Hu-hei, en meget underholdende og oppslukende bok. Jeg fikk den av Karl-Inge da jeg stakk innom Outlands like før ferien for å få litt ferielitteratur. Etter å ha lest den i ferien, fikk jeg prakket den på to av gjestene på hytta, med stor suksess.

Utgangspunktet er England i en alternativ virkelighet. Av en eller grunn fortsatte Krim-krigen, og i 1980-årenes England påvirker den fremdeles samtidig. Mangt og mye er annerledes, blant annet er tidsreiser mulig.

Et fascinerende trekk er at dette er en verden der ikke fotballspillere, popmusikere eller filmstjerner er helter. Heltene er forfattere - og spesielt de store klassikerne: Shakespeare, Dickens Milton osv. Et gjennomgangstema i boken er hvem som egentlig skrev Shakespeares skuespill; ja dette temaet har nesten tatt religiøse dimensjoner og dyttet ut kirken ut på sidelinjen. Var det Marlowe, Bacon, Oxford. En sekt jobber for at verkene til en bestemt forfatter er på alle hotellrom, mens en annen sekt går velkledde rundt og banker på folks dører for å overbevise dem om at en bestemt forfatter skrev Shakespearse verker

Renesansittene er punkere som har tattovert seg med motiver fra Michelangelo. Det er i det hele tatt en temmelig bisarr verden. Inn i dette kommer skurken som via en rekke intriger har funnet ut hvordan han kan plukke personer ut fra bøker og omvendt. I et samfunn der bokens innhold nærmest har en religiøs status skaper det visse bruduljer.

Boken anbefales! Den har en rekke referanser til både litteratur og andre områder, uten at den blir tunglest av den grunn.

Hva i huleste skal man vel si om en slik film. Magni og jeg gikk på den bryllupsdagen fordi vi skulle se en litt klissete og romantisk feel-good film. Det er den definitivt ikke.

På det ytre plan er det en film om en litt forsoffen skuespiller som har strandet i Tokyo i påvente av ulike reklame- og talkshowoppdrag, og en kone som er med sin fotografmann, og deres møte med Tokyo og hverandre. Mitt førsteinntrykk av filmen var et stort spørsmålstegn, den virket bråkete, usammenhengende, flimrende og sendrektig.

Mye av filmen inneholder mer eller mindre løsrevne sketsjer som er limt sammen. En av de tidligste er når hovedpersonen skal filmes til reklameoppdraget for Suntory Whisky. Den japanske reklamefilmregisøren snakker fort og intenst (med store fakter) i flere minutter, og tolken oversetter det hele til gebrokkent engelsk: 'Han vil at du skal snu deg til høyre.' Det hjelper ikke å påpeke for tolken at han må ha sagt mye, mye mer, det er alt han får oversatt. Det går som det må, regisøren blir ikke fornøyd med Harris høyrevridning i neste take, og foreleser et par nye minutter med ville gebreidinger. 'Han vil du skal være mer intens', sier tolken bare. Og slik fortsetter det.

Inntrykket jeg sitter igjen med, er at denne sketsjen - tross sitt situasjonskomiske ytre - er en nøkkelscene for filmen. Den handler om å være havnet et fremmed sted. Et sted der men ikke forstår noen, der ingen forsøker å forklare noe for en, der alle skiltene er med japanske tegn som man ikke forstår, et sted der det skjer en hel masse hele tiden, der alt flimrer forbi i et uforståelig, øredøvende kakefonisk kaleidoskop. Sånn sett er Tokyo bare et symbol på verden og det kaotiske livet her på jorden. `Alle de andre er jo så veltilpasset, hva er det som er galt med meg'.

Filmen har en lang rekke filmatiske henvisninger, og den renner over av kryssreferanser og repetisjoner. Den gir inntrykk av å være Kafka som iscenesetter 'mens vi venter på Godot' i kulissene til Gataca. Den har en dash på-stedet-marsj roadmovie i seg. Den ville vært beslektet med 'ET - fortalt av ham selv'. Den forteller om en verden der man snakker men ikke kommuniserer, og hva som skjer når to personer dulter sammen og begynner å kommunisere.

Dette er ingen Brigit Jones. Dette er ingen tradisjonell han-møter-henne. Dette er ikke noe å se på en bryllupsdag. Men dypt nede i meg tror jeg filmen har kvaliteter som gjør den verd å se. Jeg må bare la det modne litt ... kanskje se den en gang eller to til (yeah, right, som jeg noen sinne kommer til å få gjort det, når verden farer forbi meg i et skinnende, blinkende, ustoppelig, masete jag).

Se den gjerne, men ikke ta den for det som reklameplakatene forsøker å fremstille den som! Dette kan umulig bli en kassasuksess, men det kan bli en klassiker.

Magni og meg spiste middag på Big Horn i dag, på bryllupsdagen. Det var en positiv og grei affære, men ikke helt uten enkelte skjær i sjøen. Nå skal jeg ikke påstå at Trondheim har ekstremt dyre og fine restauranter, men Big Horn ligger i alle fall prismessig langt over snittet her i byen, og dermed burde man også forvente litt mer en på de fleste andre stedene.

Personalet var hyggelig og greie og slikt, selv om de kanskje ikke helt taklet alle servitøryrkets regler for ettikette, uten at det er noe jeg ville forvente på et slikt sted. Dersom jeg skulle peke på noe, så måtte det være måten de taklet at de serverte meg feil mat. Jeg hadde bestilt biff med pomme noisette, men fikk helt klart en biff med fløtegratinerte poteter. Jeg stirret på den og konkluderte med at jeg ikke ville klage - for fløtegratinerte poteter var andrevalget mitt, og jeg ville helst ikke vente på nye. Men jeg hadde tenkt til å si ifra da servitøren kom styrtende til med en annen tallerken og byttet. Det hele gikk fort og med et temmelig kort 'beklager'.

Ellers taklet de greitt at Magni sendte ut brokolien, som var dampet men fremdeles kjøleskapkald inni. Det ble byttet på flere bord, så det ut til.

Vi valgte den syd-afrikanske La Chasse Reserve, som vi kjente og som er en helt grei vin. Jeg har ikke noe å utsette på vinen, men flaska var interessant. I tillegg til at den var temmelig oppskrapt på ettiketten, så var den tilsynelatende importert til Danmark. Den så i det hele tatt ut som om noen hadde tatt den med i bagasjen fra Kastrup?! Men vi så at den ble åpnet ved bordet (riktignok var korken umerket), så la meg ikke gi inntrykk av det var noe urent trav her. Flaska hadde sikkert bare blitt oppbevart litt uvørent over lang tid. Men snodig det med det danske firmaet, jeg må sjekke på Polet om de også har fått sine flasker derfra.

Maten var god, og biffen var meget mør og greitt stekt. Magni har tidligere hatt problemer med Big Horn, som ikke ville servere henne en ``godt stekt'' biff. Hun forsøkte å sende den ut, men servitøren formidlet fra kokken at ``det var så vanskelig'' å steke den mer, og at det ikke gjorde noe at den var blodig og rå innvendig. Jaja, så hadde de i alle fall en kokk med personlighet. Jeg tror jeg ville ha spurt servitøren om han ville synes det var greitt at jeg bare betalte for de delene av måltiden som det ikke var ``så vanskelig'' å betale for. Men det er alltid lett å vite hva du skal si i ettertid :-)

Grønsakene var derimot av ymse kvalitet. Brokolien er nevnt, men den vi fikk etterpå var helt grei. Soppstuingen var laget på hermetitisk sjampignon, og det er noe jeg kort og godt ikke klarer å spise. Det er mulig jeg har fått litt for mye soppsuppe i Hangaren, men for meg smaker den kort og godt som råtten gummi - og har samme konsistens også! Det var ikke noe Big Horn hadde gjort feil (annet enn at jeg synes de kunne ha laget retten fra fersk sjampignon, de tar i alle fall tilstrekkelig betalt for maten). De hadde også hermtitisk mais, og det er litt mer forståelig, da det er vanskelig å få tak i fersk mais. Dessuten er maisen litt mindre påtrengende og det var mindre av den enn av soppen. Nåja, det får bli lærdom til neste gang.

Nå har jeg kanskje fokusert på de negative, men det var mye godt også. Kryddersmøret var utmerket, den meksikanske suppen var god om en kruttsterk, og potetene var helt greie. Porsjonene var som vanlig digre, og det endte selvfølgelig med at det ikke var plass til dessert. Dette er helt klart et sted jeg skal besøke igjen, men ikke for ofte, for det har ikke lommeboka mi helt godt av.