Anders myser på livets særere sider

2018-06-14

Norbrew, Voss og konkursen

Onsdag kom meldingen om at Norbrew har meldt oppbud i datterselskapet Voss Fellesbryggeri, og konkursen synes uunngåelig, selv om det er tenkelig med videre drift av bryggeriet med nye eiere etter en refinansiering. For de som har fulgt med på regnskapstallene og nyhetene var ikke konkursen overraskende. Jeg hadde tenkt å se nærmere på Norbrew-selskapene når bare regnskapstallene for 2017 var kommet, men det er visst bare å starte her og nå.

Hvordan og hvorfor ble det slik? Det første hintet kommer i Bergensavisen, som forteller at bryggeriet hadde en gjeld på 46,2 mill mens eiendelene var på godt under 10 mill. Disse tallene er sikkert korrekte og oppdaterte, men det er langt mer ved dem enn bare noen siffer. Der refereres det også til at under rettsaken rundt oppsigelsen av økonomidirektøren kom det frem at Norbrew var satt under administrasjon av banken, så det må ha vært økonomisk krise i Norbrew en periode. For å sette det i perspektiv: Avisen Nordland hadde artikler 5. og 6. mars i år, der de hadde kommet frem til at som konsern hadde Norbrew-systemet en samlet gjeld på 90-100 mill.

Om vi skal fortelle historien om Voss Fellesbryggeri, så må vi også fortelle historien om morselskapet Norbrew. Norbrew hadde ambisjoner om å bli store. Folkene bak hadde riktignok mer erfaringer fra utelivsbransjen enn fra bryggeribransjen, men har øyensynlig ikke hemmet visjonene. De fikk inn investorer, visstnok rundt 200, hvorav flere var kjendiser. De samlet seg rundt et dusin selskaper, og på papiret var det store verdier.

Norbrew kastet seg på bølgen av håndverksøl og hjemmebrygging. De kjøpte hjemmebryggbutikker – «Bryggeland»-kjeden. Butikken i Drammen gikk konkurs 8. august i fjor etter lønnskrav fra en ansatt. Ifølge Drammens Tidende meldte bobestyreren for konkursen etter én måned at han ikke hadde fått tak i daglig leder (som trolig hadde flyttet til Thailand) og slet med å få regnskapstallene for det halvannet siste året. Bryggeland-butikken i Sarpsborg gikk konkurs en måned etter Drammensbutikken. Butikkene i Oslo og Strømmen er solgt til Fermentarium som har en eier som også eier 50% av Vitale Norge AS, som står bak vinogvar.no. Vinogbar.no var en av de eldste nettbutikkene for hjemmebryggutstyr, men også bar-utstyr, og vinlegging og såkalt «hobbyutstyr» (les: hjemmebrenning) i tillegg til et spekter av moro-artikler. Resten av Bryggeland skal visstnok kjøre videre, men som ren nettbutikk med lager på Ås.

På bryggerisiden skaffet de seg tre bryggerier: Voss Fellesbryggeri, Northern & Co på Fedje, og Siste Sang. Northern & Co ble nedlagt som bryggeri, men skulle fortsette som whisky-destilleri. Det har vært stille rundt hvordan det går med whisky på Fedje, men i Bergensavisen 13. juni uttaler Hjorth at de er i sluttforhandlinger med investorer om realisering. Vel, jeg skal tro på det når sluttforhandlingene er sluttført og investorene har investert.

Det tredje bryggeriet er Siste Sang i Oslo, som hadde en langtrukket oppstart. Selskapet bak heter egentlig Oslo og Akershus Bryggeri. Jeg hører stadig rykter om det er solgt, men jeg har ikke klart å finne noe offisielt om det, og til onsdagens Bergensavisen uttaler Geir Hjorth at Norbrew fremdeles eier 100% av aksjene der.

Videre hadde de planer på gang i Bodø, der man skulle lage et industribryggeri som skulle brygge rundt 1,5 mill liter pils pr år. Dette skulle være en slags gjenreisning av Bodø Aktiebryggeri eller Nordlandsbryggeriet, som ble kjøpt av E. C. Dahls og senere endte inn i Ringnes. I Bodø hadde Norbrew i tillegg planlagt et lite mikrobryggeri, realisert med bryggeriutstyret fra Fedje. Til alt overmål skulle i hvert fall ett av disse bryggeriene ligge i de gamle lokalene til Nordlandsbryggeriet. Disse prosjektene skal være lagt på is inntil videre.

Et annet Norbrew-bryggeri der det har skjedd lite er Den Norske Krone, som riktignok i det siste har fått inn nye folk i styret. Det vites ikke om eierskap er endret samtidig med det, men det er nærliggende tanke når nye folk kommer inn i tidligere sovende selskap.

Dessuten finnes det et selskap Fjellsider AS, som ser ut som det ikke er noe særlig aktivitet. Det samme gjelder et selskap kalt Norbrew Sweden AB i Vårgårda, 3-4 mil nordøst for Göteborg.

Det siste bryggeriet var Haandbryggeriet, der Norbrew kjøpte 60% av aksjene, fra Jens Maudal og Rune Eriksen. Imidlertid hadde de gjenværende aksjonærene forkjøpsrett, og en lang rekke støttespillere stilte opp som investorer, slik at oppkjøpet fra Norbrew ble blokkert. Da dette utspilte seg sommeren 2016 var Norbrew fulle av løfter og lovord, men i ettertid er nok folkene ved Haandbryggeriet glade for at de benyttet forkjøpsretten.

Men i dette innlegget skal vi se mer spesifikt på Voss Fellesbryggeri. Dagens Voss Fellesbryggeri har nemlig vært gjennom en fusjon med Voss Fellesbryggeri … og det var ikke noen skrivefeil. I den forbindelse har man gjort noen sprelske operasjoner.

Voss Fellesbryggeri (orgnr 915 111 785) ble opprettet under navnet «Vossabrygg» i midten av mars 2015, med Frode Horvik og Per Jørgensen i styret, og med førstnevnte som daglig leder. Aksjekapital var 100.000. Den 11. juni 2015 ble navnet endret til «L/L Voss Fellesbryggeri AS». Kapitalen ble 9. desember 2015 utvidet til 170'. Samtidig forsvant Frode Horvik ut av styret, mens Jan-Erik Eikeland, Arne Hjeltnes og Steinar Knutsen kom inn. I årsregnskapet for 2015 er det listet en rekke små, lokale aksjonærer, mens de største aksjepostene var fire på nesten femten prosent hver, eid av investeringsselskapene til Steinar Knutsen, Per Jørgensen, Frode Horvik og Arne Hjeltnes.

Det anonymt navngitte selskapet «Norbrew 1» (orgnr 917 229 864) ble 26. mai 2016 opprettet med aksjekapital på 30' og Geir Hjorth alene i styret. Så 29. juni blir det besluttet å fusjonere Voss Fellesbryggeri med Norbrew 1, og Arne Hjeltnes og Jan-Erik Eikeland trer inn i styret til det overtakende selskapet Norbrew 1. Fusjonen gjennomføres 18. august, og samtidig endres forretningsadresse fra Oslo til Voss og daglig leder til Frode Horvik slik som det hadde vært for Fellesbryggeriet, og så 30. august skifter Norbrew 1 navn til Voss Fellesbryggeri.

Vi kan undre oss over en slik operasjon der man – sålangt jeg kan se – fusjonerer Fellesbryggeriet inn i et «tomt» selskap, når det ser ut til å være samme eier på begge sider i fusjonen. Såvidt jeg forstår er det en opersjon som flytter eierskapene i Fellesbryggeriet opp og inn i Norbrew, samtidig som Fellesbryggeriet blir et heleid datterselskap. Tilsvarende operasjoner ble gjort for Northern & Co (fusjonert med Norbrew 2) og for Siste Sang/Oslo og Akershus Bryggeri (fusjonert med Norbrew 3). I note 1 til årsregnskapet for Norbrew står det: «Selskapet har i 2016 vært en del av en trekant-/konsernfusjon. Dette da de tre heleide datterselskapene L/L Voss Fellesbryggeri AS, Oslo & Akershus Bryggeri AS og Northern & Co AS innfusjonerte selskapene med samme navn. De overdragne selskapene fikk vederlagsaksjer i Norbrew AS for totalt kr 39.300.000.» Regnskapet for Fellesbryggeriet skriver samme år i note 1: «Fusjonen er gjennomført etter oppkjøpsmetoden, som en vederlagsfusjon/trekantfusjon med oppgjør i aksjer i morselskapet Norbrew AS. Bytteforholdet er slik at 1 aksje i overdragende selskap gir rett til 20.332 aksjer i Norbrew AS. Vederlaget ble fastsatt til kr 13.300.000.»

Imidlertid, i forbindelse med oppkjøp kan det hende at det betales langt mer for et selskap enn det regnskapsmessig finnes verdier i det. Et kron-eksempel er et IT-selskap som bare eier noen PC'er og kanskje litt møbler, men som allikevel kan være verdifullt pga nøkkelkompetanse, kundemasse, markedsforståelse og så videre. Dersom noen kjøper et slikt selskap for langt mer enn regnskapsverdien, så finnes det mekanismer for å balansere regnskapsverdi og markedsverdi.

For å få regnestykket til å gå opp, har jeg forstått det som at man kan benytte regnskapsposten «goodwill». Dersom selskap X kjøpes for 1 mill men har verdier for halvparten av det, kan man føre opp en halv million i «Goodwill» på regnskapet. Tross alt, selskapet har vært solgt på det åpne markedet, og det er jo en verdisetting. Slik goodwill skal avskrives over et visst antall år.

Men hva skjer dersom et morselskap fusjonerer et datterselskap som de eier eller i det minste kontrollerer med et annet, tomt, nyopprettet selskap som de også eier? De kan fremdeles bruke posten goodwill, dersom pris og regnskapsverdi divergerer. Her går såvidt jeg forstår pengene og eierskap i ring. Goodwill-kontoen gir en forventet merverdi til selskapet og det en høyere regnskapsverdi, men trolig skaper det også intern konserngjeld. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår alt det regnskapstekniske her.

Northern var ved inngangen til 2016 50% eid av Steinar Knutsen og Per Jørgensen, med en rekke småaksjonærer som tilsammen eide den andre halvdelen av selskapet. Oslo & Akershus Bryggeri var ved inngangen til 2016 i stor grad eid av Stig-Rune Steiro og Geir Hjorth.

Min første tanke var dette blåste opp Fellesbryggeriets papirverdi, og at det umulig kunne være tillatt. Men det er visst tillatt. I praksis risikerer man bare at det blir mer skatt av slikt. For eventuelle senere investorer vil en gjennomlesing av regnskapene raskt avsløre at goodwill-verdiene i et slikt tilfelle ikke er satt av en reell markedsverdi, men i praksis satt av eierne i en restrukturering.

En annen effekt er at goodwill skal avskrives over et visst antall år, for eksempel 3-5 år. Avskrivninger er kostnader som i resultatregnskapet spres utover flere år. Dermed vil avskrivningene spise av inntektene i regnskapet til bryggeriet i disse årene. Når Fellesbryggeriet har hatt så store kostnader, så er det ikke nødvendigvis slik at lønn og varekost er mye større enn salgsinntektene. For på toppen av lønn og varekost kommer alle avskrivningene.

Det siste regnskapet for Fellesbryggeriet som er tilgjengelig er for 2016. Det viser salgsinntekter på 3,33 mill, og lønn og varekostnad på 3,8 mill. Det er ikke veldig stor forskjell. Men i tillegg kommer «annen driftskostnad» på 3,85 mill, avskrivninger på 1,42 mill og renter og nedskrivninger på 787'. I dette regnskapet (note 11) finner vi at Fellesbryggeriet endte med 11,5 mill i Goodwill, og at det skulle avskrives over fem år, hvilket burde bety en kostnad på avskrivning på 2,3 mill i året i resultatregnskapet.

Ved utgangen av 2016 hadde Fellesbryggeriet bokført 10,2 mill i inventar og utstyr, mens de hadde bokført 11,7 mill i Goodwill og 5,25 mill i utsatt skattefordel – tilsammen midler for over 27 mill.

Note 16 i årsregnskapet for Fellesbryggeriet gir oss mer innsikt i hvordan store beløp har blitt skyflet rundt internt i Norbrew-systemet og har endt i morselskapet: «I forbindelse med fusjonen oppsto det en fusjonsgjeld til morselskapet Norbrew AS på kr. 20.577.208. Renten er fastsatt til 3% årlig. Rentekostnaden i 2016 er beregnet til kr 230.014. Selskapet har også en langsiktig gjeld til Norbrew AS på kr 3.950.000. Dette renteberegnes med 3% hvert år. Rentekostnaden i 2016 er beregnet til å være 28.700.»

Også posten «utsatt skattefordel» har sine særegenheter. Detaljene er tricky for meg som ikke er regnskapskyndig, men skattefordeler man ikke har kunnet trekke fra, kan saltes ned til et senere år da man har skatt å trekke det av på. Slik jeg forstår det, akkumuleres denne posten dersom du driver med underskudd, og så kan du slippe skatt når du senere går med overskudd. Posten er dermed praktisk talt verdiløs før man går med overskudd og har skatt å skrive den av mot ... rent bortsett fra at et selskap med en stor slik post kan fusjoneres med et selskap med masse overskudd og skatt og potensiale til å ta ut skattefordelen.

Om Norbrew virkelig har skaffet seg en samlet gjeld på 90-100 mill, hvordan har de klart det uten at aksjonærer og bank har satt ned foten? Og hvor har det blitt av så mange penger over en treårsperiode? Litt har gått til utstyr, men det avskrives ikke så fort. Litt har gått til tap på bryggingen, men ikke så mye. Endel har gått til lønn. I rettsaken rundt den oppsagte økonomidirektøren kom det frem i Bergensavisen 17. april at Steinar Knutsen hadde redusert lønna fra 140.000 til «bare» 112.000 … og her snakker vi om månedslønn. Det er muligens med sosiale avgifter, men gir vel uansett en millionlønn.

I mange andre bryggerier er det tradisjon for at eiere står på med innsats, og tar ut moderat med lønn, om de i det hele tatt tar ut noe lønn. I Norbrew ser man ut til å ha siktet på stjernene og kjørt på med rikelig med lønn og konsulentoppdrag til nøkkelpersoner. Jeg har forståelse for om mange av småaksjonærene i ettertid sitter med en uggen følelse av at pengene kontinuerlig har sildret bort og vekk på en måte som er uforenelig med at Norbrew noensinne ville blitt et overskuddsforetakende. Det koker ned til det gamle utsagnet om tæring og næring.

Det er farlig å spå, men jeg tror jeg er på trygg grunn om jeg spår at vi kommer til å høre mer om Norbrew og underselskapene og økonomien deres i ukene og månedene fremover.

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Tunfisk - 2018/6/16 23:22:07
Godt skrevet! Og enda bedre at noen følger med! Blir spennende å se neste kapittel ;)

2018-06-05

Valdres Gardsbryggeri konkurs

Det er åpnet konkurs ved Valdres Gardsbryggeri, som var et av de eldre norske småbryggeriene. Jeg vet ikke om de kommer tilbake med en refinansiering eller noe slikt, men det er uansett dårlige nyheter for dette bryggeriet.

Valdres Gardsbryggeri hadde sluttet med pubkvelder for en måneds tid siden, men signaliserte da at de hadde intensjoner om å fortsette å brygge, kan vi lese i Avisa Valdres (paywall). Der kan vi også lese at det er sviktende besøkstall som er grunnen til at de la ned pubkveldene, som var på siste lørdagen i hver måned. Dog, siste kvelden – 28. april 2018 – var det stappfullt av folk som ville få med seg slutten.

Dette er et av de eldste småbryggeriene, og kanskje det aller første gårdsbryggeriet med tilvirkningslisens i Norge i moderne tid. Det var det første bryggeriet der jeg smakte på øl brygget med elementer av tradisjonsbrygging. De brukte nemlig einerlog til bryggingen, i hvert fall i brisk-ølet sitt. Jeg husker at den spesielle harpiksaktige smaken overrumplet meg på en positiv måte, og som preget meg og åpnet øynene for at det fantes noe mer enn anglo-amerikanske ølstiler.

Jeg besøkte dem i 2006 på rakfiskfestivalen. Det var egentlig en festival der Ringnes pils var offisielt festivaløl og tapetserte området så langt øyet kunne se. Men vi var innom gardsbryggeriet på vei til festivalen, og på lørdag formiddag hadde de stand i Fagernes, der de serverte ølet sitt. De to bak bryggeriet hadde alltid glimt i øyet og serverte et lite men godt utvalg ølstiler. De hadde tre faste øl: en lys «Kvek» som er lokal dialekt for kveik, en mørk «Staut» som vel er samme ordet som engelsk stout, og en «Brisk» med einer. I tillegg kom jule- og festivaløl.

Ølet deres ble solgt på flasker på 75cl eller 200cl – med svingtopp – med mindre det kom fra fat. Jeg husker at det var heftig pant på flaskene, men de var skikkelig stilige, og jeg beholdt dem alle sammen. Bryggeriet deres var såvidt jeg husker levert av Leif Stana i Tyssedal. Han har levert flere av de mellomstore bryggeriene på noen hundre liter rundt om i landet, og er vel fremdeles i bransjen med såkalte terrassebyggerier. Såvidt jeg husker var dette et bryggeri etter de samme prinsippene som Speidel og Grainfather – men uten den elektroniske styringen.

I starten var det tre eiere i bryggeriet, men det ser ut til at den ene trakk seg ut og aksjene ble solgt til et større antall personer. De to som ble bryggeriets ansikt utad var Tor Einar Rogne og Knut Sigbjørn Lien. Dessverre døde Rogne brått for en tre års tid siden, og etter det kom Egil Bjørsland inn som brygger. Rogne var ansatt i Bioforsk på Volbu, og var involvert i et prosjekt for å finne og teste gode norske byggslag for øl. Såvidt jeg vet maltet de også testkornet i en mindre skala. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det gikk med dette prosjektet etter at han døde.

Bryggeriet har drevet tilsynelatende bra over årene. Det siste regnskapet som er levert er for 2016, og selv om det ikke er rosenrødt, så er det heller ikke så ille, i hvert fall ikke alle de andre bryggeriene tatt i betraktning.

Min aller første opplevelse av Valdres Gardsbryggeri var 31. juli 2004 ifølge smaksnotatene mine. Min kone og jeg hadde vært sørover, blant annet på øltur i Belgia, og på veien hjem til Trondheim tok vi omveien via Valdres i ens ærend med overnatting for å kunne gå på puben de dengang drev på Beitostølen. Puben lå litt bortgjemt, og vi var der vel utenfor sesongen, men det er et pubbesøk jeg husker med glede, der vi smakte oss gjennom Kvek, Brisk og Staut og kjøpte med et par av de klassiske ølglassene deres, som i flere år ble brukt som standard smakeglass hjemme hos oss.

Det er leit at det endte slik, men alle ting har sin tid og sin slutt. Forhåpentligvis får de til en refinansiering så de kan starte opp igjen. De gode opplevelsene rundt dette bryggeriet vil i hvert fall leve videre.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-17

Snipp, snapp, snute

Enda et bryggerieventyr er over. Denne gangen var det To Tårn. Det var faktisk mitt nærmeste bryggeri – nærbryggeriet mitt. De ligger bare vel én kilometer fra der jeg bor, om enn 125 høydemeter i forskjell. Jeg har fulgt dem fra sidelinjen siden starten og var blant de første som skrev om dem (før starten, så før oppussingen og etter starten). Og blir det ny drift i bryggeriet? Vel, jeg skal jo for all del ikke stjele noen annonsering rundt noe slikt.

På en måte var To Tårn the-odd-man-out blant bryggeriene i Trondheim. De to gründerne bak – Børge Barlindhaug og John Sunde – hadde bakgrunn innen økonomi og administrasjon. Det var et bryggeri med forretningsplaner og markedsstrategier i orden.

De slo an en ny tone da de startet, og gav lokalmiljøet litt bakoversveis da de tok 795,- pr person for en smakekveld. Lokale ølnerder steilet og mumlet ett-eller-annet om å skulle måtte betale for mer enn bare ølet. I tillegg må vi huske at de hadde en viss kapasitetsbegrensning i starten, så sample-størrelsen var relativt moderat. Det skapte et initielt, disharmonisk kultursjokk blant lokale ølnerder. Men i bedriftsmarkedet fungerte denne prisingen greit. Med tiden har vel egentlig ølnerdene også tuslet etter prismessig.

Dengang tenkte jeg med meg selv at To Tårn i det minste visste å ta seg betalt, så da kom de i hvert fall ikke til å gå konkurs. Så feil kan man ta. Skjønt, de gikk ikke konkurs, men meldte oppbud, hvilket betyr at de la inn årene for ikke senere å gå konkurs.

Plasseringen til bryggeriet var på én måte genial, med utsyn over Marienborg. Og selv om det ikke høres så romantisk ut å se utover masse togspor, lokomotiver og vogner, så er det noe genuint nerdete med tog. Strengt tatt er det enda mer nerdete enn bryggerier og ølbrygging. Det er både velkjent gammeldags og steampunk-aktig høyteknologisk på en gang, med damp og rått metall og masse energi. To Tårn holdt til i det gamle vann- og sand-tårnet på Marienborg, der damplokomotivene i gamle dager hentet vann til kjelene og sand til å strø på skinnene for å øke friksjonen.

Lokalene var utmerket satt i stand av Bane NOR Eiendom, eiendomsselskapet til gamle NSB. Bygget var verneverdig, men hadde begrenset med bruksmåter. Folkene bak To Tårn er gode forhandlere, og fikk trolig fordelaktige og langsiktige avtaler med byggets eier, både på leie og rundt teknisk infrastruktur. Dersom noen andre vil gjenstarte bryggeriet, kommer de nok til et temmelig vel-dekket bord.

De omtalte seg som landets eneste gravitasjonsbryggeri, hvilket vel er en sannhet med enkelte forbehold. Bryggeriet står i det ene tårnet, med bryggverket øverst, gjæringen i andre etasje, og tapping og lagring nederst og i kjelleren – og så langt er det korrekt. De brygget med et selvkonstruert malt-rør system, som om det var en forvokst Speidel eller Grainfather, så sånn sett brukte de nok pumpe med en eller annen variant av RIMS og skylling. Selve bryggverket var basert på en 1000L Speidel gjæringstank med kjølekappe. Det er fordeler og ulemper med å konstruere sitt eget bryggeri. Det gir fleksibilitet, men det gir nesten garantert også litt innkjøringsutfordringer, hvilket førte til at de kjørte på to stk 50L Speidel i starten.

Hvorfor gikk de konkurs? Det er et veldig godt spørsmål, og jeg har sannelig ikke fasitsvaret. Her er noen momenter som bygger på trender i tiden og som jeg tror bidrar til å belyse situasjonen:

  • Location, location, location. Plasseringen er unik, men ikke veldig sentral. På østsiden ligger jernbaneline, elva og godt med områdesikring. På vestsiden ligger veien, trikkelinja og en bratt skråning. Ser man på kartet er det tilsynelatende mange som bor innen en 500 meters omkrets, men ser man på terrenget, har mange av dem en kronglete og bratt vei frem. Det må påvirke serveringsdelen av driften.

  • Egendistribusjon. Bryggeriet satset lenge på egendistribusjon. Det positive med dét er at man får en større del av kaka. Det negative er at det blir enda et fokus, enda én ball som kontinuerlig må sjongleres. Vi ser at bryggerier i økende grad går i allianser for å dytte distribusjon og salg over på andre. Sånn sett mister de kontroll, men samtidig kan de konsentrere seg om bryggingen. Hva er rettest og best? Tja, hvem vet?

  • Kjedenes makt. Dagligvaremarkedet har hardnet til. For 2-3 år siden var kjedene fremdeles i tenkeboksen og åpne for eksperimentering à la å prøve ut og skaffe seg erfaringer. Nå har de etterhvert konkludert med at de forstår markedet. De tror i hvert fall det. Rema tok det til et nytt nivå med en strammere selektering av produkter, og sikkert en hardere økonomisk tyning av leverandørene. Spesielt de som er små og uavhengige blir lett skviset i en slik sammenheng.

  • Horaka-editions. I utgangspunktet siktet To Tårn seg blant annet inn på et lukrativt restaurantmarked, der Horeka-kunder kunne få «sitt eget» øl med egne etiketter på. Flere bryggerier har forsøkt dette, men det har sjelden helt gått seg til. Helt i starten var To Tårn «husbryggeri» for Lian Restaurant, men de brygget også for blant andre Ni Muser og serveringsstedet på Munkholmen. Det virker ikke som om noen har klart å knekke koden for slike restaurantvise batcher.

  • Produktstabilitet. Det har vært mumlet om at kvaliteten på produktet har vært noe variabel. Jeg har ikke ofte nok drukket flasker av samme produkt til å uttale meg bastant, men om så var, ville de ikke vært alene. Produktstabilitet er enda ett av de temaene der industribryggeriene har brukt 50-60 år på forskning rundt noe som vår generasjon ølnerder avskrev som forutsigbart kjedelig. Og så kommer de unge mikrobryggeriene og opplever at akkurat dette er både superrelevant og livsviktig for dem.

  • Lønnsutgiftene. To Tårn gjorde noe temmelig uvanlig … de tok ut lønn. Jeg har dokumentert at mange bryggeri ikke gjør det, men fungerer som hobbyprosjekter der arbeid er gratis, utstyret finansieres via sparepengene og inntektene mer eller mindre bare dekker råvarene. Det er på den ene siden en vakker mellomting mellom hobby og frivillig arbeid, men det er også en oppskrift som økonomisk ikke holder i lengden. Det blir veldig feil av meg å påstå at det hadde gått bedre for To Tårn om de bare ikke hadde tatt ut lønn, men i stedet fylt på med flere sparepenger og mer gratisinnsats. Teknisk sett er det kanskje korrekt, men på et overordnet plan er det også en fundamental feil løsning.

  • Trenden i bransjen. Men er ikke en ulønnet driftsperiode bare en midlertidig periode inntil driften går rundt og man kan begynne å ta ut lønn? Jeg tror det ikke er realiteten, dessverre. Sålenge det strømmer på med flere bryggerier enn det vokser frem nye øldrikkere, så blir «alle» bryggeriene hengende i en tilstand der lønnsomheten fremdeles er et soria-moria over neste bakkekam. Nå har riktignok strømmen av nye bryggeri skrumpet inn, men det er nok av bryggerier som startet i 2016 som ennå er i fasen med innarbeiding av markedsandeler.

  • Spenningen som forsvant. Var de også litt kjedelige, sånn i ølutvalg? Kanskje. Men jeg tror det gjelder mange småbryggerier. De kjemper alle for å overleve i det daglige, og da er det ikke rom for å gjøre så mange kreative ting. Jeg vet at To Tårn hadde planer om kreative prosjekter, slik som så mange andre hjemmebryggere som «goes commercial». Det er tross alt få hjemmebryggere som starter bryggeri fordi de vil brygge store mengder standard-IPA og brown ale. De har alle høyere ambisjoner om øl med wow-effekt. Likevel er det vanligvis et par relativt lite spennende standardøl som får det hele til å gå rundt, og som sluker det meste av oppmerksomheten i bryggeridriften.

Børge Barlindhaug bekrefter da også at distribusjon og kapasitetsplanlegging ble en utfordring. I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å planlegge logistikk og kapasitet, men dersom kjeder og distributører kontrollerer ukjente størrelser på lite forutsigbare måter, da blir det vanskelig. Børge trekker frem tre viktige hendelser:

  • To Tårn fikk i 2015 avtale med ASKO – Norgesgruppens interne gossistledd. Da pekte alle prognosene oppover, og de uttalte til Adressa sommeren 2015 at de raskt ville vokse fra omsetningen på 4 mill året før til en omsetning på 6 millioner i 2015. Men ASKO-avtalen ble ikke så gullkantet. Salgsøkningen kom ikke. Kostnadene til å forberede kapasitetsøkningen var allerede gjort … lagerkapasitet var leid, prisstrukturen var justert ned, utstyrsinvesteringer var gjort. I virkeligheten endte omsetningen i 2015 på 4,6 mill, og sank til 3,1 mill i 2016.

    Hvorfor ble ASKO-avtalen ikke et boost? Kanskje var det slik at ASKO ikke hadde spesielle bestevenner, men tok mange bryggerivenner inn i varmen, så avtalen ikke ble noen fribillett til økt salg. Tvert imot, avtalen ble en kostbar billett for å få lov til å konkurrere med «alle» de andre. Med egendistribusjon kunne – og kanskje måtte – man sloss for hver enkelt kasse som ble solgt. Men med distribusjon gjennom en grossist ble man på godt og vondt bare enda et varemerke i butikkhylla?

  • Høsten 2016 startet nye E. C. Dahls opp, og de slukte flere markedssegmenter der To Tårn tidligere hadde gjort det godt. Det gjaldt blant annet bryggeriomvisning med smaking, bedre middag med øl i bryggerilokalene, og ikke minst små-arrangementer med litt bryggeri og øl attåt. TMBs lokaler var litt for mye pub og Austmanns lokaler var litt for spartansk nerdete. To Tårn var lite, det var intimt, og det var velegnet. De hadde på en måte hatt monopol på dette markedet overfor bedrifter i Trondheim.

  • På nyåret 2017 kom Remas bestevennstrategi. Det ble et renomémareritt for Rema selv, men det betydde også at noen bryggerier fikk mer hylleplass, mens andre mistet den. To Tårn var ett av bryggeriene som forsvant ut. Store markedsvolumer kom i bevegelse i løpet av kort tid, og slikt favoriserer slett ikke de små bryggeriene som tenker organisk vekst og langsiktige strategier.

Alt dette er eksterne grunner, og Børge er tydelig på at det ikke er eneste og hele årsak. Det handler også om at bryggeriet også selv bommet på enkelte punkter, både i det praktiske og i det strategiske. Likevel er størrelsesforskjellen på de store kjedene og de små mikrobryggeriene er så enorm at det for bryggeriene mest er et spørsmål om å unngå i bli trampet ihjel ved en tilfeldighet.

I forretningslivet som i så mange andre deler av livet er det slik at man ikke treffer innertier på alle forsøk. Folkene bak To Tårn var ikke to bryggenerder som håpet at økonomien skulle ta hånd om seg selv. De jobbet hardt, langsiktig og målrettet med «alle» aktører i bransjen. I løpet av 2017 kom de nesten i mål med å dra i land en diger grossistavtale, men så glapp det på oppløpssiden av årsaker som lå utenfor To Tårns rekkevidde. Dette var den fjerde «punch'en» på toppen av de tre overnevnte. Konkursen kom to uker etterpå.

Kommer noen til å starte opp igjen i de samme lokalene, som en fugl fønix? Ting kan tyde på det, selv om det ikke blir samme konstellasjon som drev det 2011-2017. Vi får følge med på hva som skjer rundt eventuelle nye eiere, og hva som med tid og stunder annonseres …

Dessverre er dette neppe siste konkursen eller oppbudet vi ser i denne bransjen. Det er en overetablering, og det store antallet hobbybryggere presser priser når de egentlig brygger med tap, og uten å ta ut lønn.

Inntil videre har ølkundene kastet seg over de gjenværende flaskene i butikkhyllene, sies det – trolig for et gravøl over et avholdt bryggeri.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-14

Grim og Gryt konkurs

Det finnes ingen pen måte å si det på. Grim og Gryt bryggeri er konkurs. Det er den andre signifikante konkursen i høst, etter To Tårn. Er vi på vei mot et konkursras? Neppe, men det kan komme flere.

Bryggeriet skiftet navn til det intetsigende Consulting AS et par dager før de meldte oppbud, men det var likevel Grim & Gryt Økobryggeri AS som gikk konkurs. La meg tippe at navneskiftet var en måte å tone ned koplingen mellom familienavnet og konkursen.

Bryggeriet ble registret våren 2014, skjønt de hadde et ANS før det under navnet G&G Gårdsbryggeri, startet våren 2012, De fremste aksjonærene var Andreas Grimstad og Øyvind Grimstad Gryt, med 45% hver, og derav også navnet på bryggeriet. De siste 10% med aksjer var eid av en rekke personer med temmelig små aksjeposter.

Grim & Gryt var et lite, men slett ikke noe knøttlite bryggeri. Omsetningen i de tre årene der regnskap foreligger var på null i oppstartsåret 2014, 1,12 mill i 2015 og 1,84 mill i 2016. Selv om 2015 gikk med 224' i underskudd, så er det ikke ille, da det var første reelle driftsår. I 2016 gikk driftsregnskapet nærmest i balanse. Det er egentlig bra, og legger vi til at det ble betalt 475' i lønn i 2016 – 25% av omsetningen, så ser det faktisk ambisiøst og bra ut.

Bryggeriet hadde et kumulert udekket tap på 584', men det kan trolig stort sett føres tilbake til finansutgifter samt midlertidige driftsunderskudd under oppstarten. Og det akkumulerte tapet var mindre enn lønnsutgiftene. Så med andre ord, dersom de hadde gjort som tallrike andre småbryggerier, og jobbet gratis, ville de fremdeles vært i drift. Nei, det var egentlig ikke et seriøst forslag. Det var mer en illustrasjon av hvor hardt markedet er.

Tidligere i høst hørte vi at de jaktet etter investorer som kunne spytte inn 1 million, og de ymtet selv om at alternativet til forpliktende samarbeid med en rik venn ville kunne være konkurs. Dernest kom 2016-regnskapet temmelig sent, og det var ikke så pent. I bunn og grunn ser det ut til at det var kapital de manglet. Det hjelper ikke å starte et bryggeri uten kapital. Andre ting trengs også, som for eksempel godt øl, bryggekompetanse, logistikk osv. Men kapital er essensielt for en bryggeristart.

Bryggeriet startet med en innskutt aksjekapital på bare 36', men i tillegg kom et langsiktig lån fra aksjonærer, et lån som vokste til 1,57 mill. Det meste av dette har nok gått til å kjøpe bryggeriutstyr for godt over en million. Ved utgangen av 2016 var langsiktig gjeld til aksjonærer vokst til 1,65 mill, og med 529' i kortsiktig gjeld gav det en total gjeld på 2,18 mill. Eiendelene ved nyttår bestod hovedsaklig varelager for 414' og inventar og utstyr for over en million, avskrevet til 924' på en ti års avskrivingsplan.

Er et brukt bryggeri idag verd 80% av nypris, som var så langt de kom på avskrivninger? Tja, et bryggeri er mye utstyr, men det er også masse montering. I praksis er det mest verdifullt der det allerede står oppmontert. Er et varelager verd sin bokførte verdi? Tja, noe råvarer kan jo omsettes, men noe, som humle er har begrenset holdbarhet, mens korker og etiketter i praksis er verdiløse. Ferdigvarelager kan være verdifullt, men det kan også inneholde mye som bare kan selges til reduserte priser. Uansett, gjelda til folk utenfor bryggeriet er såvidt «liten» at de nok får pengene sine om de har prioriterte krav, men aksjonærene bak Grim & Gryt har vel neppe førsteprioritet på sitt lån, og får ikke igjen alle sparepengene de investerte.

Og ølet deres? Litt både-og. De vant Årets tradisjonsøl fra det norske måltid med 6060 Lys Øl. I 2016 ble juleølet overkarbonert, og det ble trukket tilbake, men i år har de gjort det temmelig bra med juleølet. De kjempet i Bryggeribråk, men trakk harde motstandere allerede i første runde: i 2016 ble det Nøgne Ø, og i 2017 trakk de Bådin i innledende runde - og Bådin ende som vinner totalt sett etter å ha møtt Nøgne Ø i finalen.

Innvarsler denne konkursen et mulig ras av konkurser? Jeg tror ikke helt det. De fleste er så små at de klarer å skalere ned. De som ikke klarer det er bryggerier som har forpliktende avtaler om leveranser, som har løpende lønnsforpliktelser, og som har nedbetalingsplaner overfor finansinstitusjoner. Jeg blir ikke overrasket om vi ser flere konkurser utover vinteren, men de fleste bryggeriavviklingene kommer trolig til å skje stille og rolig uten å være innom skifteretten.

Det er tre ting som er essensielle for småbryggeriene:

  1. fungerende kanaler for å få avsetning på ølet,
  2. tilstrekkelig avanse pr enhet, og
  3. riktig type og mengde «buzz» rundt produktene.
Småbryggeriene presses på de to første og drukner gjerne i mengden på den tredje.

Gir slike konkurser i det minste et lite pusterom for alle de andre bryggeriene? Kanskje, men ikke mye. De fleste bryggeriene har egentlig gjort alt rett. De har ikke sløst med penger eller ignorert markedet. De har bare druknet i andre bryggerioppstarter. Det er fremdeles flere bryggerioppstarter enn antallet øldrikkere øker. Det er kort og godt beinhardt å starte bryggeri som du skal leve av.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-07-13

Den store kontraksjonen

Alle har snakket om den og ventet på den. Alle har fryktet den – «kontraksjonen» som kommer etter overetableringen. Eller avskallingen, markedsjusteringen, kompakteringen, konkursraset eller Dommedag. Kjært barn har mange navn. Er den i ferd med å komme nå? Eller berger vi i år også?

Jeg har tidligere ment at den virkelige gullalderen i mikrobryggeribransjen var rundt 2009. Medvinden fortsatte imidlertid helt frem til 2014, og kanskje inn i 2015. Selv etter dette har det rent på med nye bryggerier selv om tidene ble magrere. Nå ser vi en ny trend der bryggerier forsvinner eller gir stafettpinnen videre til nye drivere. Her er noen listet. Noen er små, noen har du ikke hørt om, noen kom aldri skikkelig igang, men alle er indikasjon på at øl ikke var så enkelt.

  • Northern & Co er lagt ned på Fedje, som kun blir whiskybrenneri. De ble kjøpt av Norbrew, samarbeidet har tydeligvis sprukket, og nå flyttes utstyret til et nyetablert mikrobryggeri i Bodø.

  • ODE Bryggeri gikk konkurs i fjor høst.

  • Atna Øl omstrukturerte i fjor, da Bacalaoprodusenten Primar i Folldal gikk inn som ny majoritetseier.

  • Eice Bryggeri var et AS på Ringerike ble startet sommeren 2014. Det ble levert regnskap for stiftelsesåret, men ikke senere. Selskapet ble tvangsoppløst for et par dager siden.

  • Haugen Handel er et enkeltmannsforetak som startet våren 2010 som Haugen Hot Wings. I 2013 endret foretaket fokus til brygging, men i mai i år skiftet de fokus bort fra brygging og over til styreskap og batteribanker for nødstrømsanlegg.

  • Finnskogen Mikrobryggeri la ned i oktober 2016. Mannen bak – Vemund Lyngås Jensen – hadde ikke kapasitet til drive et såpass arbeidskrevende bryggeri.

  • Laagen Bryggeri ble startet av Gunnar Wiig, som tidligere var med på å starte både Nøgne Ø og Atna Bryggeri. Laagen er nå solgt til andre interessenter.

  • Farsund Brewing Company har lagt inn årene og solgt utstyret til et lokalt utested som vil fortsette litt av bryggingen for egen del.

  • Kolonihagen Bryggeri ble reddet på stupet, og såvidt jeg forstår har de sluttet å produsere selv, og får det i stedet brygget for seg hos Færder.

Men dette er bare toppen av isfjellet. Vi ser konkursene og vi ser det når en stor aktør opphører, og vi ser de som skifter navn og fokus. Vi ser også der man selger til nye eiere, for da skapes det virak i pressen. Men vi ser ikke de bryggeriene som skrur ned … og ned … og helt ned til sparebluss. De har intet insentiv til å gå ut offentlig om de trange tidene. Kanskje håper de at de kan holde det gående på sparebluss et par år mens det tynnes ut i rekkene og så komme sterkere tilbake?

Vi ser også det utkrystalliserer seg konglomerater og ulike former for bryggerisammenslutninger. Det kan være gjennom kombinasjon av oppkjøp og nyetableringer, eller det kan være seriegründing. Det kan være produksjons- eller logistikksamarbeid. Det kommer til å bli vanskelig å stå alene som lite bryggeri – kanskje praktisk talt umulig.

Når vi skuer utover mikrobryggeri-Norge, er det sjeldent å se de store produksjonstallene, men det er langt lettere å finne store ambisjoner og vakre fremtidsdrømmer og masse iherdig innsats. Realitetene tvinger endel til å legge slikt på is og fokusere på produksjons- og salgstall.

Dette er en bransje der de små og mellomstore stort sett ikke har tatt ut lønn. De analysene jeg har har gjort av 2016-regnskapene til bryggeriene forteller den siden av historien. De største mikrobryggeriene har hatt råd til det. Og brewpubene har hatt tradisjon for avlønning, siden de må ha personale til å servere. Men de små produksjonsmikrobryggeriene har i liten grad hatt rom for lønn. Den typiske bryggerioppstarten er noen bekjente som gikk sammen og spleiset på utstyr (eller lånte i banken) og jobbet ulønnet. Man har tenkt at neste år kunne man ta ut lønn og at året etter kunne man kanskje si opp dagjobben og brygge på heltid. Men det blir alltid «neste år» – eller året etter.

Til en viss grad skyldes nok mangelen på avlønning dels at de som eier også er de som driver, og dels at bedriften pådrar seg masse «prakk» ved ansettelser, så som arbeidgiveravgift, pensjonsordning, forsikringsordninger osv. Kanskje kan noen bryggerier omgå dette ved å kjøpe tjenester fra enkeltmannsforetaket til de «ansatte» – og da kommer det ikke opp som lønn i regnskapet. For noen er bryggingen en del av en helhet, der matservering, overnatting osv er hva de tjener penger på, mens ølet er hva de trekker kunder på.

Det har vært forlokkende enkelt å drive uten lønn, men heller tenke på fremtidig aksjeverdi som lønn. «Alle» har gjort det. Og jo flere som har gjort det, jo mer tvinger det de andre til å følge etter.

Normal økonomisk teori tilsier at man ikke kan drive en håndverksbedrift uten å ta ut lønn. Du kan forsøke å få tak i en snekker som vil jobbe mot at du dekker materialkostnad og gir ham masse skryt for arbeidet. Snekkere skifter ikke ytterkledningen på huset ditt gratis i håp om at de kan få betalt for å skifte taket ditt året etter.

Men håndverksbryggere er ikke som andre håndverkere. De brygger mer enn gjerne uten lønn i håp om at de kanskje får betalt for nye varer en gang i fremtiden.

Mikrobryggeriene har dermed holdt prisene nede. De store – NØ, Ægir, Lervig, Kinn osv – kan nok holde det gående med dagens literspris. De mindre kan vel bare konkurrere til den prisen ved å kutte marginene til beinet og litt til. De virkelig store kan trolig ta ut solide marginer dersom de klarer å vinkle ølet som spesialøl. Det er tre viktige ting i bryggeribransjen: skalerbarhet, skalerbarhet og skalerbarhet. Ølbrygging skalerer. Jo større du er, jo mer kan du tjene.

En gang i tiden var øl en nødvendighetsvare. Det ble nærmest opptøyer dersom ølprisen steg. Idag blir øl i økende grad sett på som et luksusprodukt, et fritidsprodukt, noe du drikker mens du sitter i godstolen og ser på sport på TV. Det er noe ekstra, en liten utskjeielse for bestemte dager. Og prisingen er blitt deretter. Det nesten fint om ølet er dyrt, for da er det vel også spesielt og eksklusivt. Der forfedre kunne ølprisene på rams, der vører mange av dagens øldrikkere knapt hva det koster.

Dette skiftet i image var en nødvendighet for at vi skulle få mikrobryggerier. Trendsettere for 10-15 år siden ville ikke ha et standard masse-produkt, de ville ha noe spesielt. Og mikrobryggerne kunne gi dem det. De kunne gi dem noe som var både spesielt og særegent, men det var også noe som kom i små serier, og som var håndbrygget av en person du kunne håndhilse og å bli på fornavn med. Ølene med puns fra populærkulturen. Produktet kunne ha feil og variasjon, men det viktigste var at det var spesielt og hver flaske var en egen opplevelse. Det var også dyrere, men det var greit, for det viktigste var at det var annerledes.

Industriøl og håndverksøl var to verdener på kollisjonskurs. Men det var ikke en kollisjonskus preget av aggressjon, som to boksere i ringen. Det var mer en kollisjon preget av to komplementere aktører. Det var en total umulighet at de ikke skulle nærme hverandre og gli over i hverandre i en utilitarisk tango-for-to. Når de to så på hverandre, var gresset så ufattelig grønt på den andre siden. Sett fra industribryggerne var spørsmålet hvordan de skulle brygge og markedsføre ølet sitt for at det kunne gå som håndverksprodukt med tilhørende priser. Sett fra mikrobryggeriene var spørsmålet hvordan man kunne brygge større volum av et øl som var mer stabilt og mindre variabelt øl, som i tillegg hadde lengre holdbarhet.

Hva burde litersprisen være på håndverksøl? Tja… La oss se utelukkende på lønn og anta et 1000 liters anlegg med 200 bryggedager i året. Anta at man skal dekke inn tre lønninger på tilsammen 2 millioner – inklusive sosiale utgifter og slikt. Det blir 5 kroner halvliteren. Det er egentlig ikke så mye. Men om bryggeriet slår på en femmer, og alle de øvrige leddene regner prispåslag i prosenter, så blir det mye mer enn enn femmer når du som forbruker skal betale.

De øvrige kostnadene omfatter råvarer, emballasje og logistikk. Du kan vanskelig kutte i dem. Selv om 5 kroner pr halvliter er lite, så er det den eneste posten man kan kutte i. I virkeligheten er det få som brygger så mye og så ofte som 200.000 liter på et 1000 liters anlegg. Og de aller færreste ser seg råd til å legge på den lille marginen i lønn.

Likevel blir det stadig flere bryggerier. Det ligger fremdeles mange i kø til å starte, se bare på bryggerier under levering fra A. N Technologies. De skal levere bryggerier til Surf Kombucha på Inderøy i september. Norske Bryggerier skal ha et bryggeri på 1500 liter i Stavanger og et 3000 liters bryggeri i Bergen, begge med levering i september. Trysil Bryggeri får et 1000 liters anlegg i juli. De leverte visst også et 2200 liters bryggeri til Oslo & Akershus Bryggeri – enda et Norbrew-bryggeri – i februar.

Firma som nylig er blitt dannet for å brygge eller har skiftet navn til noe bryggerelatert omfatter Agnes Brygghus, Vinje Bryggeri, Lovound Mikrobryggeri, Måløy Brew Company, Grana Bryggeri, Sinth Mikrobryggeri, Stormkongen Bryggeri, Rosendal Mikrobryggeri. Det er over en periode på litt mer enn to måneder, og dermed rundt et nytt bryggeri nesten hver uke.

Når vil vi se at de små mikrobryggeriene utvetydig er på vei nedover? Det er vanskelig – og skummelt – å spå. Selv om det er lett å ekstrapolere eksisterende trender, så er det dessto vanskeligere å se nye trender som kommer. Det vi lett kan se, er at det ikke kan være plass til at antallet bryggerier fortsetter å ekspandere som de har gjort de siste par-tre årene. Det er kort og godt ikke plass til alle.

Salget peker ikke lengre entydig oppover. I løpet av 2018 tror jeg vi vil det det tynnes ut blant bryggeriene og i butikkhyllene. Kanskje fyller man på med utenlandsk øl, men det gjør problemene bare større? Jeg tror vi skal ned til godt under halvparten av dagens bryggerier i Norge. Kanskje skal vi helt ned i 15-20 levedyktige produksjonsbryggerier i Norge, selv om det sikkert vil finnes en underskog av brewpuber, sesongmessige bryggerier, gårdsbryggerier og knøttsmå hobbybryggerier. Noen kan overleve som husbryggerier, som eksportbryggerier eller som «varemerkeforvaltere». Men for de fleste er det voks-fort eller dø-sakte.

De små uten lønnsutgifter, med nedbetalt utstyr, på en usentral plassering nærmest uten leie – de vil nok overleve lengst. Skjønt overleve? De går vel nærmest i dvale. For dem er utfordringen hvor lenge de kan brygge på minimal fortjeneste. For de som vil ha fortjeneste, ligger den i skalering. Vinnererne blir de store som knekker koden til mikrobryggeriimaget, og de små som knekker koden til brygging i industriskala.

Neste gang du åpner en halvliter håndverksøl, så tenk på at den viktigste parameteren for om bryggeren får betalt for jobben er hvor mange andre halvlitere som ble brygget den samme dagen, sammen med «din» halvliter.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Finnskogen - lagt inn av Jo Kristian - 2017/7/13 17:36:31
Vemund har fått med seg noen kompanjonger og starter opp Finnskogen mikrobryggeri på nytt. Har såvidt nevnt det i dette blogginnlegget: https://stabbursloftet.com/2017/02/03/olstudenten-del-1/ Der er for øvrig du sitert også :-)
Så bra! - lagt inn av Anders Christensen - 2017/7/13 18:25:16
Så bra at han starter opp igjen. Jeg var ikke klar over det da jeg skrev innlegget, dessverre. Finnskogene har endel ulik ølhistorie og unik teknologi for malttørking, og så har de en egen rugtype - svedjerug. Det hadde vært artig om de kunne rekonstruere historiske øl.

2016-12-25

Rauma/Molde Bryggeri

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Konkursbo.

I Henhold til Konkurslovens § 15 bekjentgjøres herved:
1) At Molde Bryggeris Bo er begjært taget under Skifterettens Behandling som Konkursbo.
2) At Overretssagfører C. Mønniche foreløbig af Skifteretten er beskikket til midlertidig Bestyrer af Boet.
3) At en Skiftesamling i Boet vil blive afholdt i Bryggeriets Kontor Thorsdagen den 15de November førstkommende Kl. 11 Formiddag. Ved denne skiftesamling vil blive forhandlet:
    a. Om Stadfæstelse af Skifterettens Valg av Bestyrer.
    b. Valg af raadgivende Mænd, der med Bestyreren skulle deltage i Beslutninger om Boets vigtigere Anliggender.
    c. Om særskilt Inkassator skal beskikkes.

I Forbindelse hermed opfordres i Henhold til Konkurslovens §§ 50 og 51 Alle og Enhver, der have Fordringer at gjøre gjældende i Boet, til inden 25de Januar 1884 for Retten skriftlig at anmelde sine Fordringer og til derfor at fremsende de Dokumenter i Original eller Afskrift, hvortil Fordringerne støtte sig, saavelsom til den 14de Februar 1884 Kl. 11 Formiddag at afgive Møde i Bryggeriets Kontor, for at overvære og deltage i de anmeldte Fordringers Prøvelse og i Behandling af Akkordforslag, om saadant maatte blive fremsat.

Molde Skifteret, 26de Oktober 1883.
B. Mathiessen.

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Auktion over Molde Bryggeri

Mandag den 12te Mai førstkommende Kl 11 formiddag afholdes ifølge Forlangende av Overretssagføer Mønniche som Bestyrer i Molde Bryggeries Konkursbo, offentlig Auktion over Molde Bryggeri paa dettes Kontor.

Bryggeriet drives med Dampkraft og er forsynet med Nutidens bedste Maskiner, der i alle Dele ere ligesaa gode som nye. Det er forsynet med fuldstændigt nyt og tidsmæssigt Inventarium og har udmærkede Kjældere, der kunne rumme omtrent 150,000 Liter Øl.

Bryggeriet er i fuld Drift og har vist seg lønnende.

Auktionskonditioner ere udlagte til Eftersyn hos Bestyreren, der forøvrigt meddeler nærmere Oplysninger.

Molde Byfogedkontor d. 4de Aoril 1884
B. Matthiessen.

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

Molde den 11te Oktober 1884.

Til Molde Magistrat.

I Henhold til Lov om Firmaregistre tillade vi os herved at anmelde, at den 23de September d. A. under Firma:
     «Dahls Bryggeri»
have etableret en Forretning for Tilvirkning og Salg af Øl.

Ingeniør H. Dahl og Konsul Peter F. Dahl ere ansvarlige Indehaveer af Firmaet, hvis Kontor er i Enkefru Nannestads Gaard, Matr.-No. 143 hersteds.

H. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; H. Dahl.
Peter F. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; Peter. F. Dahl.

Ærbødigst     H. Dahl     Peter. F. Dahl

Anmeldt til Firmaregisteret for Molde By. Underskrifterne vedtagne i mit Overvær.

Molde Magistrat, 11te Oktober 1884
C Mønniche

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

  1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

  2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

  3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

  4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke Navn Fødested Bosted
Ølbryggerarbeider Ole Ohlsen Kvista Sparboe Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider Ole Jakob Julstad Inderøen Østre Schulzhagen
Bryggermester Johan Chr. Hertzberg Holmestrand Østre Schulzhagen
Bryggegesæl Christian Johan Plath Molde Olsmedbakken
Bryggegesel Holger Eriksen Hargaut Næsset Hovedgaden
Bryggeriarbeider Anders Sylte Lom ovenfor Veiten
Bryggemand Hans Larsen Nustad Gausdal Kornhagen
Bryggemand Thron Eriksen Seth Grøten Kornhagen
Bryggemand Peder Pedersen Løvig Agerø Kornhagen
Bryggeri Mæster Vilhelm Pilgram Tyskland Hovedgaden
Bryggearbeider Søren P. Eide Eid vestre Schultzhagen
Bryggegesel Peter Olsen Lund Molde Vestre Schultzhagen
Bryggemand Lars Ellingsen Aarø Bolsø Myrebakken
Brygger Ole Christensen Lom Bøiebakken
Bryggemand Christoffer A. Hillmyr Agerø Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Ølhal med bodega ved broen midt i byen i en liden have langs elvens bred, åben hverdage 8 morgen–10 aften (lørdag –5 em); her serveres øl fra Dahls bryggeri (Molde) samt vine, cigarer osv.

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

[...] da jeg i 1908 ble ansatt som kontordame – bokholder og kasserer – i bryggeriet var prisen 25 øre for bayer og 35 øre for bokkøl pr. hel flaske. Da var Dahls bryggeri omdøpt til A/S Rauma Bryggeri og med bilde av Romsdalshorn på vignettene. Det var konsul Peter F. Dahll, apoteker Pettersen og Ulrik Møller som hadde overtatt forretningen og startet på nytt med Victor Bull fra Larvik som brygger og disponent.

Bull arbeidet hardt, men sa opp og reiste etter to års virksomhet. I hans sted kom F. Zachariasen under hvem jeg arbeidet i ett år. Senere overtok han det hele for egen regning. Herrene Dahll, Pettersen og Møller var nok helst lettet over å bli kvitt bryggeriet, som holdt til i altfor gammeldagse lokaler og med lite tidsmessige maskiner.

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

A/S Rauma Bryggeri.

I Rauma Bryggeris lokaler har der allerede siden 1861 været drevet ølbryggeri, Molde bryggeri. Kaptein Sørly indehavde bryggeriet til 1884, da det overtokes av konsul P. F. Dahll og ingeniør H. Dahl i forening. Fra 1890 var H. Dahl eneindehaver til det gik over til aktieselskap i 1908 med en aktiekapital på 45000 kr. og under navn av Rauma Bryggeri.

Aktiekapitalen er netop besluttet utvidet til 100 000 kr. til utvidelse av lokalerne og nybygninger, anskaffelse av delvis nyt maskineri, anlæg av nyt flaskeskylleri, tapperi og frysemaskine m. v.

Bryggeriet skal da kunne producere 3 000 000 flasker pr aar og drives udelukkende med elektrisk kraft.

Bestyrelsens formand er konsul P. F. Dahll og øvrige bestyrelsesmedlemmer er apoteker Pettersen og grosserer Ulrik Møller.

Siden 1910 er Frithjof Zakariasen bryggeriets disponent og tekniske leder.

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Molde kjøpt Rauma bryggeri.

Molde kommune har kjøpt Rauma bryggeri med havneanlæg og kaier.
Kjøpesummen er 180.000 kr.
Den indkjøpte eiendom ligger ved siden av endel eiendomme, som kommunen tidligere har indkjøpt.
Det er planen, at det hele med tiden skal anvendes til jernbanestation, naar Molde engang faar jernbane.

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Johan Chr. Hertzberg - lagt inn av Frank Sønslien - 2017/2/9 15:35:57
Hei Jeg er molding, men bosatt i Holmestrand. Fant denne via facebook: http://anders.geekhouse.no/blog/beer/RaumaBryggeri.html, og ble litt nysgjerrig på bryggermester Johan Chr. Hertzberg som tydeligvis har gjort motsatt tur i forhold til meg. Vi utgir et årlig hefte med lokal historie rundt www.reidvin.no og kommunene Botne og Holmestrand, og dette kunne kaskje vært et tema. Har du noe mere informasjon om denne karen? Mvh, Frank

2016-12-19

Høstens konkurser

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain
Bla bla bla
Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.

Tags: , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.