Anders myser på livets særere sider

2017-12-31

Sukkerhuset i Trondheim

For å kunne si noe mer om hvorfor og hvordan E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset, og om det skjedde før eller etter han kom på idéen om å lage et bryggeri, må vi først se nærmere på Sukkerhusets historie og funksjon før 1851. Det bringer oss til Karibia og et særlig dystert kapittel i norsk og dansk historie.

Kongeriket Danmark og Norge – eller rettere sagt selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni – hadde skaffet seg tre vestindiske øyer som koloni. Først kom den ubebodde St. Thomas, var blitt annektert i 1672 etter et mislykket koloniseringsforsøk allerede i 1665. Øya St. Jan ble annektert i 1718 etter et kappløp med engelskmennene. Til slutt kjøpte man øya St. Croix fra det franske vestindiske kompani i 1733. På den ene siden var dette et slags privat selskap drevet av kommersielle interesser, men på den andre siden kan man ikke løsrive det fra en kongemakt som oppfordret og understøttet disse initiativene, og gav dem privilegier, ressurser og legitimitet.

Sukkerhuset i 1820
Sukkerhuset i Trondheim rundt 1820. Gouache av Johannes Finne Rosenvinge, fra K. Koren: Trondhjems Sukkerraffinaderi

Navnet – Vestindisk-guineisk Kompagni – refererer til at det hadde to holdepunkter, ett på de karibiske øyene, og ett på Gullkysten i Guinea, rundt fortet Christianborg, som idag ligger i Ghanas hovedstad Accra. Som arbeidskraft i Karibia brukte man slaver fra Gullkysten, og antallet slaver steg jevnt og trutt, især gjennom siste halvdel av 1700-tallet. I 1800 var det 35.000 slaver der. Øyene i Karibia var således slavebaserte sukkerplantasjer som produserte råsukker for transport hjem. Råsukkeret ble deretter raffinert og solgt på det innenlandske markedet. Uten slavene ville ikke den arbeidsintensive dyrkingen gått rundt. Det viste seg nærmest umulig å lokke kolonister hjemmefra som arbeidskraft, og selv forsøk med å la dødsdømte og langtidsfanger få friheten etter seks års straffarbeid fungerte dårlig. Kolonien hadde kort og godt et veldig dårlig rykte.

Det dårlige ryktet var neppe uten grunn. Kolonien var i starten ikke akkurat veldrevet. Det første koloniseringsforsøket i 1665 var plaget av piratangrep og kollapset etter få år. Hovedstaden Charlotte Amalie het opprinnelig Taphus etter det store antallet vertshus der. I en periode var en del av St. Thomas bortleid til kurfyrstedømmet Brandenburg og fungerte som hovedinnskipningshavn og salgsmarked for en stor andel av slavene som ble bragt over Atlanteren og solgt videre til andre deler av Vestindia. Den danske kolonien mottok prosenter av antallet slaver som ble solgt. Guvernør Nicolas Esmit, som var utnevnt visstnok fordi kongen skyldte ham penger, ifølge andre fordi han var eneste søker til guvernørstillingen. Han skaffet seg private ekstrainntekter ved å la pirater få operere utfra kolonien og under dansk flag, og forårsaket trusler om militære aksjoner fra England. Da han vendte tilbake til København ble han arrestert, men erklært sinnsyk. Guvernør Jørgen Iversen Dyppel som skulle overta for ham ble kastet overbord sammen med sin datter på vei til kolonien etter mytteri blant det temmelig broket sammensatte mannskapet. Man kan forstå at kolonien hadde et dårlig rykte. Ifølge Jeppe Søe var det i koloniens tidlige historie ikke uvanlig at tredjedelen av mannskapene døde på den tre måneder lange turen til kolonien, og halvparten av de resterende var døde et halvt år senere – men hans historier kan tidvis være litt løst festet til dokumenterte kilder.

Heller ikke økonomisk var denne kolonien noen stor suksess. Det var først da man kjøpte St. Croix av franskmennene i 1733, og man 50-doblet import-tollen på råsukker fra alle andre steder enn akkurat disse tre øyene, at dette virkelig begynte å bære seg økonomisk. Tre år senere ble tollen ytterligere tredoblet.

I 1754 ble kolonien dansk kronkoloni, ved at Staten kjøpte ut de private eierne. Det representerte et faseskifte i en langvarig trend der den dansk-norske staten tok sterkere kontroll over øyene. Antallet plantasjer og slaver økte. Koloniene gikk i økende grad fra å være en utpost som noen tjente seg rike på, til å bli en signifikant del av kongerikets økonomi. Dette var tiden for privilegier – eller monopolrettigheter som vi ville kalt det i dag. Nasjonaløkonomien skulle være et godt planlagt byggverk nedfelt i lover, avgifter, tollsatser og statlig regulerte priser. Målet var å lekke færrest mulig verdier til andre stater. Sukkeret man trengte skulle komme «innenlands», fra koloniene, for å unngå å måtte kjøpe det fra andre nasjoner. For å sikre seg dette, gav man monopolprivilegier – men også plikter – til bedrifter man ønsket å fremelske, og man la toll og skatter på den importen og aktiviteten man ønsket å undertrykke. I teorien var det en vakker visjon om en gjennomtenkt og velordnet planøkonomi, men i praksis gav det stort spillerom for spyttslikking, personlig berikelse, svindel og utbytting.

Her er det Sukkerhuset kommer inn. På begynnelsen av 1750-tallet ble det bygget sukkerraffinerier i Halden, Bergen og Trondheim, samt også i Danmark, blant annet i Odense. Initiativet kom nok fra Det vestindisk-guineiske Kompagni, men i tett samarbeid med lokale kjøpmenn.

Delvis var det en økonomisk mulighet for trondheimskjøpmennene, og delvis var det et slags forsvar mot at denne rettigheten – og muligheten – skulle tilfalle det tilsvarende selskapet i Bergen. Alt sukker nord for Dovre skulle komme fra Sukkerhuset … med unntak av at hovedstadens sukkerraffinaderier fritt kunne selge til hele kongeriket. Dette unntaket ble da også de lokale sukkerraffinerienes svøpe.

Stiftelsen av selskapet bak Sukkerhuset og forberedelsene til bygging startet i 1751, og bygget stod ferdig i 1754. Der raffinerte man sukker i ulike kvaliteter: sukkerkandis, sukkersirup, melis, raffinadesukker, kanarisukker, puddersukker, perlesukker. Allerede første driftsår gav Sukkerhuset en avkastning på 10% for investorene. Det var en økonomisk suksess, der den største bekymringen var å få tak i nok råsukker. Plantasjene i koloniene tjente tidvis mer på å selge til andre enn danske oppkjøpere og unnså seg ikke for å selge via «feil» kanaler. Raffinaderiene i København ser ut til å ha førsterett på råvarene, så det kunne bli smått med råstoffer til Sukkerhuset. Trondheimskjøpmennene forsøkte med egne oppkjøpere og skuter for direkte import fra Vestindia, men det fungerte dårlig. Til slutt ende de med å kjøpe utenlandsk råsukker.

Etter 1800 begynte det å gå dårligere med Sukkerhuset. Først var det krig og uår og engelsk blokade. På toppen av det hele kom den store statsbankerotten i 1813 som raserte økonomien. Forrangen til de københavnske raffinaderiene undergravde lønnsomheten til de lokale Sukkerhusene. Delingen av kongeriket i 1814 etterlot Norge lutfattig. Det betydde også at man satt igjen med et industriforetak – Sukkerhuset – som ikke lengre var en del av det helhetlige økonomiske systemet som det var konstruert for, og der nytte og kostnader var jevnt fordelt. Videre blåste det nye økonomiske vinder: frihandel og like rettigheter var på vei inn inn og privilegier unaturlige hindre var ut. Sukkerhuset i Bergen gav opp allerede i 1775, mens i Halden la de i praksis ned få år før unionsoppløsningen. Det ble drevet i 1816-18, før det gjenoppstod i 1850. Et sukkerhus i Oslo var visstnok blitt lagt ned i 1842.

Den norske staten videreførte sukkerprivilegiene i andre former. En høy importtoll rammet bearbeidet sukker, men ikke råsukker. Likevel var lønnsomheten dårlig. Man klarte ikke å dekke etterspørselen, så det meste av sukkeret var importert. Sukkerforbruket økte, og sukker gikk fra å være en luksusvare til å bli en stadig mer integrert del av kostholdet. Innenlands sukkerraffinering var ikke noe som kunne overleve uten solid tollbeskyttelse. Statens motivasjon for å opprettholde tollbeskyttelsen skled bort fra understøttelse av lokal industri over mot at det var en god inntektskilde. Dermed ble Sukkerhuset ikke egentlig sett i nåde til av Staten. Det var kort og godt slik at Staten tjente godt på sukkertollen … faktisk så godt at Sukkerhuset nærmest ble en slags tollunnvikelse.

Samtidig var de vel neppe effektive som fabrikker. Mot slutten av 1840-tallet ble det produsert mest sirup og puddersukker, som er de billigste typene sukker. Det er også de sukkertypene der tollvernet var mest effektivt. Følgelig ble de mer eksklusive sukkertypene utelukkende importert, tross tollvernet. Sukkerhuset i Trondheim var da det eneste virksomme i sitt slag i Norge, men dekket allikevel bare rundt 2% av det nasjonale forbruket av raffinert sukker.

Det virker som folkene bak Sukkerhuset hadde forsøkt å supplere aktiviteten. De hadde startet med et destilleri, som gir mening som en ytterligere prosessering av restene fra sukkerraffineringen. De hadde også bygd et malteri, som gir mening i det øyeblikket du har et destilleri og trenger mer «sukkerråstoff» for gjæring og brenning. Disse sukkerhusene forsøkte å utnytte alle deler av råstoffet. I Halden vet vi at de også kokte stavene i fatene som råsukkeret ble levert i, for å ekstrahere sukkeret som var gått inn i treet.

Dersom Sukkerhuset var interessant for E. C. Dahl som et fremtidig bryggeri er destilleriet og malteriet trolig langt mer interessant enn selve raffineriet. Et destilleri er i prinsippet et bryggeri uten tapping, men med destillasjon som ekstra prosessledd. Destillering av rester fra sukkerraffineringen ville ikke fordret utstyr for mesking, men dersom man også brukte malt fra eget malteri, ville Sukkerhuset måtte ha meskekar og tilhørende utstyr. Et malteri er fortrinnet foran bryggeprosessen og i seg selv interessant i et bryggeri. Tallrike norske bryggerier rundt midten av 1800-tallet var ombygde destillerier, og i Trondheim hadde man allerede M. Moslings og J. P. Byes bryggerier i denne kategorien. Destillering var i prinsippet bare videreforedling på toppen av et bryggeri. Vel, ikke helt, for man ville vektlegge ulike parametre avhengig av om man skulle lage øl eller brennevin, men prosessene er nært beslektede.

Idag snakker norsk destillatører varmt om poteten som basis for spriten, men på første halvdel av 1800-tallet ser det ut som om det var malt og korn som destilleriene handlet med og annonserte oppkjøp av. Brenning av potetspit var nok kjent, men tok ikke av før man oppdaget at i storskala kunne man få mer sprit ut av et åkerareal med potet enn av samme areal med bygg.

Også raffinaderiet i Halden hadde et destilleri. Det vet vi utfra en reisebeskrivelse fra senere amtmann Magnus Theiste i perioden 1763-65. Der skriver han: «Af Sukkervand brændes Brændevin, men ikke af Skum, siden deraf skal betales Konsumtion;» Også der var motivasjonen at man kunne gjære og destillere sukkerrestene etter at raffineringen, selv om det av skattetekniske grunner kun gjaldt de innkokte delene, ikke det som var avskummet under kokingen.

Vi vet at E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset i 1851. Men om han allerede da tenkte bryggeri, hvorfor ventet han helt til 1856 med å konvertere til bryggeri? Det ville ligge en klar fordel i å komme raskt igang og etablere seg tidlig på et marked i sterk vekst. Vi har sett hvordan Christiania Bryggeri solgte sitt øl hos minst seks trondheimskjøpmenn i det året E. C. Dahl startet – og dét var et konkurrerende bryggeri som ikke eksisterte i 1851 da E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset. I neste del skal vi se nærmere på kjøpet, den videre driften og konverteringen til bryggeri.

Noen kilder:

  • Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi - 1752-1855 - Nasjonalbibl.
  • Kjell A. Halvorsen og Per Mehus: Sukkerhuset på Kalvskinnet - Et temahefte i historie - Nasjonalbibl.
  • Jeppe Søe's guide til Danmarks Vestindien - kopi hos archive.org

 

2017-12-26

E. C. Dahl og sukkerhuset

Hva kom først, høna eller egget? Eller rettere sagt, hva kom først av E. C. Dahls bryggeri og Sukkerhuset der det først lå? Spørsmålet som opptar meg for tiden er om E. C. Dahls kjøpte Sukkerhuset for å starte bryggeri, eller om bryggeriet var en etterutviklet plan B etter at sukkerraffineringen ikke viste seg å ha drivverdig fremtid.

Over en jubileumsmiddag i Det gode øls klubb ble jeg sittende og diskutere med Morten Kvam om motivasjonen for E. C. Dahls for å kjøpe Sukkerhuset – som var bryggerilokalene til E. C. Dahls fra starten og mer enn hundre år fremover. Utav uenigheten krystalliserte det seg et behov for å grave i bryggeriets tidlige historie. Hvorfor kjøpte han egentlig denne bygningen som ble til et bryggeri? Bygget var allerede den gang omkring hundre år gammelt sukkerraffineri. Et «moderne» nybygg burde ha vært et bedre alternativ dersom han ønsket å starte et bryggeri.

Jeg mente at det neppe fantes klare beviser på at Dahls kjøpte dette for å starte bryggeri, spesielt siden Sukkerhuset ble drevet som sukkerraffineri i 4-5 år etter at det ble kjøpt, før det ble ombygd til bryggeri. Det standpunktet var mye bygget på magefølelse. Morten mente at det ble eksplisitt kjøpt for å konverteres til bryggeri, selv om det tok noen år å komme dit. Med andre ord, var E. C. Dahl på jakt etter lokaler til en bryggeri-visjon i 1851, eller var satt han med et lokale etter en dårlig investering innen sukkerraffinering og jaktet på noe å fylle det med? Dette kan komme til å strekke seg over flere innlegg og betydelig tid, vil jeg tro.

Sukkerhusets salg er dokumentert i Adresseavisen nr 40 fra 3. april 1851. Under rubrikken «Bortskjødede faste Eiendomme i Marts Maaned 1851.» er det listet: «Sukkerraffinaderiet i Trondhjem, med Bygninger, Grunde, og andet Tilbehør, tilskjødet Handelsmand Erich Dahl for 6100 Spdlr.» Her må vi holde tunga rett i munnen, for Erich Dahl var far til E. C. Dahl, men han døde i 1821, da E. C. Dahl var ca sju år gammel. Det må følgelig være Erich Christian Dahl som omtales her – uten mellomnavnet. Den eldre Erich Dahl hadde flyttet til Trondheim fra Tydal. I flytteprosessen har han nok forkortet og urbanisert navnet sitt, trolig fra Stuedahl eller Stuggedal eller en variasjon derav.

Sukkerhuset ble også solgt året før, i september 1850, men da ble det kjøpt av finansdepartementet for 11.000 speciedaler. Det var en enorm sum som den liberale og progressive trondheimsavisen Den Frimodige raljerte mot, og som var litt av hovedkritikken mot finansminister Christian Bretteville. Hadde ministeren med småtvilsom pengebruk løst ut eiere som satt med en oppblåst investering? Hadde han vist inkompetent handlekraftighet for ikke å virke uvirksom, som avisen insinuerte. Eller var dette Den norske stat som kjempet for åpen handel og like rettigheter og brukte penger for å slette gamle særprivilegier? Da raffinaderiet ble videresolgt året etter til E. C. Dahls, var det i hvert fall uten monopolrettighetene til sukkerraffinering nordenfjells.

Vi skal senere komme tilbake til historien til Sukkerhuset og hvordan E. C. Dahls kjøpte dette. Her starter vi oppnøstingen av historien med bryggeristarten som kom i 1856/1857. Senere skal vi komme tilbake til om det var Sukkerhuset eller bryggeri-idéen som kom først.

Jeg har lett i gamle årganger av Adresseavisa, men kan ikke finne noe om bryggeri og Dahls fra før 1857. Det er en melding 6. desember 1856 om at de ønsket å ansette en person til malteriet: «Tieneste tilbydes. I mit Mælterie er Plads ledig for en i enhver Henseende paalidelig og ordentlig Arbeidsmand. E. C. Dahl.» Ordlyden og konteksten må tolkes som at malteriet var oppe å gå, eller i ferd med starte opp. Det er nærliggende å anta at de maltet for bryggeriet som var under oppstart. Vi skal senere se at dette malteriet må ha vært en viktig brikke i bryggerioppstarten.

Annonser for øl må vi imidlertid til 1857 for å finne. Den første gangen det annonseres for ølet ser ut til å være en annonse trykket i Adresseavisen for 16. og 19. mai, og datert 15. mai, med følgende tekst:

Øl-Udsalg.

Flaske-Øl fra mit Bryggeri til 3½ Skilling pr. Flaske er til Udsalg hos Hr. Joh Strøm og Hr. Joh F. Paasche ved Bybroen.

Omkjørsel i Byen vil senere finde Sted, ligesom Udsalg fra Bryggeriet, hvor simplere Øl nu er tilsalgs i Anker- og Tøndeviis, der efter Bestilling bliver Vedkommende tilkjørt.

Throndhjem, 15de Mai 1857. E. C. Dahl.

Allerede 21. mai annonseres det: «Flaske-Øl. Flaske-Øl i Partier paa 50 Flasker og derover vil efter Bestilling i Bryggeriet blive Vedkommende tilkjørt. E. C. Dahl.»

Det er verd å merke seg at det ikke nevnes noe om bayersk øl i disse annonsene. Vi må til 25. juni 1857, da det annonseres: «Bajersk Øl er nu at erholde saavel paa de forskjellige Udsalgssteder som ved Bryggeriet. Throndhjem, den 24de Juni 1857. E. C. Dahl.» Annonsen etterfølges umiddelbart av en annonse for E. C. Dahls Flaskeøl og Potte-Øl fra P. C. Øyen på hjørnet av Dronningens og St. Olafs Gade. De står mellom tilbud om opplæring i skjønnskrift og en annonse for «propert Liigtøi». Lengre ute i avisen annonserer også Joh.s Strøm at han fører E. C. Dahls bayerske øl, like før en annonse fra Kjeldsberg & Holst for Gothenborger Porter, hvilket trolig kan ha vært det vi kjenner som Carnegie Porter.

Dette var på langt nær det første bayerske ølet som ble solgt i Trondheim. Både J. P. Byes bryggeri og L. C. Schreiner bryggeri hadde annonsert for bayersk øl. Og selv Det Sembske Bryggeri i Bergen, forløperen til Hansa, hadde annonsert allerede 11. mars 1851 for bayersk øl i Adresseavisen, og 14. feb 1850 i Den Frimodige. Schous Bayerske øl ble annonsert av Lundgreens Enke allerede 5. aug 1843. Således var E. C. Dahl ikke veldig tidlig ute, selv ikke i Trondheim.

En annonse fra 17. juli 1857 viser at de første batchene med Dahls-øl trolig hadde gjennomgående bryggefeil. Kanskje var de tappet hos kjøpmennene i stedet for på bryggeriet, og derigjennom blitt infisert? I hvert fall kom følgende annonse som oser av skadebegrensning.

Bedes bemærket.

Ved at meddele at Prisen paa Bayer-Øl fra mit Bryggerie er 5 Skilling pr Flaske uden og 10 Skilling med Flaske, finder jeg mig tillige foranlediget at gjøre opmærksom paa at «E. C. D.» Korkkene ere mærkede Bayersk og at optrukne eller «Öl», før benyttede Korkker ikke bruges; ligesaa tillader jeg mig at underrette om at Sødt-Øl i god Qvalitet om fort Tid atter vil blive at erholde, imod min Villige foraarsaget ved at Bryggeriet først ud paa Foraaret kom i Drift var det senest udleverede Sødt-Øl ikke været saa godt som jeg kunde have ønsket det.

Simplere Øl sælges i Tønde- og Ankerviis til 2 og 1½ Spd. pr. Tønde (3 Ort 8 sk og 2 Ort 12 sk pr. Anker); de bedre Øl-Sorter kan ogsaa efter Bestilling erholdes leveret paa Foustager.

Throndhjem, 17de Juli 1857. E. C. Dahl.

E. C. Dahls nest første annonse for bayer
Kilde: Nasjonalbibliotekets avissamling, opphavrett: Public Domain
E. C. Dahls Bryggeris annonse for bayer
(Kommentarer om mål og vekt. 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Et anker var fat med 38,60 liter. Det gikk tre ankre på en tønne, som da var 115,8 liter. Vi ser dermed at siden 2Spd/3 = 240/3Sk = 80Sk = 2Ort 8Sk, mens 1½Spd/3 = 180/3Sk = 60Sk = 2Ort 12Sk, slik at det ikke ble gitt noen kvantumsrabatt på store fat.)

Med andre ord, det ølet som tidligere var solgt, formodentlig i mai, var ikke helt godt. Vi ser også at bayerølet gikk for 5 skilling uten pant, mens ølet i mai gikk for halve prisen pr flaske, og var formodentlig blant de «simplere Øl», trolig søttøl. Det er ikke godt å si hva som forårsaket problemene med det første ølet, men mellom linjene virker det som det er overbevist om at problemet er identifisert og løst.

Som kontekst til pris kontra styrke og kvalitet kan det nevnes at Schous Bryggeri i 1846 annonserte Sødt-Øl til 3Sk, Prinsesse-Øl og Bittert Øl til 4Sk, Bayersk undergjærsøl til 4½Sk og Dobbelt-Øl og Bock til 8Sk.

Dette med bytting til ny serie med korker minner om en slags tilbaketrekning av produktet. Mellom linjene står det at de første batchene var ikke gode, at man har fikset problemene, og at det fra nå av kun selges øl med korker merket «E.C.D.» (eller «Bayersk») og ingen merket «ÖL».

Starten av salget var tydeligvis våren 1857, men siden også søttølet som ble solgt denne våren var defekt, er det grunn til å mistenke at også bayerølet – som formodentlig trengte mer lagringstid var defekt.

I denne oppstartstiden annonserte E. C. Dahls sitt landsted «Amager» på Øya for salg, i adressa for 27. og 29. nov 1856. Stedet lå omtrent der klubbhuset til FK Kvik ligger i dag, og det var vissnok kjøpt i 1850. Det ville ikke være rett å trekke konklusjoner om at dette var for å finansiere bryggeriet, men det er en tråd som hadde vært interessant å følge opp.

Kanskje var kjøpet av Sukkerhuset noe som strakk E. C. Dahl finanser litt vel langt? Eiendommen Amager var innmeldt til auksjon etter pantsettelse fra Norges Bank i 1853, men det har formodentlig blitt ordnet i uten at det ble auksjon. Var også dette et tegn på at finansene til E. C. Dahl var anstrengt på denne tiden?

Hvorfor starte bryggeri? Trondheim hadde allerede tre betydelige bryggerier. M. Moslings bryggeri var operativt allerede på 1830-tallet, L. C. Schreiners bryggeri ble trolig startet 1839/40, og kobberslager J. P. Byes bryggeri hadde også vært i drift i flere år, som et ombygget brenneri. I hvert fall Schreiners og Byes bryggerier brygget bayersk øl. Det er alltid vanskelig å starte opp i et marked der konkurrentene har hatt opptil 15-20 år på å etablere seg.

Det er likevel grunn til å tro at E. C. Dahls oppstart truet med å forrykke balansen i ølsalget. En uke etter annonsen som er referert over – den 23 juli 1857, var det ikke mindre enn seks annonser fra ulike kjøpmenn i Trondheim som annonserte «Christiania Bayersk Øl» – trolig øl fra Christiania Bryggeri. Jeg mistenker at bryggeriet betalte for annonsene for alle seks, men ikke dessto mindre betyr det at det var hele seks kjøpmenn i Trondheim som solgte øl fra Christiania på det tidspunktet da E. C. Dahls startet.

Den fremste kilden som indikerer at E. C. Dahls tenkte bryggeri allerede i 1851 er Kristian Koren, som i forbifarten nevner at bryggeridrift var den opprinnelige planen, og at E. C. Dahls flere ganger hintet til de som stod for raffineringen at de kanskje kunne kjøpe ham ut eller selv kutte ut aktiviteten. Men mer om det i neste del.

Følgelig: kom tanken om bryggeri før eierskapet til bygningen, eller kjøpte han bygningen før han tenkte på å starte bryggeri? … og apropos høna og egget: egget kom før høna, for dinosaurene la egg lenge før de utviklet seg til fugler og etterhvert til høner.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.