Det står en-og-førti øl...

Fri, 28 May 2010

Android kontra iPhone

Så kjøpte jeg en Android-telefon, da. Dels i frustrasjon over hvor arrogante kontrollfreaker Apple er, dels fordi Android syntes som et bedre system som jeg hadde lyst til å teste, men mest fordi min gamle iPhone hadde begynt å ramle fra hverandre rent fysisk. Hva er konklusjonen så langt? Skuffelse!

I spesifikasjoner er iPhone og HTC Desire omtrent like. HTC har flere knapper, den ligger bedre i hånda, den har FM-radio og den synes å ha mange flere opsjoner for personalisering. Samtidig har den dårligere lyd og designet er ikke like minimalistisk. At den ligger bedre i hånda er vel uttrykk for at det finnes en slags mobilmote. Ta frem de siste 3-4 mobiltelefonene dine og sammenlign dem. De eldste vil se like håpløse ut som 80-tallsklær. Nåvel, maskinvaren er omtrentlig sammenlignbar.

Så var det programvare. Apple har sitt App Store, og Android har sitt Android Market. Problemet er at Google ikke har åpnet sitt Market for Skandinavia, så det er kun gratis-applikasjoner som er tilgjengelige her. Det vil si at det ser ut som det er en overflod av applikasjoner, men mye av det er lite-, free- og demo-versjoner. Det føles som en dobbelt fornærmelse: Nei, du får ikke applikasjonen vår, men du kan få demo-versjonen så du ser hva du går glipp av, samtidig som du kan irritere deg over reklamen som råder deg til å oppgradere til den betal-versjonen du ikke har tilgang til. Joda, det finnes flere gode gratisprogrammer også, men jeg hadde sett for meg å kjøpe endel applikasjoner. I vår kapitalistiske, markedsøkonomiske verden har noen bestemt seg for at jeg ikke skal ha muligheten til å bruke pengene mine på deres produkter.

Mye av grunnen til at jeg valgte meg bort fra Apple var deres arrogante innstilling til sine brukere, deres motvilje mot teknologisk åpenhet og deres dobbeltbudskap om verdier (utad: vær kreativ, personlig, innovativ og åpen; innad: hierarkisk og kontrollfokusert). Nå føler jeg meg svært snytt når jeg opplever at heller ikke Google lever opp til sitt image. Hadde det enda vært Microsoft eller IBM eller et annet firma jeg kunne forventet det av ... men Google. Det er mulig jeg naivt har sovet i timen, men jeg hadde faktisk trodd annerledes om Google. Likevel, Google er jo Apple opp av dage i kundeinnstilling, og akkurat det var en dypt skuffende overraskelse.

Joda, jeg vet at man kan bruke andre markets enn Googles, men så lenge Android Market er åpent i de største landene, er det vanskelig eller umulig å skape alternative markeder, så alternativet er ikke reelt. Jeg kan root'e telefonen og legge inn en patch som narrer den til å tro den er i et «godkjent» land, men det var slike høkkertløsninger jeg ønsket å unngå ved å kjøpe en mobil jeg trodde var åpen. Jeg kan vente til de i sin grenseløse visdom åpner for Norge - hvilket vel er hva jeg trolig kommer til å gjøre, mens jeg med sammebitte tenner mumler eder og forbannelser over et Google jeg har mistet mye tillit til.

Jeg vil fraråde andre å kjøpe en Android-telefon.

postet klokken 18:09 | /reviews | permanent lenke | 0 kommentarer |


Wed, 15 Mar 2006

Konsert med Sør-Trøndelag Orkesterforening
I kveld var jeg på konsert i Lademoen kirke. Det var Arne som dro meg med, og det har alltid vært interessant å gå på disse konsertene, og heller ikke denne gangen ble jeg skuffet. De er - etter forholdene - flinke. På programmet stod først Brittens Russion Funeral for messingblåsere og slagverk, deretter Bruchs første fiolinkonsert, og til slutt Tsjaikovskijs femte symfoni. Dirigent var Tormod Knapp.

Brittens russiske begravelse var nok kveldens skuffelse. Lademoen kirke har ikke verdens beste akustikk, og et overskudd av mesingblåsere gav en ... la oss si interessant stemning. Jeg hadde ikke hørt dette før, men satt med en magefølelse av at det ikke var slik det skulle høres ut. Nåja, jeg får skaffe meg en CD og kontrollytte før jeg utgyter flere klager over dette.

Bruchs første fiolinkonsert var en stor opplevelse. I programmet stod den bare som 'fiolinkonsert', og det er forståelig, for den stakkars Max Bruch er utfortjent blitt stående som enslags ett-verkskomponist i musikkhistorien. Det påstås at han selv etterhvert hatet den, men jeg er usikker på sannhetsgehalten i dette. Sikkert er det at det var den store og innflytelsesrike 1800-talls-fiolinisten Joeseph Joachim som hjalp Bruch med råd og tips og som har mye av æren for at dette er blitt en romantisk klassiker for fiolin. Kveldens solist var Seiki Ueno, som gjorde en glitrende innsats! Dette var bra, ja meget bra! dessverre la jeg mindre merke til selve orkesteret, men de gjorde da en høyst akseptabel innsats.

Kveldens store prøve var Tsjaikovskijs femte symfoni som stod sist på programmet. Tidvis var dette bra, men tidvis var det også ikke det. Jeg tror en av trombonene skurret konsekvent gjennom hele stykket, og en av treblåserne må ha slurvet med øvelsene. I de partiene der alle spilte sammen ble det lett en lydlapskaus. I tillegg hadde de visst bestemt seg for å ta ordentlig i og spille ekstra forte. Mye kan sies om lokalet - som ikke var hjelpsomt - men litt av grauten kom nok også fra manglende presishet i orkesteret. I alle fall var det ikke visuell synkronitet som preget fiolinbuene når fiolinistene saget som aller verst. Men mye kan kompenseres ved å spille sterkt, og det tror jeg de gjorde. Første sats var best, og mot slutten hadde de driv, intensitet, frasering og samkjørthet som gjorde dette bra.

De to siste satsene var ikke fullt så vellykkede, men la meg tippe at det skyldtes trøtthet, og la oss vurdere dem utfra de beste passasjene. Ellers er Tsjajkovskij plagsom å lytte til, for han blir aldri ferdig - det er en evinnelig nesten-ferdig- og bare-litt-til-karakter over hans sistesatser. Ja, ikke bare sistesatsene, han ble tvunget til å begå selvmord etter å ha tafset på nivøen til en über-viktig adelsmann. Tro mot sin musikalske stil valgte han å drikke kolera-infisert vann, slik at slutten kunne tynes ut i det lengste og mest pinefulle. En rask og effektiv kule gjennom hodet ville vært 'out of character'.

Neste konsert er første april, med Respighis Feste Romane, det blir spennende å se hvordan de takler den.

postet klokken 22:18 | /reviews | permanent lenke | 0 kommentarer |


Sun, 13 Nov 2005


I sommer besøkte jeg Skottland, og deriblant besøkte jeg kapellet i Rosslyn. Jeg må medgi at det er et sted jeg har lest mye om, så når jeg allikevel var i nærheten (mer eller mindre) så måtte jeg jo nesten forsøke å stikke innom! I souvenirsjappa var det mangt å kjøpe, og jeg endte opp med noen bøker, blant annet denne.

Boka - i sakprosa - forteller om det lille stedet Rennes-le-Château i Syd-Frankrike, der den lokale sognepresten - Béranger Saunière - etter å ha oppdaget noen gamle dokumenter helt på slutten av 1800-tallet ble "søkkrik". Boka er en klassiker blant konspirasjonsteoretikere, og det var ingen tilfeldighet at vi besøkte Rosslyn på dagen etter at innspillingen av da Vinci-koden var ferdig der, for de Séde er en av dem som har gitt endel av grunnlagsmaterialet som Dan Brown enten direkte eller indirekte bruker.

Boka var lettlest og godt skrevet, men virket vel mer som et kompendium av facts og data enn strukturert fremstilling av en hendelse. Dessverre tror jeg forfatteren tidvis blander kortene (noe han stadig anklager andre for å gjøre). Det er mange personer, årstall og hendelser, og det er ikke alltid han holder tunga rett nok i munnen. Det er slikt som for oss utenforstående er vanskelig å ta ham på, men jeg mener at han bommet på enkelte steder, blant annet refererer han til en myte der dronning Blanche flykter fra Paris for "The Shepards Crusade" i 1214, mens dette skjedde i 1251, og slettes ikke jaget Blanche fra Paris, tvert imot, opprørerne dengang så opp til henne som den eneste som kunne redde dem. Vel, forfatteren refererer til det som en tradisjon, men det er sært at han ikke peker ut de innlysende feilene i den fremstillingen. Jeg har ikke gjort fact-checking på resten av boka, men frykter at det kan være nødvendig.

Uansett er det en interessant bok, om ikke annet fordi det er en grunntekst for så mange andre konspirasjonsteoretikere. Det er faktisk en skikkelig klassiker, så løp og kjøp! Lesverdig er den i alle fall, og plotet er verd en oppfølger til da Vinci-koden.

postet klokken 19:08 | /reviews | permanent lenke | 1 kommentarer |


Sun, 24 Apr 2005


En fascinerende bok om spammere og anti-spammere. Den kan på det sterkeste anbefales, men ikke som en komplett og historisk korrekt fremstilling av spamming de siste fem årene. Den må heller oppfattes som en subjektiv fremstilling av hvordan en utenforstående journalist har opplevd spammere og anti-spammere. Personlig må jeg innrømme at selv ikke anti-spammerne fremstod entydig positivt i boka. Dersom jeg skal sammenfatte den i en setning, så må det være: "De samvittighetsløse spammerne og de kompromisløse anti-spammerne krangler så fillene fyker".

See more ...

postet klokken 11:33 | /reviews | permanent lenke | 0 kommentarer |


Sun, 20 Mar 2005


Dette er ikke et review, for jeg har ennå ikke satt fingrene i bladet, men jeg skal snart. Forlaget O'Reilly (jepp, de som gav oss 'The Nutshell Series') har startet å gi ut et nytt tidsskrift: Make. Det presenteres som en 'mook', som er et uttrykk myntet i Japan, og som refererer til en mellomting mellom en bok og et tidsskrift. Kanskje litt à la 'Preceedings' eller 'Advances'?

Uansett, det er et tidsskr ... en mook om å lage ting med fokus på teknologi, i stor grad elektronikk, men tilsynelatende ikke bare utfra elektroniske dippedutter. De er innom programvare, de tenker i på bilproduksjon innenfor Open Source-paradigmet, de har en artikkel av Bruce Sterling og de har en rekke andre ting.

Ikke siden Ulf Lunde viste meg andre nummer av Wired (jeg fikk ikke tak i første nummeret) har jeg sett et tidsskrift smi sammen teknologi, teknikk, samfunn, fremtid og filosofi på en måte som dette tidsskriftet ser ut til gjøre. Dere finner mer info på hjemmesiden til tidsskriftet, blant annet innholdsfortegnelsen. Abonnementet mitt er så godt som sendt. Review kommer når jeg har mottatt første nummer.

postet klokken 09:47 | /reviews | permanent lenke | 2 kommentarer |


Tue, 22 Feb 2005

Stallman er en underlig skrue ...

Så var besøket av Richard Stallman over. Det var interessant, det var en opplevelse, det var spennende, men det var også en underlig foreteelse.

Selve foredraget var omtrent som forventet. Han sa ikke noe han ikke tidligere har sagt flere ganger. Noen variasjoner over tema var det jo, men ikke noe fundamentalt nytt. Men det er greitt nok. Det blir som med kristne og bibelen: det er det samme som står der hele tiden, men det forhindrer dem ikke fra å ha glede av å lese det om igjen og om igjen.

Endel reagerte og syntes Stallman var ensporet og infleksibel. Jeg kan forstå det, jeg er til og med enig i det. Men som kritikk er det forfeilet. Stallman er som et fyrtårn. Han har alltid stått der, han har alltid sagt det samme: konsistent og konstant år ut og år inn. Poenget med fyrtårn er ikke å kjøre rett på dem - det ville jo være den sikreste måten å grunnstøte. Poenget med et fyrtårn er at det er et fast punkt å navigere etter. Dessuten trenger du flere fyrtårn med hvert sitt ståsted, for først da kan du triangulere mellom dem og effektivt navigere i farvannet.

Nå har jeg vel trukket denne analogien vel langt allerede, men Stallman er et slikt fyrtårn. Han er lakmustesten som alltid høylytt og klart vil fortelle hvordan saker ser ut fra et rent free software-standpunkt. Han gjør det uten å kompromisse og uten å tenke på penger og uten å la sine standpunkt drifte av gårde av bekvemmelighetshensyn. I en verdirelativ og postmodernistisk tid der "anything goes" er det forfriskende at noen holder på sine standpunkter uten hensyn til hva andre måtte mene.

Som foredragsholder er han vanskelig å gi karakterer. Han har tilstrekkelig rutine til prate seg greitt igjennom to timer. På den annen side har han endel repetitive bevegelser som virker distraherende. Det plager ikke meg, men når hyppigheten blir høy nok risikerer man at tilhørerne blir sittende å fokusere på dette i stedet for på innholdet. Et tilsvarende eksempel er personer som sier "liksom" eller "på en måte" så ofte at tilhørerne blir sittende å telle repetisjonene fremfor å lytte til hva de sier.

Jeg tror dette skyldes at han var sliten eller syk eller begge deler. Han har en tett møteschedule, han fortalte visstnok senere på kvelden at han i fjor hadde hatt 250 bortenetter, og det kan slite på noen og enhver. Stallman er og blir en nerd, og disse repetitive, motoriske bevegelsene er noe du kan se hos mange nerder, spesielt i litt stressende situasjoner :-) Jeg merket dem ikke før mot slutten av foredraget, men da var de tidvis temmelig distraherende.

Likevel, jeg var så heldig at jeg var på lunsj med Stallman tidligere på dagen og på middag senere på dagen, og totalinntrykket jeg fikk var at han var syk eller sliten. På forhånd hadde jeg laget en liten mental liste over mulige samtaletema - med god assistanse fra hjelpesomme sjeler på IRC-kanalen tut. Det var slike ting som kommer det en ny versjon av GPL, har dere planer om flere varianter slik som for fri dokumentasjon, osv. Jeg regnet ikke med at det var behov for mer enn et halv dusin eller så. Antagelsen min var at det bare var å sette ham i gang og så gikk det av seg selv. Den antagelsen var feil.

Det ble noe slikt som: Jeg: "Er det planer om en ny versjon av GPL?" Stallman: "Vi har pratet om det, men det er ingen konkrete planer." Jeg: "Hva er det dere ønsker å forbedre?" Stallman: "Det er ingen feil med den eksisterende versjonen, det er heller ny ting vi ønsker å dekke." Jeg: "Hva er disse nye tingene?" "Slikt som å dekke der et program kjøres fra en tjener over nettet." En slik diskusjon tar ikke mange sekundene, og referatet over er ikke forkortet. Svarene hans var korte, konsiste og kjemisk frie for sosialt rundtomkringsnakk.

Med andre ord gikk jeg temmelig fort tom for såkorn til tema for diskusjon. Bedre ble det ikke av at det tre proffene som også var tilstede på lunsjen raskt oppfattet at å diskutere med Stallman er som å kaste seg hodestups ut i et definisjonsmessig minefelt dersom man ikke har kontroll på terminologien slik han oppfatter og definerer den. Dermed trakk de raskt tilbake følehornene. Lunsjen var preget av endel stillhet og den litt underlige stemningen som følger av dette.

Tryggere tema var politikk og (av alle ting) været! Det er vel ingen hemmelighet at han har sterke politiske meninger. Ikke det at jeg er direkte uenig med ham, men hans blatante og direkte måte å formulere seg på gav meg mang en bakoversveis. Et utsagn var at norske politikere var forrædere på grunn av måten åndsverksloven er i ferd med å endret på. Det var ikke mye rom for differensiering. Det var kun et kort, konsist og absolutt utsagn som ble fremsatt uten for mye følelser. Og med Stallmans hang til å bruke de rette ord og definisjoner, kan jeg bare anta at han mente eksakt det som ligger i ordene etter deres ordboksdefinisjoner. Hans politiske utsagn på foredraget (blant annet at man ikke burde fiske opp Bush dersom han holdt på å drukne) var bare bleke skygger av hvordan han formulerte seg på lunsjen.

Likevel var det som mest forbauset meg ved Stallmans hans tilsynelatende totale mangel på nysgjerrighet, og hans ekstremt syltynne tolmodighet. Begge deler kan muligens kokes ned til at han en er person som - for å si det på engelsk - doesn't suffer fools easily. Det er mulig at han hadde definert oss som tullinger, og derfor ikke var interessert i hva vi evt kunne fortelle. Det virket i alle fall som han hadde en lav terskel for å bli irritert, og i praksis ingen terskel for å vise det utad. Hele hans oppførsel og kroppsspråk tydet på at han uinteressert i omgivelsene og oss, og at han ikke hadde tenkt til å forsøke å skjule det.

Under lunsjen og på vei over campus spurte han ikke "Hva er...?", "Når ble...", "Hvem er...", "Hva gjør...", "Hvorfor...", "Hva synes dere om..." eller noe slikt. Han simpelthen sukket dypt og oppførte seg som en gammel grinebiter. Det eneste tilfellet der han ble intens og nysgjerrig var i forbindelse med en kommentar fra meg om at Bertine Zetlitz (som var den underholdningsmessige hovedattraksjonen på ISFiT) hadde fått gitt ut CD-er med DRM mot sin vilje. Da ble han straks interessert, stilte flere spørsmål i maskingeværtempo og erklærte at han hadde en plan, men ville snakke med Zetlitz før han gikk ut med den offentlig. Så falt han tilbake til den generelle grinebiterske jeg-kjeder-meg-holdningen.

Det er selvfølgelig mulig at han synes alt annet enn å få ut sitt budskap om fri programvare er uvesentlig og kun bidrar til distraksjon. Det er mulig han hadde en dårlig dag, eller at det var ettervirkninger av jetlag og sterk indisk mat. Jeg vil sette en knapp på kronisk trøtthet utfra mine egne erfaringer med denslags. Men jeg er hverken lege eller kjenner Stallman spesielt godt, så det er helt ukvalifisert gjetning. Apropos, den totale mangelen på nysgjerrighet er det som mange trekker frem som det mest særegne førsteinntrykket når de møter George W. Bush ... uten sammenligning forøvrig.

I bilen ned til Peppes Pizza trakk han opp sin bærbare PC og startet å knotte - hele turen. Det samme skjedde på vei fra Peppes. Jeg vet mindre om hva som skjedde på Peppes, da jeg satt på et annet bord, men er oppfattet ikke at det skjedde noe fundamentalt annet.

Han hadde også dårlig hørsel, og bad flere ganger i høy og rungende stemme om at vi måtte snakke høyere. Det fungerte selvfølgelig dårlig. Vanligvis klarer jeg meg brukbart på engelsk, men hans uslepne, uberegnlige og temmelig direkte oppførsel, kombinert med vissheten om at man ville bli brutalt avbrutt og korrigert dersom man brukte et begrep "feil", reduserte meg til en bablende mumler.

Jeg blir nødt til å si noen ord om et visst paparazzi-bilde. Roger Midtstraum, som er en ivrig fotograf så Stallman og meg komme hand-i-hand til IDI. Stallman skulle låne et kontor for å kunne sitte og svare på mail offline. Roger foratalte meg at han gjerne skulle hatt et bilde av den håndholdingen, og jeg tipset ham om at vi skulle ut igjen en time senere. Dermed stod han klar med kameraet.

Bakgrunnen for håndholdingen var at da han kom ut fra kjelhuset var det litt is på bakken. Ikke spesielt mye, ikke spesielt tykt, det dekket ikke engang hele bakken og det var relativt mildt. Teknisk avdeling hadde til og med strødd med singel for en gangs skyld. Stallman stoppet opp en meter utenfor døra der isen startet og sa: "Jeg vet ikke om jeg klarer dette." Vi stod litt forvirret og lurte på hva som var galt før vi forsto at det var isen. Han måtte ha noen å holde i, og jeg var vel nærmest på så mange måter. Slik ble det til at vi gikk hånd-i-hånd fra Kjelhuset til IDI, og senere videre til Realfagbygget.

Han kommenterte at han ikke forstod hvordan vi kunne gå så ubesværet på isen. (Kommentar: det var IKKE spesielt ille isforhold den dagen, det var faktisk temmelig greitt å gå der.) Jeg forsøkte meg med en spøk om at det hjalp med trening og gode sko, men det falt visst ikke i god jord. Han gikk på noen gamle og nedslitte mokasin-lignende sko, som i tillegg hadde nedtrødd kappe bak, så kan kunne bruke dem som en slags innstikkstøfler. Jaja, han kom da helskinnet frem.

Helhetsinntrykket mitt var at han var en tung nerd som ikke lengre forsøkte å være sosial eller generelt omgjengelig. Hans fikling med håret sitt, og spesielt en slags pleie eller plukking på hårtuppene var et sted mellom sterkt distraherende og lettere frastøtende. Jeg har tidligere oppfattet ham som en nærmest evig tolmodig person med konsistente og ubøylige prinsipper, som blir fremsatt repetitivt og mildt insisterende på en relativt behagelig måte. Jeg har måtte revidere det inntrykket etter dette besøket.

Det er altfor fristende å sammenligne ham med Microsofts norske kontaktperson for akademia - Petter Merok. Han, dvs Merok, dukker ikke opp for å fortelle deg noe, for å informere eller messe - selv om han også delvis gjør dette. Men han er vel så interessert i å lære noe, mappe noen personnettverk, skaffe seg flere kontakter, høre hva som rører seg, slippe noen prøvebalonger og se hvordan andre reagerer, forstå hvordan andre tenker osv osv. Når han i tillegg er sjarmerende og sosialt omgjengelig, så er det lett å sette ham opp som diametralt motsatt av Stallman i vesen.

Jeg har tidligere lest biografien over Stallman: "Free as in Freedom" av Sam Williams, og etter dette besøket har jeg svært lyst til å lese den på ny, for å se om jeg skaffer meg en dypere innsikt i hvordan han er og hvorfor han er slik.

Akkurat som et fyrtårn ser vakkert og idyllisk ut på avstand, slik kan det også være plassert værhardt, ukoselig og utsatt, noe man ikke merker før man opplever det på nært hold. Men det var en interessant opplevelse å møte Stallman. Man lærer noe hver dag, hvilket er en konsekvens av det å være til. For den dagen man slutter å lære er man farlig nær å logge ut for siste gang.

postet klokken 23:13 | /reviews | permanent lenke | 5 kommentarer |


Tue, 03 Aug 2004


Hu-hei, en meget underholdende og oppslukende bok. Jeg fikk den av Karl-Inge da jeg stakk innom Outlands like før ferien for å få litt ferielitteratur. Etter å ha lest den i ferien, fikk jeg prakket den på to av gjestene på hytta, med stor suksess.

Utgangspunktet er England i en alternativ virkelighet. Av en eller grunn fortsatte Krim-krigen, og i 1980-årenes England påvirker den fremdeles samtidig. Mangt og mye er annerledes, blant annet er tidsreiser mulig.

Et fascinerende trekk er at dette er en verden der ikke fotballspillere, popmusikere eller filmstjerner er helter. Heltene er forfattere - og spesielt de store klassikerne: Shakespeare, Dickens Milton osv. Et gjennomgangstema i boken er hvem som egentlig skrev Shakespeares skuespill; ja dette temaet har nesten tatt religiøse dimensjoner og dyttet ut kirken ut på sidelinjen. Var det Marlowe, Bacon, Oxford. En sekt jobber for at verkene til en bestemt forfatter er på alle hotellrom, mens en annen sekt går velkledde rundt og banker på folks dører for å overbevise dem om at en bestemt forfatter skrev Shakespearse verker

Renesansittene er punkere som har tattovert seg med motiver fra Michelangelo. Det er i det hele tatt en temmelig bisarr verden. Inn i dette kommer skurken som via en rekke intriger har funnet ut hvordan han kan plukke personer ut fra bøker og omvendt. I et samfunn der bokens innhold nærmest har en religiøs status skaper det visse bruduljer.

Boken anbefales! Den har en rekke referanser til både litteratur og andre områder, uten at den blir tunglest av den grunn.

postet klokken 15:59 | /reviews | permanent lenke | 0 kommentarer |


Mon, 14 Jun 2004

Lost in Translation
Hva i huleste skal man vel si om en slik film. Magni og jeg gikk på den bryllupsdagen fordi vi skulle se en litt klissete og romantisk feel-good film. Det er den definitivt ikke.

På det ytre plan er det en film om en litt forsoffen skuespiller som har strandet i Tokyo i påvente av ulike reklame- og talkshowoppdrag, og en kone som er med sin fotografmann, og deres møte med Tokyo og hverandre. Mitt førsteinntrykk av filmen var et stort spørsmålstegn, den virket bråkete, usammenhengende, flimrende og sendrektig.

Mye av filmen inneholder mer eller mindre løsrevne sketsjer som er limt sammen. En av de tidligste er når hovedpersonen skal filmes til reklameoppdraget for Suntory Whisky. Den japanske reklamefilmregisøren snakker fort og intenst (med store fakter) i flere minutter, og tolken oversetter det hele til gebrokkent engelsk: 'Han vil at du skal snu deg til høyre.' Det hjelper ikke å påpeke for tolken at han må ha sagt mye, mye mer, det er alt han får oversatt. Det går som det må, regisøren blir ikke fornøyd med Harris høyrevridning i neste take, og foreleser et par nye minutter med ville gebreidinger. 'Han vil du skal være mer intens', sier tolken bare. Og slik fortsetter det.

Inntrykket jeg sitter igjen med, er at denne sketsjen - tross sitt situasjonskomiske ytre - er en nøkkelscene for filmen. Den handler om å være havnet et fremmed sted. Et sted der men ikke forstår noen, der ingen forsøker å forklare noe for en, der alle skiltene er med japanske tegn som man ikke forstår, et sted der det skjer en hel masse hele tiden, der alt flimrer forbi i et uforståelig, øredøvende kakefonisk kaleidoskop. Sånn sett er Tokyo bare et symbol på verden og det kaotiske livet her på jorden. `Alle de andre er jo så veltilpasset, hva er det som er galt med meg'.

Filmen har en lang rekke filmatiske henvisninger, og den renner over av kryssreferanser og repetisjoner. Den gir inntrykk av å være Kafka som iscenesetter 'mens vi venter på Godot' i kulissene til Gataca. Den har en dash på-stedet-marsj roadmovie i seg. Den ville vært beslektet med 'ET - fortalt av ham selv'. Den forteller om en verden der man snakker men ikke kommuniserer, og hva som skjer når to personer dulter sammen og begynner å kommunisere.

Dette er ingen Brigit Jones. Dette er ingen tradisjonell han-møter-henne. Dette er ikke noe å se på en bryllupsdag. Men dypt nede i meg tror jeg filmen har kvaliteter som gjør den verd å se. Jeg må bare la det modne litt ... kanskje se den en gang eller to til (yeah, right, som jeg noen sinne kommer til å få gjort det, når verden farer forbi meg i et skinnende, blinkende, ustoppelig, masete jag).

Se den gjerne, men ikke ta den for det som reklameplakatene forsøker å fremstille den som! Dette kan umulig bli en kassasuksess, men det kan bli en klassiker.

postet klokken 18:30 | /reviews | permanent lenke | 0 kommentarer |


Big Horn - godt over middels
Magni og meg spiste middag på Big Horn i dag, på bryllupsdagen. Det var en positiv og grei affære, men ikke helt uten enkelte skjær i sjøen. Nå skal jeg ikke påstå at Trondheim har ekstremt dyre og fine restauranter, men Big Horn ligger i alle fall prismessig langt over snittet her i byen, og dermed burde man også forvente litt mer en på de fleste andre stedene.

Personalet var hyggelig og greie og slikt, selv om de kanskje ikke helt taklet alle servitøryrkets regler for ettikette, uten at det er noe jeg ville forvente på et slikt sted. Dersom jeg skulle peke på noe, så måtte det være måten de taklet at de serverte meg feil mat. Jeg hadde bestilt biff med pomme noisette, men fikk helt klart en biff med fløtegratinerte poteter. Jeg stirret på den og konkluderte med at jeg ikke ville klage - for fløtegratinerte poteter var andrevalget mitt, og jeg ville helst ikke vente på nye. Men jeg hadde tenkt til å si ifra da servitøren kom styrtende til med en annen tallerken og byttet. Det hele gikk fort og med et temmelig kort 'beklager'.

Ellers taklet de greitt at Magni sendte ut brokolien, som var dampet men fremdeles kjøleskapkald inni. Det ble byttet på flere bord, så det ut til.

Vi valgte den syd-afrikanske La Chasse Reserve, som vi kjente og som er en helt grei vin. Jeg har ikke noe å utsette på vinen, men flaska var interessant. I tillegg til at den var temmelig oppskrapt på ettiketten, så var den tilsynelatende importert til Danmark. Den så i det hele tatt ut som om noen hadde tatt den med i bagasjen fra Kastrup?! Men vi så at den ble åpnet ved bordet (riktignok var korken umerket), så la meg ikke gi inntrykk av det var noe urent trav her. Flaska hadde sikkert bare blitt oppbevart litt uvørent over lang tid. Men snodig det med det danske firmaet, jeg må sjekke på Polet om de også har fått sine flasker derfra.

Maten var god, og biffen var meget mør og greitt stekt. Magni har tidligere hatt problemer med Big Horn, som ikke ville servere henne en ``godt stekt'' biff. Hun forsøkte å sende den ut, men servitøren formidlet fra kokken at ``det var så vanskelig'' å steke den mer, og at det ikke gjorde noe at den var blodig og rå innvendig. Jaja, så hadde de i alle fall en kokk med personlighet. Jeg tror jeg ville ha spurt servitøren om han ville synes det var greitt at jeg bare betalte for de delene av måltiden som det ikke var ``så vanskelig'' å betale for. Men det er alltid lett å vite hva du skal si i ettertid :-)

Grønsakene var derimot av ymse kvalitet. Brokolien er nevnt, men den vi fikk etterpå var helt grei. Soppstuingen var laget på hermetitisk sjampignon, og det er noe jeg kort og godt ikke klarer å spise. Det er mulig jeg har fått litt for mye soppsuppe i Hangaren, men for meg smaker den kort og godt som råtten gummi - og har samme konsistens også! Det var ikke noe Big Horn hadde gjort feil (annet enn at jeg synes de kunne ha laget retten fra fersk sjampignon, de tar i alle fall tilstrekkelig betalt for maten). De hadde også hermtitisk mais, og det er litt mer forståelig, da det er vanskelig å få tak i fersk mais. Dessuten er maisen litt mindre påtrengende og det var mindre av den enn av soppen. Nåja, det får bli lærdom til neste gang.

Nå har jeg kanskje fokusert på de negative, men det var mye godt også. Kryddersmøret var utmerket, den meksikanske suppen var god om en kruttsterk, og potetene var helt greie. Porsjonene var som vanlig digre, og det endte selvfølgelig med at det ikke var plass til dessert. Dette er helt klart et sted jeg skal besøke igjen, men ikke for ofte, for det har ikke lommeboka mi helt godt av.

postet klokken 22:27 | /reviews | permanent lenke | 0 kommentarer |


powered by blosxom