Bloggen har vært nede noen dager, og forklaringen er like enkel som den er pinlig: jeg hadde et diskkrasj. Jeg skal ikke kjede leserne med tekniske detaljer, men backupen var gammel og jeg måtte rekonstruere de siste to årene av øl-delen av bloggen fra ulike kilder og tilsvarende lost-and-found-filer.

Jeg tror jeg har fått det korrekt, rent bortsett fra at jeg bare rakk de siste ni månedene, slik at det inntil videre er et gap i innlegg som jeg skal fikse senere. Ellers skal ting virke, med unntak av konsekvenser av mine skrivefeil og slurv under gjenoppretting. Det kan forårsake at gamle innlegg plutselig dukker opp som nye, men jeg tror jeg har fått kontroll på det - famous last word, er det ikke?

Og ja, jeg vet at jeg underviser i viktigheten av å ta backup, men det var dette med skomakerens barn, som jo bekjent går barbeint.

Det har gått flere dager uten at jeg har fått blogget ... sukk. Det er kort og godt fordi jeg utfra dårlig tidsplanlegging holdt på å få et ublidt møte med en tidsfrist og har satt dager og kvelder og rettet eksamensoppgaver. Det er ikke en aktivitet som er kompatibel med øldrikking, så det sterkeste jeg har fortært denne uka har vært kaffe. Dog i store og sterke mengder. Kaffe er et meget skummelt stoff!

Men nå er det over, og jeg er tilbake.

Ambisjonen for 2012 er å blogge om også andre tema enn ølhistorie og ølkultur. Så får vi heller se om dét går samme veien som de fleste andre nyttårsforsetter.

Dernest skal jeg legge om tegnsettet på bloggen fra ISO-8859-1 til UTF-8. Om du ikke forstår hva jeg babler om, så kan du trygt ignorere det. Ingen kommer til å merke noe - helt garantert. Det blir sømløst og problemfritt slik som alt annet som har med data å gjøre.

I går var det min tur til å gjøre innskudd i Blodbanken - en affære som sjelden er morsom, for jeg bruker i gjennomsnitt to sykepleiere, to stoler, to armer og to skudd. Jeg har nemlig dyptliggende årer som skvetter fryktsomt unna hver gang det kommer en nål under huden. Dagens første sykepleier gav i det minste raskt opp og hentet en erfaren én. Det er verre når ferskingene insisterer på å skulle klare det selv og roter verre der inn i armen i håp om å treffe. Jaja, det er i det minste liten sjanse for at jeg noensinne blir heroinmisbruker.

Men hvorfor blogge om blodgivning? De sa jeg burde gjøre det i informasjonsskrivet jeg fikk da jeg kom. Blodbanken har nemlig i samarbeid med Geelmuyden.Kiese funnet ut at dersom alle blodgivere spontant forteller om sine positive opplevelser på sosiale medier, så kan de nå rekrutteringsmålene sine på 30.000 nye blodgivere. Og man oppfordres til å oppfordre andre til å la seg rekrutere. Det er veldig grasrot over det og helt uten snev av kjedebrev - helt sant! Sorry, det der var et dårlig forsøk på ironi. Det hele gav meg en fullskala magefølelse av astroturfing, klengenavnet på teknikken der man skaper og driver en tilsynelatende bottom-up grasrotbevegelse gjennom å investere i en top-down, styrt og planlagt prosess.

Men la meg alikevel blogge om Blodbanken og hvordan jeg idag fikk en alvorlig samtale på enerom etter å ha krysset av 'feil' på skjemaet deres. Det var ikke spørsmålet om jeg hadde trukket på gata i afrikanske storbyer siste trettidøgn som var problemet, men spørsmålene om jeg var villig til å la blodet brukes til forskning og om jeg var villig til å la det eksporteres.

Siste uka var det en liten - og tilsynelatende allerede neddysset - skandale om hvordan medisinske prøver ble lagret gendatabanker og eller brukt til forskning uten at prøvegiver visste om det. Så jeg tenkte i et sekunds innfall at de kunne få blodet til å bruke medisinsk, men ikke til å forske på. Og det er i Norge blodmangelen er, så hvorfor skal de eksportere det? Så 'nei' ble svart på hvert av dem.

... og så kom turen i enesamtalerom. Etter alle de mer eller mindre irrelevante spørsmålene om hva jeg ikke hadde gjort siste månedene, så kom vi til sakens kjerne. Man hadde sett at jeg hadde krysset av på 'nei', og man lurte på litt rundt det. Jeg svarte at jeg ikke så noen grunn til å eksportere blodet. «Ja, men det er vi nødt til, blodet prosesseres i utlandet og kommer så tilbake, så det går ikke an å krysse av nei der.» «Hvorfor er spørsmålet der om det ikke kan krysses av på?» «Det blir likevel brukt i Norge.» Det ble endel frem og tilbake, som jeg oppfattet som å diskutere med en murvegg, og jeg gav opp og bad henne endre det.

«Og så var det spørsmålet om forskning.» Jeg fortalte at jeg var kritisk bruken av medisinske prøver til forskning uten at den som hadde avgitt prøven var informert og/eller et relevant register var blitt vasket mot. «Du blir alltid spurt først.» «Men jeg vil det skal brukes medisinsk, ikke forskes på.» «Det tas separate prøver om det skal forskes på.» .... og slik utvekslet vi forbisnakkinger og pinlige pauser i flere minutter inntil jeg gav opp og sa jeg skulle endre det.

Og ikke før hadde jeg strøket over «nei» og krysset av i «rett» rubrikk, så fikk jeg beskjeden: «Ja ... ikke for at det er noe press, altså.»

Javel, ikke noe press? Forbanna løyner!

«Du er like velkommen til å gi blod om du svarer ja eller nei.» Står det på denne rubrikken. Yeah, right.

Så i går - på Blodgivningens dag 2011 - raste Blodbankens omdømme hos meg temmelig langt nedover. Astroturfing med Geelmuyden.Kiese, pyntespørsmål på skjemaene sine, og «intet press» på å svare rett på skjemaene. Tsk-tsk.

Så ja, jeg vil oppfordre alle til å melde seg å gi blod, men jeg vil samtidig oppfordre gamle og nye blodgivere til å krysse av 'nei' på disse to spørsmålene. De kan få blodet mitt for å bruke det i Norge. Hvis de vil ha materiale til forskning så får de hente det annetsteds fra. Og hvis de ikke klarer å formulere skjemaet slik at de kan skille mellom fri eksport av blodet og nødvendig prosessering i utlandet, så er det i bunn og grunn deres problem, ikke mitt.

Og så vil jeg oppfordre Blodbanken til å rydde litt i intern etikk.

I hodet mitt har Teletubbiessangen husokkupert noen hjerneceller og ville ikke la seg kaste ut. Det kan være ille nok, men nå har den morphet til noe som likner vel så mye på kontakt-jingelen ifra Nærkontakt av tredje grad. Og akkurat dét er litt surrealistisk.

Kanskje jeg blir kvitt det nå, når jeg forhåpentligvis påfører andre det samme mentale viruset?

Da det ikke skjedde grublet jeg litt over medlemskapet mitt og saken, og begynte å skrive en riktig lang og fyldig utmelding. Men et sted på andre eller tredje side slo det meg at sannsynligheten for at noen i Tekna kom til å lese den var marginal, så jeg kokte det hele ned til et par-tre linjer om at og på hvilken sak jeg meldte meg ut, samt en henvisning til tidligere epost til dem. Dessuten kunne jeg ikke for skams skyld sitte på finpusse på en utmelding i månedsvis siden ferskhet er viktig i en slik reaksjon.

Nuhvel, jeg sitter derfor med en lang tekst om hvorfor min samvittighet og Tekna ikke lengre er kompatible etter ca 20 års medlemskap. La meg derfor forkorte og skrive den om til et blogentry om Tekna og DLD og meg, og om noen i Tekna mot all formodning skulle være interessert, så er de hjertelig velkomne til å lese det her. Jeg hopper over den generelle diskusjonen om DLD, den kan du lese om andre steder. I stedet tar jeg for meg det som spesifikt er hvorfor jeg er skuffet over Tekna i DLD-saken.

Det som mest skuffet meg i Teknas uttalelse, var ikke støtten til DLD, men at de ønsket sentral lagring av data. Det er noe som gjør det lettere å misbruke dataene i stor skala og drive datamining i dem. Politiarbeid bør være noe annet enn å drive korrelasjonsanalyse på overvåkningsdata, men både innen politi og etterretning synes det å være et ønske om å prioritere kvantitet fremfor kvalitet når det kommer til datainnsamling. Jeg kan forstå ønsket, for det er lettere å sikre seg kvantitet enn kvalitet. Men når man samler så mye data, tror jeg en utglidning mot «utvidet, kreativ bruk» ligger fristende nær. Det er nærmest en lov innen informatikken - og dersom har ingen navngitt den før, så kaller jeg den herved Christensens lov: Når tilstrekkelig mye og interessante data samles, vil de i ettertid forårsake ideer og følte behov for å bruke dem på måter man ikke forutså når de ble besluttet samlet. Om politiet først skal få et slikt personvern-problematisk innsyn i logger på ett gitt grunnlag, så bør vi organisere det slik at det ikke er lett og fristende å utvide bruken.

Jeg var også særs skuffet over at Tekna dekket seg bak at de ville ha et tilsyn, når man allerede idag har både Post- og teletilsynet og Datatilsynet til å ta vare på disse områdene. Sistnevnte har forøvrig kraftig gått imot DLD. Flere ganger har Tekna med en tillagt fornærmet mine sagt at det er usant at de er for DLD - de er slett ikke for DLD, De påstår at de bare for DLD dersom det blir et Tilsyn, for da blir ikke personvernet dårligere, det blir totalt sett bedre. Det formelig tyter «damage control» ut mellom linjene i et slikt utsagn. Men når jeg ser bort fra underholdningsverdien i det newspeak-komiske, så sitter jeg igjen med et spørsmål til meg selv: er det en organisasjon med slike verbale og etiske piruetter jeg vil ha til å representere meg og fronte saken min i en eventuell fremtidig arbeidskonflikt?

Jeg er også skuffet over den interne Tekna-prosessen som har ledet frem til denne høringsuttalelsen. Den synes å være lukket, ja nærmest hemmeligholdt frem til det ramlet ut en uttalelse på vegne av medlemmene. Jeg hadde forventet at en organisasjon som Tekna ville være mer åpen og inkluderende overfor medlemmene i en sak som er så prinsippiell, så kontroversiell, så dyptpløyende, så langt utenfor det en fagforening driver med, og ikke minst: som det var så god tid til å bestemme seg. Bedre ble det ikke at Tekna uttalte at de visste at det var en kontroversiell sak, og nettopp derfor hadde de en spesielt bred prosess frem mot uttalelsen. Se forrige paragraf f.o.m. «Det formelig...».

Enda verre er det at man i etterkant har grepet protestene temmelig dårlig an. Jeg hadde i starten et naivt håp om at Tekna skulle innse at man hadde grepet materien galt an og trekke uttalelsen. La meg trekke frem noen utspill fra Tekna som jeg synes poengterer de negative høydepunktene i håndteringen:

• Det ble sagt at reaksjonen syntes organisert fordi argumentene i klagene var så like. Det var ingen synlig refleksjon over at man reagerte likt kanskje fordi man i utgangspunktet delte samme synspunkt. Mellom linjene i dette lå det en slags påstand om at dersom det var organisert, så var det på en måte «uekte» og dermed ignorerbart. Forøvrig ville det være ganske forunderlig om en fagorganisasjon uten snev av selvironi kan mene at noe og mindreverdig eller til og med ignorerbart fordi det er organisert.

• Intervjuet med Kåre Rygh Johnsen i Kulturnytt, som åpnet med «Vi sier ja til dette direktivet primært for å kunne bedre datasikkerheten og øke personvernet.» og at man «aldri kunne ha gått inn for» det om det hadde svekket personvernet. Dette står i grell og ulogisk kontrast til Teknas egen uttalelse der man bruker mye trykksverte på nettopp å balansere personvern opp mot overvåkingssamfunnet, for så å lande på at hensynet til det siste må gå foran.

• Reaksjonen på min e-post til Tekna kom etter en liten uke, og var et standardsvar som i praksis var etslags «goddag mann, økseskaft», slik standardsvar ofte blir. Etter hva jeg erfarer, var dette det samme standardsvaret som flere enn meg fikk. Jeg kunne ha forstått om en reaksjonsflom med likelydende klager ble oppfattet mindre seriøst, men da forventer jeg også at Tekna forstår at jeg oppfatter dem som mindre seriøs når de responderer med likelydende standardsvar.

• Det er forøvrig ulogisk å si at det blir mindre misbruk med Teknas forslag om sentral lagring. Dataene blir lagret ett ekstra sted, samt at et bredere spekter av data må lagres og over lengre tid. Hvert av disse tre momentene gir økt eksponering for misbruk. I tillegg gir den sentraliserte lagringen gode muligheter for den offisielle men «egentlig ulovlige» overvåkningen som vi kjenner fra de hemmelige tjenestene. Det hjelper ikke med ett eller ti nye tilsyn, for all denne lagringen kommer i tillegg til eksisterende lagring, og dermed vil mulighetene for misbruk øke.

• At Tekna trekker inn Lund-kommisjonen som eksempel på kontrollinstans er både kreativt og trist. Lund-kommisjonens arbeide var ikke for proaktivt å sikre mot eller hindre misbruk, men reaktivt å forsøke å sette lys på en gammel misbrukskultur som over flere tiår hadde løpt helt av skaftet. Det ble skapt en intern og hemmelig praksis for hva som var akseptabel overvåkning, stikk i strid med offentlig lov og instrukser. Om Lund-kommisjonen holdes frem som en forbilledlig modell, så ligger det også implisitt i saken at man forventer at en misbrukskultur skal få lov til å gro frem, og at den må stusses og justeres litt en gang i blant.

Det synes som om Tekna sliter med å finne sin identitet, er de fagorganiasjon, er de interesseorganiasjon, er de en teknisk-faglig organiasjon, er de gutteklubb for gamle helter, er de en kurs- og turoperatør, er de talerør for de sterkeste medlemsgruppene sine? Eller er de kanskje litt av alt sammen?

Jeg funderte en stund på om jeg skulle ta initiativ og forsøke å ta opp saken internt. Men endringsvegrende organisasjoner og institusjoner reformeres ikke enkelt utenfra og innover, og det ville vært en fånyttes kamp mot vindmøllene. Om det er noen andre som har lyst til å prøve, så lykke til, men jeg har liten tro på effekten.

Snart blir temaet oljeboring i Lofoten, og DLD-saken har vel bare vært en aperitif på hva som kommer til å skje i den saken. Men de blir de nødt til å finne ut av uten meg. Det har blitt NITO på meg. Jeg er ikke overdrevent begeistret over at NITO har uttalt seg i DLD-saken, for jeg synes strengt tatt at det er en sak som fagforeninger bør la ligge eller uttale seg passe rundt og diplomatisk om. Men når folkene fra NITO åpner munnen om DLD, så strømmer det i det minste ut fornuftige og logiske setninger.

Adjø, Tekna.

For noen dager siden dukket det opp en pakke med åtte utmerkede kubanske sigarer - helt anonymt. Jeg har sjekket all mail og vridd hjernen min for å forsøke å huske om og med hvem jeg avtalte å skulle få kjøpe med noen sigarer ifm en tur. Jeg snakket med noen om det, gjorde jeg ikke? Men jeg har paget ut den informasjonen og nå er det sektorfeil på den delen av swapfila, eller noe slikt.

Kassen er en amerikansk standardpappeske som har blitt gjenbrukt. Frimerkene er norske, poststemplet er uleselig, men det står trolig 'Posten Norge' der. Det er ingen følgebrev eller avsenderadresse.

Hjelp! Dersom det er noen som leser denne bloggen som har sendt det (eller vet hvem som har sendt det), vennligst ta kontakt meg meg og gi et hint. Jeg er grundig nysgjerrig på hvem det er.

Det er i dag 20 år siden Programvareverkstedet valgte et styre og ble formelt opprettet, dvs 14 oktober 1989. Rett nok hadde man hatt rom, navn og en temmelig anarkistisk organisering i fra omkring januar 1987, men det var i 1989 at det ble orden i sysakene ... tja, orden og orden ... man skal vel ikke anklage PVV for overdreven orden og struktur.

Det er mitt inntrykk at dagen generelt ønskes forbigått i stillhet. Men gratulerer, likevel.

Følgende brev er postlagt elektronisk:

Kjære Anne B.

Forleden hørte jeg ditt kåseri om miljøvennelighet og hvordan du aktet å bytte champagne ut med hvitvin. I miljøets navn vil jeg på det innstendigste trygle deg om å la være.

Både hvitvin og champagne er gjærede drikker, men for hvitvinens vedkommende har all CO₂ allerede forsvunnet ut i atmosfæren, mens champagnen er flasket slik at det fremdeles er litt igjen. Det er i praksis alkoholstyrken som bestemmer hvor mye CO₂ som er skapt i prosessen, og hvor stor andel som er igjen i flaska spiller minimal rolle. Derfor hjelper det ikkemiljømessig å konvertere til hvitvin med mindre man også - Gud forby! - reduserer alkoholstyrken.

Tvert imot, CO₂ gjør at alkoholen hurtigere tas opp i blodet, i hvert fall i starten. Det er derfor champagnen gir så rask og deilig effekt fra aller første munnfull. Jeg vil hårdnakket påstå at champagnens raske rus gjør at man heller drikker litt mindre enn den relativt tregere hvitvinen, og dermed sparer man miljøet for en betydelig mengde CO₂.

Dessuten er det morsommere å drikke champagne.

Forøvrig takk for utsøkt fornøyelige morgenkåserier!

Ærbødigst,
Anders Christensen

Da vi flyttet fra Lademoen til Byåsen trodde jeg vi skulle komme til et straight og kjedelig sted. Til å begynne med så det også slik ut. Saggebukser, tagging og trick-sykler ble erstattet av rulleski, grilldresser og golfutstyr. Men i det siste har jeg begynt å stusse, mest på grunn av personlighetene på bussen, på «Åtta».

Det startet forleden. Magni og jeg hadde vært på byen og var litt brisne. Etter oss kom ett kvinnemenneske og slo seg ned på setet bak oss. Jeg vet ingen bedre beskrivelse enn at hun så ut som en av de damene som Jokke (i Pondus) tidvis faller for. I stil med denne rollen hadde hun bunkret godt opp innabords. Til alt overmål hadde hun trolig fått ny mobiltelefon ... én med høyttaler, og den ville hun nok gjerne dele med hele verden. Nå er ikke innebyggede mobiltelefonhøyttalere ingeniørkronen på HiFi-verket, men denslags la ingen demper på henne. Der kom den ene slageren etter den andre - helst Rosenborgsupportersanger - og hun sang og nynnet falskt til dem med uovertruffen innlevelse. Vi tippet at hun var på vei til bofelleskapet etter en slitsom arbeidsdag i vekstbedriften.

Idag fikk vi en slags repetisjon. Et par seter foran oss satt et par litt slitne personer, den ene med en gitar. Den eldste av dem var litt ille berørt, mens den yngre (rundt 40) hadde satt seg fore å gi bussen den rette nachspielstemningen, noe som kanskje bedre hadde passet noen timer senere. Hans stjernenummer var 80-talls-hiten «Sing me a song, the last one in my life». Til hans fordel både stemte han gitaren, samt at han sang og spilte rent - noe snøvlete, men relativt rent. Det hadde en bestemt Rex Rudi-følelse over seg. Det var faktisk en positiv opplevelse.

Konklusjonen må være at gamle, slitne hits på akustisk gitar slår rosenborgsanger på mobiltelefonhøyttaler, og at Rex Rudi slår buruglene fra Pondus og Jokke. Gudene alene må vite hvilke andre tegneseriepersonligheter som skjuler seg i området her.

Aller, aller innerst, dypest nede i Helvete, mistenker jeg at er det en heit liten flekk som er reservert for Ventelos sarkastiskt navngitte «Support»-avdeling. De har en god stund nå uovertruffent okkupert førsteplassen for irritasjonsmomenter i hverdagen min. De virker ukoordinerte, utrenede, arrogante, non-chalante og uinteresserte. De har større fokus på å love enn å holde, og som helhet virker organisasjonen direkte løgnaktig. Se under for resten av denne klagesangen.

See more ...

Forleden startet NRKs brennpunkt høstsesongen med et program om el-allergi. La meg først si at jeg stiller meg tvilende, men ikke totalt avvisende til el-allergi. Det er en underdrivelse på mer enn en måte å si at vi har lite dokumentasjon om skadevirkninger.

Jeg synes dokumentaren fra Brennpunkt var lite overbevisende, den virket dessverre tendensiøs og useriøs. Jeg sier dessverre, for vi trenger programmer som setter fokus på problemområder og tør å ta opp kontroversielle tema, men når de gjør det useriøst, ødelegger de kanskje mer enn de bidrar.

See more ...

På vei hjem skulle jeg ta 19:15-bussen på linje 8. Bussen kom tidsnok, men sjåføren ville ikke slippe inn noen. «Denne bussen stopper her, for det er sjåførmangel og jeg skal hjem - ta 19:45-bussen,» var alt han ville si. Det ble bare sagt til de som allerede var komme inn på eller satt på bussen, for å få dem til å gå av, ikke til de som stod utenfor å ventet. Oppslag eller plakater kunne jeg ikke se noe sted.

Jeg forsøkte å ringe trafikkopplysningen til TT - et 815-nummer. Men der kom jeg ikke frem. Det var ikke opptatt nummer og det var ikke mangel på svar. De kort og godt besvarte og droppet linja med en gang det ringte, slik at jeg fikk flere null-sekunders samtaler.

Relevant info fikk jeg først når jeg henvendte meg til en annen sjøfør og han kalte opp trafikksentralen (eller hva de heter) over radio: sjåførmangel pga sykdom. «Sånn er det bare, ta neste buss i stedet,» var det ikke helt overvennlige rådet jeg fikk.

Jeg har jo hørt at TT sliter med å få nok sjåfører, og for alt jeg vet trenger dagens episode ikke å ha noe med det knallfine været å gjøre. Likevel sier magefølelsen min at den beryktede trønderske grillsyka kan være medvirkende (dvs at fint grillvær kommer så overraskende at man er nødt til å sykemelde seg i rent sjokk). Jeg hadde etterhvert fått et positivt inntrykk av Team Trafikk, men dagens opplevelse - informasjonsmangel, skuldertrekk, nonchalance - var ikke et skritt i riktig retning.

Så der satt jeg på femmeren kl 19:25, og idet bussen så vidt begynner og rulle kommer det to middelaldrende damer halsende opp langs siden. TT har en beinhard policy på at de ikke tar på passasjerer utenfor stoppestedene, selv ikke ti cm bortenfor der man stoppet, og to fortvilte og anpustne damer gjorde ikke inntrykk på denne sjåføren. Damene begynte å løpe i retning av busstoppet i Prinsens gate, som jo bare er noen få hundre meter unna - sk jønt løpe ... det var mer haltende flaksing, for de var både slitne og dårlig til bens. Sjåføren kan umulig ha unngått å se dem.

Jeg vet ikke om de gav opp på de siste femti metrene, eller om de på ny ble frakjørt på målstreken, men de rakk i alle fall ikke den femmeren i Prinsens gate.

Hva er det som går av Team Trafikk?