Anders myser på livets særere sider

2017-09-14

Ålesund Ølfestival

«Du får ikke mer moro enn det du skaper selv,» tenkte de kanskje i Ålesund, og så ser de ut til å ha tolket alkoholloven og alkoholforskriften temmelig så kreativt, og dermed var det tut-og-kjør for all moroa denne festivalen gav.

Jeg tenker på Ålesund Ølfestival som gikk av stabelen for et par-tre uker siden. Det var en suksess – og det skulle da bare mangle, for de brøt nybrottsarbeid rundt skjenkebestemmelsene … eller var det kanskje bare alkohollovens lange arm som ikke rakk helt frem til Ålesund?

Fredag 25. august var det duket for andre dag av ølfestivalen. Man hadde tatt i bruk Korsatunnelen, for å få mer plass enn foregående år. En rekke kommersielle bryggerier stilte opp. Publikum kunne kjøpe billett, som inkluderte smakeglass og 5 bonger til 325,-. Så langt var det jo temmelig standard rutine på norske ølfestivaler. Men det var noe mer …

I tillegg til de kommersielle bryggeriene stod det hjemmebryggere og serverte sitt eget hjemmebrygg. Det bryter med en tese som er så fundamental i norsk alkoholpolitikk at man knappest husker hvor den er nedfelt: man mikser ikke kommersielt øl og hjemmebrygg på et skjenkested med bevilling.

Men har ikke hjemmebryggere lov til å dele sitt hjemmebrygg med andre i en festivalsetting? Det er vanlig at det gjøres utenfor en skjenkebevilling, når du ikke tar betalt for ølet. Men i Ålesund, forstår jeg det som at gjestene på festivalen bonget ut hjemmebrygg fra hjemmebryggerne, inne på området som var omfattet av en skjenkebevilling. Kan sånt være lovlig? Ryggmargen min sier klart og tydelig «nei», men hva sier egentlig regelverket? Har Ålesund Ølfestival funnet et smutthull i loven som gjør det mulig for festivaler, puber og andre bevillingshavere å servere hjemmebrygg?

Dermed er det på tide å belage seg på et langt og tørt blogginnlegg. Og la meg igjen opplyse at jeg ikke er jurist, så dette er mine amatørmessige tolkninger av lovene. La meg også ta forbehold om at jeg kan ha misoppfattet hva som skjedde i Ålesund. Jeg var der ikke selv, og har derfor ikke førstehåndskjennskap til saken.

Aller først, lovverket setter grenser for hva som kan skjenkes i alkohollovens § 4-1 annet ledd, som sier:

Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings- eller salgsbevilling eller som kan drive engrossalg, eller som er tilvirket eller innført med hjemmel i § 4-2 tredje ledd.

Her er § 4-2 tredje ledd irrelevant, for det dekker muligheten for en skjenkebevilling som er utvidet med tilvirkingstillatelse, dvs en brewpub, eller med importtillatelse. Slikt er ikke mulig å få for en kortvarig skjenkebevilling for en festival.

Med andre ord, skal du skjenke øl på festival med midlertidig bevilling, kan du bare gjøre det med øl som som kommer fra én av tre kilder:

  1. fra en butikk med salgsbevilling,
  2. fra et kommersielt bryggeri, eller
  3. fra en grossist.

Det er ikke rom for å dytte inn hjemmebrygg mellom sprekkene noe sted i dette systemet. I den grad gjestene opplever at de betaler for noe og får hjemmebrygg igjen, så er det et problem her. Men noen tenker kanskje at dersom man ikke selger ølet, men gir det bort, så er det jo ikke salg. Og uten salg er det ikke skjenking etter lovens ordlyd, og dermed er problemet løst. Det er her ting virkelig blir interessant.

La oss først se på hvordan alkoholloven definerer «skjenking», i § 1-4 annet ledd:

Med skjenking forstås salg for drikking på stedet. Som skjenking regnes det også når bevillingshaver vet om at det drikkes i deler av hans hus som han har rådighet over, eller på andre steder i hans besittelse, eller på husets nærmeste tilliggelser.

Kommentarene i Håndboken fokuserer på at salgssteder (f.eks dagligvarebutikker) skjenker dersom de aksepterer at kjøperen drikker varene i lokalet eller like utenfor. Da kan butikken tas etter reglene for skjenking. Det ikke er så relevant for denne situasjonen. Men lovteksten kan også tolkes som å gi bevillingshaveren ansvaret for all drikking av alkohol i sitt lokale, også alkohol fra andre kilder enn ham selv, dersom han vet om at det skjer. Det er en tolkning som er relevant for ølfestivalen.

Det etablerer også en regel: selger du alkohol som drikkes på stedet, er det skjenking. Det regnes som salg selv om det skjer mot bonger, inngangsbillett eller medfølger i en slags opplevelsespakke. Jf 1.4.2 i Håndbok i Alkoholloven, som jeg siterer her:

1.4.2 Overdragelse mot vederlag

Det sentrale ved salg, skjenking og engrossalg er at det skjer en overdragelse av alkoholholdig drikk, og at denne skjer mot en eller annen type vederlag. Det regnes som vederlag selv om betalingen settes lik selvkost, og også om varen overdras til underpris. Vederlagets form er ikke avgjørende. Det er salg enten betalingen skjer i form av penger, varer, arbeid, klippekort, bonger eller på andre måter. Det er også vederlag dersom det er betalt for en “pakke” der alkohol er en del av denne, for eksempel når besøk/omvisning inkluderer smaking eller utdeling av alkohol. Videre dreier det seg også om vederlag når man ikke selv betaler vederlaget for alkoholholdig drikk, men for eksempel blir påspandert av andre gjester på stedet.

Tvilsspørsmål kan bli stilt ved såkalte “spleiselag”. Det er ikke i strid med loven at flere personer uten bevilling kjøper inn alkoholholdig drikk, selv om en enkelt person står for innkjøpene og senere får betaling av de andre dersom dette er avtalt på forhånd.

Det kan være problematisk å trekke grensen mellom overdragelse mot vederlag som er bevillingspliktig, og gave som ikke er bevillingspliktig. Dersom alkoholholdig drikk blir gitt som gave i en sammenheng der også mottakeren yter noe, må det vurderes konkret om overdragelsen faktisk er en gave, eller om den etter forholdene må anses som vederlag.

Man kan selvfølgelig diskutere om inngangsbillett kun dekker andre ting enn alkoholen. Men for det første er det litt irrelevant når vi snakker om en ølfestival der hovedpoenget er å smake på øl. For det andre inkluderer inngangsbilletten fem bonger som kan byttes mot alkohol. Og for det tredje er det nok minimalt med spillerom for bevillingshaver til å definere dette selv, sålenge inngangsbilletten og betalingen for den er et trinn på veien til alkoholen.

Et sentralt spørsmål er altså om det er skjenking dersom det skjer helt uten betaling. Regelverket sier eksplisitt at selv om bevillingshaveren selger billig, under kostpris, eller til ren og skjær symbolsk pris, så er det skjenking. Det vil også være skjenking dersom det er gratis men skjer i markedsføringsøyemed. Men hva om det er null pris og ingen reklameeffekt – som for eksempel for en hjemmebrygger? Tja, da er det kanskje lov, men det legger igjen ut nye snubletråder.

En gang i tiden var det ikke uvanlig med medbragt på finere restauranter. Fordi utvalget av vin kunne være dårlig, tok du med en akseptabel flaske fra din egen vinkjeller. Så leverte du den i garderoben sammen med yttertøyet. Kelneren tok flaska og sørget for at den ble servert på ditt bord. Dette var en situasjon som gjaldt under verdenskrigene, i forbudstiden, og under krisen på 1930-tallet. Praksisen ebbet ut etter andre verdenskrig. Her må vi imidlertid skille mellom medbragt som tatt med til serveringsstedet og så servert av personalet der, og medbragt som tatt med inn på serveringsstedet, og som en selv styrer med.

Kanskje ble denne praksisen aldri helt forbudt. Kanskje forsvant den bare, men etterlot seg smutthullene i lovverket som under visse omstendigheter tillater en person å ta med egen drikke til et serveringssted. Idag vil de fleste serveringssteder slett ikke ønske noe slikt av økonomiske grunner. Dessuten vil kravene til forsvarlighet i skjenkebevillinger i praksis forby det fordi det er vanskelig å kontrollere og det kan gjøre det nesten umulig å ha oversikt over hvem som drikker hvor mye.

Ålesund Ølfestival har helt klart hatt god kontroll rundt overskjenking og slikt, og kanskje det teknisk sett er nok for å servere hjemmebrygg? La oss se på alkohollovens § 8-3, som er det som tillater hjemmebrygging:

Forbud mot tilvirking, oppbevaring og omsetning av gjærende eller gjæret udestillert væske

Det er forbudt å tilvirke eller overdra eller ha i sin besittelse en gjærende eller gjæret udestillert væske, med mindre det må antas

  1. at væsken er bestemt til framstilling av eller er vare som ikke er brennevin
  2. at væsken er bestemt til framstilling av brennevin som lovlig kan tilvirkes, eller
  3. at væsken er bestemt til framstilling av eller er vare som ikke inneholder over 2,50 volumprosent alkohol.

Overdragelse mot vederlag av væske som nevnt, er forbudt selv om den er bestemt til framstilling av alkoholholdig drikk som nevnt under nr. 1.

Dette forbyr å oppbevare delvis eller ferdig gjæret sats, som er ment for brenning, mens unntak nr. 1 tillater hjemmebrygging og lignende. Håndboken i Alkoholloven sier om dette: Det forutsettes at den ferdige drikk er drikkbar i seg selv og at den kun er ment til eget bruk.» og «Skal drikken omsettes, kreves det alltid tilvirkningsbevilling.» Dette siste betyr at det er ulovlig for en hjemmebrygger å selge ølet sitt, selv om det måtte være til kostpris eller mindre, og selv om det er mot gjenytelser i stedet for penger.

Det er forsåvidt ikke ulovlig for en bevillingshaver å gi bort alkohol gratis, når det ikke er i en markedsføringssammenheng. Det er litt uklart om det er skjenking når det ikke betales for alkoholen. Jeg heller til at det er skjenking, utfra at det skjer i et lokale med skjenkebevilling, og da er all tolerert alkoholbruk skjenking, jf § 4-1. Kommentarene til § 4-7 toucher inn på dette og åpner til en viss grad for gratis alkohol.

Bestemmelsen inneholder også et krav om at salg og skjenking av alkoholholdig drikk må foregå innenfor rammen av alkohollovens system og til enhver tid utøves på en forsvarlig måte. Forsvarlighetskravet har et selvstendig innhold. Det innebærer bl.a. at selv om det ikke i seg selv er forbudt å gi spesielle rabattilbud ved skjenking (se dog § 8-6a), kan gratis skjenking eller skjenking til svært lav pris komme i strid med bevillingssystemet og dessuten innebære at bevillingen ikke utøves forsvarlig dersom det skjer ved annet enn enkeltstående anledninger. I tilfeller hvor prisene er uvanlig lave (f.eks. under “happy hour”) øker faren for overskjenking. I disse tilfellene vil kravene til skjenkestedets kontroll med utskjenkingen skjerpes.

Her er det en vurdering om en årlig ølfestival er innenfor begrepet «enkeltstående anledninger». Kanskje det er greit. Så med andre ord: dersom hjemmebryggerne gir bort sitt egenproduserte øl gratis så er det i seg selv ikke ulovlig. Og også bevillingshaver kan gi bort gratis alkohol, sålenge det er ved enkeltstående anledninger og det er ekstra fokus på at det ikke overskjenkes. Er det da noe problem? Jo, mange.

Det gjenstår et spørsmål om hva hjemmebryggere kan gjøre med ølet sitt. De kan bruke til «eget bruk», men hva menes egentlig med det uttrykket. Det dekker selvfølgelig det du drikker selv, men det dekker også at du serverer til din egen husholdnings medlemmer og til gjester. Det burde være ok å brygge til et bryllup. Men vi begynner å dra det litt lengre når det serveres i en festival-setting, men det er såvidt jeg vet greit. Dersom man gir bort gratis alkohol til personer som en bevillingshaver har solgt bonger eller inngangsbillett til, begynner det å bli ugreit.

Og da er vi inne på vederlag og betaling for hjemmebrygget. Her kompliseres saken ved at vi ikke lengre bare har én som skjenker og én som kjøper og drikker, men også en slags mellommann – bevillingshaveren – som er ølfestivalen. Det kan argumenteres for at hjemmebryggeren utøver sin rett til gratis å gi bort øl, men det er forferdelig vanskelig å se hvordan det kan sameksistere med den øvrige skjenkingen på stedet. Kjøperne – altså gjestene – betaler for ølet de drikker, men de betaler til festivalen, ikke til hjemmebryggeren. Er det greit å «selge» hjemmebrygg dersom betalingen stopper opp hos mellommannen?

Det er også andre problemstillinger her. For det første er det et stort spørsmål hvorvidt hjemmebryggerne kanskje har fått vederlag for ølet sitt. De får muligens mat og bevertning på festivalen? Kanskje får de gratisbilletter til ulike arrangementer. Den standen de får disponere ville trolig hatt en feit prislapp dersom et kommersielt bryggeri skulle leid den, og det kan tolkes som en motytelse. Slikt vil gjøre serveringen av hjemmebrygg til noe man har fått vederlag for, og dermed gjøre den ulovlig. Men la oss nå anta at hjemmebryggerne dukker opp med ølet sitt, serverer det og aldri mottar noen form for favorisering eller gjenytelser.

Festivalen har to motstridende fokus. Festivalen trenger en bevilling for å skjenke kommersielt øl til gjestene. På den andre siden kan hjemmebryggerne pr def ikke skjenke ølet sitt innenfor en bevilling. Da sitter vi igjen med en mulighet der hjemmebryggerne deler ølet de har brygget for eget bruk med andre helt gratis og uten vederlag. Går det bra? Det unngår endel av problemene over, men vi sitter igjen med noen problemstillinger. La oss se på serverings- og drikkeforbudet i alkohollovens § 8-9.

§ 8-9. Serverings- og drikkeforbud

Det er forbudt å drikke eller servere alkohol med mindre det foreligger bevilling til dette, og selv om dette skjer uten vederlag:

  1. i lokaler med tilleggelser hvor det drives serveringsvirksomhet,
  2. i lokaler som vanligvis er alment tilgjengelig for offentligheten,
  3. i forsamlingslokaler eller andre felleslokaler,
  4. på annet sted der offentlige møter, fester, utstillinger eller andre tilstelninger finner sted,
  5. på gate, torg, vei, i park eller på annen offentlig plass,
  6. på skip, fly, tog, buss eller annet innenriks transportmiddel for almenheten.

På steder som nevnt i første ledd, må heller ikke eier eller annen ansvarlig oppbevare, servere eller tillate servering eller drikking av alkohol.

Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr. 1, 2 og 3 gjelder ikke når eier, leier, driver eller ansatt disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap. Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr. 3 gjelder ikke når beboer i borettslag eller annet boligsamvirke disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap.

Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr. 2 og 3 gjelder heller ikke når lokalet leies eller lånes ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap, og utleier for øvrig ikke står for andre deler av arrangementet.

Grunnen til at ikke ølfestivalen bare kan erklære seg som ett stort, sluttet selskap, er at det ikke er tillatt i henhold til denne paragrafen. Det annonseres offentlig for festivalen, det er ikke knyttet noen sære, ekskluderende betingelser til hvem som kan delta (utover alder) og billetter kan kjøpes av hvem som helst på nettet. Det er kort og godt en offentlig tilstelning, og da kan ikke unntakene for sluttet selskap brukes.

Hjemmebryggernes servering må innlysende gå inn under skjenkebevillingen, for det ville være en umulighet at det skulle være mulig med privat servering parallelt med at en bevillingshaver skjenker ihht en bevilling. Det strider vel med nr. 1 og i hvert fall nr. 4 over.

Det hele blir som en «umulig» Escher-tegning: Bevillingshaver kan ikke skjenke hjemmebrygg, men en hjemmebrygger kan gi bort brygget sitt, bortsett fra at de ikke har lov til å servere det på en tilstelning, med mindre det finnes en bevilling, som det finnes, bortsett fra at en bevillingshaver kan ikke skjenke hjemmebrygg … og så går man i en runddans.

På mange måter kan vi si at de aller fleste elementene i dette opplegget er lovlig når man ser på dem isolert sett – jeg holdt på i si «med tunnelsyn». Men når man forsøker å pusle sammen det store bildet, så passer ikke alle brikkene sammen.

Festivalen kunne muligens hatt to ikke-overlappende områder, ett med skjenkebevilling og kommersielle bryggerier, og ett med hjemmebryggere som serverte gratis øl. Da måtte de også hatt vakter for å sikre at man ikke tok med alkohol fra det ene området til det andre. Det høres ut som masse prakk, ikke sant?

Enten har Ålesund Ølfestival funnet et smutthull i loven, eller så har de fått til noe som ikke er tillatt. Jeg heller til det siste. Men burde ikke kommunen ha stoppet dem, og sendt skjenkekontrollen på dem? Vel, her tar saken enda en interessant dreining. Ålesund Ølfestival er en del av Den Norske Matfestivalen i Ålesund. De har en rekke eiere, deriblant Ålesund kommune på en eierandel på 5,13% (pr 1. jan 2017). I tillegg er Matfestivalen et lokalt prestisjeprosjekt som alle bejubler. Det er sjelden lett å komme med innvendinger til et arrangement som «alle» synes er kjempepositivt. Den som hadde påpekt at dette var ulovlig, ville trolig raskt blitt ansett som en paragrafridende festbrems.

Begynner man å nøste opp regelbrudd her, så dukker ytterligere problemstillinger raskt opp. Er det betalt alkoholavgift for det hjemmebryggede ølet som tross alt er servert på et arrangement med skjenkebevilling? Tja, jeg har vanskelig for å se hvordan man skulle kunne regne ut alkoholavgiften i første omgang. Og hvem skulle betalt den alkoholavgiften når ølet ikke tilhører noe bryggeri med tilvirkingsbevilling? Her hjelper det ikke å gi bort ølet, for alkoholavgiften regnes ut fra alkoholinnhold, ikke utfra pris. Er tilvirkingen av den varen som selges godkjent av Mattilsynet eller tilsvarende? Kan det tenkes at noen av hjemmebryggerne gjør noe bryggeteknisk kreativt – at de for eksempel bruker noen artige urter eller har noe «re-purposed» utstyr i materialer som ikke holder matvare-standard? Har hjemmebryggerne internkontrollsystem for sin brygging? Har ølfestivalen internkontrollsystem som dekker hjemmebryggernes skjenking?

Og sett meg ikke igang med å analysere forbudet mot alkoholreklame i lys av Ålesund Ølfestivals bruk av øl-bilder og positiv informasjon på egne websider og ikke minst på Facebook. All den tid de selger alkohol på dette arrangementet, og de er bevillingshaver, så kan de ikke påberope seg noen journalistisk rett til å informere befolkningen eller andre unnamanøvre fra reklameforbudet.

Men kanskje Ålesund kommune har gitt dispensjon? For det første er det begrenset hva de kan dispensere for. For det andre har jeg fått innsyn i både skjenkebevillingssøknaden og skjenkebevillingen. De sier ingenting om hjemmebrygg, men er helt standard dokumenter for en vanlig, kortvarig, tidsbegrenset skjenkebevilling.

Dersom dette mot formodning er lov, ser jeg ikke hva som hindrer en tilfeldig pub eller festival fra å invitere vilkårlig hjemmebrygger til å dele ut ølet sitt til hvem som helst – så lenge man har kontroll på overskjenking. Man kan til og med ta betalt for det og formodentlig slippe unna alkoholavgiften, sålenge ingen betaler hjemmebryggeren. Kan hjemmebryggere gå sammen om økonomisk dugnad for favorittpuben sin? Det ville kunne blitt livlig. Men vi skjønner jo alle at dette neppe kan være lov.

… og vi skjønner jo alle hva som trolig har skjedd. Ålesund er et relativt lite sted der mange-kjenner-mange. Det er en prestisjefestival som alle er velvillig innstilt til. Så er det formodentlig noen kreative, sunnmørske propeller som ser muligheter og løsningsrom fremfor paragrafer og forbud, og vips, så skjer det bare. «Alle» har en heidundrande festival og er enige om at det var topp, og «ingen» ser behovet for å grave i papirarbeidet og kanskje skape ubehageligheter.

Det er et også godt eksempel på hvorfor jeg ikke vil ha overtredelsesgebyrer ned på kommunenivå. Noen steder synes det ikke som man er i stand til å skille snørr og barter i regelverket, uten å skule til hvem og hva … dvs til hvem som egentlig burde ha fått lov til selv om det ikke strengt tatt ikke er åpning for det.

En ting er hvor streng alkohollovgivningen er. Jeg mener den er for streng. En annen, men likeså viktig ting er at regelverket praktiseres likt over hele landet. Det er viktig for å unngå at de mest useriøse aktørene får det største konkurransefortrinnet. I dag har øl-Norge en slags omertà: dersom ingen sladrer, så går det «bra». Det er en situasjon som kan virke behagelig for mange, som over tid kommer til å forpeste miljøet innenfra.

(Bevillingshaveren til denne ølfestivalen er i forkant av artikkelen blitt kontaktet for avklaringer og kommentarer, men har ikke svart.)

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-08-24

Høringsuttalelse

«Stemmer du ikke på valgdagen, så har du ikke rett til å klage over politikken» – heter det seg. Man kan diskutere validiteten i dette utsagnet, men en variasjon over samme tema er at om du ikke leverer høringsuttalelse i alkoholreklamesaken innen 31. august, så har du ikke rett til å klage og mukke når det ligger et overtredelsesgebyr i multi-hundretusenkronersklassen på skrivebordet ditt. Hørte dere det, småbryggerier!?

Jeg har ment – og mener fremdeles – at innføringen av overtredelsesgebyrene for alkoholreklame kan bli den største endringen i utøvelsen av norsk alkoholpolitikk siden årtusenskiftet. Forslaget til endringer er ferdige. Nå skal de bare høres, vedtas og iverksettes. Målet er å gjøre sosiale medier og Internett like kjemisk tomt for alkoholreklame som aviser og blader er. Så langt er det forsåvidt greit – men jeg frykter at prosessen kommer til å bli særdeles smertefullt for tallrike bryggerier. Dessuten blir dette noe som i enda større grad enn andre former for reklameforbud vil favorisere importøl fremfor norskbrygget øl.

At du ikke har rett til å klage etterpå, er selvfølgelig en spissformulering, men den har en kjerne av sannhet. Om du ikke bryr deg nok til å sette deg inn i saken, så har du stemt med flertallet ved å av gi en stemme midt imellom «meh» og «whatever». Og det er lite «whatever» over overtredelsesgebyrer. Staten har et system for høringer av endringer i lover og regelverk. Det er faktisk ikke bare til pynt. Rett nok stiller man temmelig svakt som «privatist» i slike høringer, men det er tross alt bedre enn ikke å få si noe som helst. Om organisasjoner og andre privatpersoner synes noe jeg spiller inn er bra, står det dem fritt å henvise eller spille inn det samme på egne vegne …

På slutten av denne blogposten skal jeg sammenfatte dokumentene du trenger å lese for å kunne sette deg inn i saken, men først tenkte jeg å gyve løs på min personlige høringsuttalelse som interessert privatperson. Jeg ser gjerne at jeg får tilbakemeldinger og synspunkter og endringsforslag på denne før jeg sender den!

Jeg gir denne høringsuttalelsen som interessert privatperson som har fulgt norsk alkoholpolitikk i mange år, og da særlig øl og bryggeri-bransjen i Norge. Ikke minst har jeg fulgt dagens praksis rundt alkoholreklame gjennom bl.a. innsynssaker hos Helsedirektoratet.

Feil ende å starte i. Helsedirektoratets korrekte beskrivelse av de mange reklameovertredelsene rimer usedvanlig dårlig med hva vi fra sidelinjen opplever som en sterk motvilje fra Helsedirektoratet mot å ta i slike saker. Hvis det kommer journalførte henvendelser om konkrete regelbrudd håndteres skikkelig, men jeg opplever det som at bortsett fra dét, gjør direktoratet sitt ytterste for å trippe forsiktig rundt alle reklameregelbrudd, dersom de med «plausible deniability» kan hevde å ikke ha blitt gjort formelt oppmerksomme på. Helsedirektoratet har derfor gjennom inaktivitet medvirket til å etablere en praksis som «tillater» – eller rettere sagt tolererer – enhver alkoholreklame som ikke genererer klage. Ettersom dette synes å hvile på manglende vilje hos direktoratet, må sterkere reaksjonsformer være feil ende å starte å nøste i problematikken. Man trenger ikke grovere kaliber på straffereaksjonene, men sterkere vilje og evne til å påpeke bruddene.

Dagens system er tilstrekkelig effektivt. Jeg er sterkt uenig i at dagens system med dagbøter er ineffektive. I de relativt få sakene der man har tatt i bruk trusler om dagbøter, virker det som man relativt lett har vunnet frem, også der sakene er blitt anket til Markedsrådet. Imidlertid er dagens reaksjonsformer sjelden tatt i bruk, så det er et forholdsvis uprøvd middel. For meg indikerer det at disse er tilstrekkelige, og at det er unødvendig med ytterligere midler.

Forhåndsdefinerte dagbøter. Helsedirektoratet gir som eksempel at et bryggeri kan ta ut reklameeffekten i god tid før eventuelle dagbøter setter inn. Bakgrunnen er at det må saksbehandles og gis frister for retting, og gjennom slik tidsforsinkelsen omgås i realiteten reklameforbudet. Dette er en reell og saklig innvendig. Imidlertid gir regelverket mulighet ved gjentatte overtredelser til å fastsette dagbøter som løper automatisk fra neste overtredelse, uten noen ytterligere form for varslingstid. Såvidt jeg vet har dette ikke blitt brukt, og hvorfor er uforståelig for meg. Dersom denne reaksjonsformen hadde blitt brukt, ville bryggeriene som «forsøkte seg» relativt raskt pådra seg dagbøker som løper fra overtredelse. Da ville lovlydige bryggerier ha litt marginer i tilfelle uhell eller misforståelser, mens det synes å være en effektiv og umiddelbar reaksjonsform for gjengangerne. Dagbøter som løper fra regelbruddet burde vært prøvd ut før man innfører noe nytt.

Samarbeid med bransjen. Som alternativ til overtredelsesgebyrer burde man heller jobbe med bransjeorganisasjoner som Bryggeri- og drikkevareforeningen for å etablere gode ordninger for «internjustis». Dersom det er så omfattende brudd på reglene som beskrevet, burde direktoratet ha gjort seg noen betraktninger om ressursbruk dersom man skal gape over alle bruddene på regelverket. Ved et samarbeid, ville man kunne velte størsteparten av dette arbeidet bort fra Staten og over på bransjen selv.

Økt ressursbruk. Høringsnotatet koketterer med at innføring av overtredelsesgebyrer neppe vil kreve særlig mer bruk av ressurser. Dette synes intuitivt feil, siden man også beklager seg over det store omfanget av ulovlig reklame. Det er få saker Helsedirektoratet har reagert på til nå, og i de fleste sakene har «problemet» løst seg raskt og effektivt når det er påpekt i forbindelse med innledende informasjonsinnsamling. I praksis skjer noe slikt som at direktoratet sender ut en mail à la «Vi lurer litt på denne web-siden…», og så svares det med «Oops, sorry, tenkte ikke over at så-og-så. Og nå er det dessuten slettet. Det skal ikke gjenta seg.» Dette virker både effektivt og smidig og lav-byråkratisk. I de sakene der man har løftet prosessen opp på et mer formelt nivå, ser vi en langt større ressursbruk, både i mengden kommunikasjon frem-og-tilbake, og i involvering av ytre ressurser som advokater. Ved bruk av overtredelsesgebyrer har man i utgangspunktet løftet saken opp på et mer formelt og ressurskrevende nivå. Det er vanskelig å se at det skulle kreve mindre ressurser, selv om man nok har veltet endel av ressursbruken over på Markedsrådet.

Innføringsprosessen. Det er skapt et digert gap mellom den gjengse oppfatningen av regelverket og hva det faktisk sier. Selv ikke avholdsorganisasjonene ser ut til å påpeke annet enn de groveste bruddene på reklameforbudet. Dersom overtredelsesgebyrer blir innført, må man erkjenne at man stilltiende har latt det få utvikle seg en praksis i strid med regelverket. Innføringen av overtredelsesgebyrer handler om en endring i reaksjonsform, ikke en endring i hva som er tillatt. Men overtredelsesgebyrer kan raskt bli reelt opplevd som en endring i hva som er tillatt, dersom det medfører at man begynner å gebyrlegge det som man tidligere nærmest så mellom fingrene med. Det er derfor viktig at man først endrer praksis på hva som slås ned på, før man endrer reaksjonsformene. Man kan si at dagens Wild-West-situasjon skyldes nok helst at sheriffen har vært bortreist i litt for mange år og det har utviklet seg en praksis rundt «har du lyst har du lov». Når sheriffen kommer tilbake er det viktig at alle har fått med seg at praksisen er innskjerpet bør man begynner å plafre ned bryggerier.

Ukjent gebyrnivå. Jeg er kritisk til at gebyrnivået ikke har vært konkretisert før høringsfristen, ikke engang på et omtrentlig nivå. Uten at man har oversikt over størrelsesordenen på «gebyrene» for hva ulike overtredelser vil medføre, blir debatten lett nokså akademisk. Dette ødelegger den formen for deltakelse og medvirkning som en høringsrunde nettopp er ment å legge opp til.

Kommunal håndheving. Det er positivt at dette kun blir et virkemiddel som tas i bruk overfor statlige bevillingshavere. Erfaringer fra de ulike kommunenes håndheving av regelverket viser en skremmende stor variasjon i praksis. Så lenge kommunene håndhever regelverket utelukkende for kommunale bevillinger, blir det dog i hvert fall en slags lokal likhet for loven internt i kommunen. Småbryggeriene med statlige bevillinger konkurrerer mot hverandre på nasjonalt nivå, og det fordrer like regler og lik håndheving av dem. Det ville være totalt utålelig om småbryggerier med nasjonalt fokus skulle underlegges sterkt varierende, kommunale tolkninger av reklameregelverket. Her må vi ha i mente at mange småbryggerier kombinerer en statlig tilvirkningbevilling med en kommunal bevilling for flaskesalg og/eller servering i egne lokaler. Det vil da bli vanskelig å skille kommunal og nasjonal effekt av noe som kanskje er ulovlig reklame – og dette blir raskt uoversiktlig og intrikat.

Ny høring. Såvidt jeg forstår, vil kommunene en gang i fremtiden kanskje også kunne få mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr, etter at prikk-ordningen er evaluert. Det må forutsettes at dette ikke bare skjer som en utglidning av en praksis, men at det skjer etter ny høring, da dette har mange tilknyttede problemer.

Med hilsen,
Anders Christensen,
ølentusiast

Jeg tenkte å vente et par dager med å sende det inn, for evt å fange inn feil eller gode forslag til forbedringer. Så var det dokumentene du trenger å lese når du gir din høringsuttalelse.

  • Alkoholloven – hovedsaklig §9.

  • Alkoholforskriften - hovedsaklig §14.

  • Håndbok i Alkoholloven er en 263 siders kommentarutgave av både Alkoholloven og Alkoholforskriften, og som konkretiserer, utdyper og gir eksempler. Dessverre er siste versjon fra 2008, og den har derfor ikke fått med seg endringene som ble gjort, blant annet rundt alkoholreklame på hjemmesider. De viktigste delene er side 145-154 om reklameforbudet i loven, dvs §9; side 215-223 om reklameforbudet i forskriften, dvs §14. Men merk at begge er utdaterte.

  • Helsedirektoratets merknader til alkohollovens bestemmelser om alkoholreklame gjeldende fra 1.11.2015 er på 54 sider og alle er relevante. De vil vel i stor grad erstatte de tilsvarende sidene i Håndboka som er listet over.

  • Høringsnotatet (se også samlesiden Høring - innføring av overtredelsesgebyr mv. i flere lover med folkehelseformål mv.) - og her er det 130 sider, hvorav 8-31 er generelt om overtredelsesgebyr, og side 32-44 er spesifikt om alkoholreklame, samt side 122-123 og side 128, der de konkrete forslagene til endringer står.

  • Andres leverte høringer, som for eksempel mitt. Du kan se dem på samlesiden for høringen, som er lenket inn over. For tiden er det kun ett høringssvar der som er relevant, og det er fra Norske Vinklubbers Forbund. Dog er det vel også endel høringssvar som leveres pr e-post eller papirpost.

Se også Helsedirektoratets samling med tolkninger og annet rundt Alkoholloven.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Espen Kummeneje - 2017/8/25 10:01:16
Vil bare gi tips om litt språkvask i første paragraf. "Hvis det kommer journalførte henvendelser om konkrete regelbrudd håndteres skikkelig, men jeg opplever det som at bortsett fra dét, gjør direktoratet sitt ytterste for å trippe forsiktig rundt alle reklameregelbrudd, dersom de med «plausible deniability» kan hevde å ikke ha blitt gjort formelt oppmerksomme på." Du må rydde opp litt i denne monstersetningen :) Det mangler også flere ord. Foreslår noe sånt som: "Hvis det kommer journalførte henvendelser om konkrete regelbrudd, blir disse håndtert skikkelig. Utover dette oppleves det som at direktoratet gjør sitt ytterste for å trippe forsiktig rundt alle reklameregelbrudd, i alle fall hvis de med «plausible deniability» kan hevde å ikke ha blitt gjort formelt oppmerksomme på disse." Utover dette kommer jo hele denne endringen som en overraskelse på meg. Forventet at nåværende regjering ville gjøre sitt ytterste for å myke opp alkohol- og alkoholreklamepolitikken. Fascinerende og teit.