Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2006-02-04

Og eller å?

Jeg fulgte en diskusjon rundt en artikkel i Dagbladet.no, og på et punkt skrev en debattant "Å fortsette å bruke morsmål som daglig språk er nok mest fornufig ...". Dette sparket igang en lengre diskusjon om hvorvidt det heller burde ha stått "Å fortsette OG bruke ...". Diskusjonen utviklet seg slik bare en norsk språkdebatt kan. La meg trekke frem endel ulike regler og algoritmer for å bestemme om noe skal ha 'og' eller 'å' - delvis hentet fra den diskusjonen.

Først har vi en regel jeg lærte av min bestemor. Den fungerte faktisk for meg en lang stund, men nå er nok språkfølelsen min gått litt tilbake, og jeg bruker den ikke lengre. Poenget er at 'å' er infinitivsmerke idag, men tidligere brukte man 'at'. Dersom man omskriver setningen til å bruke 'at' i stedet for den mulige 'å', så skal språkfølelsen fortelle en hva som er rett. Da får vi 'At fortsette at bruke morsmål ...'. Tja, det høres greitt ut (men gammelmodig) for mitt språkøre, men jeg er ikke overbevist om at alle er enige med meg.

Den neste tommefingerregelen er å dele setningen opp i to deler, for dersom det skal være 'og', så binder det sammen to ledd som teknisk sett kan separeres: 'Å fortsette (med) morsmål ...' og 'å bruke morsmål ...'. Det er vel også en måte å gjøre det på, og for meg indikerer den at det ikke skal være 'og' - selv om jeg ser at det også kan argumenteres for det motsatte.

Neste måte er å bøye setningen i en annen tid - det er ikke så lett med akkurat denne setningen, men dersom vi i stedet tok utgangspunkt i setningen 'vi skal fortsette og/å bruke morsmål som ...', så ser vi at om den omskrives til 'vi fortsatte å bruke morsmål som ...' og at leddet 'og brukte' ikke passer inn så godt. Her er poenget at siden 'og' binder sammen to like ledd, så må de begge bøyes til samme tid.

Så er det noen som bruker en engelsk oversettelse som indikator. De to mulige oversettelsene blir "To continue to use ...' og 'To continue and use ...'. For et norsk språkøre med engelsk som andrespråk er det veldig tydrlig at første alterativ er det beste. Men dette er en felle, for i mange sammenhenger bruker engelsk faktisk 'and' der vi bruker 'å' i akkurat slike tilfeller. Jeg diskuterte det med en av de engelske proffene på jobb, og han sa at begge deler kunne brukes, men at de var to ulike setninger og det kom an på hva du ville si.

Konklusjonen min er at 'Å fortsette å bruke ...' nok er korrekt, men at det kan konstrueres en plausibel tolkning der 'å fortsette og bruke ...' ikke er ukorrekt. Den blir noe slikt som 'Vi skal fortsette med det som vi holder på med samtidig som vi skal bruke morsmålet ...'. En kortere omskriving blir 'å fortsette og å fortsette å bruke morsmål ...'. Men at det er godt språk er å trekke det litt vel langt.

Jeg tror egentlig jeg holder en knapp på at det er to ulike setninger med hver sin tolkning. Dessverre er det ikke så lett å se dette i den aktuelle setningen, men la meg formulere en annen frase som er bygd over samme lest: "Å starte og/å slutte arbeidsdagen ...'. Med 'å' betyr det 'å påbegynne avslutningsfasen av arbeidsdagen', mens med 'og' blir det 'både påbegynning og avslutning av arbeidsdagen.' Og oversetter vi dette til engelsk, så blir det veldig tydelig at det er to ulike setninger: "to start to stop" og 'to start and stop'.

Det eneste problemet er at jeg har tallrike ganger sett personer med engelsk som morsmål si det ekvivalente av 'to start and stop' når det utfra konteksten går tydelig frem at de mener 'to start to stop' ... i alle fall etter mitt språkøre. Sukk!

 
- lagt inn av Magni -
Eg ville skrive "å fortsette å bruke..." - eg trur eg ein gong lærte at etter "å fortsette" (og byrje og liknande ord) skal det vere invinitiv, men eg kan ingen grammatisk regel for det. (Men det er heilt klart skilnad på setningar som "Å starte å synge er dumt" og "å starte og slutte med sang er dumt", utan eg hugser analysen frå minst ti år tilbake...) Når det gjeld engelsktalandes bruk av engelsk: Dei gjer også feil. For engelskspråklege pedantar er dette irriterande - for ikkje-engelsktalande pedantar er det frustrerande, vi veit jo ikkje 100% sikkert KVA som er rett!

2006-01-07

Truthiness - overbevisning fremfor sannhet

Lingvistene i The American Dialect Society har visstnok holdt avstemning over årets ord for 2005, og kommet frem til ordet ``truthiness''. Det er et ord som visstnok er bygget på ``truthy'', som betyr det som er bygget på sannheter i motsetning til fakta. Jeg antar at ``dogmatisk'' er et synonym til ``truthy''. Fra dette kommer så ``truthiness'', som da betyr tilstanden der man uttaler seg eller tar avgjørelser basert på hva men mener eller håper er sant, fremfor det man har fakta for.

Flere andre ord vant i ulike kategorier, for mer info, se her.

 

2006-01-02

Usanere - som kommer fra USA

I dag hørte jeg Joar Hoel-Larsen - NRKs korrespondent i USA - bruke "usanere" i en reportasje i "Verden i dag" ca kl 07:10 om meksikaneres ønske om å innvandre til USA, og befolkningen-i-USAs generelle motvilje mot det samme. Jeg husker selvfølgelig ikke den eksakte setningen, men ordet ble brukt som samlebegrep for befolkningen i USA.

Dette er et interessant ord av flere grunner. La oss først nevne de politiske overtonene. Det er mildest talt sært at et land som USA ikke har et eget adjektiv. I stedet brukes 'amerikansk' og 'amerikaner', og disse er i så stor grad blitt entydig knyttet til USA, at man bruker sammensatte begreper når det ikke refererer til noe som har med USA å gjøre - eller man går utenom problemet: colombianer, sør-amerikaner, latin-amerikaner, kanandier, osv. Tenk om vi ikke hadde hatt ordet 'fransk', men at franskmennene selv insisterte på - og andre hadde akseptert - at de het europeere, og at tyskere var ... vel tyskere, eller i beste fall tysk-europeere?

En annen særhet er at journalister - med sin hang etter korte ord til overskrifter og sound-bites - ikke tidligere har funnet et godt (dvs kort og fyndig) adjektiv til USA. For tross alt er det hele seks stavelser i "amerikanere". Det er minst fire for mye for de fleste løssalgsavisene.

Så er det uttalen da. Skal det uttales rett frem som om det var et vanlig ord: à la 'usaner', eller skal det uttales slik at hver bokstav kommer frem 'uessaner' (som Hoel-Larsen uttalte det). Her kan det være morsomt å trekke frem en glidning i norsk språk ifm uttale av forkortelser. I seg selv er en forkorelser vel fremdeles en ganske fersk introduksjon i norsk språk - i alle fall slik vi bruker den i NSB, NTNU, UiO osv. Under krigen var det vanlig å uttale bokstavene hver for seg, slik at NS ble enn-ess, med like stort trykk på hver bokstav. Det var omtrent slik vi idag uttaler initialer på et navn vi ikke kjenner eller når vi skal bokstavere ting. Etterhvert har vi gått over til å uttale forkortelser som navn: slik at NS er blitt til ennes. Vi ser det samme ifm uttale av initialer C. S. Lewis blir til 'sees' i stedet for 'se-ess'. Legg merke til hvordan de uttaler forkorelser på gamle radioinnslag fra 'krigens tid'.

Vel, mer om dette en annen gang, kanskje. Men denne endringen av uttale av forkortelser er vel kanskje også noe vi har fått fra engelsk, eller kanskje rettere sagt fra usansk.