For en noen uker siden meldte jeg meg ut av Tekna på grunn av deres
høringsuttalelse ifm Datalagringsdirektivet. Aller først sendte jeg
dem et innspill noen dager før høringsfristen gikk ut, der jeg
protesterte mot deres høringsuttalelse og bad dem trekke den.
Da det ikke skjedde grublet jeg litt over medlemskapet mitt og
saken, og begynte å skrive en riktig lang og fyldig utmelding. Men et
sted på andre eller tredje side slo det meg at sannsynligheten for at
noen i Tekna kom til å lese den var marginal, så jeg kokte det hele
ned til et par-tre linjer om at og på hvilken sak jeg meldte meg ut,
samt en henvisning til tidligere epost til dem. Dessuten kunne jeg
ikke for skams skyld sitte på finpusse på en utmelding i månedsvis
siden ferskhet er viktig i en slik reaksjon.
Nuhvel, jeg sitter derfor med en lang tekst om hvorfor min
samvittighet og Tekna ikke lengre er kompatible etter ca 20 års
medlemskap. La meg derfor forkorte og skrive den om til et blogentry
om Tekna og DLD og meg, og om noen i Tekna mot all formodning skulle
være interessert, så er de hjertelig velkomne til å lese det her. Jeg
hopper over den generelle diskusjonen om DLD, den kan du lese om andre
steder. I stedet tar jeg for meg det som spesifikt er hvorfor jeg er
skuffet over Tekna i DLD-saken.
Det som mest skuffet meg i Teknas uttalelse, var ikke støtten til
DLD, men at de ønsket sentral lagring av data. Det er noe som gjør det
lettere å misbruke dataene i stor skala og drive datamining i
dem. Politiarbeid bør være noe annet enn å drive korrelasjonsanalyse
på overvåkningsdata, men både innen politi og etterretning synes det å
være et ønske om å prioritere kvantitet fremfor kvalitet når det
kommer til datainnsamling. Jeg kan forstå ønsket, for det er lettere å
sikre seg kvantitet enn kvalitet. Men når man samler så mye data, tror
jeg en utglidning mot «utvidet, kreativ bruk» ligger fristende
nær. Det er nærmest en lov innen informatikken - og dersom har ingen
navngitt den før, så kaller jeg den herved Christensens lov: Når
tilstrekkelig mye og interessante data samles, vil de i ettertid
forårsake ideer og følte behov for å bruke dem på måter man ikke
forutså når de ble besluttet samlet. Om politiet først skal få et
slikt personvern-problematisk innsyn i logger på ett gitt grunnlag, så
bør vi organisere det slik at det ikke er lett og fristende å utvide
bruken.
Jeg var også særs skuffet over at Tekna dekket seg bak at de ville
ha et tilsyn, når man allerede idag har både Post- og teletilsynet og
Datatilsynet til å ta vare på disse områdene. Sistnevnte har forøvrig
kraftig gått imot DLD. Flere ganger har Tekna med en tillagt fornærmet
mine sagt at det er usant at de er for DLD - de er slett ikke for DLD,
De påstår at de bare for DLD dersom det blir et Tilsyn, for da blir ikke
personvernet dårligere, det blir totalt sett bedre. Det formelig tyter
«damage control» ut mellom linjene i et slikt utsagn. Men når jeg ser
bort fra underholdningsverdien i det newspeak-komiske, så sitter jeg
igjen med et spørsmål til meg selv: er det en organisasjon med slike
verbale og etiske piruetter jeg vil ha til å representere meg og
fronte saken min i en eventuell fremtidig arbeidskonflikt?
Jeg er også skuffet over den interne Tekna-prosessen som har ledet
frem til denne høringsuttalelsen. Den synes å være lukket, ja nærmest
hemmeligholdt frem til det ramlet ut en uttalelse på vegne av
medlemmene. Jeg hadde forventet at en organisasjon som Tekna ville være
mer åpen og inkluderende overfor medlemmene i en sak som er så
prinsippiell, så kontroversiell, så dyptpløyende, så langt utenfor det
en fagforening driver med, og ikke minst: som
det var så god tid til å bestemme seg. Bedre ble det ikke at Tekna
uttalte at de visste at det var en kontroversiell sak, og nettopp
derfor hadde de en spesielt bred prosess frem mot uttalelsen. Se
forrige paragraf f.o.m. «Det formelig...».
Enda verre er det at man i etterkant har grepet protestene temmelig
dårlig an. Jeg hadde i starten et naivt håp om at Tekna skulle innse
at man hadde grepet materien galt an og trekke uttalelsen. La meg
trekke frem noen utspill fra Tekna som jeg synes poengterer de
negative høydepunktene i håndteringen:
Det ble sagt at reaksjonen syntes organisert fordi argumentene i
klagene var så like. Det var ingen synlig refleksjon over at man
reagerte likt kanskje fordi man i utgangspunktet delte samme
synspunkt. Mellom linjene i dette lå det en slags påstand om at
dersom det var organisert, så var det på en måte «uekte» og dermed
ignorerbart. Forøvrig ville det være ganske forunderlig om en
fagorganisasjon uten snev av selvironi kan mene at noe og mindreverdig
eller til og med ignorerbart fordi det er organisert.
Intervjuet med Kåre Rygh Johnsen i Kulturnytt, som åpnet med «Vi
sier ja til dette direktivet primært for å kunne bedre datasikkerheten
og øke personvernet.» og at man «aldri kunne ha gått inn for» det om
det hadde svekket personvernet. Dette står i grell og ulogisk kontrast
til Teknas egen uttalelse der man bruker mye trykksverte på nettopp å
balansere personvern opp mot overvåkingssamfunnet, for så å lande på
at hensynet til det siste må gå foran.
Reaksjonen på min e-post til Tekna kom etter en liten uke, og var et
standardsvar som i praksis var etslags «goddag mann, økseskaft», slik
standardsvar ofte blir. Etter hva jeg erfarer, var dette det samme
standardsvaret som flere enn meg fikk. Jeg kunne ha forstått om en
reaksjonsflom med likelydende klager ble oppfattet mindre seriøst, men
da forventer jeg også at Tekna forstår at jeg oppfatter dem som mindre
seriøs når de responderer med likelydende standardsvar.
Det er forøvrig ulogisk å si at det blir mindre misbruk med Teknas
forslag om sentral lagring. Dataene blir lagret ett ekstra sted, samt
at et bredere spekter av data må lagres og over lengre tid. Hvert av
disse tre momentene gir økt eksponering for misbruk. I tillegg gir den
sentraliserte lagringen gode muligheter for den offisielle men
«egentlig ulovlige» overvåkningen som vi kjenner fra de hemmelige
tjenestene. Det hjelper ikke med ett eller ti nye tilsyn, for all
denne lagringen kommer i tillegg til eksisterende lagring, og dermed
vil mulighetene for misbruk øke.
At Tekna trekker inn Lund-kommisjonen som eksempel på
kontrollinstans er både kreativt og trist. Lund-kommisjonens arbeide
var ikke for proaktivt å sikre mot eller hindre misbruk, men reaktivt
å forsøke å sette lys på en gammel misbrukskultur som over flere tiår
hadde løpt helt av skaftet. Det ble skapt en intern og hemmelig
praksis for hva som var akseptabel overvåkning, stikk i strid med
offentlig lov og instrukser. Om Lund-kommisjonen holdes frem som en
forbilledlig modell, så ligger det også implisitt i saken at man
forventer at en misbrukskultur skal få lov til å gro frem, og at den
må stusses og justeres litt en gang i blant.
Det synes som om Tekna sliter med å finne sin identitet, er de
fagorganiasjon, er de interesseorganiasjon, er de en teknisk-faglig
organiasjon, er de gutteklubb for gamle helter, er de en kurs- og
turoperatør, er de talerør for de sterkeste medlemsgruppene sine?
Eller er de kanskje litt av alt sammen?
Jeg funderte en stund på om jeg skulle ta initiativ og forsøke å ta
opp saken internt. Men endringsvegrende organisasjoner og
institusjoner reformeres ikke enkelt utenfra og innover, og det ville
vært en fånyttes kamp mot vindmøllene. Om det er noen andre som har
lyst til å prøve, så lykke til, men jeg har liten tro på effekten.
Snart blir temaet oljeboring i Lofoten, og DLD-saken har vel bare
vært en aperitif på hva som kommer til å skje i den saken. Men de blir
de nødt til å finne ut av uten meg. Det har blitt NITO på meg. Jeg er ikke
overdrevent begeistret over at NITO har uttalt seg i DLD-saken, for
jeg synes strengt tatt at det er en sak som fagforeninger bør la ligge
eller uttale seg passe rundt og diplomatisk om. Men når folkene fra
NITO åpner munnen om DLD, så strømmer det i det minste ut fornuftige
og logiske setninger.
Adjø, Tekna.