Navnestatistikken til SSB er interessant, og der kan vi tydelig se dette for Raymond, Roger, Ronny og Roy. Se Navnestatistikk og tast inn disse navnene, så får du en oversikt over fødelsår som disse navnene ble gitt. Alle de fire over kom inn sakte men sikkert fra omkring en gang rundt første eller andre verdenskrig, for så å eksplodere på 60-tallet (eller 70-tallet for Raymond), og de er nå så godt som helt ut.

Her kommer bevismaterialet, grafene går fra 1880 og frem til idag, hver vertikale strek er 20 år. Se på sidene for SSB for mer data. Det er fantastisk mye morsomt der. Sjekk Olav og Håkon rundt 1905.

Forleden dag stod jeg utenfor solsiden og ventet på bussen (det er svært dovent av meg å ta bussen fra Solsiden til Buran, men når man har busskort, så). Plutselig stopper det en fyr en i over-stylet bil, med Wonderboum og amerikanske flagg. Han ruller ned sidevinduet og spør "Er det du som er Ronny?". Jeg klarer selvfølgelig ikke å finne noe bedre svar enn "Nei", og blir stående igjen når han farer bort i stor fart. Hva skulle jeg har svart?

``Nei, men han ringte og sa at du skulle vente, han kommer om et par minutter (og bussjåføren er ikke det spor sint fordi du parkerer på bussholdeplassen.'' Eller: ``Ja, men jeg har ombestemt meg, jeg blir ikke med allikevel.'' Eller: ``Ser jeg SÅNN ut!?''

Det er sikkert andre som har bedre forslag til hva jeg kunne ha svart. Ellers var det visst noen med bakgrunn i grunnskolen som engang uttalte at Ronny ikke var et navn, det var en diagnose.

For et par dager siden var det en svensk professor i historie som het Ronny og kom fra arbeiderklassebakgrunn i Gøteborg. I gata der han vokste opp het alle Raymond, Ronny, Roy, Roger og andre lignende navn. Han knyttet det mot en navnebruk som kom inn i svensk med filmen på første halvdel av 1900-tallet. Disse navnene var hentet fra angelsaksisk via filmlerretet, i motsetning til overklassens barn, som fikk gamle ``svenske'' navn som Christer og Gustav.

Men det er meg en gåte hvorfor ``R'' er så overrepresentert.

Jeg bor på Buran og arbeider på Gløshaugen. Om morgenen tar jeg en eller annen buss til byen, og deretter vanligvis nr 5 til Gløshaugen (den fortsetter til Dragvoll). Om ettermiddagen er det omvendt. Ofte blir det nummer 6 fra byen til Buran.

Problemet mitt er at alle bussene jeg ser ut til å ta er stappfulle. Vanligvis er det bare ståplass. Neida, det er ikke fordi jeg er uheldig. Det spiller liten rolle om jeg tar bussen klokken 7.30 eller 9.00, eller om jeg hjemover tar den klokken 15.00 eller 21.00. Like fulle synes de å være. Anslagsvis må jeg stå på hver tredje tur, noen andre må stå på hver tredje tur, slik at det bare er omkring hver tredje tur der det er sitteplasser ledig.

TT må gå med et enormt overskudd!

Så til forslaget mitt. Siden vi allikevel stort sett må belage oss på å stå på TTs busser, hvorfor ikke ta det helt ut? Hvorfor ikke kaste ut setene, installere flere rekkverk, og erklære femmeren for en "ståbuss"? Det er jo tross alt stort sett bare studenter som tar den, og de er vel friske nok til å stå. Dessuten kunne jo TT tjene enda mer når de kan få flere på hver buss.

Videre er det lettere å stappe folk tettere når det er helt åpent i bussen, fremfor når det er en smal midtgang. Da ville bussjåførens tradisjonelle oppfordring om å trekke lengre inn i bussen kunne avvikles. I stedet ville det bare være å slippe på flere og la dem presse seg inn.

Sikkerhet, sier du? Tja, tatt i betraktning at det ser ut til at TT beregner at det skal være ståpassasjerer på femmeren mesteparten av dagen, så kan det da ikke være noe farlig? Dersom det var uønskelig med ståpassasjerer, så burde de etterhvert ha skjønt poenget, og fått ut flere busser på den ruta.

Det ville se ut som en gammeldags krøttervogn, men pytt sann.

Magni og jeg var i bryllupet til Øyvind og Synnøve i går. Det var morsomt. Det er lagt ut en rekke (mer eller mindre gode) bilder på Gallery på hjemmesidene våre, du finner dem her.

Lysforholdene i kirka (Hospitalskirka) var slik at lyset skinte alle steder bortsett fra på brudeparet, og under festen var det dempet belysning, så det var ikke akkurat optimale lysforhold. Bedre ble det ikke av at jeg fiklet med instillingene på kameraet mitt ... nåja :-)

Lykke til, Øyvind og Synnøve!