Real soon now. Forventningene blant demokratene innen blogosfæren bygger seg opp for hver time som går. Ryktene svirrer og det skjer veldig, veldig mye samtidig. Tipsene varierer fra at visepresident Cheney må gå på timen til at det skjer ingenting annet enn uthaling. Jeg aner ikke hvor lang tid det kan ta før balongen sprekker på enten den ene eller den andre måten. Det eneste jeg vil spå akkurat nå er at vi kommer til å høre mer om Plame-saken i dagene fremover. Følg med, følg med!

Dagens rykter og spekulasjoner rundt Washington generelt og Det hvite hus spesielt gir nostalgiske assosiasjoner. Jeg husker tilbake til en tid med en yrkesgruppe som idag er like utrydningstruet som skreddere, bøtkere og grovsmeder. Jeg tenker på kremlologene: de som studerte alt som skjedde i Kreml og kunne fortelle hvem som var på vei opp eller ned, som kjente til alle ryktene, og som kunne tolke slike signaler som rekkefølgen på bordsetninger, og som kunne lese mellom linjene i Pravda og tolke det for oss.

Det ser ut til å ha dukket opp en lignende yrkesgruppe i USA, med den store forskjellen at de ikke er betalt av fremmede makter, og at den nye gruppen av Washingtologer tolereres heldigvis. Det er morsomt å lese deres vurderinger, men viktigere er at antallet deres er er et termometer som forteller hvordan det står til i hovedstaden.

Foreløpig siste analyse kommer fra Tom DeFrank, som er Washington Bureau Chief for New York Daily News, som har skrevet en kort artikkel under tittelen "Bushies feeling the boss' wrath". Det er en artikkel som er pakket med høydepunkter - om ikke journalistisk så i alle fall på andre måter. Noen utdrag:

Bush is so dismayed that "the only person escaping blame is the President himself," said a sympathetic official, who delicately termed such self-exoneration "illogical."

Presidential advisers and friends say Bush is a mass of contradictions: cheerful and serene, peevish and melancholy, occasionally lapsing into what he once derided as the "blame game." They describe him as beset but unbowed, convinced that history will vindicate the major decisions of his presidency even if they damage him and his party in the 2006 and 2008 elections.

Dersom det som skrives er korrekt (merk at det er et "hvis"), så gir det et innblikk i Bush-administrasjonen som både er interessant og skremmende. Få har beskyldt ham for å være noen stor og erfaren politiker før han ble president. Det ble bygget opp et image rundt ham. Hans opptredner ble nøye regissert og talene hans ble finpusset av retorikere. Nå virker det som han har levd seg inn i rollen og har begynt å tro på staffasjen.

Det minner meg om atskillige andre herskere som på grunnlag av sin enorme - ofte eneveldige - makt mister bakkekontakten. De starter å leve i sin egen verden. Makt blir bare et middel til å bringe virkeligheten i samsvar med deres egen verdensforståelse. Dette er mulig bare opp til et visst punkt. Deretter kan det takles på to mulige måter. Enten møter man bokstavelig talt virkeligheten med en ubehagelig bratt læringskurve. Eller så kutter man fortøyningene til virkeligheten og lever videre i fantasiverdenen sin.

Det er personene i den siste kategorien vi hører mest om, for de flipper spektakulært ut. Milosevic er et eksempel, han sitter i retten i Haag og insisterer på at han er Serbias president, og det sies at han tror det selv. Det ble sagt at Napoleon på St. Helena satt og førte krigene videre på de gamle stabskartene sine. Hvordan Bush kommer til å talke det er vanskelig å si. Men heldigvis har USA spredd makta på nok personer med tilstrekkelig gangsyn til at Bush ikke kan få tatt dette helt ut. ... tror jeg, da.

Jeg blogget tidligere i uka om Patrick Fitzgerald, som er statsadvokaten som undersøker lekkasjene der en hemmlig CIA-agent ble avslørt av noen i Det hvite hus, trolig for å skade hennes ektemann.

Jeg skal ikke rippe opp i saken - som jeg har blogget om flere ganger. Det ble ikke noen siktelser i uka som gikk, men det er mulig at i uka som vi går inn i kan det komme. I alle fall ser hele det politiske miljøet i USA ut til å sitte på pinebenken og vente. De fleste spår tirsdag, men det er ikke godt å si.

Fitzgerald er av irsk avstamning og er utdannet av jesuitter. Han er som person blitt beskrevet som "målrettet", og det er ingen som tror han kommer til å la seg avlede av politiske hensyn. I tillegg har denne etterforskningen være pottetett mht lekkasjer, så det er ingen som helt vet hva som skjer. Vi venter i spenning ...

Jeg har fulgt Plame-saken siden sommeren 2003. Det har vært saken med ni liv. Med jevne mellomrom har den vært lagt død, men like sikkert har den kommet tilbake. I slutten av forrige uke tilspisset det seg, og nå skjer ting i lammende hurtigtogfart - kjennetegnet på at en dyktig statsadvokat er i ferd med å legge siste hånd på etterforskningen. Og det blir trolig spektakulært.

I korte trekk er saken som følger: Valerie Plame er gift med Wilson, som var på inspeksjon i Niger for å undersøke om det var hold i påstandene om at Saddam og Irak forsøkte å kjøpe uran derifra. Wilson kom til at det var rent sprøyt, og at dokumentene i saken var forflasket. Likevel brukte Det hvite hus og andre saken i sin argumentasjon for å gå til krig mot Irak. Blant annet mener jeg at President Bush brukte det i sin "State of the Union"-tale, en av de viktigste politiske talene i USA - bare to måneder før krigen. Som en følge av dette starte Wilson en kampanje som essensielt gikk ut på å opplyse om at det var sprøyt, og at han hadde gjort dem uttrykkelig oppmerksomme på det i god tid i forveien av krigen. Så i juni, dukker det opp påstander om at Wilsons kone - Valerie Plame - er undercover CIA-agent. Dette stemmer, men avsløringen av henne er ulovlig. Det er til og med en lov som presidentens egen mor fikk dyttet igjennom rundt 1990 for å straffe overløpere fra CIA som avslørte tidligere kollegaer. Det viser seg at minst to "officials" i Det hvite hus har snakket med minst seks reportere og droppet info om Wilsons kone i en svertekampanje.

Komplisert? Javisst, men det koker ned til at ansatte i Det hvite hus har brutt loven i politisk øyemed, kanskje også misbrukt hemmeligstemplet informasjon som de har hatt tilgang til i embets medfør. Hvem er det. Tja, de "lille" fisken er I. Lewis "Scooter" Libby - visepresidentens stabssjef - og den "store" fisken er Karl Rove - presidentens fremste rådgiver og imagebygger. Karl Rove regnes for å være hele årsaken til at Bush ble valgt - råskinnet av en valgkampleder med større samling skitne knep enn noen annen tidligere. Og så er det den "digre" fisken: visepresidenten - den mektigste visepresident noensinne, og den mange tror egentlig holder i roret.

Etter år der Clinton ble trukket for kommisjoner og statsadvokater og det som verre var for alt fra kvinnehistorier til gamle investeringsprosjekter, så kommer ikke demokratene til å "se stort på" en slikt grovt, ferskt, klart ulovlig og politisk motivert overtramp fra Det hvite hus. Det har potensiale til å en bli den største politiske skandalen i USA siden Watergate.

George W Bush har en lang forhistorie med å "eksternalisere" tabber, det vil si å legge ansvaret for ting som ikke fungerte på andre. Denne holdningen er for så vidt ikke unik for ham, og den fanges i det engelskspråklige uttrykket "Success has many parents, while failure is an orphan".

Nylig har BBC satt søkelyset på bakgrunnen for irakkrigen. Kort fortalt hevder Bush at Gud bad ham invadere Irak. Sitatene fra en artikkel i Common Dreams er illustrerende: "I'm driven with a mission from God. God would tell me, 'George, go and fight those terrorists in Afghanistan.' And I did, and then God would tell me, 'George go and end the tyranny in Iraq,' and I did.". Sitet er gjenfortalt av Nabil Shaath som ikke er en objektiv aktør, men andre har fortalt lignende som styrker den generelle tonen.

Dette minner meg om historien om han som bortforklarte sitt ansvar etter en bilulykke med at det var ikke hans skyld, for GPS'en sa at han skulle kjøre slik. Nå er ikke poenget å trekke sammenlikning mellom Gud og GPS, men å påpeke at man har et personlig ansvar for å konsistenssjekke stemmer man hører - enten de kommer fra dashbordet eller synes å oppstå inne i hodet sitt. Og dersom man handler etter dem, så ligger ansvaret for konsekvensene på en selv, ikke på GPS-produsenten eller en gud.

Men det illustrerer også hvilket myrhøl irakkrigen er i. Bush er kanskje vant til og bekvem med å fingerutpeke en "ansvarlig" i administrasjonen når noe ikke går hans vei. Men dersom det var Gud som var gav han rådene, er det ikke like enkelt, for man kan ikke erklære Gud som syndebukken og sparke ham. Dermed sitter vi i en situasjon der det ser man insisterer på at det er riktig, samme hvor galt det måtte se ut, og der "to stay the course" er slagordet. Ikke rart at George ser forvirret ut. La meg tippe at han søker trøst i Jobs bok i det siste.

Det sies at det var president Truman som først sa "The buck stops with me", Det er et uttrykk som presidenter og ledere av alle typer har brukt siden, og det formidler et ansvarsbegrep som går utover et aktivt, medvirkende ansvar. Det betyr at lederen også er overordnet ansvarlig selv når han ikke er direkte ansvarlig - ansvar gjennom en unnlatelsessynd, gjennom ikke å ha oppdaget noe viktig eller gjennom å ha ignorert noe som fikk lov til å gå galt. I Ynglingssagaens tid sies det at man ofret kongen når det var uår. Det virker barbarisk på oss fordi kongen tross alt ikke var ansvarlig for været og uårene. Men på den annen side, det var kan hende ikke kongens ansvar for uåret men kongens mangel på å organisere samfunnet så det kunne møte uåret som var grunnen.

Det er dette overordnede ansvaret som Bush ikke synes å ville ta. Og han tross alt heldig, siden den barbariske skikken fra Ynglingsagaens tid - takk og pris - er borte.