Anders myser på livets særere sider

2016-06-28

Agder Bryggeri - del 4

Agder Bryggeri i Risør fikk et kort liv. Vi har sett at koordineringen kunne vært bedre og det er sannsynliggjort at den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert sakene. Det tredje problemet var en stadig mer mektig bryggeriforening, der bryggeriene holdt fremtidig konkurranse nede.

Agder Bryggeri var ett av tre bryggerier som ikke ble innmeldt i Bryggeriforeningen da den felles foreningen ble etablert rundt århundreskiftet, som en slags sammenslåing av hovedstadsbryggerienes forening og distriktsbryggerienes forening.

De to andre bryggeriene som stod utenfor var Nedreqværn Bryggeri som ble nedlagt i 1903 og Dahls Bryggeri i Molde. Dette siste bryggeriet må selvfølgelig ikke forveksles med E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Dahl Bryggeri i Molde meldte seg inn i bryggeriforeningen i 1904 eller 1905, ble omdannet til Rauma Bryggeri i 1909 og ble nedlagt i 1919.

Annonse fra Agder Bryggeri
... men juleøl hadde de ikke i 1908.   Kilde: Nedenæs Amtstidende 19. des 1908.

Bakgrunnen for at Agder valgte å stå utenfor er litt uklar. Det kan nok ha spilt inn at økonomien var dårlig, og bryggeriet gikk da også konkurs oppunder jul 1901 på et tidspunkt mens den nye bryggeriforeningen ennå var under oppstart. Da man startet bryggeriet igjen i 1906 valgte man fremdeles å stå utenfor. Her mistenker jeg at motiviasjonen kort og godt var at man var for sent ute. Dahls Bryggeri i Molde tok et valg om å melde seg inn rundt 1904, men på dét tidspunktet lå Agder Bryggeri brakk og man lette etter nye eiere. Da bryggingen atter startet, var det kanskje blitt for sent å melde seg inn?

Bryggeriforeningen på tidlig 1900-tall var ingen koseklubb. Det var en hardbarket bransjeorganisasjon som skjøttet medlemmenes interesser – og bulldozet over andre interesser der hvor det føltes nødvendig. Prissamarbeidet ble håndtert gjennom Bryggeriforeningen, mens de enda mer tvilsomme avtalene om ikke-konkurranse muligens ble ordnet på gangen av de største bryggeriene, formelt utenfor Bryggeriforeningen. Hvor brutal Bryggeriforeningen kunne være, ble luftet ut i Morgenbladet 6. januar 1910, like etter at Agder Bryggeri var gått konkurs for siste gang:

Risør Øl- og Vinsamlag og Bryggeriforeningen

Hr. Redaktør.

I Anledning av en Skriftveksel i Deres Blad mellem Hr. Dr. Berg i Grimstad og Bryggeriringen, hvor Risør Øl- og Vinsamlag ogsaa er nævnt, skal jeg faa Lov til at komme med litt faktiske Oplysninger.

Jo, Bryggeriringen virker med en brutal Magt, det er sikkert, det har vi her i Risør faat erfare. Hvordan forholdene er i Grimstad, det kjender jeg ikke til, men her i Risør vet jeg, hvordan de er. I Risør var forhoet det, at Forbudsfolket hadde opnaadd at faa alt Ølsalg væk fra Byen, med Undtagelse av Byens 2 bedre Hoteller, hfor der var Adgang til, for dem som hadde Andledning til at ta ind der og bo, at kunne faa et Glas Øl, ellers var her ikke en Flaske Øl at faa kjøpt, hverken til at ta ut eller til at nyde inde. Nogen av Byens Bortere, som fandt dette mindre heldig for Byens Vedkommende, søkte da at faa et Samlag for Eneutsalg og Eneutskjænkning av Øl og Vin istand og efter en svær Kam med Forbudsfolket fik man ogsaa et saadant etablert. Nu trodde man den hellige Grav vel vevart. Men nei, man hadde ikke gjort Regning med Bryggeriforeningen, denne har vist sig at være værre end Forbudsfolket. Den har nu nedlagt Forbud, saa vi intet Øl kan faa kjøpt til Samlaget fra Nytaar og saaledes maa slutte. Ja saa nøie vaaker denne Instiution over at Samlaget intet Øl maatte faa, at da der vilde kjøpes en litt større Beholdning, som kunne vare en Stund utover, saa ble der sagt nei!, der kunde jo aa den Maate bli at faa en Flaske Øl over Nytaar, og dette maatte ikke tillates.

Vor Erfaring her i Risør er, at Forbudsfolket er fanatisk, men Bryggeriringen er værre.

Ærbødigst
Carl Theo. Lie
Redaktør.

Hertil bemærker Bryggeriforeningen:

Samlaget i Risør oprettedes under forutsætning av, at Agder Bryggeri, som ikke vilde tiltræde Bryggeriforeningen, skulle levere alt Øl. Da dette Bryggeri ikke lønnet sig, ble det nedlagt, og Samlaget kom herved i Forlegenhet for Øl.

Bryggeriforeningen, som allerede siden 1907 uttrykkelig har offentliggjort, at den som regel ikke vil træde i Forretningsforbindelse med nyoprettede Samlag viste imidlertid risør Samlag den Imødekommendhet at dispensere fra sin Bestemmelse av Aaret 1909 for at give Samlaget Anledning til Avvikling.

Bryggeriforeningens Holdning likeoverfor nye Samlag er diktert av den nødvendig Selvopholdelsesdrift; ti Samlagsinstitutionen benyttes stik imot Lovens Aand, ikke til Kontrol og Regulerting av Ølsalget, men som en naturlig Vei mot absolut Forbud.

Forslag om almindeligt Forbud vover Totalisterne ikke at fremsætte, – ialfald ikke i Byer og Herreder med litt Forretningsliv og noen Reisetrafik – men lokker Opinionen med Oprettelse av Samlag. Naar det saa er lykkedes at faa alt Salg ind under Samlag, indskrænkes dettes Virksomhet mer og mer, saa det lvlige Ølsalg praktisk talt blir saagodtsom forbudt. Det er Foreningens Overbevisning, at Ædruelighetsarbeidet langt fra støttes ved denne utidelig Krig mot det mindst alkoholholdige av alle Nydelsesmidler. Man opnaar ganske vist at hindre den almindelige Bruk av en ny 3 Procent alkoholholdig uskyldig Drik, men Drukkenskaben florerer like godt.

(Her bør det nevnes at øl på 3% her refererer til vektprosent, og derfor egentlig gjelder datidens klasse 1, eller det som idag er lettøl på 2,5% volumprossent.)

De siste tiårene av 1800-tallet gav opphav til mange nye norske bryggerier, men gjennom den felles, nasjonale Bryggeriforeningen holdt bryggeriene en felles front, ikke bare utad mot avholdsbevegelsen, men også innad mot nye bryggerier. Det kom i praksis ikke noen nye, vellykkede bryggerier etter at Bryggeriforeningen etablerte seg.

I Risør hadde man fått til et Øl- og Vinsamlag – et slags lokalt tidlig øl- og vinmonopol. Forretningsidéen var at Agder Bryggeri skulle selge ølet sitt gjennom dem som et slags hjemmemarked og så trolig ekspandere annetsteds og kanskje på eksport.

Bryggeriforeningen hadde et dårlig forhold til samlagene. Man aksepterte nok de som allerede eksisterte før 1901, men man forsøkte å boikotte nyopprettede ved at foreningens medlemmer nektet å levere øl til dem. Samlagene var tross alt avholdsbevegelsens teknikk for å strupe inn alkoholsalget i lokalmiljøet. Samlaget i Risør stod derfor etter konkursen i Agder Bryggeri uten øl å selge fra og med nyttår 1910 – tørrlagt som resultat av en stillingskrig mellom avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen.

I Risør var dette største alvor, siden avholdsfolket allerede hadde fått begrenset ølserveringen til kun å gjelde gjester på byens to beste hoteller. Skulle du drikke skikkelig øl i Risør, var det enten medbrakt, hjemmebrygget, eller kjøpt som hotellgjest.

Som en ekstra spiss på saken kan nevnes at fylkesmann i Aust-Agder – eller amtmann i Nedenes – var Sven Aarrestad, den gamle avholdskjempen og venstrehøvdingen. Han satt i Arendal, den lokale syndens bule. Det var Aarrestad som fremfor noen frontet strategien om ikke å kjempe for et nasjonalt forbud, men å tørrlegge landet kommune for kommune, ofte med lokale samlag som et mellomtrinn. Aarrestads linje var høyst suksessfull, og det var først da man i overmot satset på et nasjonalt forbud at det hele begynte å rakne. Og det var denne linjen Bryggeriforeningen så hardt argumenterte mot i sitt tilsvar over.

En notis i Nedenæs Amtstidende 17. mars 1909 bekrefter langt på vei at det var en forretningsstrategi å stå utenfor Bryggeriforeningen for Agder Bryggeri: Agder Bryggeri og Møllebrug er i disse Dage af det Aktiesekskab som nu eiede Anlægget, solgt til Interesantskabet Egelands Verk. Egelands Verk var en af de største Aktionærer i det Selskap, som eiede Bryggeriet. Agder Bryggeri er vistnok det eneste Bryggeri i Landet, som ikke er med i Bryggeriforeningen, og det har derfor Leverancen til de af denne Forening boykottede Ølsamlag.

For oss i dag er det utrolig at en organisasjon som Bryggeriforeningen kunne bestemme hvem som medlemmene hadde lov til å handle med. Men den gang var det en akseptert praksis blant de toneangivende bryggeriene, enten gjennom Bryggeriforeningen eller via mer uformelle nettverk. Noen synes kanskje jeg er for kritisk og negativ til Bryggeriforeningen og bryggerienes samarbeid fra før 1980-tallet, men la følgende sitat fra Rolf Danielsens bind «Det nye bysamfunn: 1880-1914» i Trondheim bys historie tegne bakteppet for krigen om ølmarkedet (side 362):

[...] da bryggeriene etter sammenslutningen i 1903 innsnevret detaljhandlernes avansemarginer, gikk disse til organisert aksjon for å tvinge bryggeriene i kne. Etter at et forsøk på boykott var blitt møtt med en stor utvidelse av ølsalget fra bryggerivogner, forsøkte detaljistene å sprenge «ringen» ved å oppheve bannstrålen for E. C. Dahls bryggeri. Da heller ikke dette lyktes, var det en tid på tale å starte et nytt bryggeri i samarbeid med detaljistene i Kristiania og andre byer, men bryggeriringen var for sterk og samholdet blant detaljistene for dårlig, og «ølkrigen» i 1903 endte med seier for industrien.

Andre kilder nevner at det opprinnelige stridens eple i denne ølkrigen i 1903 var at bryggeriene fjernet regelen om at det gikk 13 ølflasker på et dusin, det vil at at detaljistene fikk en gratis ølflaske for hvert dusin de kjøpte. Denne ølkrigen var riktig nok lokal for Trondheim, men problemstillingen var nok relevant for hele landet.

De må være lov å spekulere på hva som hadde skjedd dersom timingen hadde vært bedre for Agder Bryggeri. Da ølkrigen i Trondheim startet var Agder allerede konkurs, og bryggingen ble ikke gjenopptatt før etter bryggeriene hadde vunnet. Dersom Agder hadde vært operativ som et uavhengig bryggeri i 1903, ville kanskje detaljistene samlet seg om dem, i stedet for å forsøke å lokke E. C. Dahls til å bryte med bryggerienes felles front. På en andre siden, dersom Agder hadde klart å overleve til 1903, hadde de også trolig allerede vært tatt inn i varmen i Bryggeriforeningen for å sikre den felles fronten. Og uansett var de boykottede ølsamlagene tydeligvis ikke tilstrekkelig levegrunnlag for Agder Bryggeri.

Akkurat så lite begeistret var de toneangivende bryggeriene for et uavhengig bryggeri, at da Agder Bryggeri gikk konkurs siste gang i 1909, kjøpte man utstyret og transporterte det bort. Det ble overtatt av et bryggeri ved mjøstraktene, muligens på Toten. De ønsket vel ikke at enda en ny investor skulle kaste penger på en forretningsidé som hadde alt, bortsett fra et konkurransetilsyn i ryggen. Dessuten kan det tenkes at man ønsket å unngå at øltørste folk i et tørrlagt Risør ble desperate nok til å starte prosjektet opp på ny. Antakelig var også internjustisen bryggeriene imellom avhengig av at man ikke lot noen slippe unna med å stå utenfor den felles fronten.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-26

Agder Bryggeri - del 3

Agder Bryggeri etablerte seg i et distrikt der avholdsbevegelsen stod sterkt. Det var ikke alene grunnen til at bryggeriet aldri ble noen suksess, men det kan vanskelig ha dratt i riktig retning.

Egil Trondal har sammenfattet avholdshistorien i Risør i «Risør Totalafholdsforening 1877-1995» i Årsskriftet for Søndeled og Risør Historielag 1999, i stor grad basert på et jubileumshefte skrevet av Martin Jepsen i 1927 og en tidligere upublisert historisk oversikt ved Normann Jenssen. På den tiden Agder bryggeri eksisterte var det i overkant av 400 medlemmer i totalavholdslaget. Folketellingen i 1900 lister 1364 personer i Risør Kjøbstad. Ved valget i 1898 fikk avholdsfolket overtaket i bystyret med 13 innvalgte avholdsfolk i bystyret og 3 i formannskapet. I 1901 stilte man med egen liste som fikk 5 representanter, og i 1910 ble det valgt inn 7 representanter. Da talte bystyret 28 representanter – det vil si at avholdspartiet satt på fjerdedelen av representantene. I tillegg kom avholdsfolk i de vanlige partiene.

Raid på «a blind pig», dvs en ulovlig pub, i Elk Lake i Ontario i Canada ca 1925, der 160 fat ble ødelagt.
Kilde: Wikimedia, opphavrett: public domain.
Raid under forbudstiden i Canada
Agder Bryggeri holdt riktignok til i Bossvik, som dengang lå i Søndeled kommune, men likevel var det relativt kloss opp til selve Risør og definitivt innenfor byens interessesfære.

Avholdslaget i Risør skaffet seg egne lokaler, der det ble drevet kafé, først i egen regi, etterhvert som en egen drift under navnet Kaffistova. Man hadde Risør Avholdskor og man drev Avholdslagets Orkester. Man organiserte barnelag og etterhvert kom ungdomslaget «Førstevakt».

Mellom linjene historien til Avholdslagets kan man også lese at man irriterte seg over «gauketrafikken», som var datidens navn på langing og gråsonesalg av alkohol. Alkohol var lokalt regulert, og i Aust-Agder var det Arendal som var den store syndens bule der man fikk både øl og vin. Ikke bare hadde man Arendal Bryggeri der, men bedre kolonialforretninger som Lars M. Larsen solgte «fiinere Vine» sammen med delikatesser og importvarer som blant annet oster. Arendal var da også eneste sted i Aust-Agder som fikk Vinmonopol da dette ble opprettet etter forbudstiden.

I all denne lokale reguleringen av salget måtte man følgelig dra til Arendal for å kjøpe skikkelig drikke om den skulle inneholde alkohol. Idag er dette en halvtimes kjøretur. Rundt århundreskiftet var det en dagstur, kanskje helst med dampskip. Da var det rimelig at man kjøpte med noe for andre. Og da var kunne man jo like gjerne kjøpe med litt ekstra og selge videre om noen skulle trenge, selv uten «forhåndsbestilling». Da ble man «gauk», hvilket var ulovlig. Politiet brydde seg bare sånn moderat om å forfølge slikt, i hvertfall sålenge det skjedde i liten skala. Tross alt har politiet alltid måttet prioritere hva de skal bruke ressursene på. Hovedskaden var vel helst at avholdsfolket irriterte seg grønne.

Øl inntil 2,5% kunne man nok kjøpe gjennom lokale kjøpmenn som var agenter, men også her gjaldt det regler. Kjøpmennene kunne bare oppta og videreformidle bestillinger og deretter motta og dele ut ølet. De hadde ikke lov til å ha et lite lager med øl for å «lette logistikken». Selvfølgelig ble dette gjort underhånden, til avholdsfolkets store irritasjon.

Her må vi forstå at avholdbevegelsen rundt 1900 ikke bestod av gamle, konservative gledesdrepere og mugne grinebitere. Tvert om, avholdsbevegelsen var gjerne den progressive delen av folket. De var velutdannede og hadde gjerne sentrale stillinger i lokalsamfunnet – ofte lærere. De var ingen attgløymer, tvert om de var dyktige organisatorer, sentrale i frivillig arbeid og med sosial samvittighet. De både festet og dro på turer – men uten alkohol.

Det var nemlig en utbredt tro på at alkoholen var årsaken – i det minste hovedårsaken – til et bredt spekter av samfunnets største problemer. Det er lett å se at datidens samfunn hadde sosiale problemer. Det er også lett å se at alkoholen lå tett på mange av disse sosiale problemer. Imidlertid er det ikke like innlysende at alkoholen var opphavet til problemene, snarere enn et symptom på dem. Imidlertid, i samtiden trodde mange fullt og fast på at om man bare fikk fjernet alkoholen, ville de sosiale problemene forsvinne av seg selv.

I den konteksten var det å slåss mot salg og servering av alkohol ikke egentlig moralisme, det ble selve kampen for samfunnets overlevelse. «Drankerne» ville forstå sitt eget beste når de ble tørrlagt og problemene deres forsvant. Avholdsfolket var overbevist om at alkoholdrikking var en samfunnslast som fremtiden ville ta avstand fra og eliminere, selv om det kunne ta en generasjon eller kanskje to. I fremtiden ville alkohol bare være for desinfisering, og ingen ville finne på å drikke det … trodde man. Med en slik virkelighetsoppfattelse er veien kort til at målet helliger middelet.

Og midlet var å skaffe seg makt så man kunne endre samfunnet – eller egentlig bare skynde litt på en uunngåelige utvikling. Man ville ha politisk makt for å endrer lover og regler. Man kunne søke til læreryrket for å påvirke de unge. Man kunne bli politi for å sikre at alkohollovene ble overholdt. Man kunne bli kjøpmann og sikre at de ikke ble solgt en milliliter alkohol i den bygda. Med en intens misjonsaktig iver gjaldt det å ta del i samfunnet for å lede det i riktig retning, ett skritt av gangen – mot totalavholdet. I det minste ville de noe med livene sine og var villige til å følge opp idéene med handling.

På mindre steder kunne avholdsforeningene nærmest «overta» samfunnet. Ikke bare skapte de alkoholfri arenaer i samfunnet, de utkonkurrerte også temmelig brutalt de alkoholvennlige, slik at man i praksis ikke hadde noe alternativ til avhold.

Om du for eksempel skulle ha et orkester til å spille i et arrangement, så var det kanskje bare det lokale avholdsorkesteret å velge blant, og de kom neppe om det ble servert alkohol. Og kanskje var det bare avholdslosjen som var stor nok til å romme arrangementet, så glem vinserveringen til middagen. Dersom ikke nok folk etterspurte et alkoholvennlig lokale, og de fleste kunne leve med avholdslokalets regler – så ble det slik. Sånn sett holdt de samfunnet nærmest som gissel – enten måtte det være avhold, ellers så ville de ikke spille med. Det er skillet mellom moralister og andre som går ved holdningen: «lev og la leve» kontra «lev som meg, ellers boikotter jeg».

Det var til dette samfunnet utenbys investorer kom for å etablere et bryggeri sammen med lokale ikke-avholdsfolk som støttespillere – nærmest utenfor stuedøra til Risør Totalavholdsforening.

Det var umulig å nekte bryggeriet å starte opp, for rammene for næringspolitikk var et nasjonalt, ikke lokalt, anliggende. Men det finnes mange måter å legge hindre i veien. Jeg finner ingen indikasjoner på at avholdsbevegelsen aktivt stakk kjepper i hjulene på Agder Bryggeri, men for bryggeriets del er det umulig å forestille seg at ikke den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert situasjonen.

Men kjepper ble stukket i hjul, dog fra en helt annen kant: fra de andre bryggeriene, kanalisert gjennom Bryggeriforeningen, og det skal vi se på i siste del av denne serien.

Og forøvrig, Risør avholdslag ble avviklet i 1995, da det bare var sju medlemmer igjen, alle over 75 år.

Tags: , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-25

Agder Bryggeri - del 2

Hvorfor gikk det så galt med Agder bryggeri, ikke bare én gang, men to ganger, med en lang brakk-periode imellom? La meg trekke frem til tre spesifikke grunner: menneskelig overmot, avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen. Først skal vi se på forretningsidéen bak bryggeriet.

Isolert sett virker forretningsidéen sunn. Det var et stort bryggerianlegg – moderne og nybygd. Det var god logistikk med en utskipningshavn like nedenfor, og den prosjekterte side-jernbanen frem til Risør ville passere like ved og knytte bryggeriet til det nasjonale jernbanenettet. Det var rikelig tilgang til is om vinteren for kjøling. Man hadde masse vann av utmerket kvalitet å brygge med. Det fantes allerede et vannfall med eget kraftverk på 80 hestekrefter som kunne drive bryggeriet.

Det var en spennende forretningsidé, etablert i Bossvika, der det hadde fantes mølle og sagbruk siden tidlig 1600-tall. Senere var det drevet iseksport herifra, der man fylte et digert ishus om vinteren og solgte utover året. Det var følgelig allerede var en viss infrastruktur for industrivirksomhet.

Etikett med Agder Bryggeri med litt kunsterisk frihet
Etikett fra Agder Bryggeri
En etikett viser anlegget i fugleperspektiv. Riktignok har tegneren tatt seg visse friheter, og gjort anlegget litt større og imponerende, og ikke minst samlet bygningene litt, men det var en imponerende satsning.

Men på den andre siden, bryggeriet ligger ikke akkurat sentralt. Det er nærmest plassert utpå landet, omgitt av avholdsfolk. Dét aspektet skal vi se nærmere på i en senere posting.

Agder Bryggeri ser også ut til å ha stilt seg utenfor et initiativ som intet bryggeri i Norge på den tiden kunne ta seg råd til å ignorere: Bryggeriforeningen. I starten var det kanskje bare en tilfeldighet. Etterhvert ble det en del av forretningsidéen. Uansett var det neppe lurt. Også dét skal vi se på i en senere posting.

Planleggingen av bryggeriet må ha startet allerede i 1898. Allerede fra starten av snumblet ryggeriet i underfinansiering som etterhvert ble kombinert med forsinkelser og fordyringer. Tid og penger er to evige problemer.

Folkene bak i stor grad var forretningsfolk uten spesiell erfaring med bryggeridrift. Man slet med forsinkelser, så selv om folk var ansatt, måtte man betale lønn i 3/4 år før de faktisk kunne ta til å brygge. Slikt koster.

Man fosset frem med et digert anlegg, selv om det var vanskelig å få aksjonærer til å tegne seg. Man startet opp selv om ikke aksjekapitalen er fulltegnet. Man dyttet på og småpresset aksjonærene til å tegne for seg for enda litt mer. Pengene satt ikke løst. Om det skyldes konjunkturene eller forretningsidéen vet jeg ikke – men det var vanskelig å få solgt aksjene.

Folkene bak hadde i liten grad spesialkompetanse på brygging og bryggeridrift, men pytt sann, hvor forskjellig kan brygging egentlig være fra å drive en kolonialhandel eller annen forretningsvirksomhet? Konstellasjonen av kjøpmannsinvestorer fra hovedstaden og lokale interessenter i en middels liten sørlandsby må også ha bydd på problemstillinger og lange kommunkasjonsveier.

Et bryggeri bygger ikke seg selv – etableringen må fôres med hovedsakelig to råvarer: penger og koordinering. Masse koordinering. Alt skal planlegges, sjekkes, følges opp og dobbeltsjekkes. Utstyr skal bestilles og leveringstider skal kalkuleres inn i planene og avstemmes mot hverandre. Dersom du har bommet på en utstyrsdel, må du kanskje vente en hel ny leveringstid på en erstatningsdel. Kontakter skal knyttes. Håndverkere av ymse slag skal bestilles, instrueres, kontrolleres og betales … ja, for ikke å glemme at de skal koordineres.

Bryggeridrift kan nok være mye koordinering, men det blir etterhvert litt rutine over det. Bryggerietablering derimot, det er masse prosjektstyring og koordinering.

Mellom linjene i beskrivelsene av Agder Bryggeri kan vi lese at det manglet litt på koordineringen eller det som vi i dag ville kalt prosjektstyringen. Helt elendig kan det neppe ha vært, for de ble da ferdig, men de hadde ikke økonomi til å tåle rot i prosjekteringen.

Hva om man i stedet for å planlegge og bygge og gjøre alt «riktig», hadde hoppet rett på og etablert seg og fått øl ut på markedet fort som fy, før markedsstrukturene var endelig sementert, og før man man hadde brent av hele egenkapitalen og mere til på oppstarten. Da ville kanskje Agder bryggeri da ha fått en markedsandel som de på sikt kunne overlevd med, snarere enn et utmerket bryggeanlegg uten marked?

Det var ikke noe galt i strategien, men det var trolig galt tidspunkt for den. Om vi ser på E. C. Dahls bryggeri, så soset de rundt i flere år med å skaffe utstyr, ansatte, opplæring, ombygninger osv. Også Frydenlunds bryggeri ble etablert på en grundig måte. Men for Agder var hadde «the window of opportunity» lukket seg da de stod klare til å brygge. De pyntet seg så lenge at de kort og godt kom for sent til festen. De stod og satset på hoppet så lenge at snøen hadde smeltet.

Om vi skal forsøke å dra sammenlikninger med dagens bryggeribølge, så har vi nok også i dag kommet dithen at det ville være dumt å lage en forretningsplan for et stort anlagt bryggeri i et spesialtilpasset nybygg og ren kapitalforbrenning og ingen brygging frem til en bryggestart noen år frem i tid, la oss si 2020.

Ølmarkedet består ikke bare av flasker på butikkhyllene og tørste kjøpere. Det er et digert mangelags biosystem, der logistikk og salgskanaler er essensielle. Agder fikk ikke ut ølet sitt i tilstrekkelig grad. I den tiden opererte man med agentavtaler, slik at en kjøpmann forhandlet øl fra ett bryggeri, ofte som en gjensidig eneavtale, slik at det var kun én kjøpmann i bygda som forhandlet øl fra bestemt bryggeri, og han solgte til gjengjeld ikke øl fra andre bryggerier.

Dersom man skulle inn på et slikt marked, måtte man bygge opp agentavtaler og pleie forholdene til et nett av kjøpmenn. Slikt er tungt arbeide. Idag har vi distributører som ordner dette. Det blir kanskje mindre arbeid for bryggeriene, men det spørs om det blir mer overskudd.

Det er noe underlig og iboende motsetningsfyllt ved bryggerier, ved at de best vokser gradvis, selv om bryggeutstyr er temmelig dårlig egnet for gradvis vekst. Ethvert bryggverk har en øvre produksjonsgrense, og stort sett har man enten uutnyttet overkapasitet eller man har presset systemet på en fordyrende måte for å brygge mer enn det egentlig er konstruert for. Det er sjelden produksjonsvolumet er balansert.

Generelt kan vi si at det ikke holder bare å kunne brygge godt øl, det er et evindelig strev med å skaffe seg markedstilgang: Det kan være vanskeligere å få ølet ut i butikkhylla, enn det er å få kunden til å kjøpe ølet når det først står i butikkhylla. Det gjaldt nok for Agder Bryggeri i for over hundre år siden, og det gjelder fremdeles.

Tags: , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.