Her kommer fasiten til fredagens quiz, om enn litt forsinket, men sånn er det tidvis når bloggingen ikke kan ta prioritet over andre aktiviteter.

Øltyper. En øltype som er bragt frem fra glemsel og nesten-utryddelse er gose, en syrlig ølvariant fra Goslar som ligger langs elven Gose, ikke langt fra Hannover og Braunschweig og ikke minst Leipzig.

1. Hvilke spesielle ingredienser og smaksgivere brukes for denne øltypen?

   Gose skal være overgjæret med smak av salt, syrlig, hvete og koreander. Salt tilsettes eller kommer fra vannet. Surheten kommer idag fra tilsatt melkesyre, men det er jo rikelig med melkesyrebakterier på overflaten til malt, så man kan tenkes seg til at det er brukt en surningsprosess tidligere. Beskrivelser fra 1700-tallet påstår dette var et naturlig gjæret øl.

2. Dette ølet flaskes – i henhold til tradisjonen – litt spesielt. Hva særtegner de tradisjonelle flaskene til gose-øl?

   Flaskene ser litt underlige ut, med en nesten kulelignende kropp, og en lang, tynn, vertikal hals som tidvis smalner mot åpningen. Det sies at ølet ettergjæret på flaske og at gjæren dannet en naturlig kork i flaska. Du kan se en rekke utgaver på dette Google-søket.

3. Hvilken gate i København har et navn som refererer til denne øltypen, og hva er bakgrunnen for det?

   Som det ble kommentert, det er Gåsegade i København som er oppkalt etter et gose-bryggeri som en gang i tiden lå i denne gaten, og som ble anlagt av Kong Christian III på midten av 1500-tallet. Dette er egentlig litt interessant, for når vi går bakover i tid, er ølnavn helst koblet mot opphavssted eller styrke/kvalitet, og i mindre grad mot en øltype med et eget navn. At man kalte et brygghus i København for gose-bryggeri, er fristende å tolke som at man har brygget i en bestemt stil. Det er i så fall en indikator på at man bevisst forsøkte å replisere ølstiler, fremfor at stiltrekk bare var en mer eller mindre tilfeldig konsekvens av lokalt vann og råvarer og prosesskunnskap. Egentlig er det temmelig uforståelig at man skulle anlegge et gose-bryggeri i København, spesielt dersom gose på det tidspunktet var et spontangjæret øl.

Bryggerihistorie. Alle vet at Ringnes er dansk-eid. Men også før Carlsbergs oppkjøp av Ringnes har ulike skandinaviske bryggerier kjøpt seg opp i norske. Svar på spørsmålene innenfor konteksten av 1990-tallet.

4. Et statlig eid svensk bryggerikonsern forsøkte å «invadere» Norge med et norsk regionalt bryggeri som brohode. Hvilket svensk og norsk bryggeri tenkes det på?

   Hansa Bryggeri var på tidlig 1990-tall eid av Procordia, som var den organisatoriske paraplyen for de svenske statsselskapene, ofte nevnt med Volvo i spissen. Bryggerivirksomheten ble under dette samles under Pripps Bryggeri, som var eier av Hansa fra ca 1989. Pripps' aggressive storsatsning i Norge gjennom Hansa var både dyr og feilslått. Pripps ble fusjonert med Ringnes til Pripps Ringnes i 1995. Den norske eieren Orkla ble senere ene-eier i 1997, som var samme år Hansa selges ut og fusjonerer med Borg Bryggeri, trolig for at ikke Orklas konstellasjon av norske bryggerier skal bli for markedsdominerende.

5. Et familie-eid svensk bryggeri med et danskklingende navn kjøpte et norsk, regionalt bryggeri, men trakk seg ut på slutten av 1990-tallet.

   Spendrups Bryggeri het opprinnelig Grängesberg Bryggeri, men ble kjøpt av familien Spendrup i 1923. Familienavnet kommer fra Danmark, det de hadde forbindelser innen brennerivirksomhet, både på sukkerplantasjer på de Vestindiske øyer og som destillatører. Visstnok skulle det ha vært en betydelig restanse på en skatte-affære som fikk Spendrup til hastig å relokere til Sverige. Spendrups Bryggeri kjøpte Christianssands Bryggeri på 1990-tallet, men solgte det igjen i 1999.

6. Et dansk bryggeri overtok et norsk bryggerianlegg, gav det nytt navn som minnet om ett av det danske bryggeriets øl og forsøkte å drive en kortere periode. Det danske bryggeriet har også leiebygget for ett annet norsk bryggeri, og det var involvert i å forsyne det aller første norske mikrobryggeriet i nyere tid med kompetanse og råvarer i oppstartsfasen. Hvilke danske og norske bryggerier tenkes det på?

   Harboe Bryggeri kjøpte deg inn i Moss Bryggeri, og omdøpte det til Moss Bjørnebryggeri, en klar referanse til Harboes Bjørnebryg, sterkølet de introduserte i 1974. Moss skulle bli Harboes brohode til det norske markedet, men prosjektet ble lagt ned etter kort tid. Bryggingen ble flyttet til Grans Bryggeri, som Harboe lenge har hatt et tett forhold til, blant annet ved å leiebrygge Grans ølmerker i Danmark, og visstnok til og med i Tyskland. Grans har forresten gjort det tilsynelatende bedre med Harboe-brygget øl enn sitt eget øl på norske avisers øltester. Dessuten var Grans involvert i Jæren Bryggeri i 1989-1992, og forsynte dem med maltekstrakt for brygging, utstyr å brygge på, og initiell bryggekomptanse.

Ølhistorie. Etter napoleonskrigene fantes det ikke særskatt på øl i Norge, og med en halsbrekkende fremvekst av brennerier ble ølbrygging sett på som avholdssak som det burde legges til rette for.

7. I hvilket år (etter 1814) begynte man først å særskatte øl.

   Særbeskatning av øl ble først gang (i nyere tid) innført i 1. april 1858, med den indirekte alkoholskatten på malt.

8. Hva var skattemekanisme og skattenivået (i pengeenhet pr liter for typisk pilsnerøl) for denne første skatten på øl?

   Gjennom å beskatte malt, skatte man indirekte øl og brennevin. Formodentlig har dette vært den første spiren til renhetsloven i Norge, idet brygging med sukkerkilder annet enn malt da ville være en skatteunndragelse. Brygging med sukker var utbredt for hjemmebrygging på 1800-tallet – det ble ofte kalt sirupsøl og er en slags forløper for dagens tomtebrygg. Hjemmebrygging var forøvrig unntatt fra maltskatt. Jeg var sikker på at jeg hadde en liste over maltskatten liggende, men klarer ikke å finne den, dessverre. Googling indikerer at skatten var 4 øre pr kilo malt, men det er selvfølgelig omregnet fra speciedaler og tønder. Formodentlig er det rett, og i så fall ville maltskatten ligge i overkant av 1 øre pr liter øl, avhengig av en rekke faktorer.

9. Hvilket år (etter 1814) ble skatten på øl redusert mest, målt i pengeverdi, dvs kroner/øre eller daler/skilling.

   Avgifter på øl og alkohol går stort sett bare oppover, men det er noen eksempler på det motsatte. Under dyrtiden etter første verdenskrig ble ølavgiften satt ned, muligens for å balansere at malten ble dyrere. Da ble avgiften for klasse 2, altså pils og bayer halvert fra 20 øre til 10 øre pr liter. Dette er den den største prosentvise reduksjonen, men nedgangen var litt fiktiv, siden pils og bayer allerede var forbudt på dette tidspunktet. Dog fortsatte de reduserte satsene også etter at denne ølstyrken med tillatt igjen. Det andre mest prominente eksemplet i kroneverdi var 1. januar 2000, da EU-tilpassingen krevde at vin og øl ble beskattet etter de samme reglene. Før dette hadde øl blitt langt hardere beskattet enn vin, dersom man ser på alkoholnivået. For å samordne, ble avgiftene lagt om. Tidligere hadde sterkøl blitt skattet mer enn en pils og bayer, og skattleggingen av sterkøl på 7% stod ikke i stil til skattleggingen av vin av samme styrke. I 1999 skattet man 31,99 kroner pr liter for øl på 6,8%. Fra 1. januar 2000 skattet det samme ølet 24,82 kroner, som er en nedgang på 7,17 kroner, eller på 22,4%.

Ølkultur. Det store svenske botaniker og taksonom Carl von Linné ble opprinnelig ansatt i et professorat med fokus på ernæringslære. Blant annet måtte han gi forlesning om øl.

10. Hvilket øl mente han var det beste og sunneste i hele verden?

    Enkelt … det svenske ølet, selvfølgelig! Dette står i artikkelen «Anmärkninger om Öl» som ble utgitt i Svenska Vetenskapsakademiens handlinger, vol 24, 1763. Han skriver blant annet: «Utländska Öl behöfva ej feskrifvas för Svenska magar; ty det vore, at gå öfver sjön efter vatten.» og «I vårt Fädernesland brygges på några ställen, bättre Öl, än man lätteligen kan finna på något annet ställe i Europa, […]»

11. Hva mente han var farlig med engelsk flaskeøl?

    Han var spesielt skeptisk til nivået av kullsyre i flaskeøl, og mente det var både farlig og gav opphav til medisinske problemer. Han skriver: «Buttel-bier eller Öl, som er qvaldt i dess jäsning, och öst i Bouteiller med långa halsar, som äro hårdt tiltäpte, gifver mycket väder, spräcker ofte Bouteillen, och utspänner inältvorne i mager, samt skadar både dem og Njurarna. Man har i London sedt en Soldat, som efter hållen vakt, hastigt drack en Bouteille Buttel-bier, men strax därpå fick en farlig Coliqve, och på tredje dagen dödde; då han blef öppnad, funnos tarmarne hafva lupit ut utur Buken, helt opblåste.» Her betyr «väder» gass i tarmene.

12. Hva var Linnés mening om finsk «lura»?

    Finsk lura eller lure må vel være utdødd, men fantes ennå på Linnés tid. (Jaja, det er vel noen som sikkert holder på langt inne i en tett granskog). Ølet ble brygget med kokstein. Om ølet skriver Linné: «Finska Luran är tjock och nästan mjölk-färgad, kokas med glödgade stenar, och kan altså icke vara helsosam: dock är denne dryck nu nästan obekant i Finland, och brukas endast på Ösel och i några Ryska orter.» Øsel – eller Saaremaa – er en øy i Estland, som hadde vært under svensk herredømme frem til 1721.

Her kommer ny quiz, denne gangen også med en seksjon med spørsmål om bryggeteknikk, i tillegg til ølkultur, ølhistorie og øltyper. Fasit kommer til søndag.

Som alltid, det er opp til hver enkelt å spørre seg selv. Det skal ikke leveres noen svar, men fasit publiseres på søndag kveld. Det er selvfølgelig juks å bruke Google, men på den andre siden lærer du kan mye om du konstrkutivt leter etter svar på nettet. Det får være opp til deg selv.

Øltyper. En øltype som er bragt frem fra glemsel og nesten-utryddelse er gose, en syrlig ølvariant fra Goslar som ligger langs elven Gose, ikke langt fra Hannover og Braunschweig og ikke minst Leipzig.

1. Hvilke spesielle ingredienser og smaksgivere brukes for denne øltypen?
2. Dette ølet flaskes – i henhold til tradisjonen – litt spesielt. Hva særtegner de tradisjonelle flaskene til gose-øl?
3. Hvilken gate i København har et navn som refererer til denne øltypen, og hva er bakgrunnen for det?

Bryggerihistorie. Alle vet at Ringnes er dansk-eid. Men også før Carlsbergs oppkjøp av Ringnes har ulike skandinaviske bryggerier kjøpt seg opp i norske. Svar på spørsmålene innenfor konteksten av 1990-tallet.

4. Et statlig eid svensk bryggerikonsern forsøkte å «invadere» Norge med et norsk regionalt bryggeri som brohode. Hvilket svensk og norsk bryggeri tenkes det på?
5. Et familie-eid svensk bryggeri med et danskklingende navn kjøpte et norsk, regionalt bryggeri, men trakk seg ut på slutten av 1990-tallet.
6. Et dansk bryggeri overtok et norsk bryggerianlegg, gav det nytt navn som minnet om ett av det danske bryggeriets øl og forsøkte å drive en kortere periode. Det danske bryggeriet har også leiebygget for ett annet norsk bryggeri, og det var involvert i å forsyne det aller første norske mikrobryggeriet i nyere tid med kompetanse og råvarer i oppstartsfasen. Hvilke danske og norske bryggerier tenkes det på?

Ølhistorie. Etter napoleonskrigene fantes det ikke særskatt på øl i Norge, og med en halsbrekkende fremvekst av brennerier ble ølbrygging sett på som avholdssak som det burde legges til rette for.

7. I hvilket år (etter 1814) begynte man først å særskatte øl.
8. Hva var skattemekanisme og skattenivået (i pengeenhet pr liter for typisk pilsnerøl) for denne første skatten på øl?
9. Hvilket år (etter 1814) ble skatten på øl redusert mest, målt i pengeverdi, dvs kroner/øre eller daler/skilling.

Ølkultur. Det store svenske botaniker og taksonom Carl von Linné ble opprinnelig ansatt i et professorat med fokus på ernæringslære. Blant annet måtte han gi forlesning om øl.

10. Hvilket øl mente han var det beste og sunneste i hele verden?
11. Hva mente han var farlig med engelsk flaskeøl?
12. Hva var Linnés mening om finsk «lura»?

Drum Brew er et nystartet bryggeri i Kongshavn på Tromøya utenfor Arendal. Bryggeren bak Drum Brew er Erlend Årsbog. Han har fokus på mat og smak og han starter et bryggeri med masse entusiasme og overbevisning, ikke bare forretningsplaner og investorer. Jeg har pratet med ham.

Logoen til det nye bryggeriet: Drum Brew
Kilde, brukt med tillatelse

Erlend Årsbog er både mat-feinschmecker og brygger. Han er sønn av en kokk, og han har smaksopplevelser som lidenskap. I et alternativt univers ble han kokk. I dette universet lot han være, for at ikke jobben skulle drepe gleden over å kokkelere. Ordet «amatør» betyr «den som er glad i», og sånn sett er han en ekte amatør.

Fra kokkekunsten gikk veien videre til brygging. Først ut var en milkstout. Senere har det kommet til flere brygg. Han søker å skape de gode smaksopplevelsene. Han justerer på og tilpasser oppskrifter og prosess for hver batch. Hvert øl har sin egen skapelseshistorie. De kan ligge i enden av et spor han tilfeldig snubler over, som ingefærstouten. Den startet på en Café Gollem i Amsterdam, der han hadde tatt med en ingefærøl og en milkstout for å vise frem. Folkene i baren helte sammen flaskeslantene på ren magefølelse, og kombinasjonen gav en fantastisk wow-effekt.

Eller han kan ta utgangspunkt i lokale råvarer, som i Oak Juice Blonde. På Tromøy er det rikelig med eik, ikke fransk limousin-eik eller amerikansk hviteik, men norsk sommer- og vintereik. Selv innen én enkelt art som Q. rubor endrer visst eika karakter med vokseplass. Det kreves nok kreativitet og tålmodighet for å avlure den norske eika sitt potensiale i øl. Årsbog har hugget eiketrær og skavet av spon for bryggingen, og har på planen å ta med en eikestokk til et bryggeri i Nederland som vil eksperimentere.

Med en bakgrunn i mat, er han en brygger som ikke ser på øl som en ren drikkevare, for det er også en ingrediens i mat. Man drikker nok øl til maten, men man bruker også øl i maten.

For tiden brygger han på et 50 liters egenkonstruert system på kjøkkenet. Det er helt greit for å lage små batcher for eksperimentering og for å få tilbakemeldinger på testbatcher. Det gjør det mulig å jobbe med å utvikle oppskrifter. Et større bryggverk blir en nødvendighet senere, men det må være et eget bryggverk.

En Milk Stout i Vondelpark i Amsterdam
Foto: Erlend Årsbog, brukt med tillatelse

Alt dette er bra og beundringsverdig. Likevel, endel bryggere med noen års erfaring i industrien vil riste kollektivt på hodene sine. De har ansvar for stabile inntekter som skal dekke lønnsutgifter. De vil kanskje mumle «been there, done that». Selv om matlagning er vanskelig å skalere opp uten å miste kvalitet, sier konsensusen at ølbrygging er ekstremt lett å skalere opp – gitt nok penger og kontroll på logistikk ut til kunden. Innen ølbrygging er det ikke egentlig noen øvre grense for skalerbarhet. Dermed blir bryggeribransjen et kappløp om hvem som klarer å vokse mest. De som ikke klarer å vokse skal visstnok være dømt til å krympe inn og forsvinne. Det er «voks eller forsvinn!»

Men likevel … knaker det ikke litt i kvaliteten når man skalerer og effektiviserer og helautomatiserer ølbryggingen? Og er det ikke rom for de små som ikke har ambisjoner om å blir større enn moderat mellomstore, og som heller vil fokusere på kvaliteten enn å skulle vokse så mye? Det er vanskelig å holde på smådriftsfordelene når man skal realisere stordriftsfordelene.

Navnet på bryggeriet sikter til en oversettelse av «Tromøy» til «Drum Island». Jeg antar at «Drum» er en gammel variant over «Trom», kanskje på tysk eller nederlandsk. Det er et navn som vissnok kommer av øyrekka Tromlingene utenfor Tromøy, helt ute i havgapet, og er muligens beslektet med dialektordet «tram» for stenhelle eller steintrapp ved utgangsdør.

Valget av engelsk språk indikerer internasjonale ambisjoner, og Årsbog bekrefter det. Han ønsker å eksportere en vesentlig del av produksjonen, og jobber med avtaler og kontakter rundt dette. Især er Nederland og Amsterdam et fokusområde som han jobber med. Det kan vi også lese mellom linjene på websidene. Arendalsregionen hadde på 1600-tallet en nær tilknytning til Nederland, med til og med en ikke ubetydelig utvandring. Dette gjenspeiles tydelig i Drum Brews valg av ølnavn og ikonologi. Vi finner «Eagle Valley», dvs Arendal og «Kings' Port» er Kongshavn på Tromøy.

På websidene beskriver de fem øl, delvis navngitt med engelske oversettelser av lokale navn. De har en IPA, en blonde, en ingefær-stout, en melkestout og en ingefær-øl. Flere øl står på planen. En Mango APA er ferdig, og en eiket imperial stout ligger på beddingen, mens Årsbog sirkler seg inn på målet så den blir akkurat riktig.

Drum Brew ble registert i februar i år. For øyeblikket er det kun testbatcher, men målet er å bli fullt operativt med et eget bryggeri på Tromøy. På spørsmål avviser han at leiebrygging, for eksempel ved Arendals, er aktuelt. Det er kort og godt for mye justeringer og for mange tilpasninger underveis, basert på råvarer og erfaringer fra tidligere smakinger, til at ølbryggingen kan sendes av gårde som en epost-bestilling med en oppskrift vedlagt.

Jeg ønsker Drum Brew lykke til. Innstillingen er ypperlig. Jeg tror mange av de små som startet for 5-15 år siden kanskje har mistet noe på veien mens de har vokst. De startet med masse entusiasme og endte med en jobb. Jobben kan være både spennende og givende, men det er og blir en jobb. Årsbog lot være å bli kokk for ikke å ødelegge gleden ved å lage mat. Jeg håper inderlig at han ikke dreper gleden ved å brygge ved starte bryggeri. Unngår han det, kan han få et kvalitetsbryggeri – kanskje ikke et stort bryggeri, men et godt bryggeri.

Tags: bryggeri, DrumBrew, eik, ingefær, milkstout, nye.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke	Navn	Fødested	Bosted
Ølbryggerarbeider	Ole Ohlsen Kvista	Sparboe	Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider	Ole Jakob Julstad	Inderøen	Østre Schulzhagen
Bryggermester	Johan Chr. Hertzberg	Holmestrand	Østre Schulzhagen
Bryggegesæl	Christian Johan Plath	Molde	Olsmedbakken
Bryggegesel	Holger Eriksen Hargaut	Næsset	Hovedgaden
Bryggeriarbeider	Anders Sylte	Lom	ovenfor Veiten
Bryggemand	Hans Larsen Nustad	Gausdal	Kornhagen
Bryggemand	Thron Eriksen Seth	Grøten	Kornhagen
Bryggemand	Peder Pedersen Løvig	Agerø	Kornhagen
Bryggeri Mæster	Vilhelm Pilgram	Tyskland	Hovedgaden
Bryggearbeider	Søren P. Eide	Eid	vestre Schultzhagen
Bryggegesel	Peter Olsen Lund	Molde	Vestre Schultzhagen
Bryggemand	Lars Ellingsen Aarø	Bolsø	Myrebakken
Brygger	Ole Christensen	Lom	Bøiebakken
Bryggemand	Christoffer A. Hillmyr	Agerø	Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: bryggeri, Dahls, konkurs, Molde, Pilgram, Rauma, Vang.
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain

Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.

Tags: bryggeri, konkurs.
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.