Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2005-11-13

The Constitution in Excile

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de store, fundamentale sakene som jeg tror prege debatten og samfunnet fremover og som markerer skillelinjene innen verdensoppfatning. Dette vil du neppe finne i VG og Dagbladet, men likefullt er det viktig.

Først vil jeg ta for meg det som kalles "Constitution in Excile". Det er relevant primært for USA, men det illustrerer også en lignende debatt i andre deler av verden.

Utgangspunktet er den amerikanske grunnloven. For over 200 år siden, da den ble skrevet, var USA en løselig sammensatt føderasjon av 13 tidligere kolonier. Erfaringene med det engelske styret gjorde at man i grunnloven var veldig bevisste på å begrense den føderale regjeringens makt til kun det delstatene selv ikke kunne takle, eller der det var selvinnlysende at man måtte ha en felles, sentral aktør.

Men tidene endrer seg, og det som virket balansert, fornuftig og hensiktsmessig for 200 år kan med tiden bli gammelmodig og hemmende. Men i USA har man en aversjon mot å oppdatere grunnlovens tekst. Joda, man har gjort det, men det gjøres ikke med lett hjerte, og det er en lang og smertefull prosess. Det er jo forøvrig ett av poengene med en grunnlov. Konsekvensen av det er lettere å endre tolkningen av grunnlovens tekst enn teksten selv. Og det har ledet til problemene.

(Her i Norge er vi forresten skyldige i akkurat det samme. Vi har en grunnlov som gir Kongen utøvende makt og myndighet til å utnevne regjeringen. Men i konflikt med denne ordlyden i Grunnloven har vi en tradisjon med parlamentarisme som lar Stortinget utnevne regjeringen. Det hele er basert på en argumentasjonsrekke, ved hjelp av riksrettsinstrumentet. Det holder nok mål, men ingen jurist ved sine fulle fem ville ha kommet frem til akkurat denne tolkningen av teksten uten at han eller hun kjente til bakgrunnen. Og forøvrig, mens parlamentarisme er det store demokratiserende trekk i de fleste vesteuropeiske land, har USA aldri innført dette, men holder strengt på den opprinnelige tredelingen av makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende instanser.)

I USA har de syndet tilsvarende mot grunnloven sin. Den har en clausul som heter "Commerce Clause", og som sier at kongressen (dvs parlamentet og dermed føderal lovgivning) har makt "to regulate Commerce with foreign Nations, and among the several States, and with the Indian Tribes." Det er dette med midtdelen - "among several states" - som ofte kalles "Interstate Commerce Clause" og som er stridens kjerne.

Før 1930-tallet ble denne klausulen tolket relativt snevert. I 1824 ble den brukt som argument for at den føderale regjering kunne regulere hvordan man seilte til havs, siden det hadde en direkte innvirkning på flyten av handel mellom statene. I 1905 ble den brukt til å innføre føderale regler for hermetikkindustrien, for selv om fabrikkene i seg selv var et anliggende for delstaten, så var de bare et integrert tannhjul i den store, inter-delstatlige kjøttindustrien. Her er implikasjonen kort og godt at siden samfunnet blir mer komplekst og integrert, så er det naturlig at føderale regler for inter-delstatlig handel dekker flere og flere områder.

Virkelig fart i sakene ble det først med Franklin D. Roosewelt, som under depresjonen på 1930-tallet ønsket å innføre en rekke sosiale reformer. Høyesterett sa imidlertid nei ved å underkjenne lovene som etablerte Roosewelts reformer. Roosewelt truet med å utnevne duplikate dommere for alle høyesterettsdommerne som var over 70 år - formelt for å avlaste dem, men motivasjonen var vel temmelig klar. Det ville ha utvidet høyesterett fra ni til seksten medlemmer og ville ha skapt en høyesterett etter FDRs ønske. Men i 1936 vant FDR en brakseier, og i etterkant av dette gav to høyesterettsdommere etter, og FDR fikk det som han ville. Hele det sosiale sikkerhetsnettet som USA har - og en rekke andre føderale programmer - er bygget på akkurat dette grepet som FDR gjorde.

Dette inkluderer også lovene fra 1960-tallet for borgerrettighetene i USA. Selv om disse føderale lovene ble utfordret i retten, ble de bekreftet, fordi restaurantene og hotellene som ønsket å opprettholde segregeringen solgte varer og betjente kunder fra andre stater - og dermed kom de under "Interstate Commerce Clause".

Det første alvorlige skuddet for baugen på denne lovtolkningen kom i 1995 med en United States vs Lopez. Den føderale regjeringen hadde innført "The Gun-Free School Zones Act", og Alphonzo Lopez jr ble tatt med våpen og ammunisjon på sin high-school. Høyesterett dømte at siden Lopez oppførsel ikke hadde noe med handel å gjøre, så derfor hadde ikke den føderale regjeringen noe med å regulere det gjennom lov. Eller satt på spissen, det er opp til delstaten selv å bestemme om ungdommen skal få lov til å gå med våpen på skolen eller ikke. Høyesterett har opprettholdt og senere styrket denne tolkningen, som er den første innstrammingen siden Roosewelt tvang dem til å endre kurs i 1937.

Høyresiden i USA, ledet an av høyresiden blant republikanerne, ønsker å fortsette denne reverseringen av den brede tolkningen av "Interstate Commerce Clause". De mest ekstreme vil rulle den helt tilbake til 1937. For noen er det lovprinsippet, mens for andre er motivasjonen utsiktene til å rive teppet under beina på alt som finnes av føderal lovgivning rundt velferdsstaten, formynderstaten og desslike.

Terminologi er viktig i denne sammenheng. Blant tilhengerne av å rulle tilbake til 1937 finner du ofte begrepet "States' Rights" som understreker at delstatene er selvstendige enheter som i utgangspunktet skal få lov til å styre seg selv - med mindre det er vektige grunner til at styringen skal komme fra den føderale regjeringen. I deres ønskeverden skal delstatene få lov til å utvikle seg selv og sin egenart uavhengig av de andre. I et litt konstruert eksempel kan Vermont få lov til å nærme seg en nord-vest-europeisk velferdsstat, mens statene i bibelbeltet skal kunne få lov til å ta opp tankegods fra sør-afrikansk apartheid. Denslags er det statene selv som skal bestemme, ikke sentralregjeringen.

Samtidig brukes begrepet "Constitution in Excile" av de som er mot dette. Det gir visjoner om å viske ut 70 år med utvikling og vende tilbake til tidligere tider. I deres øyne er delstatene viktige enheter, men deres selvstendighet er noe gammelt og avlegs, noe man sloss om under Borgerkrigen og som motparten snart burde innse er et tapt slag. De mener at USA er ett land, en nasjon, og at lovene kommer primært fra Washington - men med endel spillerom for delstatene for tilpasninger og lokale særegenheter.

Hvem som har rett? Tja, si det. Det er kanskje ikke så mye et spørsmål om hvem som har rett som det er et spørsmål om hvem som kommer til å vinne. De siste ti-tyve årene har det gått i retning av "States' Rights", men det ser ut til å brygge opp til en "showdown", en duell "at high noon". Men neste gang du ser referert til "US v.Lopez", så vet du hva det egentlig dreier seg om. Dessuten tror jeg den samme debatten ligger latent innenfor EU.

 

2005-11-04

The never-ending story

Bushadministrasjonen stormer videre. Jeg spår at det er to trekk som George W Bush vil bli husket for: 1) total mangel på evne til kurskorreksjon 2) og en gjennomgående korrupsjon.

Selv etter affæren med Michael Brown (tenk New Orleans) og Harriet Miers (privatadvokaten hans som han ville ha inn i høyesterett, selv om hun aldri hadde vært dommer), så tar han ikke kurskorreksjon.

Foreløpig siste kapittel er 'Forreign Intelligence Advisory Board', der han har utnevnt 12 nye medlemmer, hvorav 9 har vært med å finansiere valgkampen hans. Den som betalte mest var en fyr som klarte å samle inn over 300.000 USD til valgkampen, mens to andre bare hadde samlet inn noe over 100.000 hver. Det har tidligere vært vist hvordan blant annet ambassadørstillinger og embetsstillinger er blitt fordelt dels blant hans nære venner og dels blant partifeller som la liv og sjel i valgkampen.

Kompetanse ... næææ ... det er ikke så viktig, bare du kan skaffe til veie klingende mynt til rett side i presidentvalgkampen.

Nå har USA alltid vært systemisk korrupt, blant annet nettopp fordi man bytter så stor del av embetsverket ut med personkretsen rundt presidenten når en ny president er valgt, og fordi det er særinteresser og bekjentskaper som teller. Men sjelden har omfanget vært så stort, så tydelig og så totaldekkende som under Bush. Det står for meg som en diger gåte hvordan man har tenkt at USA skal opprettholde sin hegemoniske verdensmakt, når så mange av landets høyeste stillinger gjennom vennetjenester bekles med personer som synes å anse det som en godt betalt mulighet for å drive nettverksbygging. Tyrkerne, romerne, britene, franskmennene osv ... har alle hatt en periode der høye stillinger fordeles utfra bekjentskaper, familiebakgrunn, betalingsevne og kameraderi, og de har alle fått seg et alvorlig skudd for baugen som en følge.

Det virker som om lojalitet settes over kompetanse; ortodoksi settes over funksjonalitet; ytre utseende settes over indre substans. For å parafrere en fransk generals uttalelse om britenes lette kavalleris innsats i krimkrigen: Det er spektakulært, men det er ikke politikk.

I amerikansk historie er president Warren Harding (1921-23) lavmålet på korrupsjon. Dersom du googler på "president harding" får du 1,93 millioner treff, mens legger du til "corruption" så er det fremdeles igjen 145.000 treff. Den primære trivia-infoen om Harding var 'most corrupt president ever'. For Harding ramlet det hele skikkelig sammen først etter at han var ferdig. Det skal bli spennende å se i ukene og månedene fremover om Bush-administrasjonen klarer å holde skuta flytende, eller om det hele kollapser mens de fremdeles holder på.

 

2005-10-26

Plame ... Plame ... Plame ....

Real soon now. Forventningene blant demokratene innen blogosfæren bygger seg opp for hver time som går. Ryktene svirrer og det skjer veldig, veldig mye samtidig. Tipsene varierer fra at visepresident Cheney må gå på timen til at det skjer ingenting annet enn uthaling. Jeg aner ikke hvor lang tid det kan ta før balongen sprekker på enten den ene eller den andre måten. Det eneste jeg vil spå akkurat nå er at vi kommer til å høre mer om Plame-saken i dagene fremover. Følg med, følg med!

 

2005-10-24

En dårlig dag på jobb ...

Dagens rykter og spekulasjoner rundt Washington generelt og Det hvite hus spesielt gir nostalgiske assosiasjoner. Jeg husker tilbake til en tid med en yrkesgruppe som idag er like utrydningstruet som skreddere, bøtkere og grovsmeder. Jeg tenker på kremlologene: de som studerte alt som skjedde i Kreml og kunne fortelle hvem som var på vei opp eller ned, som kjente til alle ryktene, og som kunne tolke slike signaler som rekkefølgen på bordsetninger, og som kunne lese mellom linjene i Pravda og tolke det for oss.

Det ser ut til å ha dukket opp en lignende yrkesgruppe i USA, med den store forskjellen at de ikke er betalt av fremmede makter, og at den nye gruppen av Washingtologer tolereres heldigvis. Det er morsomt å lese deres vurderinger, men viktigere er at antallet deres er er et termometer som forteller hvordan det står til i hovedstaden.

Foreløpig siste analyse kommer fra Tom DeFrank, som er Washington Bureau Chief for New York Daily News, som har skrevet en kort artikkel under tittelen "Bushies feeling the boss' wrath". Det er en artikkel som er pakket med høydepunkter - om ikke journalistisk så i alle fall på andre måter. Noen utdrag:

Bush is so dismayed that "the only person escaping blame is the President himself," said a sympathetic official, who delicately termed such self-exoneration "illogical."
og:
Presidential advisers and friends say Bush is a mass of contradictions: cheerful and serene, peevish and melancholy, occasionally lapsing into what he once derided as the "blame game." They describe him as beset but unbowed, convinced that history will vindicate the major decisions of his presidency even if they damage him and his party in the 2006 and 2008 elections.

Dersom det som skrives er korrekt (merk at det er et "hvis"), så gir det et innblikk i Bush-administrasjonen som både er interessant og skremmende. Få har beskyldt ham for å være noen stor og erfaren politiker før han ble president. Det ble bygget opp et image rundt ham. Hans opptredner ble nøye regissert og talene hans ble finpusset av retorikere. Nå virker det som han har levd seg inn i rollen og har begynt å tro på staffasjen.

Det minner meg om atskillige andre herskere som på grunnlag av sin enorme - ofte eneveldige - makt mister bakkekontakten. De starter å leve i sin egen verden. Makt blir bare et middel til å bringe virkeligheten i samsvar med deres egen verdensforståelse. Dette er mulig bare opp til et visst punkt. Deretter kan det takles på to mulige måter. Enten møter man bokstavelig talt virkeligheten med en ubehagelig bratt læringskurve. Eller så kutter man fortøyningene til virkeligheten og lever videre i fantasiverdenen sin.

Det er personene i den siste kategorien vi hører mest om, for de flipper spektakulært ut. Milosevic er et eksempel, han sitter i retten i Haag og insisterer på at han er Serbias president, og det sies at han tror det selv. Det ble sagt at Napoleon på St. Helena satt og førte krigene videre på de gamle stabskartene sine. Hvordan Bush kommer til å talke det er vanskelig å si. Men heldigvis har USA spredd makta på nok personer med tilstrekkelig gangsyn til at Bush ikke kan få tatt dette helt ut. ... tror jeg, da.

 

Nå er det (kanskje) like før

Jeg blogget tidligere i uka om Patrick Fitzgerald, som er statsadvokaten som undersøker lekkasjene der en hemmlig CIA-agent ble avslørt av noen i Det hvite hus, trolig for å skade hennes ektemann.

Jeg skal ikke rippe opp i saken - som jeg har blogget om flere ganger. Det ble ikke noen siktelser i uka som gikk, men det er mulig at i uka som vi går inn i kan det komme. I alle fall ser hele det politiske miljøet i USA ut til å sitte på pinebenken og vente. De fleste spår tirsdag, men det er ikke godt å si.

Fitzgerald er av irsk avstamning og er utdannet av jesuitter. Han er som person blitt beskrevet som "målrettet", og det er ingen som tror han kommer til å la seg avlede av politiske hensyn. I tillegg har denne etterforskningen være pottetett mht lekkasjer, så det er ingen som helt vet hva som skjer. Vi venter i spenning ...

 

2005-10-18

Plame-saken kommer til å eksplodere denne uka

Jeg har fulgt Plame-saken siden sommeren 2003. Det har vært saken med ni liv. Med jevne mellomrom har den vært lagt død, men like sikkert har den kommet tilbake. I slutten av forrige uke tilspisset det seg, og nå skjer ting i lammende hurtigtogfart - kjennetegnet på at en dyktig statsadvokat er i ferd med å legge siste hånd på etterforskningen. Og det blir trolig spektakulært.

I korte trekk er saken som følger: Valerie Plame er gift med Wilson, som var på inspeksjon i Niger for å undersøke om det var hold i påstandene om at Saddam og Irak forsøkte å kjøpe uran derifra. Wilson kom til at det var rent sprøyt, og at dokumentene i saken var forflasket. Likevel brukte Det hvite hus og andre saken i sin argumentasjon for å gå til krig mot Irak. Blant annet mener jeg at President Bush brukte det i sin "State of the Union"-tale, en av de viktigste politiske talene i USA - bare to måneder før krigen. Som en følge av dette starte Wilson en kampanje som essensielt gikk ut på å opplyse om at det var sprøyt, og at han hadde gjort dem uttrykkelig oppmerksomme på det i god tid i forveien av krigen. Så i juni, dukker det opp påstander om at Wilsons kone - Valerie Plame - er undercover CIA-agent. Dette stemmer, men avsløringen av henne er ulovlig. Det er til og med en lov som presidentens egen mor fikk dyttet igjennom rundt 1990 for å straffe overløpere fra CIA som avslørte tidligere kollegaer. Det viser seg at minst to "officials" i Det hvite hus har snakket med minst seks reportere og droppet info om Wilsons kone i en svertekampanje.

Komplisert? Javisst, men det koker ned til at ansatte i Det hvite hus har brutt loven i politisk øyemed, kanskje også misbrukt hemmeligstemplet informasjon som de har hatt tilgang til i embets medfør. Hvem er det. Tja, de "lille" fisken er I. Lewis "Scooter" Libby - visepresidentens stabssjef - og den "store" fisken er Karl Rove - presidentens fremste rådgiver og imagebygger. Karl Rove regnes for å være hele årsaken til at Bush ble valgt - råskinnet av en valgkampleder med større samling skitne knep enn noen annen tidligere. Og så er det den "digre" fisken: visepresidenten - den mektigste visepresident noensinne, og den mange tror egentlig holder i roret.

Etter år der Clinton ble trukket for kommisjoner og statsadvokater og det som verre var for alt fra kvinnehistorier til gamle investeringsprosjekter, så kommer ikke demokratene til å "se stort på" en slikt grovt, ferskt, klart ulovlig og politisk motivert overtramp fra Det hvite hus. Det har potensiale til å en bli den største politiske skandalen i USA siden Watergate.

 

2005-10-09

Det var Gud som ba meg gjøre det!

George W Bush har en lang forhistorie med å "eksternalisere" tabber, det vil si å legge ansvaret for ting som ikke fungerte på andre. Denne holdningen er for så vidt ikke unik for ham, og den fanges i det engelskspråklige uttrykket "Success has many parents, while failure is an orphan".

Nylig har BBC satt søkelyset på bakgrunnen for irakkrigen. Kort fortalt hevder Bush at Gud bad ham invadere Irak. Sitatene fra en artikkel i Common Dreams er illustrerende: "I'm driven with a mission from God. God would tell me, 'George, go and fight those terrorists in Afghanistan.' And I did, and then God would tell me, 'George go and end the tyranny in Iraq,' and I did.". Sitet er gjenfortalt av Nabil Shaath som ikke er en objektiv aktør, men andre har fortalt lignende som styrker den generelle tonen.

Dette minner meg om historien om han som bortforklarte sitt ansvar etter en bilulykke med at det var ikke hans skyld, for GPS'en sa at han skulle kjøre slik. Nå er ikke poenget å trekke sammenlikning mellom Gud og GPS, men å påpeke at man har et personlig ansvar for å konsistenssjekke stemmer man hører - enten de kommer fra dashbordet eller synes å oppstå inne i hodet sitt. Og dersom man handler etter dem, så ligger ansvaret for konsekvensene på en selv, ikke på GPS-produsenten eller en gud.

Men det illustrerer også hvilket myrhøl irakkrigen er i. Bush er kanskje vant til og bekvem med å fingerutpeke en "ansvarlig" i administrasjonen når noe ikke går hans vei. Men dersom det var Gud som var gav han rådene, er det ikke like enkelt, for man kan ikke erklære Gud som syndebukken og sparke ham. Dermed sitter vi i en situasjon der det ser man insisterer på at det er riktig, samme hvor galt det måtte se ut, og der "to stay the course" er slagordet. Ikke rart at George ser forvirret ut. La meg tippe at han søker trøst i Jobs bok i det siste.

Det sies at det var president Truman som først sa "The buck stops with me", Det er et uttrykk som presidenter og ledere av alle typer har brukt siden, og det formidler et ansvarsbegrep som går utover et aktivt, medvirkende ansvar. Det betyr at lederen også er overordnet ansvarlig selv når han ikke er direkte ansvarlig - ansvar gjennom en unnlatelsessynd, gjennom ikke å ha oppdaget noe viktig eller gjennom å ha ignorert noe som fikk lov til å gå galt. I Ynglingssagaens tid sies det at man ofret kongen når det var uår. Det virker barbarisk på oss fordi kongen tross alt ikke var ansvarlig for været og uårene. Men på den annen side, det var kan hende ikke kongens ansvar for uåret men kongens mangel på å organisere samfunnet så det kunne møte uåret som var grunnen.

Det er dette overordnede ansvaret som Bush ikke synes å ville ta. Og han tross alt heldig, siden den barbariske skikken fra Ynglingsagaens tid - takk og pris - er borte.

 

2005-09-08

Hvordan får de det til?

Bush og administrasjonen hans fortsetter å gjøre tabber som får omgivelsene til å heve øyenbrynene. Det siste var ca 1000 brannmenn fra hele USA som hadde meldt seg som frivillige etter at New Orleans ordfører Ray Nagin gikk ut og tryglet om brannmenn fordi hans egne var på bristepunktet. Vanlig logikk burde tilsi at man flyr dem rett inn for å erstatte eller avlaste eksisterende mannskaper.

Men nei ... ikke i Bush-administrasjonens FEMA. De 1000 brave frivillige ble ikke avgitt til byen New Orleans. Nei, de ble beholdt under føderal kontroll. Det er FEMA (Federal Emergency Management Agency) som kontrollerte dem, og der hadde man andre planer. Først ble de satt på skolebenken i Atlanta. Der de fikk blant annet lære om farene ved sexual harrassment og en mengde andre ting som skulle sette dem i stand til å fungere som "community relations officers". Det er et fint ord for en som går rundt i nabolaget og deler ut flyveblader og forteller om nødnumrene de kan ringe.

En av dem sier:

They've got people here who are search-and-rescue certified, paramedics, haz-mat certified [...] We're sitting in here having a sexual-harassment class while there are still [victims] in Louisiana who haven't been contacted yet.
Det hele koker selvfølgelig ned til at FEMA er uten kontroll over hva de gjør. Ordføreren i New Orleans står midt oppi det med begge bena, han skriker etter hjelp og forsterkninger. Like etter, hos FEMA langt, langt unna, dukker det opp 1000 frivillige med egne forsyninger, spesialutdanning, erfaring, høy motivasjon og egnet utstyr. Hvordan reagerer FEMA? Som enhver annen byråkratisk organisasjon:
"Høh, ha'kke sett dem på organisasjonskartet vårt. Uff, hva gjør vi med dem. De har jo ikke engang gått igjennom nyansattkurset vårt. Tenk om en av dem skulle pådra oss en sexual harrassment-sak uten at vi har klargjort våre interne spilleregler. Skrekk og gru, vi kan jo bli saksøkt! Er det forresten noe vi kan bruke dem til, da? Jaja, vi kan alltids ha flere 'community relations officers'. Man kan aldri ha nok 'community relations officers' i en krisesituasjon!.

Nå er jeg forresten ufortjent snill, for jeg har indikert at Bush-administrasjonens FEMA bare er inkompetente - at det bare er ren dumhet og byråkratisk korkethet som får dem til å bomme på bakgrunn i fordelingen av jobbene. Det er dessverre altfor snilt tenkt om dem. Hvorfor? Fordi 50 av disse brannmennene fikk sitt første oppdrag ikke med å dele ut flygeblad, men med å skulle være kulisser rundt Bush da ha besøkte det flomherjede området. De ble satt på et fly, fløyet inn for at journalistene skulle få bildene sine: But as specific orders began arriving to the firefighters in Atlanta, a team of 50 Monday morning quickly was ushered onto a flight headed for Louisiana. The crew's first assignment: to stand beside President Bush as he tours devastated areas. Jeg antar at de hadde så kult og autentisk utseende utstyr, og så var de rene og opplagte. Man kan jo ikke slippe inn noen utslitte, skitne brannmenn sammen med Bush, det kunne gi inntrykk av at ting ikke er under kontroll, at det er en krise på gang, at man ikke har nok ressurser.

Nå er ikke det store poenget at 1000 brannmenn ikke får brukt sine kvalifikasjoner. De har forhåpentligvis nok å ta av, og som en av dem sa: Vi gjør et hvert arbeid som vi blir pålagt - selv papirarbeid - selv om vi helst ville inn der vi mener vi best kan gjøre nytte for oss. Det virkelige poenget er at USA gang på gang roter til og ikke klarer å organisere seg selv når noe er stort. Vi så det ifm invasjonen i Irak også - bare rot og kaos. En gang i tiden sa man at dersom det er noen her verden som er organiserte, målbevisste og effektive, så er det USA. Ja, det var kanskje nettopp det som mer enn noe annet var med å opphøye USA til en verdensmakt, både direkte gjennom sin innsats i andre verdenskrig og inndirekte gjennom den innflytelse det hadde på befolkningen i andre land.

Spørsmålet er om de kan opprettholde sin status som verdensmakt dersom de ikke lengre klarer å organisere noe som er større enn et middels cocktailparty. Statusen kan opprettholdes med makt, men det er forferdelig dyrt i lengden. Og statusen kan opprettholdes ved å være smarte og koordinerte ... men den muligheten synes ikke lengre å være reell.

(Og apropos, FEMA er en god indikator for Bush-administrasjonen. Ikke bare presidenten og regjeringen skiftes ut når en ny president velges, men også det vi hadde kalt embetsmenn temmelig så langt nede i systemet. Sjefen for FEMA fra Clinton-tiden - James Lee Witt - ble skiftet ut. Den nye sjefen - Joe Allbaugh - var tidligere Campaign manager for Bush' valgkampanje i 2000. Han forsvant etter en stund i retning Iraq og pengestrømmen som var kanalisert den veien. Men før det hadde han installert en gammel (rom?)kamerat fra college som 'general council' for FEMA, og deretter sjef da han dro: Mike Brown. Browns bakgrunn var som som mislykket kandidat til kongressen for republikanerne, og deretter som advokat for International Arabian Horse Assiciation - en organisasjon som han klarte å kjøre på dunken og der han ble bedt om å fratre. To andre fra Bush' valgkampanjer i FEMA er Patrick Rhode som Chief of Staff, og Scott Morris som Deputy Chief of Staff. Ingen av dem har noen erfaring med katastrofearbeid, og de ramler inn på toppen i systemet utelukkende som takk for sitt arbeide i valgkampanjene. Det kan selvfølgelig hevdes at det er lurt å utnevne noen som har vist sine evner i en stressende valgkamp, og jeg kan delvis være enig i det, men i desto større grad kobler det FEMAs funksjonsdyktighet eller mangel på sådan direkte mot Bush-administrasjonen. Jeg har latt være å inkludere lenker her, men det skulle være tilstrekkelig å google på navnene for mer info.)

 

2005-09-04

The World's a Stage

Katastrofen i New Orleans er temmelig så beskrivende for Bush-administrasjonen og sjefen selv. På tirsdagen, dagen etter at dikene hadde bristet, stod Bush - som da fremdeles var på ferie - og spilte gitar på et PR-evenement sammen med en eller annen gammel rockelegende. (Kommentarer om Nero og Roma har vært fremme, ja.) Når så kritikken over den svake innsatsen kommer, så trår de til. Men merk at det ikke katastrofen i New Orleans som er problemet, men at de skal sitte med svarteper når ansvaret for at det gikk som det gikk skal deles ut. Det er den virkelige katastrofen i deres øyne.

Senator Mary Landrieu fra Louisiana som var med Bush for å inspisere arbeidet med å redde og reparere har etterpå skrevet at hun trodde hun var med på et virkelig arbeide. Men da hun fløy over det samme hullet i diket neste morgen, så var alt utstyret borte. Det var bare satt opp som et bakgrunnsteppe for en photo-opertunity for Bush. Det var en scene der han kunne fotograferes, slik at det kunne se ut som om han hadde kontroll og styrte arbeidet. Ingen vet vel hvor mye ekstra skade som ble gjort ved å flytte inn redningsutstyr for å sette opp som kulisser for å filme Bush-har-alt-under-kontroll. Hvordan det oppfattes er viktigere enn hvordan det er. (Mer om akkurat det i et senere blogentry fra meg.)

En nederlandsk blog-leser har kommentert at tysk TV presenterte det hele langt mer kynisk enn CNN. Ifølge ZDF, ble det matdistribusjonspunktet som Bush besøkte sammen med TV-selskapene tatt ned så snart Bush og media var ute av syne. Igjen har vi en president og en administrasjon som synes at det er langt farligere at de får skylden for at folk lider og dør enn at folk lider og dør. Det er viktigere å bli sett mens man tilsynelatende gjør noe med det, enn å gjøre noe.

Et annet typisk trekk for Bush er å bortforklare ved å insistere på at det ikke er hans skyld. Et ypperlig eksempel på nettopp dette er hans uttalelse om at ingen "anticipated the breach of the levees". Sannheten er at det var en kjent sak at de ville briste i en nivå 5-storm eller under spesielt dårlige forhold under en nivå 4-storm. I 1995 døde 6 mennesker under en storm. Det ble da finansiert arbeid for å oppgradere dem, men finansieringen skrumpet inn etter at Bush ble valgt. Likevel er Bush allergisk mot å innrømme ansvar for noe som gikk galt. "Det va'kke min skyld" har kommet i ulike varisjoner fra som nevnt over at ingen kunne ha forutsett det, via påstander om at andre ikke holdt mål, til å påstå at det er de lokale myndighetene som hadde alt ansvar. (Variasjon over det gamle jungelordet om at du ikke blander deg inn i noe som allikevel kommer til å ende med forferdelse.)

Enda et trekk er den spesielle amerikanske varianten av nepotisme, der de som støtter en presidentkampanje får stillinger etter hvor mange dollar som de er ansvarlig for å ha skaffet. (Etter Carl I Hagens definisjon må USA være - spesielt under Bush-administrasjonen - strukturelt korrupt, dvs at det er bevisst bygget opp rundt korrupsjon som institusjonelt prinsipp - men Hagen sier så mye tøv.) Lederen i FEMA - den føderale amerikanske organisasjonen for kriseberedskap ble i 2001 eksplisitt sparket fra sin tidligere stilling som advokat for pga massiv udugelighet. Deretter ansettes han i ledelsen i FEMA. Det er en organisasjon som samme år som han ble ansatt definerer at de tre største utfordringene er en terroraksjon i New York (og hvordan håndtere logistikken etterpå), det neste store jordskjelvet i San Fransisco, og en nivå 5-storm i New Orleans som ødelegger dikene.

Logistikken i New York i september 2001 fungerte etter forholdene bra. Men etter det har FEMA blitt reorganisert etter neokonservative prinsipper. Blant annet har man satt ut kriseplanleggingen til et firma som idag nærmest ser ut til å ikke ville vedkjenne seg oppdraget de for få måneder siden skrøt av. Det viktigste er jo som kjent at man kan knytte seg til noe som fungerer og samtidig unngå å bli knyttet til noe som ikke fungerer. Å faktisk få noe til å fungere er som kjent bare masse arbeid. Vil så sjefen for FEMA bli sparket av Bush? Neppe, for det finnes bare en grunn til å sparkes: å ha sagt noe ufordelaktig om Bush eller gjort noe som skader Bush. På den annen side, inkompetanse er ikke en grunn for sparking, i alle fall så lenge man er lojal. Så det mest sannsynlige er at han får en gyllen fallskjerm - sålenge han er lojal.

Hva kommer så utfallet av dette til å bli? Tja. De som ble igjen i New Orleans er selvfølgelig taperne i dobbelt forstand. De er blitt fremstilt som plyndrere og personer som ønsket å bli igjen (planene for evakuering baserte seg på bruk av privatbiler). Men for å være realistisk, så er det ingen som tenker på dem. Nei, det er forresten ikke sant. Allerede planlegges gjenoppbyggingen av New Orleans: Dersom man kan kjøpe opp store områder med bygninger som allikevel er kondemnerte, så risikerer vi et New New Orleans, et slags Disneyland laget for turistene og med den fattige svarte befolkningen på betryggende avstand. Det er utrolig nok de som har foreslått det.

Gjennomgangstemaet i alt dette er at det er viktigere hvordan ting blir oppfattet enn hvordan det virkelig er. Det er vel ikke for ingenting at USA er dobbeltmoralens hjemland. På den annen side, det vil være en umulighet for USA å fortsette å leve som en stormakt dersom de ikke klarer å luke bort denne holdningen om 'appearance above reality'. Virkeligheten pleier å innhente de som later som den ikke finnes.

 

2005-04-29

Dengang lo vi av dem ...

På sytti- og åttitallet var det en hel liten industri av litteratur for uthengning av Sovjetunionen og andre kommunistland. Historiene vi leste var så hinsides at vi lo av dem, ristet sjokkerte på hodene og innså at kommunismen snart ville bukke under pga at overskudd av ren idioti. Dessverre har jeg de siste årene sett nyheter fra vår egen vestlige verden som på ingen måte står tilbake for hva vi brukte som argument for at kommunismen var hinsides reparasjoner.

See more ...


 

2005-04-28

Bush W ... gjennom en psykologs øyne

Jeg leser en interessant bok for tiden. Den heter "Bush on the Couch", og er en fraudiansk headshrinker sitt forsøk på å analysere Bush på avstand, på grunnlag av beskrivelser, intervjuer, handlinger og annet.

Første kapittel handler om hans søsters død mens han var svært ung, og hva det gjorde med familien. Andre kapittel handler om hans antatte dysleksi og ADHD - som han begge benekter. Tredje kapittel handler om alkoholisme, som han benekter, selv om han innrømmer at han var nokså hard på flaska engang i tiden. Tredje kapittel er om religiøs fundamentalisme.

Forfatteren sammenligner hvordan en alkoholiker preger sin nære familie med hvordan Bush styrer nasjonen: benektelse av sin avhengighet, projisering av sine problemer, hangen til å dikte opp virkeligheten der det passer seg, sterk motvilje mot avvik fra de innarbeidede rutinene, ønske om at intet skal være endret i forhold til en husket gullalder en gang i fortiden, de enkle formelaktige trossetningene, og en egen evne til å få omgivelsene til å "gå på eggeskall" for ikke å irritere alkoholikeren inn i et anfall. Videre reiser han spørsmålet om Bush virkelig er tørrlagt.

Videre forklarer hans Bush sin opptreden på bakgrunn av ADHD og dysleksi, der han mener å kunne begrunne skråsikkerheten, det enkle verdensbildet, de korte men intense arbeidøktene, motviljen mot å gå i dybden, det at han stoler på magefølensen, motviljen mot å lese aviser, referater og notater, selvrettferdigheten, innedelingen av verden i Godt og Ondt, og en rekke andre faktorer.

Det hele er fascinerende, selv om jeg ikke er i stand til å vurdere det. Likevel virker det som forfatteren beskriver handlingsmøsteret til Bush, også det som har skjedd etter at boka kom ut - et kvalitetstegn. Boka skremmer vannet av meg, og jeg har mer eller mindre bestemt meg for å lese den om igjen om noen måneder. Boka anbefales for alle.

 

2005-04-19

Så ble det Ratzinger allikevel, da ...

Jeg ville lyve om jeg sa at dette var favoritten min. Ratzinger som pave er vel en av de verre utfallene. Det blir "business as usual" og ikke noe tøvær. På det annen side blir det sikkert ikke så veldig mye verre enn det allerede er.

See more ...


 

Blir det oljemangel eller ikke...?

For en stund siden leste jeg en artikkel som gav meg en åpenbaring og som fikk meg til fullstendig å endre syn på om og når det blir oljekrise. Tidligere har jeg alltid ment at om oljeforbruket går over oljeproduksjonen, så vil det hele finne en ny balanse etter en prisjustering. Det er nok olje, og selv om den blir dyr og mange vil måtte omprioritere i livene sine, vil det være en prosess som går tilstrekkelig sent til at det ikke blir katastrofalt.

See more ...


 
To bruksområder - lagt inn av Gustav -
Mangelen på olje er, slik jeg ser det, to ulike problemer. Det største er at vi, som du sier, har en oljesmurt (og/eller oljebasert) økonomi. Endres oljeprisen (og dermed energiprisen) drastisk påvirker dette mye mer av verdensøkonomien enn bare det som opplagt er basert på olje. Det andre problemet er om man noensinne vil gå tom for olje. Her fungerer, så vidt jeg kan se, prinsippet om tilbud og etterspørsel. Det vil bestandig være mulig å skaffe olje som råvare til viktige varer, men prisen vil kunne bli så høy at det ikke er som energikilde den vil være av interesse.
Bare delvis enig - lagt inn av Anders Christensen -
Jeg er enig med deg i første moment, men andre moment er bare delvis korrekt. Det er ikke feil at markedsmekanismen vil virke og regulere tilbud og etterspørsel. Men i tillegg er det en annen mekanisme: når det koster mer (i kalorier) å utvinne en liter olje enn det den literen med olje (målt i kalorier) kan gi, da er det ingen som kommer til å utvinne den literen. Det spiller ingen rolle hva eventuelle kjøpere er villige til å betale i penger, det svarer seg ikke å utvinne den. Følgelig kan vi oppleve at det er nok olje i reservoarene, men det lønner seg ikke å utvinne den til noen pris. Unntaket her gjelder olje som brukes til annet enn energi: smørmidler, basis for plastprodukter og slikt.