Drum Brew er et nystartet bryggeri i Kongshavn på Tromøya utenfor Arendal. Bryggeren bak Drum Brew er Erlend Årsbog. Han har fokus på mat og smak og han starter et bryggeri med masse entusiasme og overbevisning, ikke bare forretningsplaner og investorer. Jeg har pratet med ham.

Logoen til det nye bryggeriet: Drum Brew
Kilde, brukt med tillatelse

Erlend Årsbog er både mat-feinschmecker og brygger. Han er sønn av en kokk, og han har smaksopplevelser som lidenskap. I et alternativt univers ble han kokk. I dette universet lot han være, for at ikke jobben skulle drepe gleden over å kokkelere. Ordet «amatør» betyr «den som er glad i», og sånn sett er han en ekte amatør.

Fra kokkekunsten gikk veien videre til brygging. Først ut var en milkstout. Senere har det kommet til flere brygg. Han søker å skape de gode smaksopplevelsene. Han justerer på og tilpasser oppskrifter og prosess for hver batch. Hvert øl har sin egen skapelseshistorie. De kan ligge i enden av et spor han tilfeldig snubler over, som ingefærstouten. Den startet på en Café Gollem i Amsterdam, der han hadde tatt med en ingefærøl og en milkstout for å vise frem. Folkene i baren helte sammen flaskeslantene på ren magefølelse, og kombinasjonen gav en fantastisk wow-effekt.

Eller han kan ta utgangspunkt i lokale råvarer, som i Oak Juice Blonde. På Tromøy er det rikelig med eik, ikke fransk limousin-eik eller amerikansk hviteik, men norsk sommer- og vintereik. Selv innen én enkelt art som Q. rubor endrer visst eika karakter med vokseplass. Det kreves nok kreativitet og tålmodighet for å avlure den norske eika sitt potensiale i øl. Årsbog har hugget eiketrær og skavet av spon for bryggingen, og har på planen å ta med en eikestokk til et bryggeri i Nederland som vil eksperimentere.

Med en bakgrunn i mat, er han en brygger som ikke ser på øl som en ren drikkevare, for det er også en ingrediens i mat. Man drikker nok øl til maten, men man bruker også øl i maten.

For tiden brygger han på et 50 liters egenkonstruert system på kjøkkenet. Det er helt greit for å lage små batcher for eksperimentering og for å få tilbakemeldinger på testbatcher. Det gjør det mulig å jobbe med å utvikle oppskrifter. Et større bryggverk blir en nødvendighet senere, men det må være et eget bryggverk.

En Milk Stout i Vondelpark i Amsterdam
Foto: Erlend Årsbog, brukt med tillatelse

Alt dette er bra og beundringsverdig. Likevel, endel bryggere med noen års erfaring i industrien vil riste kollektivt på hodene sine. De har ansvar for stabile inntekter som skal dekke lønnsutgifter. De vil kanskje mumle «been there, done that». Selv om matlagning er vanskelig å skalere opp uten å miste kvalitet, sier konsensusen at ølbrygging er ekstremt lett å skalere opp – gitt nok penger og kontroll på logistikk ut til kunden. Innen ølbrygging er det ikke egentlig noen øvre grense for skalerbarhet. Dermed blir bryggeribransjen et kappløp om hvem som klarer å vokse mest. De som ikke klarer å vokse skal visstnok være dømt til å krympe inn og forsvinne. Det er «voks eller forsvinn!»

Men likevel … knaker det ikke litt i kvaliteten når man skalerer og effektiviserer og helautomatiserer ølbryggingen? Og er det ikke rom for de små som ikke har ambisjoner om å blir større enn moderat mellomstore, og som heller vil fokusere på kvaliteten enn å skulle vokse så mye? Det er vanskelig å holde på smådriftsfordelene når man skal realisere stordriftsfordelene.

Navnet på bryggeriet sikter til en oversettelse av «Tromøy» til «Drum Island». Jeg antar at «Drum» er en gammel variant over «Trom», kanskje på tysk eller nederlandsk. Det er et navn som vissnok kommer av øyrekka Tromlingene utenfor Tromøy, helt ute i havgapet, og er muligens beslektet med dialektordet «tram» for stenhelle eller steintrapp ved utgangsdør.

Valget av engelsk språk indikerer internasjonale ambisjoner, og Årsbog bekrefter det. Han ønsker å eksportere en vesentlig del av produksjonen, og jobber med avtaler og kontakter rundt dette. Især er Nederland og Amsterdam et fokusområde som han jobber med. Det kan vi også lese mellom linjene på websidene. Arendalsregionen hadde på 1600-tallet en nær tilknytning til Nederland, med til og med en ikke ubetydelig utvandring. Dette gjenspeiles tydelig i Drum Brews valg av ølnavn og ikonologi. Vi finner «Eagle Valley», dvs Arendal og «Kings' Port» er Kongshavn på Tromøy.

På websidene beskriver de fem øl, delvis navngitt med engelske oversettelser av lokale navn. De har en IPA, en blonde, en ingefær-stout, en melkestout og en ingefær-øl. Flere øl står på planen. En Mango APA er ferdig, og en eiket imperial stout ligger på beddingen, mens Årsbog sirkler seg inn på målet så den blir akkurat riktig.

Drum Brew ble registert i februar i år. For øyeblikket er det kun testbatcher, men målet er å bli fullt operativt med et eget bryggeri på Tromøy. På spørsmål avviser han at leiebrygging, for eksempel ved Arendals, er aktuelt. Det er kort og godt for mye justeringer og for mange tilpasninger underveis, basert på råvarer og erfaringer fra tidligere smakinger, til at ølbryggingen kan sendes av gårde som en epost-bestilling med en oppskrift vedlagt.

Jeg ønsker Drum Brew lykke til. Innstillingen er ypperlig. Jeg tror mange av de små som startet for 5-15 år siden kanskje har mistet noe på veien mens de har vokst. De startet med masse entusiasme og endte med en jobb. Jobben kan være både spennende og givende, men det er og blir en jobb. Årsbog lot være å bli kokk for ikke å ødelegge gleden ved å lage mat. Jeg håper inderlig at han ikke dreper gleden ved å brygge ved starte bryggeri. Unngår han det, kan han få et kvalitetsbryggeri – kanskje ikke et stort bryggeri, men et godt bryggeri.

Tags: bryggeri, DrumBrew, eik, ingefær, milkstout, nye.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke	Navn	Fødested	Bosted
Ølbryggerarbeider	Ole Ohlsen Kvista	Sparboe	Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider	Ole Jakob Julstad	Inderøen	Østre Schulzhagen
Bryggermester	Johan Chr. Hertzberg	Holmestrand	Østre Schulzhagen
Bryggegesæl	Christian Johan Plath	Molde	Olsmedbakken
Bryggegesel	Holger Eriksen Hargaut	Næsset	Hovedgaden
Bryggeriarbeider	Anders Sylte	Lom	ovenfor Veiten
Bryggemand	Hans Larsen Nustad	Gausdal	Kornhagen
Bryggemand	Thron Eriksen Seth	Grøten	Kornhagen
Bryggemand	Peder Pedersen Løvig	Agerø	Kornhagen
Bryggeri Mæster	Vilhelm Pilgram	Tyskland	Hovedgaden
Bryggearbeider	Søren P. Eide	Eid	vestre Schultzhagen
Bryggegesel	Peter Olsen Lund	Molde	Vestre Schultzhagen
Bryggemand	Lars Ellingsen Aarø	Bolsø	Myrebakken
Brygger	Ole Christensen	Lom	Bøiebakken
Bryggemand	Christoffer A. Hillmyr	Agerø	Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: bryggeri, Dahls, konkurs, Molde, Pilgram, Rauma, Vang.
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain

Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.

Tags: bryggeri, konkurs.
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.