Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Truthiness - overbevisning fremfor sannhet   |  Sølvbergutvalgets rapport har kommet  »

2006-01-05

Større er bedre ... eller?

Det finnes noe tankegods som sier at større er bedre: dvs at om man er stor så er det lettere å håndtere ulike mer eller mindre uforutsette situasjoner ferie, sykdom, ansatte som slutter osv. Jeg kunne tenke meg til å erklære meg delvis uenig i dette, og la meg forklare hvorfor.

For det første, det er ikke konseptet om stordriftsfordeler jeg misliker. Stordriftsfordeler er ekte og reelle. Det er ideen om at om man er stor, så er man mange personer, og derfor har man lettere for å absorbere uforutsette ting. Jeg tror det er en logisk feilslutning av typen pose-og-sekk. Den går vanligvis slik:

  1. Jo større du er, jo flere personer har du ansatt. Joda, jeg er enig i den, ikke fordi det nødvendigvis er en universell sannhet, men mer fordi det er en tommelfingerregel som er beskrivende for hva vi stort sett kan observere.

  2. Når du har mange ansatte, så kan du la de ansatte kunne gå i dybden, slik at de kan bli eksperter som kan tingene godt i stedet for at de kan litt om alt, men ingenting skikkelig. Jepp, jeg er enig i det også, ikke minst fordi du har et større bruksvolum dersom du er stor, så de ansatte kommer bort i flere og mer varierte utfordringer. Dessuten er det mange kostnader som skalerer sublinært med bruksvolum, så som opplæring.

  3. Når du har mange ansatte, så vil frafall av en person gjennom sykdom, ulykke, oppsigelse eller annet gi en mindre innvirkning på virksomheten. Tja, isolert sett er jeg jo enig i det, for det virker innlysende at om du mister en av hundre, så gir det mindre konsekvenser enn om du mister en av to.

Der hvor dette brister, er mellom andre og tredje påstand, for de er ikke kompatible seg imellom. Du kan ikke både la dem fokusere i dybden på et snevert område (spisskompetanse) og samtidig flushe dem rundt etter kortsiktige behov (krever breddekompetanse). Det er bare når du har svært arbeidsintensive (i motsetning til kunnskapsintensive) oppgaver, dvs der mange gjør samme jobben, at dette vil virke. Men det er jo det motsatte av ta ut en stordriftsfordel slik som vi oppfatter det innen IT-drift. Med andre ord, Trondheim parkering kan gjør det med parkeringsvaktene, og MacDonalds kan gjøre det med ekspeditørene, men en stor IT-bedrift kan ikke gjøre det, kort og godt fordi de ikke har mange ``like'' personer med samme kompetanse og bakgrunn.

Tvert imot, det aller siste du ønsker om du er stor og mangler en person eller to i avdeling A, er å ``låne'' en person fra avdeling B. Det sprer bare problemet, uten at du er sikret at det blir løst i avdeling A. Jo dyktigere den personen du flytter er, jo større er sjansen for at problemet sprer seg. Jo mindre dyktig personen er, jo større er sjansen for at det ikke er tilstrekkelig eller bare forverrer situasjonen.

For at dette skulle kunne fungere, så må alle avdelinger ha en visst overkapasitet (eller i det minste en viss sikkerhetsmargin) som kan spises opp av andre etter behov. Men en stor del av ideen med stordrift er å skrelle bort sikkerhetsmarginene og overkapasiteten. Man skal effektivisere bort og strømlinjeforme.

Se på en vilkårlig stor bedrift - det behøver ikke å være en IT-bedrift. Generelt sett: jo større de er, jo mer stresset, oppjaget og kjemisk renset for overkapasitet og slingringsmonn er de. Det er først når du kommer i liten organisasjon at breddekompetansen gjør det mulig å flytte folk mellom oppgaver, og størrelsen gjør det mulig å ha oversikt nok til å kunne omprioritere.

Og hvorfor snakkes det bare om stordriftsfordeler? Hvorfor er det ingen som snakker om smådriftsfordeler eller stordriftsulemper?

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Truthiness - overbevisning fremfor sannhet   |  Sølvbergutvalgets rapport har kommet  »