KJeg har vaert paa vilpuls i kveld. Det er en vinmesse i Trondheim der de servererer masse uliek viner. Det var spennende. Hu hei! JEg smalte åaa maase vin og et var gopdt, veldig godt. Det var blant annet pinoget )fra soerafrika) 0g noe som jeg ikke husker. n" er den store utfordringen å faktrisk kkjøpe alle disse vinene jeg likte og smakle paa dem i en konteksty der jeg er litt mer edure. MAgin vbar lurere enn meg ogh sputtet ut vinen som hun smakte, men sje g sveglete. Det var ,muligens en tabbe. Det fvinner vi ut i nat5t. Nå er det snart kveld, jeg skal vare hqa meg litt brød elns som kan konkurrere med vinen i magen min. Ellers lurer jeg paa vhorrfor vedrnen roterer så hardt. eller noe saant eller noe.

jeg ba magni om aa lese korrektur, men nå ligger hun og ler hysterisk på gulvet ertter å ha set påa dette entriet. jaja. Det er iksklkert bra!

På vei til Mikrobryggeriet idag gikk jeg forbi Lefsdahl sport (spelling?). Det er jo ikke akkurat en butikk jeg frekventerer så ofte, men blikket falt ved en tilfeldighet på en reklameplakat for noe som het 71 grader nord. Jeg tror det var bildet av et fyrtårn som fanget blikket mitt. Jeg er jo en fyrtårn-nerd. (Advarsel: ikke sett meg igang med å fortelle om fyrtårn i sosiale sammenhenger!)

Det tok meg tre skunder før haka falt ned på brystet. Det var jo Lindesnes fyr de hadde avbildet! Det går bare ikke an å avbilde LINDESNES FYR på en plakat for noe som heter 71 GRADER NORD. Lindesnes ligger jo på ... ehh 57 grader nord elns. Jeg stod der og måpet. Så kikket jeg oppover og nedover Munkegata, men det var ingen revolterende folkemasser som protesterte mot dette ekstremt ulogiske overtrampet. Jeg fikk nesten lyst til å trive tak i første og beste forbipasserende og forklare hvorfor dette ikke gikk an. Men jeg lot være. For det første var jeg på vei til TMB og godt øl, og for det andre kunne de tro jeg var gal eller farlig eller noe slikt. Kanskje de ville ringe politiet. Jeg har dårlige erfaringer med slike ting.

Ja, jeg VET at de sikkert var ute etter et generisk bilde av et fyr på en upost langs norskekysten, men de kan jo ikke bruke LINDESNES FYR! Og alle må da gjenkjenne det, med sitt relativt lave støpejernstårn med blending inn mot land og smijernsknekter som holder galleriet oppe, for ikke å snakke om det søte lille tyfonhuset med det artige lille halvtårnet like i forkant av selve fyret. Det er jo så lett gjenkjennelig.

Det er jo som å bruke et bilde av Holmenkollen i en reklamebrosjyre for Trondheim: 'Ehh, er det i Oslo, jammen, hoppbakker er jo så typisk norsk og det er vel ingen som ser forskjell'. Sukk. Dobbeltsukk. Trippelsukk.

I går løp jeg oppover trappene to trinn om gangen - uten noe smertestillende! Jeg tror det er første gang på flere år. Rundt jul i 1997 eller 1998 snublet jeg i en trapp og vrikket ankelen. Etter det haltet jeg rundt og hanglet i sterkt varierende form, og etter noen år satt det seg i knærne og ørten andre steder.

For å gjøre en lang (og stort sett kjedelig) historie kort: For to år siden tror jeg at jeg kom på sporet av hva som egentlig var problemet og fikk gjort noe med det. Siden har blitt bare gradvis bedre og bedre. Nå kan jeg altså til og med løpe opp trappene på gode dager - mens jeg tidligere måtte ta halve trinn, støtte meg til gelenderet og mumle eder og forbannelser. Det er da en pokker så god forbedring!?

Akkurat nå har jeg veldig lyst til å peke nese til fastlegen min, som foreslo at jeg kunne jo få diagnosen fibromyalgi hvis jeg hadde lyst - helt uten å forsøke selv den nokså tåkede diagnosen for å avgjøre det. Og som tidligere hadde sendt meg til fysioterapeut: "det er i orden på et par uker" og "du trenger ikke noen spesialist, for en hver fysioterapeut kan fikse det". Eller til de som mente at det sikkert var vekta mi som hadde slitt ut knærne - bare pussig at den samme betentheten også satt i fingerleddene, da. Kanskje ikke til fysioterapeuten, for han forsøkte i to-tre måneder til ende med alle mulige og umulige varianter (og jeg satte foten - no pun intended - ned da han ville forsøke akupunktur). Dog tror jeg det var en tabbe av ham å dytte meg ut på styrketrening sålenge kneet verket og var så betent. På den tiden torde knapt nok Magni krype inntil meg i senga uten å varsle meg først, for traff hun et ømt punkt skrek jeg av smerte.

Men det er forhåpentligvis historie nå.

Jeg kommer nettopp fra et intervju med Norgesglasset på P1. Det begynner nesten å bli en vane å bli intervjuet, men det er ikke min 'skyld'. Det er Ole Martin Hansen som er årsaken. Han har et utadvendt vesen, en allsidig interessesfære og et enormt kontaktnett, slik at alle journalistene (i alle fall de som dekker Norge-rundt-stoff) finner ham. Hele tiden. Jeg er bare haleheng. Jeg tror hans første opptrednen var mens han var i førstegangstjenste ifm med UFO-klubben som de hadde. (Apropos, spør ham om melkeseparatoren som de fant med ekkolodd i Fæmunden!) Så jeg har vært på radio ifm datamuseum, geocaching, gullvasking og gud vet hva annet.

Men alle disse seansene gjør i det minste at jeg begynner å se noen fellestrekk ved journalister, i alle fall radiojournalister. De har alle sammen lagt hodet interessert på skakke, sett deg rett inn i øynene, fulgt intenst med og smilt fra øre til øre. Jeg tror de lærer det på kurs.

Vanligvis når man stopper å prate i en dialog, tar motparten opp ballen etter ett til to sekunder - om ikke med snakk, så med et grynt, et 'jaha' eller en visuell reaksjon. Dersom det går 5-6 sekunder uten at motparten i dialogen gir noen indikansjoner på at de har forstått at du er ferdig med å prate, så blir det en av de pinlige pausene som en forsøker å tette med å prate mer. Det er det som de vil. Det er fascinerende.