Anders myser på livets særere sider

2018-05-25

E. C. Dahls trege start

Tredje del i serien om E. C. Dahls og Sukkerhuset. De to foregående delene var E. C. Dahls og Sukkerhusetom oppstarten på bryggeriet, samt Sukkerhuset i Trondheim om Sukkerhusets historie før E. C. Dahl kjøpte det.

Vi har sett at situasjonen for Sukkerhuset våren 1851 var at E. C. Dahl hadde kjøpt det for omkring halv pris i forhold til hva Finansdepartementet hadde kjøpt det for året før. I mellomtiden var privilegiene fjernet fra Sukkerhuset. Vi må dog ikke ukritisk anta at dette prissetter Sukkerhusets privilegier til ca 6000 Speciedaler. Vi må huske at oppkjøpet skulle hindre noen i å misbruke privilegiene som et smutthull. Statens verdisetting av Sukkerhuset må ha vært basert på hva det ville kunne gjøre av skade på inntekter fra avgifter og toll.

Udatert portrett av E. C. Dahl
Kilde: Wikimedia, CC-BY-2.0
Erich Christian Dahl
De to mest nærliggende begrunnelsene E. C. Dahl kan ha hatt for kjøpet var for sukkerraffineringen eller for å konvertere det til bryggeri. Uansett tok det hele fem år før han starter på det praktiske rundt å konvertere sukkerraffinaderiet til bryggeri. Det er en lang tid, og det får meg til å stusse på om han egentlig tenkte bryggeri allerede ved kjøpet, eller den idéen kom senere.

Ved kjøpet av Sukkerhuset hadde raffinatør Bauck fremdeles et knapt år igjen av sin allerede inngåtte forpaktning. Etter det leide han Sukkerhuset av Dahl for 400 Spd, som var 200 Spd mindre enn betalingen for forpaktningen. E. C. Dahl har med andre ord tjent en femtendedel av innkjøpsprisen pr år gjennom utleien. Det var med andre ord ingen dårlig investering, selv om det var en investering med tvilsomme fremtidsutsikter. Staten endret da også tollsatsene for sukker mot slutten av 1850-tallet, og bunnen falt deretter ut av innenlands sukkerraffineringen for godt.

En annen mulig forklaring på utsettelsen kunne være konjunkturene. På 1800-tallet var det store konjunktursvingninger i økonomien, og også ølsalget svingte med konjunkturene. Jeg kommer innpå dette i et innlegg jeg skrev om ølsalg og store vulkanutbrudd, og grafen der viser ølsalget fra nettopp 1851 og fremover. Statistikk over salg finnes såvidt jeg vet ikke for før 1851. Perioden fra 1851 til 1858 var preget av en sterk økning i ølsalget, fra ca 13 liter pr person til ca 28 liter, altså over en dobling. En rekke andre bryggerier startet på toppen av konjunkturen, og de fikk med andre ord en trang fødsel når konjunkturen og ølforbruket raste nedover under oppstarten.

Eksempelvis ble Frydenlund grunnlagt i 1859 og Ringnes brygget sitt første øl i 1877. Om du ser på grafen i innlegget om ølsalg og vulkaner, vil du se at det var dårlige starttidspunkter, spesielt for Frydenlunds del – og de gikk da nesten konkurs i løpet av de første virkeårene. Kanskje var E. C. Dahl så forutseende at han ville treffe rett punkt på konjunkturen – ikke for tidlig mens resesjonen fremdeles rådet, men heller ikke for sent så han risikerte å måtte komme seg inn i et marked under et nytt krakk i økonomien. Man kan jo ikke vite, men det er mulig å tenke seg at han kjøpte Sukkerhuset for å konvertere det til bryggeri, og så satt og voktet på konjunkturene for å starte på rett tidspunkt – imens sukkerproduksjonen fortsatte inntil videre.

Kanskje var det også slik at E. C. Dahl var en person som ikke tok forhastede beslutninger? Da han overtok familieforretningen etter sin mors død brukte han flere år på å avvikle den. Imidlertid skulle man tro at rett «rett tid» for bryggeristart på 1850-tallet var «så snart som mulig». Det var litt som med mikrobryggeribransjen idag, og la oss legge 160 år på tidsregningen. Vi ser i dag at 2011 var et ypperlig tidpunkt å komme inn i bryggeribransjen på, mens de som ventet fem år og startet i 2016 for å komme ut med sine første øl våren 2017 var … vel, lovlig sent ute. Men på den andre siden var ølmarkedet brutalt styrt av store svingninger i ølforbruket ut hele 1800-tallet.

Vi har tidligere sett at Sukkerhuset inkluderte et destilleri og et malteri, men ingen av dem var så vidt jeg vet i drift rundt 1850. Tvers over gaten mot nord var det også en hestemølle, dvs en mølle trukket av hestekraft som et gangsspill. Det er nærliggende å tenke seg at dette kan ha vært brukt ifm malteriet og destilleriet på Sukkerhuset.

Sukkerraffineringen i Bergen var forlengst avsluttet da Dahl kjøpte Sukkerhuset i Trondheim. Konkurransen med de københavnske sukkerraffineriene hadde undergravd lønnsomheten. Bygningen stod, og ble blant annet i brukt som provisorisk lasarett under den store koleraepidemien i Bergen vinteren 1848/49. Det ble revet rundt 1900. I Halden ble raffineringen avsluttet noen år etter 1806, med en kort driftsperiode i 1816-1818. Imidlertid startet man opp igjen i Halden i 1850, etter at svenske interessenter hadde kjøpt seg inn og tok i bruk privilegiene – til stor og utbredt irritasjon. Det var nok dette som direkte forårsaket at Finansdepartementet kjøpte Sukkerhuset i Trondheim for å strippe det for særrettigheter. Sukkerhuset i Christiania var trolig ikke i drift, men rettighetene ble kjøpt tilbake av Staten for 6000 Spd, altså samme sum som i Trondheim.

Her må vi se litt på finansministeren på den tiden: Christian Bretteville. Han var sønn av en fransk marki som i 1792 hadde flyktet fra revolusjonen. Han var blitt finansminister i 1850, og viste seg som en handlekraftig administrator som visste å snu kappen etter vinden mer enn en visjonær politiker. Han ble forfulgt av flere skandaler, blant annet avskjedigelsen av bergmesteren på Kongsberg som ifølge Norsk biografisk leksikon hadde angrepet direktøren «i medynksfrie ordelag» for tekniske forhold ved gruvene. På Regjeringen.no beskrives det at han «mer hadde vært en rask og smidig administrator enn statsmann og politiker.» Også samtiden (dog den mer progressive delen av den) hadde vanskelig for å skjule sin mistillit til Bretteville, som «Den Frimodige» skriver 3. januar 1851 med en sarkasme som kanskje er vanskelig å fange opp idag:

Regjeringen har opelsket en Planteskole, hvoraf den nu endeligen har begyndt at rekruttere sig, og det første Træ af denne Skole er Hr. Bretteville, en ganske simpel Silju (seljetre), hvis første Bedrift som Administrator var Be(r)gmester Sexes Afsættelse og hvis første Prøve af Statsøkonomi var Kjøbet af Sukkerraffinaderiet i Trondheim. Disse to Handlinger vidne om Mandens Selvskrevenhed for Kongens Raad.

Gjenopptakelsen av driften av Sukkerhuset i Halden må ha vært en nøkkelhendelse. Ved å kjøpe Sukkerhuset der, skaffet de seg i praksis fritak for sukkeravgiften. Det gjorde neppe saken bedre at investorene var svenske, i et Norge med junior-rolle i personalunionen. Anlegget i Halden var nok det største av de fire Sukkerhusene i Norge. Anker hadde før den engelske blokkaden drevet det med store overskudd som eksportbedrift, der «billig» råsukker fra kolonien ble foredlet og eksportert i konkurranse med større kolonimakter i Europa. Men også i Halden klarte regjeringen å betale seg ut av problemet og dermed skaffe seg kontroll over sukkerraffinaderiet. Samtidig fikk Sukkerhuset i Halden beholde en fordelaktige vilkår frem til 1854. Dette har kanskje vært medvirkende til at en omfattende revisjon av sukkeravgiften ble utsatt noen år, hvilket ha hjulpet til fortsatt å gjøre også Sukkerhuset i Trondheim økonomisk drivverdig i noen år.

Det gir mening at Sukkerhuset i Trondheim i 1851 fremstod som et attraktivt anlegg for ombygging til bryggeri. Gåten er hvor man først fem år senere startet ombygningen. Er det så enkelt som at Dahl tjente greit på at destillatør Bauck hadde forpaktet raffineriet, og at han derfor ikke trengte å forhaste seg, men kunne vente på rett tidspunkt?

Hvilke kilder har vi til at Dahl allerede i 1851 hadde intensjon om å starte bryggeri? En passasje fra Koren er det nærmeste jeg har funnet. Som historiker og arkivar ikke han ikke avfeies. Dessuten må han ha hatt god tilgang til bryggeriets arkiver, siden historien han skrev om Sukkerhuset ble utgitt som kapittel i jubileumsboka til bryggeriet, og trolig skrevet med det for øye. Han skriver «bare» 50 år etter hendelsene, og kan utmerket godt ha hatt tilgang på på folk med førstehånds kunnskap om saken. Koren skriver om situasjonen utover 1850-tallet, der leien er overtatt av Thorvald Hansen (side 26 i Korens skrift om Sukkerhuset):

I disse Aar opfordrede Dahl oftere Hansen til at afkjøbe ham Raffinaderiet; men da denne istedet associerede sig med Richard Klem og begyndte at opføre en egen Fabrikbygning længre ued paa Kalvskindet, bestemt til Garveri og Raffinaderi, besluttede Dahl sig endelig til, efterat han ogsaa havde fundet en Mand, skikket som Driftsbestyrer, at følge sin oprindelig Hensikt og anlægge et Ølbryggeri paa Eiendommen.

Mellom linjene her kan man lese at Dahl først tenkte ombygging til ølbryggeri, for deretter å la det fortsette som sukkerraffineri, og videre til og med forsøke å kvitte seg med eiendommen, for så til slutt å gå tilbake på sin første plan. Videre skriver Olav Schmidt i sin historie om Aktiebryggeriet i Trondhjem, side 26:

Schreiners bryggeri hadde indtil 1856 ingen stedlig konkurrent i tilvirkning av bayersk øl. Dette aar skred imidlertid konsul E. C. Dahl til endelig realisation av sin plan om at indrede ølbryggeri i det nedlagte Sukkerraffinaderis eiendom paa Kalvskindet. Sukkerraffinaderiets gamle privilegium paa raffinering av raasukker var nemlig i 1851 blit indløst av staten og E. C. Dahl hadde da kjøpt raffinaderiets store bygningskompleks i den hensigt at indrede det til ølbrygning.

De fleste andre ser ut til å ha basert seg på fremstillingene til Koren og Olav Schmidt. Så selv om vi ikke har andre ting som peker i denne retningen, så må vi ta Korens og Schmidts tydelige kommentarer for god fisk.

Men det hadde likevel vært interessant å visst mer om det …

Hva skjedde videre med Sukkerhuset? Det forble kjernen i E. C. Dahls Bryggeri helt frem til man slo seg sammen med Aktiebryggeriet i Trondheim. I en overgangsperiode opererte man med to bryggverk i ett bryggerifirma som i starten het A/S Aktiebryggeriet E. C. Dahl, mens de to stedene fikk «kort-navnene» Avd Øst og Avd Vest. De gamle lokalene til Aktiebryggeriet i Strandveien var mest hensiktsmessige og utvidbare, og hele driften ble samlet i et nytt brygghus der, men da med navnet fra E. C. Dahls bryggeri. Lokalene med Sukkerhuset ble da solgt til Vitenskapsselskapet.

Noen kilder:

  • Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi – 1752-1855, Trondheim 1906.
  • Olaus Schmidt: Aktiebryggeriet i Trondhjem hvori optat Trondhjems bryggeri, Trondheim 1926.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.