Anders myser på livets særere sider

2018-07-06

Manifestenes tid

Bråket rundt Heinekens oppkjøp av Beavertown blåser kanskje over, men det er også del av en trend som ikke kommer til å forsvinne: en trend i retning av å sette etikk og autentisitet minst like høyt som det å tjene penger. Jeg mistenker at dét blir fremtidens store skille mellom bryggeriene, mens vi før snakket om håndverks- og industri-bryggerier. Og forresten, sorry at dette blir litt langt.

Etter at Heineken kjøpte seg inn i en minoritetsandel av Beavertown Brewery i England har det stormet. En rekke andre bryggerier har snakket rett fra levra om hva de synes – både om Heineken og om at Beavertown-folkene har gått i kompaniskap med dem. Leser du rundt på bloggene, bobler beskyldningene mot Heineken raskt opp. Jester King Brewery gjengir følgende referanser på bloggen sin, her med min korte gjenfortelling:

  • Ufin konkurranse. Athenian Brewery som eies 98,8% av Heineken fikk i desember 2015 €31,5 mill i bøter for brudd på gresk lov og EU-lover om konkurranse, for gjennom å ha misbrukt sin dominerende stilling. Sakens kjerne var å ekskludere konkurrenter fra puber og butikker over en periode på 15 år.

  • Diskriminering. I Afrika har Heineken ansatt to tusen såkalte «promotional girls», men ikke sikret dem mot seksuell trakassering og misbruk, ifølge DutchNews.nl i mars i år. Ifølge artikkelen skal stillingen som «promogirl» overbevise kunder om å ta inn Heinekens produkter, og det var visst en utbredt oppfatning at disse selgerne burde strekke seg langt i kontakten med puber og butikker. Det sier sitt om holdningene at noen mener dette ikke er så viktig, fordi fordi det er sjelden det går så langt som til direkte voldtekt. Heineken har lovet å rydde opp.

  • Arbeiderrettigheter. IOGT International forteller at i Congo har Heineken-eide Bralima sparket 168 arbeidere grunnet de vanskelige økonomiske tidene. I stedet for å få klarering for dette fra regjeringen i Kinshasa, bad de om det fra opprørsregjeringen i Goma – hvilket de fikk. Arbeiderne ble senere erstattet med midlertidig ansatte.

  • Akkord og pressing av lønn. I Sør-Afrika forteller Mail & Guardian at Heineken-eide Sedibeng Brewery bruker bemanningsfirma som presser lønningene nedover. Blant annet underbetales arbeiderne i daglønn når de får akkordlønn dersom det skulle vises seg å ikke være nok arbeid til å fylle en hel arbeidsdag. På enkelte dager tjener de ikke nok til å dekke transporten til og fra jobb.

  • Heinekens toppsjef Jean-François van Boxmeer er tema for en artikkel i medium.com. Der påstås det at hans raske ferd fra trainee til CEO ble hjulpet først av en svigerfar i bransjen, og at han deretter bygget svært gode relasjoner til diktatorer i suspekte afrikanske regimer. Deriblant refererer de til hvordan Heineken-bryggeriet ble holdt operativt under folkemordet i Rwanda, mens ledelsen flyttet til Goma og styrte bryggeriet derifra. De trekker det så langt som til å indikere at de mener Heineken kan ha hatt medansvar for folkemordet.

Når en leser denne lista, er det lett å sukke og mumle noe om at «intet er nytt under solen». Dessuten er det lett å bortforklare det med at Heineken er så store, så da er det vanskelig å holde sin sti ren overalt. Man må jo nærmest forvente at det er er «litt» her-og-der. Og så videre.

Imidlertid, dersom du har fulgt med i politikk og kultur må du ha merket at det er en ny vind på vei. Vi trodde kanskje millennials tilhørte «meh…whatever»-generasjonen, men de lar seg provosere mer enn de lar seg lamslå av kynisme, de tolererer ikke noe selv om det «bare» er på et lav-intensitetsnivå, og de er temmelig anti-autoritære.

Kritikere rakker ned på det som «political correctness», men det er mer en trend i retning av «correct policy». Det er en avstandstaken til småkorrupsjon og «special interests» og investorpenger og alskens «småsnusk».

Noen vil påstå at samfunnet alltid har vært litt småkorrupt. Imidlertid er menneskets fremste fortrinn at det kan endre seg. Da tenker jeg ikke på genene, men på kulturen. Utfra vårt intellekt kan vi bestemme oss for at noe er galt og at vi skal endre på det. Dét er hva som er i ferd med å skje i politikken … og i småbryggeribransjen. En ny og yngre generasjon forkaster snarveier, lukket-het og småkorrupsjonen, og de krever ærlighet, åpenhet, likeverd og autentisitet.

Hva har dette med øl å gjøre? Jeg tror vi ser et utslag av denne holdningen i kritikken mot Heineken og Beavertown. Man kunne trukket på skuldrene og rasjonalisert det bort med «Heineken er neppe de verste» eller «det er jo bra for Beavertown» eller noe slikt. Men den nye tidsånden er annerledes. Før kunne det ignoreres med litt «romslighet», men nå ser vi stadig oftere at man konfronterer slikt fordi man finner det uakseptabelt. Det som er galt skal rettes, ikke tolereres, er parolen. Det er ikke lengre akseptabelt å kompenseres for noe galt og negativt ved å glatte over det med en PR-kampanje eller få frem noen gladnyheter for å overdøve det. For en gammel pessimist og fatalist som meg er det en ganske forfriskende trend.

Den store skillelinjen i bryggeriverdenen har tidligere gått mellom mikrobryggerier og makrobryggerier – dvs etter produksjonsvolum. Eller alternativt mellom håndverksbryggerier og industribryggerier – dvs etter produksjonsutstyr. Begge disse skillelinjene fanget noe vesentlig og var viktige da de kom, men i dag fungerer de allikevel temmelig dårlig.

Jeg tror det kommer til å vokse frem en ny verbal skillelinje – en som går på holdning og etikk. Bryggeriene kommer ikke til å bli bedømt på hva de sier og ikke sier, men etter hva de gjør og ikke gjør, og etter hvordan de gjennom handlinger forholder seg til aktuelle saker i tiden. «Talk is cheap.»

Den viktigste valutaen i ølbransjen kommer til å bli kredibilitet. Du taper i den valuttaen om du flytter produksjonen til et land med mindre arbeidsvern for de ansatte. Eller tar overskuddet ut i et skatteparadis. Eller om du ansetter «promogirls» som har implisitt i arbeidskontrakten at de skal kunne tafses på. Omdømmet ditt er noe du bygger med handlinger og holdninger, ikke noe du reparerer med PR-kampanjer. Hva som er rett og galt er noe du må genuint forstå – som i å grokke – ikke noe du kan bli fortalt av omdømmerådgivere.

Vi kommer til å se bryggerier som vil ha som sitt fremste aktivum ikke et varemerke eller store investorer eller kult utstyr. Alt det er selvfølgelig viktig, men de vil sette aller høyest er sin kredibilitet. Og de vil passe ekstremt godt på at de opptrer etisk og renhårig og fokuserer på kvalitet – og at ølkundene vet det. Disse bryggeriene vil fokusere på miljø, på integrasjon med lokalmiljøet sitt, de vil ta avstand fra alle former for diskriminering, de vil støtte veldedige saker med innsats, i stedet for voksesyke tenker de forbedring.

For noen år siden hadde Taps i Trondheim en tap-takeover med helt ferske IPA'er og Pale Ales fra små mikrobryggerier fra Oregon. Det var Sean Moen Casey som hadde organisert det. Ølet var sylferskt da det ble sendt, og fremdeles ferskt da det ble servert. Enda mer interessant enn selve ølene var Seans fortellinger om mikrobryggeri-bransjen i Oregon. En historien som brant seg inn i hukommelsen min var om bryggeriet som ikke ville vokse. Jeg forsøkte med innvendinger som «hva om de fikk muligheten», «hva om det er voks eller forsvinn» og «hva om de trenger pengene» osv. Nei … de hadde satt en grense for vekst og de ville heller satse på kvalitet og integrasjon med lokalsamfunnet. Punktum. Etterhvert forstår jeg at det er nærmest umulig å vokse uten å miste noe på veien. Endring er i seg selv ikke negativt, men du kan vanskelig vokse uten å endre deg. Liksom cascade er signaturhumlen for mikrobryggerirevolusjonen, så er kanskje Cascadia-regionen arnested for en ny måte å tenke bryggerier på?

Hva skal vi kalle den skillelinja som vokser frem mellom bryggeriene som føler denne tidsånden? Kan vi kalle dem etiske bryggerier? Hva skal vi så kalle de andre bryggeriene? Det blir feil å kalle dem uetiske, men hva med a-etiske? Kanskje vi kunne brukt merkelappene «community-bryggerier» og «investor-bryggerier» for å skille dem? Da mener jeg «community-bryggerier» fordi de aller øverst setter sitt etiske ansvar overfor lokalmiljøet, samfunnet og øldrikkerne, for vi er alle med i en rekke «communities», både geografiske, faglige og interessebaserte. På den andre siden følger «investor-bryggeriene» sin programforpliktelse om å sette sine investorers økonomi foran alt annet.

Skillelinjene mikro/makro og håndverk/industri oppstod mens det var stor avstand mellom bryggeriene på hver side. Men betegnelsene har vist seg å fungere dårlig etterhvert som det har blitt en stadig krympende sone mellom dem. Den skillelinja jeg synes jeg ser materialisere seg, bukter seg gjennom et landskap der det finnes en diger gråsone. Det vil opp til hvert enkelt bryggeri å forholde seg til hvilken side de vil falle ned på. Og så spørs det om dette er et enten-eller.

La meg tippe at vi kommer til å se bryggeri- og øl-manifestenes tidsalder komme. Her er et knippe som ramlet ut at et Google-søk: 100 Mostow; BrewDog; Passion; Little Beer; Harbour; Trim Tab; Pelican (youtube); Boldvin; Quarter Barrel; Baird; Maltstrom. Det er lett å avvise dem som ungdommelig idealisme. Men les litt blant dem. Dette er neppe resultatet av innleide omdømmerådgivere. Dette er faktisk hva folkene bak bryggeriene mener – og de vedder nærmest arbeidsplassen sin på å etterleve det. Om disse manifestene skal kokes ned til ett eneste ord, må det være «passion». Investor-bryggeriene har sine strategier og bunnlinje-fokus, mens community-bryggeriene har manifester.

«Tja, til syvende og sist handler det om å tjene penger» vil noen innvende. Da tror jeg de ville fått til svar at det er mulig å tjene penger og ha et høyt fokus på etikk. Og at dersom det ikke er mulig, så er politikken moden for noen endringer som gjør det mulig, og kanskje til og med gjør det ønskelig.

Øl er kultur, som jeg tror var mottoet til Stavanger Øllag. Men øl er også politikk. Da mener jeg ikke øl-politikk, som er politikken rundt alkoholgrenser og skjenkebestemmelser. Da mener jeg at hvilken holdning og adferd du har rundt å brygge og distribuere og selge ditt øl – alt det er også en politisk handling.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-06-28

Beavertown og Heineken

Beavertown har vært et foregangsbryggeri i Storbritania. For en ukes tid siden annonserte de at Heineken kjøpte seg inn i bryggeriet med en minoritetsandel – men de har ikke fortalt hvor mange prosent. Forøvrig er det Heineken som er stridens eple her, men mer om det ved en annen anledning. Beavertown ønsker å skalere opp bryggeriet og lage et besøkssenter – et «Beaverworld». Det skapte en kraftig reaksjon, ikke minst blant andre bryggerier. La meg forsøke å tolke hva som får følelsene til å gå så så høyt i en sak som denne.

Det er overraskende at så mange og så høyprofilerte bryggerier trekker seg fra Extravaganza 2018-festivalen, som Beavertown står bak. Først ute med å trekke seg var Cloudwater og Brew By Number, samt amerikanske The Veil. I dag meldte Beernews.se at Stigbergets og Brewski også har trukket seg. Også flere ølbutikker har sagt at de fra nå av ikke vil forhandle øl fra Beavertown. Selv Brewdog trekker seg. James Watt annonserte det på twitter med en lenke til blogginnlegget som han og Martin skrev i 2015: «Nailing our Colours to the Mother Fucking Mast» – som jeg tror midlertidig forsvant en stund etter at de lot TSG Consumer Partners kjøpe seg inn med 22%. Det er forsåvidt et interessant innlegg å lese, men før Beavertown-runden var det som nevnt en runde der alle var sinte på og skuffet over Brewdog.

Det er flere måter å tolke dette på. Én tolkning er at de andre bryggerienes reaksjon forteller litt om strukturerer og marginer. Bryggeribransjen blir stadig hardere i et marked der veksten ser ut til å begynne å stagnere. Mikrobryggeriene begynner å ta inn over seg at den enes død er den andres brød – ikke bare som mulighet, men også som nødvendighet. Dermed blir de med på hylekoret når en av dem er i ferd med å snuble. Men jeg tror ikke det er fullt så cut-throat i bransjen ennå, og indignasjonen virker ektefølt, ikke påtatt.

En annen måte å tolke det på er hvordan et stort forbilde ikke lever opp til sine fans forventninger. Beavertown var nemlig et foregangsbryggeri og et forbilde for mange innen mikrobryggeriøl i Storbritania. Reaksjonene som er listet over er fra bryggerier og butikker, og deres reaksjon blir veldig synlig når de velger å trekke seg fra Extravaganza 2018. Jeg vet mindre hva øldrikkerne tenker om dette, men jeg tror den hardere kjerne av mikrobryggeriøldrikkere er på linje med bryggeriene i denne saken.

Hva er det som får «fans» til å flippe helt rundt og nærmest bli «haters». Vi ser tidvis noe lignende i fotballklubbers forhold til sine fanklubber. Og ikke minst innen musikken.

Først har man et harmonisk og symbiotisk forhold. Så blir det kritisk, men konstruktivt. Til slutt blir det åpen konflikt med fansen. Da blir alt det gode vennskapet ikke bare surt, det blir virkelig enda mer irreversibelt bittert enn om de i utgangspunktet ikke hadde vært venner. Fan-skaren oppfatter det som forræderi mot selve grunntanken. Det er viktig å legge merke til at det ikke er et «hat» som retter seg mot øl-produktet eller fotballaget, men mot måten det forvaltes på. Fan-skaren er fremdeles nostalgisk hekta på bryggeriet og dets opprinnelige filosofi, det er management, utviklingen og eierskapet som de har lagt for hat. Det er forvaltningen av visjonen som de kicker på.

Jeg tror mye koker ned til at et mikrobryggeri helt fra starten pleier å sende ut signaler om idealisme og evig kompromissløshet. Når realitetene setter inn og økonomien knaker, så stikker man ut en ny kompasskurs og inngår kompromisser som man ikke i utgangspunktet ikke kunne tenkt seg. Det å se realitetene og avgrunnen i hvitøyet er en kraftig motivator til å endre holdninger. Det trenger forresten ikke å knake så mye i økonomien, det er nok å se at man ikke vil kunne å vokse fort nok uten eksterne investeringer.

Men fans'en blir sjelden inkludert i denne gradvise, realitetsbaserte justeringen av bryggeriets mål og mening. Utad er vel nærmest umulig å skalere ned på retorikken, spesielt dersom man er i oppkjøpsforhandlinger og skal rugge minst mulig i båten. Derfor opparbeider det seg et gap mellom retorikk og virkelighet. Bryggeriene sier jo sjelden alt de tenker rundt sammenslåinger og salg av eierandeler til Big Beer. Det er en omstillingsprosess som eierne kan ta gradvis over uker og måneder og til og med år, men den kommer alltid bardus på fansen … fra den ene dagen til den neste. Og jo tettere fansen selv-indentifiserer seg med bryggeriet, jo hardere tar de noe slikt.

Vi liker helter. I litteraturen er det egentlig ikke så mange grunnriss av ulike fortellinger, det er mer variasjoner over noen få, universelle tema. Ett av dem er om helten som vinner frem gjennom hard kamp og på tross av mange hindringer – ved å stå fast på de idealistiske prinsippene sine, eller som taper ved ikke å stå på dem. Temaet finnes over hele verden, men vi kan la Askeladden stå som en representant. Askeladden vinner allikevel ikke prinsessa og halve kongeriket alene. Han har gode hjelpere med, og hjelpen er temmelig karma-basert: Det er gjennom å være hjelpsom, ærlig og imøtekommende at Askeladden selv får hjelp.

Å selge en minoritetsandel til Big Beer passer dårlig inn i en slik fortelling. Det oppfattes som å svike de gamle hjelperne for å reorientere seg mot nye, utenforstående hjelpere som ikke deler det grunnleggende livssynet. Mange vil nok si at analogien halter, men blant fansen er det nok slik mange oppfatter det.

For joda, det handler om episk historiefortelling like mye som det handler om øl. Mikrobryggerier er nemlig «story-tellers». Det er Big Beer som har fått tildelt den klisjéaktige rollen som pregløs og kynisk kremmer av masseprodukt med blankskurt image. Et typisk mikrobryggeri har en opphavshistorie, et kall og ansatte med personlighet. Deres produkter har mening og fancy navn og matchende design. De har ansatte med overbevisninger, med kjepphester og med særegenheter som gir dem psykologisk dybde. Det er på mange måter deres styrke, fordi det gjør bryggeriet menneskelig. Det inviterer til at vi forholder oss til dem på et personlig plan. Vi forventer at mikrobryggeriene skal være åpne, direkte og likefram – som en Askeladden vi har vært med å hjelpe, om enn aldri så lite. Da oppfattes det som et svik når slike grunnverdier blir hestehandlet bort til fordel for investeringer, markedsstrategi og «brand management».

Det å bringe inn Heineken er kanskje fornuftig utfra et rent økonomisk og markedsmessig synspunkt. Men dersom vi tenker story-telling, så oppfattes det som sell-out. Det blir et faustiansk knefall – et lite kompromiss for å kunne realisere et stort gode, men som viser seg å forpeste alt hva man har kjempet for, eller rettere sagt som fan-skaren har trodd at man kjempet for.

Beavertown er i bryggeribransjen, og de kan sikkert leve med å ikke være stor litteratur, i hvert fall på kort sikt. Men mister de historiefortellingen sin, så vil de på lang sikt stå tilbake som en produksjonsfasilitet. Det er ikke mange supporterhjerter som banker for dét.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-02-10

Smånyheter uke 5-6/2018

Siden jeg ikke rakk å skrive noe forrige uke, så kommer det for to uker i denne omgangen.

Doblougs bryggeri får tilvirkningsbevilling fra 30. januar, noe de trenger siden bevillingen til tidligere eier, under navnet Laagen ikke automatisk følger med på kjøpet. De har fra før både salgsbevilling og skjenkebevilling.

Kjetil Jikiun og Kjell Einar Karlsen har begge hatt fartstid fra Nøgne Ø, som henholdsvis gründer og daglig leder. De har imidlertid begge vært ute av norsk ølbransje en stund – selv om Kjell Einar har vært involvert med Ølbrygging.no og Beer Brew-bryggemaskinene. Denne uka registrerte de selskapet «Dyp» sammen, innen næringskoden «opplevelsesaktiviteter». Det er jo et temmelig litesigende navn, og firmaets formål – Utvikling av opplevelser for selektive markeder [...] – er ikke akkurat mer spesifikt. Dette virker jo som litt tynt grunnlag for å erklære at Kjetil Jikiun er på vei tilbake til den norske øl-scenen. Imidlertid hadde Kjell Einar en ukes tid i forkant også søkt om varemerkeregistrering for «DYP» innen NICE-gruppene som dekker øl og mineralvann (32), andre alkoholholdige drikker (33) og restaurantdrift (43). Forøvrig, jeg tror ordet er for generisk til at de klarer å få det godkjent, men søknaden er i seg selv interessant. Om jeg ikke tipper helt feil, er det neste måned tre år siden Kjetil Jikiun sa opp, og det ville være uvanlig med en «karantene» på konkurrerende virksomhet på mer enn det. Her er formodentlig ett eller annet på gang … kanskje en brewpub?

Salikatt søker om varemerket «Fjellpils», som er et av deres nyeste øl. Det er såvidt jeg kan finne deres første varemerke utover bryggerinavnet, og det viser en økende trend der norske småbryggerier beskytter produktnavnene sine.

Nøgne Ø og Lervig er på topp-100-lista hos RateBeer, som eneste norske bryggerier. Vi gratulerer! Alle slike rankinger har slagsider i en eller annen retning, og RateBeer er tung på ølnerder og feinschmeckere. På den ene siden gir det ekstra tyngde til utmerkelsen, men samtidig er det nok også en tendens til at kreativitet og ekstremitet prises fremfor stabilitet og typeriktighet.

Carlsberg taper store penger i Russland. Bryggeriet gikk inn på det russiske markedet ved å kjøpe opp Baltic Beverages Holding i en diger handel da de sammen med Heineken kjøpte Scottish and Newcastle i 2008 – like før finanskrisen slo til. Selv om Carlsberg har omstrukturert og lagt ned bryggerier for å effektivisere (høres det kjent ut?) så har ikke involveringen i Russland gitt ønsket avkastning, og verdien av de russiske bryggeriene har falt kraftig. Nå i 2018 har de ytterligere skrevet ned investeringen med 4,8 milliarder danske kroner.

Norad og Heineken. I en litt underlig nyhet ble det meldt at Norad ville stoppe å samarbeide med bistandsorganisasjonen Global Fund, fordi sistnevnte hadde inngått en avtale med Heineken. Global Fund har fokus på å bekjempe AIDS, malaria og tuberkulose. Norad har regler som ekskluderer samarbeid med firma som produserer våpen, tobakk, pornografi og alkohol, mens Global Fund ikke har alkoholprodusenter med på sin fy-liste. Norad og Norge vil presse det inn, bejublet av Vårt Land og Forut, og tilbakeholding av bistandsmidler er visst ett mulig pressmiddel. Dette er én av flere nyheter i det siste, som viser at avholdsorganisasjonene ikke har tatt noen pust i bakken, og at den svakeste gruppen med alkoholholdig drikke – øl – fremdeles er en prioritert skyteskive … som alltid.

Norbrew slanker styret. I begynnelsen av januar forsvant Jørn-Gunnar Jacobsen ut av styret, og nå i begynnelsen av februar forsvinner Thorbjørn Theie ut. Han har lang fartstid fra dagligvarebransjen, især ICA og Norgesgruppen, og sånn sett har han nok vært en ressurs for Norbrew. Han forsvinner tilsynelatende ut av øl-bransjen ettersom han blir adm.dir i Bademiljø fra 1. mars. Dermed er det bare Geir Hjorth og Arne Hjeltnes igjen i styret i Norbrew. Det er forsåvidt uproblematisk at det bare er to igjen i styret, men dersom dette er et fremadstormende meta-bryggeri med mange interessenter, flerfoldige underbryggerier, flusst med samarbeidspartnere og stor kontaktflate i bransjen, så ville jeg nok forventet det bedre gjenspeilt i styresammensetningen.

Norsk Øl og Henning Thoresens varemerkeportefølje ble noe slanket, etter at Patentstyret besluttet å henlegge varemerkesøknadene på: Frost, Eventyrbrus, Eventyrøl, Smaken av Eventyr og Green Mountain. Avslagene skyldes at fakturaene ikke ble betalt, som trolig skyldes at Posten returnerte fakturabrevene med beskjeden Ukjent/Ny adresse ukjent. Dette skjedde til tross for at Patentstyret sendte fakturaene til adressen som firmaet Norsk Øl er registret med i Brønnøysund. Såvidt jeg husker er ikke dette første gang fakturaer fra Patentstyret bouncer på den offisielle adressen til Thoresens selskaper.

Storm Bryggeri skifter navn. Nei, det er ikke Storm Brygghus på Hitra, men Storm Bryggeri i Hallingdal. De har hatt et krav fra det offentlige om å skifte navn for ikke å kollidere med bryggeriet på Hitra, og de har nå valgt Hatlehiet som nytt navn. Av de to er det vel bare bryggeriet på Hitra som faktisk er på markedet med produkter.

Babu Breweries tømmes for personer. Bryggeriet ble opprettet for et knapt år siden, med import, distribusjon og produksjon av øl som mål. Etter at både styrets leder og daglig leder har fratrått nå på nyåret, ser det ut som om de mangler både styre og daglig leder. Bryggeriet skulle ifølge sine websider selge innovative håndverksprodukter med indisk smaksprofil, brygget etter renhetsloven av 1516. Det er mange pluss-ord der, og jeg er ikke sikker på de alle passer like godt sammen i én og samme setning.

Molo Brew får statlig tilvirkningsbevilling. Denne brewpuben som startet sommeren 2017 deler eierinteresser med festivalarrangøren Momentium. Tanken er vel også at Molo Brew skulle brygge øl for festivalene til Momentium. I mangel av en statlig tilvirkningslisens virker det som de heller har leiebrygget pilsneren Molo Instant Hero hos Arendals Bryggeri. Nylig har imidlertid Momentium inngått avtale med Hansa om øl til festivalene, etter at tilbakemeldinger indikerte at festivalpublikummet ville ha en lys og lett pilsner, og at selv en pilsner fra Arendals ble litt for drøy, i hvert fall når den kom i en craftbeer-lignende forpakning. La meg tippe at Hansas pils erstatter leiebryggingen av Instant Hero, og at utvalget utfylles med øl fra Molo Brew, for å gi alternativer til festivalgåerne som ikke er så lettskremte.

Tags: , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-06-06

Carlsberg-patentene

I det siste har det versert et opprop, som i hverfall med summarisk gjennomlesning synes å indikere at Carlsberg og Heineken forsøker å patentere kornslaget bygg og brygging. Helt sånn er det ikke. Men helt uproblematisk er det heller ikke.

Litt om bakgrunnen først. Carlsberg og Heineken bruker store midler på forskning – og to sentrale, gamle forskningstema innen brygging er DMS-reduksjon og lagringsstabilitet. Det er nå tatt ut to patenter som dekker teknikker rundt disse effektene når man brygger med en spesiell variant av bygg som også Carlsberg og Heineken har utviklet.

Har Carlsberg genmodifisert bygg? Nei, på en måte ikke egentlig. Dette er naturlige mutasjoner, men sånn jeg leser det, er de fremprovosert mutagenetisk, dvs at du utsetter bygg for stråling eller for kjemikalier som vi vet vil forårsake mutasjoner.

Poenget er at man har identifisert tre gener. Den ene patenten (EP2384110) dekker to av dem, LOX-1 og LOX-2, som er essensielle gener for dannelsen av stoffer som ender som trans-2-nonenal, eller T2N, som er et oksydasjonsprodukt som gir det klassiske pappaktige preget som gammelt øl kan ha. Videre vil T2N også maskere bort estere, som sikkert er grunnen til at ølet virker mer anonymt når det blir oksydert eller lagringsskadd.

Det tredje genet, i den andre patenten (EP2373154) er på bygg der genet for ensymet MMT er slått ut. Dermed dannes det ikke SMM, som er forstadiet for DMS. Om «råstoffene» til DMS ikke finnes i maltet, så får du heller ikke DMS i ølet. For så vidt er DMS et mindre problem på mørkere ales men for pilsner laget på pilsnermalt det en relevant utfordring.

Den vanlige måten å kvitte seg med DMS er gjennom en rekke tiltak, som blant annet omfatter god utlufting, samt lang og livlig koking. Jeg mener å ha sett at halveringstiden for SMM er rundt 45 minutter, så dette tar tid. Typisk koker man mye lengre enn det som trengs for utfelling av proteiner. Om DMS ikke er et problem, kan man koke kortere. Det har et aspekt av energisparing og miljøvennlighet, men det har også implikasjoner for takten man kan produsere nye batcher med vører.

Den tredje patenten (EP2575433) kombinerer de to forrige og koblet det mot energisparing under bryggeprosessen.

Så det er ikke akkurat slik at man har gått ut i en eller annen tilfeldig byggåker, funnet en spennende plante og patentert den. Det er for så vidt en kunstig fremstilt plante, i den forstand at man har jobbet målrettet med å slå ut bestemte gener. Er det genmodifisering? Tja, jeg vet ikke helt. Det er i hvert fall ikke lagt til nye gener fra andre arter, som er det klassiske skrekkscenariet rundt genmodifisering.

Ølbryggere burde ikke være ukjente med kunstig fremavling av nye sorter av planter. Vi tenker på Maris Otter som en «gammel» sort bygg, for den er fra 1960-tallet. Det går fort unna med å få nye byggsorter som er marginalt bedre enn det man brukte for 4-5 år siden. Også med humle skjer dette, og vi kjenner alle de kule mote-humlene som har regnet ned over oss de siste årene. De kommer alle fra målrettet fremavling – spesielt krysning av ulike sorter humle som har hver sin ønskelige egenskap. Tenk Citra, Palisade, Amarillo og det mest fra New Zealand. Intet av dette er hentet fra skogen eller fra tradisjonshumler i sydveggen på en kårbolig. Det er fremavlet på avlsstasjoner som har mer til felles med en plantelab enn en humleåker. Jeg kjenner dog ikke til at de bruker mutagenetiske teknikker.

Er planter patenterbare? Det finnes en rekke former for vern av planter du har utviklet. Selv for vanlige potteplanter fremavler man nye varianter som man får vernet, men det sentrale er at det må være noe nytt man har fremdyrket eller fremavlet. Om det skal være en patent må man vel også dokumentere at det nye har en nytteeffekt.

Det er mange aspekter av disse patentene. Først, det at man enklere kan kvitte seg med DMS er forsåvidt greit, men ikke essensielt, siden man allerede hadde måter å få det til på. Det at man kan få bort pappsmaken som får ølet til å eldes, er seriøst og bør ha et digert potensiale.

Det neste aspektet er mer dyptgående – burde det være mulig å ta patent på kunstig fremkalte genetiske varianter? Tja. Det er et godt stykke mellom dette og genspleising av den typen der man henter for eksempel genet som gjør maneter selvlysende og dytter det inn i bygg, så ølet blir selvlysende eller-no-sånt. Teknisk sett har de bare speedet opp hastigheten ved å fremkalle en høyere mutasjonsrate. Men det er filosofisk ikke uproblematisk.

Og det tredje spørsmålet er om det burde være mulig å eie liv, som i planter, når man har fermavlet en ny variant. De filosofiske spørsmålene er interessante nok, men utfra gjeldende praksis har ikke Carlsberg og Heineken gjort noe spesielt urovekkende.

Det siste spørsmålet er om dette er noe man burde jobbe for å endre. Jeg har ikke noe imot om det ble endret, men det blir bare «teit» om man skal nekte Carlsberg og Heineken å gjøre dette, uten at man gjør det som generelle endringer i lovverket. Det er mye som er galt med genmodifisering, og hele dette feltet er utsatt for en utglidning i praksis. Det er fint at man engasjerer seg, men vær så snille å engasjere der for det generelle problemet, ikke bare på vegne av pilsen til Carlsberg.

Har Carlsberg og Heineken patentert brygging? Nei, selvfølgelig ikke. Man kan ikke patentere en fremgangsmåte som allerede er beskrevet offentlig før man søker om patentet. Enhver teknikk og fremgangsmåte i både gamle og temmelig nye bryggehåndbøker er like lovlig idag som tidligere. At de skaper en ny sort bygg eliminerer ikke de eksisterende sortene. Det tar ikke vekk noen rettigheter.

Men på et overordnet nivå endrer det likevel maktforholdene. Carlsberg kan lisensiere dette til bønder som dyrker utelukkende for dem. De kan forenkle bryggeprosessen og tjene mer, og endog dermed betale bedre for denne sorten bygg. Men samtidig har de investert store summer i forskning og utvikling for å komme dit. Andre bryggerier får ikke tilgang til denne sorten bygg. Dersom du misliker denne situasjonen, kan det tenkes at du trenger å gå noen runder med deg selv for å se om du om du egentlig liker kapitalisme, markedsøkonomi og intellektuelle rettigheter. Det er alt samme sosiale konstruksjoner som ikke er gudegitt, selv om det generelt pøses hurrarop over dem. Om det er et problem her, er det nok der det ligger, heller enn hos Carlsberg og Heineken.

Generelt er jeg skeptisk til patenter, og veldig skeptisk til patenter på gener. En gang i tiden var patenter en enerett til økonomisk utnyttelse av en ny-uttenkt fremgangsmåte, mot at du offentliggjorde denne for andres nytte. Andre kunne bruke den innen forskning og til personlig nytte, men de kunne ikke dra økonomisk fordel av den. Idag virker det som patenter stort sett ikke fungerer slik. Hvem går vel til patentregisteret for å få gode idéer. Måten patentene er beskrevet på er jo ikke engang spesielt leselig. Jeg vil tro at nesten alle oppslag i patentregisteret er for å sjekke om noe bryter eller ikke bryter med eksisterende patenter. Da blir det litt sært og temmelig parodisk.

Hva kan du egentlig gjøre? Du kan la være å kjøpe disse spesielle byggsortene, og da kan du brygge som før. Eller du kan vente 17 år eller hvor lang tid patenten vil være gyldig, og da er det fritt frem.

Patenter er ikke uvanlig i bryggeribransjen. Patentmalt ble en gang i tiden produsert med en prosess som var ... vel, patentert. Aass bryggeri var en gang i tiden stolte over sin patent på vørterøl. Norske bryggerier var mer patentkåte for hundre år siden, og de har hatt sin andel av patenter.

Saken har også et annet aspekt, som går på omdømme. Carlsberg og Heineken er bryggerier som har vært i omløp lenge, og som har vokst seg store og spist mange på veien. De er store konglomerater av merkevarer og de har alltid vært i teten vitenskapelig, og de har lagt langt fremme i markedet med temmelig spisse albuer. Så søker de om et patent, hvilket de kanskje allerede har akkumulert et firsifret antall av. Generelt er det få som bryr seg. Men denne gangen er det et patent på en genmutasjon. Dermed frontkolliderer de med en lobby som er sterkt imot at patent-systemet skal utvides til liv, dvs til å omfatte genendringer, enten de er naturlige eller skapte.

Slikt blir det bråk av, men bråket hadde vært moderat om de ikke hadde vært for «a perfect wave» der motstanden mot patent på genmutasjon faller sammen en generell motvilje overfor store aktører som Carlsberg og Heineken, aktører som symboliserer industrielt øl og mangfoldsreduksjon i bransjen.

Her hjemme spiller dette over til Ringnes. Det er vel knapt noe som kan samle øl-Norge like godt som å klage på dansk imperialisme … også kjent som Ringnes. Man skal selvfølgelig ha lov til sine meninger, men historen er mer kompleks og nyansert enn dette. Likevel samler det «alle» fra Sagenes Henning E. Thoresen til de mest tekniske bryggenerdene.

Det lukter av bekreftelsestendens, som er en feilslutningsteknikk (confirmation bias heter det på engelsk) som baserer seg på at du lettere aksepterer det som matcher det eksisterende verdensbildet ditt. Om du mener Carlsberg er imperialistiske industribryggere, så tenker du instinktivt «Nettopp! Visste jeg det ikke!» når noen påstår at Carlsberg har patentert brygging av øl – selv om patentering av ølbrygging ikke er mulig. Vi så noe lignende med bestevennsaken. Rema 1000 kunne knapt ha valgt noen verre bestevenn enn Ringnes, for med dét valget fikk de alle ned i skyttergravene.

Hva er det egentlig Carlsberg – eller Ringnes om vi absolutt vil – forsøker på her? De vil kort og godt forenkle og forkorte bryggeprosessen, og så vil de øke stabiliteten på sluttproduktet. Vis meg den mikrobryggeren som ikke har bløtlagt hodet sitt i timer og dager for eksakt det samme formålet. Jeg er ikke overbevist om at det forjettede land ligger i den retningen, jfr innlegget om flybåren ferskøl. Men noen mener det. De mellomstore og store mikrobryggeriene stormer stort sett som en lemmenflokk i samme retning som Carlsberg og Heineken og alle de andre store … samtidig som de finner på nye og enda mer kreative begrunnelser for at de egentlig er kvalitativt annerledes. At mikrobryggeriene ikke har egne forsøksgårder for fremavling av bygg, er trolig mest et ressursspørsmål.

Er jeg bare apologetisk overfor Ringnes? Nei, og det er mye jeg er kritisk til Ringnes og Carlsberg for. Én ting er at jeg er kritisk til deres bruk av patenter, fordi jeg er generelt kritisk til patenter – spesielt når det brukes til markedsmakt fremfor som kilde til innovasjon. Men det er andre ting her jeg er mer kritisk til. Carlsberg – og andre – puger på en verdensarv i sin gjærbank. Om ikke annet er det trolig tradisjonsgjær der som ikke finnes andre steder i verden. La meg tippe at en mann som Lars Marius Garshol hadde gitt temmelig mye av høyrearmen sin for et par uforstyrrede timer der. Det er egentlig fullstendig spinnvilt at dette er forretningshemmeligheter eid av et selskap, i stedet for at det var definert som vitenskapelig fellesarv.

Så klarer jeg å hisse meg opp over disse patentene? Ja litt, men ikke fordi det er Carlsberg og Heineken som står bak. Dessuten er jeg mer sjokkert over alle de presumptivt oppegående personene som med en ukritisk ryggmargsrefleks trigger på en Facebook-link med teksten «Carlsberg and Heineken have patented making beer – a tradition that's been around for thousands of years. How? By claiming a patent on barley, the brewing process and the brewed beer. If we don't stop them, everyone will have to pay...». Joda, jeg vet hvordan og hvorfor postede Facebook-linker blir «sexed up» som clickbait. Men dette her var ikke engang omtrentlig troverdig ... skjønt siden som linken pekte på var en god del hakk mer etterrettlig og informativ enn selve linken.

Og forøvrig, dersom noen synes at dette med mutasjoner og bygg og patenter er ille, så vent til temaet blir gjær og gener og mutasjoner …

(Full disclosure: Jeg har – sammen med hjemmebryggemakker Steinar Hamre – brygget en baltisk porter hos Ringnes som konkurransepremie i en konkurranse i regi av Norbrygg i 2014. Vi har også premiebrygget batcher på lignende måte hos Austmann og hos Klostergården Håndbryggeri på Tautra.)

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Gode og gjennomtenkte tanker her om disse patentene. - lagt inn av Eirik Stillingen - 2017/6/7 10:53:22
Svært saklig og bra. For øvrig er vernetiden for patenter 20 år fra man søkte om patent hos det første patentverket her i Europa (i Norge er dette Patentstyret). Monopolet man oppnår med patent er med andre ord tidsbegrenset. Det som man derimot kan reagere på er andre omstendigheter, f.eks. at bønder som ikke dyrker genmodifiserte organismer, men som har fått avlingene sine forurenset av genmodifiserte organismer med en patentbeskyttelse, har blitt trvunget til å betale lisens til innehaveren av patentet. Det er slik debatten bør handle om
- lagt inn av Torstein - 2017/6/7 14:40:36
Henning "spekulativ varemerkeregistrering" Thoresen burde jo ihvertfall være den siste til å klage på det der, det må i såfall bare være fordi han ikke fikk gjort det selv.
- lagt inn av Gustav F - 2017/6/7 16:34:15
Det jeg savner her er hvorfor Carlsberg trenger en patent, og ikke bare normalt plantedyrkerrettigheter. Å søke patent på ikke-genmodifiserte planter er kontroversielt, både juridisk og etisk. Denne måten å uthule begrensningene på patent på liv er stort sett forbeholdt Monsanto, Syngenta og noen få andre.

Hvorfor søker Carlsberg og Heineken denne omstridte og problematiske beskyttelsen, i stedet for å nøye seg med den noe enklere og ukontroversielle 20 års eneretten til å selge såkorn?

Hvorfor? - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/7 16:46:43
Gustav: Jeg tror det koker ned til at med en patent kan de hindre konkurrenter fra å bruke samme teknikken for å effektivisere brygging og bedre stabiliteten. Det eneste en konkurrent ville trengt å gjøre, ville vært å fremdyrke de samme genmodifikasjonene via en annen metode.

På den andre siden er jeg ikke enig i at det ikke er genmodifisering, dvs at det 'bare' er naturlige mutasjoner. De har designet hva de vil ende opp med, og så har de kastet terning til de fikk rett resultat. Det er kanskje ikke helt genspleising med andre arter, men det temmelig nær genetisk modifisering. Og det er et PR-mareritt å skulle selge det som litt tabloid kunne kalles 'genmodifisert øl'.

Hvorfor? - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/7 17:37:14
Gustav: Jeg tror det koker ned til at med en patent kan de hindre konkurrenter fra å bruke samme teknikken for å effektivisere brygging og bedre stabiliteten. Det eneste en konkurrent ville trengt å gjøre, ville vært å fremdyrke de samme genmodifikasjonene via en annen metode.

På den andre siden er jeg ikke enig i at det ikke er genmodifisering, dvs at det 'bare' er naturlige mutasjoner. De har designet hva de vil ende opp med, og så har de kastet terning til de fikk rett resultat. Det er kanskje ikke helt genspleising med andre arter, men det temmelig nær genetisk modifisering. Og det er et PR-mareritt å skulle selge det som litt tabloid kunne kalles 'genmodifisert øl'.