Anders myser på livets særere sider

2017-08-27

Oktoberfestligheter

Oktoberfest er ikke akkurat noe nytt fenomen, men det temmelig nytt hvordan de er i ferd med å spre seg utover landet, både åpenlyst under navnet oktoberfest, og i det skjulte gjennom å fordreie fokuset på ølmesser og -festivaler. Jeg liker det ikke.

Vel, de forlot oss vel aldri fullstendig, men for en stakket stund var det noen år da oktoberfest var noe harry og gammelmodig, mens ekte og moderne ølnerder gikk på ølmesser og ølfestivaler. Men nå er de tilbake for fullt … with a vengence – som om dette var en dårlig oppfølgerfilm til noe vi trodde var over.

Fri og bevare oss for litersstørrelser i seidel akompangnert av ompa-spillende hornorkester i lederhosen. Jeg liker å smake på øl, og for å være overtydelig: jeg vil smake på flere øl, og da er en liter for mye. En seidel er et dårlig glass å smake med, og støy påvirker faktisk smaksopplevelsen. Lederhosen ødelegger muligens ikke smaken, det er bare en tvilsom smak i seg selv.

Oktoberfesten i Tananger har premiering for beste kostyme og stiller med «Norges beste cover-band». Det blir det kåring av Mr. og Mrs. Oktoberfest på Oktoberfesten på Svalbard – ugifte kvinner må formodentlig delta i noe annet. I Sandøy opererer de med et utvidet jodle-begrep og inkluderer mongolsk strupesang i underholdningen, som er ved Polkabjørn og Kleine Heine, sistnevnte på trekkspill.

I Sandvika sam-arrangerer de det med Sandvika Byfest i august og kaller det Sandvika ølfestival, men lyder som en oktoberfest. Der er det maltsekk-kasting, drikkeviser og kåring av årets vakreste ølmage. Ja faktisk! Det høres ut som et ypperlig eksempel på hvordan oktoberfest-elementer sniker seg inn i det som forøvrig kanskje er en helt grei ølfestival.

Stena Line tar utgangspunkt i de lange bayerske sjøfartstradisjonene og holder oktoberfesten sin ombord på MS Stena Saga under vignetten «Partybåten». Der opptrer Roars Ompa-orkester og et band som vant en spelemannspris for flere år bakover enn aldersgrensa på arrangementet.

I Stryn har oktoberfesten egen «barnas oktoberfest» med pølser og hestekjøring. Er det kanskje litt som barneparkeringen i Småland på IKEA, mens mor og far trenger litt fokusert kvalitetstid på hovedattraksjonen?

Og så har vi den virkelig store: Oktoberfest i det store sirkusteltet under UKA ved NTNU, festen som får fornyet skjenkebevilling hver gang, selv om det alltid blir «litt» heftigere enn planlagt. I 2013 meldte politi at de «unntaksvis observerte at folk ankom stedet uten (sic) drikke». I 2015 rapporterte skjenkekontrollørene at «det i stor grad forekom skjenking av åpenbart påvirkede gjester». Konfrontert med tingenes tilstand var visst den beste unnskyldningen fra arrangørens side: «men det er jo Oktoberfest». Bedre eksempel finnes vi vel ikke på at Oktoberfest er et slags green-card for å ignorere regler og normer og ta fyllefesten helt ut.

Ellers finner vi oktoberfester i Flåm, Brandbu, Hamar, Elverum, Egersund, Kløfta, Hitra, Sandefjord, og utallige andre steder.

Akk, ja. Det er lett å fyre av billige potshots mot disse lystige arrangementene. Ufyselig og litt urettferdig er det også av meg å sitte i go'stolen og akke meg over arrangementer der andre legger ned utallige dugnadstimer, som økonomisk understøtter idrettslag og musikkorps og andre gode saker. Dessuten er det vel på et nivå også helt greit med litt upretensiøse festligheter.

Nordmenn trenger påskudd for å sette seg ved siden av ukjente på bussen. Alkohol smører i sosiale settinger. Men nordmenn trenger allikevel en sosialt akseptert anledning for å drikke alkohol. Der øl var en del av dagliglivet har det blitt så «fy» at det er suspekt å drikke om man ikke har en brukbar unnskyldning. Oktoberfestene er en slik unnskyldning, og har man ikke det, føler mange seg ubekvemme. Jeg tror det er mindre en tradisjonsfest enn en unnskyldning for å kunne dra ut og drikke.

Forsåvidt er det flust med unnskyldninger … det er lønningspils, sydentur, fredag, lørdag, fotballkamp, nyttårsfest, julebord … og altså oktoberfest. For det er like suspekt med en nordmann som drikker uten en sosialt akseptert anledning som det er fullstendig greit med flatfyll bare den skjer innenfor den rette sosiale anledningen.

Men for meg er dette oktoberfest-fokuset et skritt tilbake fra den ølrevolusjonen som har skjedd de siste årene. Når jeg har skumlest gjennom programmene på disse ompa-arrangementene, har det slått meg at det synes viktigere å fortelle hvem som skal spille hornmusikken enn hvem som brygget ølet. Det virker som har gått fra en maksime om «å drikke kvalitet» til parolen «drikk opp, for faen!»

Mikrobryggerirevolusjonen var et opprør mot det smaksmessig platte, og samtidig et oppgjør med den likegyldige holdningen om at øl-er-øl. Mikrobryggerirevolusjonen satte smak i sentrum. Ølet skulle smake, og det skulle smakes. Det skulle nytes og det skulle oppsøkes. Rundt ølet og dets smak var det mangfoldige lag med historikk, typedefinisjoner, spesielle smaksgivere, kjendisbryggere, fremstillingsprosess og alt det andre – men det var alt sammen fokusert på ølet, ikke på drikkinga og festinga. Kanskje gikk det litt for langt i retning feinschemcheri, men jeg håper virkelig ikke norske ølfestivaler degenererer til årlige drikkfeldighetsorgier i månedsskiftet september/oktober.

Nå er vi visst på vei mot sk(r)åling, drikking, ompa-musikk og andre dårlige vaner, med «oktoberfest» som det sosiale godkjenningsstemplet på å ta seg en helaften uten å skjems overfor slekt og venner. I tillegg til øl, ompamusikk, pissoarer og lissom-bayerske kulisser er visst den viktigste infrastrukturen ved en ekte oktoberfest at man har blomsterbed å spy i, plen å sove ut på, og nok røde-kors-team til å ta vare på de som trenger noe mer enn plen og blomsterbed.

Men har ikke dette her tradisjoner da? Jo, i Bayern har denne festen et par hundre års røtter, og drikkfeldig festing har vi jo holdt på siden uminnelige tider, både der og her til lands. Men selve oktoberfest-konseptet er nok et etterkrigsfenomen i Norge. I den grad man hadde noe slikt på første halvdel av 1900-tallet, var det helst som en vårfest, den store salvatorfesten, med drikking av dobbeltbokk. Skjønt også den tradisjonen var vel egentlig importert fra Tyskland.

Kanskje går det med oktoberfestene som det gikk med de sambadansende karnevalene på 1980-tallet. De kom plutselig, og ethvert tettsted med respekt for seg selv måtte ha sitt eget karneval med sambaorkester og opptog. Og så ebbet det bort og forsvant. For min del kan oktoberfestene gjerne gå samme vei, bare vi får beholde de seriøse ølmessene og ølfestivalene.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.