Anders myser på livets særere sider

2017-12-17

Snipp, snapp, snute

Enda et bryggerieventyr er over. Denne gangen var det To Tårn. Det var faktisk mitt nærmeste bryggeri – nærbryggeriet mitt. De ligger bare vel én kilometer fra der jeg bor, om enn 125 høydemeter i forskjell. Jeg har fulgt dem fra sidelinjen siden starten og var blant de første som skrev om dem (før starten, så før oppussingen og etter starten). Og blir det ny drift i bryggeriet? Vel, jeg skal jo for all del ikke stjele noen annonsering rundt noe slikt.

På en måte var To Tårn the-odd-man-out blant bryggeriene i Trondheim. De to gründerne bak – Børge Barlindhaug og John Sunde – hadde bakgrunn innen økonomi og administrasjon. Det var et bryggeri med forretningsplaner og markedsstrategier i orden.

De slo an en ny tone da de startet, og gav lokalmiljøet litt bakoversveis da de tok 795,- pr person for en smakekveld. Lokale ølnerder steilet og mumlet ett-eller-annet om å skulle måtte betale for mer enn bare ølet. I tillegg må vi huske at de hadde en viss kapasitetsbegrensning i starten, så sample-størrelsen var relativt moderat. Det skapte et initielt, disharmonisk kultursjokk blant lokale ølnerder. Men i bedriftsmarkedet fungerte denne prisingen greit. Med tiden har vel egentlig ølnerdene også tuslet etter prismessig.

Dengang tenkte jeg med meg selv at To Tårn i det minste visste å ta seg betalt, så da kom de i hvert fall ikke til å gå konkurs. Så feil kan man ta. Skjønt, de gikk ikke konkurs, men meldte oppbud, hvilket betyr at de la inn årene for ikke senere å gå konkurs.

Plasseringen til bryggeriet var på én måte genial, med utsyn over Marienborg. Og selv om det ikke høres så romantisk ut å se utover masse togspor, lokomotiver og vogner, så er det noe genuint nerdete med tog. Strengt tatt er det enda mer nerdete enn bryggerier og ølbrygging. Det er både velkjent gammeldags og steampunk-aktig høyteknologisk på en gang, med damp og rått metall og masse energi. To Tårn holdt til i det gamle vann- og sand-tårnet på Marienborg, der damplokomotivene i gamle dager hentet vann til kjelene og sand til å strø på skinnene for å øke friksjonen.

Lokalene var utmerket satt i stand av Bane NOR Eiendom, eiendomsselskapet til gamle NSB. Bygget var verneverdig, men hadde begrenset med bruksmåter. Folkene bak To Tårn er gode forhandlere, og fikk trolig fordelaktige og langsiktige avtaler med byggets eier, både på leie og rundt teknisk infrastruktur. Dersom noen andre vil gjenstarte bryggeriet, kommer de nok til et temmelig vel-dekket bord.

De omtalte seg som landets eneste gravitasjonsbryggeri, hvilket vel er en sannhet med enkelte forbehold. Bryggeriet står i det ene tårnet, med bryggverket øverst, gjæringen i andre etasje, og tapping og lagring nederst og i kjelleren – og så langt er det korrekt. De brygget med et selvkonstruert malt-rør system, som om det var en forvokst Speidel eller Grainfather, så sånn sett brukte de nok pumpe med en eller annen variant av RIMS og skylling. Selve bryggverket var basert på en 1000L Speidel gjæringstank med kjølekappe. Det er fordeler og ulemper med å konstruere sitt eget bryggeri. Det gir fleksibilitet, men det gir nesten garantert også litt innkjøringsutfordringer, hvilket førte til at de kjørte på to stk 50L Speidel i starten.

Hvorfor gikk de konkurs? Det er et veldig godt spørsmål, og jeg har sannelig ikke fasitsvaret. Her er noen momenter som bygger på trender i tiden og som jeg tror bidrar til å belyse situasjonen:

  • Location, location, location. Plasseringen er unik, men ikke veldig sentral. På østsiden ligger jernbaneline, elva og godt med områdesikring. På vestsiden ligger veien, trikkelinja og en bratt skråning. Ser man på kartet er det tilsynelatende mange som bor innen en 500 meters omkrets, men ser man på terrenget, har mange av dem en kronglete og bratt vei frem. Det må påvirke serveringsdelen av driften.

  • Egendistribusjon. Bryggeriet satset lenge på egendistribusjon. Det positive med dét er at man får en større del av kaka. Det negative er at det blir enda et fokus, enda én ball som kontinuerlig må sjongleres. Vi ser at bryggerier i økende grad går i allianser for å dytte distribusjon og salg over på andre. Sånn sett mister de kontroll, men samtidig kan de konsentrere seg om bryggingen. Hva er rettest og best? Tja, hvem vet?

  • Kjedenes makt. Dagligvaremarkedet har hardnet til. For 2-3 år siden var kjedene fremdeles i tenkeboksen og åpne for eksperimentering à la å prøve ut og skaffe seg erfaringer. Nå har de etterhvert konkludert med at de forstår markedet. De tror i hvert fall det. Rema tok det til et nytt nivå med en strammere selektering av produkter, og sikkert en hardere økonomisk tyning av leverandørene. Spesielt de som er små og uavhengige blir lett skviset i en slik sammenheng.

  • Horaka-editions. I utgangspunktet siktet To Tårn seg blant annet inn på et lukrativt restaurantmarked, der Horeka-kunder kunne få «sitt eget» øl med egne etiketter på. Flere bryggerier har forsøkt dette, men det har sjelden helt gått seg til. Helt i starten var To Tårn «husbryggeri» for Lian Restaurant, men de brygget også for blant andre Ni Muser og serveringsstedet på Munkholmen. Det virker ikke som om noen har klart å knekke koden for slike restaurantvise batcher.

  • Produktstabilitet. Det har vært mumlet om at kvaliteten på produktet har vært noe variabel. Jeg har ikke ofte nok drukket flasker av samme produkt til å uttale meg bastant, men om så var, ville de ikke vært alene. Produktstabilitet er enda ett av de temaene der industribryggeriene har brukt 50-60 år på forskning rundt noe som vår generasjon ølnerder avskrev som forutsigbart kjedelig. Og så kommer de unge mikrobryggeriene og opplever at akkurat dette er både superrelevant og livsviktig for dem.

  • Lønnsutgiftene. To Tårn gjorde noe temmelig uvanlig … de tok ut lønn. Jeg har dokumentert at mange bryggeri ikke gjør det, men fungerer som hobbyprosjekter der arbeid er gratis, utstyret finansieres via sparepengene og inntektene mer eller mindre bare dekker råvarene. Det er på den ene siden en vakker mellomting mellom hobby og frivillig arbeid, men det er også en oppskrift som økonomisk ikke holder i lengden. Det blir veldig feil av meg å påstå at det hadde gått bedre for To Tårn om de bare ikke hadde tatt ut lønn, men i stedet fylt på med flere sparepenger og mer gratisinnsats. Teknisk sett er det kanskje korrekt, men på et overordnet plan er det også en fundamental feil løsning.

  • Trenden i bransjen. Men er ikke en ulønnet driftsperiode bare en midlertidig periode inntil driften går rundt og man kan begynne å ta ut lønn? Jeg tror det ikke er realiteten, dessverre. Sålenge det strømmer på med flere bryggerier enn det vokser frem nye øldrikkere, så blir «alle» bryggeriene hengende i en tilstand der lønnsomheten fremdeles er et soria-moria over neste bakkekam. Nå har riktignok strømmen av nye bryggeri skrumpet inn, men det er nok av bryggerier som startet i 2016 som ennå er i fasen med innarbeiding av markedsandeler.

  • Spenningen som forsvant. Var de også litt kjedelige, sånn i ølutvalg? Kanskje. Men jeg tror det gjelder mange småbryggerier. De kjemper alle for å overleve i det daglige, og da er det ikke rom for å gjøre så mange kreative ting. Jeg vet at To Tårn hadde planer om kreative prosjekter, slik som så mange andre hjemmebryggere som «goes commercial». Det er tross alt få hjemmebryggere som starter bryggeri fordi de vil brygge store mengder standard-IPA og brown ale. De har alle høyere ambisjoner om øl med wow-effekt. Likevel er det vanligvis et par relativt lite spennende standardøl som får det hele til å gå rundt, og som sluker det meste av oppmerksomheten i bryggeridriften.

Børge Barlindhaug bekrefter da også at distribusjon og kapasitetsplanlegging ble en utfordring. I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å planlegge logistikk og kapasitet, men dersom kjeder og distributører kontrollerer ukjente størrelser på lite forutsigbare måter, da blir det vanskelig. Børge trekker frem tre viktige hendelser:

  • To Tårn fikk i 2015 avtale med ASKO – Norgesgruppens interne gossistledd. Da pekte alle prognosene oppover, og de uttalte til Adressa sommeren 2015 at de raskt ville vokse fra omsetningen på 4 mill året før til en omsetning på 6 millioner i 2015. Men ASKO-avtalen ble ikke så gullkantet. Salgsøkningen kom ikke. Kostnadene til å forberede kapasitetsøkningen var allerede gjort … lagerkapasitet var leid, prisstrukturen var justert ned, utstyrsinvesteringer var gjort. I virkeligheten endte omsetningen i 2015 på 4,6 mill, og sank til 3,1 mill i 2016.

    Hvorfor ble ASKO-avtalen ikke et boost? Kanskje var det slik at ASKO ikke hadde spesielle bestevenner, men tok mange bryggerivenner inn i varmen, så avtalen ikke ble noen fribillett til økt salg. Tvert imot, avtalen ble en kostbar billett for å få lov til å konkurrere med «alle» de andre. Med egendistribusjon kunne – og kanskje måtte – man sloss for hver enkelt kasse som ble solgt. Men med distribusjon gjennom en grossist ble man på godt og vondt bare enda et varemerke i butikkhylla?

  • Høsten 2016 startet nye E. C. Dahls opp, og de slukte flere markedssegmenter der To Tårn tidligere hadde gjort det godt. Det gjaldt blant annet bryggeriomvisning med smaking, bedre middag med øl i bryggerilokalene, og ikke minst små-arrangementer med litt bryggeri og øl attåt. TMBs lokaler var litt for mye pub og Austmanns lokaler var litt for spartansk nerdete. To Tårn var lite, det var intimt, og det var velegnet. De hadde på en måte hatt monopol på dette markedet overfor bedrifter i Trondheim.

  • På nyåret 2017 kom Remas bestevennstrategi. Det ble et renomémareritt for Rema selv, men det betydde også at noen bryggerier fikk mer hylleplass, mens andre mistet den. To Tårn var ett av bryggeriene som forsvant ut. Store markedsvolumer kom i bevegelse i løpet av kort tid, og slikt favoriserer slett ikke de små bryggeriene som tenker organisk vekst og langsiktige strategier.

Alt dette er eksterne grunner, og Børge er tydelig på at det ikke er eneste og hele årsak. Det handler også om at bryggeriet også selv bommet på enkelte punkter, både i det praktiske og i det strategiske. Likevel er størrelsesforskjellen på de store kjedene og de små mikrobryggeriene er så enorm at det for bryggeriene mest er et spørsmål om å unngå i bli trampet ihjel ved en tilfeldighet.

I forretningslivet som i så mange andre deler av livet er det slik at man ikke treffer innertier på alle forsøk. Folkene bak To Tårn var ikke to bryggenerder som håpet at økonomien skulle ta hånd om seg selv. De jobbet hardt, langsiktig og målrettet med «alle» aktører i bransjen. I løpet av 2017 kom de nesten i mål med å dra i land en diger grossistavtale, men så glapp det på oppløpssiden av årsaker som lå utenfor To Tårns rekkevidde. Dette var den fjerde «punch'en» på toppen av de tre overnevnte. Konkursen kom to uker etterpå.

Kommer noen til å starte opp igjen i de samme lokalene, som en fugl fønix? Ting kan tyde på det, selv om det ikke blir samme konstellasjon som drev det 2011-2017. Vi får følge med på hva som skjer rundt eventuelle nye eiere, og hva som med tid og stunder annonseres …

Dessverre er dette neppe siste konkursen eller oppbudet vi ser i denne bransjen. Det er en overetablering, og det store antallet hobbybryggere presser priser når de egentlig brygger med tap, og uten å ta ut lønn.

Inntil videre har ølkundene kastet seg over de gjenværende flaskene i butikkhyllene, sies det – trolig for et gravøl over et avholdt bryggeri.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.