Nei, det er ikke stortingsvalget. Min gamle bærbare PC begynner å bli tre år, og da blir den fornyet. Hva skal jeg velge som ny PC. Den gamle er en Acer C100 - en tablet-PC. Jeg har vel ikke brukt tabletfunksjonaliteten nok til å kjøpe en ny slik, dessverre. Selv om det er kult, så er det litt for lite som er spesialsydd for den bruken.

Knut med flere på jobben har luktet at jeg er på jakt etter ny PC, og liksom ververe i Scientologikirken sirklet de seg inn på meg og propaganderer for en Apple PowerBook. Og jeg faller for det! Den er søt, både hardware og software er søte. Jeg liker den. Jeg har lyst på den. Men den er jo ikke en Windows-PC, og jeg har enkelte Windows-programmer jeg trenger å kjøre. Jeg var inne på tanken om å sette opp en Windows terminaltjener hjemme, men Naima la ned veto mot det.

Alternativet er å kjøpe en Asus W3V, som hadde den aller beste skjermen jeg noensinne har sett på en bærbare (ja, på flatskjermer generelt!). Den hadde en ekstrem dybdeskarphet, og minnet meg mest av alt som professjonelle, innrammede høykvalitets fotografier. Men kan jeg kjøpe en bærbare bare fordi skjermen er sexy? Akk og ve, verden er full av vanskelige valg.

Idag er en jævlig dag. Forrige uke og både helga før og etter var det VLDB, der jeg var technical cochair i den lokale arrangementskommiteen. Det gikk for såvidt greitt, men nå på mandagen etter møtte jeg veggen. I går lå jeg rett ut med halsbetennelse og dårlig nattesøvn. Idag måtte jeg på jobb kl 08.00, for ellers hadde AV-seksjonen lovet å karnøfle meg dersom jeg ikke leverte tilbake to projektører. Royal Garden flår meg dersom jeg ikke rekker ned dit for å koble om i et telematikkrom, og branntilsynet hudfletter meg dersom jeg ikke snart får bort de 70 CRT-skjermene som jeg skulle forsøke å kanalisere til en ideell organisasjon. Snart leier jeg bare en søppelcontainer til de skjermene.

Jeg er av de som konsentrerer sykdom på helge- og feriedager, men dessverre var den eneste fridagen min - igår - på tre uker for kort til at jeg fikk kommet meg igjennom. Så nå går jeg og tygger kamferdrops mot halsbetennelsen, knasker Ibux mot leddene som er begynt å protestere, samt at jeg ignorerer såre øyne og rennende nese.

Det såreste er allikevel at i VLDB-kaoset klarte jeg ikke å komme meg opp på kontoret, og da jeg kom i dag, hadde både peanøttplanten min og bomullsplanten dødd fullstendig. Jeg har vannet dem, men jeg tror ikke det er snev av håp. Luffa-planten (som nesten hadde overtatt rommet) var litt mer enn halvdød, men det er mulig den kan overleve på en måte, om enn redusert. Sukk. Jeg hadde stullet og stelt for dem i hele år, og så kommer VLDB og sluker oppmerksomheten og energien min helt med hud og hår inntil plantene (og jobben og fritiden og livet mitt) ligger der brune og visne. Arrgh!

I tillegg hjelper det ikke at jeg har arbeidet inn 40 timer mertid (hovedsaklig i helgene) når den 'vanlige' jobben min tvert imot oppfatter det som at jeg har vært vekk en ukes tid. Derfor er det bare dobbelt så mye arbeid som skal gjøres her denne uka. Jeg må snart gjøre noe fundamentalt om jeg ikke skal ende opp som en lallende grønnsak. Jeg tror ikke jeg har vært så nær den berømte 'veggen' siden jeg fikk den halsbrekkende ideen om å jobbe 80-timers uke inntil innboksen var tom. Det eksperimentet holdt jeg ut i seks uker, og det holdt på å ta knekken på meg.

Jeg er nettopp ferdig med VLDB-05. Det var en interessant men temmelig slitsom opplevelse. Det var 601 deltakere over 8 dager på Royal Garden Hotell, og min oppgave var sammen med Roy Lyseng å være ansvarlig for at alt det tekniske fungerte.

Det var en underlig betraktning jeg gjorde meg ... det var så få amerikanere der. Deltakerlista på 38 sider hadde 9-10 sider med navn fra USA, 4-5 sider med personer fra Norge på annenplass, og deretter Tyskland, Hellas, Italia osv osv. Mer enn hver fjerde deltaker var registrert fra USA. Sålangt er det intet mysterium. Det jeg stusser på er at jeg ikke så noen fra USA!

Nå er det selvfølgelig en overdrivelse å si at jeg ikke så noen fra USA, klart jeg gjorde det. Men poenget er at amerikanerne var så anonyme, bortgjemte og 'fraværende' at jeg i ettertid lurer på hvor de var. Tyskere, finner, et par svensker, masse grekere, kinesere, sørkoreanere, hauger med italienere, noen østerikere, enkelte canadiere, endel nederlendere, noen australiere, endel japanere osv osv. Men 'ingen' amerikanere. Hvorfor? Noen grunner kan være:

• Mange som er registrert som amerikanere er egentlig opprinnelig fra en annen nasjon, og på en slik konferanse mingler de med personer fra sitt opprinnelige hjemland, slik at de glir inn som grekere eller kinesere. Det er helt klart medvirkende.

• Amerikanerne har sin egen databasekonferanse som altererer mellom øst- og vestkysten, og har derfor ikke noen stor interesse av å reise til VLDB, som altererer mellom Europa og ikke-Europa.

• De ble hjemme på grunn av Katrina. Men nei, det var ytterst få påmeldinger der det ikke dukket opp noen.

Men likevel, mitt inntrykk av amerikanere er at de - kanskje på bakgrunn av sin innfødte beherskelse av det felles konferansespråket engelsk - er både synlige, hørbare og deltakende. Det er mitt inntrykk fra tidligere konferanser (som er mest rundt systemadministrasjon og Rexx) at man merker dem og at de har en innflytelse som er langt større enn deres antall skulle tilsi.

Og likevel, på denne konferansen er de nesten usynlige. Jeg ble ikke sittende ved siden av dem i lunsjen, jeg dultet ikke borti dem under minglingen på mottagelsene. De klaget ikke på maten som (noen av) franskmennene, og de stusset ikke over bobilsangen til Pirum slik som tyskerne. De fotograferte ikke alt mulig rart som sørkoreanerne. De var bare fraværende. Og det synes jeg var sært. Det er første gang jeg har lagt merke til dette.

Hmmmm, etter å ha lest korrektur på det overstående har jeg gått igjennom konferansen igjen, og det var jo amerikanere der. En fyr jeg satt ved siden av lunsjen og som var 7/8 norsk; det var en fyr med polskklingende navn som hadde laget modeller for hvordan man best fikk uttelling på link spam; det var to gamle helter som satt på panelet; osv osv. Kanskje det er vel så mye at jeg ikke lengre legger merke til dem, som at de er mindre frempå? Kanskje er hele endringen mellom ørene mine?

Som noen men kanskje ikke alle vet, ble Arne Dag utsatt for en trafikkulykke forleden. En bil overholdt ikke vikeplikten sin, så han måtte gjøre en unnvikende manøver med sykkelen sin, og krasjet med stor fart i en fortauskant.

Det skjedde på torsdag kveld, og jeg besøkte ham lørdag formiddag på sykehuset. Selv om han var forslått og med 8 brudd, så var han etter forholdene bra. Han hadde til og med startet å tenke ut hvordan han skulle få til trådløs forbindelse til PC'en sin.

Men bilen stakk. Etter hva vitner sa, så hadde den slakket på farten og stoppet, men så stukket fra stedet i god fart. Jeg håper de finner føreren og sender førerkortet hans gjennom den store makuleringsmaskinen en gang for alle.