Anders myser på livets særere sider

2017-07-13

Den store kontraksjonen

Alle har snakket om den og ventet på den. Alle har fryktet den – «kontraksjonen» som kommer etter overetableringen. Eller avskallingen, markedsjusteringen, kompakteringen, konkursraset eller Dommedag. Kjært barn har mange navn. Er den i ferd med å komme nå? Eller berger vi i år også?

Jeg har tidligere ment at den virkelige gullalderen i mikrobryggeribransjen var rundt 2009. Medvinden fortsatte imidlertid helt frem til 2014, og kanskje inn i 2015. Selv etter dette har det rent på med nye bryggerier selv om tidene ble magrere. Nå ser vi en ny trend der bryggerier forsvinner eller gir stafettpinnen videre til nye drivere. Her er noen listet. Noen er små, noen har du ikke hørt om, noen kom aldri skikkelig igang, men alle er indikasjon på at øl ikke var så enkelt.

  • Northern & Co er lagt ned på Fedje, som kun blir whiskybrenneri. De ble kjøpt av Norbrew, samarbeidet har tydeligvis sprukket, og nå flyttes utstyret til et nyetablert mikrobryggeri i Bodø.

  • ODE Bryggeri gikk konkurs i fjor høst.

  • Atna Øl omstrukturerte i fjor, da Bacalaoprodusenten Primar i Folldal gikk inn som ny majoritetseier.

  • Eice Bryggeri var et AS på Ringerike ble startet sommeren 2014. Det ble levert regnskap for stiftelsesåret, men ikke senere. Selskapet ble tvangsoppløst for et par dager siden.

  • Haugen Handel er et enkeltmannsforetak som startet våren 2010 som Haugen Hot Wings. I 2013 endret foretaket fokus til brygging, men i mai i år skiftet de fokus bort fra brygging og over til styreskap og batteribanker for nødstrømsanlegg.

  • Finnskogen Mikrobryggeri la ned i oktober 2016. Mannen bak – Vemund Lyngås Jensen – hadde ikke kapasitet til drive et såpass arbeidskrevende bryggeri.

  • Laagen Bryggeri ble startet av Gunnar Wiig, som tidligere var med på å starte både Nøgne Ø og Atna Bryggeri. Laagen er nå solgt til andre interessenter.

  • Farsund Brewing Company har lagt inn årene og solgt utstyret til et lokalt utested som vil fortsette litt av bryggingen for egen del.

  • Kolonihagen Bryggeri ble reddet på stupet, og såvidt jeg forstår har de sluttet å produsere selv, og får det i stedet brygget for seg hos Færder.

Men dette er bare toppen av isfjellet. Vi ser konkursene og vi ser det når en stor aktør opphører, og vi ser de som skifter navn og fokus. Vi ser også der man selger til nye eiere, for da skapes det virak i pressen. Men vi ser ikke de bryggeriene som skrur ned … og ned … og helt ned til sparebluss. De har intet insentiv til å gå ut offentlig om de trange tidene. Kanskje håper de at de kan holde det gående på sparebluss et par år mens det tynnes ut i rekkene og så komme sterkere tilbake?

Vi ser også det utkrystalliserer seg konglomerater og ulike former for bryggerisammenslutninger. Det kan være gjennom kombinasjon av oppkjøp og nyetableringer, eller det kan være seriegründing. Det kan være produksjons- eller logistikksamarbeid. Det kommer til å bli vanskelig å stå alene som lite bryggeri – kanskje praktisk talt umulig.

Når vi skuer utover mikrobryggeri-Norge, er det sjeldent å se de store produksjonstallene, men det er langt lettere å finne store ambisjoner og vakre fremtidsdrømmer og masse iherdig innsats. Realitetene tvinger endel til å legge slikt på is og fokusere på produksjons- og salgstall.

Dette er en bransje der de små og mellomstore stort sett ikke har tatt ut lønn. De analysene jeg har har gjort av 2016-regnskapene til bryggeriene forteller den siden av historien. De største mikrobryggeriene har hatt råd til det. Og brewpubene har hatt tradisjon for avlønning, siden de må ha personale til å servere. Men de små produksjonsmikrobryggeriene har i liten grad hatt rom for lønn. Den typiske bryggerioppstarten er noen bekjente som gikk sammen og spleiset på utstyr (eller lånte i banken) og jobbet ulønnet. Man har tenkt at neste år kunne man ta ut lønn og at året etter kunne man kanskje si opp dagjobben og brygge på heltid. Men det blir alltid «neste år» – eller året etter.

Til en viss grad skyldes nok mangelen på avlønning dels at de som eier også er de som driver, og dels at bedriften pådrar seg masse «prakk» ved ansettelser, så som arbeidgiveravgift, pensjonsordning, forsikringsordninger osv. Kanskje kan noen bryggerier omgå dette ved å kjøpe tjenester fra enkeltmannsforetaket til de «ansatte» – og da kommer det ikke opp som lønn i regnskapet. For noen er bryggingen en del av en helhet, der matservering, overnatting osv er hva de tjener penger på, mens ølet er hva de trekker kunder på.

Det har vært forlokkende enkelt å drive uten lønn, men heller tenke på fremtidig aksjeverdi som lønn. «Alle» har gjort det. Og jo flere som har gjort det, jo mer tvinger det de andre til å følge etter.

Normal økonomisk teori tilsier at man ikke kan drive en håndverksbedrift uten å ta ut lønn. Du kan forsøke å få tak i en snekker som vil jobbe mot at du dekker materialkostnad og gir ham masse skryt for arbeidet. Snekkere skifter ikke ytterkledningen på huset ditt gratis i håp om at de kan få betalt for å skifte taket ditt året etter.

Men håndverksbryggere er ikke som andre håndverkere. De brygger mer enn gjerne uten lønn i håp om at de kanskje får betalt for nye varer en gang i fremtiden.

Mikrobryggeriene har dermed holdt prisene nede. De store – NØ, Ægir, Lervig, Kinn osv – kan nok holde det gående med dagens literspris. De mindre kan vel bare konkurrere til den prisen ved å kutte marginene til beinet og litt til. De virkelig store kan trolig ta ut solide marginer dersom de klarer å vinkle ølet som spesialøl. Det er tre viktige ting i bryggeribransjen: skalerbarhet, skalerbarhet og skalerbarhet. Ølbrygging skalerer. Jo større du er, jo mer kan du tjene.

En gang i tiden var øl en nødvendighetsvare. Det ble nærmest opptøyer dersom ølprisen steg. Idag blir øl i økende grad sett på som et luksusprodukt, et fritidsprodukt, noe du drikker mens du sitter i godstolen og ser på sport på TV. Det er noe ekstra, en liten utskjeielse for bestemte dager. Og prisingen er blitt deretter. Det nesten fint om ølet er dyrt, for da er det vel også spesielt og eksklusivt. Der forfedre kunne ølprisene på rams, der vører mange av dagens øldrikkere knapt hva det koster.

Dette skiftet i image var en nødvendighet for at vi skulle få mikrobryggerier. Trendsettere for 10-15 år siden ville ikke ha et standard masse-produkt, de ville ha noe spesielt. Og mikrobryggerne kunne gi dem det. De kunne gi dem noe som var både spesielt og særegent, men det var også noe som kom i små serier, og som var håndbrygget av en person du kunne håndhilse og å bli på fornavn med. Ølene med puns fra populærkulturen. Produktet kunne ha feil og variasjon, men det viktigste var at det var spesielt og hver flaske var en egen opplevelse. Det var også dyrere, men det var greit, for det viktigste var at det var annerledes.

Industriøl og håndverksøl var to verdener på kollisjonskurs. Men det var ikke en kollisjonskus preget av aggressjon, som to boksere i ringen. Det var mer en kollisjon preget av to komplementere aktører. Det var en total umulighet at de ikke skulle nærme hverandre og gli over i hverandre i en utilitarisk tango-for-to. Når de to så på hverandre, var gresset så ufattelig grønt på den andre siden. Sett fra industribryggerne var spørsmålet hvordan de skulle brygge og markedsføre ølet sitt for at det kunne gå som håndverksprodukt med tilhørende priser. Sett fra mikrobryggeriene var spørsmålet hvordan man kunne brygge større volum av et øl som var mer stabilt og mindre variabelt øl, som i tillegg hadde lengre holdbarhet.

Hva burde litersprisen være på håndverksøl? Tja… La oss se utelukkende på lønn og anta et 1000 liters anlegg med 200 bryggedager i året. Anta at man skal dekke inn tre lønninger på tilsammen 2 millioner – inklusive sosiale utgifter og slikt. Det blir 5 kroner halvliteren. Det er egentlig ikke så mye. Men om bryggeriet slår på en femmer, og alle de øvrige leddene regner prispåslag i prosenter, så blir det mye mer enn enn femmer når du som forbruker skal betale.

De øvrige kostnadene omfatter råvarer, emballasje og logistikk. Du kan vanskelig kutte i dem. Selv om 5 kroner pr halvliter er lite, så er det den eneste posten man kan kutte i. I virkeligheten er det få som brygger så mye og så ofte som 200.000 liter på et 1000 liters anlegg. Og de aller færreste ser seg råd til å legge på den lille marginen i lønn.

Likevel blir det stadig flere bryggerier. Det ligger fremdeles mange i kø til å starte, se bare på bryggerier under levering fra A. N Technologies. De skal levere bryggerier til Surf Kombucha på Inderøy i september. Norske Bryggerier skal ha et bryggeri på 1500 liter i Stavanger og et 3000 liters bryggeri i Bergen, begge med levering i september. Trysil Bryggeri får et 1000 liters anlegg i juli. De leverte visst også et 2200 liters bryggeri til Oslo & Akershus Bryggeri – enda et Norbrew-bryggeri – i februar.

Firma som nylig er blitt dannet for å brygge eller har skiftet navn til noe bryggerelatert omfatter Agnes Brygghus, Vinje Bryggeri, Lovound Mikrobryggeri, Måløy Brew Company, Grana Bryggeri, Sinth Mikrobryggeri, Stormkongen Bryggeri, Rosendal Mikrobryggeri. Det er over en periode på litt mer enn to måneder, og dermed rundt et nytt bryggeri nesten hver uke.

Når vil vi se at de små mikrobryggeriene utvetydig er på vei nedover? Det er vanskelig – og skummelt – å spå. Selv om det er lett å ekstrapolere eksisterende trender, så er det dessto vanskeligere å se nye trender som kommer. Det vi lett kan se, er at det ikke kan være plass til at antallet bryggerier fortsetter å ekspandere som de har gjort de siste par-tre årene. Det er kort og godt ikke plass til alle.

Salget peker ikke lengre entydig oppover. I løpet av 2018 tror jeg vi vil det det tynnes ut blant bryggeriene og i butikkhyllene. Kanskje fyller man på med utenlandsk øl, men det gjør problemene bare større? Jeg tror vi skal ned til godt under halvparten av dagens bryggerier i Norge. Kanskje skal vi helt ned i 15-20 levedyktige produksjonsbryggerier i Norge, selv om det sikkert vil finnes en underskog av brewpuber, sesongmessige bryggerier, gårdsbryggerier og knøttsmå hobbybryggerier. Noen kan overleve som husbryggerier, som eksportbryggerier eller som «varemerkeforvaltere». Men for de fleste er det voks-fort eller dø-sakte.

De små uten lønnsutgifter, med nedbetalt utstyr, på en usentral plassering nærmest uten leie – de vil nok overleve lengst. Skjønt overleve? De går vel nærmest i dvale. For dem er utfordringen hvor lenge de kan brygge på minimal fortjeneste. For de som vil ha fortjeneste, ligger den i skalering. Vinnererne blir de store som knekker koden til mikrobryggeriimaget, og de små som knekker koden til brygging i industriskala.

Neste gang du åpner en halvliter håndverksøl, så tenk på at den viktigste parameteren for om bryggeren får betalt for jobben er hvor mange andre halvlitere som ble brygget den samme dagen, sammen med «din» halvliter.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Finnskogen - lagt inn av Jo Kristian - 2017/7/13 17:36:31
Vemund har fått med seg noen kompanjonger og starter opp Finnskogen mikrobryggeri på nytt. Har såvidt nevnt det i dette blogginnlegget: https://stabbursloftet.com/2017/02/03/olstudenten-del-1/ Der er for øvrig du sitert også :-)
Så bra! - lagt inn av Anders Christensen - 2017/7/13 18:25:16
Så bra at han starter opp igjen. Jeg var ikke klar over det da jeg skrev innlegget, dessverre. Finnskogene har endel ulik ølhistorie og unik teknologi for malttørking, og så har de en egen rugtype - svedjerug. Det hadde vært artig om de kunne rekonstruere historiske øl.

2017-06-09

Hygga er dalende

Norsk bryggeribransje har vært litt som Kardemommeby. Man er venner og vel forlikte, alle snakker pent om hverandre og lever lykkelig i fred og fordragelighet, og synger en munter sang sammen i ny og ne. Liksom i Kardemomme by er selv de slemme egentlig snille. Men hvor lenge varer egentlig denne idyllen?

Et ordtak sier at når krybben er tom bites hestene. Den mikrobryggerirevolusjonen som ble spådd å skulle øke og øke like inn i himmerik, den har sakket opp. Så langt jeg kan forstå av tilgjengelige tall, så har den muligens allerede slått bakk.

Tall og statistikk er forunderlige saker. Det beste ved dem er at det finnes så mange av dem, så man kan nesten velge og vrake. Det er fremdeles mulig å finne de positive tallene. Men antallet negative tall eser ut.

La oss bruke Vinmonopolet som indikator på hva som skjer. Om vi ser på øl, så økte ølsalget på Polet fra 2,463 i 2015 til 2,614 mill liter i 2016 – en økning på 6,10%. Det høres jo egentlig bra ut. Problemet er at det norske polølet sank fra 1,335 til 1,306 mill liter, en endring på -2,13%. Derimot økte importølsalget på Polet fra 1,128 til 1,307 mill liter, en økning på 20,66%. Følgelig: Øl på Polet øker, men importen øker mest, samtidig som norsk pol-øl synker.

Men synker alle norske øl like mye? For å se nærmere på det kan vi gruppere norsk øl i kategoriene industriøl og mikrobryggeriøl. Tall jeg har fått tilgang på viser at det norske storbryggeriølet på Polet falt fra 0,488 til 0,475 mill liter, en nedgang på 2,73%. Mikrobryggeriene falt fra 0,848 til 0,835 mill liter, en nedgang på 1,53%. For småbryggeriene må det høres betryggende ut at selv om gruppen av mikrobryggerier faller, så faller de mindre enn gruppen av storbryggerier.

Men denne sammenlikningen er ikke helt grei. Storbryggeriene er de samme både i 2015 og i 2016, mens mikrobryggeriene har blitt mange flere. Om vi begrenser oss til å se kun på de bryggeriene som er veletablert, dvs som har hatt salg gjennom hele 2015 og 2016, hva blir da tallene? Denne gruppen, som vi kan kalle modne mikrobryggerier faller fra 0,846 til 0,797 mill liter, en nedgang på 5,75% – mer enn noen annen gruppe. Følgelig: Når norske mikrobryggerier gjør det bra sammenliknet med storbryggeriene, skyldes dette trolig at de er blitt flere, ikke at hvert enkelt bryggeri gjør det bedre.

Nå er ikke disse tallene veldig markante, og prosentene er ikke enorme. Dessuten er polsalget en veldig liten del av totalt ølsalg, og til og med en relativt liten del av mikrobryggerienes salg. Osv, osv. Men som indikator er det ikke oppløftende.

Det er stor stemningsforskjell på opptur og nedtur. På opptur vokser «alle», selv om noen vokser mer enn andre. På nedtur er det ikke gitt at alle synker, men noen må synke. Jo flere som vokser, jo flere må synke desto mer. Det kan bli ugrei stemning av sånt.

I det store og hele skulle bryggeri-Norge vært en diger kardemommebyfest, der alle var glade og lykkelige og mer enn gjerne lånte hverandre både vørterpumper og laboratorietjenester. Det pleide nesten å være slik, i hvert fall i festtalene. Nå er stemningen snudd. Vi er ikke i nærheten av håndgemeng, men stemningen er liksom passert høydepunktet. For å bruke et ferskt eksportord til engelsk fra skandinavisk: Hygga er borte.

Jeg synes å observere tegn på at den koselige kappestriden bryggeriene imellom i en slags olympisk vennskapsånd har falmet bort og vi sitter igjen med en litt mer gjensidig kantede stemning og irritert spenning. Det er nok mang en bryggerigründer som går og undres over hvem som har spist opp salget deres.

Jeg har i det siste fokusert endel på reklame, og spesielt ulovlig alkoholreklame. Stemningsgruffet blir ikke det spor bedre av reklamesituasjonen. Bryggeriene har stort sett holdt seg for gode til å melde andre bryggerier til Helsedirektoratet for ulovlig reklame. Men vi ser at noen turer frem med midler som andre ikke bruker – kort og godt fordi de er ulovlige. Sånt er egnet til å skape seriøst med gruff. Derfor er ulovlig reklame en skikkelig verkebyll i øl-Norge.

Hvor mange bryggerier kan egentlig Norge understøtte? 10, 50, 200, 1000? Det har blitt urovekkende mange om beinet. Så lenge man kunne kappes om øke mest – men alle fikk øke noe – så var den gode og koselige stemningen fremdeles der. Nå er spørsmålet mer hvem som skal bli mindre og hvem som slipper det. Det blir litt trykkende stemning av dét – litt som avstemmingen om hvem som skal ut av en reality-serie.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.