Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2008-08-03

Mobiltelefonkameraet - politiets verste fiende?

Påstander om politivold har alltid fantes, men ofte har slike saker rent ut i sanden ved at påstanden har blitt hengende i luften og politiet har bestridt dem og spilt trumfkortet sitt, som er en eller annen variant over: «Hvem stoler du egentlig på ... politimannen med ørten fortjenestemedaler og skryt fra ledelsen, eller han som påstår seg utsatt for overgrep, med tydelig nag til politiet, flere trafikkbøter og en utradisjonell livsstil?»

Der er det kameraet kommer inn i bildet (unnskyld punningen). Selv i disse photoshoppingstider er det fremdeles en kjerne av sannhet i påstanden om at bilder ikke kan lyve - i hvert fall i forhold til hvordan vi mennesker dyrker løynens kunst. Og vi ser hvordan politiets fremstilling ikke alltid understøttes av mobiltelefonvideoene.

Her er en sak fra New York, der en deltaker i «Critical Mass» blir anholdt av en politimann og buret inne. «Critical Mass» er en bevegelse for sykler og mot biler, og samler sykkelister til å sykle i gatene, gjerne høylytt og «in-your-face» overfor bilistene. Jeg tviler ikke på at mange bilister, og sikkert også denne politimannen, kan føle seg personlig provosert når sykkelister med fandenivoldsk freidighet bare begynner å bruke gata der bilene tidligere har vært nærmest enerådende. Relativt sent går det også, og noen og enhver kan vel pumpe opp blodtrykket når tidsplanen kollapser bare fordi noen har bestemt seg for demonstrativt å sykle rundt i gatene. Men det er likevel ikke kjernepunktet, men hvordan og hvorfor sykkelisten ble anholdt og deretter tilbragte 26 timer bak gitteret. Én versjon kan vi lese utfra rapporten som politimannen gav:

Deponent [dvs arresterende politimann] further states that upon instructing the defendant to cease the above-described conduct [kjøre midt i veien og hindre biltrafikken], the defendant steered the defendant's bicycle in the direction of deponent and drove defendant's bicycle directly into deponent's body, causing deponent to fall to the ground and causing deponent to suffer lacerations on deponent's forearms.

I lys av videoen er det vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at dette er blank løyn. Kjernen i saken er at uten at en tilskuer tilfeldigvis hadde filmet det, så ville «alle» akseptert politimannens versjon. Det var også hva som initielt skjedde, inntil videoen fra tilskueren ble trukket frem, ble spredd og reverserte saken, slik at politimannen ble satt til kontorarbeid.

Politimannen heter Patrick Pogan og er tredje generasjons politimann. Det er mulig jeg nå overtyder et magert datasett, men jeg får assosiasjoner til irske immigranter som ble new yorkske politimenn med en patina av småsjukete korrupsjon og hårdhendt handtering av de nederste i samfunnet. Vold avler vold, og de som flyktet engelsk brutalitet i Irland, ble kanskje ikke så veldig mye bedre, når de selv fikk makt. Dersom jeg skal begi meg enda lengre utpå det jeg ikke har belegg for, vil jeg stille spørsmålet om han kanskje bare gjorde det han og kollegaene hans «alltid har gjort»? Den fundamentale forskjellen er kun at nå ble det filmet. Det burde forresten ikke overraske ham, for på videoen ser vi tallrike blitsglimt, både før og under opptrinnet.

Partneren hans stod et par meter unna, og kunne vanskelig unngå å oppfatte hva som virkelig skjedde. Likevel fikk Pogan ture frem. Var det fordi partneren syntes det var greitt? Syntes han det var for problematisk å ta tak saken? Eller kanskje det var modus operandi i politistyrken? Ganske forutsigbart støttet fagforeningen Pogan, og de uttalte: «This officer observed the reckless actions of a specific individual weaving in and out of traffic and creating a hazardous condition for the public and took action.» Det hadde vært interessant å visst om det var en uttalelse som kom før eller etter videoen ble publisert.

Dette er en enkeltsak, og man skal ikke dømme alle politifolk etter handlingene til én enkeltperson i én enkelt by, men det er tankevekkende hvor mange som ved slike saker står frem og sier at de ikke er det spor overrasket, og at det harmonerer perfekt med hvordan de selv opplever politiet til daglig. Om politiet oppfatter disse holdningene og meningene som et problem, og ikke som symptomet på et problem, da har de misforstått noe vesentlig. Og om politiet ikke sanser av løsningen på problemet ligger - i alle fall delvis - hos dem, men istedet tror det er ignorerbart sålenge de som bærer klager til torgs er få nok, marginale nok, maktløse nok og insignifikante nok, da har de misforstått noe virkelig fundamentalt.

Kjernespørsmålet er hvordan kollegene reagerer. Tas det affære først etter at videoens publisering har gjort ihjeltiing av saken til PR-harakiri, eller blir maktmisbruk reelt tatt opp internt i politiet? Kritikken som rettes mot politiet går ofte nettopp på at uten publisitet rundt en politivoldssak, skjer det lite eller ingenting. Politiet vil formodentlig hevde at det skjer lite eller ingen politivold utover det som også kommer opp i media, men jeg klarer ikke helt å tro på dem. Jeg forstår at de gjerne vil rydde i eget hus, og ordne opp på kammer(s)et selv - men argumentene for en slik fremgangsmåte kan også mistenkes for å være en skjult agenda for kunne begrave alle forsøk på virkelige endringer og å opprettholde status quo.

Det mest interessante spørsmålet i akkurat denne saken - et spørsmål vi neppe får noe svar på - er hva Pogan tenker der han sitter med kontorarbeid inne på politistasjonen. Er han oppriktig lei seg og fortvilet over sitt løpske sinne? Eller forbanner han mobiltelefonkamerar og tilskueren som filmet opptrinnet? Når jeg leser rapporten hans, så sier intuisjonen meg at det nok er det siste - dessverre.


 

2008-07-19

NTNU og reklamepengene

Klassekampen har et oppslag idag om at NTNU er det norske universitet som bruker mest penger på reklame overfor potensielle nye studenter, og eksemplifiserer med at man har sponset Tour de France. Jeg har ikke overdreven tillit til journalisters evne til å presentere saker - det er vel VG og Dagbladet som har desillusjonert meg - men Klassekampen gjør her en rimelig bra jobb.

Kjernen er hvorvidt NTNU bedre kunne brukt reklamepengene på undervisning og forskning - oppgaver som kan suge opp nærmest ubegrensede midler. Argumentene går på at siden det er et endelig antall potensielle studenter hvert år, så skaper ikke reklamen noe nytt, den bare omfordeler mellom universitetene, og det er forsåvidt korrekt.

Men den kritikken ignorerer en dypereliggende mekanisme, nemlig at regjeringene i temmelig mange år har ønsket å skape konkurranse mellom universitetene. Noen regjeringer er mer hissige på det enn andre, men alle har de dyttet på i den retning. Konkurranse er bra, må vite. Det vil ikke gi mening om man skulle be universitetene konkurrere om studentene, uten å la dem bruke reklame og andre markedsføringstiltak.

Hvilke mekanismer er det så som skaper konkurransen mellom institusjonene? Jeg vet lite om hvordan man fordeler undervisningsmidler mellom universitetene, men la oss se på konkurransen innad ved NTNU. Der får instituttene penger etter «vekttallsproduksjon». Når en student har avlagt en eksamen i et fag ved NTNU, så pipler det etterhvert inn noen kroner på det aktuelle instituttets budsjett. Innad ved NTNU betyr det at alle institutter er interessert i å vinkle fagene så de blir interessante or relevante for studentene, og å sørge for at undervisning leder flest mulig i mål til en bestått eksamen - den dypt hatede underveisevalueringen er et middel for å få til dette.

Når søkere i disse dager får ja-brev fra NTNU, så er det etter en komplisert prosess. Et institutt med tidligere opptak på 100 studenter kan regne med å få ca 100 påfølgende år. Opptaksstørrelsen justeres opp eller ned avhengig av søkermasse og karaktergrenser, slik at de mest populære linjene gradvis øker og de minst populære synker. Disse justeringene skjer både på våren når man estimerer neste studieårs kullstørrelser, og nå i juli når man kompenserer litt ved å fordele en pott med uallokerte studieplasser til de linjene som har de beste søkerne som ikke kom inn på ordinert opptak.

Hva betyr det for et institutt? Dersom man kan få flere søker, så går generelt også karaktergrensene oppover, og man får flere studieplasser. Når studentene så er tatt opp, sørger studieplanen for at de tar de fleste fagene sine ved instituttet, og det er studiepoeng som gir uttelling som kroner på budsjettet og dermed lønn til proffene. Farene ligger i nivåsenkning for å få flest mulig igjennom, strømlinjeforming der et fag kan tape sin sjel, samt mindre tverrfaglighet dersom et institutt tvinger studentene til å ta de fleste fagene på hjemmebane.

Et institutt som ikke klarer å opprettholde antallet studenter vil leve på synkende studenttall (mindre arbeid!) og synkende budsjetter (mindre penger). Eksemplet fra KK-artikkelen om institutter der de ansatte ikke har råd til penner og blyanter er illustrerende. Jeg vet ikke hvilket institutt det siktes til, men jeg tror jeg forstår så altfor godt hva som har skjedd: På stigende studenttall har man ansatt etter inntektene som studieproduksjonen har gitt, men opptakstallene har en økonomisk horisont på studieløpets lengde - altså fem år. Når så studenttallene synker, så forblir lønnsutgiftene høye, mens inntektene synker, og siden lønnsforpliktelsene skal prioriteres, så blir det ingen penger igjen til noe annet. Derfor er det dønn viktig for et institutt å utrettelig arbeide for at dets studier er mest mulig populære, og at en eventuell nedgang i søkermassen ikke kommer raskere enn lønnsforpliktelsene synker ved naturlig avgang.

Er det et lurt system for finansiering av undervisning? Tja, det fungerer på sitt underlig lille vis, og det har sine fordeler og ulemper. Man kunne ønske seg et annet system uten ulempene og med flere fordeler, men det er lett å tro at gresset er grønnere i en annen økonomisk modell.

En annen viktig del av universitetene er forskningen, og det er likeens der. Når en forsker har publisert noe, registreres det i en nasjonal database. Publikasjoner utløser belønning til forfatternes institusjon med masse, litt eller ingen penger avhengig av tidsskriftets vitenskapelig status. Kontaktnett er ofte en forutsetning for en høy publikasjonsrate, så for å få rikelig med budsjettmidler, må man a) sikte mot de rette publikasjonene, b) dyrke et nettverk med kolleger, og c) arbeide for å få «sine» tidsskrifter høyst mulig opp på statusrankingen. Og i tillegg til alt dette må man selvfølgelig også både forske og skrive godt.

Man kan mislike disse mekanismene, men de er veldig i tråd med tidsånden, for det er markedsmodeller. Dersom instituttet er populært sett fra studentene synspunkt, så får de disponere flere midler. Dersom en forsker skriver publikasjoner som kolleger verdsetter nok til å utgi i høyt verdsatte tidsskrifter, så får han disponere flere midler. Fordelen med denne modellen er at budsjetteringen kobler mot meritter - til noe som er gjort eller har skjedd - ikke bare til noe som er - som stillingshjemler.

Jeg er ikke uenig med artikkelen, men det er ikke reklamen i seg selv som egentlig er problematisk, men den grunnholdningen som går på en markedstilpassing av studiesystemene - og akkurat der synes jeg Klassekampen stoppet så altfor raskt opp i sin analyse.

Og så jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor NTNU bruker penger på Tour de France, som først starter etter at studentenes frist for omprioritering av studievalg har gått ut. Det høres ut som en dårlig prioritering av bruken av penger.


 
Ser bra ut - lagt inn av johan_brox - 2008/7/23 23:39:09
Takk for kommentar. Har nå skrevet en oppfølger med mer strukturelt perspektiv på finansieringsmodellen for utdanningsinstitusjonene og reklameutgiftene deres. Ta en titt og kom med innspill! (Forresten er hårreisende forenkling og pervertering av informasjon journalisters levebrød.)
IjTXoNLYmnefjyVLPv - lagt inn av Rita - 2012/1/7 12:46:02
Slam dunkin like Shaquille O'Neal, if he wrote informtavie articles.
suGrAEOmL - lagt inn av ogftxzxbue - 2012/1/7 16:40:57
pdIWP4 <a href="http://nfcxnmuxczjb.com/">nfcxnmuxczjb</a>