Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

Side 3/4: « 1 2 3 4 »

2005-09-04

The World's a Stage

Katastrofen i New Orleans er temmelig så beskrivende for Bush-administrasjonen og sjefen selv. På tirsdagen, dagen etter at dikene hadde bristet, stod Bush - som da fremdeles var på ferie - og spilte gitar på et PR-evenement sammen med en eller annen gammel rockelegende. (Kommentarer om Nero og Roma har vært fremme, ja.) Når så kritikken over den svake innsatsen kommer, så trår de til. Men merk at det ikke katastrofen i New Orleans som er problemet, men at de skal sitte med svarteper når ansvaret for at det gikk som det gikk skal deles ut. Det er den virkelige katastrofen i deres øyne.

Senator Mary Landrieu fra Louisiana som var med Bush for å inspisere arbeidet med å redde og reparere har etterpå skrevet at hun trodde hun var med på et virkelig arbeide. Men da hun fløy over det samme hullet i diket neste morgen, så var alt utstyret borte. Det var bare satt opp som et bakgrunnsteppe for en photo-opertunity for Bush. Det var en scene der han kunne fotograferes, slik at det kunne se ut som om han hadde kontroll og styrte arbeidet. Ingen vet vel hvor mye ekstra skade som ble gjort ved å flytte inn redningsutstyr for å sette opp som kulisser for å filme Bush-har-alt-under-kontroll. Hvordan det oppfattes er viktigere enn hvordan det er. (Mer om akkurat det i et senere blogentry fra meg.)

En nederlandsk blog-leser har kommentert at tysk TV presenterte det hele langt mer kynisk enn CNN. Ifølge ZDF, ble det matdistribusjonspunktet som Bush besøkte sammen med TV-selskapene tatt ned så snart Bush og media var ute av syne. Igjen har vi en president og en administrasjon som synes at det er langt farligere at de får skylden for at folk lider og dør enn at folk lider og dør. Det er viktigere å bli sett mens man tilsynelatende gjør noe med det, enn å gjøre noe.

Et annet typisk trekk for Bush er å bortforklare ved å insistere på at det ikke er hans skyld. Et ypperlig eksempel på nettopp dette er hans uttalelse om at ingen "anticipated the breach of the levees". Sannheten er at det var en kjent sak at de ville briste i en nivå 5-storm eller under spesielt dårlige forhold under en nivå 4-storm. I 1995 døde 6 mennesker under en storm. Det ble da finansiert arbeid for å oppgradere dem, men finansieringen skrumpet inn etter at Bush ble valgt. Likevel er Bush allergisk mot å innrømme ansvar for noe som gikk galt. "Det va'kke min skyld" har kommet i ulike varisjoner fra som nevnt over at ingen kunne ha forutsett det, via påstander om at andre ikke holdt mål, til å påstå at det er de lokale myndighetene som hadde alt ansvar. (Variasjon over det gamle jungelordet om at du ikke blander deg inn i noe som allikevel kommer til å ende med forferdelse.)

Enda et trekk er den spesielle amerikanske varianten av nepotisme, der de som støtter en presidentkampanje får stillinger etter hvor mange dollar som de er ansvarlig for å ha skaffet. (Etter Carl I Hagens definisjon må USA være - spesielt under Bush-administrasjonen - strukturelt korrupt, dvs at det er bevisst bygget opp rundt korrupsjon som institusjonelt prinsipp - men Hagen sier så mye tøv.) Lederen i FEMA - den føderale amerikanske organisasjonen for kriseberedskap ble i 2001 eksplisitt sparket fra sin tidligere stilling som advokat for pga massiv udugelighet. Deretter ansettes han i ledelsen i FEMA. Det er en organisasjon som samme år som han ble ansatt definerer at de tre største utfordringene er en terroraksjon i New York (og hvordan håndtere logistikken etterpå), det neste store jordskjelvet i San Fransisco, og en nivå 5-storm i New Orleans som ødelegger dikene.

Logistikken i New York i september 2001 fungerte etter forholdene bra. Men etter det har FEMA blitt reorganisert etter neokonservative prinsipper. Blant annet har man satt ut kriseplanleggingen til et firma som idag nærmest ser ut til å ikke ville vedkjenne seg oppdraget de for få måneder siden skrøt av. Det viktigste er jo som kjent at man kan knytte seg til noe som fungerer og samtidig unngå å bli knyttet til noe som ikke fungerer. Å faktisk få noe til å fungere er som kjent bare masse arbeid. Vil så sjefen for FEMA bli sparket av Bush? Neppe, for det finnes bare en grunn til å sparkes: å ha sagt noe ufordelaktig om Bush eller gjort noe som skader Bush. På den annen side, inkompetanse er ikke en grunn for sparking, i alle fall så lenge man er lojal. Så det mest sannsynlige er at han får en gyllen fallskjerm - sålenge han er lojal.

Hva kommer så utfallet av dette til å bli? Tja. De som ble igjen i New Orleans er selvfølgelig taperne i dobbelt forstand. De er blitt fremstilt som plyndrere og personer som ønsket å bli igjen (planene for evakuering baserte seg på bruk av privatbiler). Men for å være realistisk, så er det ingen som tenker på dem. Nei, det er forresten ikke sant. Allerede planlegges gjenoppbyggingen av New Orleans: Dersom man kan kjøpe opp store områder med bygninger som allikevel er kondemnerte, så risikerer vi et New New Orleans, et slags Disneyland laget for turistene og med den fattige svarte befolkningen på betryggende avstand. Det er utrolig nok de som har foreslått det.

Gjennomgangstemaet i alt dette er at det er viktigere hvordan ting blir oppfattet enn hvordan det virkelig er. Det er vel ikke for ingenting at USA er dobbeltmoralens hjemland. På den annen side, det vil være en umulighet for USA å fortsette å leve som en stormakt dersom de ikke klarer å luke bort denne holdningen om 'appearance above reality'. Virkeligheten pleier å innhente de som later som den ikke finnes.

 

2005-04-29

Dengang lo vi av dem ...

På sytti- og åttitallet var det en hel liten industri av litteratur for uthengning av Sovjetunionen og andre kommunistland. Historiene vi leste var så hinsides at vi lo av dem, ristet sjokkerte på hodene og innså at kommunismen snart ville bukke under pga at overskudd av ren idioti. Dessverre har jeg de siste årene sett nyheter fra vår egen vestlige verden som på ingen måte står tilbake for hva vi brukte som argument for at kommunismen var hinsides reparasjoner.

See more ...


 

2005-04-28

Bush W ... gjennom en psykologs øyne

Jeg leser en interessant bok for tiden. Den heter "Bush on the Couch", og er en fraudiansk headshrinker sitt forsøk på å analysere Bush på avstand, på grunnlag av beskrivelser, intervjuer, handlinger og annet.

Første kapittel handler om hans søsters død mens han var svært ung, og hva det gjorde med familien. Andre kapittel handler om hans antatte dysleksi og ADHD - som han begge benekter. Tredje kapittel handler om alkoholisme, som han benekter, selv om han innrømmer at han var nokså hard på flaska engang i tiden. Tredje kapittel er om religiøs fundamentalisme.

Forfatteren sammenligner hvordan en alkoholiker preger sin nære familie med hvordan Bush styrer nasjonen: benektelse av sin avhengighet, projisering av sine problemer, hangen til å dikte opp virkeligheten der det passer seg, sterk motvilje mot avvik fra de innarbeidede rutinene, ønske om at intet skal være endret i forhold til en husket gullalder en gang i fortiden, de enkle formelaktige trossetningene, og en egen evne til å få omgivelsene til å "gå på eggeskall" for ikke å irritere alkoholikeren inn i et anfall. Videre reiser han spørsmålet om Bush virkelig er tørrlagt.

Videre forklarer hans Bush sin opptreden på bakgrunn av ADHD og dysleksi, der han mener å kunne begrunne skråsikkerheten, det enkle verdensbildet, de korte men intense arbeidøktene, motviljen mot å gå i dybden, det at han stoler på magefølensen, motviljen mot å lese aviser, referater og notater, selvrettferdigheten, innedelingen av verden i Godt og Ondt, og en rekke andre faktorer.

Det hele er fascinerende, selv om jeg ikke er i stand til å vurdere det. Likevel virker det som forfatteren beskriver handlingsmøsteret til Bush, også det som har skjedd etter at boka kom ut - et kvalitetstegn. Boka skremmer vannet av meg, og jeg har mer eller mindre bestemt meg for å lese den om igjen om noen måneder. Boka anbefales for alle.

 

2005-04-19

Så ble det Ratzinger allikevel, da ...

Jeg ville lyve om jeg sa at dette var favoritten min. Ratzinger som pave er vel en av de verre utfallene. Det blir "business as usual" og ikke noe tøvær. På det annen side blir det sikkert ikke så veldig mye verre enn det allerede er.

See more ...


 

Blir det oljemangel eller ikke...?

For en stund siden leste jeg en artikkel som gav meg en åpenbaring og som fikk meg til fullstendig å endre syn på om og når det blir oljekrise. Tidligere har jeg alltid ment at om oljeforbruket går over oljeproduksjonen, så vil det hele finne en ny balanse etter en prisjustering. Det er nok olje, og selv om den blir dyr og mange vil måtte omprioritere i livene sine, vil det være en prosess som går tilstrekkelig sent til at det ikke blir katastrofalt.

See more ...


 
To bruksområder - lagt inn av Gustav -
Mangelen på olje er, slik jeg ser det, to ulike problemer. Det største er at vi, som du sier, har en oljesmurt (og/eller oljebasert) økonomi. Endres oljeprisen (og dermed energiprisen) drastisk påvirker dette mye mer av verdensøkonomien enn bare det som opplagt er basert på olje. Det andre problemet er om man noensinne vil gå tom for olje. Her fungerer, så vidt jeg kan se, prinsippet om tilbud og etterspørsel. Det vil bestandig være mulig å skaffe olje som råvare til viktige varer, men prisen vil kunne bli så høy at det ikke er som energikilde den vil være av interesse.
Bare delvis enig - lagt inn av Anders Christensen -
Jeg er enig med deg i første moment, men andre moment er bare delvis korrekt. Det er ikke feil at markedsmekanismen vil virke og regulere tilbud og etterspørsel. Men i tillegg er det en annen mekanisme: når det koster mer (i kalorier) å utvinne en liter olje enn det den literen med olje (målt i kalorier) kan gi, da er det ingen som kommer til å utvinne den literen. Det spiller ingen rolle hva eventuelle kjøpere er villige til å betale i penger, det svarer seg ikke å utvinne den. Følgelig kan vi oppleve at det er nok olje i reservoarene, men det lønner seg ikke å utvinne den til noen pris. Unntaket her gjelder olje som brukes til annet enn energi: smørmidler, basis for plastprodukter og slikt.

2004-11-08

Slaveri- og Bushtilhengere

En blog jeg regelmessig leser er The Big Picture. Den inneholder ulike grafer og statistikker. Meget interessant. I helga samlet de en rekke ulike statistikker over presidentvalget i USA, jeg anbefaler å ta en titt på dem.

En av de mer interessante statistikkene er denne, som viser områdene av USA som tillot slaveri før borgerkrigen, og de statene som støttet Bush ved presidentvalget. Det er en meget god match mellom dem. Man skal ikke forsøke å lese for mye inn i disse tallene, men jeg tror det er symtomatisk for et skille i USA.

Disse statene stemte selvfølgelig ikke på Bush fordi de var for slaveri for snart 150 år siden. Men det går et skille mellom disse to områdene. For 150 år siden så du det på holdningen til slaveriet, idag ser du det på støtten til Bush. At skillet eksisterte før den amerikanske borgerkrigen indikerer at det ikke oppstod med denne, men er av langt eldre dato.

Det går et lignende skille gjennom Europa, mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Eksakt når det oppstod er vanskelig å si, men det har blitt forsterket mange ganger gjennom historien, sist med jernteppet under den kalde krigen. Men lenge før det var det andre grenser som fulgte omtrentlig de samme linjene: slavere kontra germanere, keltere og romanske folkeslag. Det er den ortodokse kirke kontra den katolske og senere protestantiske kirke. Det er Østromerriket kontra Vestromerriket.

Jeg skal ikke påstå at skillet i USA er like dypt og grunnleggende som det europeiske, men det er der, og de kommer til å slite med det i mange tiår og kanskje hundreår. Dersom det går nedover med USA som verdenshegemonisk makt, kan det tenkes at landet sprekker, og i så fall tror jeg det vil sprekk helt eller delvis etter disse grensene.

 

2004-11-03

Kaotisk men i det minste klart

Utfallet av valget var ikke slik jeg hadde håpet, og det er ennå endel turbulens rundt utfallet. Men i det minste ser det nå ut til å falle ned på en klart resultat: republikanerne øker flertallet sitt i senatet, øker flertallet sitt i representantene hus, og beholder presidenten med flertall både blant valgmennene og blant stemmene. De kan med rette argumentere med at de har fått et bredere og klarere mandat.

Men det betyr også at hva som enn skjer de neste fire årene, så kan ikke Bush klage på demokratene. En situasjon der kongressen var republikansk og presidenten var demokrat, ville gi dem ansvar men ikke handlingsrom. Republikanerne har hatt presidenten de siste fire årene, de har hatt kongressen siden 1994 (tror jeg). De har 52 senatorer nå, og vil ha det minst i to år til.

Jeg tror at Bush og hans nykonservative klan er i ferd med å ta med USA på en visjonær tur uten særlig bakkekontakt innen områder som krig, økonomi, helsepolitikk og utdanning. Jeg mener de har gjort dette de siste fire årene, og jeg antar de ikke kommer til å skifte kurs nå. I så fall kommer de til å kjøre seg enda lengre ned og enda fastere i problemene ... men det kommer ikke til å være noen andre å klage på, de må bære ansvaret selv.

Men selvfølgelig er ikke dette korrekt, Bush er ikke den som innrømmer feil, det ligger ikke i hans natur, det passer seg ikke en sterk leder. Dersom det går i dass med USAs økonomi, så var det handelsbalsen med Kina, eller Europas motvilje, eller Japans involvering i USAs, eller Al Quaida, eller El Nino, eller noe annet. Det viktige nå, er å ikke la dem få slippe unna med å fraskrive seg ansvaret når/hvis det går på dunken.

 

USA blir bare mer polarisert av dette valget

Det synes å være en observasjon at Bush' velgere stemmer på ham fordi han representerer deres holdninger. For dem er det viktigste at han snakker om de rette emnene på de rette måtene, ikke at han har de spesifikke løsningene. Når Bush sier at man trenger en sunn økonomisk politikk, så trigger det republikanerne til å tenke: ja, det er jeg enig i, mens demokratene tenker: jammen det er jo ikke hva som er tilfelle! Med andre ord, Bush tilhengere fokusserer på holdningene, mens Kerrys tilhengere i større grad har fokusert på løsningnene.

Derfor er det heller ikke mulig å angripe Bush med spesifikke argumenter, fordi velgerne hans ikke hører på det øret. Noen eksempler: Det nytter ikke å påstå at han deserterte i 1972, for han fremstår så mandig og kjekk og besluttsom i uniform. Det nytter ikke å påpeke hvor mange ganger han har vært arrestert, for han er 'tough on crime'. Det nytter ikke å dra frem at han har betalt for illegale aborter, for han hevder å ha Gud på sin side i sin nåtidige motstand mot selvbestemt abort. Argumenter biter ikke på en fyr hvis velgerbase holder av ham rent følesesmessig. Da blir saklige argumenter bare irrelevante, uvesentlige og detaljfokusert sutring.

Tenk fotballag, dersom Rosenborg (eller sett inn ditt favorittlag) gjør en tabbe, så var det bare et unntak, dersom de gjør 100 tabber, så er det 100 unntak. Dersom de bare gjør tabber, er det fremdeles bare unntak, fordi det er holdningene under som teller, det er fremdeles laget i ditt hjerte. Sålenge de ikke gjør noe virkelig dumt, som å innrømme tabbene sine, å selge fansens favorittspiller eller å akseptere at andre lag er bedre, så holder fansen ut i tykt og tynt: økonomisk rot? Tja, tall er vanskelig og fotball er viktigere! Intern krangel? Finn syndebukken - slangen i paradis - og spark ham ut! Dårlige resultater på tabellen? Det er bare fordi vi ikke har funnet formen, ikke er nok oss selv, fordi vi er best, og dersom det ikke gjenspeiles i resultatene, så er det ikke oss det er noe galt med, men resultatene, og det rettes ved å være mer oss selv!

Jeg tror dette er nøkkelen til å forstå polariseringen i politikken i USA. Bush mister ikke kjernevelgere ved å stå for en dårlig politikk. De deserterer ikke partiet bare fordi politikken er dårlig. Nei i stedet blir de fortvilte og bare dobbelt så bestemte. Det samme gjelder til en viss grad demokratiske kjernevelgere, men Kerry har appellert til tanken ved å argumentere, mens Bush har appellert til følelsene ved å snakke om moral. Bush svarer 'because it's wrong' der Kerry svarer 'because it's ineffective'.

Dermed har man to kolliderende verdenssyn, og de kommer ikke til å bli enige. Tilhengerskaren til Bush kommer til å bli med å enhver kamp/valg og stå last og brast med laget/partiet. Tilhengerskaren til Kerry er mer som fotballtipperne, de evaluerer resultater, lagoppsett og tabeller, og gjør skiftende og kalkulerte valg basert på vurderinger, innsikt og overveielser.

Dette er selvfølgelig en grov forenkling. Men som alltid når noe er satt på spissen, tror jeg det ligger en kjerne av sannhet dypest i saken, og at dette er viktig for å forstå helheten. Tilhengerne til Bush er styrt av følelser, mens tilhengerne til Kerry er styrt av argumentasjon.

 

Det ser ut til å gå i retning av Bush

Det er ikke klart, og endel av republikanernes taktikk har nettopp vært å holde demokratiske velgeres stemmer i tvil. Derfor er demokratene trolig overrepresentert i de bestridte stemmene som skal dobbeltsjekkes innen to uker etter valget. Republikanske valgobseratører kan blinke ut vilkårlig hvilke velgere de ikke godtar, og så må deres stemmer avgis separat, nesten som en forhånds- eller fjern-stemme som først telles opp etter at republikanernes påstand om en ugyldig stemme er oppklart og forkastet.

Men dersom vi antar at Bush vinner, så er mine umiddelbare observasjoner:

  • Legitimiteten til Bush stiger. Dette er noe som påvirker 'de andre' mer enn Bush selv, for han har aldri hatt problemer med sin egen tvilsomme legitimitet. Men øvrige amerikanere kan ikke fortsette å bortforklare ham med å henvise til hans illegitimitet eller til at 'I didn't vote for him'. Ikke minst amerikanerne selv har ofte holdt nasjoner kollektivt ansvarlige for sine statsledere, det vil reflektere tilbake på dem selv, og som de selv vil møte.

    I møte med progressive og demokratiske krefter utenfor USA kan de ikke late som de selv kommer fra et progressivt og demokratisk land som bare rent tilfeldigvis og nesten feiltakelsesvist har en litt fargerik fyr som president. De må innse at de kommer fra et land hvis mest markante trekk er en nasjon som er reaksjonær, gammeldags, kristen-fundamentalistisk, voldsfiksert og introvert.

  • Argumentet om at 'ha tålmodighet, vi fikser det ved neste valg' fremstår som feilslått og kanskje også problemunnvikende. Mange har vist en tålmodighet som går USAs innbyggere en høy gang, men nå kommer de til å bli pågående utålmodige og arrig krevende. Ta mangelen på strøm i Irak som et eksempel: offisielt har det hett at 'We make progress', men ingen som lever midt i det tror på det. Uoffisielt har det hett "we planned badly and made mistakes, but it will be ok after the election, just be patient". Men valgresultatet kan bare tolkes som at majoriteten av USAs innbyggere synes de siste fire årene hadde rett mann ved roret. Dette er et dobbeltbudskap, og ønsker om mer tålmodighet, forståelse og gode forhåpninger til valget i 2008 kommer ikke til å virke ... been there, done that.
  • USA har visstnok aldri hatt to bestridte valg like etterhverandre, men de har det nå. Tilliten til valgprosessen i USA kommer til å lide av dette valget. Hvor stor skaden er gjenstår det å se. For utenomverdenen fremstår det som et antikvarisk system med bakstreverske metoder som åpner for mistanker om at systemet er designet for å kunne trikses med. Det som blant annet er skadet er USAs legitimitet utad, men sålenge dets innbyggere ignorerer dette i ren egosentrisk forakt for omverdenen, så kan dette eskalere. Jeg tipper at de ikke forstår verdien av omverdenens tillit før den er borterodert for godt.
  • Det har vært en maktkamp innad i det republikanske partiet, men med dette resultatet kommer neo-conservatives til å 'ta av'. Det kan tenkes at de rensker ut av administrasjonen de få republikanske elementene som fremdeles sliter med at de har realistisk bakkekontakt, så som Colin Powell og James Baker. Konsekvensen kan være at det ikke blir 'business as usual', men en dobling av mål og midler, og et totalt frislipp av hemninger og holdninger.
  • Det ligger mange rapporter klar som kommer til å komme i dagene fremover, og som har negativ informasjon om Bush-administrasjonen. Jeg vil tippe at de smyges ut parallelt med sirkuset står på som verst. Se etter rapporter fra CIA, FBI og ulike spesialkommisjoner. Denne siste perioden til Bush kan bli dominert av turbulens, på samme måte som den første halvdelen av hans første periode var dominert av viljeløs medjatting fra demokratene. Det blir i det minste høy underholdningsfaktor.
  • Det kommer til å bli en større sjelegranskning innad i det demokratiske partiet. Clinton kjørte nesten en republikansk politikk, dels fordi han hadde en Kongress som var dominert av republikanere, men også mye fordi demokratene nominerte ham på grunn av hans valgbarhet (han kommer fra sydstatene, og han var ikke veldig liberal). Snart må demokratene innse at velgerne heller vil ha en republikaner med en republikansk politikk enn en demokrat med en republikansk politikk. Jeg tror det blir en brutal drakamp innad i det demokratiske partiet om hvor de skal legge seg fremover.

 

2004-10-24

Heia Bush, heia Bush ...

Vel, det er med en god porsjon ironi jeg skriver det. Men på en måte er det bare rett og rimelig at han skal få lov til å ta konsekvensen av å ha kjørt nasjonen så langt ned i grøfta. De alvorligste konsekvensene av det som har skjedd har ikke virkelig kommet frem. Dersom Kerry vinner, vinner han en blanding mellom et konkursbo og et vepsebol. Jeg kan ikke forstå at noen skulle trakte etter det.

Økonomien har ikke tatt seg opp, det er den økonomiske nedgangen i USAs nyere historie som har hatt dårligst innhenting. Det er et formidabelt underskudd på statsbudsjettet og handelsbalansen. Bedriftene out-sourcer med aksellererende hastighet. Visumreglene gjøre at mange av de smarteste fra utenfor USA ikke lengre får opphold, og i stedet studerer og bosetter seg andre steder. De væpende styrker (og spesielt "heimevernet" og reservistene) er blitt dratt veksler på i så stor grad at rekrutteringen har falt som en stein. "Alle" innser at USA må starte opp med verneplikt igjen dersom de skal klare sine (selvpålagte) militære forpliktelser - selv om det er politisk selvmord for den som gjør det. Stadig flere land begynner å se på Euro som alternativ til USS.

I tillegg vil det være vanskeligheter som ville bli spesifikke for Kerry. Langt flere stillinger enn tidligere er blitt politisert under Bush, og et skifte av administrasjon vil kreve en langt større starte-fra-scratch enn hva som har vært vanlig tidligere. I tillegg er det ikke veldig sannsynlig at demokratene overtar majoriteten i parlamentet.

På den andre siden, dersom Kerry ikke vinner, vil Bush fp utnevne minst 1, kanskje så mange som 4 høyesterettsdommere. Det vil kunne fullstendig snu tyngdepunktet i USAs høyesterett, og gi landet en ultrakonservativ slagside i mange tiår fremover.

Det er med bakgrunn i dette jeg "heier" på Bush. Han har kjørt landet på dunken, realitetene har bare ikke satt inn for fullt ennå. Min sans for rettferdighet sier meg at det ville være fullstendig galt at han skulle få avløsning nå. Det ville bare føre til at når problemene kommer, kan han sitte og si at dersom de bare hadde fulgt hans linje, så hadde alt gått så bra. Nei, la han få flertall i Kongressen og Senatet, la han sitte med all makt, så er det ingen han kan skylde på. Ikke for det, Bush kommer til å skylde på andre allikevel, det ligger i blodet hans. Legg merke til hva ha svarte da han ble spurt om de største feilene han hadde gjort i sin første presidentperiode: Ehh - tenke - ehh, jeg kan egentlig ikke komme på noen feil jeg har gjort (les: jeg er perfekt), hmmm, jo, forresten, det er noen utnevninger der jeg har tabbet meg ut (les: men andre har feilet når jeg har vist dem tillit).

Og så er jeg nysgjerrig på hvor lenge det kan vare før det går fullstendig galt der borte.

 

Kommer valget i USA til å ende i nytt kaos?

Det er vanskelig å si sikkert, men det er ingenting som tyder på at det skulle bli noe mindre kaos denne gang enn forrige gang. Tvert om:

  1. Det er rapportert om omfattende dobbeltregistreringer og registeringer av personer som er døde.
  2. Flere grupper har vært ute for å registere personer i mantallene, slik at de kan stemme, men enkelte av disse gruppene (hovedsaklig republikanere, så langt jeg kan se) har underslått registreringene for de som har registrert seg som demokrater.
  3. Minst ett sted har man fra det republikanske hovedkvarteret ringt til nyregistrerte demokrater og "fortalt" dem at deres registering dessverre ikke har gått i orden, slik at de ikke kan stemme allikevel.
  4. Det har kommet rekordmange nyregistrerte velgere, og det kan bety at det blir køer ved valglokalene, noe som kan føre til at alle kanskje ikke får stemt.
  5. Mens elektronisk avstemning var relativt lite utbredt ved forrige presidentvalg, skal majoriteten (tror jeg) av stemmene denne gang avgis elektronisk. Men flere steder virker fremdeles ikke avstemningsmaskinene - halvannen uke før valget.
  6. Det har vært utrenskninger i manntallslistene, selv om enkelte at de aller hardeste utslagene ble trukket tilbake (dvs i Florida, der svarte ble utrensket på grunnlag av navnelikhet, mens latinamerikanere ikke ble utrensket - det er mulig å gjett etnisitet utfra etternavn på både latinamerikanere (spanskklingende navn) og svarte (bærer oftest navnene til de rike slaveeierfamiliene fra 1700-tallet)).
  7. I den potensielle vippestaten Ohio har republikanerne leid inn 3600 av sine egne (for USD 100 hver) til å stå i hvert stemmelokale og plage demokratiske velgere: be dem vise legitimasjon og krangle på det de måtte vise. Håpet er trolig at mange ikke ønsker å bli utsatt for en slik konfrontasjon og blir hjemme.
  8. Flere steder er avstemningen elektronisk uten mulighet for omtelling. Omtelling her består i praksis av å skrive ut samme resultat på ny.
  9. I Florida - der forhåndsstemmingen allerede har startet, har flere klaget på at selv om de har kun stemt for demokratiske kandidater, så har stemmen blitt talt for Bush - uten mulighet for å omgjøre eller tilbakespore dette i ettertid.
  10. Stemmesedler til personer som bort utenfor hjemstaten har blitt sendt ut uten at den demokratiske utfordreren er kommet med.
  11. Det har vært utbredt "kjøping" av registeringer til manntallet. Ikke skjønner jeg hvorfor, men republikanerne har vært helt desperate i å registere personer, selv om de er demokrater. I praksis vil de kunne stemme hva de vil, men det er mulig at dette er for at det skal se ut som om det er registert like mange nye republikanere som demokrater.
  12. OSSE har allerede utgitt en rapport med kritikk av valgsystemet.
For USAs egen del, er det bare å håpe at den ene kandidaten vinner så overveldende at det ikke blir rom for at den tapende parten kan så tvil om resultatet og be om omkamp, og at dette blir verifisert gjennom begge parters valgdagsmålinger.

Personlig tror jeg imidlertid at dette valget blir kontroversielt, samme hva resultatet som kunngjøres blir. Ja, jeg er villig til å spå at det blir bråk allerede før noe resultat er blitt offentliggjort. Og dersom resultatet blir jevnt - hvilke mange meningsmålinger tyder på - så kan en vilkårlig av et dusin stater kunne vippe resultatet.

 

2004-10-17

Når troen går foran realitetene

I en artikkel av Ron Suskind, presenteres Bush' verdenssyn. Det er altfor enkelt å avfeie ham som en idiot. Det er mer korrekt å oppfatte ham som en overbevist, en troende, en som vet at han har rett. Og sine meninger får han ikke gjennom en diskurs med motstandere om fakta, men gjennom intuisjon, bønn, inspirasjon og råd fra sine aller nærmeste rådgivere.

Artikkelens tittel er "Without a doubth", og beskriver Bush på en prikk. Historieprofessor Juan Cole har en analyse av artikkelen, og han tar Bush på kornet når han gir den tittelen "I can fly!". For Bush og kretsen rundt ham er det viktigste å ha tro på å få ting til -- da vil det fungere. Dersom bare alle nei-sigerne og innvenderne og etternølerne og pessimist-realistene kan ledes ut i veikanten og vi kan få inn de som har tro på prosjektet, de som vil forsøke, de som er optimister de som er positive ... så vil det fungere.

Her kommer Coles tittel så utmerket beskrivende inn: ikke lytt til de som sier at du ikke kan fly, ikke tenk på Newtons mekanikk, ikke tenk på hva som kan gå galt -- bare start, start å fly, "make it happen" ...

Når har jeg forsåvidt sansen for positiv tenkning, men det blir farlig dersom den fullstendig frikobles fra realisme. Cole kobler Suskinds artikkel til historien om Mao og Det Store Spranget, der Kina skulle hoppe fra en gammeldags, føydal struktur til en moderende industristat på rekordtid. Ingen skulle komme med innvendinger og motargumenter. Bare sett i gang, implementer det! Men resultatet ble kaos og hungersnød og død for millioner av innbyggere.

Bush og kretsen rundt ham tenker på USA som et imperium. Det er de som setter dagsorden; det er de som definerer målene, det er de som prioriterer; det er de som besitter maktapparatet. Og maktapparatet brukes mot pessimistene og realistene for å sette dem på sidelinjen så de ikke får ødelagt Den Store Planen. Hva er så galt med realister, kan man undre, for det er jo vanligvis et positivt ladet ord. I Bush-leirens vokabular er "reality-based" en negativt ladet merkelapp som beskriver de som ikke klarer å frigjøre seg fra nåets begrensninger, fra dagens paradigmer, de som ikke evner å se fremtidens muligheter. Slike kan i beste fall tolereres som tilsidesatte observatører.

Du ser det i retorikken deres også: motstanden i Iraq kommer fra "dead-enders", mens de selv har "clear vision" og "moral clarity", krigen i Iraq og mot terror var "a crusade" (selv om de gikk tilbake på denne i et forsøk på skadebegrensning). De sier at de som ikke er med oss er mot oss. For oss utenforstående er det lett å tolke det som retorisk pynt for innvortes bruk blant sine egne, men de mener noe med det. Når de sier at USA er "God's own contry", og presidenten uttaler at "God works through me", så er dette noe de er overbevist om. Og det skremmer meg, eller rettere sagt, de mulige konsekvensene av dette skremmer meg.

 

Side 3/4: « 1 2 3 4 »