Anders myser på livets særere sider

Side 6/78: « 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »

2018-06-13

Thoresen og betalingsevnen

Det brygger opp til en storm rundt Henning Thoresens Norsk Øl. Det er mange som er ute etter penger fra ham, men for ølinteresserte er St. Hallvards bryggeri i Oslo mest sentralt. De brygget øl for Thoresen, men har ikke fått oppgjør på et beløp på over en halv million. Nå sliter de med Thoresens betalingsevne, eller kanskje det er betalingsvilje?

I februar kom Henning Thoresen til St. Hallvards. Han ville ha kontraktsbrygget et antall batcher øl for Norsk Øl. Ølet skulle selges på Polet og eksporteres ble det opplyst, men det er lett å tenke seg at det også ville passe ypperlig for salg under Norwegian Wood – som er et annet jern som Norsk Øl har i ilden. Bryggeriet var litt skeptisk, for det er ikke så mange som har hatt noe pent å si om Thoresen. Men februar er en «tynn» måned produsjonsmessig. Dessuten var Thoresen i Sagene-tiden mest kjent for å drive med skrøner og uetterrettelig virkelighetsbeskrivelse, og ikke for økonomiske saker.

Så St. Hallvards valgte å ta oppdraget, mot forhåndsbetaling av en del av kjøpesummen. I etterkant raknet det for årets Norwegian Wood. Thoresens forklaring var at så mange artister og underleverandører krevde å få forhåndsbetalt – akkurat slik som St. Hallvards. Det er litt vanskelig å tro at dette var eneste forklaring, for det må ha vært noe mer enn bare et takras av krav om forhåndsbetaling. Også inntektssiden ser temmelig mørk ut, med bare 1602 solgte billetter ifølge Aftenposten, langt færre enn det som var nødvendig for at festivalen skulle gå i mål.

St. Hallvards Bryggeri er nå i tankeboksen med inndriving av gjelda. En konkursbegjæring er én mulighet, men det er dyrt – dessuten er det visst også andre firma som tenker på det samme. Ølet er produsert og flerfoldige paller er holdt tilbake på lager. Thoresen får ikke ølet før regninger for over en halv million er oppgjort. Et slikt beløp er ikke småpenger for små bryggerier i Norge, og saken er i ferd med å gjøre Thoresen til pariah i bryggeri-Norge.

Thoresen er forresten ikke helt fremmed for konkursbegjæringer. Vi har tidligere nevnt begjæringen på et restbeløp på ca 87.000 fra Radical ifm konsulenttjenester. I Thoresens enkeltmannsforetak ble det åpnet konkurs 13. september 2017 – men her ble bobehandlingen innstilt rett etter nyttår – trolig fordi kravene var blitt innfridd. Hans selskap Oslo Mineralvannfabrikk endte også for skifteretten 15. desember 2015 etter at det ble tvangsoppløst på grunn av manglende revisor. Resultatet av denne konkursen var at bobehandlingen ble innstilt på grunn av manglende midler til å dekke omkostningen til bobehandlingen.

Her er det på sin plass å se litt nærmere på Thoresens forretningsmodell. Den ser nemlig ut til å være å figurere på forsidene i avisene, og stake ut veien fremover innen temaer som har en emosjonell plass i manges hjerter – som ølbryggerier og musikkfestivaler. I årsberegningen til Norsk Øl i 2016 beskrives selskapet slikt: «et norskeid drikkevareselskap som tar initiativ, konseptualiserer og utvikler nye norske bryggerier i nært samarbeid med lokale samarbeidspartnere og investorer.» Satt på spissen: Thoresen og Norsk Øl idémyldrer, oppildner og reklamerer, mens lokale entusiaster gjør den praktiske jobben, og investorene betaler.

Ølbryggerier og musikkfestivaler – begge deler er emosjonelle. Du har et livslangt forhold til øl og til musikk. Det er noe du gjerne betaler et premium for at skal bli «rett». Det er nesten så Thoresen burde starte med fotballklubber, for det er det tredje benet på folks emosjonelle barkrakk: musikkvalg, ølbryggerier og sportsklubber.

Og joda, det var faktisk omtrent der han startet. Om man ser på historikken til det tvangsoppløste Oslo Mineralvannfabrikk AS, så startet selskapet under navnet Elite Hockey Manglerud, med formålet: «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey - Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Jeg kjenner ikke nok til hockey-miljøet, men det virker som det var noe støy rundt samarbeid og økonomi der også.

Man kan nesten si at Thoresen har engasjert seg i virksomheter der fans kan betale for å være fans og ha tilhørighet. Det er forsåvidt ikke noe galt i det, men kremmervirksomheten kolliderer image-messig litt med det å være fan.

Om man ser i avisene rundt Norwegian Wood, var det ikke bare billetter man ville selge, men et slags deleierskap i festivalen. Det skulle være en folkefinansiering. Om dette skriver e24.no den 6. mai – to uker før årets festival ble avlyst: «Aksjer for inntil to millioner kroner gjøres tilgjengelig i et nytt aksjeselskap som skal eie Norwegian Wood-festivalen i årene fremover. Publikum som i disse dager tegner seg for minstebeløpet på 1.000 kroner får inkludert billett til årets festival.» Det virker som grunntanken er at fansen vil betale hva det måtte koste, om det bare treffer dypt nok i hjerterøttene. Denne folkefinansieringen ser ut til å gå igjen i flere av Thoresens bedriftsidéer.

Begynner man å grave i selskapene til Thoresen, finner vi at de er mange og omskiftelige i navn. Ikke minst har dagens Norsk Øl skiftet navn opp gjennom tidene. Den ble foretaksregistret 17. august 2013 under navnet Aktiebryggeriet Arendal, og har etter det hett Aktiebryggeriet Fortuna, Aktiebryggeriet, Norske Bryggerier, Det Gode Norske før det endte med Norsk Øl. Det er seks navn på under fem år. Også enkeltmannsforetaket hans har skiftet navn, fra Henning Thoresen Vinhandel, via Nordic Performance H. E. Thoresen til Sagene Industrier H. E. Thoresen. Selskapet Norske Drikkevarer startet som Bordeaux Vinhandel oppunder jul i 2007, skiftet navn til Norske Drikkevarer i april 2016, videre til Oslo Håndverksbryggeri fire måneder senere og tilbake til Norske Drikkevarer et par måneder etter det. Selskapet Elite Hockey Manglerud skiftet navn til Bryggeri Invest før det endte som Oslo Mineralvannfabrikk – det var tre navn på to år. For tiden ser det ut som det er Norwegian Beer Company AS som er i skuddet. Det ble startet 8. desember i fjor under navnet Norway Jazz Brewery, men fikk dagens navn i slutten av april. Jeg klarer egentlig ikke å bestemme meg for om dette virker mest som planmessig dekking av spor, eller om det bare virker som strategiløs mangel på planlegging.

Den nevnte forretningsmodellen fungerte med Sagene Bryggeri. Der klarte Thoresen å oppildne lokalt engasjement i kamp mot dansk imperialisme ... eller noe slikt. Thoresen håndterte pressen og gav dem de rette click-bait-sitatene. Investorer materialiserte seg. Ølbrygger og andre i staben dukket opp og Sagene Bryggeri løftet seg opp. Thoresen – som sammen med familie eide alt fra starten – solgte seg ned underveis og lot folk overta. Så langt var det vel greit nok.

At ølet var brygget ved Arendals Bryggeri var en profilmessig ripe i lakken for det «ekte Sagene-ølet». Men det var ingenting mot flenga som Thoresen fikk innen nerdete ølkretser da han tross dette forsøkte å late som om ølet var fysisk brygget ved det dengang ennå bryggeri-løse Sagene Bryggeri.

Med Sagene Bryggeri fant Thoresen en formel som det ser ut til at han har forsøkt å repetere – men uten så mye hell. Han registrerte O. F. Halds Bryggeri – et historisk bryggeri som Hansa kjøpte og la ned i mellomkrigstiden. Han fortalte bergenserne at endelig skulle Bergen få et skikkelig bryggeri – og solgte til Rema. Thoresen registerte Jæren Bryggeri, men det skjedde lite, selv om Rygr Brygghus oppstod under Norske Bryggeriers vinger. Han jobbet sammen med en gruppering om Kødn Bryggeri i Valdres, men det skjedde ikke noe. I vinter kjøpte han gjennom Norsk Øl opp konkursrammede To Tårn i Trondheim, men heller ikke her har det skjedd noe særlig – selv om visjonene er store. Det var også en tid snakk om et stort, landsdekkende industribryggeri med arbeidsnavnet Aktiebryggeriet.

Thoresen genererer løfter og visjoner, men det ser ut til at han er avhengig av å oppildne lokale «fotsoldater» som kan levere. Trolig var det da Thoresen dannet Norske Bryggerier i konstellasjon med Rema, at pengene ser ut til å ha fosset inn. Regnskapet for 2016 da dette skjedde forteller at Norsk Øl det året hadde 7,8 mill i inntekter utover varesalg, og 7,1 mill i overskudd. Men det er mulig at disse pengene stort sett eksisterte på papiret, som eierskap i Norske Bryggerier (dvs Rema), Grindaheim (dvs Kødn Bryggeri) og Norske Drikkevarer (heleid av Thoresen, med 4,4 mill i gjeld og få midler).

Han har også redusert eierandelen i Norsk Øl. Samtidig gikk balansesummen fra 3,6 mill i 2015 til 16,6 mill i 2016, men verdiene var visst mest eierskap i andre selskaper. På papiret var Norsk Øl en suksess som surfet på den store ølbølgen som fosset inn over landet. Det siste offentlige regnskapet som Norsk Øl har levert, er for 2016, og det ble levert i februar 2018 – hvilket er temmelig så sent. Regnskapet for 2017 er ennå ikke kommet, men årsberetningen for Norsk Øl for 2016 tar med endel info om hendelser i 2017 også, og en kommentar peker i retning av hvor pengene kom fra: «I oktober 2017 solgte selskapet 50% av Norske Bryggerier AS for å satse på utviklingen av egne merkevarer og egne lokale og internasjonale bryggerier gjennom morselskapet Norsk Øl AS, det 100% eide datterselskapet Norske Drikkevarer AS (Oslo) og det 51% eide Grindaheim AS (Valdres).» Referansen til Grindaheim er litt forvirrende. Rett nok er deres siste årsregnskap for 2016, og der er Akk Invest ene-eier. Men det har heller ikke vært noen endringer i styre eller daglig leder, som man ville forventet om Thoresens Norsk Øl faktisk hadde kjøpt opp 51%. Her kolliderer tilsynelatende opplysningene i regnskapene til Grindaheim og Norsk Øl.

For Thoresen må Norsk Øl ha vært en pengemaskin. Han fakturerte Norsk Øl 1.36 mill i 2016 for «administrativ bistand», i tillegg til at han fikk lån av selskapet på 324.600. I 2015 fakturerte han selskapet 906.250. I tillegg har det vært andre million-utgifter under «annen driftskostnad» som ikke er nærmere spesifisert. Ved inngangen til 2016 satt Thoresen og hans far på alle aksjene i Norsk øl. Ved utgangen av 2016 hadde de to tilsammen 55,33%.

Om vi leser årsberetningen for 2016 ser vi hvordan de øvrige aksjonærene trolig har kommet inn: «Aktiviteten i 2016 har bestått i å etablere strukturer, kapital og systemer for etablering av selskapet Norske Bryggerier AS sammen med REMA Industrier, noe som kom på plass november 2016. Etter konvertering av gjeld og bytte av aksjer i Sagene Bryggeri, økte vi i november 2016 fra 2 til 29 aksjonærer, hvor selskapets aksjekapital samtidig ble økt fra kr 510.000 til kr 6.838.000.» Med andre ord, de øvrige aksjonærene i Norsk Øl fulgte trolig med på lasset da han trakk seg ut av Sagene Bryggeri.

Det er ikke så lett å følge med hva Henning Thoresen har gjort gjennom årene. Men om man spør litt rundt i miljøet, er det ikke vanskelig å finne folk som har sterke meninger om ham – og skjellsordene og beskyldningene hagler temmelig tett. Det er lett å se at Thoresen har medietekke. Men det er også lett å se at det ofte følger et haleheng av rot, problemer og beskyldninger i hans kjølvann.

Hva skjer videre? Det kan virke som om Thoresen kom ut på altfor dypt vann med Norwegian Wood. Festivaldrift er så definitivt ikke for amatører. Det har blitt signalisert en rekke krav i pressen. På spørsmål til Thoresen om det fremover er noen runder i retten på gang rundt Norwegian Wood, svarer han: «Ja, og det gleder vi oss til» ... med en smiley.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-10

Smånyheter uke 23/2018

Her kommer ukens dose av nyheter og småstoff om bryggeriene rundt om i landet. Det skjer en god del rundt om, dels i rushet om å få posisjonert seg til sommerøl- og ølfestival-sesongen, og dels fordi det også er sesong for årsregnskap, som trolig får enkelte til å sette sluttstrek eller tenke omorganisering.

Den Norske Krone er et selskap i Norbrew-familien, men har hatt minimal aktivitet og derfor kommet i skyggen av søster-selskapene som har brygget. Inntil nylig var det bare Steinar Knutsen og Geir Hjorth i styret/daglig leder – liksom i flere Norbrew-selskaper. Frem til nyttår var dette selskapet heleid av Norbrew. Imidlertid trådte det nylig inn to nye representanter i styret i nå i starten av juni: Anne Kristi Koppang og Jan Christian Bragnes. De to har eierinteresser i restaurantbransjen i Oslo og vinimportøren Vino og Vinoterra. Det virker nærliggende å tro at de har kjøpt seg inn i selskapet, og at Den Norske Krone har bryggeplaner eller lignende på beddingen. Koppang har forøvrig gjennom Akk Invest en 21,69% eierandel i Thoresens Norsk Øl, ifølge de siste tallene fra Proff.no. Om jeg ikke husker feil, hadde hun også et samarbeid med Thoresen om Bryggeriet Kødn i Valdres, uten at det materialiserte seg.

Hadeland Malt har meldt inn oppløsning. Firmaet skulle lage spesialmalt for mat- og bryggeribransjen, men det er uvisst om det kom i skikkelig drift.

Gjesdal bryggeri har fått innstilt bobehandlingen i Jæren tingrett etter at bryggeriet gikk konkurs i november i fjor. Det er ikke midler i boet til å dekke omkostningene av videre bobehandling. Vi har tidligere såvidt nevnt bryggeriet, som ønsket å åpne bryggeri og pub i den gamle lokomotivstallen, men tapte kampen om bygget. De så seg deretter om etter alternative lokaler, før de la inn årene.

Thoresen og Norsk Øl er ifølge Aftenposten (paywall) begjært konkurs av konsulentselskapet Radical AS. Artikkelen skriver mye om Norwegian Wood, men den aktuelle saken gjelder et relativt moderat beløp på 87.000 for konsulenttjenester i 2015, som var et par år før Thoresen ble involvert i festivalen. Når Aftenposten allikevel fokuserer så mye på økonomien til Norwegian Wood, er det trolig fordi de venter at Thoresen og Norsk Øl har nye runder foran seg med langt større økonomisaker direkte relatert til Norwegian Wood. Selskapet som i denne omgang er begjært kontor er Norsk Øl, som er ett av Thoresens selskaper for eierinteresser i norske bryggerier, blant annet To Tårn. Det ser ut til at han etterhvert har solgt seg ned til circa 56% i Norsk Øl og fått inn investorer. På Facebook refererer Knut Albert at Thoresens Norsk Øl også har utstående faktura for øl som han har fått kontraktsbrygget.

Nedstrand Bryggeri har fått bevillingen på plass, ifølge Tysvær Bygdeblad. Planene er å være på markedet med de første produktene før jul, formodentlig blant annet et juleøl.

Valdres gardsbryggeri har meldt oppbud, som jeg tidligere har kommentert på bloggen. Det var snakk om en mulig omorganisering tidligere i år, men med oppbudet synker sannsynligheten for at de kommer tilbake. Med oppstart i 2001, var Valdres trolig det tredje eldste, fremdeles bryggende mikrobryggeri i Norge. De var det eldste kommersielle gårdsbryggeriet, og de første som begynte å selge øl med elementer av tradisjonsbrygging i moderne tid.

Brewers of Norway er meldt tvangsoppløst. Selskapet siktet på festival- og eventbransjen, selv om det var registert under koden for produksjon. Deres egen beskrivelse i Brønnøysund var: Festivalvirksomhet med hovedvekt på øl og mat. Fremme bryggerier og hjemmebryggeres produkter fra egnede lokaler. Konsulentvirksomhet, kjøp og salg under eventer. Service og utleie av utstyr. Jeg har bare klart å finne ett arrangement som de har vært knyttet til: de fikk visst skjenkebevilling ifm en øl- og matfestival i Arendal i august i 2016.

Brann hos E. C. Dahls i Trondheim. Det var visst taktekkere som hadde vært litt for harde med brennelampene og satt fyr på takkonstruksjonen under. Etter hva Adressaavisa kan melde, var det endel røykskader i tapperiet – deriblant 1477 paller med brus og øl – men ellers få skader annet enn selve taket. Trolig er det også lagervarer for Ringnes her. Dahls har nok spist noen betydelige jafs av ølmarkedet, især lokalt, etter at de kom med spesialøl. Det ser ikke ut til at det blir noen produksjonsstopp av dette, som i så fall vil det vel være det verst tenkelige tidspunktet. Vi står på terskelen til sommeren, og et forrykende maisalg har allerede redusert eksisterende lagre. Bare forrige helg solgte Dahls 48.000 liter øl på rockefestivalen på den nye Dahls-scenen. Lørdagssalget var visstnok mer enn det noensinne før er solgt på én enkelt dag i Trondheim. De er visst en reell fare for at ølet på lageret er ødelagt og må destrueres. Men fremfor å helle det ut, hadde det vært litt søtt om de heller sendte det til brenning hos en destillatør og kom tilbake med en kul whisky.

Senja Øl har fått statlig tilvirkningsbevilling ifølge bevillingsregisteret. Bryggeriet klarte tidligere å få registrert varemerket «SØL» (for Senja ØL), til tross for protester fra bryggeriet bak det litt mer kjente ølet SOL.

Grimaas Bryggeri på Raufoss har fått rett til engrossalg, og vil formodentlig distribuere sine egne varer. Såvidt vites, kommer bryggeriet til å lansere sitt øl – en pilsaktig blonde og en APA, begge i butikkstyrke – på den kommende 2830 Sommerfestivalen i slutten av juni.

Qvænbrygg i Vadsø (det brukes litt ulike staveformer, der Qvænbrygg ser ut til å være den prefererte skriveformen) har fått kommunal bevilling for salg og tilvirkning og starter bryggingen. De har også en prosess gående for å få statlig tilvirkningsbevilling.

Ølfestivaltog. Til Bryggerifestivalen i Trondheim 2-4. august kan du i år ta festivaltog. Det går fra Oslo S litt etter lunsj dagen før festivalen starter, og har satt av en vogn til festivalen, med smaking, meet-the-brewer og ølprating – mens man tøffer gjennom storslått norsk natur. Jeg er nesten sjokkert over kreativiteten, men litt tiltrukket av konseptet.

Osterrijsen har skiftet navn til TMG CO AS, som er initialene til daglig leder Thomas Michael Göetz. Han var egentlig ute som daglig leder bryggeriet om vi skal tro en artikkel i Aust Agder Blad fra 4. november i fjor. På dette tidspunktet var det mye støy rundt Oosterrijsen og betydelige personellutskiftninger. Andrew Windtwood – som tidligere har jobbet ved Nøgne Ø – skulle være ølbrygger ved Oosterrijsen. Til Aust Agder Blad 8. desember 2017 fortalte han (paywall): «Jeg trakk meg ut av det etter ett år. Det gjorde jeg for å redde selskapet. - Ære være dem for at de vil gå videre. Ingenting vil glede meg mer hvis de får det til.» Windtwood startet allerede i fjor som brygger hos De Tvende, som er mikrobryggeri-labelen til Arendals Bryggeri. Oosterrijsen har dessuten solgt Havnegata 8, der planen var at de skulle innrede bryggeriet. De rakk visstnok å rive vegger og gulv, før det stoppet opp. Bryggeriet har fått ut noen øl, brygget ved Arendals Bryggeri. Jeg vil nødig utstede forhastede dødserklæringer for bryggerier, men det ser egentlig ut som Oosterrijsen har tatt et skritt i gal retning. Navnet er den nederlandske formen for det gamle navnet på Risør, som ble kalt for Øster-Risør helt frem til starten av 1900-tallet. Det fantes også en Vester-Risør, som lå ved Mandal.

Tags: , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Oosterrijsen - lagt inn av Jon Anders - 2018/6/11 11:09:33
Det skrives "Oosterrijsen" :)
skriveleif - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/11 13:16:23
Oi, jeg trodde jeg hadde sjekket skrivemåten på alle stedene jeg brukte navnet, men der hadde det sannelig sneket seg inn en feil, ja. Takker.

2018-06-07

Bråstopp for småskala?

Mens vi venter på mai-tallene fra Bryggeriforeningen, kan vi se enda litt mer på hvordan og hvorfor småbryggeriene ser ut til å synke så dramatisk de siste månedene. Det virker helt motsatt av hvordan vi de siste 10 årene har lært at ølmarkedet skal oppføre seg.

Her er en graf som viser utviklingen av salget for småskala fra 2009 og frem til og med april i år. Datagrunnlaget er hentet fra BRODs sider med salgsstatistikk.

Salgstall småbryggerier frem til april 2018
Utvikling i salgstall for småskalabryggeriene, frem til april 2018 – Kilde: Bryggeriforeningens salgsstatistikk

Den blå streken er et snitt av salgstallene for et 12 måneders vindu som strekker seg seks måneder bakover og fem måneder fremover. Derfor slutter også den blå streken rundt nyttår. Den typen midling vil glatte kurven, og viser veldig tydelig hvordan salget av småskalabryggerienes øl har økt og økt og økt, og til og med økt svakt eksponentielt … for så tilsynelatende å bråsnu nå i 2018. Grafen får egentlig stå på egne ben og tale for seg selv, uten at jeg trekker frem så mange illevarslende ord.

Det har alltid vært en dip rundt desember-januar, men den vokser og blir dypere og tydeligere i 2016 og 2017. Spørsmålet er om det er en slik dip som vi har sett etter nyttår i år, bare enda dypere og digrere enn tidligere. I så fall burde vi se tallene ta seg opp i mai og gjennom sommeren. Dersom salget ikke tar seg opp i mai eller juni, så nærmer vi oss tidspunktet da vi kan tenke på å erklære at mikrobryggeribølgen er snudd.

Og gjør storbryggeriene det så genialt bra? Nei, egentlig ikke. Selv om enkelttall for noen måneder sammenliknet med samme måned året før er veldig bra, så fortsetter det stort sett med den generelle trenden, som er svakt nedover. Her er storbryggeriene, dvs total norskprodusert øl minus småbryggeriene. Småskalabryggeriene er tatt med for referanse, se nederst i grafen. Selv om de siste månedene ikke er elendige, så er de heller ikke glitrende gode.

Salgstall storbryggerier frem til april 2018
Utvikling i salgstall for storskalabryggeriene, frem til april 2018 – Kilde: Bryggeriforeningens salgsstatistikk

Hva kan det skyldes? Se også en tidigere posting der jeg analyserte endel mulige forklaringer, og stort sett avviste dem.

Noen andre som har fått en overraskelse er Polet. De ser at hvitvin fikk en boost i vår-varmen, på bekostning av rødvin. Folk vil nemlig ha noe som passer til været. Hvitvin er terrassevin, men rødvin ikke er hetebølgedrikke. Samtidig kommer en boost for rosévin, som nærmest var på vei til utryddelse i Norge.

Dersom vi antar at det er relevant å oversette denne vin-trenden til øl, ville det bety at folk ikke vil ha tunge, mørke, alkoholsterke ølslag i sommervarmen, men heller noe lyst, lett og ledig. I så fall er det ut med belgisk quad og imperial porter og inn med … pilsneren?

Egentlig burde det være inn med IPA og wit og altbier og noen få ølstiler til. Men det er kanskje ikke fullt så enkelt, for småbryggeriene har fått et slags felles image som kraftige på smak og alkohol og fylde, og at de bør serveres kjellertemperert, ikke kjøleskapskald. Alt dette er ikke nødvendigvis sant, men det oppfattes nok kanskje slik av mange. I så fall er ikke mikrobryggeriøl det første folk tenker på når temperaturen stiger og plattingen kaller. Kanskje folk også griper til noe kjent og «trygt» i varmen, fremfor noe eksperimentelt og litt usikkert. Kanskje de vet hva de vil ha, og heller tar seg velkjent IPA fra et større bryggeri enn en IPA fra et ukjent og nystartet bryggeri.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Potemkinbryggerier

Vi har gjøkebryggerier, mikrobryggerier, økobryggerier, nomadebryggerier, gårdsbryggerier, nanobryggerier, pilotbryggerier, hjemmebryggerier, kontraktsbryggerier og så videre. La meg forsøke å foreslå enda en etikett: potemkinbryggerier.

Hva mener jeg med et potemkinbryggeri? Ordet henspeiler på potemkinlandsby. Det er en by av kulisser, opprinnelig en referanse til fyrst Potemkin som fikk bygget slike byer langs Dnepr i 1787 fordi tsarina Katarina II skulle få inntrykk av at de var kommet lengre med utbygningen av området. Byene var bare fasader som allikevel tok seg godt ut fra elven der tsarinaen seilte forbi.

(Ob-beer: Tsarina Katarina var en ihuga elsker av øl, tyskfødt som hun var. Enkelte kobler henne mot imperial porter, men det er andre mulige opphav til den betegnelsen også. Hun tok i det minste for seg av livets goder, deriblant det som kom i form av øl.)

Uttrykket refererer altså til kulisser uten funksjonell verdi utover sin propagandaverdi. Men uttrykket brukes også om uhensiktsmessige underskuddsforetak som drives utelukkende for å opprettholde et inntrykk av hvor bra og suksessfullt noe er. Og det er her vi begynner å nærme oss relevansen for bryggerier.

Et potemkinbryggeri – slik jeg foreslår ordet – er et bryggeri med utilstrekkelig kapasitet, uhensiktsmessig teknisk utstyr eller ineffektivt logistikk. Og her deler definisjonen seg i to: a) enten fungerer bryggeriet ypperlig som kulisse og demonstrasjonsobjekt for et ølmerke, og gir et misvisende inntrykk av hvordan hoveddelen av bryggeriets øl blir brygget; eller b) så gir det et uforholdsmessig rosenrødt bilde av ølbryggingen, uten rot i virkeligheten, for eksempel fordi man driver med underskudd, fordi det ikke tas ut lønn.

Pilsner Urquell har et slags potemkinbryggeri. De later i det minste ikke som om alt ølet brygges der, og de fokuserer på at det er et referansebryggeri som drives i gammel stil, for at den industrielle produksjonen kan sammenliknes og kvalitetssikres med noe. Det vil si, de kaller det «parallellbrygging», der de brygger litt på det gamle systemet med trefat, mens det meste brygges med mer moderne måter, og så sammenliknes de to resultatene.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-05

Valdres Gardsbryggeri konkurs

Det er åpnet konkurs ved Valdres Gardsbryggeri, som var et av de eldre norske småbryggeriene. Jeg vet ikke om de kommer tilbake med en refinansiering eller noe slikt, men det er uansett dårlige nyheter for dette bryggeriet.

Valdres Gardsbryggeri hadde sluttet med pubkvelder for en måneds tid siden, men signaliserte da at de hadde intensjoner om å fortsette å brygge, kan vi lese i Avisa Valdres (paywall). Der kan vi også lese at det er sviktende besøkstall som er grunnen til at de la ned pubkveldene, som var på siste lørdagen i hver måned. Dog, siste kvelden – 28. april 2018 – var det stappfullt av folk som ville få med seg slutten.

Dette er et av de eldste småbryggeriene, og kanskje det aller første gårdsbryggeriet med tilvirkningslisens i Norge i moderne tid. Det var det første bryggeriet der jeg smakte på øl brygget med elementer av tradisjonsbrygging. De brukte nemlig einerlog til bryggingen, i hvert fall i brisk-ølet sitt. Jeg husker at den spesielle harpiksaktige smaken overrumplet meg på en positiv måte, og som preget meg og åpnet øynene for at det fantes noe mer enn anglo-amerikanske ølstiler.

Jeg besøkte dem i 2006 på rakfiskfestivalen. Det var egentlig en festival der Ringnes pils var offisielt festivaløl og tapetserte området så langt øyet kunne se. Men vi var innom gardsbryggeriet på vei til festivalen, og på lørdag formiddag hadde de stand i Fagernes, der de serverte ølet sitt. De to bak bryggeriet hadde alltid glimt i øyet og serverte et lite men godt utvalg ølstiler. De hadde tre faste øl: en lys «Kvek» som er lokal dialekt for kveik, en mørk «Staut» som vel er samme ordet som engelsk stout, og en «Brisk» med einer. I tillegg kom jule- og festivaløl.

Ølet deres ble solgt på flasker på 75cl eller 200cl – med svingtopp – med mindre det kom fra fat. Jeg husker at det var heftig pant på flaskene, men de var skikkelig stilige, og jeg beholdt dem alle sammen. Bryggeriet deres var såvidt jeg husker levert av Leif Stana i Tyssedal. Han har levert flere av de mellomstore bryggeriene på noen hundre liter rundt om i landet, og er vel fremdeles i bransjen med såkalte terrassebyggerier. Såvidt jeg husker var dette et bryggeri etter de samme prinsippene som Speidel og Grainfather – men uten den elektroniske styringen.

I starten var det tre eiere i bryggeriet, men det ser ut til at den ene trakk seg ut og aksjene ble solgt til et større antall personer. De to som ble bryggeriets ansikt utad var Tor Einar Rogne og Knut Sigbjørn Lien. Dessverre døde Rogne brått for en tre års tid siden, og etter det kom Egil Bjørsland inn som brygger. Rogne var ansatt i Bioforsk på Volbu, og var involvert i et prosjekt for å finne og teste gode norske byggslag for øl. Såvidt jeg vet maltet de også testkornet i en mindre skala. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det gikk med dette prosjektet etter at han døde.

Bryggeriet har drevet tilsynelatende bra over årene. Det siste regnskapet som er levert er for 2016, og selv om det ikke er rosenrødt, så er det heller ikke så ille, i hvert fall ikke alle de andre bryggeriene tatt i betraktning.

Min aller første opplevelse av Valdres Gardsbryggeri var 31. juli 2004 ifølge smaksnotatene mine. Min kone og jeg hadde vært sørover, blant annet på øltur i Belgia, og på veien hjem til Trondheim tok vi omveien via Valdres i ens ærend med overnatting for å kunne gå på puben de dengang drev på Beitostølen. Puben lå litt bortgjemt, og vi var der vel utenfor sesongen, men det er et pubbesøk jeg husker med glede, der vi smakte oss gjennom Kvek, Brisk og Staut og kjøpte med et par av de klassiske ølglassene deres, som i flere år ble brukt som standard smakeglass hjemme hos oss.

Det er leit at det endte slik, men alle ting har sin tid og sin slutt. Forhåpentligvis får de til en refinansiering så de kan starte opp igjen. De gode opplevelsene rundt dette bryggeriet vil i hvert fall leve videre.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-03

Fasit uke 22/2018

Her kommer fasiten til helgequizen for uke 22.

Antall bryggerier i Norge. Den første tellingen av antall bryggerier var fra 1857, trolig gjort i forbindelse med innføringen av den første særskatten på øl, eller rettere sagt på malt. Da var det 343 bryggerier i landet. Rett nok var de aller fleste av dem knøttsmå.

  1. Hvor mange bryggerier var i drift i Norge da dagens bryggeriforening ble dannet i 1901?

    Det var totalt 47 bryggerier ifølge en oversikt som Bryggeriforeningen har gitt i sine jubileumsbøker. Alle unntatt to var medlemmer av foreningen.

  2. Forbudstiden for øl i Norge varte ikke så lenge, men enkelte bryggerier bukket under. Hvor mange færre bryggerier var det etter opphevingen av sterkølforbudet i 1920 enn det var under innføringen av forbudet mot sterkølet i klasse 3 25. mai 1917?

    Jeg vil si at fire er fasiten her, med referanse til samme oversikt som i forrige spørsmål. I 1919 forsvant følgende bryggerier som medlemmer i bryggeriforeningen: St. Hallvards Bryggeri, Toten Bryggeri, Trondhjems Bryggeri, og Rauma Bryggeri. I 1917 forsvant Drammens bryggeri og Kronvikens Bryggeri. Jeg har ikke klart å bringe på det rene om de to ble nedlagt før eller etter 25. mai. Imidlertid tror jeg Kronvikens Bryggeri nok var på vei ned før forbudstiden. Det finnes en annonsering over tvangsauksjon i Norsk Kundgjørelsestidende fra 18. mars 1916 for deres eiendom. Også Drammens Bryggeri var nok nede for telling før forbudstiden. Det finnes en kunngjøring i Norsk Kundgjørelsestidende 21. april 1917 om at et selskapet «Skippergata 10» hadde for intensjon om å kjøpe bryggeriets eiendom, og dette er en måned før forbudet inntrår for øl. Etter disse nedleggelsene var det 33 bryggerier igjen som bryggeriforeningsmedlemmer. Ingen bryggerier ble meldt ut i 1918 eller i 1920. Vi kan selvfølgelig ikke være sikker på hvor mye alkoholforbudet innvirket på disse bryggerienes nedleggelse. For eksempel fikk Rauma bryggeri en diger knekk da det brant få år etter en diger fornyingsprosess. Uansett var spørsmålet formulert for at det ikke skulle involvere hvorfor disse bryggeriene la ned.

  3. De første norske mikrobryggeriene kom i 1989. Hvor mange gamle, eksisterende bryggerier var det da igjen?

    I 1989 var (såvidt jeg klarer å regne ut) følgende bryggerier igjen: Bodø, Hansa, Mack, Fredrikstad, Christiansands, Hamar, E.C. Dahls, Tou, Aass, Moss, Arendals, Sarpsborg, Grans og Ringnes, der sistnevnte hadde produksjon både ved Ringnes-bryggeriet og Frydenlund-bryggeriet. Det vil si 14 selskaper og 15 produksjonssteder. Det var forsåvidt færre eierstrukturer enn det var selskaper, men det er litt irrelevant i denne sammenhengen.

Renhetsloven. I Norge regner vi med at Renhetsloven kom inn med ølloven i 1913, men også før det var forbudt med sukker. Delvis var nok dette tuftet i at man før 1913 beskattet malt, slik at å bruke sukker til brygging var en skatteunndragelse av alkohol.

  1. Den norske renhetsloven forbød bruk av sukker i øl, men det var ett unntak, hvilket?

    For hjemmebrygging kunne man bruke inntil 100g sirup og 50g sukker pr liter vørter.

  2. Renhetsloven i Norge forbød også andre urter enn humle, men det var et unntak også her, for hvilket andre urter?

    For hjemmebrygging var det tillatt med einer, einebær og pors. Dette tillot at man kunne fortsette med gårdsbrygging slik man alltid hadde gjort, eller i hvert fall med de mest brukte ingrediensene.

  3. Hvilken formulering i Renhetsloven var i praksis et forbud mot hjemmebrygging i urbane strøk?

    Der var et krav om at hjemmebryggere ikke fikk bruke malt, maltekstrakt eller vørter som andre hadde produsert, eller som var produsert på anlegg som ble brukt til kommersiell drift. Dermed var man begrenset til å brygge på råvarer man selv hadde maltet. Dette var også i tråd med praksis med den gamle gårdsbryggingen, men det forbød brygging for de som ikke hadde anlegg for å malte. Dermed var det i bunn og grunn et forbud mot hjemmebrygging i bynære strøk. Forbudet ble værende ut 1900-tallet, men var de siste årene temmelig sovende.

Kjendiser. Ulike kjendiser har vært knyttet til norske bryggerier, ofte som investorer. Her skal du koble kjendisen med et norsk bryggeri.

  1. Hvilket norsk bryggeri var Jahn Teigen involvert i?

    Oslo Mikrobryggeri, som aksjonær. Ifølge VG 3. februar 1994 trakk Teigen seg imidlertid ut tidlig, og muligens før stedet begynte å gå med overskudd.

  2. Hvilket norsk bryggeri var Bjørn Dæhli involvert i?

    Norbrew, som investor.

  3. Hvilket norsk bryggeri var avistegneren Morten M. involvert i?

    Atna Bryggeri, som etikettegner, styremedlem og aksjonær. Og dessuten som opprørsleder for Oslo-aksjonærene når konfliktnivået i bryggeriet steg.

Uvanlige øltyper. Selv om vi kjenner til mange øltyper, finnes det flere og mer ukjente. Her er tre av dem.

  1. Hva er en Swankey, og hvor finner vi den?

    Det er en gammel øltype fra Pennsylvania i USA, der navnet går tilbake til 1800-tallet. Det er en lav-alkohol mørkt øl, og minner således om brown ale og mild ale. Imidlertid er den krydret med anis for å gi den en lakris-preg. Navnet har vært knyttet mot den tyske øltypen «schwenke», hvilket gir mening, siden Pennsylvania i stor grad hadde innvandring fra Tyskland.

  2. Hva er en Aajt, og hvor finner vi den?

    Det er en øltype fra Maastricht i Nederland, og er et blandingsøl laget fra den nederlandske varianten over en tysk dortmunder export, altså et litt alkoholsterk pilsneraktig øl – som i Nederland går under navnet «dort» og en oerbier. Selve navnet «aajt» er lokal dialekt og trolig nært beslektet med «alt», muligens som i «altbier». Se forøvrig hva jeg har skrevet om aajt tidligere.

  3. Hva er en Ajon, og hvor finner vi den?

    Dette er et tradisjonsøl fra Uganda, brygget på millet. Kornet maltes, males, vætes, begraves for å fermenteres, ristes over varme, soltørkes, bløtes, gjæres og drikkes med lange sugerør fra karet der det gjærer. Se forøvrig hva jeg har skrevet om ajon tidligere.

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-02

Smånyheter uke 22/2018

Det er tydelig at agurktiden nærmer seg og klikkåte sommerjobberne er i ferd med å overta i avisredaksjonene. Sånn sett er det høysesong for ølnyheter – som dessverre alltid har vært oppfattet som lett og ledig smånotis-stoff som det ikke er så fa'li med korrektheten av.

Tingnes Spiseri ser ut til å være i gang med å avvikle tilvirkningsbevillingen sin. Slike bevillinger er ikke gratis, selv etter at man har brukt masse tårer, blod og svette (og 12.000,-) på å få dem. Alkoholavgiften (eller omsetningsgebyret) har nemlig en minstesats på 5000 pr år som må betales enten man har brygget eller ei. Bryggerier som er sikre på at de ikke skal brygge mer, kan derfor få kvittet seg med bevillingen sin og slippe denne årlige utgiften.

Sukkeravgiften fortsetter å dominere nyhetsbildet for ølbryggeriene. Det er delvis fordi Bryggeriforeningen kjemper med nebb og klør mot det, siden de også er foreningen for brusprodusentene, som har fått salget sitt sterkt rammet av sukkeravgiften. Dels er det også all harryhandelen over svenskegrensa som trolig drar med seg import av øl – selv om det er litt vanskeligere å finne eksakte tall for dette. Tatt i betraktning av at regjeringen ikke ser ut til å ville endre kurs, ser jeg for meg at støyen rundt dette vedvarer ut dette året. Trolig er handlingsrommet for endringer først fra nyttår.

Fredrikstad sommerøl ble allerede utsolgt i mai, kan NRK Østfold melde. Dette til tross for at Hansa Borg Bryggerier økte produksjonen fra 20.000 liter i fjor til 30.000 i år – noe som hørtes lite ut for et regionalt pilsnermerke. I det gode mai-været ryktes det at ølsalget har gått strykende, men det er vel fremdeles et par uker før vi har salgstallene. Dog har Hansa ymtet frempå en 20% økning, Aass om 10% og Ringnes opp mot 5-10%. Det store spørsmålet er om småskalabryggerienes salg blir med på oppturen eller om det er storbryggeriene som rykker fra, og vi får en skuffende salgsmåned for småbryggeriene for sjette måned på rad.

KrF lover kamp! Dette gjelder selvfølgelig de volumbetingede reduserte avgiftene for alkohol. Egentlig er vel dette ingen nyhet, for KrF lover alltid kamp rundt alt som har med alkohol å gjøre. Og dersom er det én ting KrF hater mer enn alkohol, så er det ansvarlig produksjon og nytelse av alkohol. De kunne ha lovet kamp mot flatfylla og billigølet. Men nei … de lover kamp mot små, lokale bryggerier med så småskala produksjon at de alltid vil ligge høyt prismessig. Slike bryggerier og øl er tuftet på kvalitet og ansvar og oppfattes som seriøse, lokale aktører. Derfor er avgiftsletter til dem kort og godt langt «farligere» for KrF enn Tuborg-fylla, tequila-shotting og polsk smuglerøl.

Dansk øl-is. Det meldes at i Danmark har Thisted Bryghus og Premier Is slått seg sammen for å lage en øl-is. Begge er regionale bedrifter med base i Thisted, på nordvestsiden av Limfjorden. Norske aviser skriver at de to håper dette skal bli sommerens slager. Det er selvfølgelig et utslag av tykk påsmøring og agurktidaktig dårlig graving fra avisenes side. Et raskt google-søk fører oss til den lokale Thisted:posten som skriver at Thisted og Premier Is lanserer den nå som en spesialbatch for smaksprøver på ølfestivalen, men at den ikke kommer i vanlig salg før på høsten. Thisted Brygghus har forøvrig fått prisen «Årets Danske Bryggeri» fra danske Ølentusiaster de tre foregående årene. Bryggeriet overlevde den utbredte bryggeridøden mye takket være den legendariske direktør og brygger Peter «Klemme» Klemensen som jobbet der fra 1981 til 2009. Han er en fyr som er verd et dusin blogginnlegg alene.

Nye varemerkesøknader. Henning Thoresen har søkt om «FOGO», «Conquistador» og «Walk in the Park» gjennom sitt selskap Norwegian Beer Company. Dette selskapet ble startet et par uker før jul under navnet Norway Jazz Brewery, men skiftet navnet for en god måned siden. Videre søker Thoresen om «Hemingway» fra enkeltmannsforetaket sitt. Det er litt usikkert hva «fogo» er. Det kan dels være en brasiliansk mattradisjon med grillspyd. Dels kan det være en referanse til ølet Fogo Island som er noe så spesielt som en myrra-røkt gose med «partridgeberry» – som er en lokal nord-amerikansk bærtype som vi muligens ikke har noe godt norsk ord for. Eller alternativt er det bare en måte å holde nysgjerrigheten vår ved like. Ellers har Sindre Joheim søkt om «Skåtøl». Selskapet Active Brands har søkt om varemerket «Kari Traa», formodentlig på vegne av henne. Det er søkt i kategoriene for øl/bruks/etc og for alkoholiske drikkevarer annet enn øl. Dessuten er det søkt om klasse 35, som omfatter markedføring av varemerket. Tidligere har det vært Norbrew og deres bryggeri Voss Fellesbryggeri som har vært nærmest til å markedsført Kari Traa i relasjon til ølet «Utan ein Traa».

Ex-ordfører Herman Friele i Bergen har skapt bølger ved å påstå at «Hansa smaker som vann». Dette høyst upatriotiske utsagnet bør kanskje tolkes i lys av at han er aksjonær i 7 Fjell med en post på rundt 25%. Man kan forresten ikke annet enn å beundre den verbale benføringen til Friele når han ifølge Ukeavisen Ledelse følger opp med «... men vann er jo sunt og godt». (Korrigert 3. juni 2018. Friele kom inn i bryggeriet rundt årsskiftet 2013/14 med en andel på 20%, som senere har økt noe.)

Behind Bars Brewery i Båtsfjord har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette ser ut som et hjemmebryggeri som er i ferd med å «go commericial» – eller kanskje rettere sagt mikser hobby og kommers. Websidene ser i hvert fall ikke kommersielle ut, men temmelig hobbyfokuserte, helt ned til logoen, som i en kommersiell kontekst ville vært et overtramp mot Brooklyn.

Brewgata ser ut til å starte opp i de gamle lokale til Two Dogs, tidligere Bulldog i Brugata 5. I hvert fall har tidligere daglig leder i Norbrew-brewpuben Siste Sang bryggeri (der selskapet egentlig heter Oslo og Akershus Bryggeri) startet et konkurrerende konsept 6-7 kvartaler lengre vest langs samme gate. Dan Marius Nordhagen er blitt styreleder for selskapet Brewgata (i Brugata, get it?) i enda en personflukt fra Norbrew-familien. Han fratrådte ifølge Brønnøysundregistrene for snart tre uker siden, og det er ennå ikke meldt inn ny daglig leder. Det vites ikke om de tenker å lage mikrobryggeri ut av Brewgata, men utfra Facebook-sidene deres virker det ikke slik.

Telemark Bryggeri på Notodden har startet søknadsprosessen for å få tilvirkningsbevilling. Selskapet har kjøpt opp konkursboet etter Telemark Mikrobryggeri i Porsgrund. Bak står tre investorer: Petter Øygarden, Stian Rustad og Hans Arne Flåto. Bryggeriet har tidligere hett både Union og Trio, og var en stund eid av Mack. De siste par årene har det vært eid av en konstellasjon som var knyttet til Trondhjem Mikrobryggeri og Oslo Mikrobryggeri, og de har brygget flasketappinger for dem i Skien. Akkurat dette var litt ironisk, da Trondhjem Mikrobryggeri ble nest-bestevenn for Trøndelag hos Rema med telemarksølet, samtidig som Austmann og To Tårn ble utvist. Om ikke annet, så viser konkursen at det er ikke noen garantert dans på roser å være preferert av matvarekjedene. Bryggeriet brant inne med 100.000 flasker julebrus, som de nå tenker å gi bort til fremtidige fans.

Tags: , , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Quiz uke 22/2018

Her kommer spørsmålene til helgequizen for uke 22.

Antall bryggerier i Norge. Den første tellingen av antall bryggerier var fra 1857, trolig gjort i forbindelse med innføringen av den første særskatten på øl, eller rettere sagt på malt. Da var det 343 bryggerier i landet. Rett nok var de aller fleste av dem knøttsmå.

  1. Hvor mange bryggerier var i drift i Norge da dagens bryggeriforening ble dannet i 1901?

  2. Forbudstiden for øl i Norge varte ikke så lenge, men enkelte bryggerier bukket under. Hvor mange færre bryggerier var det etter opphevingen av sterkølforbudet i 1920 enn det var under innføringen av forbudet mot sterkølet i klasse 3, som var 25. mai 1917?

  3. De første norske mikrobryggeriene kom i 1989. Hvor mange gamle, eksisterende bryggerier var det da igjen?

Renhetsloven. I Norge regner vi med at Renhetsloven kom inn med ølloven i 1913, men også før det var forbudt med sukker. Delvis var nok dette tuftet i at man før 1913 beskattet malt, slik at å bruke sukker til brygging var en skatteunndragelse av alkohol.

  1. Den norske renhetsloven forbød bruk av sukker i øl, men det var ett unntak, hvilket?

  2. Renhetsloven i Norge forbød også andre urter enn humle, men det var et unntak også her, for hvilket andre urter?

  3. Hvilken formulering i Renhetsloven var i praksis et forbud mot hjemmebrygging i urbane strøk?

Kjendiser. Ulike kjendiser har vært knyttet til norske bryggerier, ofte som investorer. Her skal du koble kjendisen med et norsk bryggeri.

  1. Hvilket norsk bryggeri var Jahn Teigen involvert i?

  2. Hvilket norsk bryggeri var Bjørn Dæhli involvert i?

  3. Hvilket norsk bryggeri var avistegneren Morten M. involvert i?

Uvanlige øltyper. Selv om vi kjenner til mange kjent øltyper, finnes det et lite have av ukjente ølstiler. Her er tre av dem.

  1. Hva er en Swankey, og hvor finner vi den?

  2. Hva er en Aajt, og hvor finner vi den?

  3. Hva er en Ajon, og hvor finner vi den?

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-06-01

Akershus 5/5 – Sluttspill

Dette er femte og siste del i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I fjerde del – Nye øltyper – så vi hvordan de forsøkte å markedstilpasse seg med blant annet rusbrus. I denne delen skal vi se på hvordan det endte på en temmelig sørgelig måte.

Det går noen år der vi ikke hører så mye om Akershus Bryggeri i pressen. Vi vet at de var i drift, mest fordi de dukker på juleølsmakinger. Nyhetens interesse har for lengst gått ut av historien om et bryggeri som laget annerledes øl, brygget med annerledes gjær – såkaldt overgjær.

Frem til 1999 hadde de tappet hos Tromi bryggeri i Trondheim, den tidligere Trondheim Mineralvannfabrikk. Men Akershus bryggeri måtte finne på noe nytt etter at de gikk konkurs.

Akershus Bryggeri hadde da gått fra skulle frelse norske øldrikkere fra pilsnerøl med ale og stout, til å forsøke å konkurrere med de store på deres egen hjemmebane. Det er særdeles vanskelig å være et lite mikrobryggeri og skulle konkurrere med Ringnes og Hansa på pils. Man kan nok subjektivt mene at norsk pils er smakfattig og kjedelig. Men det er to store utfordringer for de små: for det første produserer de store bryggeriene teknisk godt øl, og for det andre har de økonomien i skaleringen på sin side.

Sett i ettertid virker det uforståelig at Akershus gikk litt bort ifra å fokusere på pale ale og irish stout. Hvorfor utvidet de ikke utvalget med enda flere europeiske ølslag? Hvorfor forlot de strategien om å satse på et nisjemarked med vekstpotensial på lang sikt? Hvorfor valgte de i stedet å konkurrere med de store, som en sen og liten aktør i et vel-etablert marked?

Det var neppe deres førstevalg å brygge pils og etterhvert rusbrus med cola og lime. Dermed må det ha vært økonomien som dikterte. Én ting er å være profetisk rebell, noe annet er å få inn inntekter til å dekke lønn og regninger hver måned.

Det nevnes ikke i avisene før etter konkursen, men det var vanskelig å komme inn på utestedene med et øl fra et lite bryggeri. Pubene skal også overleve. Sålenge de tjener mesteparten av pengene sine på pilsen fra et stort bryggeri, så vet de godt hvem som ikke skal irriteres. Det er et tema som går igjen i historien til flere småbryggerier: De største jobber for å holde de små borte fra utestedene, og de bruker kjøttvekta si på en til tider ganske bøllete måte.

På en måte kan man si at det mikrobryggeriet som har gått lengst i Norge – Oslo Mikrobryggeri – hadde også den beste markedstrategien. De var temmelig isolert fra påvirkning fra Ringnes og de andre. De tok inn malt og humle og kontrollerte ølet helt frem til det var ferdig oppdrukket. Det har en kvalitetsmessig fordel, fordi man unngår at ledd nedover i verdikjeden misbehandler eller overlagrer ølet. Men det har også den fordelen at de store bryggeriene har vanskelig for å presse dem ut gjennom skitne konkurransetricks. Dessuten hadde de lite insentiv til å skulle vokse over alle støvelskafter, for det er en naturlig øvre grense for hvor mye du kan servere på en pub med gitte åpningstider og et fast antall plasser.

Akershus bryggeri forsøkte trolig å omstrukturere seg de siste årene. Høsten 2002 ble aksjekapitalen nedskrevet fra 1,845 mill til 0,6 mill. De flyttet til nye lokaler på Tveita i Oslo. Dette virker som tiltak som skulle spare kostnader. Allikevel, det hanglet og sommeren 2003 gikk bryggeriet ned for telling.

Siste akt ble innledet med en politiaksjon mot to menn i en blå varebil med øl i Oslo i slutten av april 2003. I en litt kryptisk melding fra Østlandssendingen fortelles det at politiet hadde observert at levering av øl fra denne varebilen foregikk på en lite profesjonell måte.

Den ene av mennene hadde et halvt års tid vært selger ved Akershus bryggeri, og Østlandssendningen knyttet ham opp mot svindel med ølkvalitet og skatteunndragelse. Også den andre i bilen – sjåføren – oppgav at han jobbet for Akershus bryggeri, men uten at dette stemte. Det var i det hele mye som var muffens der.

Rapportene om hva som hadde skjedd spriker litt, men sålangt jeg kan forstå hadde Akershus bryggeri over en lengre periode kjøpt 40-50.000 liter øl på 3,7% ABV fra et annet bryggeri på Østlandet. Dette ølet ble tilsynelatende solgt fra Akershus Bryggeri til en tvilsom gruppering, som trolig omfattet den nevnte selgeren. Deretter ble det videresolgt til utesteder der det ble solgt som blant annet Ringnes pils. Politiet anslo sommeren 2003 at mellom fem og ti utesteder var innblandet, og to av dem var da allerede blitt stengt. Øldrikkerne ble svindlet ved at de ble servert undermåls vare. Staten ble svindlet ved at man trikset med avgiftene. Ringnes er sitert i pressen på at de ville «sikre sine øltønner bedre for å komme jukset til livs». Den formuleringen får meg til å mistenke at de Ringnes-fat med svakøl.

Formodentlig har noen fattet mistanke og tipset politiet utfra at disse utestedene har kunnet selge mistenkelig billig pils, samt at den har smakt temmelig tynt og svakt. Jeg tviler egentlig på at dette er noe som politiet ville snublet over selv.

Egentlig tok ikke Akershus bryggeri aktiv del i øl-svindelen. Men navnet deres ble tett knyttet mot det som pressen litt feilaktig kalte «utvannet øl». Ølet var blitt kjøpt igjennom dem, og de eide bilen som ble brukt til levering. Østlandssendingen kunne fortelle at både Næringsetaten og Helsevernetaten hadde aksjonert mot bryggeriets lokaler, og lageret på Tveita var blitt stengt. Vare- eller tankbilen deres var beslaglagt av politiet. Økonomien var haltende fra før. De hadde fått endel verbal medfart i juleøltester og slikt. Bryggeriet stod uten selgere. Det måtte nærmest være umulig å fortsette bryggeridriften etter politiaksjonen.

Ville bryggeriet kunne fortsatt driften dersom ikke de var blitt rammet av denne saken og politiaksjonen rundt? Styreformann Jon Ihlen i Akershus Bryggeri på det tidspunktet forteller til VG 5. juli:

Jeg fikk høre at det begynte å gå i et hyggelig pluss i noen måneder, før dette kom. Nå får jeg ikke engang tak i noen av de ansatte. Jeg er rimelig irritert.

Vi kan mistenke at grunnen til at det gikk bedre økonomisk var videresalget av lavalkoholøl som svindlere videresolgte. Kanskje var det få andre lyspunkter for bryggeriet enn dette videresalget av øl fra et annet østlandsbryggeri. Styreformann Ihlen uttalte i hvert fall i samme forbindelse at han vurderte «sterkt å slå selskapet konkurs.»

Akershus bryggeri ble slått konkurs senere i juli 2003.

Jeg har forsøkt å finne dom i saken, men har ikke funnet noe. Pressen skrev lite om dette utover den initielle forferdelsen i agurktiden over at noen kunne finne på å selge «utvannet» øl.

Akershus bryggeri holdt det gående i litt over ti år. Det er slett ikke dårlig å sloss mot både digre konkurrenter, markedskreftene og øldrikkerne for å overbevise om at øl kunne være noe mer enn bare pils. Spørsmålet er om Akershus bryggeri kunne ha overlevd? De ville trolig dødd på økonomisk sotteseng mye tidligere om de ikke hadde siktet etter mindre aktverdige ølstiler. Samtidig virker det som om goodwill og omdømme raskt sank når man kompromisset. Om de hadde satset i mindre skala og ikke kompromisset, så kanskje? Det er svært smertefullt å være ute med en veldig god idé som omverdenen ennå ikke er klar for. Men om de hadde holdt seg til visjonen, ville det da kunne vært lys i den andre enden?

… la meg besvare dette spørsmålet indirekte ved å peke på en helt annen historie:

Litt over en måned før alt raknet for Akershus Bryggeri, brygget Gunnar Wiig og Kjetil Jikiun batch #1 og #2 – en amber ale og en pale ale – i et lite, ukjent og hjemmesveiset bryggeri i Grimstad. De ville kompromissløst få ut godt og smaksrikt øl til norske øldrikkere som aldri hadde erfart noe mer enn pils. De tok de to første batchene sine med til ølfestivalen i København. De kompromisset ikke på ølets kvalitet eller stil. Bryggeriet var Nøgne Ø. Ikke at deres vei fremover utelukkende ble noen dans på roser, men de beviste at det var lys i andre enden av tunnelen om man holdt seg tro til visjonen.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-05-31

Akershus 4/5 – Nye øltyper

Dette er del 4 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunnen og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I denne delen skal vi se på hvordan de forsøker å møte utfordringene, ved å skape nye og kreative øltyper.

Som vi husker fra forrige del, var Akershus Bryggeri gått fra en optimistisk opplysningskampanje om det overgjærede ølets kvalitet, til en dyster, nesten konspriatorisk konklusjon om at «alt» var storbryggerienes feil. På Lorry-smakingen slaktet de øl med lime, øl på blanke flasker, lyst og lett lagerøl …

Sommeren etter, den 6. juli 1995 dukker det opp en forunderlig rubrikkannonse i Aftenposten. Under seksjonen «Forskjellig», og mellom annonser for en spåkone og for parkett står følgende:

Tørst i sommer?
Partyfat, 30 og 50 liter, leveres med tappeutstyr. Vi leverer også flaskeprodukter. Akershus Bryggeri, Gran, Ytre Enebakk, Tlf 64 92 xx xx. Avd Bærum, Gml Ringeriksvei xx, Bekkestua. Tlf 67 12 xx xx.

Sommeren 1993 var de blitt utsolgt på trendy utesteder. Sommeren 1995 annonserte de for partyfat under rubrikken «Blandede annonser». Hva hadde hendt i mellomtiden?

En ukes tid etter kom nok en overraskelse. Aftenposten Aften kan fortelle 14. juli 1995 at Akershus bryggeri kommer med et nytt øl:

Et pilsnerøl av den smakskraftige sorten – med det velklingende navn «Lys Enebakker». Og bryggmester Bård Thanem er altså stolt ikke bare av dette uhyre innlandske øl, men vel så meget av etiketten: Den gjengir et maleri av Enebakk-kunstneren Erling Enger (1899-1990).

Hva? Et øl av den utskjelte øltypen pilsner? Avisen kommenterer da også litt syrlig at bryggeriet dermed trår «til i ølhundenes hovedfelt», og at folk nå har et kunstnerøl med billedkunst på etiketten, i tillegg til all kunstnervinen.

Bakgrunnen for rubrikkanonsen kommer i Asker og Bærum Budstikke i slutten av juli. Akershus bryggeri hadde kjøpt de gamle lokalene til Fontana, og startet sitt eget ølutsalg. Det er bilde av daglig leder som holder frem Akershus' nye pilsner. Den nye markedsjefen i Akershus bryggeri, Johan Østby, forteller at de fører minst 60 ølsorter i utsalget, hvorav jeg formoder de fleste må være pilsnere fra større bryggerier.

Men Akershus bryggeri hadde mer på lager, for å si det sånn. Allerede påfølgende måned – 28. juli 1995 – står bryggerisjef Thanem frem i Dagbladet med det nyeste produktet deres: Barranquilla – med cola-smak. Styrken var på 3,75%, strategisk plassert i skatteklasse C der det var lavere alkoholavgift. Det fortelles at det tilsettes cola-essens etter at ølet er filtrert.

Førsteinntrykket er mindre søtt enn fryktet. Drikken er alkoholsvak, og appellerer sannsynligvis mest til jenter og ungdom. Øltypen kommer fra Colombia.

[...]

– Ølet er lettdrikkelig, men noe mørkere enn det lyse trend-ølet som er populært nå. Det skal appellere til folk som foretrekker cola framfor øl. I tillegg er det lave alkoholinnholdet gunstig alkoholpolitisk sett, sier Svend Borgen, importør av utenlandsk øl og råvarer for øl-produksjon.

[...]

– Vi tror det er et marked for et spesialøl av denne typen, sier Bård Thanem i Akershus Bryggeri.

Den 12. august plukker Telemarksavisa opp saken i et intervju med markedsjefen, Johan Østby. Han forteller at pilsnerølet Lys Enebakker ikke ble noen salgssuksess, selv ikke i Enebakk. Han forteller også at det nye cola-ølet ikke er brygget på pilsnergjær, og at det derfor har mer smakstoner. I intervjuet blir det også trukket frem at Renhetsloven nylig var opphevet som følge av EØS-avtalen, som et apropos til at man tilsatte cola-essens til ølet.

Telemarksavisas smakspanel slaktet ølet. De konkluderer med at ølet har en innbydende flaske med tøff etikett. Én i smakspanelet kommenterer «Jeg var ganske positiv da jeg tok den første slurken, men etter å ha drukket opp halve flaska var jeg skuffet.» Den andre i smakspanelet syntes ølet hadde en frisk smak, var lett og lyst og kunne minne om det meksikanske Corona-ølet.

Hmmm, Corona … var ikke det ølet som forståsegpåerne i Akershus Bryggeri og andre steder hadde slaktet på Lorry litt over ett år tidligere? Det er nærliggende å tro at økonomien spilte en rolle her. De hadde satset på et romslig bryggeri og skulle omvende pilsnerdrikkerne – men de aller fleste av dem ville slett ikke omvendes. På ett eller annen tidspunkt merker man slikt på lommeboka.

To uker senere, 25. august står det en øltest av småbryggerier i Dagbladet. Jeg pleier ikke å ha store forventninger til slike avistester, men her hadde de fått med kjellermesteren på Hotell Continental, en med doktergrad innen brygging, og avisens ølskribent. Her får stouten terningkast seks, pale ale får fem, weissbier får terningkast fire med kommentarer rundt uvant, syrlig og «ung» smak, mens Lys Enebakkeren ender på tre, med kommentar om at «Her lukter det landlig og 'bondsk'» og «[...] er det helt aromatisk rent?» Kommentarer av denne typen er ofte en høflig tilslørt hentydning til infeksjoner eller bryggetekniske feil. Colaølet var ikke med.

I 1996 går det dårlig for den gamle samarbeidspartneren Moss Aktiebryggeri. Bryggeriet var tidligere eid av familien Heilmann, men hadde gått i kompaniskap med Lerum i 1991 etter at konkursspøkelset truet. Imidlertid gikk det ikke så bra, og Lerum, som eide 60%, trakk seg ut. Nasjonen kunne fortelle 6. januar 1996 at det to grupperinger som vurderte å kjøpe. Den ene var Oslo Bryggerikompagni, den andre var tre interessenter der Akershus Bryggeri var med. En av de andre interessentene var Arne Vettlin, som sammen med Arne Brimi hadde utviklet Sagaølet – kunne Moss Avis utdype samme dag. Den tredje var et selskap kalt Fenix.

Såvidt jeg husker hanglet det videre ved Moss bryggeri. Jeg mener det var Bryggerikompagni som trakk det lengste strået. Moss ble til slutt kjøpt av danske Harboe i slutten av 1997, for så å bli omdøpt til Moss Bjørnebryggeri, for deretter å bli nedlagt året etter. Brimi og Vettlin tok sagaølet sitt med til Aass. Akershus bryggeri måtte også finne nye samarbeidspartnere. Såvidt jeg vet ble Tromi i Trondheim deres nye samarbeidspartner for flasketapping.

Under juleølsmakingen 1996 i Dagbladet ble Akershus Juleøl nr 12 av 16 i klasse D («Fremtredende syrlighet som ikke falt i smak»), og nummer 11 av 12 i klasse F («Ikke helt god duft. Magert og bittert»). Begge var tappet på blanke flasker. Igjen er dette beskrivelser som får en til å tenke på infeksjon og bryggetekniske feil. Senere, i 1998 gav VG butikkølet til Akershus bryggeri terningkast 2 med Beskrivelse «Lukter ikke noen ting. Smaker sauefjøs,» mens polølet fikk bra karakter.

Vi hører ikke så mye til bryggeriet før sommeren 1997. Da har de kastet seg på rusbrus. På dette tidspunktet hadde rusbrus tatt av kollosalt. Det var lett å lage: man mikset litt sprit og noen essenser, endel sukker, tilsatte kullsyre og så vips hadde man rusbrus – nesten som en ferdigmikset drink. Suksessen til rusbrus skremte rus-politikerne, og mottiltaket ble å beskatte drikken som brennevin, selv om det var vannet ut til ølstyrke. Brennevin ble beskattet høyere pr alkoholenhet enn svakere drikker, så rusbrus-produsentene kunne tidligere få en skatterabatt pr alkoholenhet ved å tynne ut spriten til rusbrus – fordi den spritbaserte rusbrusen da ble skattet i en annen og lettere skatteklasse. Politikerne fjernet denne skatterabatten ved fortynning av sprit, og dermed ramlet bunnen ut av det lille, men lukrative rusbrus-markedet. Imidlertid rammet ikke dette rusbrus basert på øl eller cider i stedet for sprit, siden alkoholen aldri hadde vært gjennom noen destilasjonsprosess.

Hva hadde alt dette med Akershus bryggeri? Det representerte en mulighet, en sweet-spot i alkoholavgiftene. Om de produserte øl med smakstilsetning, ville de kunne lage rusbrus som fulgte ølavgiftene, ikke spritavgiftene. Bryggeriet kom på markedet med rusbrus-ølet Dunderhead på 4,6%, og med den siktet de på rusbrusen Two Dogs.

Hvis man tror at dette skal smake som øl, da blir man skuffet, sier Bård Thanem, bryggerisjef for Akershus Bryggeri. Bryggeriet med seks ansatte er stolt over sin nyvinning som allerede selger det de klarer å produsere – og de ser ikke bort fra at det må øke kapasiteten.

De blir forsøkt stilt til veggs av journalisten over hvorvidt dette egentlig er øl, og forsvarer seg med at i Belgia brukes kirsebær i øl og England har sin shandy.

Men Akershus var ikke først ute her. Også Hansa hadde et produkt med sitron, og Christiansands bryggeri brukte lime. Begge produktene solgte veldig godt i 1997. Renhetsloven var borte, rusbrusen var skattemessig handicappet, og bryggeriene klarte ikke å dy seg fra å lage øl-baserte produkter i rusbrusmarkedet.

... så mye for generasjoner med henvisning til Renhetsloven i forbindelse med oppsnakk av kvaliteten på egne produkter.

Men det var på ingen måte helsvart. Akershus kom etterhvert med enkelte mer vanlige øl, som en brown ale som de kalte Mørk Enebakker. Selv om juleølene ble slaktet 1996, så tok bryggeriet topplassering i både sterk og svak juleøl i Apéritifs juleøltest i 1997. Bryggeriet hadde også et godt forhold til norske hjemmebryggere, og solgte malt i hele sekker til 10 kr/kg og humle til 100 kr/kg.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Veldig interessant! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 09:58:56

Fascinerende å se hvordan denne historien spilte seg ut. Spørsmålet blir jo: hva var det som endret seg så kraftig fra 1994 til 2004? Hvorfor var det umulig å omvende pilsdrikkerne i 1994, men mulig bare ti år senere?

En mulig forklaring er jo at folk var mer åpne for sånt i 2004. Vi så jo fremvekst av kaffebarer med skikkelig kaffe, mer spesialost, osv. Så kanskje forbrukerne var mer sofistikert?

Men det slår meg at den største forskjellen kanskje var amerikansk humle. Akershus satset på engelske øltyper, som for øldrikkere uten veldig mye peiling på smak antagelig ikke fremsto som så veldig interessant og forskjellig. IPA, derimot. Alle smaker jo øyeblikkelig at det er noe helt annet.

Det er påfallende hvor mye av mikrobryggerirevolusjonen som egentlig handler om amerikansk humle. De aller fleste av ølene er dominert av det, og det er det som har presset seg inn i industribryggeriene også, markert med enten nøkkelordet "pale" eller "IPA".

Relevant spørsmål - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/1 15:09:37
Det er et veldig relevant spørsmål. Jeg tror svaret var at konsepter som kortreist, småskala, alternativ og økologisk var sære og ukjente, og nesten litt komiske i 1994, mens de var blitt oppfattet som seriøse i 2004 og nesten mainstream og trendy i 2014.

Jeg er ikke umiddelbart enig i det med amerikansk humle, selv om det også er en interessant vinkling. I Akershus bryggeri hadde Thunem studieerfaring fra Oregon, og i Oslo Bryggerikompagni fant man George Johnson med bryggeriutdanning fra San Diego (om jeg ikke husker feil). Dermed var det i hvert fall ikke mangel på kunnskap om amerikansk humle hos bryggerne. Det er mulig de lot være å bruke den av frykt for å irritere folks ganer. Men jeg gjetter at det var mer det øldrikkende publikum som gruppe som utviklet seg og åpnet seg for nye impulser, snarere enn at ølet man forsøkte å selge deg hadde endret seg vesentlig.

Konsepter? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 22:58:44

Jeg kan ikke huske at kortreist, småskala, alternativ, eller økologisk i det hele tatt ble nevnt da Nøgne Ø startet. Det dukket opp, men først flere år senere, og i liten grad koblet til mikrobrygging.

Om det virkelig var amerikansk humle som gjorde forskjellen vet jeg jo selvsagt ikke. Det hadde vært interessant å sjekke hva Akershus brukte, men ut fra beskrivelsene ville jeg blitt veldig overrasket om det var Cascade og desslike.

Men det kan godt hende at det var det at publikum endret seg som til syvende og sist utgjorde forskjellen. Jeg vet ikke.

kortreist og økologisk og sånt - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/2 00:00:35
Det er vel korrekt at de ikke profilerte ølene sine som sådann. Men jeg vil likevel putte dem i bås med slow-food-bevegelsen og lignende, som i litt varierende grad favner om dette. Ifølge Wikipedia - som jo selvfølgelig alltid har rett :-) - startet slowfood-bevegelsen i 1986 og det første lokallaget kom til Norge i 1999. Selv om Nøgne Ø muligens ikke brukte begrepet slow-food (eller noen av de andre merkelappene jeg listet), så var de veldig mye i slow-food-bevegelsens ånd. Det var småskalaproduksjon etter tradisjonelle metoder, med fokus på smak snarere enn effektivitet. Det var levende gjær på flaskene, selv om det var upraktiske å helle. Det var ingen industriell prosess. Det var bare å stikke innom bryggeriet og slå av en prat med bryggeren.

Jeg tenker at den generelle stemningen til konseptet slow-food i 1994 kanskje ville vært at det hørtes ut som en dårlig aprilspøk. Men i 2004 ville det nok i større grad forstått og respektert, om kanskje ikke generelt akseptert. I 2014 var alle de store merkene i full gang med å pynte seg med konseptene rundt dette. Eksempelvis: Jeg vet ikke hvor gammelt designkonseptet med «bestemor Lerums hjemmelagede bringebærsyltetøy» er, men jeg tviler på at en designer kom om med det i 1994, for å si det sånn.

(og etter en runde med ørten småretter en sommerkveld hjemme hos Kjetil, regner jeg ham definitivt som en slow-food'er og feinschmecker. Nøgne Ø følger i den tradisjonen.)

Trender..... - lagt inn av Kjetil Jikiun - 2018/6/16 19:13:54
Dette er interessante temaer. Mye har med trender i tiden å gjøre. Men mye har å gjøre med å ha en agenda og en visjon, og å være tro mot den. Nøgne Ø hadde ingen kommersiell agenda, da vi startet å brygge i 2003. Vi ønsket bare å være misjonærer. For godt øl, som hittil var utilgjengelig i Norge. Jeg pleier å si: You cannot hold a good man down. Det tror jeg fortsatt på. Det tok 8-9-10 år før vi eierene på Nøgne Ø kunne ta ut lønn. Dette var dedikasjonen til vår målsetning. Jeg tror at en slik forpliktelse til en helt tydelig og definert strategi (som vi den gangen evnet å formidle) over tid vil bli respektert av markedene. Vel, dette er min naive oppfatning. Men mye har endret seg siden det....... Beste hilsner fra solrike Kreta! Kjetil

2018-05-30

Akershus 3/5 – Frustrasjoner

Dette er del 3 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstarten – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I denne tredje delen skal vi se at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klar for å prøve noe nytt.

Haakons hall i Moss var ett av stedene der Akershus bryggeri ble tilgjengelig i starten. Men dette stedet gikk konkurs allerede året etter.

Moss Avis skriver om konkursen i Tronds pub og Haakons hall 7. april 1994. Over 700.000,- hadde vært på avveier. Moss Bryggeris og pubens regnskaper var uenige om hvor mye øl som var levert. Ettersyn viste at Moss Bryggeri hadde fakturert for 10.000 liter mer enn faktisk levert, og det utgjorde nok en betydelig andel av de manglende midlene. Men også Akershus Bryggeri ble implisert for overfakturering i forhold til leverte varer.

Det lyder som en underlig sak, for det var egentlig puben som hadde dårlig økonomistyring og bryggeriene som burde hatt kontroll. Konkursen og rotet i avtaler og papirarbeid er som en innvarsling av tider som skal komme.

Et annet varsel om stemningsendring kom måneden etter, i et stort intervju i Aftenposten Søndag, 15. mai 1994. Scenen for intervjuet var intet ringere sted enn på Lorry nederst i Hegdehaugsveien, en aller tidligste stedene i Oslo med digert ølutvalg. Tonen i intervjuet settes innledningsvis med et sitat som kanskje bedre enn noe annet illustrer det bunnløse gapet som på denne tiden raskt åpnet seg mellom de nye småbryggeriene og de gamle bryggeriene:

Stakkars oss nordmenn. Vi er flasket opp med en snever ølkultur. Vi er hjernevasket i Ringnes. Det er på tide vi får smake på hva verden kan tilby av spennende øl.

Denne innstillingen etablerte seg som en slags sannhet som holdt i mange år. Men på starten av 1990-tallet var det ikke noe innlysende over det. For det første var flere av de nye småbryggeriene bare små kopier av de store. De var små eller middelsstore av fødsel – og forsøkte å kompensere ved å være raske og fleksible. Målet deres var likevel stort sett å brygge omtrent samme undergjærede øl som de store – pilsner, bayer og bokk. Dette gjaldt Jæren, Hardanger og Tromi i hvert fall, og utover 1990-tallet kom det til noen flere. I den grad de sa noe stygt om det store bryggeriene, gikk det helst på forretningspraksis og utskvising fra utesteder, ikke på produktene.

Derimot var det en annen holdning blant bryggerne av overgjæret øl og deres fans. Det utviklet seg nærmest i retning av et hatforhold. Som vi har sett over var Akershus' tidlige historie preget av et slags kall til folkeopplysning om overgjæret og smaksrikt øl. Igjennom skinner en klokkertro på at når bare folk blir opplyst, vil de treffe de rette valgene. De må bare se lyset, så blir de omvendt.

Sitatet over vitner også om en begynnende resignasjon i dette misjonsarbeidet. De observerer at pilsnerdrikkerne er blitt fortalt sannheten, omigjen og omigjen. Men det siger liksom ikke inn. De begynner å forstå at pilsnerdrikkerne trolig aldri kommer til å forstå eller endre adferd. Dermed mistenkes de for å være dumme, eller til og med hjernevasket. Den jevne øldrikker ville ikke se verdien av overgjæret øl om du tvang det i dem.

Her kan vi spore noe av konspirasjonsteorien omkring de store bryggeriene: De skal ha nærmest hjernevasket befolkningen til å drikke pregløs pils, og derfor blir det ikke skikkelig marked for det gode ølet som ølnerder liker å drikke og de mange småbryggeriene liker å brygge. Denne «konspirasjonsteorien» vokste utover 1990-tallet og et stykke inn i det nye årtusenet, men har avtatt med årene etterhvert som det har blitt flere mikrobryggerier og lettere å få tak i ølet deres.

Her må det legges til at dette var et intervju som Aftenposten gjorde med fire personer, hvorav Thanem fra Akershus Bryggeri bare var én. Vi kan selvfølgelig ikke være sikre på at han var enig i ett og alt som ble sagt der, men stemningen i artikkelen gir et inntrykk av at de var relativt samstemte. I intervjuet hagler det påstandene om de store bryggeriene, nesten som om de fire var medlemmer av en undertrykket minoritetsgruppe, på vei til å lage sin egen frigjøringsorganisasjon.

Vi tror jo at norsk melk er best også. [...]

Det norske folk går stort sett rundt med forestillingen om at godt øl er synonymt med norsk pils, [...]

[...] i Norge har bryggerinæringen snevret inn forbrukerens horisont. [...]

Vet du hvem som fant på uskikken med å holde glasset skrått under skjenkingen? Bryggeriene. For å få opp omsetningshastigheten og senke personalkostnadene. Det går raskere å skjenke når det ikke skummer.

Og slik fortsetter det endel utover. Miller og Corona får sine pass påskrevet, men Pilsner Urquell får skryt. Flere gamle ølmyter presenteres. Utålmodigheten er stor. Frustrasjonen er større. At nordmenn ikke kan forstå sitt eget beste!?

Her er det noe med den tidlige misjonæraktige optimismen om at alle kommer snart til å «se lyset», som snur til en fatalistisk sarkasme, og det bærer ikke bare gode bud om utsiktene for småbryggeriene. Og analysen deres var vel til en viss grad også riktig. Når «alle» i dag drikker øl fra småbryggeriene er det i mindre grad fordi pilsnerdrikkerne på 1990-tallet ble omvendt. Det er mer fordi vi har fått en ny generasjon med øldrikkere. Vi kan litt flåsete si at det var generasjonen som gikk i småskolen i 1994 som skulle vokse opp og bli fans av overgjæret og småskalabrygget øl.

For øl har noe til felles med blant annet musikk og fotball: Du skifter ikke favoritt! Det er selvfølgelig en overgeneralisering, men den fanger en kjerne av sannhet. Den musikksmaken du hadde som ung er mer eller mindre den som tar med deg på aldershjemmet. Du skifter ikke fotballklubb å være fan av heller. Og du skifter egentlig ikke ølvaner. Det har litt med smak og behag å gjøre, litt med trender, ganske mye med nostalgiske følelser for hva du gjorde i ungdomstiden, og en god porsjon med å skulle ta avstand til foreldregenerasjonen.

Det skulle vise seg at det var mange formuleringer i dette intervjuet der bryggeriet senere skulle møte seg selv i døra i årene som skulle komme. På mange måter representerer intervjuet et vendepunkt i bryggeriets historie, og man kan se på det som en tolkningsnøkkel for bryggeriets videre fremtid. De hadde opplevd en eventyrlig vekst, men stanget nå i taket fordi den store, gemene hop av øldrikkere kort og godt ikke ville ha noe annet enn den kjente og kjære pilsen sin.

Entusiasmen fra første fase var snudd til resignasjon over at det ikke var lett å se noen god vei fremover … ikke uten å lempe litt på ambisjonene, kanskje?

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2018-05-29

Akershus 2/5 – Oppover

I denne delen av historien om Akershus bryggeri ser vi på hvordan bryggeriet etter pang-starten forsatte en kometkarriere utover i 1993. Tidligere er publisert første del – Oppstart.

Etter jul 1992 må hverdagen etterhvert ha satt inn. Henschien ble intervjuet i Moss Avis 12. januar 1993. Han forteller at ølet ikke er undergjæret og pasteurisert, men det er overgjæret, noe som fremstilles som nesten magisk. Han sammenlikner det med rødvin og hvitvin på en måte jeg ikke forstår, men som i hvert fall formidlet at det var en stor og betydningsfull forskjell. Det virker som man frykter at de tekniske detaljene skal gjøre øldrikkerne skremt, for det er mest vage beskrivelser over temaet «veldig forskjellig og mye bedre enn pils».

Men deler av det avisen skriver er litt over grensen for hva som egentlig var sant. Det fortelles at «Akershus Bryggeri er det eneste i landet som produserer slikt overgjæret øl,» og da skal vi minnes at bryggerimesteren hos dem tidligere har jobbet ved Oslo Mikrobryggeri. Det blir skrevet at Akershus Bryggeri er Skandinavias første mikrobryggeri, hvilket vel er å ta temmelig hardt i. Om det er Henschien som tar hardt i, eller journalisten som ikke får med seg nyanser og kvalifisering får være usagt. Idag blir det aviskrangler med prominente bloggere når bryggerimarkedsførere kaster frem selvforherligende påstander som det er vanskelig å dokumentere. Men i 1993 fikk slikt tilsynelatende gå uimotsagt.

På denne tiden fantes Oslo Mikrobryggeri, og Oslo Bryggerikompani, som jeg mener var tett knyttet opp mot OMB, men tappet på fat og flaske for servering andre steder, der OMB bare serverte i egne lokaler. Videre startet Tromi Fabrikker i Trondheim brygging av øl i 1991, mens det aller første mikrobryggeriet, Jæren Bryggeri, allerede hadde rukket å gå konkurs. Det største bryggeriet var Hardanger bryggeri, som hadde hele ti ansatte og var startet i 1991. Dessuten hadde Hansa i 1991 startet sin egen brewpub på Karl Johans gate under navnet Studenten Joh. Albrecht Brygghus.

Da Dagbladet intervjuet ølpersonligheten Øystein Øystå i Drøbak, var det igjen veldig fokus på at ølet er overgjæret, det er ale, det er CAMRA-aktig og det er britisk: «en mørk type, Irish Stout, og en rødfarget "pale ale"». Det er nesten litt magi. Men Øystå er mer presis med formuleringene: «Akershus Bryggeri i Enebakk er det første minibryggeri i landet som leverer fatøl til skjenkesteder.» Og akkurat det hadde han muligens rett i.

Den 27. juli 1993 kan Arbeiderbladet melde at Akershus Bryggeri er utsolgt for øl. De jobber med å kunne doble kapasiteten. Estimatet på 250.000 liter for 1993 er allerede gjort til skamme. Internt på bryggeriet har man lagt hodene i bløt, og strategien med utelukkende fatlagring for servering på tapp er forlatt. Thanem forteller:

Vi begynte å tappe øl på flasker for et par måneder siden. Det skjer ved hjelp av Moss Bryggeri. Disse flaskene har blitt revet bort.

– I løpet av denne uka eller neste uke vil vi tappe 15.000 nye flasker. Vi håper at det holder en stund.

Formuleringen er ikke klar på om det bare er flasketappingen som foregår i Moss, eller om det også er bryggingen som foregikk der. Det er ikke uvanlig at man kjører øl på tank til et fjerntliggende bryggeri for tapping, så det er fullt mulig at flaskeølet var brygget i Enebak. Trolig var det bare tapping, for Moss Avis har to dager senere et intervju rundt dette, og de er veldig flinke til å finne vinklinger som involverer Moss, men de omtaler bare tapping.

Moss Avis viser et bilde av Svend Oppegård sittende på kontorpulten med et skolekart over Norden i nedtrekkbar tavlestørrelse bak seg. Symbolikken er tydelig … som en general på slagmarken dirigerer de leveringer til sju fylker, og de har ingen planer om å stoppe der. På dette tidspunktet har de oppgitt at ølet deres er å få tak i på hele 30 utesteder i Oslo, og i totalt sju fylker.

Dette er på et tidspunkt da det gikk en høylytt diskusjon om EØS-avtalen og øl. De norske bryggeriene var redde for at en flodbølge av utenlandsk øl skulle drukne dem. Tidligere hadde norske bryggerier lisenstappet utenlandske ølmerker i Norge, tidvis så-som-så i forhold til originalen – tidvis til og med bedre i følge enkelte. Men dersom det utenlandske bryggeriet kunne eksportere originalølet sitt til Norge, hadde de norske bryggeriene gravd sin egen grav ved å etablerte et marked for disse ølmerkene. I Norge var det små marginer, høye avgifter og man var nødt til å ha importbarrierer for å kunne overleve – mente de store bryggeriene. Noen ting endrer seg aldeles ikke.

Men Akershus bryggeri gikk eplekjekt mot strømmen og ønsket importen velkommmen. Importér utenlandsk øl, så lærer nordmenn at det finnes noe mer enn pils, mente de. Eller som Thanem uttrykte det:

Slik sett tror vi EØS-avtalen vil være til fordel for oss. Den vil åpne for andre øltyper og gjøre folk mer våkne på valgmulighetene.

Da Aftenposten 13. oktober 1993 intervjuet dem, er situasjonen mye den samme. Det nevnes at Moss Bryggeri ukentlig tappet mellom 5000 og 10000 flasker for dem. Snarere enn at Moss skulle ha brygget for dem er det nå omvendt: «At de gjør skikkelig arbeide, viser det faktum at Moss Aksjebryggeri fra tid til annen betror dem produksjon av noen av sine egne produkter.»

De to øltypene som nevnes oftest i starten er Pale Ale og Irish Stout. I tillegg refereres det tidvis til en tredje øltype som nevnes Weissbier, Krystall Weissbier og endog White Beer, som trolig må være en journalist som har misforstått Weissbier. Det som finnes av beskrivelser er generisk i tråd med disse typene. Stouten er mørk, bitter og med solid og fast skum. Pale ale er kobberrød, og med fruktig tørrhet og maltsødme i god balanse. Weissbier har både hvete- og byggmalt og er en tysk stil. Joda, intet veldig overraskende der. Den mest spennende var at de brukte engelsk malt og humle, samt gjær fra et bryggeri i Manchester.

Det var også tydelig at de på dette tidspunktet bare brygget disse tre øltypene. Tatt i betraktning av at mikrobryggerier ofte har spredd seg utover på et stort antall ulike øltyper, så virker det rart at man ikke supplerte med ytterligere ølstiler i tillegg til Weissbier, Irish stout og Pale Ale. Tross alt, dersom Moss tiltrodde dem brygging batcher, så må de ha hatt en viss overkapasitet. Dette var i 1993 og det gjaldt noen begrenseninger på kommersiell ølbrygging, men uten at det var veldig restriktive:

  • Renhetsloven måtte overholdes
  • Øl kunne ikke være sterkere enn 7,0%
  • Sterkølet – over 4,7% – måtte selges på Polet.
Denne siste begrensningen var blitt innført fra 1. mars 1993, men gjaldt selvfølgelig ikke for puber. Disse begrensningene eliminerte enkelte ølstiler, men det var allikevel mange stiler som de kunne ha brygget.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Side 6/78: « 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »