Dengang lo vi av dem ...

På sytti- og åttitallet var det en hel liten industri av litteratur for uthengning av Sovjetunionen og andre kommunistland. Historiene vi leste var så hinsides at vi lo av dem, ristet sjokkerte på hodene og innså at kommunismen snart ville bukke under pga at overskudd av ren idioti. Dessverre har jeg de siste årene sett nyheter fra vår egen vestlige verden som på ingen måte står tilbake for hva vi brukte som argument for at kommunismen var hinsides reparasjoner.

Jeg husker historien om armedivisjonen som «asfalterte» en hundre meter bred seksjon av Volga med armeringsjernsmatter og gruset dem på toppen, slik at de vadende tanksene som kunne gå under vann skulle kunne krysse elva i perfekt formasjon under paradeøvelser. Jeg husker historien om hvordan de spraymalte plenen dagen før generalstaben skulle komme på besøk. Jeg husker beskrivelsene fra dissentene om at det eneste brukbare lesestoffet i fengslene var fra tsarens tid. Det var en hel skokk med slike historier - og vi var hellig overbevist om at slik idioti ikke gikk fore seg vest for jernteppet.

Det var dengang. Etterhvert har jeg avtjent verneplikt og jobbet i både privat og statlig sektor, og sett (og gjort!) en god del sære ting. Likevel er det først de siste årene at jeg har lest om ting som kan konkurrere med sovjethumorlitteraturen. Temmelig mye av de særeste tingene som skjer idag har sitt utspring i U.S. Army. La meg nevne noen høydepunkter og lavmål.

• De amerikanske styrkene i Irak saumfarer skraphaugene på leting etter stykker med metall som de kan bruke til å armere kjøretøyene sine. Bare en brøkdel av Hummer-kjøretøyene er skikkelig armert, de resterende er visstnok beskyttet bare med plast (men malt så du ikke skal se forskjell). Politikerne uttrykker alle at de er sjokkert og skamfulle over det og at det må fikses - men den ekstra armeringen er visst fremdeles «like om hjørnet».

• På Guantanamo-basen (som sannsynligvis er den delen av Cuba hvor internasjonal lov og menneskerettighetene mest blatant brytes), var det omvisning for amerikanske politikere og andre. Leirledelsen ønske å vise seg fra sin fineste side, så de hentet ut fanger som tidligere hadde vært samarbeidsvillige, og forhørte dem på ny om ting de allerede visste, slik at politikerne kunne se hvor effektive man var.

• Når de skulle teste ut forsvarsverket for innkommende atomraketter, var det viktig å vise at det virket. Mange kritikere med stor kredibilitet hadde kommet med innvendiger og sagt at dette i praksis aldri ville virke. Testene sålangt hadde vært mislykkede. Så man satte inn en radiosender i raketten som skulle skytes ned, så man kunne peile den. Rett nok ble det ikke noen fulltreffer, men nært nok til at programmet kunne erklæres som en suksess.

Disse og flere andre historier som synes å være bekreftede er som tatt ut av de tragikomiske bøkene om sovjetarmeen. Slik idioti og inkompetanse ble tolket som varsler om sovjetarmeens og -unionens snarlige fall - en tolkning som ikke helt kan avvises. Det store tankekorset er hva dette kan varsle for Pentagon og USA. Eller skal vi bare lukke øynene og ignorere det som isolerte, ikke-representative datapunkter uten relevans for de store linjene … sånn som ML-erne gjorde med nyhetene fra Sovjetunionen.