Det er i dag 20 år siden Programvareverkstedet valgte et styre og ble formelt opprettet, dvs 14 oktober 1989. Rett nok hadde man hatt rom, navn og en temmelig anarkistisk organisering i fra omkring januar 1987, men det var i 1989 at det ble orden i sysakene ... tja, orden og orden ... man skal vel ikke anklage PVV for overdreven orden og struktur.

Det er mitt inntrykk at dagen generelt ønskes forbigått i stillhet. Men gratulerer, likevel.

Følgende brev er postlagt elektronisk:

Kjære Anne B.

Forleden hørte jeg ditt kåseri om miljøvennelighet og hvordan du aktet å bytte champagne ut med hvitvin. I miljøets navn vil jeg på det innstendigste trygle deg om å la være.

Både hvitvin og champagne er gjærede drikker, men for hvitvinens vedkommende har all CO₂ allerede forsvunnet ut i atmosfæren, mens champagnen er flasket slik at det fremdeles er litt igjen. Det er i praksis alkoholstyrken som bestemmer hvor mye CO₂ som er skapt i prosessen, og hvor stor andel som er igjen i flaska spiller minimal rolle. Derfor hjelper det ikkemiljømessig å konvertere til hvitvin med mindre man også - Gud forby! - reduserer alkoholstyrken.

Tvert imot, CO₂ gjør at alkoholen hurtigere tas opp i blodet, i hvert fall i starten. Det er derfor champagnen gir så rask og deilig effekt fra aller første munnfull. Jeg vil hårdnakket påstå at champagnens raske rus gjør at man heller drikker litt mindre enn den relativt tregere hvitvinen, og dermed sparer man miljøet for en betydelig mengde CO₂.

Dessuten er det morsommere å drikke champagne.

Forøvrig takk for utsøkt fornøyelige morgenkåserier!

Ærbødigst,
Anders Christensen

Da vi flyttet fra Lademoen til Byåsen trodde jeg vi skulle komme til et straight og kjedelig sted. Til å begynne med så det også slik ut. Saggebukser, tagging og trick-sykler ble erstattet av rulleski, grilldresser og golfutstyr. Men i det siste har jeg begynt å stusse, mest på grunn av personlighetene på bussen, på «Åtta».

Det startet forleden. Magni og jeg hadde vært på byen og var litt brisne. Etter oss kom ett kvinnemenneske og slo seg ned på setet bak oss. Jeg vet ingen bedre beskrivelse enn at hun så ut som en av de damene som Jokke (i Pondus) tidvis faller for. I stil med denne rollen hadde hun bunkret godt opp innabords. Til alt overmål hadde hun trolig fått ny mobiltelefon ... én med høyttaler, og den ville hun nok gjerne dele med hele verden. Nå er ikke innebyggede mobiltelefonhøyttalere ingeniørkronen på HiFi-verket, men denslags la ingen demper på henne. Der kom den ene slageren etter den andre - helst Rosenborgsupportersanger - og hun sang og nynnet falskt til dem med uovertruffen innlevelse. Vi tippet at hun var på vei til bofelleskapet etter en slitsom arbeidsdag i vekstbedriften.

Idag fikk vi en slags repetisjon. Et par seter foran oss satt et par litt slitne personer, den ene med en gitar. Den eldste av dem var litt ille berørt, mens den yngre (rundt 40) hadde satt seg fore å gi bussen den rette nachspielstemningen, noe som kanskje bedre hadde passet noen timer senere. Hans stjernenummer var 80-talls-hiten «Sing me a song, the last one in my life». Til hans fordel både stemte han gitaren, samt at han sang og spilte rent - noe snøvlete, men relativt rent. Det hadde en bestemt Rex Rudi-følelse over seg. Det var faktisk en positiv opplevelse.

Konklusjonen må være at gamle, slitne hits på akustisk gitar slår rosenborgsanger på mobiltelefonhøyttaler, og at Rex Rudi slår buruglene fra Pondus og Jokke. Gudene alene må vite hvilke andre tegneseriepersonligheter som skjuler seg i området her.