Anders myser på livets særere sider

2017-05-30

Kunngjøringer våren 1884

Vi er kommet til våren 1884 i serien med kunngjøringer knyttet til bryggeriene. Det vil si, da har vi hoppet over høsten 1883, men da skjedde det lite, med unntak av annonseringen av konkursen i Molde bryggeri, og den har jeg behandlet utførlig i et annet innlegg. Du finner våren 1883 her.

Kragerø bryggeri. Den første annonseringen denne våren denne gang er Kragerø Bryggeri. Har du virkelig ikke hørt om Kragerø Bryggeri? Ikke jeg heller. Faktisk fant jeg null og niks på nettet om Kragerø bryggeri. Men i Kundgjørelsestidende fra 21 februar 1884 – og gjentatt dagen etter – står det vitterlig:

Firma-Anmeldelse.

vi undertegnede O. Dahlstrøm, Chr. Ingebretsen og P. Iversen ifølge Fuldmagt anmelde herved i Henhold til Lov af 3die Juni 1874 at vi have oprettet et uansvarlig Selskab under Navn:

    «Kragerø Bryggeri»

der eies for en Halvpart af O. Dahlstrøm, for en Fjerdepart af Chr. Ingebretsen og for en Fjerdepart af P. Iversen ved I. Iversen. Selskabets Kapital henstaa i Bygninger og Inventarium ved Kragerø Bryggeri, samt i indbetalt Driftskapital Kr. 10,000, udover hvilket Selskabet ei hefter.

Selskabet har sit Kontor og forretningslokale i Skaadø pr. Kragerø.

Dets Prokura indehaves af Hr. P. Iversen ved I. Iversen, hvis Underskrift er forbindende for Selskabet.

Kragerø, Februar 6te 1884,
Octavio M. Dahlstrøm.
pr P. Iversen
I. Iversen
C. Ingebretsen.

Vi kan bare anta at bryggeriet aldri ble skikkelig operativt. Driftskapitalen var ikke allverden og en liten myriade av problemer kan ha rammet bryggeriet. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at tre personer kom så langt som til å annonsere firmaet «Kragerø Bryggeri». Dessuten annonserer de eierskap i bygninger og utstyr, så det kan ikke utelukkende ha vært tankespinn. At bryggeriet lå på Skaadø, eller Skåtøy må ha vært en hemsko. Det er ikke veiforbindelse dit, selv idag. Det er en hytteidyll, delvis forblåst, bare delvis beskyttet av Jomfruland. Det var neppe noe senter i 1884 heller, så det er vanskelig å forstå denne plasseringen.

Hvem var de som startet bryggeriet? Om vi ser på Octavio Martin Dahlstrøm i folketellingene, er han registrert født i Arendal i 1858 som eldste barn av sjømann Ole Vilhelm Dahlstrøm fra Öland i Sverige og Nicoline Nielsdatter fra Arendal. Hun var forresten født i Kittilsbugt i Arendal samme år som Arendal bryggeri ble startet på nettopp dette stedet. Er det utenkelig at han har lært brygging her? Da Kragerø bryggeri ble annonsert var han blitt 26 år, gift med Hildur Heien fra Kristiania med en en sønn på tre år. I 1875 var han registrert som sjømann. Vi vet ikke om han hadde bryggerierfaring i 1884, men utfra fødested for hans mange barn, vet vi at han må ha oppholdt seg i Chicago i 1888-1890. I folketellingen i 1910 var han registret som «Kjældermester paa bryggeri Arbeidsudygtig (Erstatning fra Rigsforsikringen)» og ved en kommunal folketelling i Kristiania i 1923 var han registeret som forhenværende bryggerimester. Det skulle borge for at han i hvert fall kunne litt brygging, enten han lærte seg det før eller etter affæren i Kragerø.

Chr. Ingebretsen var muligens skipper, født i 1845. Det var ikke helt uvanlig at skippere tjente nok i utenriksfart til å kunne gå i land og starte en bedrift de kunne leve av.

I. Iversen er nesten garantert Iver Iversen, født 1847 i Kragerø. Han er oppgitt som Bryggeribestyrer i folketellingen i 1885. Det er litt vanskelig å si hvem P. Iversen var, men det bodde en styrmann Petter Laurits Iversen i Iver Iversens husholdning – og det kan utmerket godt ha vært en yngre bror født i 1861. Dog virker det litt underlig at en 23-årig styrmann hadde råd til å kjøpe seg inn i bryggeriet.

Vi ser at nesten to år etter opprettelsen av selskapet opererte Iversen fremdeles med tittelen bryggeribestyrer. Dermed kan det ikke ha vært en fullstending og umiddelbar flopp – selv om det tydeligvis heller ikke var noen suksess.

Nora Bryggeri har endringer i eierskap denne våren. Vi finner annonseringen 23. og 25. februar 1884.

Firma-Anmeldelse.

Christiania den 18de Februar 1884.

Til Christiania Magistrat!

I Henhold til Frimaanmeldelse av 20de Februar 1882 meddeles herved, at D'Hrr Kgl. Fuldmægtig Rasmus Olsen og Kjøbmand Chr. Frank efter eget Ønske ere uttraadte af Direktionen og i deres Sted D'Hrr. Grosserer Hans Jacob Jacobsen og Juveler David Andersen indvalgte.

Direktionen i Nora Bryggeri den 18de Februar 1884

O. Fredrichsen, H. J. Jacobsen, David Andersen, Chr. Frank, R. Olsen.

Firmaet David Andersen finnes vel fremdeles, men vi kan jo undres på hvorfor de ville gå inn i et bryggeri. Sannsynligvis er svaret så enkelt som at dette var en investering. På 1880-tallet var bryggeriene blitt store, og det var ikke lengre vanlig at en håndverkbrygger startet sitt eget bryggeri. Bryggerioppstart var en investering, og bryggere var ansatte spesialister.

Chr. Frank er trolig handelsborger og kjøpmann Christian Frank, født på Eidsvoll og bosatt i Majorstuveien 12. Ironisk nok var den andre familien på denne adressen av den kjente preste-, politiker og avholdsslekten Oftedahl.

Hønefos Bryggeri. I Ringerikes blad fra 21 og 28. mars 1884 finner vi to stillingsannonser for Hønefoss bryggeri. Den første er for en disponent som også kan fungere som regnskapsfører, til 1500,- pr år pluss delvis tantieme (eller bonus som vi kaller det idag) … Reflekterende behage at melde sig skriftligt med Vedlæggelse af Attester i bekræftet Kopi inden Udgangen af April til "Directionen Hønefos Bryggeri" Adr. Jevnager P. A.. Den andre stillingen var en assisent for utsalget og kontoret. Her kunne de tenkt seg en Dame eller konfirmeret Dreng til lønn på ca 400,-. Begge stillingene hadde tre måneders gjensidig oppsigelse.

Formodentlig ble Nils Fleischer ansatt i førstnevnte stilling, for i begynnelsen av mai 1884 annonserer man i Kundgjørelsestidende at han vil undertegne for bryggeriet som prokurist. Han finnes i folketellingen for Hønefoss i 1885, født ca 1841 i Talvik i Finnmark, formodentlig ugift, og med stilling som disponent hos Hønefoss bryggeri.

At man hadde tre måneders gjensidig oppsigelse vitner om et annet moment som går igjen i den moderne bryggerihistorien: bryggeriene var fremsynte med hensyn til arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. Dette var industribedrifter, og man kan nok svartmale at dette var kapitalister som ville ha avkastning på pengene sine. Det stemmer for så vidt, men både i bryggeriene og i mange andre industrigrener på den tiden var det en utbredt innstilling blant investorene at det ble forventet at man stilte aktivt i direksjonen eller styret. Arbeiderne skulle ikke tynes for mest mulig arbeidskraft, men man mente de ville yte mer og bedre om de fikk gode arbeidsvilkår – både for seg og sin familie.

Hønefoss bryggeri var startet allerede på midten av 1850-tallet, men fikk ikke navnet Hønefoss bryggeri før i 1875.

Når vi leter etter arbeidere ved dette bryggeriet, finner vi i tillegg til Nils Fleischer også Olava Gundersen, født 1852 i Drammen, ansatt som «Utsælgerske» – det var vel henne som fikk den andre stillingen. Videre finner vi arbeider Johan August Bengtson, født 1844 i Sverige; arbeider Andreas Andersen, født 1853 i Jevnaker; Bryggeriarbeider Arne Kristensen, født 1852 i Eidskog; og Bryggemester Oscar Falk, født 1859 i Drammen. I alder spenner de fra 26 til 44 år. Bryggerier var fremdeles moderne teknologi og arbeidsstokken relativt ung, for jeg tror ikke forventet levetid var fullt så lav at folk ikke ble eldre enn dette.

Jeg er sannelig ikke sikker på forskjellen mellom arbeider og bryggeriarbeider, men jeg har sett denne distinksjonen tidligere. Jeg antar at en bryggeriarbeider var en fagarbeider, og at distinksjonen gav seg utslag i oppgaver, kompetanse og lønn.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-02

Studenten Bryggeri

I går så vi på Studenten Joh. Albrecht Brygghus på Karl Johans gate og det første, turbulente driftsåret. Idag skal vi se på andre fase av dette bryggeriet, etter at det fikk nye eiere, nytt konsept, nye og og nytt navn: Studenten Bryggeri.

I Arbeiderbladet fra 1. juli 1993 er det nevnt under overskriften «Utested-toppen» en liste over hvem som eide flest utesteder i hovedstaden. Deriblant står det at «Thon-prinsene» Geir Hjorth og Stig-Rune Steiro eide Johs. Albrickts Brygghus i tillegg til åtte andre utesteder. Denne skrivemåten har jeg ikke funnet andre steder, og det er nok en skriveleif som avisen må ta på egen kappe, under akkumulering av data for de mange utestedene.

Logoen til Studenten Bryggeri, arvtakeren til Studenten Joh. Albrecht Brygghus
Logo
for Studenten Bryggeri i Oslo
Muligens var det omkring dette eierskiftet at bryggeriet skiftet navn til Studenten Bryggeri, for i et intervju med de to i Arbeiderbladet dagen før, brukes dette nye navnet. Jeg tolker navneendringen som en konsekvens av at franchise-koblingen er opphørt. Nye eiere får bryggverket med på kjøpet men må selv fikse alt rundt bryggingen.

Denne høsten og vinteren må stedet ha forsøkt en ny giv, for det er en rekke annonser for underholdning i pianobaren, med «pianoentertainere» med herlige artistnavn som Bobby Vann, Barry Cuda og Stevie J. Her må vi ikke forveksle Bobby Vann med den internasjonalt annerkjente artisten Bobby Van, som døde i 1980. På denne forunderlige tiden hadde ikke 80-tallsvibbene helt ebbet ut, og man gikk på pianobar – sikkert i hvit smoking og med hockey-sveis – og hørte på entertainere med kunstnernavn som Barry Cuda.

Det er lett å ironisere over disse kunstnernavnene, men det var sannsynligvis seriøse musikere som kanskje ikke helt ville assosieres med spillejobber som pianobarentertainere. De var nok dyktigere som pianister enn den jobben gav status. For eksempel, det ville ikke forbauset meg om Bobby Vann var et ordspill på navnet til min gamle pianolærer fra Arendal.

Forresten var disse pianobarspillerne ikke noe som utelukkende dukket opp etter eierskiftet. Allerede 4. juni 1991 kunne Aftenposten formidle at Pete Dance (pun: will play for a pittance) spiller Rock&Roll-flygel hver kveld «I Den Mørke Bryggekjeller» på denne brewpuben.

I Øystein Øystås «Øl til glede: den norske ølboken» utgitt i 1996, omtales bryggeriet som fremdeles operativt. Der refererer også til at bryggverket er vakkert og hadde fortjent en mer prominent plassering enn under trappen ned til underetasjen (s.138). Øystå referer også at alle ølsortene er overgjæret, og at det kun serveres i lokalene – sammen med øl fra Hansa. Dette står i kontrast til den nevnte øltesten fra 1991 der bryggeriet tydeligvis bare hadde pilsner og bayer – en øltest der forøvrig nettopp Øystein Øystå deltok i panelet. Øystå er en gammel bransjemann med tilknytning til Bryggeriforeningen, og det er utenkelig at han har bommet på denne opplysningen. Den eneste holdbare konklusjonen, er at man på et tidspunkt har endret konseptet fra undergjæring til overgjæring, trolig i forbindelse med at man avsluttet franchisen og fikk nye eiere?

I 1997 utkommer boken «Byens hjørne: fra Grosch til Landkreditt», av Dag-Ivar Rognerød. Den forteller om denne spesielle bygårdens historie – som blant annet omfattet serveringstedet Culmbacher Hof, liggende i en lang tarm av et rom liggende langs gårdens nordvegg. Kulmbacherøl er et alternativt navn på eisbock, og var et populært statusøl rundt århundreskiftet. Det foregikk import av tyske øl til endel av de bedre serveringsstedene, men også norske bryggerier brygget øl som de gav med denne typenbetegnelsen, og da kanskje spesielt Foss Bryggeri.

Restaurant Blom startet i denne gården, der Carl P. Bloms vinhandel hadde en vinbodega for vinsmaking og enklere servering. Fra 1923 var hjørnet konfektutsalg for Nidar sjokoladefabrikk, bare avbrutt av at det var vervekontor for frontkjempere under krigen. I løpet av 50-tallet ble hjørnelokalene omgjort til en iskrembar, og det var denne butikken som ble kalt «Studenten», sannsynligvis på grunn av nærheten til universitetets lokaler på Karl Johans gate.

Rognerøds bok nevner Studenten Bryggeri nokså overfladisk i forbindelse med den daværende driften i lokalene på utgivelsestidpunktet. Han gjengir noen bilder som gir inntrykk av et tungt og brunt preg med endel massivt, mørkt treverk, store lysekroner og mye kobber. Han refererer at det i tillegg til lokalene i første etasje var pub og pianobar i kjelleren. Innehaveren navngis som Henning A. Heiderby.

På «Spisekartet» utgitt i 1998 – en rangering av noen hundre spisesteder i Oslo, fra hver minste McDonalds og oppover til Statholdergaarden – gis Studenten Bryggeri greie midt-på-treet karakterer. Det er dessuten listet polfaktor – dvs forholdet mellom listepris på Polet og hva utestedet tar for drikkevaren, hvilket betyr at man også serverte vin.

Rundt årtusenskiftet er de jevnlig nevnt i tidsskriftet til Norøl – Ølgjerd – som ett av de stedene der Norøl-materiell legges ut. Dette sier egentlig ikke så mye om de brygget selv, men er en tillitserklæring til stedet med hensyn til vareutvalg og atmosfære.

Vi må derfor konkludere med at bryggeriet var i drift i hvert fall så sent som 1996-1997, og at i hvert fall serveringsdelen ble drevet videre til minst 2000, muligens lengre. Det er vanskelig å si hvor stor andel av det serverte ølet som var egenbrygget, for i hvert fall i starten serverte man øl fra Hansa.

Hadde de holdt ut noen få år til, ville de kanskje blitt berget av den andre fasen av mikrobryggeribølgen som skyllet inn over Norge. I første fase var det småbryggeriet som skulle ut å konkurrere med industribryggeriene om å brygge pilsner. Det gikk dårlig. I andre fase var det enda mindre bryggerier som skulle lage helt andre typer øl – IPA og bitter og pale ale og brown og slikt. Det gikk langt bedre.

Oslo Hard Rock Cafe åpnet i disse lokalene i 2005, drevet av svenske franchisetakere, og den erstattet da tidligere de leietakerne Studenten, Musikkhuset og Brasserie 45 – til stor irritasjon for den kondisjonerte hovedstadspressen. Det er uklart for meg om Studenten på et tidspunkt før 2005 la ned bryggingen men fortsatte som vanlig utested. Jeg tror det, for jeg tviler på at de brygget så lenge som helt frem til Hard Rock Cafe tok over.

Hvorfor gikk det inn? Tja, det kan være mange grunner for det. Husleia har sikkert vært dyr med en så bra plassering. Mens Hansa drev stedet kom kostnader med franchisen fra Bayern. Begge deler kan nok ha trukket økonomien nedover. Om jeg skal synse, kan det også virke som om konseptet var bedre fundert i toppledelsen i Hansa enn det hadde bakkekontakt nedover i systemet. Tanken på å invadere Norge ølmessig var spenstig, men temmelig dumdristig. Ikke minst var 1990-tallet galt tiår å komme trekkende med tyske ølsorter som noe nytt. Folk begynte å bli klare for noe helt annet.

Men hvorfor gikk det ikke bra etter Hansa-tiden? For det første må det jo sies at Studenten Bryggeri tilsynelatende fungerte i minst fire-fem år med en viss mengde egenbrygget øl – så det gikk jo rundt på et vis.

At de fortsatte å selge Hansa øl kan tenkes å komme av at Hansa Bryggeri satte klausuler i forbindelse med salget av brewpuben, uten at jeg vet dette sikkert. Jeg har ikke noe i mot at en brewpub fører gjesteøl fra andre mikrobryggerier, men jeg tror det er en dårlig ordning at de fører faste, lavpris, volum-øl i konkurranse med sine egne øl. Ikke bare kannibaliserer man egen markedsandel, men man fremstår litt halvhjertet.

De to som overtok etter Hansa eide flere puber, og det virker som de mer var i utelivsbransjen enn de var i mikrobryggeribransjen. Kanskje Studenten Bryggeri ble et utested heller enn en brewpub? Kanskje gikk bryggverket fra å være det sentrale produksjonsmidlet til å bli en artig gimmick, for så å ende opp som en visuell dekorasjon? Et mikrobryggeri er ikke en enkel måte for å produsere billig øl. Det er en kompetansetung og arbeidsintensiv måte for å produsere unikt øl. Dersom man bare ønsker en trygg, rimelig og uproblematisk kilde til greit øl, er en avtale med industribryggeriene et langt sikrere valg. Og kanskje var det nettopp dette som skjedde på Studenten Bryggeri?

Dessuten er det ikke så dramatisk at utesteder legges ned eller legges om. Det kan kort og godt tenkes at noen fant ut at de kunne tjene mer penger på et annet konsept.

Hva skjedde med Hansa og Pripps? Først gikk Volvo (som eide Pripps) sammen med Orkla (som eide Ringnes) og dannet Pripps Ringnes i 1995. To år senere kjøpte Orkla ut de andre eierne. I denne fusjonen ble Hansa holdt utenfor og solgt i 1996 til norske eierinteresser for å unngå en altfor stor konstellasjon i norsk bryggeribransje. Men dette er en annen og ganske lang historie.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bryggverket - lagt inn av Gustav F - 2017/4/5 18:21:40
Men hvor endte bryggverket opp? Dette så da ut som er bryggverk som hadde en viss verdi, og ikke lenge etterpå begynte mikrobryggeribølgen.
Hvor bryggverket ble av - lagt inn av Anders Christensen - 2017/4/5 18:29:11
Jeg stilte det spørsmålet til Joh. Albrecht Brautechnik og fikk nettopp svar. Det ble solgt videre og står idag i «Brauerei zur Sonne» i Stuttgart i Tyskland.

Dessuten bekreftet de at det faktisk var åpne gjæringskar, som kar uten lokk - de la til og med ved et bilde som eliminerer all tvil. Norske bryggerier brukte åpne gjæringskar tidligere, men det var stort sett faset ut da det ble installert på Studenten.

Joh. Albrecht Brygghus

Et bryggeri som på det aller nærmeste har gått i glemmeboka er Studenten Joh. Albrecht Brygghus i Oslo, senere omdøpt til Studenten Bryggeri. Vi snakker om et av de tidligste bryggeriene i den moderne mikrobryggeribølgen i Norge. Hva var dette bryggeriet og hvorfor forsvant det?

Gården der Studenten Joh. Albrecht Bryghus holdt til
Foto: Eric Lumsden, flickr, opphavrett CC BY-ND
Oslo
Hard Rock Cafe
Bryggeriet lå i serveringsstedet «Studenten» i hjørnegården på Karl Johans gate og Universitetsgata, med adresse Karl Johans gate 45. Den kalles ofte Groschgården etter familien som eide bygården som tidligere stod på tomta og som oppførte dagens bygning i 1897, eller den kalles Landkredittgården etter Kreditforeningen for Land og Skogbruk som kjøpte gården i 1918. Det er en markant og staselig bygård, som man vanskelig kan la være å legge merke til, og som i dag huser Hard Rock Café.

Navnet på bryggeriet synes litt underlig, men det har sin forklaring. I Tyskland finnes det en brewpub-kjede som heter Brauhaus Joh. Albrecht, og brewpuben i Oslo var en franchisetaker for denne. I Tyskland finner du dem idag i Hamburg, Soltau, Bielefeld, Düsseldorf og Konstanz. Ifølge websidene deres startet de opp denne franchise-kjeden i 1990.

Egentlig er dette en bryggeriprodusent – Joh. Albrecht Brautechnik – som har hel- eller del-levert nærmere 120 bryggverk, og kanskje spesielt mye til Øst-Europa og Japan. De bruker materialer som kobber, stål og glass. Ja faktisk, de leverer brygghus i glass! En kollega av meg som besøkte Krakow fortalte om et glassbrygghus på en pub der både ølet var utmerket og bryggverket var elegant. Det var nesten garantert et Joh. Albrecht-brygghus. På websidene sine har de noen slideshows av ulike bryggerier de har vært involvert i (glassbryggerier, pubbryggerier og industribryggerier), og det oser eleganse, kvalitet, tysk ingeniørkunst og spesialtilpasning av dem alle sammen.

Varemerkelogoen til den tyske franchisegiveren
Kilde: Patentstyrets websider
Logo for Brauhaus Joh. Albrecht
De leverer skreddersydde bryggeverk i størrelsesorden 300-4000 liter, med stor variasjon på størrelse, utforming og materialvalg. Dette firmaet leverte registrering av sin tyske logo som varemerke i Norge 21. mars 1991, altså bare en måned før åpning av brewpuben på Karl Johans gate.

Anlegget de leverte til Oslo er leveringsnummer 4 på byggelista deres, og den er beskrevet som «Kopfersudhaus 10hl; offene Gärung», hvilket betyr «1000 liter kopperbryggeri med åpen gjæring». Sannelig om jeg er sikker på hva åpen gjæring betyr her. I utgangspunktet ville det forbause meg om det var åpne gjæringskar, men byggelista deres lister at de har i stor grad har levert «Offene Gärung» frem til rundt 2008, og deretter levert «ZKG», hvilket er sylindrokoniske tanker – eller «zylindro-konischen Gärgefäßen» på tysk. Det er mulig at åpen gjæring kun betyr at gjæringstankene ikke er trykksatt, men jeg etterlater dette spørsmålet åpent.

Men tilbake til bryggerioppstarten i Oslo. Det var Hansa som startet bryggeriet som franchisetaker. Åpningen var fredag 26. april 1991 klokken 21:00. Dette kolliderer med at Joh. Albrecht Brautecknik daterer leveransen til 1992, men det må skyldes en misforståelse i deres historiske oversikt over leveranser. Dateringen av åpningen til 1991 er godt dokumentert i avisannonser, og det går helt klart frem at de åpnet som et ekte mikrobryggeri med eget bryggverk.

Hansa hadde to år før dette fått en svensk hovedaksjonær: det svenske super-firmaet Procordia – opprinnelig en samling av svenske statseide bedrifter. Innen Procordia-systemet ble Hansa underlagt Pripps bryggeri. Ifølge Aftenposten 3. juni 1992 var det Hans Källenius – Procordias mann i Hansa-styret – som ivret for sette opp et mikrobryggeri i Oslo. Det er lov å tenke at dette var særdeles forutseende av Procordia og Hansa, men i virkeligheten hadde de nok andre hensikter enn et profetisk klarsyn om mikrobryggeribølgen som snart skulle skylle over landet.

Intet ringere enn selveste Michael Jacksons monumentale verk «Den store ølboken» nevner dette bryggeriet. Boken er utgitt på norsk i 1991, altså samme år som bryggeriet ble startet, men jeg mistenker at dette er en oppdatering gjort av den norske forleggeren, for originalen er angitt å være fra 1988 og er fra før bryggeriet ble startet.

I forbindelse med åpningen ble det reklamert for at ølet var brygget etter «Den Tyske Renhetslov av 1516», og brygget av ingen ringere enn en ekte tysk bryggerimester ved navn Stefan Jakob. Senere brygget man med norske bryggere. Det er forresten litt interessant at denne annonsen velger å kalle det et «minibryggeri», til tross for at begrepet mikrobryggeri var innarbeidet, blant annet gjennom Oslo Mikrobryggeri. Fra starten av ble bryggeriet kalt Studenten Joh. Albrecht Brygghus, men det kan virke som om «Studenten» ofte ble utelatt fra navnet.

Den tyske bryggmesteren brygget nok der kun initielt for å lære opp franchisetakerens egne folk. En person jeg har snakket med hadde på et senere tidspunkt møtt en brygger der, og hadde fått inntrykk av at denne var «utsendt» fra Hansa i Bergen for å brygge på det som han syntes å mene var et lite lekebryggeri sammenliknet med det profesjonelle bryggverket han normalt arbeidet med i Bergen.

Hva slags øl brygget man? I en ølsmaking 9. august 1991 i Dagbladet har et tremannspanel smakt og karaktersatt øl fra de to brewpubene i Oslo. Joh. Albrecht Brygghus hadde en münchner pilsner og en münchner dunkel. Denne fokusen på at begge øltypene skulle være bayerske tolker jeg som at det var franchisegivers oppskrift. Oslo Mikrobryggeri stilte i testen med pilsner, steamer, bitter og imperial stout. Blant testpanelet vant Joh. Albrecht såvidt, men ikke la meg komme inn på avisenes smakspaneler på 90-tallet!

Jobbannonse for brygger til Joh. Albrecht Bryghus
Facimile fra Aftenposten 13. september 1991
Utlysning av brygger
for Studenten
Fredag 13. september 1991 utlyste man en egen stilling som brygger. At man fremdeles var i franchise med tyskerne går nok frem av at søkere måtte kunne enten engelsk eller tysk. Det indikerer at man var tett teknisk knyttet til franchise-giveren. Det er fasinerende i ettertid å se at de faglige kvalifikasjonene var utdannelse som næringsmiddelteknolog/kjemiing, eller tilsvarende, og helst skulle man ha erfaringer fra bryggeriindustrien.

Formodentlig fikk man ikke noen god søker, for onsdag 29. januar 1992 står en nesten likelydende stillingsannonse som brygger i Aftenposten. Vanskene med å få tak i brygger kan forklare at man brygget med utsendte bryggere fra Hansa i Bergen.

Bryggeriet og serveringsstedet gikk nok ikke så bra. I den tidligere nevnte artikkelen 3. juni 1992 i Aftenposten, veltes alle problemene ut på bordet i full offentlighet. Svenske Procordias ønske om et mikrobryggeri i Oslo var en del av en strategi om en øl-invasjon i Norge med Hansa som brohode. Mikrobryggeriet på Karl Johans gate skulle være et trinn i prosessen med å løfte Hansa fra regionalt til nasjonalt bryggeri. Totalt ble det et underskudd i Hansa på 65 millioner i 1991, og mikrobryggeriet var et av de største tapsprosjektene. Aftenposten legger ikke fingrene imellom og omtaler mikrobryggeriet som en verkebyll.

Journalisten kunne fortelle hva som hadde foregått i kulissene. Hans Källenius hadde fratrått styret allerede en måned før denne artikkelen, og avisen kunne formidle den ferske nyheten om at også Hansas administrerende direktør Svein Anders Dahl ville gå av. Det legges ikke skjul på at det var en offensiv ølkrig på Østlandet som var hovedgrunnen til problemene, og Dahl bekrefter «at Bergensbryggeriet gikk aggressivt inn med høyt tempo for å vinne markedsandeler. Dette har Hansa tatt selvkritikk på, og brukt de siste månedene til å analysere sin arbeidform under ølkrigen.» Artikkelen avsluttes med: «Dahl innrømmer at storsatsingen i Karl Johans gate 45, «Studenten»-hjørnet, ikke har vært vellykket for Hansa. Han bekrefter at bryggeriet forsøker å selge stedet.»

Avisen har dessuten ettergått Procordias og Hansas årsberetninger, og kan fortelle at Procordias årsberetning for 1991 varsler innledningen til «et kraftig tiltaksprogram» for å senke kostnadene i Hansa og «dra fordel av den sterke regionale markedsposisjonen». Dette betyr at Hansa la nasjonale ambisjoner på is og konsentrerte seg om Vestlandet. Med det som bakteppe hang det en dødsdom over Joh. Albrecht Brygghus.

Etter dette hører vi ikke så mye mer om bryggeriet på en stund. Men sommeren 1993 forteller Arbeiderbladet at den har fått nye eiere og nytt navn: Studenten Bryggeri. Det er all mulig grunn til å tro at man fortsatte med det samme bryggverket, men altså uten franchise-ordningen. Denne neste fasen av bryggeriet skal vi se nærmere på i morgen.

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-01-01

Norsk humledyrking

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0
Humle på Helgøya
Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Skala - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/1/2 00:41:37
Disse innleggene har vært interessant lesning. Bildet fra NEGs spørrelistesvar på 1950-tallet er det samme: mange dyrket humle til eget bruk, og mange kjøpte. De som dyrket måtte kjøpe hvis avlingen var for liten, eller humlen ikke modnet. Man får ikke inntrykk av at det var noe særlig kommersiell produksjon, annet enn at man kunne selge til/bytte med en nabo. Jeg tror kun ett svar på Sørlandet nevner noe om salg av humle.

Bildet for danske spørrelistesvar er helt annerledes. Minst halvparten forteller om humlekremmere fra Fyn som kommer kjørende med vogn og selger humle én gang i året. Fra Fyn forteller noen få svar om folk som dyrket store mengder humle og tjente svimlende summer på å selge den. Humledyrkerne på Fyn ser ut til å ha vært stort sett utkonkurrert av importen i 1920-1930.

Det ser ut som det er lenge siden det har vært noen kommersiell norsk humledyrking å snakke om.

Humledyrking - lagt inn av Anders Christensen - 2017/1/2 22:26:54
Uten at jeg har sett noen primærkilder, synes det som om de fleste er enige om at den kommersielle humledyrkingen forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. I Danmark var det kommersiell dyrking til etter krigen og visstnok også i Syd-Sverige. Jubileumsboka for Refsvindinge forteller om hvordan sjåføren på bilen som distribuerte ølet også distribuerte malt, humle og fersk gjær til hjemmebryggere, og hadde faste stopper annenhver uke - og det ligger såvidt jeg husker under at det var flere personer i hver landsby som brygget selv og kjøpte råvarene fra bryggeriet.

2016-12-28

Norsk humle ca 1840

Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.

Jeg har gravd frem hva som skrives om dyrking av humle rundt om i amtene (dvs fylkene) i amtmennenes femårsberetning for 1836-1840. De har eksplisitt blitt bedt om å uttale seg om omfanget av dyrking av lin, hamp og humle. De var alle tre vekster som var utbredt tidligere, men som på 1800-tallet var gått sterkt tilbake. Når amtmennene nevner humle, så er det altså ikke fordi den var en betydningfull avling på siste halvdel av 1830-tallet, men trolig fordi en person lenge før 1830 hadde bestemt at humleproduksjonen i Norge var viktig å ha oversikt over. Så mistenker jeg at man bare ikke sluttet å samle inn oversikten, selv om produksjonen falt.

Jeg antar at blokaden og nødsårene fra krigen i fra 1807 til 1813 fremdeles lå friskt i minne på denne tiden. Dessuten var nasjonaløkonomien avhengig av en balanse mellom import og eksport, og helst et eksportoverskudd. Selv om man ikke siktet på å være selvforsynte i ett og alt, skinner det gjennom at selvforsyningsgrad er en metrikk man er svært opptatt av.

Engelsk humleåker
Engelsk humleåker, men ikke ulikt hvordan man dyrket humle på åker i Norge.
Kilde: geograph og Oast House Archive, CC BY-SA.

Femårsberetningene startet på 1830-tallet, og var en slags tidlig versjon av Norges offisielle statistikk og på sett og vis forløperen til Statistisk sentralbyrå. Imidlertid er mye av tallmaterialet holdt i en fortellende fritekst-stil, fremfor tall oppstilt i rader og kolonner. Uttalelsene virker av-og-til litt kategoriske. Det ville være underlig om dyrkingsmønsteret så presist fulgte amtsgrensene som disse beretningene egentlig påstår. Jeg tror allikevel ikke vi har noen bedre samtidig sammenfatning av humledyrkingen i Norge på slutten av 1830-tallet. Her er det nedbrutt på hvert enkelt amt:

  1. Agershuus Amt. Humle og Haugevæxter (hagevekster) drives hist og her, men, naar enkelte Egne undtages, ikke i noget Omfang, …

  2. Smaalehnenes Amt. Dyrkningen af Liin, Hamp, Humle og Havevæxter er ubetydelig og drives ingensteds uden til Huusbrug.

  3. Hedemarkens Amt. Humle dyrkes vel overalt i Amtet, men ikke i Forhold til Forbruget, naar undtages i Soløer, hvor endog paa enkelte Steder produceres noget til Salg af denne Artikel, dog har man paastaaet, at Afsætningen ikke i den senere Tid har været fordelagtig, fordi Prisen paa Humle er falden ved forøget Indførsel deraf fra Udlandet.

  4. Christians Amt. Hamp, Liin og Humle dyrkes i det Hadelandske og Totenske District; den Første kun for eget Forbrug, Liin og Humle ogsaa til Afsætning for endeel i den indenlandske Handel.

  5. Buskeruds Amt. Liin dyrkes paa flere Steder til Huusbehov, Humle derimod meget mindre og Hamp høist ubetydelig. [...] af Humle skeer Salg i Hallingdal kun i Districtet.

  6. Jarlsberg og Laurvigs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes overalt i Amtsdistrictet, men dog ikke i tilstrækkelig Mængde til Districtets Behov.

  7. Bratsbergs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes i Almindelighed ikke, og intetsteds mere end til Huusbehov.

  8. Nedenæs og Raabygdelaugets Amt. Humle nevnes ikke, kun lin og hamp.

  9. Lister og Mandals Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes vel paa enkelte Gaarde, men kun i det Smaae og til Gaardenes eget Forbrug.

  10. Stavanger Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke og af Humle kun noget Ubetydeligt enkelte Steder i Dalerne og inde i Fjordene i Ryfylke.

  11. Bergen Kjøbstad. (Humle nevnes ikke.)

  12. Søndre Bergenhuus Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke, undtagen i Strandebarms Præstegjeld noget høist ubetydeligt af førstnævnte Sort; heller ikke Humle, undtagen i Vigøers Præstegjeld, omtrent 5 Voger aarlig. [...] Paa mange Gaarde paa Vos haves Humle til Huusbehov, og i enkelte Dele af Nordhordlehn, fornemmelig Sandnæs Sogn i Lindaas, ligesaa. [...] Liin, Hamp og Humle dyrkes ikke (gjelder Rosendal).

  13. Nordre Bergenhuus Amt. Avling af Liin, Hamp, Humle og Haveværter finder i Almindelighed slet ikke Sted, - Humle avles, dog kun i ubetydelig Mængde, paa enkelte Gaarde i Indre Sogn — undtagen i Gloppens Skibrede i Nord- fjord, hvor det antages, at der aarlig avles 18 Voger Liin, 20 Voger Hamp og 40 Voger Humle.

  14. Romsdals Amt. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  15. Søndre Trondhjems Amt. Humle- og Urte-Hauger ere sjeldne hos Personer af Bondestanden; dog skal Humle paa de enkelte Gaarde i Strinde og Sælbo Fogderi, hvor den dyrkes, give godt Udbytte.

  16. Nordre Trondhjems Amt. Liin og Humle dyrkes vel, men lykkes ei altid og afgiver ikke det Fornødne til Districtets Behov.

  17. Nordlands Amt. Hamp avles kun i enkelte Fjordbygder, Humle i end færre; Liin er man næsten aldeles ophørt med at dyrke;

  18. Finmarkens Amt. (Humle nevnes ikke.)

Rapporten oppsummerer uten egentlig å tilføye noe til amtmennenes beretninger med følgende angående humle: Humleavl er vel mere Udbredt end Hampavlen, og paa flere Steder til egen Fornødenhed, dog gaaer det heller ikke fremad med Humlens Dyrkning. I Soløer, – hvor Humleavlen almindeligviis har afgivet Producter til Salg , er den nu i Aftagende, fordi denne Avl, paa Grund af Humleprisernes Falden, ikke mere svarer Regning, og i Vigøer Præstegjeld i Hardanger, hvorfra ligeledes har været solgt en ikke Ubetydelig Deel Humle udenbygds, angives Humleavlen kun at afgive et Product af 5 Voger aarlig.

Man sitter igjen med inntrykket av at på 1830-tallet var humledyrkingen for det meste forsvunnet bortsett fra litt dyrking til eget bruk, og kanskje til salg i bygda. Grunnen ser ut til å være billig importert humle. Likevel er det dyrking for salg hist og her, og det ligger en tydelig forståelse under om at humle har vært en viktig eller i det minste en utbredt avling.

En analyse av hvilke steder som dyrket humle hadde vært interessant, men også vanskelig. Kanskje var det slik at humledyrkingen holdt seg lengst på litt bortgjemte steder som var generelt trege til å importere nye impulser, men jeg ser ikke helt hvordan man systematisk skal kunne teste den hypotesen.

Hvorfor akkurat femårsberetningen fra 1836-40? Beretningen fra 1835 er skannet til PDF med programvare som overhodet ikke taklet bokstavgjenkjenning av gotisk skrift – mens beretningen fra 1840 takler det og er søkbar. Med andre ord: litt praktisk anlagt dovenskap fra meg. Dernest overlapper dette dette perioden da de aller første bryggeriene begynte å brygge bayersk øl, dvs ca 1838-1841, så det er like før man begynte å importere tyske humler for å lage «autentisk» bayersk øl.

Det er farlig å overtolke disse amtmannsberetningene. Men, jeg har fulgt amtmannsrapportene for femårsperiodene for ett av amtene frem til 1875, og bildet som tegner seg er at det er litt tilfeldig hva som trekkes frem som rapporteringsverdig og hva som forblir ubeskrevet.

Det er humle-distrikter som trekkes frem i én beretning, men utelates i neste for så å dukke opp igjen i rapporten deretter. Jeg tror ikke det skyldes at man for en kortere periode oppholdt med dyrkingen, men at det er uteglemt eller utelatt i beretningene. Jeg mistenker også at enkelte av amtmennene har hatt en litt pragmatisk innstilling til denne rapporteringen, og har tatt ørlite lett på data som har syntes å være uvesentlig for sitt distrikt. Det kan også virke som om innsamlingen av data har vært delegert videre nedover i embedsverket, og at datakvaliteten avhenger sterkt av den enkelte embetsmanns nidkjærhet og evne til å forholde seg til frister.

Dermed kan vi nok stole på at de dataene som listes er korrekte, men vi kan slett ikke utelukke at en rekke enkeltdata er uteglemt, spesielt for en såpass uviktig (for 1830-tallet) avling som humle. Men det overordnede bildet er nok korrekt. Det samsvarer også med andre beretninger som indikerer at den kommersielle humledyrkingen i Norge i stor grad forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet.

Til helt inn på 1830-tallet fantes det litt kommersiell dyrking av humle, men i relativ liten skala, selv om det var spredd godt rundt i landet.

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.