bryggeri, så jeg kunne fortsette turen i trygg overbevisning om at jeg var på rett veg.

Uansett hvor bryggverket kom fra, så burde det i hvert fall være muligheter for å få øl i Herrenzimmern, så da var det bare å finne buss 2021, betale noen euro til sjåføren og vente til jeg var framme. Spesielt vanskelig å finne, var det ikke, for bussholdeplassen var på parkerkingsplassen til gjestgiveriet.

Heldigvis var det åpent og det var allerede et par gjester som hadde tatt plass i spisesalen, men ikke flere enn at en nyankommet som ikke var kjent ble lagt merke til. *kremt* «Do you speak English?» Skoletysken min fungerer for å lese menyer, men ikke for å forklare om bryggerier som kanskje, eller kanskje ikke, kommer fra Oslo. Først pekes det på den yngste i betjeninga, som pent rister på hodet og forsvinner, men til slutt kommer det en «Yes, a little bit» fra en av de andre.

Innehaverne bak bardisken i Brauerei Sonne
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Baren i Brauerei Sonne
Ettersom jeg altså ikke har hørt noe om at dette skal være feil bryggeri, framfører jeg mitt ærend med største grad av selvfølgelighet. Jeg kommer altså fra Norge, fra Oslo nærmere bestemt, og i forbindelse med at jeg skriver om norsk ølhistorie, uten å nevne at det egentlig er Anders som gjør det, og har hørt at de skal ha et bryggverk fra Oslo. Briste eller bære der, altså.

Tilbake får jeg et litt overrasket blikk. Og en bekreftelse. Joda, de har et bryggverk som har stått i Oslo. Vil jeg se på det, kanskje? Ja, takk, det vil jeg gjerne. Det var altså rett plass, for så mange bryggerier fra Oslo kan det umulig være i Sør-Tyskland.

I naborommet er bryggverket plassert, i et påbygg med panoramavindu så bryggverket er godt synlig for forbipasserende. Oppsettet kan best beskrives som typisk tysk, med kombinert meske- og kokekar og oppvarming med damp. Det ser ut som kvalitet, med solide deler i rustfritt stål og omtrent fem ganger så mye kobber som noe brygger egentlig har lyst til å pusse. Oppsettet kan minne om tyske bryggverk som finnes i noen norske mikrobryggerier, men uten noe særlig automatikk. Med andre ord, akkurat den typen bryggeri en overivrig markedsavdeling kunne finne på å bestille for å overbevise ølmarkedet i Oslo om at Hansa var bra saker, selv om et kanskje virker litt i største laget. Hvorfor det skulle være en god ide å gjemme det bort i en kjeller, kan man jo også undres over.

Et vakkert kunstverk av et to-kars bryggverk i kobber og messing
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggverket hos Brauerei Sonne
Før vi går videre kan det være greit å se litt på forskjellen mellom et tysk «Hausbrauerei» (husbryggeri) og et norsk mikro- eller pubbryggeri. Vi er vant til at en pub med sitt eget bryggeri har et annet ølutvalg enn de fleste andre puber. I tillegg til, eller kanskje også i stedet for, pils og tradisjonelle lagere, forventer vi å finne et utvalg av mørkere og humlerike øl. For et tysk husbryggeri handler det først og fremst om å brygge øl som er av tilsvarende type som serveres andre steder, selv om det er lokalbrygget og ufiltrert. Sonne er ganske typisk for slike bryggerier, med et par øltyper i tillegg til et par sesongøl i løpet av året.

Som Anders har skrevet en del om, var bryggeriet i Oslo i praksis nedlagt på slutten av 1990-tallet. Samtidig hadde Bernd Mauch en drøm om å lage sitt eget øl. Han hadde utdanning som brygger og jobbet på et middels stort bryggeri, da han gjorde alvor av drømmen. Sammen med kona Heike, og deres nyfødte datter, reiste de til Oslo i 1999 for å se på et bryggverk som var til salgs via en tysk megler. Bildene de tok da de var i Oslo viser et bryggverk som stort sett var i god stand selv om det hadde vært ubrukt i minst et par år. Bryggverket ble kjøpt og sendt tilbake til Tyskland, der det jo opprinnelig var laget.

Gjæringstankene var tilpasset bygget der de stod, så de hadde ingen verdi å ta med til Tyskland, men ellers er bryggeriet slik det er i dag i praksis helt likt det som stod på Karl Johan. De har fortsatt med åpen gjæring, i to nye runde gjæringskar. Lagringstankene er de samme som ble brukt i Oslo, og hinter også til en ganske typisk tysk bryggeprosess, med tankkapasitet til modning av ølet i flere uker før servering.

I dag brygger Bernd omtrent en gang i uka og har en årsproduksjon på rundt 50.000 liter. Hovedproduktet er Spezial, som kanskje best kan beskrives som en kellerpils eller zwickel, og et klassisk hveteøl. Begge er meget gode øl, men jeg synes kanskje Spezial var best, med et lite preg av korn og god balanse mellom sødme og bitterhet. Hveteølet var ganske nøytralt, med litt nellikpreg.

Tanker for gjæring, lagring, modning og servering
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Lagertanker ved Brauerei Sonne
I tillegg til selve bryggeriet, fikk jeg se en del papirer som fulgte med bryggverket. Her var det alt fra Hansas originale bestilling av bryggeriet til detaljtegninger av hver plate i platekjøleren. Ei riktig tidsreise tilbake til tidlig på 1990-tallet, med skrivemaskinskrift og telefaxpapir.

Selv om det var mange uinteressante detaljer, bekrefter papirene en del som vi allerede vet om drifta av bryggeriet i Oslo. Fra starten var det en tysk bryggerimester, Stephan Jacob, som hadde ansvaret for bryggeriet. Det startes også opp av Hansa, men drifta gjøres gjennom selskapet Mikrobryggeriet A/S.

Ølene som ble brygget var tilsynelatende en helles og en dunkel. I følge en laboratorietest fra Hansa var hadde dunkelen en OG på 12,0° plato og 5,2% alkohol. Fargen 47,5 EBC og bitterheta ble målt til 19 IBU. For helles-en var OG på 11,2° plato med 4,4% alkohol, med farge på 9,8 EBC og bitterhet på 29 IBU. Jeg fant bare en laboratorietest, så jeg er usikker på hvor stabile ølene var.

Det er ingen tvil om at dette er riktig bryggeri, her er papirene fra tiden i Oslo
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggelogg fra Brauerei Sonne
For dunkel-en fant jeg ingen oppskrift, men flere maltbestillinger tyder på at den ble laget med en god del bayermalt og noe karamellmalt av ukjent type. For helles-en var det derimot en komplett bryggelogg, og for det som måtte ønske å gjenskape ølet var oppskrifta slik:

  • 175 kg lys bryggemalt (sannsynligvis pilsnermalt fra Viking, basert på pakksedler fra Hansa)

  • 5 kg sauermalz (av ukjent opphav, for det var ingen bestillinger på dette)

  • Innmesk: 750 liter vann på 60°C i 15 minutter.

  • 1. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 15 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventilen og forsukre på 68 grader i 10 minutter.

  • 2. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 20 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventil og la meske ut i 10 minutter.

  • Vorlauf til klar vørter.

  • Skyll med 250 liter vann på 78 °C. Skylling ferdig når det er 1150 liter i kokekaret.

  • Kok intensivt i 90 minutter.

  • Tilsett 900 gram humle etter 15 minutter (sannsynligvis Saaz, basert på bestillinger), 900 gram etter 30 minutter og 900 gram femten minutter før kokeslutt.

  • Kjøl ned til 7 grader og tilsett 5 liter gjærslurry.

Fritt oversatt og forenklet (!) fra bryggelogger på tysk.

Et annet alternativ er, selvfølgelig, å ta turen til Herrenzimmern og smake på ølet som nå brygges på bryggverket. Jeg kan love en fin tur til en vakker del av Tyskland, og godt øl når du kommer fram.

 
Quiz - lagt inn av Gustav Foseid - 2017/4/19 08:30:17
Og svaret på quizen (leses bak fram eller dyttes inn i http://textmechanic.com/text-tools/obfuscation-tools/reverse-text-generator/) .eggil terops tol go gnintatsresgirk eym ekil ekki kot ,dron regnel etrepukko mos ,ASU .gnintatsresgirk mos ted kot go terops ene ted etretnomed ekirknarF go enossnojsapukko ksnarf i rav neled erdnøs neD idroF
Baden-Württemberg - lagt inn av Richard - 2017/4/19 20:44:55
Dette innlegget leste jeg med stor interesse. Jeg er praktisk talt nabo med Anders på Byåsen (de få dagene jeg er hjemme), men oppholder meg for det meste i Stuttgart pga jobb. Kommer definitivt til å avlegge Herrenzimmern et besøk, kanskje tom kombinere med en tur til den østlige delen av Schwarzwald. Kan ellers bekrefte at det har vært mye trøbbel med linjene i og rundt Stuttgart-området de siste ukene.

2017-04-11

«Studentens» bryggverk

Vi har tidligere sett på de to fasene av Studenten: med Hansa som «Studenten Joh. Albrecht Brygghus» og som selvstendig under navnet «Studenten Bryggeri». Men det hang én løs tråd i lufta: hvor ble bryggverket av. Det var nesten som en påskekrim.

Jeg stilte spørsmålet om hvor bryggverket tok veien til Joh. Albrecht Brautechnik pr epost, i håp om at det gikk via dem eller at de hadde noe slags serviceansvar for det. Bingo! Jeg fikk raskt svar om at det nå stod i et tysk bryggeri nær Stuttgart, med navn «Brauerei Zur Sonne».

Svaret de gav oppklarte også en annen ting: Man brukte faktisk åpen gjæring på Studenten. Et vedlagt bilde av et rundt gjæringskar på ca 1000 liter, uten lokk og helt klart med gjæringring levner ingen tvil. Studenten hadde åpne gjæringskar. Dette var en gammel teknikk ved norske bryggerier, men var nok blitt erstattet av sylindrokoniske gjæringstanker et par tiår før 1991. Selv idag er svært få mikrobryggerier som bruker åpne eller "halvåpne" gjæringskar. Kinn, Austmann og Espedalen rinner meg i hu, men de er sikkert ikke de eneste. De tar imidlertid sin inspirasjon fra engelsk bryggetradisjon med firkantede gjæringskar – eller mer sannsynlig: temperaturregulerte norsk meieriutstyr.

Dermed kunne letingen etter bryggverket begynne. Ved en tilfeldighet hadde Gustav Foseid kastet seg på samme tanke. Som de bryggerinerdene vi er, synkron-googlet vi og samordnet resultatene via chat.

Det som først ramler ut av et Google-søk, var «Brauerei Zur Sonne» i Bischberg, en forstad til Bamberg.

– Omtrent dit skal jeg i påska, jeg kan svippe innom, kom det raskt fra Gustav. Bamberg er kjent for sine røykøl, og derfor et naturlig og attraktivt mål på en hver ølreise til Tyskland.

Men Zur Sonne i Bamberg passet liksom ikke helt. Det er nokså langt unna Stuttgart. Dessuten, bildene av bryggeriet på websidene viste at det var i rustfritt stål, endel større enn 1000 liter, og dessuten så det nokså nytt ut. Videre var dette et bryggeri med røtter tilbake til 1587 (samme året den gregorianske kalenderen ble innført i katolske områder) og det hadde vært i familiens eie siden 1856. Det lød liksom ikke som de trengte et 1000 liters bryggeri for 15-20 år siden. Nei, det var liksom noe som ikke passet inn.

Et annet alternativ var «Brauerei Zur Sonne» i Allgäu, men det var for det første et museumsbryggeri, og dernest ligger Allgäu like så nærme München som Stuttgart.

Sånn gikk letingen. Det var alltid noe galt med alle kandidatene, inntil litt romsligere søk avslørte at det fantes et Gästhaus und Brauerei Sonne i Herrenzimmern i Bösingen. Det er fremdeles et stykke unna Stuttgart, men i det minste i samme dalføre.

Richard Stueven fra The "Beer Me" Blog forsøkte å besøke bryggeriet i 2008, men han snublet i åpningstidene. Han skrev et fornøyelig bloginnlegg, men det som virkelig fanget interessen min i det innlegget var bildene. Se på bildet på ytterveggen under gavlen, dvs bilde nr to på bloginnlegget hans. Sammenlign det med den logoen til Brauhaus Joh. Albrecht som også Studenten brukte. De er ikke like, men de har sentrale tema felles. Et spor!

Mer graving viste at bryggeriet tidvis kalles Zum Sonnen selv om det ikke er det formelle navnet. Ikke minst kunne man skimte et vakkert bryggverk på kanskje 1000 liter, i kobber på innsiden av et tilbygg i Steuvens bilder på bloggen hans. Her tror jeg vi er på et interessant spor.

Bildene fra en avisartikkel i Schwartzwalder Bote bare styrket mistanken. Bryggverket på disse bildene ser ut til å matche bildene i Dag-Ivar Rognerøds bok om Groschgården – selv om det ikke er så lett å si definitivt. Bilder viser et eldre hus som trolig er både overnattings- og serveringssted, samt et tilbygg i mer moderne stil, der et bryggverket er plassert: to kobberkar på rundt 1000 liter, stilt opp langs en kortvegg med panoramavinduer.

Gustav Foseid er på sporet av det tapte bryggeri
Gustav på sporet
Jeg forsøkte å sende epost til de oppgitte kontaktadresser for bryggeriet, men det bouncet bare. Hva mer kunne jeg gjøre? Jeg resignerte og konkluderte med at det var mest sannsynlig måtte være Sonne i Herrenzimmern som var rett bryggeri, og så lukket jeg saken.

Deretter begynte jeg å skrive på et blogginnlegg om at gamle Studenten-fans kunne hoppe på en passende kombinasjon av fly, tog og buss, og sjekke seg inn på vertshuset som serverer øl fra bryggverket til deres gamle stamsted. Herrenzimmern har dessuten en ruvende borgruin, en middels pittoresk landsby, et par små bi-bi-elver til Rhinen og ligger opp mot Schwartzvald. Det burde bare være å løpe og bestille, osv, bla-bla-bla.

Men så plutselig tok saken en ny venning. Det tikket inn en ny svar-mail fra Joh. Albrecht Brautechnik. De skrev at adressen til bryggeriet som fikk bryggverket fra Oslo var i Bischberg, altså Zur Sonne nær Bamberg. Hva søren!? Og jeg som trodde at dét bryggeriet var blitt grundig sjekket ut av saken. I det minste var Gustav på vei til rett sted, til Bamberg, så han kunne verifisere, i felten.

Og så tok saken enda en ny vending, for det tikket inn en SMS fra Gustav i Tyskland. Den forkynte: Er i Rottweil, neste stopp Herrenzimmern. Shit, han har dratt til et øde og gudsforlatt sted, hvis fremste fortrinn var en borgruin fra tredveårskrigen. Et sted som er klemt inne mellom Schwartzwald på den ene siden, og ski- og kurbadstedene i de bayerske alpene på den andre.

Og Joh. Albrecht Brautechnik insisterer på at det er feil sted!

( … fortsettelse følger … )

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Brygger fra Studenten - lagt inn av Torbjørn Bull-Njaa - 2017/5/13 21:49:12
Hvis noen fortsatt søker detaljer om bryggeteknikk og andre forhold ved Studenten, så kanskje bryggeren ved familiebryggeriet Forschungsbrauerei i utkanten av München kan svare. Jeg fikk en omvisning ved bryggeriet der, og da nevnte han at han hadde vært brygger på Studenten. Jeg oppfattet det som han var sønn i huset. Da er han der kanskje ennå?

2017-04-02

Studenten Bryggeri

I går så vi på Studenten Joh. Albrecht Brygghus på Karl Johans gate og det første, turbulente driftsåret. Idag skal vi se på andre fase av dette bryggeriet, etter at det fikk nye eiere, nytt konsept, nye og og nytt navn: Studenten Bryggeri.

I Arbeiderbladet fra 1. juli 1993 er det nevnt under overskriften «Utested-toppen» en liste over hvem som eide flest utesteder i hovedstaden. Deriblant står det at «Thon-prinsene» Geir Hjorth og Stig-Rune Steiro eide Johs. Albrickts Brygghus i tillegg til åtte andre utesteder. Denne skrivemåten har jeg ikke funnet andre steder, og det er nok en skriveleif som avisen må ta på egen kappe, under akkumulering av data for de mange utestedene.

Logoen til Studenten Bryggeri, arvtakeren til Studenten Joh. Albrecht Brygghus
Logo
for Studenten Bryggeri i Oslo
Muligens var det omkring dette eierskiftet at bryggeriet skiftet navn til Studenten Bryggeri, for i et intervju med de to i Arbeiderbladet dagen før, brukes dette nye navnet. Jeg tolker navneendringen som en konsekvens av at franchise-koblingen er opphørt. Nye eiere får bryggverket med på kjøpet men må selv fikse alt rundt bryggingen.

Denne høsten og vinteren må stedet ha forsøkt en ny giv, for det er en rekke annonser for underholdning i pianobaren, med «pianoentertainere» med herlige artistnavn som Bobby Vann, Barry Cuda og Stevie J. Her må vi ikke forveksle Bobby Vann med den internasjonalt annerkjente artisten Bobby Van, som døde i 1980. På denne forunderlige tiden hadde ikke 80-tallsvibbene helt ebbet ut, og man gikk på pianobar – sikkert i hvit smoking og med hockey-sveis – og hørte på entertainere med kunstnernavn som Barry Cuda.

Det er lett å ironisere over disse kunstnernavnene, men det var sannsynligvis seriøse musikere som kanskje ikke helt ville assosieres med spillejobber som pianobarentertainere. De var nok dyktigere som pianister enn den jobben gav status. For eksempel, det ville ikke forbauset meg om Bobby Vann var et ordspill på navnet til min gamle pianolærer fra Arendal.

Forresten var disse pianobarspillerne ikke noe som utelukkende dukket opp etter eierskiftet. Allerede 4. juni 1991 kunne Aftenposten formidle at Pete Dance (pun: will play for a pittance) spiller Rock&Roll-flygel hver kveld «I Den Mørke Bryggekjeller» på denne brewpuben.

I Øystein Øystås «Øl til glede: den norske ølboken» utgitt i 1996, omtales bryggeriet som fremdeles operativt. Der refererer også til at bryggverket er vakkert og hadde fortjent en mer prominent plassering enn under trappen ned til underetasjen (s.138). Øystå referer også at alle ølsortene er overgjæret, og at det kun serveres i lokalene – sammen med øl fra Hansa. Dette står i kontrast til den nevnte øltesten fra 1991 der bryggeriet tydeligvis bare hadde pilsner og bayer – en øltest der forøvrig nettopp Øystein Øystå deltok i panelet. Øystå er en gammel bransjemann med tilknytning til Bryggeriforeningen, og det er utenkelig at han har bommet på denne opplysningen. Den eneste holdbare konklusjonen, er at man på et tidspunkt har endret konseptet fra undergjæring til overgjæring, trolig i forbindelse med at man avsluttet franchisen og fikk nye eiere?

I 1997 utkommer boken «Byens hjørne: fra Grosch til Landkreditt», av Dag-Ivar Rognerød. Den forteller om denne spesielle bygårdens historie – som blant annet omfattet serveringstedet Culmbacher Hof, liggende i en lang tarm av et rom liggende langs gårdens nordvegg. Kulmbacherøl er et alternativt navn på eisbock, og var et populært statusøl rundt århundreskiftet. Det foregikk import av tyske øl til endel av de bedre serveringsstedene, men også norske bryggerier brygget øl som de gav med denne typenbetegnelsen, og da kanskje spesielt Foss Bryggeri.

Restaurant Blom startet i denne gården, der Carl P. Bloms vinhandel hadde en vinbodega for vinsmaking og enklere servering. Fra 1923 var hjørnet konfektutsalg for Nidar sjokoladefabrikk, bare avbrutt av at det var vervekontor for frontkjempere under krigen. I løpet av 50-tallet ble hjørnelokalene omgjort til en iskrembar, og det var denne butikken som ble kalt «Studenten», sannsynligvis på grunn av nærheten til universitetets lokaler på Karl Johans gate.

Rognerøds bok nevner Studenten Bryggeri nokså overfladisk i forbindelse med den daværende driften i lokalene på utgivelsestidpunktet. Han gjengir noen bilder som gir inntrykk av et tungt og brunt preg med endel massivt, mørkt treverk, store lysekroner og mye kobber. Han refererer at det i tillegg til lokalene i første etasje var pub og pianobar i kjelleren. Innehaveren navngis som Henning A. Heiderby.

På «Spisekartet» utgitt i 1998 – en rangering av noen hundre spisesteder i Oslo, fra hver minste McDonalds og oppover til Statholdergaarden – gis Studenten Bryggeri greie midt-på-treet karakterer. Det er dessuten listet polfaktor – dvs forholdet mellom listepris på Polet og hva utestedet tar for drikkevaren, hvilket betyr at man også serverte vin.

Rundt årtusenskiftet er de jevnlig nevnt i tidsskriftet til Norøl – Ølgjerd – som ett av de stedene der Norøl-materiell legges ut. Dette sier egentlig ikke så mye om de brygget selv, men er en tillitserklæring til stedet med hensyn til vareutvalg og atmosfære.

Vi må derfor konkludere med at bryggeriet var i drift i hvert fall så sent som 1996-1997, og at i hvert fall serveringsdelen ble drevet videre til minst 2000, muligens lengre. Det er vanskelig å si hvor stor andel av det serverte ølet som var egenbrygget, for i hvert fall i starten serverte man øl fra Hansa.

Hadde de holdt ut noen få år til, ville de kanskje blitt berget av den andre fasen av mikrobryggeribølgen som skyllet inn over Norge. I første fase var det småbryggeriet som skulle ut å konkurrere med industribryggeriene om å brygge pilsner. Det gikk dårlig. I andre fase var det enda mindre bryggerier som skulle lage helt andre typer øl – IPA og bitter og pale ale og brown og slikt. Det gikk langt bedre.

Oslo Hard Rock Cafe åpnet i disse lokalene i 2005, drevet av svenske franchisetakere, og den erstattet da tidligere de leietakerne Studenten, Musikkhuset og Brasserie 45 – til stor irritasjon for den kondisjonerte hovedstadspressen. Det er uklart for meg om Studenten på et tidspunkt før 2005 la ned bryggingen men fortsatte som vanlig utested. Jeg tror det, for jeg tviler på at de brygget så lenge som helt frem til Hard Rock Cafe tok over.

Hvorfor gikk det inn? Tja, det kan være mange grunner for det. Husleia har sikkert vært dyr med en så bra plassering. Mens Hansa drev stedet kom kostnader med franchisen fra Bayern. Begge deler kan nok ha trukket økonomien nedover. Om jeg skal synse, kan det også virke som om konseptet var bedre fundert i toppledelsen i Hansa enn det hadde bakkekontakt nedover i systemet. Tanken på å invadere Norge ølmessig var spenstig, men temmelig dumdristig. Ikke minst var 1990-tallet galt tiår å komme trekkende med tyske ølsorter som noe nytt. Folk begynte å bli klare for noe helt annet.

Men hvorfor gikk det ikke bra etter Hansa-tiden? For det første må det jo sies at Studenten Bryggeri tilsynelatende fungerte i minst fire-fem år med en viss mengde egenbrygget øl – så det gikk jo rundt på et vis.

At de fortsatte å selge Hansa øl kan tenkes å komme av at Hansa Bryggeri satte klausuler i forbindelse med salget av brewpuben, uten at jeg vet dette sikkert. Jeg har ikke noe i mot at en brewpub fører gjesteøl fra andre mikrobryggerier, men jeg tror det er en dårlig ordning at de fører faste, lavpris, volum-øl i konkurranse med sine egne øl. Ikke bare kannibaliserer man egen markedsandel, men man fremstår litt halvhjertet.

De to som overtok etter Hansa eide flere puber, og det virker som de mer var i utelivsbransjen enn de var i mikrobryggeribransjen. Kanskje Studenten Bryggeri ble et utested heller enn en brewpub? Kanskje gikk bryggverket fra å være det sentrale produksjonsmidlet til å bli en artig gimmick, for så å ende opp som en visuell dekorasjon? Et mikrobryggeri er ikke en enkel måte for å produsere billig øl. Det er en kompetansetung og arbeidsintensiv måte for å produsere unikt øl. Dersom man bare ønsker en trygg, rimelig og uproblematisk kilde til greit øl, er en avtale med industribryggeriene et langt sikrere valg. Og kanskje var det nettopp dette som skjedde på Studenten Bryggeri?

Dessuten er det ikke så dramatisk at utesteder legges ned eller legges om. Det kan kort og godt tenkes at noen fant ut at de kunne tjene mer penger på et annet konsept.

Hva skjedde med Hansa og Pripps? Først gikk Volvo (som eide Pripps) sammen med Orkla (som eide Ringnes) og dannet Pripps Ringnes i 1995. To år senere kjøpte Orkla ut de andre eierne. I denne fusjonen ble Hansa holdt utenfor og solgt i 1996 til norske eierinteresser for å unngå en altfor stor konstellasjon i norsk bryggeribransje. Men dette er en annen og ganske lang historie.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bryggverket - lagt inn av Gustav F - 2017/4/5 18:21:40
Men hvor endte bryggverket opp? Dette så da ut som er bryggverk som hadde en viss verdi, og ikke lenge etterpå begynte mikrobryggeribølgen.
Hvor bryggverket ble av - lagt inn av Anders Christensen - 2017/4/5 18:29:11
Jeg stilte det spørsmålet til Joh. Albrecht Brautechnik og fikk nettopp svar. Det ble solgt videre og står idag i «Brauerei zur Sonne» i Stuttgart i Tyskland.

Dessuten bekreftet de at det faktisk var åpne gjæringskar, som kar uten lokk - de la til og med ved et bilde som eliminerer all tvil. Norske bryggerier brukte åpne gjæringskar tidligere, men det var stort sett faset ut da det ble installert på Studenten.

2017-01-01

Norsk humledyrking

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0
Humle på Helgøya
Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Skala - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/1/2 00:41:37
Disse innleggene har vært interessant lesning. Bildet fra NEGs spørrelistesvar på 1950-tallet er det samme: mange dyrket humle til eget bruk, og mange kjøpte. De som dyrket måtte kjøpe hvis avlingen var for liten, eller humlen ikke modnet. Man får ikke inntrykk av at det var noe særlig kommersiell produksjon, annet enn at man kunne selge til/bytte med en nabo. Jeg tror kun ett svar på Sørlandet nevner noe om salg av humle.

Bildet for danske spørrelistesvar er helt annerledes. Minst halvparten forteller om humlekremmere fra Fyn som kommer kjørende med vogn og selger humle én gang i året. Fra Fyn forteller noen få svar om folk som dyrket store mengder humle og tjente svimlende summer på å selge den. Humledyrkerne på Fyn ser ut til å ha vært stort sett utkonkurrert av importen i 1920-1930.

Det ser ut som det er lenge siden det har vært noen kommersiell norsk humledyrking å snakke om.

Humledyrking - lagt inn av Anders Christensen - 2017/1/2 22:26:54
Uten at jeg har sett noen primærkilder, synes det som om de fleste er enige om at den kommersielle humledyrkingen forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. I Danmark var det kommersiell dyrking til etter krigen og visstnok også i Syd-Sverige. Jubileumsboka for Refsvindinge forteller om hvordan sjåføren på bilen som distribuerte ølet også distribuerte malt, humle og fersk gjær til hjemmebryggere, og hadde faste stopper annenhver uke - og det ligger såvidt jeg husker under at det var flere personer i hver landsby som brygget selv og kjøpte råvarene fra bryggeriet.

2016-12-25

Rauma/Molde Bryggeri

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Konkursbo.

I Henhold til Konkurslovens § 15 bekjentgjøres herved:
1) At Molde Bryggeris Bo er begjært taget under Skifterettens Behandling som Konkursbo.
2) At Overretssagfører C. Mønniche foreløbig af Skifteretten er beskikket til midlertidig Bestyrer af Boet.
3) At en Skiftesamling i Boet vil blive afholdt i Bryggeriets Kontor Thorsdagen den 15de November førstkommende Kl. 11 Formiddag. Ved denne skiftesamling vil blive forhandlet:
    a. Om Stadfæstelse af Skifterettens Valg av Bestyrer.
    b. Valg af raadgivende Mænd, der med Bestyreren skulle deltage i Beslutninger om Boets vigtigere Anliggender.
    c. Om særskilt Inkassator skal beskikkes.

I Forbindelse hermed opfordres i Henhold til Konkurslovens §§ 50 og 51 Alle og Enhver, der have Fordringer at gjøre gjældende i Boet, til inden 25de Januar 1884 for Retten skriftlig at anmelde sine Fordringer og til derfor at fremsende de Dokumenter i Original eller Afskrift, hvortil Fordringerne støtte sig, saavelsom til den 14de Februar 1884 Kl. 11 Formiddag at afgive Møde i Bryggeriets Kontor, for at overvære og deltage i de anmeldte Fordringers Prøvelse og i Behandling af Akkordforslag, om saadant maatte blive fremsat.

Molde Skifteret, 26de Oktober 1883.
B. Mathiessen.

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Auktion over Molde Bryggeri

Mandag den 12te Mai førstkommende Kl 11 formiddag afholdes ifølge Forlangende av Overretssagføer Mønniche som Bestyrer i Molde Bryggeries Konkursbo, offentlig Auktion over Molde Bryggeri paa dettes Kontor.

Bryggeriet drives med Dampkraft og er forsynet med Nutidens bedste Maskiner, der i alle Dele ere ligesaa gode som nye. Det er forsynet med fuldstændigt nyt og tidsmæssigt Inventarium og har udmærkede Kjældere, der kunne rumme omtrent 150,000 Liter Øl.

Bryggeriet er i fuld Drift og har vist seg lønnende.

Auktionskonditioner ere udlagte til Eftersyn hos Bestyreren, der forøvrigt meddeler nærmere Oplysninger.

Molde Byfogedkontor d. 4de Aoril 1884
B. Matthiessen.

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

Molde den 11te Oktober 1884.

Til Molde Magistrat.

I Henhold til Lov om Firmaregistre tillade vi os herved at anmelde, at den 23de September d. A. under Firma:
     «Dahls Bryggeri»
have etableret en Forretning for Tilvirkning og Salg af Øl.

Ingeniør H. Dahl og Konsul Peter F. Dahl ere ansvarlige Indehaveer af Firmaet, hvis Kontor er i Enkefru Nannestads Gaard, Matr.-No. 143 hersteds.

H. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; H. Dahl.
Peter F. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; Peter. F. Dahl.

Ærbødigst     H. Dahl     Peter. F. Dahl

Anmeldt til Firmaregisteret for Molde By. Underskrifterne vedtagne i mit Overvær.

Molde Magistrat, 11te Oktober 1884
C Mønniche

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

  1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

  2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

  3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

  4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke Navn Fødested Bosted
Ølbryggerarbeider Ole Ohlsen Kvista Sparboe Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider Ole Jakob Julstad Inderøen Østre Schulzhagen
Bryggermester Johan Chr. Hertzberg Holmestrand Østre Schulzhagen
Bryggegesæl Christian Johan Plath Molde Olsmedbakken
Bryggegesel Holger Eriksen Hargaut Næsset Hovedgaden
Bryggeriarbeider Anders Sylte Lom ovenfor Veiten
Bryggemand Hans Larsen Nustad Gausdal Kornhagen
Bryggemand Thron Eriksen Seth Grøten Kornhagen
Bryggemand Peder Pedersen Løvig Agerø Kornhagen
Bryggeri Mæster Vilhelm Pilgram Tyskland Hovedgaden
Bryggearbeider Søren P. Eide Eid vestre Schultzhagen
Bryggegesel Peter Olsen Lund Molde Vestre Schultzhagen
Bryggemand Lars Ellingsen Aarø Bolsø Myrebakken
Brygger Ole Christensen Lom Bøiebakken
Bryggemand Christoffer A. Hillmyr Agerø Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Ølhal med bodega ved broen midt i byen i en liden have langs elvens bred, åben hverdage 8 morgen–10 aften (lørdag –5 em); her serveres øl fra Dahls bryggeri (Molde) samt vine, cigarer osv.

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

[...] da jeg i 1908 ble ansatt som kontordame – bokholder og kasserer – i bryggeriet var prisen 25 øre for bayer og 35 øre for bokkøl pr. hel flaske. Da var Dahls bryggeri omdøpt til A/S Rauma Bryggeri og med bilde av Romsdalshorn på vignettene. Det var konsul Peter F. Dahll, apoteker Pettersen og Ulrik Møller som hadde overtatt forretningen og startet på nytt med Victor Bull fra Larvik som brygger og disponent.

Bull arbeidet hardt, men sa opp og reiste etter to års virksomhet. I hans sted kom F. Zachariasen under hvem jeg arbeidet i ett år. Senere overtok han det hele for egen regning. Herrene Dahll, Pettersen og Møller var nok helst lettet over å bli kvitt bryggeriet, som holdt til i altfor gammeldagse lokaler og med lite tidsmessige maskiner.

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

A/S Rauma Bryggeri.

I Rauma Bryggeris lokaler har der allerede siden 1861 været drevet ølbryggeri, Molde bryggeri. Kaptein Sørly indehavde bryggeriet til 1884, da det overtokes av konsul P. F. Dahll og ingeniør H. Dahl i forening. Fra 1890 var H. Dahl eneindehaver til det gik over til aktieselskap i 1908 med en aktiekapital på 45000 kr. og under navn av Rauma Bryggeri.

Aktiekapitalen er netop besluttet utvidet til 100 000 kr. til utvidelse av lokalerne og nybygninger, anskaffelse av delvis nyt maskineri, anlæg av nyt flaskeskylleri, tapperi og frysemaskine m. v.

Bryggeriet skal da kunne producere 3 000 000 flasker pr aar og drives udelukkende med elektrisk kraft.

Bestyrelsens formand er konsul P. F. Dahll og øvrige bestyrelsesmedlemmer er apoteker Pettersen og grosserer Ulrik Møller.

Siden 1910 er Frithjof Zakariasen bryggeriets disponent og tekniske leder.

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Molde kjøpt Rauma bryggeri.

Molde kommune har kjøpt Rauma bryggeri med havneanlæg og kaier.
Kjøpesummen er 180.000 kr.
Den indkjøpte eiendom ligger ved siden av endel eiendomme, som kommunen tidligere har indkjøpt.
Det er planen, at det hele med tiden skal anvendes til jernbanestation, naar Molde engang faar jernbane.

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Johan Chr. Hertzberg - lagt inn av Frank Sønslien - 2017/2/9 15:35:57
Hei Jeg er molding, men bosatt i Holmestrand. Fant denne via facebook: http://anders.geekhouse.no/blog/beer/RaumaBryggeri.html, og ble litt nysgjerrig på bryggermester Johan Chr. Hertzberg som tydeligvis har gjort motsatt tur i forhold til meg. Vi utgir et årlig hefte med lokal historie rundt www.reidvin.no og kommunene Botne og Holmestrand, og dette kunne kaskje vært et tema. Har du noe mere informasjon om denne karen? Mvh, Frank

2016-12-21

Øleksporttall

Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.

Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.

Årstall Klasse 3 Klasse 2 Klasse 1 Ren alkohol
1937 23.987 136.648 331 7.346
1938 18.467 139.169 401 7.187
1939 27.321 133.331 153 7.424
1945 6.077 85
1946 147.880 175 4.884
1947 222.937 349.726 35 24.502
1948 189.689 155.783 280 16.047
1949 962.055 21.448 3.133 52.807
1950 3.877.601 5.989 370 205.766
1951 5.532.868 3.396 9.744 293.556
1952 3.776.978 70.849 92 199.310
1953 1.985.390 27.494 1.200 104.404
1954 1.302.348 36.718 874 70.586
1955 1.162.289 186.400 1.728 70.630
1956 1.228.683 169.754 39.222 75.610
1957 1.179.015 347.415 14.120 79.762
1958 970.000 560.000 4.000 158.000
1959 1.019.000 842.000 5.000 188.000
1960 928.000 684.000 2.000 162.000
1961 1.238.000 819.000 3.000 104.000
1962 2.505.000 1.016.0003.000 188.000
1963 5.326.000 1.403.0008.000 367.000
1964 6.870.000 2.609.0006.000 507.000
1965 6.244.000 3.055.00017.000495.000
1966 5.860.000 3.111.0009.000 477.000
1967 3.445.000 5.803.0006.000 491.000
1968 4.247.000 5.364.00013.000488.000
1969 4.737.000 4.612.0007.000 473.000
1970 5.274.000 4.296.00017.000480.000
1971 3.983.000 5.751.0002.637.000 535.000
1972 3.480.000 6.042.000 953.000 480.000
1973 3.088.000 6.773.0005.476.000 601.000
1974 3.085.000 6.712.0003.510.000 601.000
1975 2.340.000 5.381.0004.921.000 471.000
1976 2.229.000 4.714.0004.458.000 436.000
1977 1.576.000 4.259.00010.200.000511.000
1978 1.759.000 3.529.000 416.000 263.000
1979 1.288.000 3.412.000 263.000 229.000
1980 558.000 4.368.000 47.000 225.000
1981 277.000 4.058.000 17.000 195.000
1982 267.000 3.488.000 8.000 169.000
1983 110.000 3.036.000 7.000 140.000

Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.

Norsk øleksport 1937-83
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.   Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.

I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?

Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.

Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.

Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.

Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?

For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?

Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.

Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.

  • Belgia var tidlig et godt eksportmarked. Likeledes solgte man endel til Vest-Afrika, Sudan og Øst-Asia. Det var formodentlig områder der man hadde kommet inn på rett tidspunkt og opparbeidet seg en markedsandel.

  • De spesielle samarbeidene refererte til gullkantede avtaler med importører. Her rager kanskje New York og Brooklyn fremst. Idag importerer Ringnes Brooklyn-øl, men tidligere eksporterte Ringnes relativt store kvanta øl til nettopp Brooklyn.

  • Den siste kategorien var skipsagenter. Norske skip pleide å ha norske mannskaper, og med økende velstand kom også forventningen om at de fikk hjemlige merkevarer ombord. Det fungerte kort og godt ved at lokale skipsagenter i havnebyer kjøpte importert norsk øl og solgte til skipene. Teknisk sett er det eksport, selv om det på mange måter slett ikke er det. Etterhvert som andelen nordmenn sank på norske skip, forsvant også dette markedssegmentet.

Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Nyere statistikk - lagt inn av Gustav F - 2016/12/21 11:35:20
Nyere statistikk finnes i "Utenrikshandel med varer". Velg tolltariffkoder (varenummer/HS-kode) 2203xxxx. https://www.ssb.no/statistikkbanken/selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=muh&CMSSubjectArea=utenriksokonomi&checked=true

2016-12-17

Feberhet gjæring

Noe av det mest spesielle med kveik er den høye gjæringstemperaturen, gjerne opp mot 40°C. De «vanlige» tommelfingerreglene sier at 20°C er normalt, 25°C er for høyt, 30°C er «altfor høyt», og 40°C må være en forveksling med Fahrenheit eller en annen feilskriving. Hvorfor gjærer kveiken så høyt?

Olav Vidvei kom med et interessant innspill etter foredraget om kveik. Det satte meg på en tankerekke jeg ikke vet om er korrekt, men som virker som en interessant tråd å nøste i. Utgangspunktet var at jeg viste en slide som bakgrunn for at jeg snakket om den høye gjæringstemperaturen, og hadde valgt et febertermometer som illustrasjon.

Slide #19: Kveik takler høy temperatur
Grafikk: Pixabay (Public Domain) og LibreOffice Impress.
Kveikens
tempområde
Gjennom foredraget brukte jeg kampen mot villgjær som gjennomgangstema og skisserte noen ulike strategier som basert på gjær:

  1. Kjølig gjæring, der man gjærer med undergjær på lave temperaturer, slik at det blir for kaldt for villgjæren, Dermed får undergjæren et forsprang. Det tar riktignok uker snarere enn dager å gjære ølet, men om holdbarheten er så god at det kan distribueres vidt og bredt, så er det økonomisk forsvarlig. Holdbart men dyrt er tross alt salgbart, mens billig og infisert ikke er det. Tenk tysk øl.

  2. Rendyrket gjær, basert på Emil Chr. Hansens isolering og rendyrking av gjær, der man sørger for at det ikke er villgjær i gjæren eller i andre ledd i prosessen, og dermed kan heller ikke det ferdige produktet inneholde villgjær.

  3. Drikk-det-fort, der man brygger, distribuerer og serverer ølet så raskt at det ikke rekker å opparbeide seg en merkbar infeksjon. Tenk britisk øl – selv om også britene har rendyrket gjæren sin, og rett nok var for eksempel porter for 200 år siden et øl med en viss villgjæring under en langvarig modningsprosess.

  4. Den «belgiske» metoden, der man bekjemper «slemme» bakterier ved å fremelske «gode» bakterier som kan utkonkurrere de slemme. Denne «gode» mikrobiologien gir i tilegg ofte ølet ekstra kompleksitet.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er en visualisering av fire strategier for å bekjempe eller håndtere villgjæring og infeksjoner.

Hva så med norsk kveik som gjærer på 37-40°C. Er det bare en ekstrem-variant av drikk-det-fort-metoden? Jo, det er kanskje dét også. Og kveiken kan ha mikrobiologi som minner om den belgiske metoden. Men er det enda mer på gang her?

«Febertermometer» sa Olav og refererte til sliden min, «kanskje er nettopp dét svaret på den høye gjæringstemperaturen.» For hvis kroppen bekjemper infeksjoner og sykdommer ved å skru kroppstemperaturen opp i feberområdet 38-40°C, så kanskje man også kan bekjempe infeksjoner i gjæringskaret ved å gjære i samme temperaturområde?

Jeg må tenke litt mer på dét, men det er en interessant idé. Det forutsetter at ølgjæren takler en så høy gjæringstemperatur – og det gjør kveiken. Og det forutsetter at de relevante infeksjonene ikke takler opp mot 40°C – men det er upløyd mark for min del.

Dersom dette er en av nytteeffektene ved så høy gjæringstemperatur, så er kveiken det motsatte av undergjæren. Der undergjæren utkonkurrerer villgjæren fordi den mistrives på lave temperaturer, der utkonkurrerer isåfall kveiken villgjæren fordi den mistrives på høye temperaturer.

Da vil kveiken trolig fungere veldig greit på et digert temperaturområde under 37°C – hvilket vi jo ser – sålenge infeksjoner av andre grunner ikke er et problem. Konsekvensen vil også være at om man starter med ren gjær og moderne renhold og desinfeksjon, så går det greit på «vanlige» gjæringstemperaturer, men det er først når man nærmer seg 40°C at man får fullt utbytte av den høye gjæringstemperaturen.

Det er selvfølgelig andre ting på gang for å undertrykke infeksjoner, så som einerlog og humle. Det er heller ikke nødvendig at man dreper villgjæren helt og fullt med én teknikk. Det er tilstrekkelig at flere ulike faktorer tilsammen gir den så dårlige levevilkår at den ikke etablerer seg på en særlig merkbar måte. Litt forenklet: Undergjæring benytter lav temperatur. Engelsk ale-gjæring gjør det ved å være kjappe. Og kanskje norsk kveik gjør det det ved høy temperatur?

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Melkesyrebakterier og temperatur - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/12/18 12:53:48
Det er en interessant teori, så jeg bestemte meg for å kikke litt på den. Jeg fant et par artikler om temperaturtoleransen til melkesyrebakterier, og det ser ut som de foretrekker temperaturer på 45-50C. På 37C vokste de langsommere. Så dermed virker det som vanlig gjæringstemperatur på ca 20C er mye bedre om man vil ha øl som ikke blir infisert.
Ikke akkurat styrkende ... - lagt inn av Anders Christensen - 2016/12/18 15:43:23
Hmm. Det temperaturområdet styrker jo ikke akkurat teorien. Det er forsåvidt mye man kunne nøstet opp i, slik at det ville vært interessant å testet i en reell situasjon. Men for å kunne støtte teorien må man kunne peke på minst en bakterie som er relevant som infeksjon og som hemmes av dette temperaturspekteret i en typisk gjæringssituasjon. Rent intuitivt heller jeg vel også til at bakterier takler langt mer enn 40°C, i hvert fall utfra temperaturen i varmkomposten og hvordan mask kan spontangjære på temmelig høy temperatur.

2016-11-29

Ølforedrag

I kveld – tirsdag 29. november kl 19:00 på Dokkhuset – holder jeg foredrag om tradisjonsgjær og kveik sammen med professor Per Bruheim fra Institutt for bioteknologi. Det blir en blanding av ølhistorie og mikrobiologi rundt kveiken. Det er i regi av NTNU Kveld og det kan kan kanskje være interessant for en og annen av leserne.

Her er annonseringen … jeg tenkte at en og annen i området kanskje ville være interessert i arrangementet.

TEMA: Ølets historie - er gjær Norges eldste «husdyr»?
DATO: Tirsdag 29. november Kl 19.00 / dørene åpner Kl 18:00/ Gratis adgang
STED: Dokkhuset

Få ting påvirker øl mer enn gjær! Hør om mange hundre år gamle gjærstammer gjenfunnet på Vestlandet, som kanskje stammer helt tilbake fra Vikingtida. Importerte stammer med keltisk og tysk kulturarv. Ølets historie og vitenskapen bak ølproduksjon formidles av sjefingeniør, hjemmebrygger og øldommer Anders Christensen og professor i bioteknologi Per Bruheim.

Anledning til spørsmål fra publikum
Åpen kafe
Rikholdig ølutvalg.

Ja ... og så har jeg forresten ambisjoner om å starte å blogge mer regelmessig igjen.

 
Baatbryggeriet - lagt inn av Tilfeldig googlesøk - 2016/12/9 20:43:17
Når jeg i forbifarten søkte etter bryggeriet fra kommunen jeg vokste opp i, som var et norges første bryggerier som flaskemodnet øl, så jeg at du utrykte din skuffelse over og ikke ha benyttet deg av muligheten til og besøke og smake baatbryggeriets øl på vestnes. ville bare i den sammenheng informere deg om at de har startet driften på ny. Og i syns iallefall at det dei produsera no e en opplevelse. Så om du fortsatt reflektera over det lille vestlandsbryggeriet du aldri fikk besøkt eller verdsatt for ti år sia, e muligheten tilbake. For saklighetens skyld skal i innrømme at i personlig kjenne en av dei involverte, som for alt i veit kan være en av førti involvert i drifta og brygginga. Fleirfoldige år sia i forlot det fagre vestland, og i har ingen eier eller fortjenesteinteresse i og tipse de. Trur billig og tilsvarende tuborg på boks e skyldig.

Side 1/1: 1