I dagens Dagblad står det under Trivial Pursuit på side 58: «Hvilken bokstav bruker man som enhet for akselerasjonskreftenes virkninger på et legeme?». Jeg ble forundret da jeg så svaret var «g». Det er formodentlig forkortelsen for jordens gravitasjon de mener, men i konteksten av spørsmålet må svaret strengt tatt tolkes som gram, som er enheten for masse, ikke for akselererasjonskrefter.

Hva er korrekt svar? Jeg slurvleste spørsmålet og hang meg mer opp i «hvilken bokstav» enn «som enhet», og tippet «a», og m/s² er jo ikke en bokstav.

Hva mener dere, er det feil fasit, et dårlig formulert spørsmål, eller bare meg som har glemt fysikken min?

Av og til er man uheldig med plasseringen av reklamen. For flere år siden var Magni og jeg på kino for å se «Super Size Me», filmen om mannen som bestemte seg for å spise mat på MacDonald's en hel måned, og som ble sjokkert over hva det gjorde med kroppen hans på selv så kort tid.

Filmen var ikke akkurat noen god reklame for hurtigmat av den typen som MacDonald's er blitt et ikon for. Derfor var det både hysterisk morsomt og litt skremmende å snu billetten og se at på baksiden var det reklame for et «kjempetilbud» på Burger King.

For og bakside er gjengitt under.

Og, nei, vi dro ikke til Burger King etter filmen.

Jeg vet ikke helt om jeg skal være smigret over å bli sitert i Pressen, eller indignert over at det jeg sier blir destillert ned til en kjerne jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Det er vel slik med journalister. Saken gjelder denne artikkelen i E24.no.

Først bakgrunnen, jeg stakk innom Berit i ekspedisjonen for å slå av litt småprat på en ellers øde sommerarbeidsdag. Berit satt i telefonen, og det første jeg hører henne si når jeg kommer inn er «Vent litt, her kommer en som kan hjelpe deg.» Nåvel, det er en journalist i E24 som holder på en med artikkel om en spørreundersøkelse om datasikkerhet i norske styrer. Vi snakker kanskje 10 minutter, og jeg husker jo ikke alt jeg sa, og det er mulig jeg husker feil det jeg hørte og det jeg sa, men her er high-light slik jeg husker det.

Han startet med å fortelle at en undersøkelse hadde vist at 36% av styremedlemene i undersøkelsen ikke krypterte E-posten sin ifm styresaker, mens 8% gjorde det. (Jeg vet det står 60% (inkluderer papirpost) og 18% i artikkelen, og at der gjelder det utsendelse av styrepapirer, men jeg husker det som 36% og 8%, men det er mulig at jeg hørte feil.) Jeg sa at jeg synes 8% som krypterte sin E-post var usannsynlig høyt i forhold til hva jeg ville forventet. Men det gikk snart opp for meg at det sannsynligvis var snakk om to forskjellige ting. Det er én ting å bruke VPN og kryptert SMTP og IMAP, mens det er noe ganske annet å bruke ende-til-ende-kryptering mellom E-postens sender og mottaker. Rett nok er kryptert SMTP og IMAP skritt i riktig retning, men det blir ikke helt «kryptert E-post» ut av det. Vi diskuterte ikke ordlyden i spørreundersøkelsen, men jeg sa at magefølelsen min var at tallet var såpass høyt som 8% bare fordi mange husket at de hadde krysset av på en konfigurasjonsboks som sa bruke sikker eller kryptert forbindelse. Så forsøkte jeg å forklare litt om kryptering og en E-posts hoppende liv, og relaterte det hele til svenskenes sak rundt legalisering av offentlig overvåking av elektronisk trafikk - deriblant E-post.

Han spurte om han kunne sitere meg, og jeg sa ja, og trodde at han ville sjekke sitatene med meg før han brukte dem. Men det er vel ikke slikt journalister gjør lengre, tror jeg. Uansett, idag kom artikkelen ut, og jeg er sitert som:

Dette er jo svært viktig informasjon som absolutt bør krypteres, sier Anders Christensen, sjefingeniør ved NTNU.

- Men «ende-til-ende»-kryptering er svært vanskelig, så 18 prosent er egentlig ikke et bemerkelsesverdig lavt tall, sier Christensen.

Jeg tror jeg forklarte meg noe slikt som at ende-til-ende-kryptering var masse prakk og dårlig støttet i mange verktøy, så det er ikke underlig at det brukes lite. Jeg håper ikke jeg gav ham inntrykk av at 18% eller 8% prosent var representative for bruk av ende-til-ende-kryptering.

Jaja, neste gang skal jeg huske på eksplisitt å si at journalisten må sjekke alle sitater med meg. Det er forresten ikke første gang jeg sitter igjen og føler at ordene ikke kom helskinnet fra munnen min og frem til trykksverten. Den første og mest traumatiske gangen var da jeg ble intervjuet om sikkerhetsproblemer i en fjern fortid, og jeg forsøkte å forklare for journalisten at «hacker» ikke var synonymt med digital innbruddstyv, og at jeg derfor var svært bevisst på å bruke «cracker». Men han skrev «hacker». Jeg ringte inn kommentarene fra korrekturlesingen og tok selvfølgelig med dette. Men jeg fikk beskjed fra noen andre i redaksjonen enn journalisten at det hadde diskutert det, og kommet til at «hacker» var et bedre og mer representativt ord å bruke. Leserne ville ikke forstå det ellers, og vi måtte jo tenke på leserne. Jeg var tydeligvis ikke så viktig å tenke på etter at intervjuet var gjennomført. Dessverre var jeg den gangen ikke moden nok til å sette ned foten.

Neste journalistiske høydepunkt var da ei blekke i universitetsmiljøet hadde en skandalspreget avsløring av den ekstreme pengesløsingen ved IDI, ifm at vi begynte å kjøpe flatskjermer til datasalene - en teknologi som «alle» visste ingen fremtid hadde. Vi fikk lese de relevante delene av artikkelen på forhånd. Det var mange feil eller gale antagelser der, og vi hadde på forhånd påvist og tilbakevist dem. Egentlig trodde vi at artikkelen var død, for slik vi så det, var det knapt noe stoff igjen etter korrigeringene. Da den likevel kom ut, så kontaktet vi redaktøren, som svarte at de hadde så lite stoff til det nummeret, at de valgte å kjøre saken likevel.

Kanskje det er satt på spissen, men det virker som om ansvaret for at en uttalelse presenteres korrekt, hviler tyngre på intervjuobjektene enn på journalistene. Hvis du presenterer saken for komplekst, roter de det bare til. Hvis du vinkler noen spissformuleringer, så gidder de ikke sitere deg, eller griper en sleivformulering og plasserer den utenfor kontekst. Jeg antar at de vil unnskylde seg med at de har dårlig tid og alt må enten publiseres her og nå, eller så er det utdatert. Det er kanskje en forklaring, men jeg synes ikke det er en unnskyldning.

Men han fikk i det minste navn og stilling rett, dét alene er over snittet.

I mandagens utgave av Dagens Næringsliv er det en artikkel om hvordan Halvor Heuch i Arcus har egget til strid om begrepet aquavit. Utfra artikkelen synes det som han mener at norsk aquavit er mye bedre enn annen aquavit, og at EU burde beskytte navnet «aquavit» slik at den ikke kan lages på andre måter enn slik man tilfeldigvis lager den i Norge hos hans arbeidsgiver Arcus.

Den eneste verdien i dette sørgelige utspillet er nok dets evne til å kunne underholde i sommerukene fremover. Dersom vi ikke har en sommerlig vitsekrig med svenskene, så kan vi jo ha en aquavitkrig med danskene. Forøvrig, poeng til danskene for ikke å hisse videre opp i sitt svar, men for å foreslå det eneste fornuftige: sammen står man sterkere, og det gir den produktbredden som ett av de nordiske landene alene ikke kan gi.

Men la oss se på saken. Burde ikke aquavit brennes på poteter og lagres på fat? Vel, potetbrennevin har faktisk ikke så lange tradisjoner i Norge. Det er selvfølgelig en post-kolumbisk greie, og faktisk tar ikke potetspriten skikkelig tar av i Norge før tidlig 1800-tall. Hva brant man på før det? Vel ... korn. Og hva er det man akker og oier seg over, og som danskene brenner på? Ehh ... korn? Poeng til danskene for å holde på tradisjoner.

Men er ikke i det minste potetspriten bedre enn kornspriten. La oss se bort fra smak og behag, og gå rett til sakens kjerne. Sammenliknet med Danmark er Norge ikke noe utpreget åkerland. I gamle dager måtte man prioritere kornet til mat, ikke brenning. (At poteten etterhvert hovedsaklig ble mat, er en annen sak.) Derfor var det ren ressursutnyttelse som tvang nordmenn til å brenne poteter i stedet for korn. At de fleste andre nasjoner i vår klimasone og med mer åker har holdt seg til korn er kanskje en indikasjon på hvor kvaliteten ligger. Uavgjort, norsk ressursutnytting mot dansk kvalitetsbevissthet.

Så var det påstanden om at den danske aquaviten hadde så mye fusel. Det burde da telle? Er ikke norsk sprit renere og bedre? Tja, la oss heller spørre hvorfor den norske spriten er så mye renere. Frem til 1830-årene og deromkring brant man fremdeles på gamlemåten, satsvist, slik som hjemmebrennere og skotske maltwhiskybrennerier fremdeles gjør det: bland sammen en mesk, la den gjære, og destillér det to eller tre ganger. Men utover 1800-tallet kom den kontinuerlige destileringen som industrialiserte brenningen og tok bort håndtverket og kunsten, men til gjengjeld laget man teknisk sett utmerket sprit. Det ble bokstavlig talt «teknisk sprit» (minus brekkmiddelet). Noen som gikk den andre veien var skottene: de beholdt håndtverket og skapte et spesialprodukt med verdensappell med whiskyen sin. Jeg vet ikke helt hvordan danskene destillerer, men utfra klagingen til Arcus høres det ut som de har beholdt tradisjonene bedre enn i Norge. Minuspoeng til Norge for å industrialisere bort tradisjonene.

En annen ting man ønsker å standardisere på med aquavit er hvilke krydder som skal tilsettes. Danskene dytter jo alskens mulig ting i, og det er jo ikke bra, må vite. Men her er nok danskene på trygg grunn, for smakstilsetninger i såvel brennevin som øl har lange tradisjoner. At man i Norge har falt ned på et snevert spekter av krydder i den industrielle produksjonen, er vel tross alt ikke noe som danskene bør eller kan klandres for. I gamle dager trengte man smakstilsetninger for å døyve fuselsmaken, mens med dagens industrielle fremstilling av ren og nøytral sprit trenger man smakstilsetning for at det i det hele tatt skal smake noe som helst. Poeng til danskene for vilje til å eksperimentere med smakstilsetninger.

Og ordet «akevitt», er ikke det like vaskekte norsk som grunnfjellet på Dovre? Næ. Det kommer av latin aqua vitae, som betyr livets vann, og som Ramon Lull og Roger Bacon eksperimenterte med det, lenge før det trolig kom til Norge. Ideen er muligens at ting som ble puttet på sprit ikke råtner, og dermed trodde man spriten hadde noe livgivende eller i det minste livsbevarende i seg. Begrepet aqua vitae har vært brukt i hele Europa, men skottene oversatte til gælisk uisce beatha (dvs whisky) og franskmennene til eau de vie. Selv det russiske vodka er en diminutivsform av vann. At «aqua vitae» skulle kunne beslaglegges av norsk er latterlig, men i beste fall kunne man kanskje komme unna med en liten okkupasjon av uttrykket «norsk akevitt».

Men er i det minste ikke norsk aquavit en gammel og ærverdig tradisjon som kan stå på trygt på sine egne ben? Tydeligvis ikke, dersom vi gløtter mer til hva Arcus gjør enn hva de sier. Den flaska med Lysholms Linie Aquavit (forøvrig en gammel dansk skrivemåte) som er gjengitt i artikkelen har en morsom etikett. Der er gjengitt et gammelt seilskip, et som formodentlig fører linjeaquaviten. Men stopp en hal! Skipet har en umiskjennelige 1600-tallstrekk: fregattrigget med tre segl på fokke- og stormast og med mersseil og latinerseil på mesanmast, tre digre lanterner på et høyt akterspeil, og med blindseil på baugspydet. Dette kan umulig være et skip fra særlig langt inn på 1700-tallet, mer trolig rundt slutten av 1600-tallet. Dersom jeg skal råtippe, er det kanskje ett av Tordenskjolds skip - kanskje Hvide Ørn? Når startet man med brenning av poteter i Norge? Stort sett begynnelsen av 1800-tallet. Når sendte Jørgen B. Lysholm de første fatene med aquavit med skip over linien (dvs ekvator)? Med briggen Throndhiems Prøve ca 1805-07. Derfor er etiketten tendensiøs og ikke helt sannferdig.

Men det stopper ikke der, for ikke bare er etikettbildet en anakronisme, det er i tillegg photoshop'et. Sjekk det norske flagget. Det synes både overdimensjonert og å vaie mot vinden, men den virkelig store feilen er at det er norsk. Det norske flagget eksisterte ikke før 1821, og kan derfor ikke være heist på et skip fra denne tidsalderen. Selv etter dette tidspunktet bruktes vanligvis svensk flagg eller norsk flagg med unionsmerke, spesielt i fjerne farvann (omtrentlig utenfor Nordsjøen). Enten har de limt inn et norsk flagg, eller så har de tegnet inn et blått kors på et dansk flagg. Hva avslører det når man må photoshop'e etiketten på denne måten? Produktstolthet? Neppe. Ydmykhet for tradisjoner? Tjaaaaa.

En annen ting å legge merke til på etiketten er mangelen på høyt priste potetene (planten på høyre side av etiketten kan umulig være potetris, for blomstene er avbildet med seks, ikke fem kronblader). I stedet er det avbildet - skrekk og gru - kornaks. Kanskje disse potetene egentlig var litt i bakgrunnen allikevel? Og hva med «nissen» som sitter overskrev på et fat, mens han holder et mindre fat under hver arm. Hvor har vi sett det «ikonet» før, montro? Kan det være inspirert av Gambrinus, ølkongen som vanligvis er avbildet mens han sitter overskrevs på et ølfat. Øl er jo som kjent basert på korn, ikke poteter.

Alt i alt virker Arcus' utspill som en slags Tommyball. For etter at man selv har industrialisert bort sine egne tradisjoner, så forsøker man gjennom spissfindige definisjoner å frarane dem fra de som har beholdt dem.

Men bevares, det er fin og ren sprit, det skulle jo bare mangle. Personlig holder jeg meg til skotsk maltwhisky.

Det norske språket mangler en del ord. Det gjør for så vidt også det engelske, og Douglas Adams forsøkte å bøte på det i "The Meaning of Liff" og oppfølgeren "The Deeper Meaning of Liff". La meg ydmykt få påpeke noen begreper som vi mangler ord for på norsk (og kanskje engelsk):

• Horden av nordmenn som du møter på flyplassen i utlandet - ofte i en slags "feeding frenzy" inne på tax-free-butikken. De skal ofte med samme flyet som deg, og de får deg til å innse at ferien er over. I høst da vi var i Skottland traff vi dem på Prestwick. Foran oss i køen stod whiskyklubben fra Østfold. De var forsåvidt delvis rolige, for de hadde visst tatt det helt ut kvelden i forveien. Bak oss i køen stod golfklubben fra Vestfold, og de var temmelig så lystelige. Sukkja, det er i slike stunder at det virkelig synker inn at ferien uvegerlig er over, og at du skal tilbringe et par timer med disse apekattene på et trangt fly.

• Vi mangler et navn på den tradisjonelle flyvert(inne)balletten som danses i begynnelsen av hver flyreise. Det er masse andre balletter og danser som har egne navn - Svanesjøen, Keiservalsen, Anitras dans osv - så hvorfor skal ikke den ha et eget navn? Det er tross alt den hyppigst dansede og mest utbredte dansen i hele verden.

• Vanligvis pleier jeg å orientere meg etter himmelretningene, og spesielt på steder med rektangulære gatenett er det både enkelt og praktisk. Men fra tid til annen - helst når det er overskyet - klarer jeg å overbevise meg selv om at nord er syd og syd er nord osv. Da krever det vanligvis både betydelig, konsentrert og målrettet innsats for å tingene i samsvar med kart og himmelretninger. Jeg vet ikke om det finnes et ord for slik retningsvillfarelse, men det har skjedd meg flere ganger: stadig vekk går jeg i motsatt retning og følgepersoner spør "hvor skal du". Det er tross alt ikke en vanlig retningsvillfarelse, for den er konsistent og vedvarende.

• Et siste konsept som vi mangler ord for er den lyden som er for lav og forsiktig til å vekke deg, men som gjentas nevnlig og dytter deg ut av søvnen. Det er slett ikke en ille måte å våkne på, med mindre du egentlig ønsker å sove, for da klarer du ikke å stenge ut denne lyden. Dersom den kommer hver natt, så blir man vel vandt til den, men dersom det bare opptrer en natt i blant, så er det skikkelig irriterende. Hvor finner man den alltid? Jo, på hoteller!

Er det noen som har gode forslag til navn for disse begrepene?

Så kom dagen. Dagen da TT går over til sine sommerruter. Den kommer like plutselig hvert år. Plutselig en dag går det ikke lengre 13 busser to ganger i timen innover Innherredsveien forbi der jeg bor. Det går bare et tre-fire stk.

Men den store forskjellen kommer når jeg skal med bussen videre opp til Gløshaugen - det er samme bussen som går til Dragvoll. Tidligere gikk den seks ganger i timen. Men nå går den bare to ganger i timen.

Det er egentlig stor forskjell, for dersom bussen går hvert tiende minutt, så venter du i snitt bare fem minutter, og rent mentalt betyr det at du ikke gidder å sjekke når neste buss går. Bussene går normalt så ofte at det går «alltids» en buss. Ikke stress eller sjekk klokka eller planlegg: det går alltids en buss, og mister du den er det bare ti minutter til neste.

Men med buss hver halvtime blir det annerledes. Mentalt er det som griper meg tanken på at jeg må rekke bussen, ellers er det en halv time til neste. Planlegging er stress, og jeg hater det. Kanskje jeg heller skulle kutte ut TT og spassere til Gløshaugen i sommer - det tar ca en halvtime, hvilket er akkurat like lenge som jeg kan risikere å strande i Dronningens gate dersom jeg feilberegner bussen.

Jeg forstår ikke hvorfor ikke TT kjører med flere busser mellom 8 og 9 og mellom 15 og 16. Vi snakker jo om byens og kanskje fylkets største arbeidsplass. Men det skal de ha, de konverterer til normale ruter når studentene kommer tilbake - tidligere har de først gjort det en uke eller to inn i semesteret. Og de kjører fire busser pr time til Gløshaugen i uke 33 som er den uka da førsteklassingene tjuvstarter på semesteret.

Det er lett å forstå at "CD-ROM" kan ha stått modell for "DVD-RAM", siden RAM og ROM ofte tolkes som motsatte begreper. Men ROM (Read-Only Memory) fokuserer på at minnet kun kan leses, ikke skrives til, mens RAM (Random Access Memory) altså sier noe om hvordan har tilgang til minnet. De første datamaskinene hadde ulike typer minne. Man hadde magnet- og papirtape (for ikke å snakke om hullkort), som var lagringsmedier der man måtte lese gjennom eller spole over irrelevante data for å finne de rette dataene. For å skille ferittkjerneminne fra disse sekvensielle minnetypene brukte man begrepet RAM. IBM lanserte sine harddisker under begrepet DASD - Direct Access Storage Device dersom ikke hukommelsen svikter meg. Poenget var at harddisker (og tromler og andre lignende former) gjør det mulig å posisjonenere lese-skrivepunktet direkte til et punkt på mediet - altså uten å måtte først å måtte gå igjennom alle imellomliggende data. Vanligvis må man gjøre søkeposisjoner i hver av mediets dimensjoner: for harddisk er det hodeposisjonering for å finne rett track, rotasjon av platene for å finne rett sektor, og så har man "jukset" i den tredje dimensjonen, ved å ha et lese-skrivehode for hver plate. I motsetning til dette kommer RAM -- Random Access Memory, der poenget er at man har full tilgang til vilkårlig informasjonscelle i minnet, ved fast tilgangstid. Derfor er CD-ROM et greitt begrep, en Compact Disque som brukes som Read-Only Memory. Men DVD-RAM er en språklig bastard og et oksymoron, fordi en DVD er et platelager som ikke er og ikke kan være RAM. Eller er kanskje en harddisk også RAM, og hva er da en RAM-disk?