Historien vil ha det til at Alexander Graham Bells telefon bare var skurring og spraking inntil han en dag under forsøkene sølte batterisyre på seg og ropte ut om hjelp. ropet kom klart igjennom og ble begynnelsen til en fungerende telefon.

Lite kan ha endret seg siden den gang, for på bussen sitter Bells etterdiltere og roper inn i hver sin mobiltelefon. Den er kanskje blitt trådløs og liten og moderende med, men det virker som deres usynlige samtalepartner ikke kan høre dem med mindre de roper.

Det er umulig å overhøre et par som prater normalt to-tre rader lengre fremme i bussen. Det overdøves av støy fra trafikken, fra bussen selv, og ikke minst fra alle de andre som snakker. Men så snart man plukker opp en mobiltelefon, så må det ropes og kringkastes over hele bussen.

Kanskje det bare er en lekemobil, så de må rope høyt for at deres samtaleparter skal kunne høre det? ... Nææ.