Anders myser på livets særere sider

2017-05-02

Ølsalgsspiralen

Når jeg allikevel hadde tastet inn alle tallene, så kunne jeg like gjerne kode en visualisering av dem som en spiral over året. Dette plottet viser månedlige verdier, som som aggregerer salgstallene. Jeg liker egentlig denne måten å presentere disse dataene på …

Det er en litt kul visualisering av hvordan småskalabryggeriene i Norge har økt ølsalget de siste årene. Grønt er første år, som er 2009. Rødt er siste år, som er tre måneder av 2017. Hver sett med tverrgående tråder i nettet tilsvarer 200.000 liter, og aksene ender på ca en million liter. Tallene er månedstall.

Småskalabryggerienes salg
Ølsalg fra småskalaprodusentene fra jan 2009 til mars 2016.   Kilde: statistikk fra BROD

Selv om salget går litt opp og ned, så er det bare én måned der salget er lavere enn samme måned foregående år. Salget av øl fra småskalabryggeriene har økt jevnt og trutt over de åtte årene som vi har data for. Med stadig økende salgstall, fås denne spiralen som vist på figuren. Tilsvarende graf for storbryggeriene er ikke like kul og pen, men litt mer kaotisk.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-01-01

Norsk humledyrking

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0
Humle på Helgøya
Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Skala - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/1/2 00:41:37
Disse innleggene har vært interessant lesning. Bildet fra NEGs spørrelistesvar på 1950-tallet er det samme: mange dyrket humle til eget bruk, og mange kjøpte. De som dyrket måtte kjøpe hvis avlingen var for liten, eller humlen ikke modnet. Man får ikke inntrykk av at det var noe særlig kommersiell produksjon, annet enn at man kunne selge til/bytte med en nabo. Jeg tror kun ett svar på Sørlandet nevner noe om salg av humle.

Bildet for danske spørrelistesvar er helt annerledes. Minst halvparten forteller om humlekremmere fra Fyn som kommer kjørende med vogn og selger humle én gang i året. Fra Fyn forteller noen få svar om folk som dyrket store mengder humle og tjente svimlende summer på å selge den. Humledyrkerne på Fyn ser ut til å ha vært stort sett utkonkurrert av importen i 1920-1930.

Det ser ut som det er lenge siden det har vært noen kommersiell norsk humledyrking å snakke om.

Humledyrking - lagt inn av Anders Christensen - 2017/1/2 22:26:54
Uten at jeg har sett noen primærkilder, synes det som om de fleste er enige om at den kommersielle humledyrkingen forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. I Danmark var det kommersiell dyrking til etter krigen og visstnok også i Syd-Sverige. Jubileumsboka for Refsvindinge forteller om hvordan sjåføren på bilen som distribuerte ølet også distribuerte malt, humle og fersk gjær til hjemmebryggere, og hadde faste stopper annenhver uke - og det ligger såvidt jeg husker under at det var flere personer i hver landsby som brygget selv og kjøpte råvarene fra bryggeriet.

2016-12-28

Humle i Romsdals Amt

Jeg begynte å nøste i amtmennenes femårsberetninger i forrige innlegg om humle i 1840. Da hentet jeg frem rapportene nasjonalt for én av femårsrapportene, her kommer alle femårsrapportene for ett av amtene. Ble det dyrket humle? Ja, men ikke veldig mye.

Jeg nevnte at datakvaliteten på femårsberetningene ikke var verdens beste, spesielt for områder der humla ikke var spesielt viktig i øynene til amtmannen og de øvrige embetsmenn som han delegerte delrapporteringen til. For å illustrere det, har jeg funnet frem til formuleringene om humledyrking i alle amtmannsrapportene for Møre og Romsdal fylke. Knapt en tørrfisk eller potet ble oversett i disse rapportene, men humledyrkingen blir tildelt en ordknapp oppsummering med litt preg av kuriosa.

Folk som samler på statistikk ville vel helst ha hatt informasjon om humledyrkingen på tabellformat à la antall gårder som dyrker, antall mål som dyrkes, antall voger avling og gjennomsnittspriser. Jeg hadde vært henrykt om vi hadde hatt det, men slik er det ikke. Amtmennenes beretninger er en samtidig fortelling om virksomhet i amtet, ikke en statistisk innrapportering av tall. Fremfor en statistisk analyse av tall, trenger vi egentlig en lingvistisk analyse av formuleringer for å si noe om humledyrkingen.

Dessuten er det en usikkerhet at det ikke virker helt avklart om amtmennene rapporterer om humledyrking generelt eller om de rapporterer om kommersiell humledyrking. Trolig er dette opp til den enkelte amtmanns tolkning.

Det fører for langt å liste alle referanser til humle i disse beretningene, for ikke å si å forsøke på en språklig analyse av dem i forhold til formuleringer brukt for andre type avlinger. Det får holde å gjengi litt horisontalt (for alle amt for 1836-1840) og litt vertikalt (for Romsdals Amt for perioden 1830-1870). Så skal jeg samle «go'bitene» fra beretningene i et senere innlegg.

  • 1830-1835. Dyrkningen av Liin, Hamp, Humle og Haugevæxter er ikke almindelig; i enkelte Egne avles endeel af 3de førstnevnte Artikler, hvilket dog især er Tilfældet i Surendals Præstegjeld i Nordmøers Fogderie, til Afsætning ogsaa udenfor Amtet.

  • 1836-1840. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  • 1840-1845. Humle af fortrinlig Qvalitet avles saavel i Surendal, Stangvig og Sunddal af Nordmør som i Norddal, Strand og Ørskoug af Søndmør; men der savnes Beretning om hvorvidt Dyrkningen skrider fremad. I Volds Sogn af Romsdal har jeg seet Humle at voxe vild.

  • 1846-1850. Af Humle avles Noget i samtlige Fogderier, [...]

  • 1851-1855. Humleavlen er ubetydelig, [...]

  • 1856-1860. Humleavlen er af liden Betydenhed; antagelig dyrkes Humle fornemmelig i Surendal, der endog afgiver en ringe Deel deraf tilsalgs.

  • 1861-1865. Humleavlen er fremdeles af liden Betydenhed; i nedre Surendal skal imidlertid avles en Deel til Udførsel.

  • 1866-1870. Fremdeles er det Tilfældet, at Avlingen af Liin og Hamp der ogsaa kun dyrkes i ganske enkelte Distrikter, er af ringe Betydenhed. Det samme gjælder om Humleavlen.

Fra femårsberetningen for 1871-1875 nevnes ikke lin, hamp og humle for Møre og Romsdal.

La meg forøvrig kaste frem en litt løssluppen tanke som jeg ikke har noe godt svar på. Når disse tre – lin, hamp og humle – nevnes sammen, så er det fristende å minnes humlas nytteverdi utover å være ølkrydder: som fibre til tau og klær – slik som også lin og hamp ble brukt. Råmateriale for fibre har neppe vært ene-bruksområde for humle, og det finnes en rekke beskrivelser og annonser fra 1700- og 1800-tallet som helt klart knytter humle til ølbrygging. Men kan humlas årvisse opplisting i disse beretningene, gruppert sammen med lin og hamp, delvis være forårsaket av at humla var et nyttig ersats-materiale for disse to andre fiber-plantene?

Det vil i så fall si at Staten i utgangspunktet kan ha festet høyere verdi til humlas potensiale til å bekle nordmenn og å rigge skipene i den dansk-norske marine, fremfor smaken på ølet, og at dette var grunnen til at det var viktig å ha oversikt over humleproduksjonen. … et statistikkfokus som man arvet til langt inn på 1800-tallet, selv om humleproduksjonen dalte og andre fibermaterialer overtok.

Etter å ha rotet rundt femårsberetningene kan jeg forsikre om at tilstanden og utvikingen i Møre og Romsdal er nokså representativ for landet som helhet. Gjennomgående er beskrivelsene preget av formulereringer som «ikke utbredt», «ikke alminnelig», «dekker ikke amtets behov», «fremdeles avtagende», «ingen endring», «kun til husbruk», «endel dyrkes visstnok i sogn så-og-så, endog for salg».

Slik jeg tolker dette, viser disse rapportene:

  1. Humledyrkingen er på vei nedover gjennom hele perioden 1830-1870, og underforstått ut fra formuleringene, det ble dyrket mer av den før. Den har relativt liten samfunnsøkonomisk betydning i perioden etter 1830.
  2. Det er helt klart et forbruk av humle, for en rekke rapporter refererer til at amtets produksjon ikke dekker forbruket, eller at et og annet sogn har nok humle til utførsel og salg.
  3. Det er liten vilje fra embetsverket eller de ulike velforeningene til å legge til rette for mer humledyrking – slik de tidvis jobber for å tilrettelegge for dyrking av poteter, turnips, frukttrær, bærbusker eller kålrabi. For disse berømmes tidvis enkeltpersoner i rapportene for sin innsats for utbredelsen. For humle er det intet slikt. Humla henger bare fremdeles litt igjen fra gammelt av.
  4. De navngitte, humleproduserende områdene er relativt få, men forbausende godt spredd. Det er ikke slik at de er samlet i en landsdel, eller i et klimaområde. De varierer fra Voss, Gloppen, Selbu, Solør, Surnadal osv. Inntrykket er at de ligger som litt små øyer i utkanten som ikke har innsett at importert humle er fremtiden.

Generelt er disse rapportene mer konsistente med humledyrkingen som restene av en tidligere utbredt dyrking av en kulturplante, enn det er med utprøving og forsøksvis innføring av en ny plante.

 

Norsk humle ca 1840

Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.

Jeg har gravd frem hva som skrives om dyrking av humle rundt om i amtene (dvs fylkene) i amtmennenes femårsberetning for 1836-1840. De har eksplisitt blitt bedt om å uttale seg om omfanget av dyrking av lin, hamp og humle. De var alle tre vekster som var utbredt tidligere, men som på 1800-tallet var gått sterkt tilbake. Når amtmennene nevner humle, så er det altså ikke fordi den var en betydningfull avling på siste halvdel av 1830-tallet, men trolig fordi en person lenge før 1830 hadde bestemt at humleproduksjonen i Norge var viktig å ha oversikt over. Så mistenker jeg at man bare ikke sluttet å samle inn oversikten, selv om produksjonen falt.

Jeg antar at blokaden og nødsårene fra krigen i fra 1807 til 1813 fremdeles lå friskt i minne på denne tiden. Dessuten var nasjonaløkonomien avhengig av en balanse mellom import og eksport, og helst et eksportoverskudd. Selv om man ikke siktet på å være selvforsynte i ett og alt, skinner det gjennom at selvforsyningsgrad er en metrikk man er svært opptatt av.

Engelsk humleåker
Engelsk humleåker, men ikke ulikt hvordan man dyrket humle på åker i Norge.
Kilde: geograph og Oast House Archive, CC BY-SA.

Femårsberetningene startet på 1830-tallet, og var en slags tidlig versjon av Norges offisielle statistikk og på sett og vis forløperen til Statistisk sentralbyrå. Imidlertid er mye av tallmaterialet holdt i en fortellende fritekst-stil, fremfor tall oppstilt i rader og kolonner. Uttalelsene virker av-og-til litt kategoriske. Det ville være underlig om dyrkingsmønsteret så presist fulgte amtsgrensene som disse beretningene egentlig påstår. Jeg tror allikevel ikke vi har noen bedre samtidig sammenfatning av humledyrkingen i Norge på slutten av 1830-tallet. Her er det nedbrutt på hvert enkelt amt:

  1. Agershuus Amt. Humle og Haugevæxter (hagevekster) drives hist og her, men, naar enkelte Egne undtages, ikke i noget Omfang, …

  2. Smaalehnenes Amt. Dyrkningen af Liin, Hamp, Humle og Havevæxter er ubetydelig og drives ingensteds uden til Huusbrug.

  3. Hedemarkens Amt. Humle dyrkes vel overalt i Amtet, men ikke i Forhold til Forbruget, naar undtages i Soløer, hvor endog paa enkelte Steder produceres noget til Salg af denne Artikel, dog har man paastaaet, at Afsætningen ikke i den senere Tid har været fordelagtig, fordi Prisen paa Humle er falden ved forøget Indførsel deraf fra Udlandet.

  4. Christians Amt. Hamp, Liin og Humle dyrkes i det Hadelandske og Totenske District; den Første kun for eget Forbrug, Liin og Humle ogsaa til Afsætning for endeel i den indenlandske Handel.

  5. Buskeruds Amt. Liin dyrkes paa flere Steder til Huusbehov, Humle derimod meget mindre og Hamp høist ubetydelig. [...] af Humle skeer Salg i Hallingdal kun i Districtet.

  6. Jarlsberg og Laurvigs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes overalt i Amtsdistrictet, men dog ikke i tilstrækkelig Mængde til Districtets Behov.

  7. Bratsbergs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes i Almindelighed ikke, og intetsteds mere end til Huusbehov.

  8. Nedenæs og Raabygdelaugets Amt. Humle nevnes ikke, kun lin og hamp.

  9. Lister og Mandals Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes vel paa enkelte Gaarde, men kun i det Smaae og til Gaardenes eget Forbrug.

  10. Stavanger Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke og af Humle kun noget Ubetydeligt enkelte Steder i Dalerne og inde i Fjordene i Ryfylke.

  11. Bergen Kjøbstad. (Humle nevnes ikke.)

  12. Søndre Bergenhuus Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke, undtagen i Strandebarms Præstegjeld noget høist ubetydeligt af førstnævnte Sort; heller ikke Humle, undtagen i Vigøers Præstegjeld, omtrent 5 Voger aarlig. [...] Paa mange Gaarde paa Vos haves Humle til Huusbehov, og i enkelte Dele af Nordhordlehn, fornemmelig Sandnæs Sogn i Lindaas, ligesaa. [...] Liin, Hamp og Humle dyrkes ikke (gjelder Rosendal).

  13. Nordre Bergenhuus Amt. Avling af Liin, Hamp, Humle og Haveværter finder i Almindelighed slet ikke Sted, - Humle avles, dog kun i ubetydelig Mængde, paa enkelte Gaarde i Indre Sogn — undtagen i Gloppens Skibrede i Nord- fjord, hvor det antages, at der aarlig avles 18 Voger Liin, 20 Voger Hamp og 40 Voger Humle.

  14. Romsdals Amt. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  15. Søndre Trondhjems Amt. Humle- og Urte-Hauger ere sjeldne hos Personer af Bondestanden; dog skal Humle paa de enkelte Gaarde i Strinde og Sælbo Fogderi, hvor den dyrkes, give godt Udbytte.

  16. Nordre Trondhjems Amt. Liin og Humle dyrkes vel, men lykkes ei altid og afgiver ikke det Fornødne til Districtets Behov.

  17. Nordlands Amt. Hamp avles kun i enkelte Fjordbygder, Humle i end færre; Liin er man næsten aldeles ophørt med at dyrke;

  18. Finmarkens Amt. (Humle nevnes ikke.)

Rapporten oppsummerer uten egentlig å tilføye noe til amtmennenes beretninger med følgende angående humle: Humleavl er vel mere Udbredt end Hampavlen, og paa flere Steder til egen Fornødenhed, dog gaaer det heller ikke fremad med Humlens Dyrkning. I Soløer, – hvor Humleavlen almindeligviis har afgivet Producter til Salg , er den nu i Aftagende, fordi denne Avl, paa Grund af Humleprisernes Falden, ikke mere svarer Regning, og i Vigøer Præstegjeld i Hardanger, hvorfra ligeledes har været solgt en ikke Ubetydelig Deel Humle udenbygds, angives Humleavlen kun at afgive et Product af 5 Voger aarlig.

Man sitter igjen med inntrykket av at på 1830-tallet var humledyrkingen for det meste forsvunnet bortsett fra litt dyrking til eget bruk, og kanskje til salg i bygda. Grunnen ser ut til å være billig importert humle. Likevel er det dyrking for salg hist og her, og det ligger en tydelig forståelse under om at humle har vært en viktig eller i det minste en utbredt avling.

En analyse av hvilke steder som dyrket humle hadde vært interessant, men også vanskelig. Kanskje var det slik at humledyrkingen holdt seg lengst på litt bortgjemte steder som var generelt trege til å importere nye impulser, men jeg ser ikke helt hvordan man systematisk skal kunne teste den hypotesen.

Hvorfor akkurat femårsberetningen fra 1836-40? Beretningen fra 1835 er skannet til PDF med programvare som overhodet ikke taklet bokstavgjenkjenning av gotisk skrift – mens beretningen fra 1840 takler det og er søkbar. Med andre ord: litt praktisk anlagt dovenskap fra meg. Dernest overlapper dette dette perioden da de aller første bryggeriene begynte å brygge bayersk øl, dvs ca 1838-1841, så det er like før man begynte å importere tyske humler for å lage «autentisk» bayersk øl.

Det er farlig å overtolke disse amtmannsberetningene. Men, jeg har fulgt amtmannsrapportene for femårsperiodene for ett av amtene frem til 1875, og bildet som tegner seg er at det er litt tilfeldig hva som trekkes frem som rapporteringsverdig og hva som forblir ubeskrevet.

Det er humle-distrikter som trekkes frem i én beretning, men utelates i neste for så å dukke opp igjen i rapporten deretter. Jeg tror ikke det skyldes at man for en kortere periode oppholdt med dyrkingen, men at det er uteglemt eller utelatt i beretningene. Jeg mistenker også at enkelte av amtmennene har hatt en litt pragmatisk innstilling til denne rapporteringen, og har tatt ørlite lett på data som har syntes å være uvesentlig for sitt distrikt. Det kan også virke som om innsamlingen av data har vært delegert videre nedover i embedsverket, og at datakvaliteten avhenger sterkt av den enkelte embetsmanns nidkjærhet og evne til å forholde seg til frister.

Dermed kan vi nok stole på at de dataene som listes er korrekte, men vi kan slett ikke utelukke at en rekke enkeltdata er uteglemt, spesielt for en såpass uviktig (for 1830-tallet) avling som humle. Men det overordnede bildet er nok korrekt. Det samsvarer også med andre beretninger som indikerer at den kommersielle humledyrkingen i Norge i stor grad forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet.

Til helt inn på 1830-tallet fantes det litt kommersiell dyrking av humle, men i relativ liten skala, selv om det var spredd godt rundt i landet.

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-12-21

Øleksporttall

Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.

Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.

Årstall Klasse 3 Klasse 2 Klasse 1 Ren alkohol
1937 23.987 136.648 331 7.346
1938 18.467 139.169 401 7.187
1939 27.321 133.331 153 7.424
1945 6.077 85
1946 147.880 175 4.884
1947 222.937 349.726 35 24.502
1948 189.689 155.783 280 16.047
1949 962.055 21.448 3.133 52.807
1950 3.877.601 5.989 370 205.766
1951 5.532.868 3.396 9.744 293.556
1952 3.776.978 70.849 92 199.310
1953 1.985.390 27.494 1.200 104.404
1954 1.302.348 36.718 874 70.586
1955 1.162.289 186.400 1.728 70.630
1956 1.228.683 169.754 39.222 75.610
1957 1.179.015 347.415 14.120 79.762
1958 970.000 560.000 4.000 158.000
1959 1.019.000 842.000 5.000 188.000
1960 928.000 684.000 2.000 162.000
1961 1.238.000 819.000 3.000 104.000
1962 2.505.000 1.016.0003.000 188.000
1963 5.326.000 1.403.0008.000 367.000
1964 6.870.000 2.609.0006.000 507.000
1965 6.244.000 3.055.00017.000495.000
1966 5.860.000 3.111.0009.000 477.000
1967 3.445.000 5.803.0006.000 491.000
1968 4.247.000 5.364.00013.000488.000
1969 4.737.000 4.612.0007.000 473.000
1970 5.274.000 4.296.00017.000480.000
1971 3.983.000 5.751.0002.637.000 535.000
1972 3.480.000 6.042.000 953.000 480.000
1973 3.088.000 6.773.0005.476.000 601.000
1974 3.085.000 6.712.0003.510.000 601.000
1975 2.340.000 5.381.0004.921.000 471.000
1976 2.229.000 4.714.0004.458.000 436.000
1977 1.576.000 4.259.00010.200.000511.000
1978 1.759.000 3.529.000 416.000 263.000
1979 1.288.000 3.412.000 263.000 229.000
1980 558.000 4.368.000 47.000 225.000
1981 277.000 4.058.000 17.000 195.000
1982 267.000 3.488.000 8.000 169.000
1983 110.000 3.036.000 7.000 140.000

Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.

Norsk øleksport 1937-83
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.   Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.

I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?

Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.

Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.

Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.

Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?

For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?

Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.

Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.

  • Belgia var tidlig et godt eksportmarked. Likeledes solgte man endel til Vest-Afrika, Sudan og Øst-Asia. Det var formodentlig områder der man hadde kommet inn på rett tidspunkt og opparbeidet seg en markedsandel.

  • De spesielle samarbeidene refererte til gullkantede avtaler med importører. Her rager kanskje New York og Brooklyn fremst. Idag importerer Ringnes Brooklyn-øl, men tidligere eksporterte Ringnes relativt store kvanta øl til nettopp Brooklyn.

  • Den siste kategorien var skipsagenter. Norske skip pleide å ha norske mannskaper, og med økende velstand kom også forventningen om at de fikk hjemlige merkevarer ombord. Det fungerte kort og godt ved at lokale skipsagenter i havnebyer kjøpte importert norsk øl og solgte til skipene. Teknisk sett er det eksport, selv om det på mange måter slett ikke er det. Etterhvert som andelen nordmenn sank på norske skip, forsvant også dette markedssegmentet.

Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Nyere statistikk - lagt inn av Gustav F - 2016/12/21 11:35:20
Nyere statistikk finnes i "Utenrikshandel med varer". Velg tolltariffkoder (varenummer/HS-kode) 2203xxxx. https://www.ssb.no/statistikkbanken/selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=muh&CMSSubjectArea=utenriksokonomi&checked=true