Anders myser på livets særere sider

2018-06-01

Akershus 5/5 – Sluttspill

Dette er femte og siste del i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I fjerde del – Nye øltyper – så vi hvordan de forsøkte å markedstilpasse seg med blant annet rusbrus. I denne delen skal vi se på hvordan det endte på en temmelig sørgelig måte.

Det går noen år der vi ikke hører så mye om Akershus Bryggeri i pressen. Vi vet at de var i drift, mest fordi de dukker på juleølsmakinger. Nyhetens interesse har for lengst gått ut av historien om et bryggeri som laget annerledes øl, brygget med annerledes gjær – såkaldt overgjær.

Frem til 1999 hadde de tappet hos Tromi bryggeri i Trondheim, den tidligere Trondheim Mineralvannfabrikk. Men Akershus bryggeri måtte finne på noe nytt etter at de gikk konkurs.

Akershus Bryggeri hadde da gått fra skulle frelse norske øldrikkere fra pilsnerøl med ale og stout, til å forsøke å konkurrere med de store på deres egen hjemmebane. Det er særdeles vanskelig å være et lite mikrobryggeri og skulle konkurrere med Ringnes og Hansa på pils. Man kan nok subjektivt mene at norsk pils er smakfattig og kjedelig. Men det er to store utfordringer for de små: for det første produserer de store bryggeriene teknisk godt øl, og for det andre har de økonomien i skaleringen på sin side.

Sett i ettertid virker det uforståelig at Akershus gikk litt bort ifra å fokusere på pale ale og irish stout. Hvorfor utvidet de ikke utvalget med enda flere europeiske ølslag? Hvorfor forlot de strategien om å satse på et nisjemarked med vekstpotensial på lang sikt? Hvorfor valgte de i stedet å konkurrere med de store, som en sen og liten aktør i et vel-etablert marked?

Det var neppe deres førstevalg å brygge pils og etterhvert rusbrus med cola og lime. Dermed må det ha vært økonomien som dikterte. Én ting er å være profetisk rebell, noe annet er å få inn inntekter til å dekke lønn og regninger hver måned.

Det nevnes ikke i avisene før etter konkursen, men det var vanskelig å komme inn på utestedene med et øl fra et lite bryggeri. Pubene skal også overleve. Sålenge de tjener mesteparten av pengene sine på pilsen fra et stort bryggeri, så vet de godt hvem som ikke skal irriteres. Det er et tema som går igjen i historien til flere småbryggerier: De største jobber for å holde de små borte fra utestedene, og de bruker kjøttvekta si på en til tider ganske bøllete måte.

På en måte kan man si at det mikrobryggeriet som har gått lengst i Norge – Oslo Mikrobryggeri – hadde også den beste markedstrategien. De var temmelig isolert fra påvirkning fra Ringnes og de andre. De tok inn malt og humle og kontrollerte ølet helt frem til det var ferdig oppdrukket. Det har en kvalitetsmessig fordel, fordi man unngår at ledd nedover i verdikjeden misbehandler eller overlagrer ølet. Men det har også den fordelen at de store bryggeriene har vanskelig for å presse dem ut gjennom skitne konkurransetricks. Dessuten hadde de lite insentiv til å skulle vokse over alle støvelskafter, for det er en naturlig øvre grense for hvor mye du kan servere på en pub med gitte åpningstider og et fast antall plasser.

Akershus bryggeri forsøkte trolig å omstrukturere seg de siste årene. Høsten 2002 ble aksjekapitalen nedskrevet fra 1,845 mill til 0,6 mill. De flyttet til nye lokaler på Tveita i Oslo. Dette virker som tiltak som skulle spare kostnader. Allikevel, det hanglet og sommeren 2003 gikk bryggeriet ned for telling.

Siste akt ble innledet med en politiaksjon mot to menn i en blå varebil med øl i Oslo i slutten av april 2003. I en litt kryptisk melding fra Østlandssendingen fortelles det at politiet hadde observert at levering av øl fra denne varebilen foregikk på en lite profesjonell måte.

Den ene av mennene hadde et halvt års tid vært selger ved Akershus bryggeri, og Østlandssendningen knyttet ham opp mot svindel med ølkvalitet og skatteunndragelse. Også den andre i bilen – sjåføren – oppgav at han jobbet for Akershus bryggeri, men uten at dette stemte. Det var i det hele mye som var muffens der.

Rapportene om hva som hadde skjedd spriker litt, men sålangt jeg kan forstå hadde Akershus bryggeri over en lengre periode kjøpt 40-50.000 liter øl på 3,7% ABV fra et annet bryggeri på Østlandet. Dette ølet ble tilsynelatende solgt fra Akershus Bryggeri til en tvilsom gruppering, som trolig omfattet den nevnte selgeren. Deretter ble det videresolgt til utesteder der det ble solgt som blant annet Ringnes pils. Politiet anslo sommeren 2003 at mellom fem og ti utesteder var innblandet, og to av dem var da allerede blitt stengt. Øldrikkerne ble svindlet ved at de ble servert undermåls vare. Staten ble svindlet ved at man trikset med avgiftene. Ringnes er sitert i pressen på at de ville «sikre sine øltønner bedre for å komme jukset til livs». Den formuleringen får meg til å mistenke at de Ringnes-fat med svakøl.

Formodentlig har noen fattet mistanke og tipset politiet utfra at disse utestedene har kunnet selge mistenkelig billig pils, samt at den har smakt temmelig tynt og svakt. Jeg tviler egentlig på at dette er noe som politiet ville snublet over selv.

Egentlig tok ikke Akershus bryggeri aktiv del i øl-svindelen. Men navnet deres ble tett knyttet mot det som pressen litt feilaktig kalte «utvannet øl». Ølet var blitt kjøpt igjennom dem, og de eide bilen som ble brukt til levering. Østlandssendingen kunne fortelle at både Næringsetaten og Helsevernetaten hadde aksjonert mot bryggeriets lokaler, og lageret på Tveita var blitt stengt. Vare- eller tankbilen deres var beslaglagt av politiet. Økonomien var haltende fra før. De hadde fått endel verbal medfart i juleøltester og slikt. Bryggeriet stod uten selgere. Det måtte nærmest være umulig å fortsette bryggeridriften etter politiaksjonen.

Ville bryggeriet kunne fortsatt driften dersom ikke de var blitt rammet av denne saken og politiaksjonen rundt? Styreformann Jon Ihlen i Akershus Bryggeri på det tidspunktet forteller til VG 5. juli:

Jeg fikk høre at det begynte å gå i et hyggelig pluss i noen måneder, før dette kom. Nå får jeg ikke engang tak i noen av de ansatte. Jeg er rimelig irritert.

Vi kan mistenke at grunnen til at det gikk bedre økonomisk var videresalget av lavalkoholøl som svindlere videresolgte. Kanskje var det få andre lyspunkter for bryggeriet enn dette videresalget av øl fra et annet østlandsbryggeri. Styreformann Ihlen uttalte i hvert fall i samme forbindelse at han vurderte «sterkt å slå selskapet konkurs.»

Akershus bryggeri ble slått konkurs senere i juli 2003.

Jeg har forsøkt å finne dom i saken, men har ikke funnet noe. Pressen skrev lite om dette utover den initielle forferdelsen i agurktiden over at noen kunne finne på å selge «utvannet» øl.

Akershus bryggeri holdt det gående i litt over ti år. Det er slett ikke dårlig å sloss mot både digre konkurrenter, markedskreftene og øldrikkerne for å overbevise om at øl kunne være noe mer enn bare pils. Spørsmålet er om Akershus bryggeri kunne ha overlevd? De ville trolig dødd på økonomisk sotteseng mye tidligere om de ikke hadde siktet etter mindre aktverdige ølstiler. Samtidig virker det som om goodwill og omdømme raskt sank når man kompromisset. Om de hadde satset i mindre skala og ikke kompromisset, så kanskje? Det er svært smertefullt å være ute med en veldig god idé som omverdenen ennå ikke er klar for. Men om de hadde holdt seg til visjonen, ville det da kunne vært lys i den andre enden?

… la meg besvare dette spørsmålet indirekte ved å peke på en helt annen historie:

Litt over en måned før alt raknet for Akershus Bryggeri, brygget Gunnar Wiig og Kjetil Jikiun batch #1 og #2 – en amber ale og en pale ale – i et lite, ukjent og hjemmesveiset bryggeri i Grimstad. De ville kompromissløst få ut godt og smaksrikt øl til norske øldrikkere som aldri hadde erfart noe mer enn pils. De tok de to første batchene sine med til ølfestivalen i København. De kompromisset ikke på ølets kvalitet eller stil. Bryggeriet var Nøgne Ø. Ikke at deres vei fremover utelukkende ble noen dans på roser, men de beviste at det var lys i andre enden av tunnelen om man holdt seg tro til visjonen.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-31

Akershus 4/5 – Nye øltyper

Dette er del 4 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunnen og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I denne delen skal vi se på hvordan de forsøker å møte utfordringene, ved å skape nye og kreative øltyper.

Som vi husker fra forrige del, var Akershus Bryggeri gått fra en optimistisk opplysningskampanje om det overgjærede ølets kvalitet, til en dyster, nesten konspriatorisk konklusjon om at «alt» var storbryggerienes feil. På Lorry-smakingen slaktet de øl med lime, øl på blanke flasker, lyst og lett lagerøl …

Sommeren etter, den 6. juli 1995 dukker det opp en forunderlig rubrikkannonse i Aftenposten. Under seksjonen «Forskjellig», og mellom annonser for en spåkone og for parkett står følgende:

Tørst i sommer?
Partyfat, 30 og 50 liter, leveres med tappeutstyr. Vi leverer også flaskeprodukter. Akershus Bryggeri, Gran, Ytre Enebakk, Tlf 64 92 xx xx. Avd Bærum, Gml Ringeriksvei xx, Bekkestua. Tlf 67 12 xx xx.

Sommeren 1993 var de blitt utsolgt på trendy utesteder. Sommeren 1995 annonserte de for partyfat under rubrikken «Blandede annonser». Hva hadde hendt i mellomtiden?

En ukes tid etter kom nok en overraskelse. Aftenposten Aften kan fortelle 14. juli 1995 at Akershus bryggeri kommer med et nytt øl:

Et pilsnerøl av den smakskraftige sorten – med det velklingende navn «Lys Enebakker». Og bryggmester Bård Thanem er altså stolt ikke bare av dette uhyre innlandske øl, men vel så meget av etiketten: Den gjengir et maleri av Enebakk-kunstneren Erling Enger (1899-1990).

Hva? Et øl av den utskjelte øltypen pilsner? Avisen kommenterer da også litt syrlig at bryggeriet dermed trår «til i ølhundenes hovedfelt», og at folk nå har et kunstnerøl med billedkunst på etiketten, i tillegg til all kunstnervinen.

Bakgrunnen for rubrikkanonsen kommer i Asker og Bærum Budstikke i slutten av juli. Akershus bryggeri hadde kjøpt de gamle lokalene til Fontana, og startet sitt eget ølutsalg. Det er bilde av daglig leder som holder frem Akershus' nye pilsner. Den nye markedsjefen i Akershus bryggeri, Johan Østby, forteller at de fører minst 60 ølsorter i utsalget, hvorav jeg formoder de fleste må være pilsnere fra større bryggerier.

Men Akershus bryggeri hadde mer på lager, for å si det sånn. Allerede påfølgende måned – 28. juli 1995 – står bryggerisjef Thanem frem i Dagbladet med det nyeste produktet deres: Barranquilla – med cola-smak. Styrken var på 3,75%, strategisk plassert i skatteklasse C der det var lavere alkoholavgift. Det fortelles at det tilsettes cola-essens etter at ølet er filtrert.

Førsteinntrykket er mindre søtt enn fryktet. Drikken er alkoholsvak, og appellerer sannsynligvis mest til jenter og ungdom. Øltypen kommer fra Colombia.

[...]

– Ølet er lettdrikkelig, men noe mørkere enn det lyse trend-ølet som er populært nå. Det skal appellere til folk som foretrekker cola framfor øl. I tillegg er det lave alkoholinnholdet gunstig alkoholpolitisk sett, sier Svend Borgen, importør av utenlandsk øl og råvarer for øl-produksjon.

[...]

– Vi tror det er et marked for et spesialøl av denne typen, sier Bård Thanem i Akershus Bryggeri.

Den 12. august plukker Telemarksavisa opp saken i et intervju med markedsjefen, Johan Østby. Han forteller at pilsnerølet Lys Enebakker ikke ble noen salgssuksess, selv ikke i Enebakk. Han forteller også at det nye cola-ølet ikke er brygget på pilsnergjær, og at det derfor har mer smakstoner. I intervjuet blir det også trukket frem at Renhetsloven nylig var opphevet som følge av EØS-avtalen, som et apropos til at man tilsatte cola-essens til ølet.

Telemarksavisas smakspanel slaktet ølet. De konkluderer med at ølet har en innbydende flaske med tøff etikett. Én i smakspanelet kommenterer «Jeg var ganske positiv da jeg tok den første slurken, men etter å ha drukket opp halve flaska var jeg skuffet.» Den andre i smakspanelet syntes ølet hadde en frisk smak, var lett og lyst og kunne minne om det meksikanske Corona-ølet.

Hmmm, Corona … var ikke det ølet som forståsegpåerne i Akershus Bryggeri og andre steder hadde slaktet på Lorry litt over ett år tidligere? Det er nærliggende å tro at økonomien spilte en rolle her. De hadde satset på et romslig bryggeri og skulle omvende pilsnerdrikkerne – men de aller fleste av dem ville slett ikke omvendes. På ett eller annen tidspunkt merker man slikt på lommeboka.

To uker senere, 25. august står det en øltest av småbryggerier i Dagbladet. Jeg pleier ikke å ha store forventninger til slike avistester, men her hadde de fått med kjellermesteren på Hotell Continental, en med doktergrad innen brygging, og avisens ølskribent. Her får stouten terningkast seks, pale ale får fem, weissbier får terningkast fire med kommentarer rundt uvant, syrlig og «ung» smak, mens Lys Enebakkeren ender på tre, med kommentar om at «Her lukter det landlig og 'bondsk'» og «[...] er det helt aromatisk rent?» Kommentarer av denne typen er ofte en høflig tilslørt hentydning til infeksjoner eller bryggetekniske feil. Colaølet var ikke med.

I 1996 går det dårlig for den gamle samarbeidspartneren Moss Aktiebryggeri. Bryggeriet var tidligere eid av familien Heilmann, men hadde gått i kompaniskap med Lerum i 1991 etter at konkursspøkelset truet. Imidlertid gikk det ikke så bra, og Lerum, som eide 60%, trakk seg ut. Nasjonen kunne fortelle 6. januar 1996 at det to grupperinger som vurderte å kjøpe. Den ene var Oslo Bryggerikompagni, den andre var tre interessenter der Akershus Bryggeri var med. En av de andre interessentene var Arne Vettlin, som sammen med Arne Brimi hadde utviklet Sagaølet – kunne Moss Avis utdype samme dag. Den tredje var et selskap kalt Fenix.

Såvidt jeg husker hanglet det videre ved Moss bryggeri. Jeg mener det var Bryggerikompagni som trakk det lengste strået. Moss ble til slutt kjøpt av danske Harboe i slutten av 1997, for så å bli omdøpt til Moss Bjørnebryggeri, for deretter å bli nedlagt året etter. Brimi og Vettlin tok sagaølet sitt med til Aass. Akershus bryggeri måtte også finne nye samarbeidspartnere. Såvidt jeg vet ble Tromi i Trondheim deres nye samarbeidspartner for flasketapping.

Under juleølsmakingen 1996 i Dagbladet ble Akershus Juleøl nr 12 av 16 i klasse D («Fremtredende syrlighet som ikke falt i smak»), og nummer 11 av 12 i klasse F («Ikke helt god duft. Magert og bittert»). Begge var tappet på blanke flasker. Igjen er dette beskrivelser som får en til å tenke på infeksjon og bryggetekniske feil. Senere, i 1998 gav VG butikkølet til Akershus bryggeri terningkast 2 med Beskrivelse «Lukter ikke noen ting. Smaker sauefjøs,» mens polølet fikk bra karakter.

Vi hører ikke så mye til bryggeriet før sommeren 1997. Da har de kastet seg på rusbrus. På dette tidspunktet hadde rusbrus tatt av kollosalt. Det var lett å lage: man mikset litt sprit og noen essenser, endel sukker, tilsatte kullsyre og så vips hadde man rusbrus – nesten som en ferdigmikset drink. Suksessen til rusbrus skremte rus-politikerne, og mottiltaket ble å beskatte drikken som brennevin, selv om det var vannet ut til ølstyrke. Brennevin ble beskattet høyere pr alkoholenhet enn svakere drikker, så rusbrus-produsentene kunne tidligere få en skatterabatt pr alkoholenhet ved å tynne ut spriten til rusbrus – fordi den spritbaserte rusbrusen da ble skattet i en annen og lettere skatteklasse. Politikerne fjernet denne skatterabatten ved fortynning av sprit, og dermed ramlet bunnen ut av det lille, men lukrative rusbrus-markedet. Imidlertid rammet ikke dette rusbrus basert på øl eller cider i stedet for sprit, siden alkoholen aldri hadde vært gjennom noen destilasjonsprosess.

Hva hadde alt dette med Akershus bryggeri? Det representerte en mulighet, en sweet-spot i alkoholavgiftene. Om de produserte øl med smakstilsetning, ville de kunne lage rusbrus som fulgte ølavgiftene, ikke spritavgiftene. Bryggeriet kom på markedet med rusbrus-ølet Dunderhead på 4,6%, og med den siktet de på rusbrusen Two Dogs.

Hvis man tror at dette skal smake som øl, da blir man skuffet, sier Bård Thanem, bryggerisjef for Akershus Bryggeri. Bryggeriet med seks ansatte er stolt over sin nyvinning som allerede selger det de klarer å produsere – og de ser ikke bort fra at det må øke kapasiteten.

De blir forsøkt stilt til veggs av journalisten over hvorvidt dette egentlig er øl, og forsvarer seg med at i Belgia brukes kirsebær i øl og England har sin shandy.

Men Akershus var ikke først ute her. Også Hansa hadde et produkt med sitron, og Christiansands bryggeri brukte lime. Begge produktene solgte veldig godt i 1997. Renhetsloven var borte, rusbrusen var skattemessig handicappet, og bryggeriene klarte ikke å dy seg fra å lage øl-baserte produkter i rusbrusmarkedet.

... så mye for generasjoner med henvisning til Renhetsloven i forbindelse med oppsnakk av kvaliteten på egne produkter.

Men det var på ingen måte helsvart. Akershus kom etterhvert med enkelte mer vanlige øl, som en brown ale som de kalte Mørk Enebakker. Selv om juleølene ble slaktet 1996, så tok bryggeriet topplassering i både sterk og svak juleøl i Apéritifs juleøltest i 1997. Bryggeriet hadde også et godt forhold til norske hjemmebryggere, og solgte malt i hele sekker til 10 kr/kg og humle til 100 kr/kg.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Veldig interessant! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 09:58:56

Fascinerende å se hvordan denne historien spilte seg ut. Spørsmålet blir jo: hva var det som endret seg så kraftig fra 1994 til 2004? Hvorfor var det umulig å omvende pilsdrikkerne i 1994, men mulig bare ti år senere?

En mulig forklaring er jo at folk var mer åpne for sånt i 2004. Vi så jo fremvekst av kaffebarer med skikkelig kaffe, mer spesialost, osv. Så kanskje forbrukerne var mer sofistikert?

Men det slår meg at den største forskjellen kanskje var amerikansk humle. Akershus satset på engelske øltyper, som for øldrikkere uten veldig mye peiling på smak antagelig ikke fremsto som så veldig interessant og forskjellig. IPA, derimot. Alle smaker jo øyeblikkelig at det er noe helt annet.

Det er påfallende hvor mye av mikrobryggerirevolusjonen som egentlig handler om amerikansk humle. De aller fleste av ølene er dominert av det, og det er det som har presset seg inn i industribryggeriene også, markert med enten nøkkelordet "pale" eller "IPA".

Relevant spørsmål - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/1 15:09:37
Det er et veldig relevant spørsmål. Jeg tror svaret var at konsepter som kortreist, småskala, alternativ og økologisk var sære og ukjente, og nesten litt komiske i 1994, mens de var blitt oppfattet som seriøse i 2004 og nesten mainstream og trendy i 2014.

Jeg er ikke umiddelbart enig i det med amerikansk humle, selv om det også er en interessant vinkling. I Akershus bryggeri hadde Thunem studieerfaring fra Oregon, og i Oslo Bryggerikompagni fant man George Johnson med bryggeriutdanning fra San Diego (om jeg ikke husker feil). Dermed var det i hvert fall ikke mangel på kunnskap om amerikansk humle hos bryggerne. Det er mulig de lot være å bruke den av frykt for å irritere folks ganer. Men jeg gjetter at det var mer det øldrikkende publikum som gruppe som utviklet seg og åpnet seg for nye impulser, snarere enn at ølet man forsøkte å selge deg hadde endret seg vesentlig.

Konsepter? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 22:58:44

Jeg kan ikke huske at kortreist, småskala, alternativ, eller økologisk i det hele tatt ble nevnt da Nøgne Ø startet. Det dukket opp, men først flere år senere, og i liten grad koblet til mikrobrygging.

Om det virkelig var amerikansk humle som gjorde forskjellen vet jeg jo selvsagt ikke. Det hadde vært interessant å sjekke hva Akershus brukte, men ut fra beskrivelsene ville jeg blitt veldig overrasket om det var Cascade og desslike.

Men det kan godt hende at det var det at publikum endret seg som til syvende og sist utgjorde forskjellen. Jeg vet ikke.

kortreist og økologisk og sånt - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/2 00:00:35
Det er vel korrekt at de ikke profilerte ølene sine som sådann. Men jeg vil likevel putte dem i bås med slow-food-bevegelsen og lignende, som i litt varierende grad favner om dette. Ifølge Wikipedia - som jo selvfølgelig alltid har rett :-) - startet slowfood-bevegelsen i 1986 og det første lokallaget kom til Norge i 1999. Selv om Nøgne Ø muligens ikke brukte begrepet slow-food (eller noen av de andre merkelappene jeg listet), så var de veldig mye i slow-food-bevegelsens ånd. Det var småskalaproduksjon etter tradisjonelle metoder, med fokus på smak snarere enn effektivitet. Det var levende gjær på flaskene, selv om det var upraktiske å helle. Det var ingen industriell prosess. Det var bare å stikke innom bryggeriet og slå av en prat med bryggeren.

Jeg tenker at den generelle stemningen til konseptet slow-food i 1994 kanskje ville vært at det hørtes ut som en dårlig aprilspøk. Men i 2004 ville det nok i større grad forstått og respektert, om kanskje ikke generelt akseptert. I 2014 var alle de store merkene i full gang med å pynte seg med konseptene rundt dette. Eksempelvis: Jeg vet ikke hvor gammelt designkonseptet med «bestemor Lerums hjemmelagede bringebærsyltetøy» er, men jeg tviler på at en designer kom om med det i 1994, for å si det sånn.

(og etter en runde med ørten småretter en sommerkveld hjemme hos Kjetil, regner jeg ham definitivt som en slow-food'er og feinschmecker. Nøgne Ø følger i den tradisjonen.)

Trender..... - lagt inn av Kjetil Jikiun - 2018/6/16 19:13:54
Dette er interessante temaer. Mye har med trender i tiden å gjøre. Men mye har å gjøre med å ha en agenda og en visjon, og å være tro mot den. Nøgne Ø hadde ingen kommersiell agenda, da vi startet å brygge i 2003. Vi ønsket bare å være misjonærer. For godt øl, som hittil var utilgjengelig i Norge. Jeg pleier å si: You cannot hold a good man down. Det tror jeg fortsatt på. Det tok 8-9-10 år før vi eierene på Nøgne Ø kunne ta ut lønn. Dette var dedikasjonen til vår målsetning. Jeg tror at en slik forpliktelse til en helt tydelig og definert strategi (som vi den gangen evnet å formidle) over tid vil bli respektert av markedene. Vel, dette er min naive oppfatning. Men mye har endret seg siden det....... Beste hilsner fra solrike Kreta! Kjetil

2018-05-30

Akershus 3/5 – Frustrasjoner

Dette er del 3 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstarten – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I denne tredje delen skal vi se at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klar for å prøve noe nytt.

Haakons hall i Moss var ett av stedene der Akershus bryggeri ble tilgjengelig i starten. Men dette stedet gikk konkurs allerede året etter.

Moss Avis skriver om konkursen i Tronds pub og Haakons hall 7. april 1994. Over 700.000,- hadde vært på avveier. Moss Bryggeris og pubens regnskaper var uenige om hvor mye øl som var levert. Ettersyn viste at Moss Bryggeri hadde fakturert for 10.000 liter mer enn faktisk levert, og det utgjorde nok en betydelig andel av de manglende midlene. Men også Akershus Bryggeri ble implisert for overfakturering i forhold til leverte varer.

Det lyder som en underlig sak, for det var egentlig puben som hadde dårlig økonomistyring og bryggeriene som burde hatt kontroll. Konkursen og rotet i avtaler og papirarbeid er som en innvarsling av tider som skal komme.

Et annet varsel om stemningsendring kom måneden etter, i et stort intervju i Aftenposten Søndag, 15. mai 1994. Scenen for intervjuet var intet ringere sted enn på Lorry nederst i Hegdehaugsveien, en aller tidligste stedene i Oslo med digert ølutvalg. Tonen i intervjuet settes innledningsvis med et sitat som kanskje bedre enn noe annet illustrer det bunnløse gapet som på denne tiden raskt åpnet seg mellom de nye småbryggeriene og de gamle bryggeriene:

Stakkars oss nordmenn. Vi er flasket opp med en snever ølkultur. Vi er hjernevasket i Ringnes. Det er på tide vi får smake på hva verden kan tilby av spennende øl.

Denne innstillingen etablerte seg som en slags sannhet som holdt i mange år. Men på starten av 1990-tallet var det ikke noe innlysende over det. For det første var flere av de nye småbryggeriene bare små kopier av de store. De var små eller middelsstore av fødsel – og forsøkte å kompensere ved å være raske og fleksible. Målet deres var likevel stort sett å brygge omtrent samme undergjærede øl som de store – pilsner, bayer og bokk. Dette gjaldt Jæren, Hardanger og Tromi i hvert fall, og utover 1990-tallet kom det til noen flere. I den grad de sa noe stygt om det store bryggeriene, gikk det helst på forretningspraksis og utskvising fra utesteder, ikke på produktene.

Derimot var det en annen holdning blant bryggerne av overgjæret øl og deres fans. Det utviklet seg nærmest i retning av et hatforhold. Som vi har sett over var Akershus' tidlige historie preget av et slags kall til folkeopplysning om overgjæret og smaksrikt øl. Igjennom skinner en klokkertro på at når bare folk blir opplyst, vil de treffe de rette valgene. De må bare se lyset, så blir de omvendt.

Sitatet over vitner også om en begynnende resignasjon i dette misjonsarbeidet. De observerer at pilsnerdrikkerne er blitt fortalt sannheten, omigjen og omigjen. Men det siger liksom ikke inn. De begynner å forstå at pilsnerdrikkerne trolig aldri kommer til å forstå eller endre adferd. Dermed mistenkes de for å være dumme, eller til og med hjernevasket. Den jevne øldrikker ville ikke se verdien av overgjæret øl om du tvang det i dem.

Her kan vi spore noe av konspirasjonsteorien omkring de store bryggeriene: De skal ha nærmest hjernevasket befolkningen til å drikke pregløs pils, og derfor blir det ikke skikkelig marked for det gode ølet som ølnerder liker å drikke og de mange småbryggeriene liker å brygge. Denne «konspirasjonsteorien» vokste utover 1990-tallet og et stykke inn i det nye årtusenet, men har avtatt med årene etterhvert som det har blitt flere mikrobryggerier og lettere å få tak i ølet deres.

Her må det legges til at dette var et intervju som Aftenposten gjorde med fire personer, hvorav Thanem fra Akershus Bryggeri bare var én. Vi kan selvfølgelig ikke være sikre på at han var enig i ett og alt som ble sagt der, men stemningen i artikkelen gir et inntrykk av at de var relativt samstemte. I intervjuet hagler det påstandene om de store bryggeriene, nesten som om de fire var medlemmer av en undertrykket minoritetsgruppe, på vei til å lage sin egen frigjøringsorganisasjon.

Vi tror jo at norsk melk er best også. [...]

Det norske folk går stort sett rundt med forestillingen om at godt øl er synonymt med norsk pils, [...]

[...] i Norge har bryggerinæringen snevret inn forbrukerens horisont. [...]

Vet du hvem som fant på uskikken med å holde glasset skrått under skjenkingen? Bryggeriene. For å få opp omsetningshastigheten og senke personalkostnadene. Det går raskere å skjenke når det ikke skummer.

Og slik fortsetter det endel utover. Miller og Corona får sine pass påskrevet, men Pilsner Urquell får skryt. Flere gamle ølmyter presenteres. Utålmodigheten er stor. Frustrasjonen er større. At nordmenn ikke kan forstå sitt eget beste!?

Her er det noe med den tidlige misjonæraktige optimismen om at alle kommer snart til å «se lyset», som snur til en fatalistisk sarkasme, og det bærer ikke bare gode bud om utsiktene for småbryggeriene. Og analysen deres var vel til en viss grad også riktig. Når «alle» i dag drikker øl fra småbryggeriene er det i mindre grad fordi pilsnerdrikkerne på 1990-tallet ble omvendt. Det er mer fordi vi har fått en ny generasjon med øldrikkere. Vi kan litt flåsete si at det var generasjonen som gikk i småskolen i 1994 som skulle vokse opp og bli fans av overgjæret og småskalabrygget øl.

For øl har noe til felles med blant annet musikk og fotball: Du skifter ikke favoritt! Det er selvfølgelig en overgeneralisering, men den fanger en kjerne av sannhet. Den musikksmaken du hadde som ung er mer eller mindre den som tar med deg på aldershjemmet. Du skifter ikke fotballklubb å være fan av heller. Og du skifter egentlig ikke ølvaner. Det har litt med smak og behag å gjøre, litt med trender, ganske mye med nostalgiske følelser for hva du gjorde i ungdomstiden, og en god porsjon med å skulle ta avstand til foreldregenerasjonen.

Det skulle vise seg at det var mange formuleringer i dette intervjuet der bryggeriet senere skulle møte seg selv i døra i årene som skulle komme. På mange måter representerer intervjuet et vendepunkt i bryggeriets historie, og man kan se på det som en tolkningsnøkkel for bryggeriets videre fremtid. De hadde opplevd en eventyrlig vekst, men stanget nå i taket fordi den store, gemene hop av øldrikkere kort og godt ikke ville ha noe annet enn den kjente og kjære pilsen sin.

Entusiasmen fra første fase var snudd til resignasjon over at det ikke var lett å se noen god vei fremover … ikke uten å lempe litt på ambisjonene, kanskje?

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-29

Akershus 2/5 – Oppover

I denne delen av historien om Akershus bryggeri ser vi på hvordan bryggeriet etter pang-starten forsatte en kometkarriere utover i 1993. Tidligere er publisert første del – Oppstart.

Etter jul 1992 må hverdagen etterhvert ha satt inn. Henschien ble intervjuet i Moss Avis 12. januar 1993. Han forteller at ølet ikke er undergjæret og pasteurisert, men det er overgjæret, noe som fremstilles som nesten magisk. Han sammenlikner det med rødvin og hvitvin på en måte jeg ikke forstår, men som i hvert fall formidlet at det var en stor og betydningsfull forskjell. Det virker som man frykter at de tekniske detaljene skal gjøre øldrikkerne skremt, for det er mest vage beskrivelser over temaet «veldig forskjellig og mye bedre enn pils».

Men deler av det avisen skriver er litt over grensen for hva som egentlig var sant. Det fortelles at «Akershus Bryggeri er det eneste i landet som produserer slikt overgjæret øl,» og da skal vi minnes at bryggerimesteren hos dem tidligere har jobbet ved Oslo Mikrobryggeri. Det blir skrevet at Akershus Bryggeri er Skandinavias første mikrobryggeri, hvilket vel er å ta temmelig hardt i. Om det er Henschien som tar hardt i, eller journalisten som ikke får med seg nyanser og kvalifisering får være usagt. Idag blir det aviskrangler med prominente bloggere når bryggerimarkedsførere kaster frem selvforherligende påstander som det er vanskelig å dokumentere. Men i 1993 fikk slikt tilsynelatende gå uimotsagt.

På denne tiden fantes Oslo Mikrobryggeri, og Oslo Bryggerikompani, som jeg mener var tett knyttet opp mot OMB, men tappet på fat og flaske for servering andre steder, der OMB bare serverte i egne lokaler. Videre startet Tromi Fabrikker i Trondheim brygging av øl i 1991, mens det aller første mikrobryggeriet, Jæren Bryggeri, allerede hadde rukket å gå konkurs. Det største bryggeriet var Hardanger bryggeri, som hadde hele ti ansatte og var startet i 1991. Dessuten hadde Hansa i 1991 startet sin egen brewpub på Karl Johans gate under navnet Studenten Joh. Albrecht Brygghus.

Da Dagbladet intervjuet ølpersonligheten Øystein Øystå i Drøbak, var det igjen veldig fokus på at ølet er overgjæret, det er ale, det er CAMRA-aktig og det er britisk: «en mørk type, Irish Stout, og en rødfarget "pale ale"». Det er nesten litt magi. Men Øystå er mer presis med formuleringene: «Akershus Bryggeri i Enebakk er det første minibryggeri i landet som leverer fatøl til skjenkesteder.» Og akkurat det hadde han muligens rett i.

Den 27. juli 1993 kan Arbeiderbladet melde at Akershus Bryggeri er utsolgt for øl. De jobber med å kunne doble kapasiteten. Estimatet på 250.000 liter for 1993 er allerede gjort til skamme. Internt på bryggeriet har man lagt hodene i bløt, og strategien med utelukkende fatlagring for servering på tapp er forlatt. Thanem forteller:

Vi begynte å tappe øl på flasker for et par måneder siden. Det skjer ved hjelp av Moss Bryggeri. Disse flaskene har blitt revet bort.

– I løpet av denne uka eller neste uke vil vi tappe 15.000 nye flasker. Vi håper at det holder en stund.

Formuleringen er ikke klar på om det bare er flasketappingen som foregår i Moss, eller om det også er bryggingen som foregikk der. Det er ikke uvanlig at man kjører øl på tank til et fjerntliggende bryggeri for tapping, så det er fullt mulig at flaskeølet var brygget i Enebak. Trolig var det bare tapping, for Moss Avis har to dager senere et intervju rundt dette, og de er veldig flinke til å finne vinklinger som involverer Moss, men de omtaler bare tapping.

Moss Avis viser et bilde av Svend Oppegård sittende på kontorpulten med et skolekart over Norden i nedtrekkbar tavlestørrelse bak seg. Symbolikken er tydelig … som en general på slagmarken dirigerer de leveringer til sju fylker, og de har ingen planer om å stoppe der. På dette tidspunktet har de oppgitt at ølet deres er å få tak i på hele 30 utesteder i Oslo, og i totalt sju fylker.

Dette er på et tidspunkt da det gikk en høylytt diskusjon om EØS-avtalen og øl. De norske bryggeriene var redde for at en flodbølge av utenlandsk øl skulle drukne dem. Tidligere hadde norske bryggerier lisenstappet utenlandske ølmerker i Norge, tidvis så-som-så i forhold til originalen – tidvis til og med bedre i følge enkelte. Men dersom det utenlandske bryggeriet kunne eksportere originalølet sitt til Norge, hadde de norske bryggeriene gravd sin egen grav ved å etablerte et marked for disse ølmerkene. I Norge var det små marginer, høye avgifter og man var nødt til å ha importbarrierer for å kunne overleve – mente de store bryggeriene. Noen ting endrer seg aldeles ikke.

Men Akershus bryggeri gikk eplekjekt mot strømmen og ønsket importen velkommmen. Importér utenlandsk øl, så lærer nordmenn at det finnes noe mer enn pils, mente de. Eller som Thanem uttrykte det:

Slik sett tror vi EØS-avtalen vil være til fordel for oss. Den vil åpne for andre øltyper og gjøre folk mer våkne på valgmulighetene.

Da Aftenposten 13. oktober 1993 intervjuet dem, er situasjonen mye den samme. Det nevnes at Moss Bryggeri ukentlig tappet mellom 5000 og 10000 flasker for dem. Snarere enn at Moss skulle ha brygget for dem er det nå omvendt: «At de gjør skikkelig arbeide, viser det faktum at Moss Aksjebryggeri fra tid til annen betror dem produksjon av noen av sine egne produkter.»

De to øltypene som nevnes oftest i starten er Pale Ale og Irish Stout. I tillegg refereres det tidvis til en tredje øltype som nevnes Weissbier, Krystall Weissbier og endog White Beer, som trolig må være en journalist som har misforstått Weissbier. Det som finnes av beskrivelser er generisk i tråd med disse typene. Stouten er mørk, bitter og med solid og fast skum. Pale ale er kobberrød, og med fruktig tørrhet og maltsødme i god balanse. Weissbier har både hvete- og byggmalt og er en tysk stil. Joda, intet veldig overraskende der. Den mest spennende var at de brukte engelsk malt og humle, samt gjær fra et bryggeri i Manchester.

Det var også tydelig at de på dette tidspunktet bare brygget disse tre øltypene. Tatt i betraktning av at mikrobryggerier ofte har spredd seg utover på et stort antall ulike øltyper, så virker det rart at man ikke supplerte med ytterligere ølstiler i tillegg til Weissbier, Irish stout og Pale Ale. Tross alt, dersom Moss tiltrodde dem brygging batcher, så må de ha hatt en viss overkapasitet. Dette var i 1993 og det gjaldt noen begrenseninger på kommersiell ølbrygging, men uten at det var veldig restriktive:

  • Renhetsloven måtte overholdes
  • Øl kunne ikke være sterkere enn 7,0%
  • Sterkølet – over 4,7% – måtte selges på Polet.
Denne siste begrensningen var blitt innført fra 1. mars 1993, men gjaldt selvfølgelig ikke for puber. Disse begrensningene eliminerte enkelte ølstiler, men det var allikevel mange stiler som de kunne ha brygget.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-28

Akershus 1/5 – Starten

Mange lever i en villfarelse om at norske mikrobryggerier startet med Nøgne Ø, men selv før dem var det flere småbryggerier, dog ofte kortlivede og med fokus på pilsner. I en serie på fem postinger skal vi se på ett av de tidlige mikrobryggeriene: Akershus Bryggeri – og som forøvrig ikke må forveksles med dagens Oslo og Akershus bryggeri.

Den 24. september 1992 kunne Dagens Næringsliv melde under overskriften «Engelsk» øl at tre fyrer hadde startet Akershus Bryggeri A/S og skulle brygge ale og stout, og i Moss Avis noen dager senere nevnes en krystall weissbier som den siste av tre øltyper. De tre er avbildet mens de drikker stouten sin. De var Svend Oppegaard, Bård A. Thanem og Hans J. Henschien.

Henschien er titulert som «ølkonsulent» av DN, mens Moss Avis fire dager senere titulerer den tidligere mossingen som leder for markedsføringen til bryggeriet. Han er tidligere eksportsjef for Aass bryggeri. Thanem er titulert av DN som «bryggerisjef», og det er han som skal drive bryggeriet. Oppegaard er med på investeringen, sammen med Petter O. Solli. Oppegård hadde en teknisk rolle ved bryggeriet. Tilsammen var det investert rundt 2 millioner kroner.

Idéen bak bryggeriet har nok hatt flere røtter, og én viktig «rot» kom via Thanem, som hadde studert i Portland i Oregon i USA. Der er det fremdeles et enormt mikrobryggerimiljø, og han tok tanken med hjem til Oslo. Dette hadde allerede tre år tidligere inspirert til Oslo Mikrobryggeri. Andre argumenter som ser ut til å ha inspirert var CAMRA i Storbritannia, samt at de nevner at overgjæret var enerådende i Norge frem til 1842, og det virker som de ønsker å hente inspirasjon fra øltradisjoner fra før undergjæren.

Vi må huske på tidsånden i 1992, og da tenker jeg ikke moter og slikt som man drar frem til 90-tallsparties. Reagan, Thatcher og Willoch surfet inn på en høyrebølge rundt 1980, i de tolv årene som hadde gått var store top-down-strukturer brutt ned, og monopoler avviklet. NRK hadde fått konkurranse, fagforeninger hadde mistet mye makt, bryggerienes kartell-inndeling av Norge var historie. Økonomisk var det Mum-and-Pop-businesses som var ikonet. Juridisk var forenkling slagordet. Kulturmessig var 68'ere blitt litt sidrumpa veiblokker for sinte-unge-menn som ville frem. Hver generasjon har sitt selvstendighetskompleks og må til en viss grad mentalt forklaste foreldregenerasjonens form og mål, eller i det minste smi dem i en ny form.

Sånn var det litt på ølfronten også. Det stod frem folk som ville skape noe nytt, noe som kunne vokse og utkonkurrere det store og trege. Dette var tiden for «small is beautiful» og tanken om at vinnerformelen var innsatsvilje, pågangsmot, fleksibilitet og frihet fra karteller og byråkrati. Man kan diskutere om det var reelt, eller om det egentlig fungerte best der hvor det åpnet seg nye markeder. Men både Microsoft og Apple synliggjorde idéen om den lille, raske og tilpasningsdyktig som danket ut den gamle, store, stivbeinte og ineffektive.

Det kan virke sært idag, men de første motreaksjonene til dette bryggeriintiativet kom ikke fra konkurrenter eller ølsynsere – men fra språkfolk som ikke likte nye ølnavn. I Dag og Tid 22. oktober 1992 tar Lars Aarønæs for seg anglisismer i språket og ytrer om det nye bryggeriet: «Ølet frå det nye Akershus Bryggeri i same kommune heiter Akershus Pale Ale. I tillegg skal dei lage irish stout. Som ein ser: To anglisistar, to skorpete og væskande utslag av anglisismen.»

Avisene skriver ikke så mye om utstyr, men vi kan se litt utfra bilder og slikt. I DN 24/9 ser vi et temmelig digert filter, og i bakgrunnen kan vi skimte tanker på minst 2000 liter, om ikke større. Noe av utstyret (blant annet det nevnte filteret) var kjøpt fra Jæren Bryggeri, som hadde gått konkurs tidligere dette året. Men Jærens tre 5000 liters tanker var nok for store for bryggerioppstarten til Akershus.

Bryggeriet lå på Gran i Enebak. Uten at jeg har bragt full klarhet i det, virker det som om Akershus aldri skaffet seg eget flasketappeanlegg, men i stedet kjørte ølet til tapping hos andre når det skulle på flaske. Fra starten var de fokusert på fat-øl, muligens til og med fra engelske håndpumper.

Thanem er sitert i DN 24/9 rundt markedsstrategien. De skal ikke konkurrere mot de store, hvilket var en strategi som på den tiden allerede hadde knekt ryggen på andre nystartede småbryggerier. Han sier: «Vårt øl skal bare tappes på fat og selges på skjenkesteder,» og forteller at de har fått skriftlig avtale med rundt 20 skjenkesteder. Han fortsetter: «Vi satser på puber og skjenkesteder som har en viss tradisjon som ølsteder.» Ifølge DN 9. desember var tanken å øke dette til 40-50 steder i løpet av 1993.

Disse skjenkestedene lå i Oslo, Vestfold og Østfold, og ølet skulle distribueres på 50-liters fat. De varsler om at det ville bli mye humle og mørke maltslag. Thanem sammenfattet deres hovedtanke som: «Vi ønsker å gjøre tradisjonelle europeiske øltyper tilgjengelige på det norske marked. Vi vil være med og skape mangfold.»

Thanem har erfaring fra Oslo Mikrobryggeri, der han var med på oppstarten. Dermed hadde han allerede vært noen år i bransjen da han ble med på Akershus bryggeri, i tillegg var han ihuga hjemmebrygger. Han gikk med andre ord fra en brewpub til et produksjonsbryggeri for puber. Dessuten var han klar på at det var et nisjeprodukt. Massemarkedet var pilsner, men det var et lite marked for engelske øl. Selv om det var lite, var det et stabilt og selvbevisst marked.

Planen ved oppstart var å selge en kvart million liter pr år med en omsetning på 5,5 mill. Det gir en pris ut fra bryggeriet på 11,- pr halvliter. Det var nok over hva de store bryggeriene tok, men det virker ikke ille for et spesialprodukt. Siden man kun siktet på pub-markedet, burde marginene være på deres side.

Det har allerede gjæret endel rundt om i Norge i de tre årene som hadde gått fra Jæren Bryggeri og Oslo Mikrobryggeri startet. Allerede dagen etter følger Dagens Næringsliv opp med en notis om enda et nytt bryggeri: Bryggerikompaniet A/S. De var allerede så godt om igang med å brygge steamer, weizen og pils i nye lokaler langs Akerselva. Liksom Akershus Bryggeri var også dette folk med bakgrunn fra Oslo Mikrobryggeri.

Så kult og trendy fremstod mikrobryggerier i 1992 at avisene ikke fremstiller det som en raritet drevet frem av noen underlige skruer. Istedet – og med stor respekt – formidler de historien om ølkulturelle helter som tør å satse for å hevde seg i konkurranse med de store. Thanem blir til og med intervjuet til spalten «På nattbordet» der man graver i hva interessante personer i nyhetsbildet leser. Thanem kommenterer at bryggeridrift tidsmessig ikke er noen A4-jobb, men at han får med seg fagstoff innen øl og business, deriblant internasjonale bransjetidsskrifter. Formodentlig blir han presset litt mer rundt skjønnlitteratur, og han oppgir Günter Grass og Graham Greene blant skjønnlitterære forfattere.

Jeg er usikker på hvilken dato ølet først ble servert, men det skjedde nok i løpet av oktober 1992. Den 6. november 1992 annonserer utestedt Trappa Bierstube i Dagbladet:

Nye tradisjonsrike brygg fra Akershus Bryggeri.

… og dessuten et sitat som idag kan få oss til å stusse: 52 ølsorter og frosne glass!

Trappa lå i Møllergata 25 ved Youngstorget, og navnet var vel en hentydning til at operaen også holdt til der. De brukte det ikoniske bildet av Julie Andrews fra musikalen «The Sound of Music» som logo. Og med klart ordspill mellom musikalkarakteren Admiral von Trapp og navnet på stedet, gir undertittelen til logoen enda et ordspill: «For folk som trapper opp og ned».

Ellers ble det solgt på Lucky Luke og Tronds Pub & Haakons hall i Moss. I Tønsberg ble de ført på Saxon King da de gjenåpnet tidlig i 1993 etter en konkurs. I Drøbak var de representert med to tappekraner på Telegrafisten. (Akk, pubnavn er i seg selv et tema man kunne dykke langt ned i.)

Akershus bryggeri var fått en skikkelig pang-start med masse gratis pressedekning. De var bredt omtalt, hvilket er særs viktig i et marked med reklameforbud. De hadde til og med fått frem budskapet om et godt og tradisjonsrikt øl, brygget i småskala, og uten undergjær eller industrianlegg. Dessuten var det på plass et betydelig antall avtaler med puber.

Akershus Bryggeri var godt i gang.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.