Jeg har lenge tenkt på å blogge om hva jeg mener om kirkeklokker, men tid og irritasjonsnivå har ikke stått temaet bi. La meg utdype dette med irritasjonsnivå, det er en liten men stadig gjentagende irritasjon som summert over tid faktisk er plagsomt for meg. Jeg beklager at dette kan bli langt, men jeg må få det ut.

Til jul og påske ringes det til alt overmål en hel time, og for vår lokale kirke, der den automatiske ringemekanismen bare ringer i fem minutter i strekk, betyr det fem minutter ringing, så ca 30 sekunders stillhet, og nye fem minutter ringing osv osv. Det er ekstermt irriterende og mye verre enn om de ringte konstant den ene timen.

I tillegg er de fleste kirker bygget slik at støyen skal gå utover, ikke innover. I noen kirker har det knapt vært mulig å høre klokkene inne i kirkeskipet. Så la oss legge bort argumentet om at naboene får tåle litt ``følge-støy fra virksomheten'' - det er ikke en følge av virksomheten, det er en bevisst generert støy, laget utelukkende for å lage støy.

Så, hvorfor ringes det med kirkeklokkene? Her kan vi skille mellom varsling og rituell ringing.

1. Den første typen - varslingsringingen - er som nevnt koblet til at menigheten skal få varsel om tiden som er igjen til gudstjenesten. Det er også den som er mest plagsom: den kommer tidligst, den gjentas tre ganger i løpet av en time og den er mest ilter. Idéen er altså å varsle om den kommende gudstjenesten, og den er beslektet med en rekke andre regelmessig støy som har forsvunnet med tiden:
   • Vektere går ikke lengre rundt i bygatene om natta og skriker "Klokken er 3, og alt er vel".
   • Festninger rundt om i landet skyter ikke middagsskudd og slike ting lengre.
   • Skipsklokker slår ikke lengre 'slag' for å markere hver halvtime av en firetimers vakt.
   • Selv forsvaret (en annen institusjon som er kjent for sitt forstokkede rotfeste i gamle og irrelevante tradisjoner) har de siste tiårene redusert på antallet hornsignaler pryder leirens lydbilde - IIRC.
   • Jeg tror de fleste skoleklokkene i grunnskolen er blitt mer dempede, mer avslappede og ikke så hissige.
   • Fyrvesenet synes å ha lagt ned alle sine tåkelurer og klokker, de som ulte og kimet hele natta og i tåkevær.
   • Gårdene ringer ikke med klokker for å varsle måltider for arbeidsfolkene.
   • Fabrikkene har ikke lengre fløyter som markerer arbeidsstart, pauser og arbeidsslutt om ettermiddagen.

   Jeg har utvilsomt uteglemt gode eksempler her, men poenget er at der hvor støy var en akseptabel måte å nå mange for inntil hundre år siden, så har alle så nær som kirken funnet bedre, roligere og kosligere måter å gjøre dette på. Konservative kirkekretsers forstokkede og ubendige standpunkt innen alt fra homofili til evolusjon blir plutselig mer forståelig (men ikke mer akseptabelt) når man innser at de ikke engang har tatt innover seg armbåndsurets og vekkerklokkas inntreden.

2. De rituelle ni slag mot slutten av gudstjenesten er ikke så plagsome, men desto mer interessante og problematiske - for her ringes det mest for de som ikke er i kirken - det er i alle fall utenfor det høres best. Dette tar oss til sannsynlig hensikt nr to med kirkeklokken: in-your-face-ringingen. Vi kjenner alle sagn der troll og andre utyske blir irritert av klokkeringingen eller blir til stein av den. Som så mange sagn er det ofte en kjerne av sannhet i dette, og jeg ser ikke bort ifra at mang en kirkeklokke ble satt opp eller i det minste ringt for å irritere hedninger og ateister.

   Fortellingene til den store humoristen Guareschi - som skriver fra 1950-tallets Nord-Italia - illustrerer in-your-face-ringingen ypperlig når landsbyens prest Don Camillo bruker kirkeklokkene for å overdøve kommunistenes valgmøter - et slag i den evige kampen mellom landsbyens to maktsentra. Her snakker vi om den arrogante fordi-vi-kan-ringingen, og den maktutøvende fordi-du-ikke-klarer-å-nekte-meg-ringingen.

   Jeg tviler sterkt på at urkirken kimte med klokker, det ville jo være å fortelle ``her er vi, kom og hent oss, og fôr oss til løvene''. The Oxford Dictionary of the Christian Church fra Oxford Univerity Press sier at kirkeklokker tidligst er nevnt rundt år 400, mens online Catholic Encyclopedia sier at selv om klokker i ulike men uklare former nevnes, så er det først med St Gregor fra Tours rundt 585 at vi har den første sikre beskrivelsen av kirkeklokker slik vi kjenner det idag. Dette styrker meg i mistanken om at kirkeklokkekimingen slett ikke bunner i noen bibelord, men er noe man la til senere - dels arvet fra andre religioner, dels for å synkronisere et samfunn som var tvangskristned, og dels for arrogant å fremvise egen makt og storhet.

Kirkeklokker har også mange magiske og symbolske konnotasjoner. Både i folketro og teologi er klokker sterkt knyttet til demonutdrivelse - et teologisk tema som idag heldigvis har krympet inn til bare de aller mest spesielt interesserte. Dessuten er den seksuelle symbolikken ved klokkene er temmelig iøynefallende - til tross for at kirken tradisjonelt er seksualfiendtlig.

Tradisjonen med ringing med kirkeklokker er også knyttet til tankegangen om generalisering og uniformering av befolkningen i ett felles, monotont, strukturert og praktisk gjennomtenkt samfunn. Bak denne tankegangen ligger idéen om at alle skal mene og gjøre omtrent det samme - helst synkront. Sånn sett er det i slekt med andre nasjonale, overdimensjonerte og ensrettende institusjoner som NRK frem til 80-tallet, da alle kunne diskutere ukens spillefilm på jobben, for alle hadde jo bare den samme ene TV-kanalen. Det konseptet har vært på tilbakemarsj hele tiden etter Gerhardsen-regjeringen på 60-tallet, men sta(t)skirken holder altså stand i sin innkalling av oss alle til gudstjeneste. Vi kaller det uønsket reklame spam når det kommer som E-post, og funksjonelt er denne klokkekimingen det samme.

Nåja, en dag skal jeg stå opp og traske bort og telle hvor mange de egentlig er, disse pokkers bråkmakerne. Det er nok raskt gjort.

Broca så veldig skeptisk ut da jeg plutselig begynte å lokke på en katt, mens jeg lyste rundt om under og oppover trær. "Åffer driver du og lokker på en katt?" spurte han. Vi var ute for å finne en geocache som han hadde lett etter flere ganger, men ikke funnet, og som jeg hadde funnet tidligere. Nå hadde jeg lovet å hjelpe ham med noen "tampen brenner" dersom han begynte å gå feil.

Men ett av poengene med geocaching er jo at muggles ikke skal forstå noe, muggles er de som ikke driver med geocaching. Jeg setter min ære i å både finne, oppdatere og legge tilbake en cache uten at muggles forstod noe som helst. Og i kveld var cachen like ved en relativt trafikkert gangvei. Så hver gang det kom noen slo jeg over i "gal person". En gang "foreleste" jeg for Broca om bjerka og dens sosiale virksomhet, mens neste gang lot jeg som jeg lette etter den fiktive katten.

Poenget er at om forbipasserende hører hvisking som "fant du den", "er den her" og "hvor tror du de har gjemt den?", så kommer de kanskje tilbake for å lete selv, og kanskje ødelegger de cachen. Men dersom noe som minner om en gal treforsker, en som leter etter katten sin, en som er ute for å se på stjernene, en steingal hobbygeolog, en sær amatørbotaniker (fungerer ikke så bra om vinteren), en naturfotograf eller noe slikt så rister de bare på hodet og går videre.

De som ikke er geocachere vil ikke forstå. Det er bare slik.

Det er sagt at for en epidemi som Spanskesyken (og slik som fugleinfluensaen kan komme til å utvikle seg) så er det for sent i det øyeblikket problemet er blitt tydelig. Dersom du har så mange som 100 tilfeller på et begrenset område, så har du allerede tapt kampen om å stoppe spredningen.

Selv om langt flere enn 100 personer til nå har blitt angrepet av fulgleinfluensaen, så har den ikke mutert til et virus som smitter i særlig grad fra menneske til menneske. Du kan bli smittet av kontakt med fugler, men bare i liten eller ingen grad etter kontakt med andre mennesker.

Den store skrekken er at viruset skal mutere så det smitter fra menneske til menneske - eller at det kombinerer gener med et relativt ufarlig influensavirus som allerede smitter fra menneske til menneske. Dersom det skjer, vil vi ikke få vite om det i forkant. Bare i etterkant vil vi få vite at A) det skjedde og B) vi har ikke klart å stoppe det; eller kanskje vi får vite at det kan ha skjedd, men vi ser ut til kanskje å ha stoppet det.

Symptomene vil være relativt mange menneskelige tilfeller av fugleinfluensaen, hvorav flere ikke har vært i kontakt med fugler. Det foreløpig siste mulige området der dette kan ha skjedd er i det østlige Tyrkia, der et ukjent antall personer er blitt angrepet - noen sier 3 andre sier 9 og noen nevner 70. Rett nok har fugleinfluensaen også herjet blant fuglene der, og mange av de smittede er barn som har lekt med høns og andre fugler. Likevel er det de som mener at det er en overhyppighet av rapportering av fugleinfluensa hos mennesker i forhold til hos fugler. Kanskje det bare skyldes en underrapportering av tilfeller hos tamfugl av frykt for at de skal slaktes ned - eller kanskje det skyldes at viruset har mutert. Vi vet ikke, og innen vi vet vil det være for sent å stoppe viruset dersom det faktisk sprer seg mellom mennesker som en epidemi.