Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

Side 2/4: « 1 2 3 4 »

2006-04-28

USA kommer til å angripe Iran

Det høres ut som fullstendig idioti, men sålangt jeg kan se er det nettopp hva som kommer til å skje. Fra Washington er det trappet opp en propagandakrig parallelt med at det meldes fra anonyme kilder at forberedelser til et krigsangrep er underveis. Jeg sitter med samme følelsen som før Iran-krigen, der det var tydelig i månedsvis i forkant at det ville bli en invasjon - selv om det ble utført en masse diplomatiske pliktøvelser.

Unnskyldningen er at Iran ønsker å anrike uran, noe som alle de av Bush utpekte 'bandittstatene' har ønsket å gjøre i ren selvhevdelse og selvforsvar (i tillegg til at det selvfølgelig er praktisk i aggressiv sammenheng). Problemet er bare at USA ser ut til å sabotere alle muligheter for å løse dette på fredlig måte - det virker som de mener en krig er viktigere enn en løsning. Jeg har ikke fordøyet dette skikkelig, og sant og så har jeg skulket nyhetslesning de siste ukene fordi det er så fortvilende tydelig hvilken vei det går. Men her er noen momenter:

  • USA mangler soldater til å kunne invadere Iran. Selv om de kunne flytte ut alle som idag er bundet opp i Irak, og de kunne resykle alle som er mellom to utplasseringer, så ville de fremdeles ikke ha nok soldater. Derfor må det bli en bombekampanje, ikke en invasjon utover besettelse av noen få, utvalgte punkter.

  • Unntaket fra forrige punkt, er dersom Rumsfeld ennå ikke har lært. Det var han som var hjernen bak tanken om at 'egentlig trenger vi ikke så mange soldater dersom de bare er effektive.' Den fungerte ikke i Irak, og den kommer ikke til å fungere i Iran. De eneste som ikke har brukket ryggen på en rask invasjon av Iran er Alexander den store og Djengis Kahn, og begge ledet digre hærer.

  • Den samordnede kritikken mot Rumsfeld fra flere pensjonerte generaler den siste tiden kan tyde på nettopp at han planlegger noe som nåværende og gamle generaler anser som galskap. Offiserer i tjeneste kan ikke kritisere politisk ledelse, for da blir de sparket (ref Gen MacArthur i 1951). Det er tett kobling mellom generaler med og uten uniform, og kritikken fra de pensjonerte målbærer nok synspunkter fra de som fremdeles er i aktiv tjeneste.
  • Iran er digert, og det har i liten grad indre motsetninger som du kan spille på for å splitte folket (som man gjorde i Irak).
  • Iran har ikke en styrende elite som kan omvendes, lokkes eller tvinges til å styre for USA - etter at de på toppen er luket ut. Dette kunne man ha gjort i Irak, men hatet til Baath-partiet hos USAs quislinger var så stort at man sparket ut alle Baath-medlemmene kollektivt. Mange mener at dette var den viktigste bidragsyteren til problemene i Irak. Men selv om man nå skulle ha lært, er dette ikke mulig å bruke dette trikset i Iran, for her er forskjellen mellom USA og Irans prestestyre dyptgående og konseptuell.

  • Taktiske atomvåpen kommer til å bli brukt. Iran har gravd dypt, og de har sikret sine installasjoner bra. De har hatt god tid til både å planlegge og å implementere. De kjenner til de fleste våpnene og mulighetene som vil møte dem. Ingen andre opsjoner vil ta USA helt til mål, utenom taktiske atomvåpen over de kjernefysiske installasjonene. Det synes også være politisk vilje (ja, til og med entusiasme) i republikanske kretser for å ta i bruk taktiske atomvåpen. Det er akkurat det 'rette' midlet for å skape den 'shock and awe' som de mener at liberalere, blautfisker og andre demokrater hindret dem fra å bruke i Irak, og som skulle ha fått irakerne til å innse at motstand var nytteløst.

  • En antiatomvåpen-gruppe (jeg tror det er Organization for concerned scientists) har laget et scenario der selv små atombomber gir over en million drepte, og atomskyen strekker seg inn over Pakistan.
  • Når taktiske atomvåpen blir brukt, kommer det til å skape en avsky-reaksjon i resten av verden som USA neppe er forberedt på - spesielt siden begrunnelsen for å gå til krig er å forhindre at Iran skal kunne utvikle atomvåpen. I verste fall kan det på kort tid overskygge den samlede negative PR-effekten av både Vietnamkrigen og Bush-administrasjonens handlinger.

  • Irans demokratibevegelse har vært og er bundet og bastet, dels på hjemmebane av prestestyret i Iran, og dels av omfavnelsene og lovpriselsene som de ufrivillig har fått fra Bush m.fl. Disse har bidratt til at de på hjemmebane fremstår eller kan fremstilles som overløpere og håndtlangere for en fremmed, aggressiv makt.

  • Ryktene fra Washington er at man har lullet seg inn i overbevisningen om at dersom man bare bomber Iran 'på riktig måte', så kommer folket til å kaste av seg prestestyret og det blir en demokratirevolusjon. Det er meg fullstendig uforståelig hvor de har fått en slik oppfattelse fra, og jeg klarer ikke å se noen historisk presedens for dette. Den stiller i samme klasse som oppfatningen om at irakerne skulle ha møtt USAs styrker med blomster i gatene.

  • Slik som meningsmålingene peker for Bush, er det av største viktighet for ham å gjøre noe omveltende før valget i november i år. Selv om dette ikke er et presidentvalg, er det en reell mulighet for at republikanerne mister kontrollen i begge kamre i Kongressen. Dermed vil han også kunne utsettes for riksrett (dvs impeachment). Det er ikke mangel på tvilsomme handlinger å anklage ham for, men hittil har hindret vært at republikanerne kontrollerer det organet som skal avgjøre en slik riksrettssak.

  • Jeg tror en bombekampanje vil komme i september pluss/minus en måned. Det er mulig, men lite trolig at det kommer før. Den kan avverges dersom Iran legger seg flate, men det er svært lite sannsynlig. Den kan også avverges dersom den amerikanske opinionen reiser seg i masseprotest men det er neppe sannsynlig. Jeg tror ikke det er noen show-stopper om det skulle bli veldig tydelig at man vil tape mer i valget dersom man starter bombingen enn uten, for jo dårligere det går i meningsmålingene, jo mer desperate blir de.

  • President Bush har ifølge personer som står adminstrasjonen nær en messiansk overbevisning om at det er hans misjon som president å avvæpne Iran, og dermed avverge et nytt Holocaust. President Ahmadinejad i Iran har satt spørsmålstegn ved Holocaust og har sagt at Israel må utryddes. Ahmadinejad blir visstnok åpent omtalt som "Hitler" i Bush-administrasjonen.

  • Hva kommer dette til å gjøre med oljeprisene, som har passerte rekordhøye 70 USD pr fat? Iran styrer en god del av verdens oljeproduksjon, dels gjennom at de selv produsere mye olje (etter hukommelsen ca 4 prosent), og dels ved at de har en ypperlig strategisk posisjon ved det smale stredet ved inngangen til Persiabukta. De kan derfor stenge av mye av oljen fra gulfstatene. Det er naivt å tro at de ikke vil forsøke å ramme USA og andre dersom de blir atombombet. En krig der kommer til å sende oljeprisene opp i et tresifret antall doller. (Kanskje enda mer dersom dollaren skulle ta en støyt of falle som følge av boikotter, sanksjoner og annet.)

  • All oljen fra gulfstatene må enten gjennom rørledninger eller via skip som så må gå igjennom Hormuz-stredet. Dette er smalt, og det er gjør en dyp buktning inn i Iran. På Iransk side er det fjellrikt med ypperlige muligheter for å sette opp rakettbatterier som kan senke skip som går igjennom stredet. USA klarte aldri ødelegge vesentlige deler av Iraks Scud-raketter, siden de var mobile og lett å gjemme. Det er lite sannsynlig at de vil være mer heldige med Irakiske rakettbatterier.

  • Argentina hadde fem Exocet-raketter (og klarte å senke to britiske skip med dem - de hadde trolig klart flere dersom ikke Maggie Thatcher hadde tvunget ut rakettkodene fra franskmennene). Iran har etter sigende et tresifret antall av slike raketter. Selv om forsvarsmekanismene på krigsskip er blitt bedre siden Falklandskrigen, så vil de trolig fremdeles være effektive mot oljetankere.

  • I tillegg har Iran et ukjent antall russiske Sunburn-raketter, som er temmelig ukjente i bruk, men som sies å være skremmende effektive. Blant annet er de spesielt rettet inn for å senke hangarskip.
Det er mulig at det bare er et skremmespill eller kanonbåtdiplomati, men du skal aldri true med det du ikke er villig til å gjennomføre - Irans president er tilsynelatende med på spillet og forsøker i hvert fall ikke å roe gemyttene. Dersom begge parter ypper beinhardt, og ingen av dem har noe imot krig (ja, kanskje ser krig som nyttig for dem), så blir det raskt krig av selv en fillesak. Tenk sommeren 1914. Se her, her og her.
 

2006-02-04

Bildene av Muhammed

Striden om Jyllands-postens publisering av karikaturtegninger av Muhammed har virkelig tatt av, og nettopp har demonstranter brent ned den danske ambassaden i Syria, mens den norske visstnok også er påtent. Jeg har egentlig distansert meg fra spørsmålet, men det er saken som ikke vil gå bort, så jeg kan like gjerne går løs på den.

Saken er egentlig grei (IANAL!). Koranen er basis for mulimsk lov og den sier at man ikke skal avbilde Muhammed. Men den gjelder ikke over norsk lov, som ikke forbyr en slik ytring. Det er mulig at slike tegninger ikke ville kunne publiseres i land som følger muslimsk lov, men de er lov å publisere her i Norge. Punktum.

Men at noe er lov betyr ikke at det nødvendigvis er god takt og tone, og slett ikke at det er etisk og moralsk riktig. Jeg synes det er barnslig av Magazinet å publisere disse tegningene i den konteksten som de ble publisert. Og jeg mistenker sterkt at de gjorde det bare for å kaste bensin på bålet. Jeg har oppfattet det som om Jyllandsposten gjorde det for å skape en debatt og å sette fokus på et tema - og begge deler har de klart til gangs. Jeg kan i større grad unnskylde Jyllandsposten ønske om debattskaping enn jeg klarer å se noe forsonlig i Magazinets provokasjon - som mer er egnet til å avspore debatten ved å forsterke motsetningene.

Mange religioner - og kanskje spesielt de dualistiske og monoteistiske, så som kristendommen og islam - har et grunnsyn av eksklusivitet: det er dem og bare dem som har rett. I varierende grad og til ulike tider har andre blitt alt fra fiendtlig ignorert til henrettet. Denne eksklusiviteten er inkonsistent med et åpent, fritt og pluralistisk samfunn. Miljøer innen både islam og innen kristendommen hadde nok mer enn gjerne villet være lovgiver, anklager og dommer overfor resten av samfunnet, på bakgrunn av sine 'gudegitte' læresetninger. Jeg mener at disse grupperingene umulig kan ha fått med seg hva som har skjedd fra renessansen og fremover - eller kanskje de har fått det med seg men ønsker å se bort fra det.

Jeg mistenker at bakgrunnen for at Magazinet republiserte disse tegningene var ren og skjær skadefro provokasjon, altså den fordi-jeg-kan gleden ved å gni noe inn sammen med godt med salt hos sine meningsmotstandere, den motivasjonen som bare har til hensikt å fremprovosere en reaksjon og skru opp konfliktspiralen enda en omdreining. Jeg har særdeles lite til overs for Magazinet og deres kumpaner, men deres ytringsfrihet står over noens gruppes rett til å hevde et gudommelig krav på presedens over loven.

Men vi skal klare å ha i mente Magazinets insistering på at ytringsfrihetens står over religiøse lover og edikter, over religiøse gruppers følelse av forulemping og over hva som er godt takt og tone. Og vi bør huske akkurat det til neste gang Magazinet eller deres like kommer og vil stoppe en lignende ytring - bare fordi den er rettet mot deres egen variant av stivbent og gammeldags overtro.

Jeg har alltid syntes at Hedningesamfunnet har vært barnslige og useriøse. Jeg tror nok at jeg som ateist ikke er så uenig i deres grunnsyn, men jeg har ikke pleid å være enig i deres valg av form og format. Men Magazinet er i ferd med å ta dem igjen. Dersom jeg tvinges til å velge side, så vet jeg hvilken side jeg kommer til å falle ned på.

 

2006-01-08

Spådommer for 2006

Det har blitt et nytt år, og det gir gode muligheter for å dumme seg ut med spådommer. Jeg flesker i alle fall til, så får vi se utover i 2006 hvor galt eller rett jeg fikk. Dette kan bli langt, så jeg håper at rss-feeden kutter det som kommer etter dette.

See more ...


 

2006-01-07

Nytt medieselskap: IWT

Nå er IWT (Independent World Television) i ferd med å få tak i personer som vil støtte dem økonomisk. Det er et progressivt (multi-)medieselskap, som skal sende ut nyheter på TV (kabel og satelitt) og over Internett. Deres ide er å etablere en nyhets- og aktualitetskanal som er fullstendig sponset av små interessenter, og som derfor ikke trenger å ta selvsensurerende hensyn av politiske eller investormessige årsaker.

Informasjonen på websidene deres forteller om dem. Deres ``Funding Advisory Commitee'' har en rekke kjente, progressive navn. Dersom dette initiativet klarer å komme i gang, kan de bli en meget interessant nyhetskanal.

Du kan lese mer om dette på websidene til IWT. Jeg har selvfølgelig allerede startet mitt abonnement, med 5 euro pr måned. Hvorfor abonnere på noe som man kunne få gratis, og som selv i beste fall ikke kommer på kabel her i Norge på mange år? Tja, si det ... det er et viktig initiativ, det er et riktig initiativ, det er billig, det gir en signaleffekt og det er ingen grunn til at jeg skal la være bare fordi alle andre lar være.

 

2005-11-13

The Constitution in Excile

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de store, fundamentale sakene som jeg tror prege debatten og samfunnet fremover og som markerer skillelinjene innen verdensoppfatning. Dette vil du neppe finne i VG og Dagbladet, men likefullt er det viktig.

Først vil jeg ta for meg det som kalles "Constitution in Excile". Det er relevant primært for USA, men det illustrerer også en lignende debatt i andre deler av verden.

Utgangspunktet er den amerikanske grunnloven. For over 200 år siden, da den ble skrevet, var USA en løselig sammensatt føderasjon av 13 tidligere kolonier. Erfaringene med det engelske styret gjorde at man i grunnloven var veldig bevisste på å begrense den føderale regjeringens makt til kun det delstatene selv ikke kunne takle, eller der det var selvinnlysende at man måtte ha en felles, sentral aktør.

Men tidene endrer seg, og det som virket balansert, fornuftig og hensiktsmessig for 200 år kan med tiden bli gammelmodig og hemmende. Men i USA har man en aversjon mot å oppdatere grunnlovens tekst. Joda, man har gjort det, men det gjøres ikke med lett hjerte, og det er en lang og smertefull prosess. Det er jo forøvrig ett av poengene med en grunnlov. Konsekvensen av det er lettere å endre tolkningen av grunnlovens tekst enn teksten selv. Og det har ledet til problemene.

(Her i Norge er vi forresten skyldige i akkurat det samme. Vi har en grunnlov som gir Kongen utøvende makt og myndighet til å utnevne regjeringen. Men i konflikt med denne ordlyden i Grunnloven har vi en tradisjon med parlamentarisme som lar Stortinget utnevne regjeringen. Det hele er basert på en argumentasjonsrekke, ved hjelp av riksrettsinstrumentet. Det holder nok mål, men ingen jurist ved sine fulle fem ville ha kommet frem til akkurat denne tolkningen av teksten uten at han eller hun kjente til bakgrunnen. Og forøvrig, mens parlamentarisme er det store demokratiserende trekk i de fleste vesteuropeiske land, har USA aldri innført dette, men holder strengt på den opprinnelige tredelingen av makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende instanser.)

I USA har de syndet tilsvarende mot grunnloven sin. Den har en clausul som heter "Commerce Clause", og som sier at kongressen (dvs parlamentet og dermed føderal lovgivning) har makt "to regulate Commerce with foreign Nations, and among the several States, and with the Indian Tribes." Det er dette med midtdelen - "among several states" - som ofte kalles "Interstate Commerce Clause" og som er stridens kjerne.

Før 1930-tallet ble denne klausulen tolket relativt snevert. I 1824 ble den brukt som argument for at den føderale regjering kunne regulere hvordan man seilte til havs, siden det hadde en direkte innvirkning på flyten av handel mellom statene. I 1905 ble den brukt til å innføre føderale regler for hermetikkindustrien, for selv om fabrikkene i seg selv var et anliggende for delstaten, så var de bare et integrert tannhjul i den store, inter-delstatlige kjøttindustrien. Her er implikasjonen kort og godt at siden samfunnet blir mer komplekst og integrert, så er det naturlig at føderale regler for inter-delstatlig handel dekker flere og flere områder.

Virkelig fart i sakene ble det først med Franklin D. Roosewelt, som under depresjonen på 1930-tallet ønsket å innføre en rekke sosiale reformer. Høyesterett sa imidlertid nei ved å underkjenne lovene som etablerte Roosewelts reformer. Roosewelt truet med å utnevne duplikate dommere for alle høyesterettsdommerne som var over 70 år - formelt for å avlaste dem, men motivasjonen var vel temmelig klar. Det ville ha utvidet høyesterett fra ni til seksten medlemmer og ville ha skapt en høyesterett etter FDRs ønske. Men i 1936 vant FDR en brakseier, og i etterkant av dette gav to høyesterettsdommere etter, og FDR fikk det som han ville. Hele det sosiale sikkerhetsnettet som USA har - og en rekke andre føderale programmer - er bygget på akkurat dette grepet som FDR gjorde.

Dette inkluderer også lovene fra 1960-tallet for borgerrettighetene i USA. Selv om disse føderale lovene ble utfordret i retten, ble de bekreftet, fordi restaurantene og hotellene som ønsket å opprettholde segregeringen solgte varer og betjente kunder fra andre stater - og dermed kom de under "Interstate Commerce Clause".

Det første alvorlige skuddet for baugen på denne lovtolkningen kom i 1995 med en United States vs Lopez. Den føderale regjeringen hadde innført "The Gun-Free School Zones Act", og Alphonzo Lopez jr ble tatt med våpen og ammunisjon på sin high-school. Høyesterett dømte at siden Lopez oppførsel ikke hadde noe med handel å gjøre, så derfor hadde ikke den føderale regjeringen noe med å regulere det gjennom lov. Eller satt på spissen, det er opp til delstaten selv å bestemme om ungdommen skal få lov til å gå med våpen på skolen eller ikke. Høyesterett har opprettholdt og senere styrket denne tolkningen, som er den første innstrammingen siden Roosewelt tvang dem til å endre kurs i 1937.

Høyresiden i USA, ledet an av høyresiden blant republikanerne, ønsker å fortsette denne reverseringen av den brede tolkningen av "Interstate Commerce Clause". De mest ekstreme vil rulle den helt tilbake til 1937. For noen er det lovprinsippet, mens for andre er motivasjonen utsiktene til å rive teppet under beina på alt som finnes av føderal lovgivning rundt velferdsstaten, formynderstaten og desslike.

Terminologi er viktig i denne sammenheng. Blant tilhengerne av å rulle tilbake til 1937 finner du ofte begrepet "States' Rights" som understreker at delstatene er selvstendige enheter som i utgangspunktet skal få lov til å styre seg selv - med mindre det er vektige grunner til at styringen skal komme fra den føderale regjeringen. I deres ønskeverden skal delstatene få lov til å utvikle seg selv og sin egenart uavhengig av de andre. I et litt konstruert eksempel kan Vermont få lov til å nærme seg en nord-vest-europeisk velferdsstat, mens statene i bibelbeltet skal kunne få lov til å ta opp tankegods fra sør-afrikansk apartheid. Denslags er det statene selv som skal bestemme, ikke sentralregjeringen.

Samtidig brukes begrepet "Constitution in Excile" av de som er mot dette. Det gir visjoner om å viske ut 70 år med utvikling og vende tilbake til tidligere tider. I deres øyne er delstatene viktige enheter, men deres selvstendighet er noe gammelt og avlegs, noe man sloss om under Borgerkrigen og som motparten snart burde innse er et tapt slag. De mener at USA er ett land, en nasjon, og at lovene kommer primært fra Washington - men med endel spillerom for delstatene for tilpasninger og lokale særegenheter.

Hvem som har rett? Tja, si det. Det er kanskje ikke så mye et spørsmål om hvem som har rett som det er et spørsmål om hvem som kommer til å vinne. De siste ti-tyve årene har det gått i retning av "States' Rights", men det ser ut til å brygge opp til en "showdown", en duell "at high noon". Men neste gang du ser referert til "US v.Lopez", så vet du hva det egentlig dreier seg om. Dessuten tror jeg den samme debatten ligger latent innenfor EU.

 

2005-11-04

The never-ending story

Bushadministrasjonen stormer videre. Jeg spår at det er to trekk som George W Bush vil bli husket for: 1) total mangel på evne til kurskorreksjon 2) og en gjennomgående korrupsjon.

Selv etter affæren med Michael Brown (tenk New Orleans) og Harriet Miers (privatadvokaten hans som han ville ha inn i høyesterett, selv om hun aldri hadde vært dommer), så tar han ikke kurskorreksjon.

Foreløpig siste kapittel er 'Forreign Intelligence Advisory Board', der han har utnevnt 12 nye medlemmer, hvorav 9 har vært med å finansiere valgkampen hans. Den som betalte mest var en fyr som klarte å samle inn over 300.000 USD til valgkampen, mens to andre bare hadde samlet inn noe over 100.000 hver. Det har tidligere vært vist hvordan blant annet ambassadørstillinger og embetsstillinger er blitt fordelt dels blant hans nære venner og dels blant partifeller som la liv og sjel i valgkampen.

Kompetanse ... næææ ... det er ikke så viktig, bare du kan skaffe til veie klingende mynt til rett side i presidentvalgkampen.

Nå har USA alltid vært systemisk korrupt, blant annet nettopp fordi man bytter så stor del av embetsverket ut med personkretsen rundt presidenten når en ny president er valgt, og fordi det er særinteresser og bekjentskaper som teller. Men sjelden har omfanget vært så stort, så tydelig og så totaldekkende som under Bush. Det står for meg som en diger gåte hvordan man har tenkt at USA skal opprettholde sin hegemoniske verdensmakt, når så mange av landets høyeste stillinger gjennom vennetjenester bekles med personer som synes å anse det som en godt betalt mulighet for å drive nettverksbygging. Tyrkerne, romerne, britene, franskmennene osv ... har alle hatt en periode der høye stillinger fordeles utfra bekjentskaper, familiebakgrunn, betalingsevne og kameraderi, og de har alle fått seg et alvorlig skudd for baugen som en følge.

Det virker som om lojalitet settes over kompetanse; ortodoksi settes over funksjonalitet; ytre utseende settes over indre substans. For å parafrere en fransk generals uttalelse om britenes lette kavalleris innsats i krimkrigen: Det er spektakulært, men det er ikke politikk.

I amerikansk historie er president Warren Harding (1921-23) lavmålet på korrupsjon. Dersom du googler på "president harding" får du 1,93 millioner treff, mens legger du til "corruption" så er det fremdeles igjen 145.000 treff. Den primære trivia-infoen om Harding var 'most corrupt president ever'. For Harding ramlet det hele skikkelig sammen først etter at han var ferdig. Det skal bli spennende å se i ukene og månedene fremover om Bush-administrasjonen klarer å holde skuta flytende, eller om det hele kollapser mens de fremdeles holder på.

 

2005-10-26

Plame ... Plame ... Plame ....

Real soon now. Forventningene blant demokratene innen blogosfæren bygger seg opp for hver time som går. Ryktene svirrer og det skjer veldig, veldig mye samtidig. Tipsene varierer fra at visepresident Cheney må gå på timen til at det skjer ingenting annet enn uthaling. Jeg aner ikke hvor lang tid det kan ta før balongen sprekker på enten den ene eller den andre måten. Det eneste jeg vil spå akkurat nå er at vi kommer til å høre mer om Plame-saken i dagene fremover. Følg med, følg med!

 

2005-10-24

En dårlig dag på jobb ...

Dagens rykter og spekulasjoner rundt Washington generelt og Det hvite hus spesielt gir nostalgiske assosiasjoner. Jeg husker tilbake til en tid med en yrkesgruppe som idag er like utrydningstruet som skreddere, bøtkere og grovsmeder. Jeg tenker på kremlologene: de som studerte alt som skjedde i Kreml og kunne fortelle hvem som var på vei opp eller ned, som kjente til alle ryktene, og som kunne tolke slike signaler som rekkefølgen på bordsetninger, og som kunne lese mellom linjene i Pravda og tolke det for oss.

Det ser ut til å ha dukket opp en lignende yrkesgruppe i USA, med den store forskjellen at de ikke er betalt av fremmede makter, og at den nye gruppen av Washingtologer tolereres heldigvis. Det er morsomt å lese deres vurderinger, men viktigere er at antallet deres er er et termometer som forteller hvordan det står til i hovedstaden.

Foreløpig siste analyse kommer fra Tom DeFrank, som er Washington Bureau Chief for New York Daily News, som har skrevet en kort artikkel under tittelen "Bushies feeling the boss' wrath". Det er en artikkel som er pakket med høydepunkter - om ikke journalistisk så i alle fall på andre måter. Noen utdrag:

Bush is so dismayed that "the only person escaping blame is the President himself," said a sympathetic official, who delicately termed such self-exoneration "illogical."
og:
Presidential advisers and friends say Bush is a mass of contradictions: cheerful and serene, peevish and melancholy, occasionally lapsing into what he once derided as the "blame game." They describe him as beset but unbowed, convinced that history will vindicate the major decisions of his presidency even if they damage him and his party in the 2006 and 2008 elections.

Dersom det som skrives er korrekt (merk at det er et "hvis"), så gir det et innblikk i Bush-administrasjonen som både er interessant og skremmende. Få har beskyldt ham for å være noen stor og erfaren politiker før han ble president. Det ble bygget opp et image rundt ham. Hans opptredner ble nøye regissert og talene hans ble finpusset av retorikere. Nå virker det som han har levd seg inn i rollen og har begynt å tro på staffasjen.

Det minner meg om atskillige andre herskere som på grunnlag av sin enorme - ofte eneveldige - makt mister bakkekontakten. De starter å leve i sin egen verden. Makt blir bare et middel til å bringe virkeligheten i samsvar med deres egen verdensforståelse. Dette er mulig bare opp til et visst punkt. Deretter kan det takles på to mulige måter. Enten møter man bokstavelig talt virkeligheten med en ubehagelig bratt læringskurve. Eller så kutter man fortøyningene til virkeligheten og lever videre i fantasiverdenen sin.

Det er personene i den siste kategorien vi hører mest om, for de flipper spektakulært ut. Milosevic er et eksempel, han sitter i retten i Haag og insisterer på at han er Serbias president, og det sies at han tror det selv. Det ble sagt at Napoleon på St. Helena satt og førte krigene videre på de gamle stabskartene sine. Hvordan Bush kommer til å talke det er vanskelig å si. Men heldigvis har USA spredd makta på nok personer med tilstrekkelig gangsyn til at Bush ikke kan få tatt dette helt ut. ... tror jeg, da.

 

Nå er det (kanskje) like før

Jeg blogget tidligere i uka om Patrick Fitzgerald, som er statsadvokaten som undersøker lekkasjene der en hemmlig CIA-agent ble avslørt av noen i Det hvite hus, trolig for å skade hennes ektemann.

Jeg skal ikke rippe opp i saken - som jeg har blogget om flere ganger. Det ble ikke noen siktelser i uka som gikk, men det er mulig at i uka som vi går inn i kan det komme. I alle fall ser hele det politiske miljøet i USA ut til å sitte på pinebenken og vente. De fleste spår tirsdag, men det er ikke godt å si.

Fitzgerald er av irsk avstamning og er utdannet av jesuitter. Han er som person blitt beskrevet som "målrettet", og det er ingen som tror han kommer til å la seg avlede av politiske hensyn. I tillegg har denne etterforskningen være pottetett mht lekkasjer, så det er ingen som helt vet hva som skjer. Vi venter i spenning ...

 

2005-10-18

Plame-saken kommer til å eksplodere denne uka

Jeg har fulgt Plame-saken siden sommeren 2003. Det har vært saken med ni liv. Med jevne mellomrom har den vært lagt død, men like sikkert har den kommet tilbake. I slutten av forrige uke tilspisset det seg, og nå skjer ting i lammende hurtigtogfart - kjennetegnet på at en dyktig statsadvokat er i ferd med å legge siste hånd på etterforskningen. Og det blir trolig spektakulært.

I korte trekk er saken som følger: Valerie Plame er gift med Wilson, som var på inspeksjon i Niger for å undersøke om det var hold i påstandene om at Saddam og Irak forsøkte å kjøpe uran derifra. Wilson kom til at det var rent sprøyt, og at dokumentene i saken var forflasket. Likevel brukte Det hvite hus og andre saken i sin argumentasjon for å gå til krig mot Irak. Blant annet mener jeg at President Bush brukte det i sin "State of the Union"-tale, en av de viktigste politiske talene i USA - bare to måneder før krigen. Som en følge av dette starte Wilson en kampanje som essensielt gikk ut på å opplyse om at det var sprøyt, og at han hadde gjort dem uttrykkelig oppmerksomme på det i god tid i forveien av krigen. Så i juni, dukker det opp påstander om at Wilsons kone - Valerie Plame - er undercover CIA-agent. Dette stemmer, men avsløringen av henne er ulovlig. Det er til og med en lov som presidentens egen mor fikk dyttet igjennom rundt 1990 for å straffe overløpere fra CIA som avslørte tidligere kollegaer. Det viser seg at minst to "officials" i Det hvite hus har snakket med minst seks reportere og droppet info om Wilsons kone i en svertekampanje.

Komplisert? Javisst, men det koker ned til at ansatte i Det hvite hus har brutt loven i politisk øyemed, kanskje også misbrukt hemmeligstemplet informasjon som de har hatt tilgang til i embets medfør. Hvem er det. Tja, de "lille" fisken er I. Lewis "Scooter" Libby - visepresidentens stabssjef - og den "store" fisken er Karl Rove - presidentens fremste rådgiver og imagebygger. Karl Rove regnes for å være hele årsaken til at Bush ble valgt - råskinnet av en valgkampleder med større samling skitne knep enn noen annen tidligere. Og så er det den "digre" fisken: visepresidenten - den mektigste visepresident noensinne, og den mange tror egentlig holder i roret.

Etter år der Clinton ble trukket for kommisjoner og statsadvokater og det som verre var for alt fra kvinnehistorier til gamle investeringsprosjekter, så kommer ikke demokratene til å "se stort på" en slikt grovt, ferskt, klart ulovlig og politisk motivert overtramp fra Det hvite hus. Det har potensiale til å en bli den største politiske skandalen i USA siden Watergate.

 

2005-10-09

Det var Gud som ba meg gjøre det!

George W Bush har en lang forhistorie med å "eksternalisere" tabber, det vil si å legge ansvaret for ting som ikke fungerte på andre. Denne holdningen er for så vidt ikke unik for ham, og den fanges i det engelskspråklige uttrykket "Success has many parents, while failure is an orphan".

Nylig har BBC satt søkelyset på bakgrunnen for irakkrigen. Kort fortalt hevder Bush at Gud bad ham invadere Irak. Sitatene fra en artikkel i Common Dreams er illustrerende: "I'm driven with a mission from God. God would tell me, 'George, go and fight those terrorists in Afghanistan.' And I did, and then God would tell me, 'George go and end the tyranny in Iraq,' and I did.". Sitet er gjenfortalt av Nabil Shaath som ikke er en objektiv aktør, men andre har fortalt lignende som styrker den generelle tonen.

Dette minner meg om historien om han som bortforklarte sitt ansvar etter en bilulykke med at det var ikke hans skyld, for GPS'en sa at han skulle kjøre slik. Nå er ikke poenget å trekke sammenlikning mellom Gud og GPS, men å påpeke at man har et personlig ansvar for å konsistenssjekke stemmer man hører - enten de kommer fra dashbordet eller synes å oppstå inne i hodet sitt. Og dersom man handler etter dem, så ligger ansvaret for konsekvensene på en selv, ikke på GPS-produsenten eller en gud.

Men det illustrerer også hvilket myrhøl irakkrigen er i. Bush er kanskje vant til og bekvem med å fingerutpeke en "ansvarlig" i administrasjonen når noe ikke går hans vei. Men dersom det var Gud som var gav han rådene, er det ikke like enkelt, for man kan ikke erklære Gud som syndebukken og sparke ham. Dermed sitter vi i en situasjon der det ser man insisterer på at det er riktig, samme hvor galt det måtte se ut, og der "to stay the course" er slagordet. Ikke rart at George ser forvirret ut. La meg tippe at han søker trøst i Jobs bok i det siste.

Det sies at det var president Truman som først sa "The buck stops with me", Det er et uttrykk som presidenter og ledere av alle typer har brukt siden, og det formidler et ansvarsbegrep som går utover et aktivt, medvirkende ansvar. Det betyr at lederen også er overordnet ansvarlig selv når han ikke er direkte ansvarlig - ansvar gjennom en unnlatelsessynd, gjennom ikke å ha oppdaget noe viktig eller gjennom å ha ignorert noe som fikk lov til å gå galt. I Ynglingssagaens tid sies det at man ofret kongen når det var uår. Det virker barbarisk på oss fordi kongen tross alt ikke var ansvarlig for været og uårene. Men på den annen side, det var kan hende ikke kongens ansvar for uåret men kongens mangel på å organisere samfunnet så det kunne møte uåret som var grunnen.

Det er dette overordnede ansvaret som Bush ikke synes å ville ta. Og han tross alt heldig, siden den barbariske skikken fra Ynglingsagaens tid - takk og pris - er borte.

 

2005-09-08

Hvordan får de det til?

Bush og administrasjonen hans fortsetter å gjøre tabber som får omgivelsene til å heve øyenbrynene. Det siste var ca 1000 brannmenn fra hele USA som hadde meldt seg som frivillige etter at New Orleans ordfører Ray Nagin gikk ut og tryglet om brannmenn fordi hans egne var på bristepunktet. Vanlig logikk burde tilsi at man flyr dem rett inn for å erstatte eller avlaste eksisterende mannskaper.

Men nei ... ikke i Bush-administrasjonens FEMA. De 1000 brave frivillige ble ikke avgitt til byen New Orleans. Nei, de ble beholdt under føderal kontroll. Det er FEMA (Federal Emergency Management Agency) som kontrollerte dem, og der hadde man andre planer. Først ble de satt på skolebenken i Atlanta. Der de fikk blant annet lære om farene ved sexual harrassment og en mengde andre ting som skulle sette dem i stand til å fungere som "community relations officers". Det er et fint ord for en som går rundt i nabolaget og deler ut flyveblader og forteller om nødnumrene de kan ringe.

En av dem sier:

They've got people here who are search-and-rescue certified, paramedics, haz-mat certified [...] We're sitting in here having a sexual-harassment class while there are still [victims] in Louisiana who haven't been contacted yet.
Det hele koker selvfølgelig ned til at FEMA er uten kontroll over hva de gjør. Ordføreren i New Orleans står midt oppi det med begge bena, han skriker etter hjelp og forsterkninger. Like etter, hos FEMA langt, langt unna, dukker det opp 1000 frivillige med egne forsyninger, spesialutdanning, erfaring, høy motivasjon og egnet utstyr. Hvordan reagerer FEMA? Som enhver annen byråkratisk organisasjon:
"Høh, ha'kke sett dem på organisasjonskartet vårt. Uff, hva gjør vi med dem. De har jo ikke engang gått igjennom nyansattkurset vårt. Tenk om en av dem skulle pådra oss en sexual harrassment-sak uten at vi har klargjort våre interne spilleregler. Skrekk og gru, vi kan jo bli saksøkt! Er det forresten noe vi kan bruke dem til, da? Jaja, vi kan alltids ha flere 'community relations officers'. Man kan aldri ha nok 'community relations officers' i en krisesituasjon!.

Nå er jeg forresten ufortjent snill, for jeg har indikert at Bush-administrasjonens FEMA bare er inkompetente - at det bare er ren dumhet og byråkratisk korkethet som får dem til å bomme på bakgrunn i fordelingen av jobbene. Det er dessverre altfor snilt tenkt om dem. Hvorfor? Fordi 50 av disse brannmennene fikk sitt første oppdrag ikke med å dele ut flygeblad, men med å skulle være kulisser rundt Bush da ha besøkte det flomherjede området. De ble satt på et fly, fløyet inn for at journalistene skulle få bildene sine: But as specific orders began arriving to the firefighters in Atlanta, a team of 50 Monday morning quickly was ushered onto a flight headed for Louisiana. The crew's first assignment: to stand beside President Bush as he tours devastated areas. Jeg antar at de hadde så kult og autentisk utseende utstyr, og så var de rene og opplagte. Man kan jo ikke slippe inn noen utslitte, skitne brannmenn sammen med Bush, det kunne gi inntrykk av at ting ikke er under kontroll, at det er en krise på gang, at man ikke har nok ressurser.

Nå er ikke det store poenget at 1000 brannmenn ikke får brukt sine kvalifikasjoner. De har forhåpentligvis nok å ta av, og som en av dem sa: Vi gjør et hvert arbeid som vi blir pålagt - selv papirarbeid - selv om vi helst ville inn der vi mener vi best kan gjøre nytte for oss. Det virkelige poenget er at USA gang på gang roter til og ikke klarer å organisere seg selv når noe er stort. Vi så det ifm invasjonen i Irak også - bare rot og kaos. En gang i tiden sa man at dersom det er noen her verden som er organiserte, målbevisste og effektive, så er det USA. Ja, det var kanskje nettopp det som mer enn noe annet var med å opphøye USA til en verdensmakt, både direkte gjennom sin innsats i andre verdenskrig og inndirekte gjennom den innflytelse det hadde på befolkningen i andre land.

Spørsmålet er om de kan opprettholde sin status som verdensmakt dersom de ikke lengre klarer å organisere noe som er større enn et middels cocktailparty. Statusen kan opprettholdes med makt, men det er forferdelig dyrt i lengden. Og statusen kan opprettholdes ved å være smarte og koordinerte ... men den muligheten synes ikke lengre å være reell.

(Og apropos, FEMA er en god indikator for Bush-administrasjonen. Ikke bare presidenten og regjeringen skiftes ut når en ny president velges, men også det vi hadde kalt embetsmenn temmelig så langt nede i systemet. Sjefen for FEMA fra Clinton-tiden - James Lee Witt - ble skiftet ut. Den nye sjefen - Joe Allbaugh - var tidligere Campaign manager for Bush' valgkampanje i 2000. Han forsvant etter en stund i retning Iraq og pengestrømmen som var kanalisert den veien. Men før det hadde han installert en gammel (rom?)kamerat fra college som 'general council' for FEMA, og deretter sjef da han dro: Mike Brown. Browns bakgrunn var som som mislykket kandidat til kongressen for republikanerne, og deretter som advokat for International Arabian Horse Assiciation - en organisasjon som han klarte å kjøre på dunken og der han ble bedt om å fratre. To andre fra Bush' valgkampanjer i FEMA er Patrick Rhode som Chief of Staff, og Scott Morris som Deputy Chief of Staff. Ingen av dem har noen erfaring med katastrofearbeid, og de ramler inn på toppen i systemet utelukkende som takk for sitt arbeide i valgkampanjene. Det kan selvfølgelig hevdes at det er lurt å utnevne noen som har vist sine evner i en stressende valgkamp, og jeg kan delvis være enig i det, men i desto større grad kobler det FEMAs funksjonsdyktighet eller mangel på sådan direkte mot Bush-administrasjonen. Jeg har latt være å inkludere lenker her, men det skulle være tilstrekkelig å google på navnene for mer info.)

 

Side 2/4: « 1 2 3 4 »