Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2005-11-13

The Constitution in Excile

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de store, fundamentale sakene som jeg tror prege debatten og samfunnet fremover og som markerer skillelinjene innen verdensoppfatning. Dette vil du neppe finne i VG og Dagbladet, men likefullt er det viktig.

Først vil jeg ta for meg det som kalles "Constitution in Excile". Det er relevant primært for USA, men det illustrerer også en lignende debatt i andre deler av verden.

Utgangspunktet er den amerikanske grunnloven. For over 200 år siden, da den ble skrevet, var USA en løselig sammensatt føderasjon av 13 tidligere kolonier. Erfaringene med det engelske styret gjorde at man i grunnloven var veldig bevisste på å begrense den føderale regjeringens makt til kun det delstatene selv ikke kunne takle, eller der det var selvinnlysende at man måtte ha en felles, sentral aktør.

Men tidene endrer seg, og det som virket balansert, fornuftig og hensiktsmessig for 200 år kan med tiden bli gammelmodig og hemmende. Men i USA har man en aversjon mot å oppdatere grunnlovens tekst. Joda, man har gjort det, men det gjøres ikke med lett hjerte, og det er en lang og smertefull prosess. Det er jo forøvrig ett av poengene med en grunnlov. Konsekvensen av det er lettere å endre tolkningen av grunnlovens tekst enn teksten selv. Og det har ledet til problemene.

(Her i Norge er vi forresten skyldige i akkurat det samme. Vi har en grunnlov som gir Kongen utøvende makt og myndighet til å utnevne regjeringen. Men i konflikt med denne ordlyden i Grunnloven har vi en tradisjon med parlamentarisme som lar Stortinget utnevne regjeringen. Det hele er basert på en argumentasjonsrekke, ved hjelp av riksrettsinstrumentet. Det holder nok mål, men ingen jurist ved sine fulle fem ville ha kommet frem til akkurat denne tolkningen av teksten uten at han eller hun kjente til bakgrunnen. Og forøvrig, mens parlamentarisme er det store demokratiserende trekk i de fleste vesteuropeiske land, har USA aldri innført dette, men holder strengt på den opprinnelige tredelingen av makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende instanser.)

I USA har de syndet tilsvarende mot grunnloven sin. Den har en clausul som heter "Commerce Clause", og som sier at kongressen (dvs parlamentet og dermed føderal lovgivning) har makt "to regulate Commerce with foreign Nations, and among the several States, and with the Indian Tribes." Det er dette med midtdelen - "among several states" - som ofte kalles "Interstate Commerce Clause" og som er stridens kjerne.

Før 1930-tallet ble denne klausulen tolket relativt snevert. I 1824 ble den brukt som argument for at den føderale regjering kunne regulere hvordan man seilte til havs, siden det hadde en direkte innvirkning på flyten av handel mellom statene. I 1905 ble den brukt til å innføre føderale regler for hermetikkindustrien, for selv om fabrikkene i seg selv var et anliggende for delstaten, så var de bare et integrert tannhjul i den store, inter-delstatlige kjøttindustrien. Her er implikasjonen kort og godt at siden samfunnet blir mer komplekst og integrert, så er det naturlig at føderale regler for inter-delstatlig handel dekker flere og flere områder.

Virkelig fart i sakene ble det først med Franklin D. Roosewelt, som under depresjonen på 1930-tallet ønsket å innføre en rekke sosiale reformer. Høyesterett sa imidlertid nei ved å underkjenne lovene som etablerte Roosewelts reformer. Roosewelt truet med å utnevne duplikate dommere for alle høyesterettsdommerne som var over 70 år - formelt for å avlaste dem, men motivasjonen var vel temmelig klar. Det ville ha utvidet høyesterett fra ni til seksten medlemmer og ville ha skapt en høyesterett etter FDRs ønske. Men i 1936 vant FDR en brakseier, og i etterkant av dette gav to høyesterettsdommere etter, og FDR fikk det som han ville. Hele det sosiale sikkerhetsnettet som USA har - og en rekke andre føderale programmer - er bygget på akkurat dette grepet som FDR gjorde.

Dette inkluderer også lovene fra 1960-tallet for borgerrettighetene i USA. Selv om disse føderale lovene ble utfordret i retten, ble de bekreftet, fordi restaurantene og hotellene som ønsket å opprettholde segregeringen solgte varer og betjente kunder fra andre stater - og dermed kom de under "Interstate Commerce Clause".

Det første alvorlige skuddet for baugen på denne lovtolkningen kom i 1995 med en United States vs Lopez. Den føderale regjeringen hadde innført "The Gun-Free School Zones Act", og Alphonzo Lopez jr ble tatt med våpen og ammunisjon på sin high-school. Høyesterett dømte at siden Lopez oppførsel ikke hadde noe med handel å gjøre, så derfor hadde ikke den føderale regjeringen noe med å regulere det gjennom lov. Eller satt på spissen, det er opp til delstaten selv å bestemme om ungdommen skal få lov til å gå med våpen på skolen eller ikke. Høyesterett har opprettholdt og senere styrket denne tolkningen, som er den første innstrammingen siden Roosewelt tvang dem til å endre kurs i 1937.

Høyresiden i USA, ledet an av høyresiden blant republikanerne, ønsker å fortsette denne reverseringen av den brede tolkningen av "Interstate Commerce Clause". De mest ekstreme vil rulle den helt tilbake til 1937. For noen er det lovprinsippet, mens for andre er motivasjonen utsiktene til å rive teppet under beina på alt som finnes av føderal lovgivning rundt velferdsstaten, formynderstaten og desslike.

Terminologi er viktig i denne sammenheng. Blant tilhengerne av å rulle tilbake til 1937 finner du ofte begrepet "States' Rights" som understreker at delstatene er selvstendige enheter som i utgangspunktet skal få lov til å styre seg selv - med mindre det er vektige grunner til at styringen skal komme fra den føderale regjeringen. I deres ønskeverden skal delstatene få lov til å utvikle seg selv og sin egenart uavhengig av de andre. I et litt konstruert eksempel kan Vermont få lov til å nærme seg en nord-vest-europeisk velferdsstat, mens statene i bibelbeltet skal kunne få lov til å ta opp tankegods fra sør-afrikansk apartheid. Denslags er det statene selv som skal bestemme, ikke sentralregjeringen.

Samtidig brukes begrepet "Constitution in Excile" av de som er mot dette. Det gir visjoner om å viske ut 70 år med utvikling og vende tilbake til tidligere tider. I deres øyne er delstatene viktige enheter, men deres selvstendighet er noe gammelt og avlegs, noe man sloss om under Borgerkrigen og som motparten snart burde innse er et tapt slag. De mener at USA er ett land, en nasjon, og at lovene kommer primært fra Washington - men med endel spillerom for delstatene for tilpasninger og lokale særegenheter.

Hvem som har rett? Tja, si det. Det er kanskje ikke så mye et spørsmål om hvem som har rett som det er et spørsmål om hvem som kommer til å vinne. De siste ti-tyve årene har det gått i retning av "States' Rights", men det ser ut til å brygge opp til en "showdown", en duell "at high noon". Men neste gang du ser referert til "US v.Lopez", så vet du hva det egentlig dreier seg om. Dessuten tror jeg den samme debatten ligger latent innenfor EU.

 

2005-11-04

The never-ending story

Bushadministrasjonen stormer videre. Jeg spår at det er to trekk som George W Bush vil bli husket for: 1) total mangel på evne til kurskorreksjon 2) og en gjennomgående korrupsjon.

Selv etter affæren med Michael Brown (tenk New Orleans) og Harriet Miers (privatadvokaten hans som han ville ha inn i høyesterett, selv om hun aldri hadde vært dommer), så tar han ikke kurskorreksjon.

Foreløpig siste kapittel er 'Forreign Intelligence Advisory Board', der han har utnevnt 12 nye medlemmer, hvorav 9 har vært med å finansiere valgkampen hans. Den som betalte mest var en fyr som klarte å samle inn over 300.000 USD til valgkampen, mens to andre bare hadde samlet inn noe over 100.000 hver. Det har tidligere vært vist hvordan blant annet ambassadørstillinger og embetsstillinger er blitt fordelt dels blant hans nære venner og dels blant partifeller som la liv og sjel i valgkampen.

Kompetanse ... næææ ... det er ikke så viktig, bare du kan skaffe til veie klingende mynt til rett side i presidentvalgkampen.

Nå har USA alltid vært systemisk korrupt, blant annet nettopp fordi man bytter så stor del av embetsverket ut med personkretsen rundt presidenten når en ny president er valgt, og fordi det er særinteresser og bekjentskaper som teller. Men sjelden har omfanget vært så stort, så tydelig og så totaldekkende som under Bush. Det står for meg som en diger gåte hvordan man har tenkt at USA skal opprettholde sin hegemoniske verdensmakt, når så mange av landets høyeste stillinger gjennom vennetjenester bekles med personer som synes å anse det som en godt betalt mulighet for å drive nettverksbygging. Tyrkerne, romerne, britene, franskmennene osv ... har alle hatt en periode der høye stillinger fordeles utfra bekjentskaper, familiebakgrunn, betalingsevne og kameraderi, og de har alle fått seg et alvorlig skudd for baugen som en følge.

Det virker som om lojalitet settes over kompetanse; ortodoksi settes over funksjonalitet; ytre utseende settes over indre substans. For å parafrere en fransk generals uttalelse om britenes lette kavalleris innsats i krimkrigen: Det er spektakulært, men det er ikke politikk.

I amerikansk historie er president Warren Harding (1921-23) lavmålet på korrupsjon. Dersom du googler på "president harding" får du 1,93 millioner treff, mens legger du til "corruption" så er det fremdeles igjen 145.000 treff. Den primære trivia-infoen om Harding var 'most corrupt president ever'. For Harding ramlet det hele skikkelig sammen først etter at han var ferdig. Det skal bli spennende å se i ukene og månedene fremover om Bush-administrasjonen klarer å holde skuta flytende, eller om det hele kollapser mens de fremdeles holder på.