Anders myser på livets særere sider

2017-04-25

Drum Brew i Arendal

Drum Brew er et nystartet bryggeri i Kongshavn på Tromøya utenfor Arendal. Bryggeren bak Drum Brew er Erlend Årsbog. Han har fokus på mat og smak og han starter et bryggeri med masse entusiasme og overbevisning, ikke bare forretningsplaner og investorer. Jeg har pratet med ham.

Logoen til det nye bryggeriet: Drum Brew
Kilde, brukt med tillatelse
Drum Brew
Erlend Årsbog er både mat-feinschmecker og brygger. Han er sønn av en kokk, og han har smaksopplevelser som lidenskap. I et alternativt univers ble han kokk. I dette universet lot han være, for at ikke jobben skulle drepe gleden over å kokkelere. Ordet «amatør» betyr «den som er glad i», og sånn sett er han en ekte amatør.

Fra kokkekunsten gikk veien videre til brygging. Først ut var en milkstout. Senere har det kommet til flere brygg. Han søker å skape de gode smaksopplevelsene. Han justerer på og tilpasser oppskrifter og prosess for hver batch. Hvert øl har sin egen skapelseshistorie. De kan ligge i enden av et spor han tilfeldig snubler over, som ingefærstouten. Den startet på en Café Gollem i Amsterdam, der han hadde tatt med en ingefærøl og en milkstout for å vise frem. Folkene i baren helte sammen flaskeslantene på ren magefølelse, og kombinasjonen gav en fantastisk wow-effekt.

Eller han kan ta utgangspunkt i lokale råvarer, som i Oak Juice Blonde. På Tromøy er det rikelig med eik, ikke fransk limousin-eik eller amerikansk hviteik, men norsk sommer- og vintereik. Selv innen én enkelt art som Q. rubor endrer visst eika karakter med vokseplass. Det kreves nok kreativitet og tålmodighet for å avlure den norske eika sitt potensiale i øl. Årsbog har hugget eiketrær og skavet av spon for bryggingen, og har på planen å ta med en eikestokk til et bryggeri i Nederland som vil eksperimentere.

Med en bakgrunn i mat, er han en brygger som ikke ser på øl som en ren drikkevare, for det er også en ingrediens i mat. Man drikker nok øl til maten, men man bruker også øl i maten.

For tiden brygger han på et 50 liters egenkonstruert system på kjøkkenet. Det er helt greit for å lage små batcher for eksperimentering og for å få tilbakemeldinger på testbatcher. Det gjør det mulig å jobbe med å utvikle oppskrifter. Et større bryggverk blir en nødvendighet senere, men det må være et eget bryggverk.

En Milk Stout i Vondelpark i Amsterdam
Foto: Erlend Årsbog, brukt med tillatelse
Drum Brew Milk Stout
Alt dette er bra og beundringsverdig. Likevel, endel bryggere med noen års erfaring i industrien vil riste kollektivt på hodene sine. De har ansvar for stabile inntekter som skal dekke lønnsutgifter. De vil kanskje mumle «been there, done that». Selv om matlagning er vanskelig å skalere opp uten å miste kvalitet, sier konsensusen at ølbrygging er ekstremt lett å skalere opp – gitt nok penger og kontroll på logistikk ut til kunden. Innen ølbrygging er det ikke egentlig noen øvre grense for skalerbarhet. Dermed blir bryggeribransjen et kappløp om hvem som klarer å vokse mest. De som ikke klarer å vokse skal visstnok være dømt til å krympe inn og forsvinne. Det er «voks eller forsvinn!»

Men likevel … knaker det ikke litt i kvaliteten når man skalerer og effektiviserer og helautomatiserer ølbryggingen? Og er det ikke rom for de små som ikke har ambisjoner om å blir større enn moderat mellomstore, og som heller vil fokusere på kvaliteten enn å skulle vokse så mye? Det er vanskelig å holde på smådriftsfordelene når man skal realisere stordriftsfordelene.

Navnet på bryggeriet sikter til en oversettelse av «Tromøy» til «Drum Island». Jeg antar at «Drum» er en gammel variant over «Trom», kanskje på tysk eller nederlandsk. Det er et navn som vissnok kommer av øyrekka Tromlingene utenfor Tromøy, helt ute i havgapet, og er muligens beslektet med dialektordet «tram» for stenhelle eller steintrapp ved utgangsdør.

Valget av engelsk språk indikerer internasjonale ambisjoner, og Årsbog bekrefter det. Han ønsker å eksportere en vesentlig del av produksjonen, og jobber med avtaler og kontakter rundt dette. Især er Nederland og Amsterdam et fokusområde som han jobber med. Det kan vi også lese mellom linjene på websidene. Arendalsregionen hadde på 1600-tallet en nær tilknytning til Nederland, med til og med en ikke ubetydelig utvandring. Dette gjenspeiles tydelig i Drum Brews valg av ølnavn og ikonologi. Vi finner «Eagle Valley», dvs Arendal og «Kings' Port» er Kongshavn på Tromøy.

websidene beskriver de fem øl, delvis navngitt med engelske oversettelser av lokale navn. De har en IPA, en blonde, en ingefær-stout, en melkestout og en ingefær-øl. Flere øl står på planen. En Mango APA er ferdig, og en eiket imperial stout ligger på beddingen, mens Årsbog sirkler seg inn på målet så den blir akkurat riktig.

Drum Brew ble registert i februar i år. For øyeblikket er det kun testbatcher, men målet er å bli fullt operativt med et eget bryggeri på Tromøy. På spørsmål avviser han at leiebrygging, for eksempel ved Arendals, er aktuelt. Det er kort og godt for mye justeringer og for mange tilpasninger underveis, basert på råvarer og erfaringer fra tidligere smakinger, til at ølbryggingen kan sendes av gårde som en epost-bestilling med en oppskrift vedlagt.

Jeg ønsker Drum Brew lykke til. Innstillingen er ypperlig. Jeg tror mange av de små som startet for 5-15 år siden kanskje har mistet noe på veien mens de har vokst. De startet med masse entusiasme og endte med en jobb. Jobben kan være både spennende og givende, men det er og blir en jobb. Årsbog lot være å bli kokk for ikke å ødelegge gleden ved å lage mat. Jeg håper inderlig at han ikke dreper gleden ved å brygge ved starte bryggeri. Unngår han det, kan han få et kvalitetsbryggeri – kanskje ikke et stort bryggeri, men et godt bryggeri.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-23

Stormkongen Bryggeri

Nye bryggerier kommer raskere enn det er overkommelig å telle dem. Et av de nyeste skuddene er Stormkongen Bryggeri i Vanylven. Her kommer litt mer info på et bryggeri du sannsynligvis aldri har hørt om før, og som det ikke er lett å si om du noensinne får høre om igjen.

Du finner websidene deres på www.stormkongen.no. Det er to kamerater – Trond Hatlevik Borg og Frode Slagnes – som satser på et gårdsbryggeri med produksjon og salg på gården. Det virker ikke som de sikter på bredere distribusjon enn gårdsutsalg. Det er mulig de også ønsker å servere på gården, men såvidt jeg forstå har de kun søkt om kommunal utvidet salgsbevilling.

Litt trivia som er hentet fra websidene deres og annet jeg har klart å google … Navnet henspeiler på det ruskete været ved Stadt, halvøya som stikker som en tunge langt utover like syd for Vanylvsfjorden, der bryggeriet ligger på en gård langs Åheimselva som går fra Gusdalsvatnet og renner ut i Åheim sentrum. Gårdens navn er såvidt jeg kan forstå Tue. Deres første batch er en Weissbier med navn Bleiking, som ble satt fredag 7. april.

Det som er kjempekult er at de ikke bare legger ut full oppskrift på brygget, men de legger ut fermenteringsprogresjonen underveis på www.brewstat.us, hvilket sannsynligvis betyr at de bruker The Tilt for kontinuerlig å måle SG. Førstebatchen deres ser i hvert fall ut til å ha flatet ut på 1.018, mens de siktet på 1.013.

Det er selvfølgelig å blottstille seg å legge ut så detaljert informasjon om bryggene, for det gjør at man kan pirke i detaljer. Gudene skal vite at det er mange mikrobryggerier som ikke treffer rett på hverken første eller femte forsøk, men det er ofte litt vanskelig å påpeke det med påståelighet når man ikke har annet enn smaksløkene og magefølelsen å gå etter. Så all ære til Stormkongen for å legge ut dette. Jeg skulle ønske alle andre bryggerier ville gjøre det samme.

Et annet moment er at den første batchen er på 20 liter. Utfra det kan man lese at det er hjemmebryggutstyr, og at de sannsynligvis er hjemmebryggere som har tatt hobbyen litt videre. At bryggeriet deres er registrert som et enkeltmannselskap peker også i retning av at de ikke sikter veldig høyt i første omgang. Om de skal opp i et volum der inntektene balanserer arbeidskostnadene med bryggingen, må de ha et betydelig større bryggeri enn 20 liter.

Det forteller litt hvor fort verden har gått fremover de siste par årene med hensyn til bevillinger og slikt. Nå er det visst nok å være et par kompiser, ha litt hjemmebryggeutstyr, et enkeltmannsforetak og en WordPress-portalside (og så en gård …) og vips har man et kommersielt gårdsbryggeri med eget utsalg.

Vil det si at det er fritt frem for alle og enhver å brygge og selge øl? Nei, ikke helt. De trenger fortsatt en salgsbevilling fra kommunen, av den utvidede typen som også omfatter tilvirkningsbevilling. De ser ut til å ha søkt om dette til kommunen 27. mars, men det virker ikke som de har fått bevillingen ennå, så jeg antar at vi må vente litt til før man kan dukke opp på gårdsutsalget. Det er enkelte formalia man må gjennom. Blant annet må man bestå «Kunnskapsprøven», som er litt som førerkortet for de som vil servere eller selge øl. Et annet obligatorisk, men temmelig lavt hinder er vandelsattest, og man må dokumentere at hverken skattemyndigheter, helsemyndigheter eller politi har noen innvendinger. Og til slutt må det jo faktisk gjennom politisk behandling i kommunen – og vis meg den norske kommunen der det ikke sitter en prinsippiell avholdspolitiker med vilje til å hestehandle i andre saker …

I søknaden deres for salgsbevillig med utvidelse for tilvirking skriver de forresten at de i tillegg til øl også ønsker å selge mjød og sider. Dette er bevillingsmessig to interessante varer, da det er blitt lov å selge i styrker helt opp til 22%. Som dere kanskje husker henger 4,7%-grensa på gårdsutsalg på en EU-avtale som har koblet den opp mot likebehandling for alle utsalg og varer som er basert på malt eller vindruer. Dermed er sider og mjød (og sake og fruktvin og masse annet unntatt) – selv om det fremdeles forutsettes at det er dyrket og produsert lokalt. For eksempel gjelder det samme for sake og daddelvin, men det er kanskje ikke så mange gårder som dyrker råvarene til det.

For gårdsproduksjon rammer dette skjevt, fordi gårdsbryggerier blir hemmet av den 4.7%-grensa som ikke gjelder for alt mulig annet enn malt og vindruer. For vin blir det faktisk stadig et mer relevant tema, da det har fantes minst én gård som har dyrket vindruer kommersielt, Kvelland Vingård i Vest-Agder.

Jeg misunner sannelig ikke de som sitter og skriver disse reglene, og som skal holde dem universelle og lesbare, samtidig som det virker som om de sikter på å åpne opp restriksjonene uten egentlig å åpne opp for særlig mye ny praksis.

Skjønt, Stormkongen har søkt om salgsbevilling gruppe 1, som går opp til 4,7%, så vi får vel ikke se mjød og sider i hetvinsstyrke fra dem med mindre de gjør mer papirarbeid.

Bare tiden vil vise om vi kommer til å høre mer om Stormkongen Bryggeri, eller om det er et av de mange bryggeriene som startet som en idé et sted mellom det interessante og det elleville, for så å falme bort før den ble implementert. Når jeg har lett på søkemotorer og sporet opp ulik informasjon, har jeg tatt meg i å lure på om dette er ment som et seriøst initiativ eller som en tulleregistrering. Men de har altså sendt søknad om salgsbevilling til kommunen og registrert seg i Brønnøysund, og det høres jo seriøst nok ut?

Jeg har forsøkt å få kommentarer fra de to bak bryggeriet, men har ikke klart å få kontakt. Kanskje ble det med en god idé og en pre-batch, eller kanskje de kommer seg i mål og bygger seg opp. Vi får se.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.