Jeg vet ikke helt om jeg skal være smigret over å bli sitert i
Pressen, eller indignert over at det jeg sier blir destillert ned til
en kjerne jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Det er vel slik med
journalister. Saken gjelder denne
artikkelen i E24.no.
Først bakgrunnen, jeg stakk innom Berit i ekspedisjonen for å slå
av litt småprat på en ellers øde sommerarbeidsdag. Berit satt i
telefonen, og det første jeg hører henne si når jeg kommer inn er
«Vent litt, her kommer en som kan hjelpe deg.» Nåvel, det er en
journalist i E24 som holder på en med artikkel om en
spørreundersøkelse om datasikkerhet i norske styrer. Vi snakker
kanskje 10 minutter, og jeg husker jo ikke alt jeg sa, og det er mulig
jeg husker feil det jeg hørte og det jeg sa, men her er high-light
slik jeg husker det.
Han startet med å fortelle at en undersøkelse hadde vist at 36% av
styremedlemene i undersøkelsen ikke krypterte E-posten sin ifm
styresaker, mens 8% gjorde det. (Jeg vet det står 60% (inkluderer
papirpost) og 18% i artikkelen, og at der gjelder det utsendelse av
styrepapirer, men jeg husker det som 36% og 8%, men det er mulig at
jeg hørte feil.) Jeg sa at jeg synes 8% som krypterte sin E-post var
usannsynlig høyt i forhold til hva jeg ville forventet. Men det gikk
snart opp for meg at det sannsynligvis var snakk om to forskjellige
ting. Det er én ting å bruke VPN og kryptert SMTP og IMAP, mens
det er noe ganske annet å bruke ende-til-ende-kryptering mellom
E-postens sender og mottaker. Rett nok er kryptert SMTP og IMAP skritt
i riktig retning, men det blir ikke helt «kryptert E-post» ut av
det. Vi diskuterte ikke ordlyden i spørreundersøkelsen, men jeg sa at
magefølelsen min var at tallet var såpass høyt som 8% bare fordi mange
husket at de hadde krysset av på en konfigurasjonsboks som sa bruke
sikker eller kryptert forbindelse. Så forsøkte jeg å forklare litt om
kryptering og en E-posts hoppende liv, og relaterte det hele til
svenskenes sak rundt legalisering av offentlig overvåking av
elektronisk trafikk - deriblant E-post.
Han spurte om han kunne sitere meg, og jeg sa ja, og trodde at han
ville sjekke sitatene med meg før han brukte dem. Men det er vel ikke
slikt journalister gjør lengre, tror jeg. Uansett, idag kom artikkelen
ut, og jeg er sitert som:
Dette er jo svært viktig informasjon som absolutt bør krypteres,
sier Anders Christensen, sjefingeniør ved NTNU.
- Men
«ende-til-ende»-kryptering er svært vanskelig, så 18 prosent er
egentlig ikke et bemerkelsesverdig lavt tall, sier Christensen.
Jeg tror jeg forklarte meg noe slikt som at
ende-til-ende-kryptering var masse prakk og dårlig støttet i mange
verktøy, så det er ikke underlig at det brukes lite. Jeg håper ikke
jeg gav ham inntrykk av at 18% eller 8% prosent var representative for
bruk av ende-til-ende-kryptering.
Jaja, neste gang skal jeg huske på eksplisitt å si at journalisten
må sjekke alle sitater med meg. Det er forresten ikke første gang jeg
sitter igjen og føler at ordene ikke kom helskinnet fra munnen min og
frem til trykksverten. Den første og mest traumatiske gangen var da
jeg ble intervjuet om sikkerhetsproblemer i en fjern fortid, og jeg
forsøkte å forklare for journalisten at «hacker» ikke var synonymt med
digital innbruddstyv, og at jeg derfor var svært bevisst på å bruke
«cracker». Men han skrev «hacker». Jeg ringte inn kommentarene fra
korrekturlesingen og tok selvfølgelig med dette. Men jeg fikk beskjed
fra noen andre i redaksjonen enn journalisten at det hadde diskutert
det, og kommet til at «hacker» var et bedre og mer representativt ord
å bruke. Leserne ville ikke forstå det ellers, og vi måtte jo tenke på
leserne. Jeg var tydeligvis ikke så viktig å tenke på etter at
intervjuet var gjennomført. Dessverre var jeg den gangen ikke moden
nok til å sette ned foten.
Neste journalistiske høydepunkt var da ei blekke i
universitetsmiljøet hadde en skandalspreget avsløring av den ekstreme
pengesløsingen ved IDI, ifm at vi begynte å kjøpe flatskjermer til
datasalene - en teknologi som «alle» visste ingen fremtid hadde. Vi
fikk lese de relevante delene av artikkelen på forhånd. Det var mange
feil eller gale antagelser der, og vi hadde på forhånd påvist og
tilbakevist dem. Egentlig trodde vi at artikkelen var død, for slik vi
så det, var det knapt noe stoff igjen etter korrigeringene. Da den
likevel kom ut, så kontaktet vi redaktøren, som svarte at de hadde så
lite stoff til det nummeret, at de valgte å kjøre saken likevel.
Kanskje det er satt på spissen, men det virker som om ansvaret for
at en uttalelse presenteres korrekt, hviler tyngre på intervjuobjektene enn
på journalistene. Hvis du presenterer saken for komplekst, roter de
det bare til. Hvis du vinkler noen spissformuleringer, så gidder de
ikke sitere deg, eller griper en sleivformulering og plasserer den
utenfor kontekst. Jeg antar at de vil unnskylde seg med at de har
dårlig tid og alt må enten publiseres her og nå, eller så er det
utdatert. Det er kanskje en forklaring, men jeg synes ikke det er en
unnskyldning.
Men han fikk i det minste navn og stilling rett, dét alene er over
snittet.
