Hvorfor har vi videoovervåkning i butikker? Jeg trodde det var for å ta - eller helst avskrekke - tyver og ranere. Men det er visst ikke bare derfor.

For en ukes tid siden rømte det en drapsdømt pasient fra et tungt psykiatrisk sykehus her i Trondhiem. Det var to pleiere med for å passe på ham. Mens de var i en butikk, ble de distrahert i hva de selv sa var 2-3 sekunder over prisen på snus, og deretter var fangen søkk borte. Det ble en storstilt jakt, og rømlingen ble tatt utpå kvelden på Oppdal.

Idag kom det enda en lokalnyhet: mandag hadde man gått igjennom videoen fra overvåkingssystemet på butikken der han rømte, og det lå en slags implisitt kritikk i at man hadde målt at pleierne hadde lett etter ham i hele to minutter i butikken før de gikk ut og formodentlig varslet om rømningen.

Med hvilken grunn sjekker man overvåkningsvideoen her? Hverken rømlingen eller pleierne har stjålet noe. Ikke har de gjort noe annet ulovlig. Selv ikke det å rømme er egentlig straffbart. Butikken er ikke forsøkt ranet, og ingen i butikken er blitt eller kan idag være truet. Rømlingen er forlengst fakket. Ingen er forsvunnet. Pleierne har formodentlig forklart hva som skjedde. Ingen har såvidt jeg vet bestridt sakens fakta.

Jeg mistenker at man så på videoen fordi den var der, fordi man kunne, fordi det hørtes ut som en god idé der-og-da og muligens fordi man ønsket å sjekke om de to pleierne snakker sant. Stoler man ikke helt på dem? Eller kanskje vil man bare få gode data på tidsaspektet fra en situasjon der stress og sjokk kan ha ødelagt tidsfølelsen? Det er ikke for å oppklare en forbrytelse, i verste fall for å sjekke om pleierne har opptrått uaktsomt, men sannsynligvis mest for å bedre interne rutiner.

Kanskje har de gått med på bruken av videotapen. Hvilket valg hadde de, egentlig? Jeg kan se det for meg: «Snakker dere sant, så har dere jo ingenting å frykte.» Og: «Om dere nekter oss å se videoen, så kaster dere bare mistanke over dere selv.» Og ikke minst: «dere vil vel samarbeide, ikke sant?»

Nå tviler jeg ikke på at noen har fått alt det juridiske papirarbeidet i orden. Men dette var garantert ikke en bruk av data fra videoovervåkning man argumenterte med som potentielt nyttig da ordningen ble innført: «Hvis noen i ettertid lurer på hvordan deres ansatte oppførte seg på butikken, så kan vi korrelere videoen med deres egne forklaringer.» Jeg vil tro at brekkstangen for å få lov til å videoovervåke butikker hadde å gjøre med tyveri og ran og sikkerhet og beskyttelse av ansatte, ikke kontroll av dem.

Men så kommer det en situasjon der det hadde vært lidderlig praktisk å sett på videobåndet ... og vips, så ser man på det.

Det er denne typen utglidning som gjør at jeg er genuint skeptisk til DLD. DLD er prinsippielt en dårlig idé, men selv om DLD-tilhengernes argumenter hadde vært korrekte og relevante, så hadde jeg likevel vært skeptisk - på grunn av slik utglidning. Motivasjonen for å innføre overvåkning er alltid så edle og vakre. Gjengangere er barneporno, utenlandsk mafia og terrorister. Men når det hele bare er på plass, så sklir det ut. Dessverre.

Maiskolbene i Bibelen er egentlig en storm i et vannglass (øhh, hermetikkboks?), men samtidig er det en ypperlig zeitgeist og pekepinn på hvor vi dessverre så altfor raskt er på vei.

Det er en bevegelse i USA som ønsker å fjerne den liberale forutinntattheten i Bibelen. Ja du leste riktig! Selv om jeg så nyheten gjentatte ganger, tok det meg et par uker å innse at det *ikke* var et oppslag fra The Onion. Det viser seg at de ønsker å eliminere det de mener er feiloversettelser, slik at all innflytelsen på Bibelen fra liberalere og andre kommunister reverseres. Dette kan visstnok best gjøres ved å gå tilbake til King James Version av Bibelen - og det aller besteste er visst å brenne alle de andre versjonene. Hva vi andre skal gjøre vet jeg ikke, men det er vel en eller annen konservativ norsk versjon også. Gudene vet ... øhhh, Gud vet, mener jeg.

Så snublet jeg over en kommentar i en opphetet debatt om at en kirke skulle avholde bibelbrenning på «halloween» (vel, jeg tror det ikke helt), der en kommenterte at KJV sugde fordi Jesus der gikk «among the corn», faktisk brukes «corn» 101 ganger i den utgaven. Og dermed var debatten igang.

Forklaringen er selvfølgelig at «corn» eller «korn» på norsk er et ord for ... vel korn og frø. Men på US engelsk betyr det i dag mais, med et mellomtrinn der maisen ble kalt «Indian corn». Selv på norsk brukes «korn» som et spesifikt navn på et bestemt kornslag, og da alltid det mest fremtredende i egnen. På US engelsk er idag ordet «grain» en bedre oversettelse av norsk «korn», men ordene er vel av samme avstamning. Jeg mistenker at «grain» kom inn i engelsk med 1600-tallets allestedsnærværende hyperaktive busybodies: nederledere. Som enhver genever-elsker vet, på nederlandsk heter det «graan», der g-en uttales som deres karakteristiske harkelyd.

Så «corn» er et dårlig argument for å underkjenne KJVs oversettelse, spesielt når oversettelsen har så mange andre svakheter. Samtidig er det også et utmerket argument for å underkjenne KJV, siden det viser hvordan selv den beste oversettelse fikseres i tid og løpes fra av språkets utvikling. Den beste oversettelsen til US engelsk er vel «grain», men det blir itj'rett sjø'.

Og sånn går dagene. Men det kommer til å bli en ubetalelig underholdningsverdi i kristenfundamentalister som kaster bibler på bålet ... sammen med skrifter av paven ... som en feiring av den katolske allehelgensdag ... som egentlig er en hedensk høsttakkefest. Hvis det i det hele er stemmer dette med bokbålet.

På et visst nivå er de egentlig ganske søte.

Og gamle Kong Jakob den første og fjerde, hva ville den gamle gledesdreperen tenkt? Han hadde nok jublet, for han hadde sine egne små og ytterst personlige korstog mot røyking, hekser og munterhet i sin alminnelighet, utført i stort og ugjennomtrengelig ordgyteri. De som hyller oversettelsen som bærer hans navn bør minnes at han også fikk tilnavnet «the wisest fool in Christendom».

Tja ... Hva skal man si. Sukk? Jeg har vanligvis syntes at prisene har vært gjennomgående fornuftig fundert, men her tror jeg komiteen har gjort en tabbe som kan komme til å stille dem ut til spott og spe i et grelt lys i mange år fremover. Mitt råd er å gi administreringen av Nobels fredspris til Island, og jeg skal nedenfor komme tilbake til hvorfor.

See more ...

«Skandale!» ropes det, men uten at alle fakta har kommet på bordet. Og ja, det er bekymringsfullt, men vi trenger mer data for å si noe konkret. I mangel av konkrete data, la meg spille ut to hypotetiske scenarier for dynamikken i saken: det ene er trivielt, klønete og ufarlig, det andre er stygt, farlig og fundamentalt uakseptabelt.

I det første scenariet har noen funnet ut at Statsministeren og alle departementene trenger sikkert nett - jo sikrere, jo bedre. Hvem har sikrest nett i landet her? Jo, Forsvaret, og FoST styrer det. Så har man koblet hele eller deler av statsadministrasjonen inn på nettet deres. Spoler man så noen år fremover, så er det en eller annen i departementet som ramler inn på en suspekt website. Det kan være med hensikt eller uforvarende. Det kan være for å sjekke noe på en politisk suspekt webside, det kan være en infisert site som egentlig er en harmløs nettside, det kan til og med være en nettside som feilaktig er registrert som skummel(tm). En eller annen undersott i FoST ringer vedkommende opp og gir en fy-melding om nettbruken, og mottakeren spør umiddelbart «Hvordan vet du hvilke websider jeg er innom!?» Dermed er saken igang.

I det andre scenariet har noen med vinkler og stjerner og misforstått, brunflekket fædrelandspatriotisme kommet til at plikt og troskap til Nasjonen står enda litt over ansvaret overfor Regjeringen. Regjeringer kommer og går, og noen har funnet ut at de må passe på at Regjeringene ikke gjør for mye galt. Samtidig føler man et grunnfjell av ansvar og plikt for vår trofaste allierte: USA. Man passer på Regjeringen, og man deler all etterretning med USA. Et lyst hode kommenterte denne saken med: «Follow the money», og da rinner jagerflykjøpet i hu. Hva om Regjeringen rutinemessig avlyttes? Hva om informasjonen gjennomgående deles med USA? Hva om det den informasjonskanalen er blitt benyttet som industrispionasje for å få manøvrert inn JSF? Hva om noen i Regjeringen har snublet over dette? Hva om de nå er forbannet?

Begge scenarier er spekulative, men ikke umulige. Dog kan virkeligheten kan være et helt annet, tredje scenario. Mer informasjon kommer sikkert senere, men ikke hold pusten, for dette er ikke miljøer som liker at deres interne diskusjoner dras frem i offentligheten. Og til syvende og sist er det ikke sikkert at det som publiseres er dekkende for det som har skjedd.

Påstander om politivold har alltid fantes, men ofte har slike saker rent ut i sanden ved at påstanden har blitt hengende i luften og politiet har bestridt dem og spilt trumfkortet sitt, som er en eller annen variant over: «Hvem stoler du egentlig på ... politimannen med ørten fortjenestemedaler og skryt fra ledelsen, eller han som påstår seg utsatt for overgrep, med tydelig nag til politiet, flere trafikkbøter og en utradisjonell livsstil?»

Der er det kameraet kommer inn i bildet (unnskyld punningen). Selv i disse photoshoppingstider er det fremdeles en kjerne av sannhet i påstanden om at bilder ikke kan lyve - i hvert fall i forhold til hvordan vi mennesker dyrker løynens kunst. Og vi ser hvordan politiets fremstilling ikke alltid understøttes av mobiltelefonvideoene.

Her er en sak fra New York, der en deltaker i «Critical Mass» blir anholdt av en politimann og buret inne. «Critical Mass» er en bevegelse for sykler og mot biler, og samler sykkelister til å sykle i gatene, gjerne høylytt og «in-your-face» overfor bilistene. Jeg tviler ikke på at mange bilister, og sikkert også denne politimannen, kan føle seg personlig provosert når sykkelister med fandenivoldsk freidighet bare begynner å bruke gata der bilene tidligere har vært nærmest enerådende. Relativt sent går det også, og noen og enhver kan vel pumpe opp blodtrykket når tidsplanen kollapser bare fordi noen har bestemt seg for demonstrativt å sykle rundt i gatene. Men det er likevel ikke kjernepunktet, men hvordan og hvorfor sykkelisten ble anholdt og deretter tilbragte 26 timer bak gitteret. Én versjon kan vi lese utfra rapporten som politimannen gav:

Deponent [dvs arresterende politimann] further states that upon instructing the defendant to cease the above-described conduct [kjøre midt i veien og hindre biltrafikken], the defendant steered the defendant's bicycle in the direction of deponent and drove defendant's bicycle directly into deponent's body, causing deponent to fall to the ground and causing deponent to suffer lacerations on deponent's forearms.

I lys av videoen er det vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at dette er blank løyn. Kjernen i saken er at uten at en tilskuer tilfeldigvis hadde filmet det, så ville «alle» akseptert politimannens versjon. Det var også hva som initielt skjedde, inntil videoen fra tilskueren ble trukket frem, ble spredd og reverserte saken, slik at politimannen ble satt til kontorarbeid.

Politimannen heter Patrick Pogan og er tredje generasjons politimann. Det er mulig jeg nå overtyder et magert datasett, men jeg får assosiasjoner til irske immigranter som ble new yorkske politimenn med en patina av småsjukete korrupsjon og hårdhendt handtering av de nederste i samfunnet. Vold avler vold, og de som flyktet engelsk brutalitet i Irland, ble kanskje ikke så veldig mye bedre, når de selv fikk makt. Dersom jeg skal begi meg enda lengre utpå det jeg ikke har belegg for, vil jeg stille spørsmålet om han kanskje bare gjorde det han og kollegaene hans «alltid har gjort»? Den fundamentale forskjellen er kun at nå ble det filmet. Det burde forresten ikke overraske ham, for på videoen ser vi tallrike blitsglimt, både før og under opptrinnet.

Partneren hans stod et par meter unna, og kunne vanskelig unngå å oppfatte hva som virkelig skjedde. Likevel fikk Pogan ture frem. Var det fordi partneren syntes det var greitt? Syntes han det var for problematisk å ta tak saken? Eller kanskje det var modus operandi i politistyrken? Ganske forutsigbart støttet fagforeningen Pogan, og de uttalte: «This officer observed the reckless actions of a specific individual weaving in and out of traffic and creating a hazardous condition for the public and took action.» Det hadde vært interessant å visst om det var en uttalelse som kom før eller etter videoen ble publisert.

Dette er en enkeltsak, og man skal ikke dømme alle politifolk etter handlingene til én enkeltperson i én enkelt by, men det er tankevekkende hvor mange som ved slike saker står frem og sier at de ikke er det spor overrasket, og at det harmonerer perfekt med hvordan de selv opplever politiet til daglig. Om politiet oppfatter disse holdningene og meningene som et problem, og ikke som symptomet på et problem, da har de misforstått noe vesentlig. Og om politiet ikke sanser av løsningen på problemet ligger - i alle fall delvis - hos dem, men istedet tror det er ignorerbart sålenge de som bærer klager til torgs er få nok, marginale nok, maktløse nok og insignifikante nok, da har de misforstått noe virkelig fundamentalt.

Kjernespørsmålet er hvordan kollegene reagerer. Tas det affære først etter at videoens publisering har gjort ihjeltiing av saken til PR-harakiri, eller blir maktmisbruk reelt tatt opp internt i politiet? Kritikken som rettes mot politiet går ofte nettopp på at uten publisitet rundt en politivoldssak, skjer det lite eller ingenting. Politiet vil formodentlig hevde at det skjer lite eller ingen politivold utover det som også kommer opp i media, men jeg klarer ikke helt å tro på dem. Jeg forstår at de gjerne vil rydde i eget hus, og ordne opp på kammer(s)et selv - men argumentene for en slik fremgangsmåte kan også mistenkes for å være en skjult agenda for kunne begrave alle forsøk på virkelige endringer og å opprettholde status quo.

Det mest interessante spørsmålet i akkurat denne saken - et spørsmål vi neppe får noe svar på - er hva Pogan tenker der han sitter med kontorarbeid inne på politistasjonen. Er han oppriktig lei seg og fortvilet over sitt løpske sinne? Eller forbanner han mobiltelefonkamerar og tilskueren som filmet opptrinnet? Når jeg leser rapporten hans, så sier intuisjonen meg at det nok er det siste - dessverre.

Klassekampen har et oppslag idag om at NTNU er det norske universitet som bruker mest penger på reklame overfor potensielle nye studenter, og eksemplifiserer med at man har sponset Tour de France. Jeg har ikke overdreven tillit til journalisters evne til å presentere saker - det er vel VG og Dagbladet som har desillusjonert meg - men Klassekampen gjør her en rimelig bra jobb.

Kjernen er hvorvidt NTNU bedre kunne brukt reklamepengene på undervisning og forskning - oppgaver som kan suge opp nærmest ubegrensede midler. Argumentene går på at siden det er et endelig antall potensielle studenter hvert år, så skaper ikke reklamen noe nytt, den bare omfordeler mellom universitetene, og det er forsåvidt korrekt.

Men den kritikken ignorerer en dypereliggende mekanisme, nemlig at regjeringene i temmelig mange år har ønsket å skape konkurranse mellom universitetene. Noen regjeringer er mer hissige på det enn andre, men alle har de dyttet på i den retning. Konkurranse er bra, må vite. Det vil ikke gi mening om man skulle be universitetene konkurrere om studentene, uten å la dem bruke reklame og andre markedsføringstiltak.

Hvilke mekanismer er det så som skaper konkurransen mellom institusjonene? Jeg vet lite om hvordan man fordeler undervisningsmidler mellom universitetene, men la oss se på konkurransen innad ved NTNU. Der får instituttene penger etter «vekttallsproduksjon». Når en student har avlagt en eksamen i et fag ved NTNU, så pipler det etterhvert inn noen kroner på det aktuelle instituttets budsjett. Innad ved NTNU betyr det at alle institutter er interessert i å vinkle fagene så de blir interessante or relevante for studentene, og å sørge for at undervisning leder flest mulig i mål til en bestått eksamen - den dypt hatede underveisevalueringen er et middel for å få til dette.

Når søkere i disse dager får ja-brev fra NTNU, så er det etter en komplisert prosess. Et institutt med tidligere opptak på 100 studenter kan regne med å få ca 100 påfølgende år. Opptaksstørrelsen justeres opp eller ned avhengig av søkermasse og karaktergrenser, slik at de mest populære linjene gradvis øker og de minst populære synker. Disse justeringene skjer både på våren når man estimerer neste studieårs kullstørrelser, og nå i juli når man kompenserer litt ved å fordele en pott med uallokerte studieplasser til de linjene som har de beste søkerne som ikke kom inn på ordinert opptak.

Hva betyr det for et institutt? Dersom man kan få flere søker, så går generelt også karaktergrensene oppover, og man får flere studieplasser. Når studentene så er tatt opp, sørger studieplanen for at de tar de fleste fagene sine ved instituttet, og det er studiepoeng som gir uttelling som kroner på budsjettet og dermed lønn til proffene. Farene ligger i nivåsenkning for å få flest mulig igjennom, strømlinjeforming der et fag kan tape sin sjel, samt mindre tverrfaglighet dersom et institutt tvinger studentene til å ta de fleste fagene på hjemmebane.

Et institutt som ikke klarer å opprettholde antallet studenter vil leve på synkende studenttall (mindre arbeid!) og synkende budsjetter (mindre penger). Eksemplet fra KK-artikkelen om institutter der de ansatte ikke har råd til penner og blyanter er illustrerende. Jeg vet ikke hvilket institutt det siktes til, men jeg tror jeg forstår så altfor godt hva som har skjedd: På stigende studenttall har man ansatt etter inntektene som studieproduksjonen har gitt, men opptakstallene har en økonomisk horisont på studieløpets lengde - altså fem år. Når så studenttallene synker, så forblir lønnsutgiftene høye, mens inntektene synker, og siden lønnsforpliktelsene skal prioriteres, så blir det ingen penger igjen til noe annet. Derfor er det dønn viktig for et institutt å utrettelig arbeide for at dets studier er mest mulig populære, og at en eventuell nedgang i søkermassen ikke kommer raskere enn lønnsforpliktelsene synker ved naturlig avgang.

Er det et lurt system for finansiering av undervisning? Tja, det fungerer på sitt underlig lille vis, og det har sine fordeler og ulemper. Man kunne ønske seg et annet system uten ulempene og med flere fordeler, men det er lett å tro at gresset er grønnere i en annen økonomisk modell.

En annen viktig del av universitetene er forskningen, og det er likeens der. Når en forsker har publisert noe, registreres det i en nasjonal database. Publikasjoner utløser belønning til forfatternes institusjon med masse, litt eller ingen penger avhengig av tidsskriftets vitenskapelig status. Kontaktnett er ofte en forutsetning for en høy publikasjonsrate, så for å få rikelig med budsjettmidler, må man a) sikte mot de rette publikasjonene, b) dyrke et nettverk med kolleger, og c) arbeide for å få «sine» tidsskrifter høyst mulig opp på statusrankingen. Og i tillegg til alt dette må man selvfølgelig også både forske og skrive godt.

Man kan mislike disse mekanismene, men de er veldig i tråd med tidsånden, for det er markedsmodeller. Dersom instituttet er populært sett fra studentene synspunkt, så får de disponere flere midler. Dersom en forsker skriver publikasjoner som kolleger verdsetter nok til å utgi i høyt verdsatte tidsskrifter, så får han disponere flere midler. Fordelen med denne modellen er at budsjetteringen kobler mot meritter - til noe som er gjort eller har skjedd - ikke bare til noe som er - som stillingshjemler.

Jeg er ikke uenig med artikkelen, men det er ikke reklamen i seg selv som egentlig er problematisk, men den grunnholdningen som går på en markedstilpassing av studiesystemene - og akkurat der synes jeg Klassekampen stoppet så altfor raskt opp i sin analyse.

Og så jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor NTNU bruker penger på Tour de France, som først starter etter at studentenes frist for omprioritering av studievalg har gått ut. Det høres ut som en dårlig prioritering av bruken av penger.

Så Gore fikk Nobels fredspris, men av en eller annen grunn føles det ikke riktig å gå på TMB og feire det med «Global Warming» som er sesongølet deres. Nåvel.

Ja, da er ikke agurktiden over. Märtha Louise har startet treårig skole for utdanning innen new-age, og alle avisene har kastet seg over nyheten. Jeg reagerte med en gang jeg så navnet på skolen: Astarte Educations. Astarte er nemlig en semittisk gudinne, og som sådan har hun (eh, gudinnen, ikke prinsessen) ved flere anledninger vært i basketak med jødedommen - som jo er grunnlaget for vår hellige kristne tro.

Astarte kalles også Ishtar, Astartu og mye annet. Hun kalles tidvis «The Lady of Byblos» i følge Wikipedia-artikkelen, men i bibelen er hun kalt Babylons skjøge - og det er ikke mye pent som skrives om henne der. Var det ikke en jødisk konge som rensket ut Baals- og Astarte-dyrkelsen som hans mor hadde bragt til Jerusalem? Nåja.

Det må da være litt traumatisk for Den Norske Kirkes øverste leder å ha en datter som tukler med gamle avguder. Et navn som Astarte Educations burde være like usvelgelig for dem som f.eks Lucifer Management eller Gehenna Communications. Eller har vi kommet såpass langt at man egentlig ikke bryr seg med det. Gamle symboler mister sin verdi i all historieløsheten, og brukes for sin dekorative verdi. Alle som gikk rundt med Che Guevara-portretter var neppe kommunister - de fleste visste vel neppe at han var det selv.

Jeg tror ikke på noen av valørene i alt dette ånde- og englepratet, men jeg mores over deres fantasikonstruksjoner. La oss se litt på en av Märtha Louises troskolleger: Arnt Johan Lein. Han har i flere år misjonert for Ashtar-kommandoen. Ja, navnet er neppe helt tilfeldig valgt, det er en blanding av Astarte og Ishtar, og trolig bare en annen stavevariant. De har websider og cool logo og alt som skal til. Men la oss hoppe uti det ...

Ashtar-kommandoen ligger nemlig med noen millioner romskip rundt jorden, og de suger opp slem karbondioksyd og bytter den ut med snill ozon, men vi kan ikke se dem, for de er i en annen dimensjon og kommuniserer med oss på kjærlighetsfrekvensen, som bare de få utvalgte klarer å tune inn på. De har kommet nå, fordi verden skal gå under 21 desember 2012, og da skal de frelste få komme til en høyere dimensjon, men de andre ender på Helvete, som er en planet som går i bane rundt Solen og Sirius med en rundetid på ca 26000 år. Lein vet dette, fordi han har vært oppe i romskipet hos dem og blitt fortalt det. Han har til og med kopulert med Gry Janniche «Svake menneske» Jarlum der oppe, og deres felles datter lever på Venus (eller var det Mars?). Han forteller helt oppriktig om det, og det er ikke tvil i min sjel om at han dette er genuint sant for ham.

Det er mulig jeg har introdusert noen ekstra faktafeil i det overstående, for det var tatt etter hukommelsen. Det er et sammensurium av ulike mer eller mindre eksotiske religioner, myter og annet. Det er i denne konteksten jeg tror Märtha Louises engleskole må tolkes. Neida, hun tilhører neppe Ashtar-kommandoen, og new-age-verdenen er så oppsplintret at det får en anarkistkongress til å virke uniformert. Men Ashtar-kommandoen er en representativ lapp i det lappeteppet som new-age er, og som Märtha Louise nå trår inn som aktør i.

Og det er neppe bare et ullent «jeg tror nok at engler finnes» - slik som 40% her til lands visstnok mener. Såvidt jeg forstår prater hun med engler og føler seg kompetent til å lære andre opp i å prate med dem. På websidene deres står det at de også har kurs i jording (ikke tenk elektrisitet her), englekontakt og mirakelskaping. Deres tre-årige utdanning (til 24.000,- pr år) fokuserer første året på reading (ikke tenk litteratur her), andre året på healing, og tredje året på berøring (ikke tenk massasje her).

Dersom grunnloven hadde vært kjønnsnøytral på sytti-tallet, så hadde vi idag vært kun et hjerteattak fra å få henne som statsoverhode. Og de var ikke et angrep på kjønnsnøytraliteten i arverekkefølgen til tronen, men på den foreldede statsformen som et monarki er.

I Adresseavisen i dag er fungerende politimester Toralf Pedersen intervjuet ifm «de tunge tidene» som politiet i Trondheim gjennomlever. Det gjelder PR-marerittene rundt Fritz Moen-saken, Obiora-saken og saken med karikaturtegningene på kammeret. Skjønt, PR-mareritt ... i den ene saken er en person død og i den andre ble en uskyldig person dømt til 21 års fengsel, så sakene er alvorligere enn at det er dårlig reklame for Trondheim politikammer.

Det som falt meg tungt for brystet, var politimesterens uttalelse i forbindelse med Fritz Moen-saken. Han er gjengitt som følger: «Etterforskerne i dag kan bruke DNA-prøver, de har fått nye og sikrere metoder for å undersøke fingeravtrykk. Kort sagt er de tekniske hjelpemidlene i dag mye bedre enn de var for 30 år siden.»

Denne uttalelsen gir meg ikke tillit til at han har forstått hva saken egentlig dreier seg om.

Mangel på DNA-teknologi er ikke problemet i Fritz Moen-saken, derimot er etterforskernes holdning kjernen i problemet. Ifm drapet på Sigrid Heggheim, så viste det seg at hverken blodet på åstedet eller sæden i henne kom fra Moen. Vi har kanskje flottere og enklere og billigere og raskere metoder for å sjekke slikt idag, men konklusjonen dengang var like tydelig som dagens tekniske metoder ville vært.

Hva er så det egentlige problemet? Dengang var det et kraftig press på politiet. I oktober 1977 var NTH-studenten Torunn Finnstad drept, og det virket som drapsmannen var den samme som i september 1976 hadde drept en annen NTH-student, Sigrid Heggheim. Politiet fikk Fritz Moen i kikkerten - han var døvstum, lam i den ene armen, og noe for seg selv, mentalt sett. Jeg vil tro at politiet tidlig «visste» at de hadde tatt «rett mann», og Moen - med sin selvutslettende hjelpsomhet og autoritetstro - tilstod i politiavhør - det må nødvendigvis ha vært avhør med ledende spørsmål.

Men hva med DNA-bevisene. Ifølge spesialetterforsker Tore Sandberg, som har jobbet mye med Fritz Moen-saken, så skjedde følgende. Først var Moen siktet for voldtekt og drap. Deretter kom det frem gjennom resultatet av tekniske prøver at sæden ikke kunne være hans. Hva gjør politiet da? Slipper ham fri med en unnskyldning? Nei, for de «vet» at de har «rett mann», så de tilpasser scenarioet til de nye bevisene. Finnstad må antageligvis ha hatt frivillig sex med en annen mann tidligere på kvelden, en mann de ikke klarer å finne. Så de endrer siktelsen til voldtektsforsøk og drap, for de «vet» jo at de har «rett mann».

På tilsvarende måte, da det kom frem at Fritz Moen hadde bunnsikkert alibi for drapstidspunktet, så retolket igjen politiet scenarioet. Kanskje ikke hun ble drept den kvelden - kanskje hun dro hjem og sov ut hele neste dag og ble drept neste kveld, bare at ingen så henne imens. Politiet «visste» jo at de hadde «rett mann», så om noen av bevisene ikke stemte, så kanskje det var fordi bevisene opprinnelig var feiltolket?

Ville bedre DNA-analyse gjort noe fra eller til i saken? Nei. Jeg jobber ikke i politiet, men etterforskning er litt beslektet med feilsøking innen IT-drift. Det hender at en IT-driftsperson under feilsøking fester seg så i en konklusjon, at han eller hun ikke er villig til å revurdere konklusjonen, bare fortolke symptomer som bygger opp under konklusjonen. Han eller hun «vet» jo «årsaken» til feilen, det er bare litt vanskelig å påvise eller rette.

Det er et virus på PC-en min
Men du har aldri hatt den på nett
Da er det altså virus på distribusjons-CDene
Neida, de er nettopp virussjekket
Da har viruset klart å slette seg selv fra en CD-ROM
Kanskje heller det var lysblinket som har drept harddisken?
Da er det altså et selvslettende virus fra CD-ROM-en som har drept hardisken og simulert et lysblink som avledning
osv ...

Jeg ser ofte slikt - om enn ikke i så ekstrem grad som virus-eksemplet over. Konklusjonen forblir en konstant basert på første magefølelse, mens observasjoner retolkes og vektes og justeres for å opprettholde denne konklusjonen. Det er dårlig feilsøking. Og dersom politiet gjør dette under etterforskning, så blir det dårlig etterforskning.

Jeg synes jeg ser omrisset av at dette har skjedd i Fritz Moen-saken. Når politimesteren fokuserer på teknologiutviklingen, så virker det som han er inne på et sidespor. Det som sviktet i Fritz Moen-saken var ikke teknologien, men den menneskelige siden i etterforskningen. Det nytter ikke med bedre verktøy, dersom håndtverkeren ikke kan faget sitt.

Ett positivt trekk er imidlertid at politimesteren sier noe vagt og tåkete om objektivitetskravet i samme intervju. Det er mulig at han vet hvor landet egentlig ligger i Fritz Moen-saken, men ikke helt får til å si det rett ut. La oss håpe at han er dyktigere til å organisere og styre politikammeret internt, enn han er til å formulere seg til avisa.

Avisen med det ambisiøse navnet "Verdens Gang" hadde i går valgt ut bl.a. følgende saker å fylle sin tabloidplassbegrensede forside:

• Nytt ukjent barn - Fyrst Albert bekrefter farskap for 14-åring
• Velger fortsatt italiensk - Mette Marit skulle fronte norske klesdesign
• Feiret med kona - Myhre spilte landskamp nr 50

Likevel klarer de på lederplass å skryte av journaliststanden som de mener har drevet President Bush fra skanse til skanse i ulike saker og trukket frem sannheten i saker der den var forsøkt begravet. Jeg mener at Haditha-saken ble trukket frem. Og selvskryt skal man lytte til, for det kommer fra hjertet.

VG og Haditha-massakren er et ypperlig eksempel. Men først litt bakgrunn. En bombe i veikanten drepte en amerikansk soldat, og kameratene hans tvang seg etterpå inn i de nærmeste 3-4 husene og henrettet alle de fant, stoppet de neste par bilene og skjøt alle i dem. De innrapporterte det som en ildveksling med opprørere, inklusive spebarna som ble drept i sengene sine.

Dette skjedde i november, VG nett nevnte det i forbifarten en gang i mars, men de har hele syv artikler om saken de siste to dagene. (Alle data fra søking etter Haditha på VG Nett.) VG var ikke interessert i saken før andre hadde drevet den frem til å bli stor og aktuell. VG har ikke vært med å drive noen fra skanse til skanse. VG bare gulper opp hva andre skriver etter at saken er blitt stor. VG er en ynkelig og parasittisk ryktebørs.

Men er VG den store skurken? Neida, de er hverken dårligere eller bedre enn mesteparten av pressen. Og de er akkurat like kvalmende som resten av den kulørte tabloidpressen når de skryter av virkelige journalisters arbeid - sannsynligvis i håp om at statusen ved det gode arbeidet som gjøres av de få, skal smitte over på de mange, så som blekker som VG. Det er "status by association" og er drivkraften bak de fleste "hang-arounds". Det er så tydelig at motivasjonen ikke har noe med sannhet og nyheter og journalistikk å gjøre. Motivasjonen er å bevare momsfritaket, og til det trenger man å fremstå som en avis med skikkelig journalistikk.

PS: Nei, jeg kjøpte ikke VG. Den var den eneste blekka som var å lese da jeg var innom Mikrobryggeriet.

Det høres ut som fullstendig idioti, men sålangt jeg kan se er det nettopp hva som kommer til å skje. Fra Washington er det trappet opp en propagandakrig parallelt med at det meldes fra anonyme kilder at forberedelser til et krigsangrep er underveis. Jeg sitter med samme følelsen som før Iran-krigen, der det var tydelig i månedsvis i forkant at det ville bli en invasjon - selv om det ble utført en masse diplomatiske pliktøvelser.

Unnskyldningen er at Iran ønsker å anrike uran, noe som alle de av Bush utpekte 'bandittstatene' har ønsket å gjøre i ren selvhevdelse og selvforsvar (i tillegg til at det selvfølgelig er praktisk i aggressiv sammenheng). Problemet er bare at USA ser ut til å sabotere alle muligheter for å løse dette på fredlig måte - det virker som de mener en krig er viktigere enn en løsning. Jeg har ikke fordøyet dette skikkelig, og sant og så har jeg skulket nyhetslesning de siste ukene fordi det er så fortvilende tydelig hvilken vei det går. Men her er noen momenter:

• USA mangler soldater til å kunne invadere Iran. Selv om de kunne flytte ut alle som idag er bundet opp i Irak, og de kunne resykle alle som er mellom to utplasseringer, så ville de fremdeles ikke ha nok soldater. Derfor må det bli en bombekampanje, ikke en invasjon utover besettelse av noen få, utvalgte punkter.

• Unntaket fra forrige punkt, er dersom Rumsfeld ennå ikke har lært. Det var han som var hjernen bak tanken om at 'egentlig trenger vi ikke så mange soldater dersom de bare er effektive.' Den fungerte ikke i Irak, og den kommer ikke til å fungere i Iran. De eneste som ikke har brukket ryggen på en rask invasjon av Iran er Alexander den store og Djengis Kahn, og begge ledet digre hærer.

• Den samordnede kritikken mot Rumsfeld fra flere pensjonerte generaler den siste tiden kan tyde på nettopp at han planlegger noe som nåværende og gamle generaler anser som galskap. Offiserer i tjeneste kan ikke kritisere politisk ledelse, for da blir de sparket (ref Gen MacArthur i 1951). Det er tett kobling mellom generaler med og uten uniform, og kritikken fra de pensjonerte målbærer nok synspunkter fra de som fremdeles er i aktiv tjeneste.
• Iran er digert, og det har i liten grad indre motsetninger som du kan spille på for å splitte folket (som man gjorde i Irak).
• Iran har ikke en styrende elite som kan omvendes, lokkes eller tvinges til å styre for USA - etter at de på toppen er luket ut. Dette kunne man ha gjort i Irak, men hatet til Baath-partiet hos USAs quislinger var så stort at man sparket ut alle Baath-medlemmene kollektivt. Mange mener at dette var den viktigste bidragsyteren til problemene i Irak. Men selv om man nå skulle ha lært, er dette ikke mulig å bruke dette trikset i Iran, for her er forskjellen mellom USA og Irans prestestyre dyptgående og konseptuell.

• Taktiske atomvåpen kommer til å bli brukt. Iran har gravd dypt, og de har sikret sine installasjoner bra. De har hatt god tid til både å planlegge og å implementere. De kjenner til de fleste våpnene og mulighetene som vil møte dem. Ingen andre opsjoner vil ta USA helt til mål, utenom taktiske atomvåpen over de kjernefysiske installasjonene. Det synes også være politisk vilje (ja, til og med entusiasme) i republikanske kretser for å ta i bruk taktiske atomvåpen. Det er akkurat det 'rette' midlet for å skape den 'shock and awe' som de mener at liberalere, blautfisker og andre demokrater hindret dem fra å bruke i Irak, og som skulle ha fått irakerne til å innse at motstand var nytteløst.

• En antiatomvåpen-gruppe (jeg tror det er Organization for concerned scientists) har laget et scenario der selv små atombomber gir over en million drepte, og atomskyen strekker seg inn over Pakistan.
• Når taktiske atomvåpen blir brukt, kommer det til å skape en avsky-reaksjon i resten av verden som USA neppe er forberedt på - spesielt siden begrunnelsen for å gå til krig er å forhindre at Iran skal kunne utvikle atomvåpen. I verste fall kan det på kort tid overskygge den samlede negative PR-effekten av både Vietnamkrigen og Bush-administrasjonens handlinger.

• Irans demokratibevegelse har vært og er bundet og bastet, dels på hjemmebane av prestestyret i Iran, og dels av omfavnelsene og lovpriselsene som de ufrivillig har fått fra Bush m.fl. Disse har bidratt til at de på hjemmebane fremstår eller kan fremstilles som overløpere og håndtlangere for en fremmed, aggressiv makt.

• Ryktene fra Washington er at man har lullet seg inn i overbevisningen om at dersom man bare bomber Iran 'på riktig måte', så kommer folket til å kaste av seg prestestyret og det blir en demokratirevolusjon. Det er meg fullstendig uforståelig hvor de har fått en slik oppfattelse fra, og jeg klarer ikke å se noen historisk presedens for dette. Den stiller i samme klasse som oppfatningen om at irakerne skulle ha møtt USAs styrker med blomster i gatene.

• Slik som meningsmålingene peker for Bush, er det av største viktighet for ham å gjøre noe omveltende før valget i november i år. Selv om dette ikke er et presidentvalg, er det en reell mulighet for at republikanerne mister kontrollen i begge kamre i Kongressen. Dermed vil han også kunne utsettes for riksrett (dvs impeachment). Det er ikke mangel på tvilsomme handlinger å anklage ham for, men hittil har hindret vært at republikanerne kontrollerer det organet som skal avgjøre en slik riksrettssak.

• Jeg tror en bombekampanje vil komme i september pluss/minus en måned. Det er mulig, men lite trolig at det kommer før. Den kan avverges dersom Iran legger seg flate, men det er svært lite sannsynlig. Den kan også avverges dersom den amerikanske opinionen reiser seg i masseprotest men det er neppe sannsynlig. Jeg tror ikke det er noen show-stopper om det skulle bli veldig tydelig at man vil tape mer i valget dersom man starter bombingen enn uten, for jo dårligere det går i meningsmålingene, jo mer desperate blir de.

• President Bush har ifølge personer som står adminstrasjonen nær en messiansk overbevisning om at det er hans misjon som president å avvæpne Iran, og dermed avverge et nytt Holocaust. President Ahmadinejad i Iran har satt spørsmålstegn ved Holocaust og har sagt at Israel må utryddes. Ahmadinejad blir visstnok åpent omtalt som "Hitler" i Bush-administrasjonen.

• Hva kommer dette til å gjøre med oljeprisene, som har passerte rekordhøye 70 USD pr fat? Iran styrer en god del av verdens oljeproduksjon, dels gjennom at de selv produsere mye olje (etter hukommelsen ca 4 prosent), og dels ved at de har en ypperlig strategisk posisjon ved det smale stredet ved inngangen til Persiabukta. De kan derfor stenge av mye av oljen fra gulfstatene. Det er naivt å tro at de ikke vil forsøke å ramme USA og andre dersom de blir atombombet. En krig der kommer til å sende oljeprisene opp i et tresifret antall doller. (Kanskje enda mer dersom dollaren skulle ta en støyt of falle som følge av boikotter, sanksjoner og annet.)

• All oljen fra gulfstatene må enten gjennom rørledninger eller via skip som så må gå igjennom Hormuz-stredet. Dette er smalt, og det er gjør en dyp buktning inn i Iran. På Iransk side er det fjellrikt med ypperlige muligheter for å sette opp rakettbatterier som kan senke skip som går igjennom stredet. USA klarte aldri ødelegge vesentlige deler av Iraks Scud-raketter, siden de var mobile og lett å gjemme. Det er lite sannsynlig at de vil være mer heldige med Irakiske rakettbatterier.

• Argentina hadde fem Exocet-raketter (og klarte å senke to britiske skip med dem - de hadde trolig klart flere dersom ikke Maggie Thatcher hadde tvunget ut rakettkodene fra franskmennene). Iran har etter sigende et tresifret antall av slike raketter. Selv om forsvarsmekanismene på krigsskip er blitt bedre siden Falklandskrigen, så vil de trolig fremdeles være effektive mot oljetankere.

• I tillegg har Iran et ukjent antall russiske Sunburn-raketter, som er temmelig ukjente i bruk, men som sies å være skremmende effektive. Blant annet er de spesielt rettet inn for å senke hangarskip.

Det er mulig at det bare er et skremmespill eller kanonbåtdiplomati, men du skal aldri true med det du ikke er villig til å gjennomføre - Irans president er tilsynelatende med på spillet og forsøker i hvert fall ikke å roe gemyttene. Dersom begge parter ypper beinhardt, og ingen av dem har noe imot krig (ja, kanskje ser krig som nyttig for dem), så blir det raskt krig av selv en fillesak. Tenk sommeren 1914. Se her, her og her.

Striden om Jyllands-postens publisering av karikaturtegninger av Muhammed har virkelig tatt av, og nettopp har demonstranter brent ned den danske ambassaden i Syria, mens den norske visstnok også er påtent. Jeg har egentlig distansert meg fra spørsmålet, men det er saken som ikke vil gå bort, så jeg kan like gjerne går løs på den.

Saken er egentlig grei (IANAL!). Koranen er basis for mulimsk lov og den sier at man ikke skal avbilde Muhammed. Men den gjelder ikke over norsk lov, som ikke forbyr en slik ytring. Det er mulig at slike tegninger ikke ville kunne publiseres i land som følger muslimsk lov, men de er lov å publisere her i Norge. Punktum.

Men at noe er lov betyr ikke at det nødvendigvis er god takt og tone, og slett ikke at det er etisk og moralsk riktig. Jeg synes det er barnslig av Magazinet å publisere disse tegningene i den konteksten som de ble publisert. Og jeg mistenker sterkt at de gjorde det bare for å kaste bensin på bålet. Jeg har oppfattet det som om Jyllandsposten gjorde det for å skape en debatt og å sette fokus på et tema - og begge deler har de klart til gangs. Jeg kan i større grad unnskylde Jyllandsposten ønske om debattskaping enn jeg klarer å se noe forsonlig i Magazinets provokasjon - som mer er egnet til å avspore debatten ved å forsterke motsetningene.

Mange religioner - og kanskje spesielt de dualistiske og monoteistiske, så som kristendommen og islam - har et grunnsyn av eksklusivitet: det er dem og bare dem som har rett. I varierende grad og til ulike tider har andre blitt alt fra fiendtlig ignorert til henrettet. Denne eksklusiviteten er inkonsistent med et åpent, fritt og pluralistisk samfunn. Miljøer innen både islam og innen kristendommen hadde nok mer enn gjerne villet være lovgiver, anklager og dommer overfor resten av samfunnet, på bakgrunn av sine 'gudegitte' læresetninger. Jeg mener at disse grupperingene umulig kan ha fått med seg hva som har skjedd fra renessansen og fremover - eller kanskje de har fått det med seg men ønsker å se bort fra det.

Jeg mistenker at bakgrunnen for at Magazinet republiserte disse tegningene var ren og skjær skadefro provokasjon, altså den fordi-jeg-kan gleden ved å gni noe inn sammen med godt med salt hos sine meningsmotstandere, den motivasjonen som bare har til hensikt å fremprovosere en reaksjon og skru opp konfliktspiralen enda en omdreining. Jeg har særdeles lite til overs for Magazinet og deres kumpaner, men deres ytringsfrihet står over noens gruppes rett til å hevde et gudommelig krav på presedens over loven.

Men vi skal klare å ha i mente Magazinets insistering på at ytringsfrihetens står over religiøse lover og edikter, over religiøse gruppers følelse av forulemping og over hva som er godt takt og tone. Og vi bør huske akkurat det til neste gang Magazinet eller deres like kommer og vil stoppe en lignende ytring - bare fordi den er rettet mot deres egen variant av stivbent og gammeldags overtro.

Jeg har alltid syntes at Hedningesamfunnet har vært barnslige og useriøse. Jeg tror nok at jeg som ateist ikke er så uenig i deres grunnsyn, men jeg har ikke pleid å være enig i deres valg av form og format. Men Magazinet er i ferd med å ta dem igjen. Dersom jeg tvinges til å velge side, så vet jeg hvilken side jeg kommer til å falle ned på.