Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2007-06-27

Startskuddet for Den store nordiske aquavitkrigen

I mandagens utgave av Dagens Næringsliv er det en artikkel om hvordan Halvor Heuch i Arcus har egget til strid om begrepet aquavit. Utfra artikkelen synes det som han mener at norsk aquavit er mye bedre enn annen aquavit, og at EU burde beskytte navnet «aquavit» slik at den ikke kan lages på andre måter enn slik man tilfeldigvis lager den i Norge hos hans arbeidsgiver Arcus.

Den eneste verdien i dette sørgelige utspillet er nok dets evne til å kunne underholde i sommerukene fremover. Dersom vi ikke har en sommerlig vitsekrig med svenskene, så kan vi jo ha en aquavitkrig med danskene. Forøvrig, poeng til danskene for ikke å hisse videre opp i sitt svar, men for å foreslå det eneste fornuftige: sammen står man sterkere, og det gir den produktbredden som ett av de nordiske landene alene ikke kan gi.

Men la oss se på saken. Burde ikke aquavit brennes på poteter og lagres på fat? Vel, potetbrennevin har faktisk ikke så lange tradisjoner i Norge. Det er selvfølgelig en post-kolumbisk greie, og faktisk tar ikke potetspriten skikkelig tar av i Norge før tidlig 1800-tall. Hva brant man på før det? Vel ... korn. Og hva er det man akker og oier seg over, og som danskene brenner på? Ehh ... korn? Poeng til danskene for å holde på tradisjoner.

Men er ikke i det minste potetspriten bedre enn kornspriten. La oss se bort fra smak og behag, og gå rett til sakens kjerne. Sammenliknet med Danmark er Norge ikke noe utpreget åkerland. I gamle dager måtte man prioritere kornet til mat, ikke brenning. (At poteten etterhvert hovedsaklig ble mat, er en annen sak.) Derfor var det ren ressursutnyttelse som tvang nordmenn til å brenne poteter i stedet for korn. At de fleste andre nasjoner i vår klimasone og med mer åker har holdt seg til korn er kanskje en indikasjon på hvor kvaliteten ligger. Uavgjort, norsk ressursutnytting mot dansk kvalitetsbevissthet.

Så var det påstanden om at den danske aquaviten hadde så mye fusel. Det burde da telle? Er ikke norsk sprit renere og bedre? Tja, la oss heller spørre hvorfor den norske spriten er så mye renere. Frem til 1830-årene og deromkring brant man fremdeles på gamlemåten, satsvist, slik som hjemmebrennere og skotske maltwhiskybrennerier fremdeles gjør det: bland sammen en mesk, la den gjære, og destillér det to eller tre ganger. Men utover 1800-tallet kom den kontinuerlige destileringen som industrialiserte brenningen og tok bort håndtverket og kunsten, men til gjengjeld laget man teknisk sett utmerket sprit. Det ble bokstavlig talt «teknisk sprit» (minus brekkmiddelet). Noen som gikk den andre veien var skottene: de beholdt håndtverket og skapte et spesialprodukt med verdensappell med whiskyen sin. Jeg vet ikke helt hvordan danskene destillerer, men utfra klagingen til Arcus høres det ut som de har beholdt tradisjonene bedre enn i Norge. Minuspoeng til Norge for å industrialisere bort tradisjonene.

En annen ting man ønsker å standardisere på med aquavit er hvilke krydder som skal tilsettes. Danskene dytter jo alskens mulig ting i, og det er jo ikke bra, må vite. Men her er nok danskene på trygg grunn, for smakstilsetninger i såvel brennevin som øl har lange tradisjoner. At man i Norge har falt ned på et snevert spekter av krydder i den industrielle produksjonen, er vel tross alt ikke noe som danskene bør eller kan klandres for. I gamle dager trengte man smakstilsetninger for å døyve fuselsmaken, mens med dagens industrielle fremstilling av ren og nøytral sprit trenger man smakstilsetning for at det i det hele tatt skal smake noe som helst. Poeng til danskene for vilje til å eksperimentere med smakstilsetninger.

Og ordet «akevitt», er ikke det like vaskekte norsk som grunnfjellet på Dovre? Næ. Det kommer av latin aqua vitae, som betyr livets vann, og som Ramon Lull og Roger Bacon eksperimenterte med det, lenge før det trolig kom til Norge. Ideen er muligens at ting som ble puttet på sprit ikke råtner, og dermed trodde man spriten hadde noe livgivende eller i det minste livsbevarende i seg. Begrepet aqua vitae har vært brukt i hele Europa, men skottene oversatte til gælisk uisce beatha (dvs whisky) og franskmennene til eau de vie. Selv det russiske vodka er en diminutivsform av vann. At «aqua vitae» skulle kunne beslaglegges av norsk er latterlig, men i beste fall kunne man kanskje komme unna med en liten okkupasjon av uttrykket «norsk akevitt».

Men er i det minste ikke norsk aquavit en gammel og ærverdig tradisjon som kan stå på trygt på sine egne ben? Tydeligvis ikke, dersom vi gløtter mer til hva Arcus gjør enn hva de sier. Den flaska med Lysholms Linie Aquavit (forøvrig en gammel dansk skrivemåte) som er gjengitt i artikkelen har en morsom etikett. Der er gjengitt et gammelt seilskip, et som formodentlig fører linjeaquaviten. Men stopp en hal! Skipet har en umiskjennelige 1600-tallstrekk: fregattrigget med tre segl på fokke- og stormast og med mersseil og latinerseil på mesanmast, tre digre lanterner på et høyt akterspeil, og med blindseil på baugspydet. Dette kan umulig være et skip fra særlig langt inn på 1700-tallet, mer trolig rundt slutten av 1600-tallet. Dersom jeg skal råtippe, er det kanskje ett av Tordenskjolds skip - kanskje Hvide Ørn? Når startet man med brenning av poteter i Norge? Stort sett begynnelsen av 1800-tallet. Når sendte Jørgen B. Lysholm de første fatene med aquavit med skip over linien (dvs ekvator)? Med briggen Throndhiems Prøve ca 1805-07. Derfor er etiketten tendensiøs og ikke helt sannferdig.

Men det stopper ikke der, for ikke bare er etikettbildet en anakronisme, det er i tillegg photoshop'et. Sjekk det norske flagget. Det synes både overdimensjonert og å vaie mot vinden, men den virkelig store feilen er at det er norsk. Det norske flagget eksisterte ikke før 1821, og kan derfor ikke være heist på et skip fra denne tidsalderen. Selv etter dette tidspunktet bruktes vanligvis svensk flagg eller norsk flagg med unionsmerke, spesielt i fjerne farvann (omtrentlig utenfor Nordsjøen). Enten har de limt inn et norsk flagg, eller så har de tegnet inn et blått kors på et dansk flagg. Hva avslører det når man må photoshop'e etiketten på denne måten? Produktstolthet? Neppe. Ydmykhet for tradisjoner? Tjaaaaa.

En annen ting å legge merke til på etiketten er mangelen på høyt priste potetene (planten på høyre side av etiketten kan umulig være potetris, for blomstene er avbildet med seks, ikke fem kronblader). I stedet er det avbildet - skrekk og gru - kornaks. Kanskje disse potetene egentlig var litt i bakgrunnen allikevel? Og hva med «nissen» som sitter overskrev på et fat, mens han holder et mindre fat under hver arm. Hvor har vi sett det «ikonet» før, montro? Kan det være inspirert av Gambrinus, ølkongen som vanligvis er avbildet mens han sitter overskrevs på et ølfat. Øl er jo som kjent basert på korn, ikke poteter.

Alt i alt virker Arcus' utspill som en slags Tommyball. For etter at man selv har industrialisert bort sine egne tradisjoner, så forsøker man gjennom spissfindige definisjoner å frarane dem fra de som har beholdt dem.

Men bevares, det er fin og ren sprit, det skulle jo bare mangle. Personlig holder jeg meg til skotsk maltwhisky.